Jeg liker november

Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets minst kravstore måned.

November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen ferier, ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre pretensiøst enn november?

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke måtte finne på så mye hele tiden. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter. (Ikke det at jeg er spesielt flink til å finne på noe ute de elleve andre månedene, men i november slipper jeg iallfall å ha dårlig samvittighet for det.)

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe nytt og fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden.

Her er en tekst som gjør at jeg blir glad i november. Det er et dikt av Irene Henrysson:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.

Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

November er måneden for stearinlys og vokslys. I dag, 1. november, feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og i morgen er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde. På søndag feirer Den norske kirke Allehelgensdag.

På 1950-tallet stengte Den norske kirke Oslos kirkegårdsporter tidlig på dagen Allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Det ble oppfattet som en unorsk og uprotestantisk skikk den gang. I dag er det heldigvis fullt lov å tenne lys på sine kjæres graver hele året. Hvis du ikke kan komme deg til graven(e) i disse dager fordi kirkegården ligger for langt borte; tenn lys i kirken eller hjemme!

I det hele tatt: Tenn lys i november! "Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (kinesisk ordtak).

Første gang publisert her på bloggen 1. november 2013. 

LES MER:

• Les en interessant artikkel om Allehelgensdag og forholdet til døden og de døde i en artikkel her på bloggen: "Halloween og Allehelgensdag: En vaksine mot hovmod"
• Les om Allehelgensdag på katolsk.no
• Les om Allesjelersdag på katolsk.no 

Ettertanke | Livsglede og himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

I den katolske katedralen Vår Frue av englene i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Du går inn, og plutselig er du omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de helt ukjente, i et salig mylder fra alle århundrer. 

De svære veggteppene henger på begge sider av kirkeskipet, og samtlige av de avbildede har blikket rettet framover mot alteret, mot Jesus. De står der med levende ansikter og minner oss på at de helliges samfunn er reelt. Vi er én kirke, sammen, vi som lever her og de som lever der. De er ikke mindre levende enn oss, de er mer levende.

Når jeg tenker på himmellengsel dukker ansiktet til Endre Gustavsen (1974-2003) opp. Endre, den ekstra levende, var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel. Han var en frimodig og mye brukt andaktsholder, og hele det siste året han levde, snakket han om himmelen.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning. En av hans mange venner skriver om ham:

MIN VENN

La meg se bilparken!

sa min venn, den levende, til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!

sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp

Jeg elsker deg mer enn noensinne!

sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!

sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen

(under pedalene lå skoene igjen)

Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven. I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!» Frem til dagen før ulykken var han leirsjef på en påskeleir for ungdom. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»

Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.
Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

En smak av Himmelen
Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl
Ettertanke | Han er de levendes Gud
Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

Allehelgensdag | Dei heilage og det heilage

Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

Ettertanke | Et hellig speil

HELLIGET HERREN: «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.»
Foto: Flickr Creative Commons

I takt med sekulariseringen har vi mistet mange av de ordene som hører til i Guds sfære. Når noe blir borte fra språket, forsvinner det også ut av bevisstheten. Derfor vil jeg slå et slag for det vakre og viktige ordet hellig.

Først en ordforklaring: Det hebraiske ordet som vi oversetter med «hellig», betyr «skilt ut», «utvalgt» eller «satt til side». Det hellige er skilt ut fra vanlig bruk, det er rent.

Ordet «hellig» kan bli brukt om alt som er Guds. All hellighet kommer fra ham. Guds folk er et hellig folk, og det finnes både hellige tider (for eksempel påskenatt), hellige steder (for eksempel kirkerommet) og hellige ting (for eksempel dåpsvann).

Og så har vi verbformen: Det går an å hellige noe til Herren. Da blir det innviet til Gud. I dagens bibeltekst leser vi om hvordan profeten Jeremia ble helliget allerede før han ble født.

Over til hverdagsbruken: Forkynneren Edin Løvås (1920-2014) fortalte engasjert om en mann som hadde merket bilen sin med to ord – Helliget Herren – som en visuell påminnelse til seg selv om at han hadde gitt bilen sin til Gud. Folk som trengte kjørehjelp skulle få det, for denne bilen tilhørte Gud. «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» som Josva sa det (Jos 24,15).

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, hentet jeg inspirasjon fra Josva og bileieren. Jeg hadde ingen bil, men jeg hadde et speil som jeg brukte til å si usanne, stygge ting til meg selv. Det tjente absolutt ikke Gud. Derfor festet jeg de to ordene «Helliget Herren» over speilet. Hver gang jeg så det, ble jeg minnet på at «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.» Hver dag øvde jeg meg i å si nei til onde tanker, og i å se meg selv med Guds blikk. Og det er så nydelig!

Speil deg i Guds blikk, han som har elsket deg inn i verden, han som har kjent deg helt siden før du var en prikk. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg» (Jer 1,5). «Du så meg den gang jeg var et foster» (Salme 139,13). «Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.» (Jes 49,1) Så nært kjenner Gud deg, «Han som formet deg fra mors liv» (Jes 44,24).

Når du speiler deg i et speil som er helliget Herren, blir du satt fri fra både forfengelighet og selvforakt. Anbefales varmt. Og: Husk at et av Den Hellige Ånds mange navn er Trøsteren. Be gjerne en kort skuddbønn – «Kom, Hellig Ånd» – og ta med deg Kirkens eldgamle hymne «Kom, Hellig Ånd med skaperkraft» inn i dagen din: «En trøsters store navn du bær, Guds gave dyr og hjertens kjær, den syke sjel en salve mild, en livets brønn, en hellig ild. Ditt lys opptenn i vår forstand, i hjertet kjærlighetens brann, til vanmakt vår og usseldom med hellig hjertestyrke kom!» Amen! Kom, Hellig Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4. juli 2023 da Jer 1,4-10 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Den gode hyrden på Stord

Den gode hyrde, malt av James Powell i 1888.

Fortellingen om den gode hyrden er en klassisk påskelignelse. Kristen tradisjon har alltid gitt denne historien en spesiell plass i påsketiden. 

Hvorfor? Prøv å lese lignelsen i Joh 10,11-18 med påskeøyne, så slår det raskt imot deg at den gode gjeteren Jesus gir livet sitt for sauene hele fire ganger i løpet av åtte vers.

Vi befinner oss nå i den andre uken i påsketiden, og det myldrer av gjetermotiv i de oppsatte bibeltekstene. Så la oss snakke litt om ekte hyrder!

Jeg kommer fra Aadlandsslekten på Stord. Da jeg var barn var det Torbjørn Aadland, eldstebroren til min farfar, som eide slektsgården på Ådland. Det var alltid spennende å besøke gamle onkel Torbjørn og tante Synneva: Gå på skattejakt etter egg i hønsehuset. Lære å gjøre opp ild med flintstein (vel, iallfall klare å lage noen gnister). Bli med og slipe kniver på slipesteinen i tunet. Og ikke minst: Besøke de skjønne lammene ute på bøen.

Men uansett hvor søt og snill jeg gjorde stemmen min, og uansett hvor lynraskt eller hvor forsiktig jeg beveget meg, var det alltid komplett umulig å få klappet et eneste lam eller søye. De bare skvatt unna og flyktet i vill fart bort fra meg, som om jeg var styggen selv.

Når onkel Torbjørn kom, derimot! Da kom de løpende. Det var slik jeg lærte at Jesus beskriver et helt reelt fenomen når han forteller om den gode hyrden. Han sier: «Sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» (Joh 10,4-5) Jeg kan bevitne at det der er helt sant. Akkurat slik fungerer sauer på Ådland også.

Det var imidlertid én ting jeg syntes var rart som barn, når jeg hørte om Gud som den gode hyrden i Salme 23. Der står det nemlig: «For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). Hvordan kan en kjepp og en stav gi trøst? Det forstod jeg ikke før jeg fikk høre at gjetere brukte trestokkene til å jage bort ville dyr som vil angripe saueflokken. Kjeppen trøster dermed de skvetne sauene fordi den er et synlig symbol på beskyttelse og trygghet.

Det er ingenting puslete over Herren Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må være både modig, omsorgsfull og sterk, full av kraft, ellers kan han ikke forsvare flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han omtaler seg selv som den gode hyrde i Joh 10.

Profeten Jesaja skriver: «Se, Herren Gud kommer med styrke, han hersker med sin arm. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene.» (Jes 40, 10-11). DET er min Gud. Sånn er han. Han ligner på onkel Torbjørn. Jeg fikk et glimt av Gud der ute på markene på Stord på 1900-tallet, den gang alle sauer fortsatt hadde et navn og ikke bare et nummer. «Han kaller sine egne sauer ved navn» (Joh 10,3). Og da kommer de. Da kjenner de ham igjen, slik Maria Magdalena kjente igjen den oppstandne Jesus i gravhagen påskemorgen da han sa navnet hennes (Joh 20,16). Og han sier: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Vær ikke redd, for jeg er med deg!» (Jes 43;1,5)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 19. april 2023 da Esek 34,11-16 var dagens bibeltekst

Jeg har ikke noen bilder av onkel Torbjørns sauer, så den her lille flokken fra Rosendal får gjøre jobben. Dette er slik vaktsomme sauer ser ut noen sekunder før de flykter i full fart, etter min erfaring. "Trø meg inkje for nære."
Foto: Flickr Creative Commons/My Own Horizons

Jeg finner ikke noe bilde på nettet av onkel Torbjørns gård, men her kan dere iallfall se den enda eldre utgaven av slektsgården: Ådlandsstova på Stord. Klikk på bildet for å se det i større format.

"Ådlandsstova er ei av dei største eksisterande mellomalderstovene på Vestlandet."
Huset er det eneste fredete bygget i hele Stord kommune, og er et av de første gårdsbyggene som ble fredet i Norge. Man mener at stuen fungerte som en gildestue i middelalderen, altså et selskapslokale i vår språkbruk.

Det var slekten min på gården Ådland som overdro bygningen til Fortidsminneforeningen i 1873, som det første profane (ikke-kirkelige) bygningen som foreningen eide. I dag eies bygningen av Sunnhordland Folkemuseum. Fredningsårsaken er alderen på Ådlandsstova. "Ho er bygd av uvanleg stor malmfuru, vakkert ovaltelgd," og tømmeret er C14-datert til 1300-1400-tallet.

Foto og sitater fra grind.no, som er Universitetet i Bergens portal for formidling av kunnskap om landskap og livsmiljø.

Ådlandsstova på Stord. I moderne tid har Sunnhordlandsmuseet utstyrt stuen med et middelaldersk interiør med slagbenker og jordgolv.

Det er gjennom Aadlands-slekta at jeg er det 33. slektsleddet etter Hellig Olav. Slektstavlen går altså helt tilbake til Harald Hårfagre - og før ham: Dronning Ragnhild.
Foto fra grind.no

Ettertanke | In dulci jubilo

"Fem dansende engler" av Giovanni di Paolo (1403-1482).
Foto: Wikimedia Commons

Jeg elsker C. S. Lewis av mange årsaker. At han er en av 1900-tallets mest fremstående kristne tenkere, forfattere og apologeter er én av dem. Den viktigste grunnen er likevel denne: Han gir meg stadig vekk glimt av Jesus og en smak av himmelen. 

Dette trekket ved forfatterskapet hans blir spesielt tydelig i Narnia-bøkene. Himmelen dukker imidlertid opp mange andre steder også, som for eksempel i boken «The Problem of Pain» der dette sitatet er hentet fra: «Your place in Heaven will seem to be made for you and you alone, because you were made for it – made for it stitch by stitch as a glove is made for a hand.» Oversatt til norsk: «Din plass i Himmelen kommer til å oppleves som om den er skapt for deg og deg alene, fordi du er skapt for den – skapt for den sting for sting, slik en hanske er skapt for en hånd.»

Eller som Lewis uttrykker det i Narnia-boken «Den siste striden»: «Jeg hører til her. Dette er det landet jeg har lett etter hele mitt liv, selv om jeg ikke visste det før nå.» Å, som jeg lengter etter å komme dit!

Mitt yndlingshimmelsitat av C.S. Lewis er imidlertid dette: «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden.»

Hele adventstiden er full av denne uroen, rastløsheten og lengselen. Vi lengter etter at himmelen skal kysse jorden: At Gud skal komme ned til oss – og at han skal løfte oss opp til seg.

Slik er det også julesangen Jeg synger julekvad slutter – ved å løfte oss opp i himmelriket: «Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik». Den originale sangteksten er nedskrevet i 1328 av den tyske dominikanermunken og mystikeren Heinrich Seuse (1295-1366).

Originalen er skrevet på en blanding av latin og tysk. I Norge synger vi alt på norsk, men i England har de beholdt blandingen: 

«In dulci jubilo, Let us our homage show! 

Our heart's joy reclineth In praesepio; 

And like a bright star shineth 

Matris in gremio. Alpha es et O!» 

Oversatt til norsk: 

«I søt/øm/tilbedende jubel, la oss vise vår hyllest! 

Vårt hjertes glede hviler i krybben; 

og skinner som en lys stjerne 

på fanget til moren. Du er Alfa og Omega!»

I selvbiografien Tjenerens liv forteller den salige Heinrich Seuse om hvordan denne sangen ble til. En engel kom til ham og sa at Gud hadde sendt ham for å gi Heinrich himmelsk glede midt i lidelsen hans. Heinrich fikk klar beskjed om å legge fra seg alle sorgene og danse med englene. «Så dro de tjeneren [Heinrich, min anm.] med i dansen, og den unge [engelen, min anm.] begynte å synge en frydefull sang om Jesusbarnet».

Tenk å få danse med engler! I snart 700 år har kirken sunget In dulci jubilo til en melodi som helt klart har en danserytme. Bare prøv. Kanskje finner du den himmelske engledansen?

«Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder en ny og liflig sang,
og frem for tronen treder, til Guds basuners klang!
Eia, var vi der! Eia, var vi der!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29.11.2022 da Åp 21,1-5 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Én kropp, én familie

St. Olav menighet er en slags «den universelle kirke i miniatyr».
Her er kristne fra Afrika, Asia, Oceania, hele Amerika og alle deler av Europa. Kirken samler oss til ett i Kristus, på kryss og tvers av landegrenser, aldre og absolutt alle samfunnslag. Nydelig!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirken er et stort mysterium. Den er ikke en organisasjon. Den er en organisme. «Vi er alle én kropp», skriver Paulus. 

Kirken er Kristi legeme; en kropp med vidt forskjellige kroppsdeler. Det er spesielt lett å få øye på her jeg hører til – i St. Olav menighet, som er en slags «den universelle kirke i miniatyr».

Her er kristne fra Afrika, Asia, Oceania, hele Amerika og alle deler av Europa. Kirken samler oss til ett, på kryss og tvers av landegrenser, aldre og absolutt alle samfunnslag. Det betyr ikke at alle vi 11 000 kjenner eller forstår hverandre, men vi erfarer at vi er ett i Kristus. Vi er én kropp. Vi har én himmelsk Far, og vi er én familie, som har én mor: Kirken. Enheten i Jesus overvinner alt som ellers skiller oss. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

Dessverre er selvforakt og mindreverdsfølelse tidløse menighetsproblemer. Hva skal vi gjøre med det? Fortell øyet hvor glad du er for at hun ser, og fortell øret hvor takknemlig du er for å ha et sånt øre i menigheten. Kort oppsummert: Gi hverandre gode ord og oppmuntringer. Alle kroppsdeler – helt ned til lilletåen – trenger å bli sett og anerkjent for at de ikke skal føle seg usynlige.

Dessuten: Dersom så mange lemmer skal klare å henge sammen, trengs det solide doser leddbånd, også kjent som kjærlighet. «Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen.» (Kol 3,14)

Paulus skriver mye om hvor viktig det er med oppmuntring: «Trøst og sett mot i hverandre» (1. Tess 4,18) «Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag».» (Heb 3,12-13). 

Slå også opp i 1. Tess 5,14, Heb 10,24-25 og Rom 1,10-12. Deretter: Ikke sitt der og vent på at noen skal oppmuntre deg. Gjør det for noen andre. Si det til dem. Ta kontakt, ring, send en melding, skriv et brev. Vær med og sørg for at kroppen har nok leddbånd, slik at alle kroppsdeler kan kjenne at de hører til og er hjemme. Her i denne kroppen. Her i denne familien. Her i dette mysteriet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen den 31. mai 2022 da 1 Kor 12,12-18 var dagens bibeltekst.

Les også:

• Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke
• Kulturdag i St. Olav menighet
• Åpen, levende kirke midt i verdens hverdag
• Hvorfor er du en katolsk kristen?
• Hvorfor blir folk katolikker?
• Hvordan blir jeg katolikk?

Ettertanke | Si til de urolige hjerter

"USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider - skrevet i 2014, oppdatert i 2022.

Jeg husker godt det nummeret av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet, og det stod med krigstyper: «USIKRE TIDER». NATOs nøkterne generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Når Russland nå har gått til angrepskrig mot hele Ukraina lyser advarselen enda kraftigere i ansiktet på meg. Ingen vet hva som vil skje nå.

Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Nyhetsbildet de siste årene har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle katolske prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. (Alle bøyer seg i tilbedelse under dette leddet).
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.

Uansett hvilken tid vi lever i, er det en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Du er trygg uansett. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd. (Joh 10,28 f)

Omarbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

Les også:

• Keltisk bønn - St. Patricks brynje - en av de mest kjente, keltiske bønnene. God å be om morgenen! En smakebit: 

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,

Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

• Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Dikett handler om å gå inn i det truende, ukjente, og er perfekt for en tid som vår.

Kyiv Kammerkor | Bønn til Den velsignede Jomfru | Молитва до Пресвятої Богородиці

Foto: utsnitt fra YouTube-video, filmet av Vladislav Sidorov

Å Gud. Det er så vakkert at jeg nesten ikke holder det ut. Så mye ømhet, så mye styrke. Denne kirken, denne kulturarven og alle disse sangerne er i fare nå. Ingen går lenger tur med barnevognen på promenaden hvor de sang. Kyrie eleison! Herre Gud, forbarm deg over Ukraina!

Da jeg jobbet i Norges Korforbund ble jeg kjent med Beate Styri som er kommunikasjonsleder i Komponistforeningen og leder i Norges Korforbund Oslo-Akershus. På sin Facebook-side skriver hun om en av vår tids fremste komponister fra Ukrania, Hanna Havrylets (Анна Гаврилець), som nylig døde i Kyiv – på krigens tredje dag – i en alder av 63 år.

Jeg slutter meg til Beates oppfordring:

"Hør hennes "Bønn til den velsignede jomfru", fremført av Kyiv Chamber Choir / Камерний хор "Київ" med sin dirigent Mykola Gobdich. Dette gripende verket er en av mange vakre kulturskatter fra en nasjon som nå jevnes med jorden."

Hanna Havrylets' "Bønn til Den hellige Jomfru" er så vakker - og så vakkert fremført av Kyiv kammerkor - at skjønnheten nesten ikke er til å holde ut. Tanken på hvor disse sangerne sannsynligvis befinner seg nå, i bomberom og kjellere, som innkalte soldater eller på flukt med barna uten mannen sin - det er virkelig ikke til å holde ut. Kyrie eleison!

https://www.youtube.com/watch?v=CqjDRlgfkus

Den 25. mars 2022 - på dagen for Herrens bebudelse, dagen da Gud ble kjød inne i Jomfru Maria - kommer Pave Frans til å innvie Ukraina og Russland til Jomfru Marias rene hjerte. 

En god åndelig forberedelse til innvielsen, er å høre Hanna Havrylets musikk og å bli med på å be novenen. Hver kveld klokken 21.00 fram til den 25. mars kan du være med og be novenen sammen med den norske, katolske nettradioen St Rita radio. Bli med og be for fred i Ukraina!

Få også med deg:

• Ettertanke | De hjelpeløses skrik - Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 dessverre fått ny aktualitet
• Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - et foredrag om Maria som jeg holdt for lutheranere. En grei innføring dersom du ikke er helt fortrolig med katolske og ortodokse kristnes forhold til Maria (og spesielt nyttig å få med seg hvis du tror at vi driver på med avgudsdyrkelse)
• Hva går en innvielse til Jomfru Marias rene hjerte ut på? - en artikkel hos St. Rita radio av Maria Fongen
• Radioprogram om Maria-åpenbaringene i Fatima - en viktig podcastepisode av legkarmelitt og kateket Anne Samuelsen

Ettertanke | De hjelpeløses skrik

Den lydpolstrede torturcellen i KGB-fengselet i Vilnius i Litauen - et land som på nytt frykter å bli invadert av Russland. Her torturerte Sovjetunionen katolske prester, biskoper og andre personer som kommuniststyret så på som trusler for regimet. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, november 2016

Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 (se under) dessverre fått ny aktualitet, derfor løfter jeg den opp på nytt her. Jeg har i tillegg oppdatert bloggposten med flere bilder fra mitt besøk i Vilnius i 2016. 

Først tar jeg deg med til det ytterste mørket, deretter får du bli med til den motsatte ytterligheten: Til katedralen som utgjør nasjonens hjerte og til pilegrimsmålet The Gates of Dawn. Alt innenfor gangdistanse fra hverandre i sentrum av det gamle Vilnius.

De siste ukene har jeg kjent mye på den følelsen jeg hadde i KGBs torturkjeller i Vilnius i Litauen. Samtidig blir jeg minnet på hvem jeg tror på:
Gud er den rettferdige som setter grenser for ondskapen. Han hører de hjelpeløses skrik.

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11)

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud - han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Etter å ha tatt inn over meg så mye manifestert ondskap i KGB-fengselet, var det en ekstra sterk opplevelse å besøke Maria-ikonet i Gates of Dawn på kvelden. Det lille kapellet er et lunt, trygt rom av godhet, med en fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

KGB regjerer ikke lenger i Vilnius. I dag er byen kjent som "Vilnius - the city of divine mercy".

Etter andakten finner du mange bilder fra Vilnius.

Ettertanke | De hjelpeløses skrik 

Det er rart at vi nordmenn anno 2018 har fått et så anstrengt forhold til Gud som dommer. Tidligere var jo det en av de tingene som folk fant dyp trøst i: Vi tror på den Gud som hører de hjelpeløses skrik! 

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

Vi tror på den Gud som ikke lar IS-krigerne holde tusener av jesidikvinner som sexslaver uten straff. Vi tror på den Gud som kommer med rettferd! Han kommer til å gjøre det!

De soldatene som med overlegg dreper uskyldige mennesker i Kongo – de som systematisk voldtar titusener av kvinner som en del av sin krigsstrategi – de skal vite at "Han som straffer drap, glemmer ikke; han husker de hjelpeløses skrik." (Sal 9,13) Den Gud tror vi på.

For de gudløse og lovløse er dette et domsbudskap. For den hjelpeløse er det et håpsbudskap: "Herren gir seg til kjenne, han kommer med rettferd. Den lovløse fanges i sin egen ugjerning." (Sal 9,17) Den lovløse kommer ikke til å slippe unna, selv om det ser sånn ut her og nå.

Her på jorda er det så u-endelig mye urettferdighet og lidelse. Alle som har vært utsatt for det, vet at Dommens dag ikke er en fæl dag. Det er en god dag. Det er dagen da det uendelig onde skal ende! Endelig! Dette er dagens budskap: Gud er rettferdig. Han finner seg ikke i det onde du har vært utsatt for!

"Til dødsriket skal de lovløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud. Den fattige blir ikke glemt for alltid, de hjelpeløses håp er ikke tapt for alle tider." (Sal 9,18-19)

De hjelpeløses håp. De hjelpeløses skrik.

Gud ser det. Han hører det. Ser vi det? Hører vi det? 

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. 

Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. 

De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11) 

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud, han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. 

Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2018 da Sal 9,8-19 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Uansett hva som skjer

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

Ettertanke | Martyrene i Nice - må englene løpe dere i møte

Ettertanke | Martyrenes fakkeltog

En av vanntortur-isolasjonscellene i KGB-fengselet i Vilnius. Pur ondskap. Gulvet var fylt med vann, slik at bare den bittelille rundingen i midten var tørr. Se det neste bildet for forklaring.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Solitary confinement in water. "Vannisolasjonscellene hadde samme funksjon som de vanlige isolasjonscellene. Fangen måtte enten stå i iskaldt vann (is om vinteren) eller balansere på en lav, smal, rund plattform midt på gulvet. De falt ned i vannet hver gang de mistet balansen. Disse cellene ble bygget i 1945."  I håndskriften forteller en fange fra 1946 om hvordan han fikk nesten ingen klær og ble innelåst her, i en kald, våt, mørk vannisolasjonscelle i fangekjelleren.

En av cellene i KGB-fengselet er viet minnet om de mange prestene og biskopene som ble martyrer under Sovjet-okkupasjonen.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til koret Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust, og de gir gjenklang også i dette rommet i Vilnius:

“I believe in the sun

even when it is not shining.

And I believe in love,

even when there’s no one there.

And I believe in God,

even when he is silent"

En kort oppsummering av det som står på denne plakaten: Staten stjal de kirkelige eiendommene og tvangsnedla klostre og presteseminarer. "A total of 364 priests were convicted" i Litauen, bare fra 1944 til 1953. Mange ble deportertert og sendt i arbeidsleirer der de døde. Etter Stalins død gikk kommunistregimet over fra storskala-terror til "mildere" former for terror og forfølgelse i Litauen.

Et til glimt fra kjellercellen i KGB-fengselet som er viet forfølgelsen av de katolske nonnene, prestene og biskopene. Så mange historier, så mye lidelse, så mye heroisk mot. Noen av dem overlevde ti år i harde, sovjetiske arbeidsleirer. Må de be for oss, at vi må få en like sterk og utholdende tro!

Erkebiskop av Vilnius Mecislovas Reinys (1884-1953) ble arrestert 12. juni 1947 og dømt til åtte år i fengsel. Den 8. november 1953 døde han i fengsel i Vladimir nær Moskva.

Biskop Pranciskus Ramanauskas (1893-1959) ble arrestert 18. desember 1946 og dømt til ti år i en hard arbeidsleir. Han kom tilbake til Litauen i 1956 og døde 15. oktober 1959.

Erkebiskop Teofilius Matulionis (1873-1962) ble først arrestert i 1923 og dømt til tre år i fengsel fordi han arbeidet for å beskytte Kirkens rettigheter. I 1929 ble han vigslet til biskop, og igjen arrestert og dømt til ti år i fengsel. I 1946 ble han på nytt arrestert og dømt til sju år i en hard arbeidsleir. I 1956 kom han tilbake til Litauen. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1962, men døde 20. august samme år.

Biskop Vincentas Borisevicius (1887-1946) kritiserte sovjetstaten for å være anti-konstitusjonell og anti-religiøs. Han ble arrestert 18. november 1945 og satt fri en uke senere, etter at myndighetene ikke hadde lyktes med å gjøre ham til sin agent. Han ble arrestert igjen 5. februar 1946. Den 18. november 1946 ble han skutt og begravet i en massegrav i Vilnius.

Utstillingen fortsetter opp i 2. etasje. Jeg tok ikke bilde av torturcellen i kjelleren som er så smal og liten at det er umulig å ligge og umulig å sitte. Heller ikke tok jeg bilder fra rommet i kjelleren som de brukte til likvidasjoner. Det er et av de verste rommene jeg har vært i i mitt liv. Ondskapen er reell. Den sitter i veggene og gir deg grøsninger fortsatt. Bare besøket mitt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin har vært verre. 

Den brune boksen til høyre er en tobakkboks som ble laget av en ukjent politisk fange. Fader Vincentas Velavicius gjemte hostien (det innviede nattverdbrødet) inni den.

Alt som er utstilt her har tilhørt fanger som ble fengslet for sin tro.

Krusifikset og hjertet er skåret ut av plasthåndtaket på en tannbørste. De tilhørte den politiske fangen Morte Ulskyte-Buciene, ca 1955.

Nr. 2 er en rosenkrans laget av brød som tilhørte den politiske fangen Elena Kirlyte, ca 1954.
Til høyre en notatbok med bønner, en rosenkrans og en boks til den - disse var en gave til en fange fra Adele Dirsyte som var lærer og politisk medfange, og som forfattet en bønnebok for de bortførte til Sibir. Hun er erklært martyr av Den katolske kirke.

Liturgisk utstyr som presten Vincentas Velavicius brukte da han var fange i arbeidsleirer i 1950-1956.

Jeg var i Vilnius med KrF i november 2016. Før konferansen braket løs, fikk jeg med meg en kjempefin høymesse i Litauens nasjonalhelligdom, St Stanislaus og St Vladislais-basilikaen. Deilig å alltid kunne komme hjem til MIN kirke, uansett hvor jeg er i verden. Takket være språkfunksjonen i den norske katolsk-appen kunne jeg ha samtidig visning av liturgien på norsk og litauisk. Genialt. Barnekoret ledet menighetssangen, og det krydde av barn og unge i en stappfull katedral en helt vanlig søndag.

Pave Johannes Paul II besøkte basilikaen i 1993, og sa om den: "The shrine in which the heart of the Lithuanian nation beats." Ett er sikkert: I det her nasjonshjertet myldrer det av levende tro. Nydelig.

Etter familiemessen. Det er kontinuerlig messefeiring i katedralen hele dagen. Når noen går ut etter en messe, har andre allerede satt seg ned for å bli med på neste messe som starter hvert øyeblikk.

 Bønnestund i et sidekapell etter messen.

"Dedicated to Saints Stanislaus and Ladislaus, the church is the heart of Catholic spiritual life in Lithuania." Under Sovjet-regimet ble katedralen gjort om til et varehus. I 1985 ble det feiret messer her igjen, og fra 1989 har kirken igjen hatt status som katedral. Les mer om katedralen og pilegrimsmålet her: http://piligrimukelias.lt/?id=67&lng=1 –

Pilegrimsmålet The Gates of Dawn samme kveld, 18. november 2016. Vanligvis er vinduene sperret for innsyn her, inn til ikonet "Our Lady of the Gates of Dawn" - "Vår frue av morgenrødens port". Denne dagen var imidlertid en festdag der alt var åpnet opp. "Church festival of the Blessed Virgin Mary Mother of Mercy—celebrated in the third week of November—is of great importance in the Vilnius Archdiocese." Selve festdagen for ikonet er 16. november.

Det mirakuløse ikonet "Vår frue av morgenrødens port" fra ca. 1630 æres av både katolske og ortodokse kristne. Det er et stort pilegrimsmål.

Pilegrimsmålet var også det første stedet der "den guddommelige barmhjertighet"-bildet ble vist fram. Dette bildet av Jesus fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931. Det var også i dette lille kapellet at den første feiringen av den guddommelige barmhjertighets-søndagen fant sted. 

I dag heter den første søndagen etter påskedag "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina.

Du kan lese mer om søster Faustina og den guddommelige barmhjertighet her på bloggen.

Det originale bildet av Jesus som søster Faustina fikk malt, befinner seg i Vilnius, i the Divine Mercy Shrine. Dessverre visste ikke jeg det, ellers ville jeg ha dratt dit. For meg er dette bildet alene en god nok grunn til å dra til Vilnius en gang til. I Vilnius kan du også besøke huset der den hellige søster Faustina bodde mens hun var nonne i byen.

8000 votivgaver dekker veggene i det lille kapellet, og pilegrimene strømmer på i ett sett, også fra Polen og andre naboland. Etter å ha tatt inn over meg så mye lidelse i KGB-fengselet tidligere på dagen, trengte jeg å komme akkurat hit på kvelden, til Vår frue-kapellet som hadde en så helt ekstrem, fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Det var et lunt, trygt rom av godhet.
Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

Vilnius - the city of divine mercy.

Votivgavene er helt nydelige. Hjerter over alt. Et rom fylt av pasjon - av lidelse og uendelig kjærlighet. Der hvor KGB-fengselet var fylt av mørk, manifestert ondskap, så var The Gates of Dawn-kapellet fylt av nåde og kjærlighet. Det var like sterkt og like til å ta og føle på som ondskapen i torturkjelleren.
O Gud, våk over folket i Litauen! La dem aldri oppleve en slik manifestert ondskap igjen!

Etter å ha besøkt kapellet smatt jeg inn i den store kirken som er tilknyttet kapellet. Kirken var fylt til randen av folk som sang lovsanger.

Her slutter mitt besøk blant de dypt troende i Litauen. Jeg var der bare i tre dager (pluss to reisedager), men det var et besøk som satte dype spor i min sjel. Så mye smerte. Så mye tro. Jeg dro derfra gjennomrystet.

Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows

Så kom du, det Herrens år 2022.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 1.1.2022

På begynnelsen av et nytt år med mye usikkerhet, kom jeg over diktet The Gate of the Year som ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939.

Lyrikeren Minnie Louise Haskins (1875-1957) kalte diktet sitt God Knows, men det er i dag mest kjent som The Gate of the Year. Det skal ha vært prinsesse Elizabeth (dagens dronning Elizabeth II) som gav diktet til sin far da hun var 13 år gammel, på terskelen til krigsåret 1940.

GOD KNOWS

And I said to the man who stood at the gate of the year:
"Give me a light that I may tread safely into the unknown".
And he replied:
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way".
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Det fortelles at disse ordene forble til trøst for dronning Elizabeth I (dronningmoren) resten av hennes liv. Hun fikk diktet innhugget i stein og festet på porten til kongens gravplass, King George VI Memorial Chapel på Windsor Castle.

Norsk gjendiktning

Her er diktet i Harald Grønneviks norske gjendiktning (gjengitt med tillatelse):

Eg sa til han som sto ved porten til det nye året:
"Gjev meg eit ljos så eg kan gå trygt inn i det ukjende."
Og han svara: "Gå ut i mørkret og legg handa di
i Guds hand.
Det skal vera betre for deg enn ljos
og tryggare for deg enn ein kjend veg."
Så gjekk eg fram, fann Guds hand
og steig med glede inn i natta. 

Og Han førde meg mot åsane og daggryet i aust.

Jeg prøvde å dra opp ett kort av krukken, men det kom tre:

"Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.
Hver dag har nok med sin egen plage."
(Matt 6,34)

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."
(Sal 37,5)

"Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus."
(Fil 4,6-7)

Guds ord for 2022

1. januar var det på tide å trekke et bibelkort med Guds ord for anno Domini 2022 - det Herrens år 2022. Jammen kom det ikke opp tre kort på én gang i stedet for ett, og jammen passet de ikke perfekt sammen: Matt 6,34, Sal 37,5 og Fil 4,6-7 (se bildet over). 

Jeg har sjekket resten av bunken med kort, og det er ikke slik at det florerer av bibelkort som handler om at du ikke skal være bekymret. Dette er vel ca. de eneste tre av de 100 bibelkortene som gjør det, faktisk.

Betyr det at det kommer til å skje masse fælt i 2022 som jeg ikke skal la bekymre meg? Vel, det betyr iallfall at jeg ikke skal bekymre meg for det nå. Ikke fordi "don't worry, be happy", men fordi hver dag har nok med sin egen plage. Og kanskje blir 2022 faktisk et lettere år enn 2021? Det er lov å håpe. 

Tingen er: Uansett hvor lyst eller mørkt det skulle bli i 2022, går det an å ta i mot Guds hånd og be om at Guds fred, som overgår all forstand, skal fylle og bevare hjertet og tankene mine i Jesus Kristus (Fil 4,7). Uansett hva som skjer. Uansett.

Everything is so messed up

Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er svært sannsynlig. Blir det da storkrig, eller kommer verdenssamfunnet til å bare la det skje? I tillegg: Verden er på vei inn i den største globale matkrisen i nyere historie. Vil det også ramme Norge, som ikke lenger har beredskapslager for korn, og som har kun 35-40% prosent selvforsyning i et normalår, og mindre nå når hverken vi eller verden får tilgang på kunstgjødsel? Og da har jeg ikke en gang begynt å nevne pandemien.

Fred og mat. Det er blant de mest basale behovene vi har.

Men jeg nekter å gå inn i dette året full av frykt.

En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve. 

Og: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I Gud. I all evighet. 

"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..."
"I think it will bring flowers."
"Yes? Why?"
"Because I'm planting flowers."
Så det, så.

"Go out into the darkness and put your hand

into the Hand of God.

That shall be to you better than light and

safer than a known way."

So I went forth, and finding the Hand of God,

trod gladly into the night.

And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Ettertanke | Forvridd omvendelse

EKTE FRIHET: «Omvendelse er ikke å se bakover med selvbebreidelse, men forover med tillit» skriver den hellige Johannes av Stigen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Når omvendelsen er et så sentralt budskap for Jesus og for Johannes Døperen – hvorfor er den ikke det for oss?

Forkynnelsen til Johannes Døperen kan oppsummeres i sju ord: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt 3,2) Ett kapittel senere starter Jesus sin offentlige forkynnelse ved å si nøyaktig de samme sju ordene (Matt 4,17). Det vil si, ifølge Markus sier Jesus: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»

Når omvendelsen er et så sentralt budskap for Jesus og for Johannes Døperen – hvorfor er den ikke det for oss? Jeg mistenker at det skyldes at et eller annet sted på veien ble menneskesynet så mørkt – og budskapet om synd og omvendelse så vondt, forvrengt og ugjenkjennelig – at det skapte selvforakt og selvhat i stedet for glede og frihet. Og slik kan jo ingen leve. 

Men det var ikke det hverken Jesus eller Johannes forkynte. De sa ikke «Vend om, og forakt deg selv, du usle synder.» De sa: Vend om og tro på evangeliet! For så høyt er du elsket at Gud gav sin egen sønn for deg. Vend om, og fest blikket på Jesus! Se, Guds lam, som tar bort verdens synder! 

Den hellige munken Johannes Klimakos (579-649 e.Kr.) sier det så godt at du bør henge sitatet på kjøleskapet: 

«Å omvende seg er ikke å se nedover på sine egne svik, men oppover mot Guds kjærlighet. Omvendelse er ikke å se bakover med selvbebreidelse, men forover med tillit. Det er ikke å se hva jeg ikke har greid å være, men å se hva jeg ved Guds nåde ennå kan bli.» 

Dette er sann, kristen omvendelse. Dette er den gode omvendelsen som gjør meg godt, fordi Gud elsker meg og vil meg bare godt. 

Den som vender om, slutter å være innkrøket i seg selv. Omvendelse handler om å bekjenne og bli tilgitt alt – bli fri – reise seg opp med rak rygg, snu seg 180 grader rundt og se oppover og framover – mot Jesus. Kristen omvendelse handler ikke om skam og selvforakt. Det handler om å tro evangeliet, og oppdage at du er verdig til å bli elsket. Hvem er du? Du er den høyt elskede. 

Ordet synd kommer av «å gå i sund», altså å gå i stykker. Noe blir alltid ødelagt av en synd – i meg selv, i andre eller i skaperverket. Derfor trenger jeg å bli helbredet av Gud. Det er det skriftemålet er til for; jeg lar lyset og den helbredende nåden få slippe til i dypet av meg, i alle sjelens krinkelkroker, også de vonde stedene. 

Kirken er et feltsykehus for syndere, der vi får akutthjelp igjen og igjen. I apoteket sitt har Kirken et arsenal av medisiner – blant annet får vi hjelp fra dem som har levd kristenlivet før oss. Slike som St. Johannes Klimakos. Han var munk fra han var 16 år til han ble 80 år, og ble en etterspurt åndelig veileder, berømt for sin evne til å trøste sjelene.

Johannes kalles ofte den hellige Johannes av Stigen på grunn av verket hans «Stigen til Paradis» (etter Jakobs drøm om Himmelstigen) – der målet er å oppnå den urokkelige forankringen i Gud som vi alle er kalt til. Verket ble enormt populært i middelalderen, både i vest og i øst, og det ble laget utallige avskrifter av det i mange oversettelser. 

I år kan du for første gang lese den hellige Johannes av Stigen på norsk, når Efrem forlag nå i 2022 utgir «30 steg til himmelen» – en guide til hans berømte verk. Den boken skal jeg definitivt skaffe meg, for å trenge dypere ned i og bli skikkelig begeistret for omvendelsen. Jeg har en klar fornemmelse av at det ligger skatter gjemt der for vår tid.

«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri», sier Jesus (Joh 8,36). Hadde ikke det vært godt?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5.1.2022, da Apg 19,1-7 var dagens bibeltekst.

PS. Visste du at også ikke-katolikker kan skrifte for katolske prester? Nå vet du det. Skritemålet er en stor gave for alle kristne.

Les mer:

• Ettertanke | Den ondes brennende piler - "Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden. Synden er en realitet, ikke en teori."
  
  
• Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri -  "Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom i generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Jeg antok at jeg kom til å bli skikkelig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kunne huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende åndelig opplevelse at jeg til og med kjente det på kroppen og pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Der – i lyset fra Guds kjærlighet – møtte jeg meg selv. Jeg møtte Jesus. Og ble satt fri."
  
  
• Ettertanke | Om å bedra seg selv -  "Du kommer aldri til å bli så god til å lure andre som du er til å lure deg selv. Du kjenner nemlig alle triksene. Ingen vet så godt som deg hva som skal til for å overbevise deg."
  
  
• Kontemplasjon: Omvendelse - Hvorfor er det ikke nok at du bekjenner syndene dine i ditt stille sinn? Hvorfor er det nødvendig å gå til skriftemål i tillegg? Få med deg niende del av legkarmelitt Anne Samuelens serie "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" - om selvrettferdighet, omvendelsen, det åndelige livets farer og skammen over vanesynder.
  
  
• Les biografien til den hellige Johannes Klimakos her på katolsk.no.
  
  
• Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse. Et sitat derfra: "Det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det."

Post Scriptum:

Etter at jeg hadde publisert denne bloggposten, tipset en venn meg om noe fint han hadde hørt om omvendelse. Det fikk jeg lyst til å dele med dere. Her er det:

Snu og vend på Ordet,

så vil Ordet snu og vende på deg,

og du blir Omvendt. 

Ettertanke | Leid, milde ljos

"Er det ikke sånn det ofte er? Kall det skodde, kall det kors, trengsler eller prøvelser, men det er ganske mye av det, og ofte vet jeg ikke mer enn akkurat neste steg." 
Foto: Martin Fisch/Flickr Creative Commons

En av de viktigste kristenlederne i England på 1800-tallet, var den hellige John Henry Newman – anglikaneren som ble katolsk kardinal. Hans bispemotto er et av de fineste jeg vet om: "Cor ad cor loquitur". "Hjerte taler til hjerte". Kan egentlig noe treffe et hjerte hvis det ikke kommer fra et hjerte?

Denne bloggposten er fra 27. februar 2019, men jeg tenker det passer fint å løfte den opp igjen her nå i anledning kardinal Newmans minnedag, som er i dag, 9. oktober.

I Norge er kardinal Newman (1801-1890) kanskje mest kjent for salmen sin "Lead, kindly light":

"Leid, milde ljos,
igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;
eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."

Er det ikke sånn det ofte er? Kall det skodde, kall det kors, trengsler eller prøvelser, men det er ganske mye av det, og ofte vet jeg ikke mer enn akkurat neste steg. Da ber jeg om lys. Mildt lys. "Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim."

Jesus selv sier det rett ut: "I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh 16,33)

Pave Johannes Paul II minner oss om det samme når han sier:

"Det finnes ikke noe ondt vi kan møte som Kristus ikke møter sammen med oss. Det finnes ingen fiende som ikke Kristus allerede har overvunnet. Det finnes ikke noe kors å bære som Kristus ikke allerede har båret for oss, og som han ikke bærer sammen med oss nå."

Også Vårt Lands grunnlegger Ronald Fangen synger det samme budskapet inn i meg, gjennom salmen sin "Guds menighet er jordens største under":

"Å hellig håp! Å sanne, sikre løfte, fra Ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler, som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel, men kjemp frimodig - se, jeg kommer snart!"

I dag synes jeg du skal finne fram musikkstrømmetjenesten din og unne deg å lytte i 4,5 minutter til SKRUK som synger "Leid, milde ljos" på plata "Dype stille sterke milde" [lenke til Spotify] 

Må Gud velsigne dagen din og veien din. Spesielt hvis du går i myr i skodda.

"Di makt hev signa meg,
då veit eg visst
du leider enn
i myr og fjell og heid,
og so til sist
ein morgon renn,
då til meg smiler
engleåsyn blid,
som eg hev elska før,
men mist ei tid."

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. februar 2019 da Joh 16,25-33 var dagens bibeltekst

Dagens utsikt fra trikken i Oslo, nede ved Rådhuskaien, 27. februar 2019, da andakten stod på trykk i Vårt Land. Særdeles passende tåkevær i dag, må jeg si. Fint å få hjelp av Skaperen til å få kontekstualisert budskapet 😇

«To be deep in history, is to cease to be Protestant.»
Den hellige John Henry Newman, ekspert på kirkefedrene

Lytt til en norsk miniserie om den hellige John Henry Newman

Oppdatering på minnedagen, 9. oktober, i 2021: 

Katolske St. Rita radio lar oss bli bedre kjent med den engelske helgenen St. John Henry Newman i en miniserie over fire episoder. Hva var Guds plan med hellige John Henry Newman og hva har Gud har gitt Kirken gjennom ham? 

Jeg har ikke rukket å lytte til dette foredraget ennå, men det ble holdt av pater Erik Andreas Holth, som er både kapellan i St Paul menighet i Bergen og lærer i videregående skole. Ham kjenner jeg godt fra de sju årene mine i St Paul menigheten. Derfor vet jeg at miniserien er så bra at jeg kan anbefale den uten å ha hørt den selv først 😇

Kunnskapsrike p. Erik Andreas Holth er alltid vel verdt å lytte til. Her i gymsalen til St Paul skole i Bergen.

Foto: bergen.katolsk.no

"There is no evil to be faced that Christ does not face with us.
There is no enemy that Christ has not already conquered.
There is no cross to bear that Christ has not already borne for us,
and does not now bear with us."
Foto: AZ Quotes

 "Dype, Stille, Sterke, Milde" av SKRUK. Ah. Den gjør det som coverbildet lover: Vasker sjelen din dypt, stille, sterkt og mildt. Jeg hadde ikke hørt SKRUK siden jeg bodde hjemme i 1995. Har noen vage minner om slitsomme panfløyter etc., så jeg hadde nok ikke funnet på å lytte til denne innspillingen hvis det ikke var for at jeg selv var blitt tipset om den. Men altså: Denne anbefales.

Mine topp 5-favoritter: "Leid milde ljos", "Alltid freidig når du går", "Jesus det eneste", "Guds lille helgenskare" og "Den stunda i Getsemane". Spesielt den siste, faktisk. Det er få ting som slår det å få bli med til mørket i Getsemane, til hagen der kjærligheten ofrer alt. Mektig. Anbefales!

Her finner du "dype stille sterke milde" på Spotify.

Det står en flott statue av kardinal John Henry Newman utenfor Brompton Oratory i London.
Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen 

De har veldig fine messer i Brompton Oratory. Anbefales hvis du er i London. Hva er finere enn engelsk korsang blandet med katolsk liturgi og forkynnelse? Ah! En venn av meg er sikker på at engelskmennene kommer til å stå for musikken i himmelen. Jeg skjønner hva han mener :)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen , 1. pinsedag 2018

Et av sidealtrene i vakre Brompton Oratory. Mange kom hit for å feire pinse da vi var til messe 1. pinsedag 2018.

Skriftestolen i Brompton Oratory er så vakker fordi det som skjer her inne er så vakkert: Her blir mennesker satt fri, og går ut igjen som nye mennesker, med fri pust og rak rygg. En meget vakker vaskemaskin.

En liten hvilepause ved inngangen til Brompton Oratory. Kirken ligger like borti veien for Harrod's.

Westminster Abbey. Jeg trodde jeg hadde delt en bloggpost om London-turen tidligere, men det ser jeg at jeg ikke har gjort. Her kommer derfor et slags London-appendiks til dagens ettertanke.

Dette er Westminster Abbey, kroningskatedralen som ble anglikansk ved reformasjonen. Lengre nede i gata ligger den nyere, katolske katedralen Westminster Cathedral. Jeg vil anbefale å ta en tur innom bokhandelen St. Paul's som ligger rett ved siden av den katolske Westminster Cathedral. Der har de alt mulig. Ikke bare et svært rikholdig utvalg av bøker, men også kristen kunst som ikoner, krusifikser, korssmykker, medaljonger, smykker, statuer, kort, plakater - alt hva hjertet kan begjære, i grunnen.

Sunniva med ny London-paraply på vei til evensong i St. Paul's Cathedral.

Vi var ikke bare i kirker, altså. Regent's Park er nydelig!

Stas med tur i London Eye i solnedgangen.

To søstre på Sealife.
En søster i livet er godt å ha.

Hvem er heltene i et samfunn? Det sier mye om hvor et samfunn er på vei. Vi fant ikke mange helgener på Madam Tussaud, men vi fant Usain Bolt, sprinteren som alltid korset seg før han løp og som pekte mot himmelen når han vant.

De brave vaktene i Tower/alle deltakerne på jenteturen.

Det vakreste rommet i the White Tower er St. John-kapellet, der konger, dronninger og de som bor i Tower of London har bedt i over 900 år.