La oss, som er skapt i ditt bilde, bli likedannet med den.
I vår egen styrke kan vi ikke etterligne Din storhet, kraft og ære.
Det sømmer seg heller ikke for oss å prøve å få det til.
Men din barmhjertighet når fra himlene
gjennom skyene og ned til oss på jorden.
Som et lite barn har du kommet til oss
og gitt den evige kjærlighetens gave,
den som er størst av alt.
Kjærtegn oss med Dine små hender, omfavn oss med Dine små armer, og gjennombor våre hjerter med Din stille og vakre gråt.
St. Bernhard av Clairvaux (1090-1153) Oversatt til norsk av Eyvind Skeie, julen 2012
Et lite sitat på tampen
Her er et lite sitat fra Pave Benedikts julepreken 24. desember 2012:
"Again and again it astonishes us that God makes himself a child so that
we may love him, so that we may dare to love him, and as a child
trustingly lets himself be taken into our arms. It is as if God were
saying: I know that my glory frightens you, and that you are trying to
assert yourself in the face of my grandeur. So now I am coming to you as
a child, so that you can accept me and love me." (Pope Benedict XVI, Homily for the Solemnity of the Nativity of the Lord, December 24, 2012)
Første gang publisert her på bloggen 26.12.2012. Løftet opp på nytt 9.1.2025.
I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.
I dag, den 21. desember, på årets mørkeste dag, ber Kirken over hele verden «O Oriens»-bønnen:
«Å, Solrenning, Du glans av det evige lys, rettferds sol. Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.»
I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi venter på at «han skal bringe fred» (Mika 5,4).
O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Gud skal gripe inn, at vi skal få se Gud, at Jesus skal komme til oss.
I disse siste, intense adventsdagene er angen av Det gamle testamente sterk. Vi påkaller Jesus med de store messianske frelsertitlene: O Sapientia (Å Visdom), O Adonai (Å Herre), O radix Jesse (Å Jesse rot), O clavis David (Å Davids nøkkel), O Oriens (Å solrenning), O Rex gentium (Å folkenes Konge), O Emmanuel (Å, Gud med oss).
«Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes «gud», ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud.»
«Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel.»
«Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv».
Alle de sju O-antifonene avsluttes med de samme tolv ordene. Bli med hele Kirken og be dem i dag: «Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. desember 2018, da Mi 5,1-4a var dagens bibeltekst
Disse to bildene tok jeg da jeg jobbet i NHO, 21. desember 2017: Solen sett fra taket på Næringslivets Hus, med utsikt over Frognerparken. Ikke et eneste filter er brukt, annet enn Guds eget. Magisk lys! Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Lytt til dagens bønn her:
Les også her på bloggen:
Ettertanke | O Radix Jesse - en annen av O-antifonene - en bloggpost med mer informasjon om O-antifonene
Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.) Faksimile: nrk.no
Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.
15. desember 2024 var det ti år siden brannen. Da passer det å løfte opp denne ettertanken på nytt.
Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.
Narkose hver dag
Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.
Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.
To ting bærer meg
Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.
Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.
Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.
"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.
Svøpt i et tøystykke
Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.
Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)
Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst
Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015
"Your scars are proof that God heals." Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018
VINTERMUSIKK: "Heaven and earth shall flee away when He comes to reign". Jeg tror ikke sjelen min kan overleve uten engelsk kormusikk. Foto: Skjermdump fra YouTube
En av de vakreste salmene jeg vet om, er "In the Bleak Midwinter". Et av de beste korene jeg vet om er Cambridge-koret Choir of King's College. Kombinasjonen er uslåelig, bare lytt her på Spotify eller på YouTube.
De to komponistene Gustav Holst og Harold Darke har laget hver sin nydelige melodi til Christina Rosettis kjente dikt.
In the bleak midwinter Frosty wind made moan, Earth stood hard as iron, Water like a stone; Snow had fallen, snow on snow, Snow on snow, In the bleak mid-winter Long ago.
Our God, Heaven cannot hold Him Nor earth sustain; Heaven and earth shall flee away When He comes to reign: In the bleak mid-winter A stable-place sufficed The Lord God Almighty, Jesus Christ.
Enough for Him, whom cherubim Worship night and day, A breastful of milk And a mangerful of hay; Enough for Him, whom angels Fall down before, The ox and ass and camel Which adore.
Angels and archangels May have gathered there, Cherubim and seraphim Thronged the air, But only His mother In her maiden bliss, Worshipped the Beloved With a kiss.
What can I give Him, Poor as I am? If I were a shepherd I would bring a lamb, If I were a wise man I would do my part, Yet what I can I give Him, Give my heart.
Tekst: Christina Rosetti (1872)
Melodi: Harold Darke og Gustav Holst har laget hver sin melodi til denne salmen
I den kalde vinter
I den kalde vinter
Jorda ble som jern
Vannet ble som stein og
vinden gråt i trær
og det snedde, snedde ned
sne uendelig
i den kalde vinter
i en annen tid.
Himlen gir han fra seg
jorden lar han gå
jord og himmel bøyer seg
når han tar kronen på.
I en steingrå vinter
i stallen mørk og trist
gjenoppstod vår Herre selv
som Jesus Krist.
Engler og Serafer
kanskje var de der
kanskje himlen skjulte
en veldig englehær,
men moren stod alene
jomfruelig og tysst,
og velsignet barnet sitt
med et kjærlig kyss.
Når jeg eier lite
hva skal jeg gi ham?
Hvis jeg var en gjeter
skulle han fått et lam
Hvis jeg var en vis mann
hadde jeg et svar
Han skal få mitt hjerte
det er det jeg har.
Kari Bremnes og Ole Paus har laget hver sine oversettelser til Gustav Holsts melodi. Her har jeg sitert vers 1 og 4 fra Kari Bremnes' sang "I den kalde vinter" og vers 2 og 3 fra Ole Paus' sang "I en steingrå vinter"
Musikktips
Choir of King's College, Cambridge har nettopp (2021) gitt ut albumet "In the Bleak Midwinter: Christmans Carols from King's. Her kan du høre det på Spotify.
Jomfru Maria og Jesus på Louvre i Paris. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Det er spekulativt å hevde at Maria var en jente på 12-14 år da Jesus ble unnfanget. Det er usannsynlig at hun var så ung. [...] Det mest sannsynlige er at hun var mellom 16 og 19 år gammel" skriver teologiprofessor Erik Waaler ved NLA i en kronikk i avisen Vårt Land.
Jeg ryddet i kontorpapirene i helga, og fant en avis jeg hadde tatt vare på siden 21. desember 2020. Der kom jeg over en interessant kronikk som jeg ville tipse dere om. Du kan lese hele kronikken "Hvor gammel var Maria?" her på Verdidebatt.no. Her på bloggen skal jeg bare komme med noen utdrag.
Når kunne de få barn?
Erik Waaler starter med å ta utgangspunkt i jentenes første menstruasjon. "Leger både før og etter det første århundre var skjønt enige om at menstruasjon vanligvis inntraff ved 14 års alder. [...] Dette stemmer godt med undersøkelser gjort i Europa på 1800-tallet (14-16 år). Det er vel kjent at menstruasjonstidspunkt i moderne tid har blitt lavere, antagelig på grunn av bedre levekår."
Hva var vanlig giftealder i Roma?
"Kan vi så vite noe om hva som var vanlig ekteskapsalder på Jesu tid? De beste kildene vi har er gravinnskrifter og folketellinger. En studie av gravminner fra Roma der avdødes alder og lengden på ekteskap er oppgitt gir en middelverdi for kvinners første ekteskap på ca. 16 år (n=171). En tilsvarende undersøkelse for en lengre periode og med større tallgrunnlag gir ca. 15 år for ikke kristne (n=145) og ca. 17 år for kristne (n=180)."
Hva var giftealder i Egypt?
"En annen viktig kilde til giftealder er folketellingsdokumenter fra Egypt. Disse viser at middelverdien for andelen gifte passerer 50 prosent når kvinnene er et sted mellom 17 og 18 år gamle (n=300). Om lag 28 prosent er gift ved 15 års alder, og 2/3 ved 20 års alderen. Kulturelt sett er dette kanskje det nærmeste vi kommer situasjonen i Galilea og Judea."
De fleste var mellom 15 og 20 år
"Vi kan sammenfatte dette slik: Bare et lite mindretall jenter i Romerriket ble giftet bort før de var 14 år. De fleste var mellom 15 og 20 år. Minst 2/3 var gift ved 20 års alder. Basert på disse dataene er det ikke mulig å si hvor gammel Maria var da hun unnfanget Jesus. Hun kan ha vært i nedre - eller øvre del av skalaen. Det mest sannsynlige er at hun var mellom 16 og 19 år gammel. Dette stemmer godt med at hun i møte med engelen taler så direkte om at hun selv måtte ha vært sammen med en mann for å få barn (Luk 1:34). Det er derfor spekulativt å hevde at Maria, da Jesus ble unnfanget, var en jente på 12-14 år. Det er usannsynlig at hun var så ung."
Denne bloggsposten ble første gang publisert 8. mars 2021. Løftet opp igjen 16. desember 2024.
Hvis du synes det var litt lite informasjon om det avbildede relieffet fra 1400-tallet øverst her, så har du rett i det. Her er teksten som henger under relieffet på Louvre. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 8. september 2017
Foredraget Maria Møy den reine | En vandring langs primstavens Maria-dager. Et foredrag holdt under Katolsk grovbrød i Oslo. Dette er rimelig likt som Øyestad-utgaven. Den største forskjellen er at her finner du ikke manuset, men du finner videoopptak av hele foredraget. Øyestad-versjonen passer for deg som liker best å lese, mens Oslo-versjonen er perfekt for deg som liker bedre å lytte (og se).
Fra Jesse rot: To av orkideene som spirte på nytt i advent. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, desember 2017
I dag skal du få et tips om noe du kan gjøre i advent: Lag Jesu stamtre – jessetreet. Enten fysisk, eller bare med ord.
Jeg løfter opp denne ettertanken på nytt her nå, til inspirasjon for alle som ønsker å gjøre adventstiden til en ekte forberedelsestid til julefeiringen.
Ettertanke | Isais rot og orkideen
Nå i advent, i den mørkeste av alle mørke tider, har det skjedd fire små under i vinduskarmen min.
I begynnelsen så det ikke mye lovende ut: Fire orkideer, innkjøpt og avblomstret til ulik tid, stod der i karmen med kun røtter og blader. De pyntet ikke akkurat opp. Men jeg lot dem stå på trass, og fortsatte med å vanne dem håpefullt i uke etter uke.
Plutselig bestemte de seg for å komme med nye skudd fra roten. Samtidig. Nå i advent. Som om de liksom ville gjøre en ekstra kraftanstrengelse for å leve ut Bibelens profetier om Jesus, han som er Isais rotskudd. «Jesaja sier: Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom 15,12)
Orkidéskuddene står der stille i mørket og vitner om Jesus, litt høyere for hver dag. De står i vinduet «midt i den kalde vinter ved myrke midnatts tid» og synger firestemt for den som vil høre: «Det hev ei rose sprunge ut av ei rot so grann, som fedrene hev sunge av Jesse rot ho rann.»
Jesse og Isai er to navn på samme mann; faren til kong David. «Rotskuddet» er en profeti om Messias, frelserkongen som skal springe ut av stubben etter det kongelige Davids hus.
I dag skal du få et tips om noe du kan gjøre i adventstiden: Lag Jesu stamtre – jessetreet. Enten fysisk, eller bare med ord. Jessetreet fungerer som verdens fineste adventskalender, der du hver dag leser spennende og vakre bibelfortellinger som beveger deg gjennom Jesu stamtre, helt fra skapelsesberetningen til Jesu fødsel.
«Noen dager glemmer vi å lese, eller det blir for sent og vi må lese fire historier en annen kveld. Det gjør ikke noe, bare fortsett. Styr etter Julestjernen over kaoset. […] Når vi kommer frem til julenatt, blomstrer jessetreet med historiene sine, og den vakreste rosen av dem alle kan springe ut.»
Gjennom å lese bibelhistoriene om Guds trofasthet gjennom århundrene, får du høste jessetreets frukter: Glede, fred og håp. Akkurat det Gud ønsker for deg. «Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft.» (Rom 15,13) Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land 22.12.2017 da Rom 15,8-13 var dagens bibeltekst
Det er vanlig å begynne med jessetreet første søndag i advent. Siden denne datoen varierer fra år til år, er det nødvendig å tilpasse lesningene noe år for år. Uansett er det fint å begynne med skapelsen og ende opp med Jesu fødsel julenatt.
I år starter adventstiden litt sent: Søndag 1. desember. Jeg tar likevel med noen ekstra tekster, helt fra 27. november, til bruk andre år, i lengre adventstider :)
Første gang publisert 23. desember 2017. Redigert 28. november 2018.
Du liker kanskje også:
Ettertanke | Som var i spådom sagt: "Én av de julesangene som virkelig fascinerte meg da jeg var barn, var «Det hev ei rose sprunge». Ikke fordi jeg forstod den, men fordi jeg ante noe. Noe mektig. Noe vakkert. Ante det som i et speil, i en gåte."
KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med dine mengder av virus, kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (i den forrige leiligheten, 2016)
Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker årets minst pretensiøse måned. I kalde, våte, mørke november er det lov til å senke pulsen, ta en kopp kakao og føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale.
Pater Ole Martin Stamnestrø sier det slik: «November er dødens måned, Allesjelersmåneden. November er tiden for å konsentrere seg om de siste ting: Død, dom, himmel, helvete.» Bibeltekstene i november bærer preg av dette. I denne måneden dukker eskatologien opp – læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Det finnes en himmel å vinne, og et helvete å avsky.
«Den som dør en salig død, i Guds vennskap, er blitt lovet evig liv med ham i himmelen. Den som dør som Guds fiende, har selv valgt en evighet uten Gud. Derfor bestreber vi oss på å leve et liv i nådens stand, i vennskap med Gud. Guds dom tar alle menneskets omstendigheter med i betraktning, på en måte vi ikke kan. Bare Gud kan felle dom. Dessuten tror vi at Gud er en nådig dommer som leter med lys og lykte etter det som binder et menneske til ham, om det så bare er en tynn tråd», sier p. Stamnestrø.
Jesu gjenkomst er tema for over 300 bibelvers, og hver søndag bekjenner vi i trosbekjennelsen: «Han skal komme igjen med herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende».
Forkynnelsen om dommedag og alle tings ende er til trøst. Det er Guds måte å si til sine barn at: Når dere opplever vondskap, så vit at dette forgjengelige skal forgå! Det varer ikke. Also this shall pass.
Denne uken skrev min koreanske venn Seryong til meg fra Det hellige land. Jeg har fått lov til å dele utdrag fra det sterke brevet hennes.
«Nå er jeg i en by nær Judeas villmark, hvor Døperen Johannes forkynte. For omtrent en måned siden ledet Herren meg til å komme og bli her og meditere over Jesaja 40. Vi vet fra før at det handler om å trøste hans folk og å berede veien for Herren, og at Døperen Johannes var ørkenens røst. Men denne gang uthevet han vers 8 for meg: «Men ordet fra vår Gud står fast for evig.»
Ingenting varer for alltid, bortsett fra Guds Ord. Uansett hva som skjer i Israel og i verden, så hold fast ved Guds Ord og hans løfter i Bibelen, hvorigjennom vi vet hva som kommer, og vi kjenner slutten på historien: Jesus vil vinne, og han vil regjere, og leve med oss for alltid. Så vi kan fortsatt synge og glede oss, uansett hva jeg ser med øynene i denne verden. Ved tro ser vi Guds herlighet.
Fordi jeg stoler på hans ord, kan jeg fortsatt hvile, glede meg og takke midt i krigen. Ja, han vil oppfylle hele sitt ord, og hans ord vil stå fast til evig tid. Jesus er Guds Ord (Åp 19,13) og Trofast og Sannferdig (Åp 19,11).
Mye vil skje og alt vil bli rystet, MEN på den dagen skal bruden glede seg, og Guds ord vil stå fast til evig tid.
Love and blessings from the wilderness, His beloved, Seryong».
Dette er Guds ord til oss i november; at selv når solen formørkes og himmelrommets krefter rokkes, så har vi fortsatt en fast grunn vi kan stå på: Guds løfter. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå», lyder ordet fra Herren (Mark 13,31). Hold fast ved det – uansett hva som skjer!
Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. november 2023 da Markus 13,24–32 var dagens bibeltekst - og her på bloggen 26.22.2023. Les i nettbibelen.
Lytt til p. Ole Martin Stamnestrøs foredrag om De siste ting
På allesjelersdag 2. november 2023 dro jeg til fader Arnfinn Harams grav sammen med en venninne. Det er alltid så godt å komme hit for å be. En egen fred, et eget lys, en ro for fremtiden.
Fr. Arnfinn Haram ligger begravet på Vestre gravlund i Oslo. Det var under begravelsen, på nøyaktig dette stedet, at jeg ble personlig utfordret av to ulike personer til å starte en katolsk blogg. Fr. Arnfinn og hans blogg var høyt elsket, og etterlot seg et stort hull etter hans død 10. juni 2012. Du kan fortsatt søke i, og lese i, hele bloggen hans her.
16. oktober feirer vi St. Olavs dåp og omvendelse. - Noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen, er for at Olav skal gjøre noe med oss – for at hans eksempel skal bevege oss. Retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv? sa monsignore Fredrik Hansen i sin olsokpreken i St. Olav domkirke i Oslo 29. juli 2018. På bildet holder p. Pål Bratbak Olavsarmen. Inni relikviaret er St. Olavs lårben, som er den største Olavsrelikvien som er kjent. Relikvien ble underlagt vitenskapelige undersøkelser i 2012, og alle funn tyder på at dette virkelig er Hellig Olavs lårben. Relikviaret er formet som en arm fordi det er laget for velsigne menigheten med på olsokdagen. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29. juli 2018
Få med deg prekenen som monsignore Fredrik Hansen holdt i St. Olav domkirke i Oslo på høytiden for Olav den Helliges martyrdød, 29. juli 2018. Les hele! Jo lengre ut i prekenen du kommer, jo mer utfordrende og tidsaktuell blir den. Og ja, denne prekenen passer like godt å leses i dag, på minnedagen for St. Olavs dåp og omvendelse, som til olsok.
Alle uthevinger i kursiv er msgr. Fredrik Hansens egne. Alle uthevinger i fet skrift er mine egne.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Vi feirer den Hellige Olav – konge og martyr – Norges vernehelgen.
Etter Olav den Helliges død på Stiklestad reiste den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson den mektige domen, den mektige kirken, i Nidaros over helgenkongens grav. Til minne om den hellige Olav – som jubler med himmelens engler – skulle det norske folk samles i Nidaros for å tilbe Jesus Kristus, Kvitekrist, som kalte Olav til dåpens bad og til virke, til misjon.
På domens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret, ble det bygget inn en liten nisje, med plass til en liten Olavsstatue. Denne statuen skulle dermed vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Den salige Olav, Norges evige konge, skulle stå der – år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn ta Jesus imot da Han vender tilbake.
Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham.
Olav den Helliges forbilde, det Olav lærer oss om troen på Kristus og livet i Kristus, kommer på en fremragende måte frem i dagens lesninger, i de bibeltekster Kirken utførlig har valgt til denne høytid. (Dette var dagens lesninger i messen: Visd 10,10-14 – Sal 31(30),2-3ab.3cd.4.5-6.7.17 – Jak 1,2-4.12 – Matt 16,24-28.)
Tekstene viser oss så tydelig Olav, konge og martyr, som gav sitt liv på Stiklestad for at vi alle skulle få høre om Jesus.
I lesningen fra Visdommens bokkalles vi til å sette vår lit til Guds forsyn, til Visdommen, til Den Hellige Ånd, å la Gud lede oss. Den troende som søker Guds lov, som søker den vei som Herren staker ut, hans slit vil krones med fremgang og hans strev lønnes med rik frukt.
Den samme tanke tas videre i salme 31 – I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd – hvor vi kalles til å se til Herren, Han som er et vern, en klippe, en borg til å frelse meg. Den som stoler på Herren og Herrens hjelp skal ikke falle, skal ikke stå til skamme. Apostelen Jakobs brevminner oss om at å la Herren lede oss, å sette vår lit til Herren, å følge etter Herren byr også på utfordringer, på prøvelser, på vanskeligheter, på mørke dager. Men, apostelen understreker at lykkelig den mann som står fast i prøvelsene!For i prøvelsene renses vår tro, vi ser dybden i den, vi lærer å vokse i den, den blir tydeligere for oss.
St. Olav viser oss hva det betyr å holde ut, hva tålmodighet er, hva det vil si å vente på – å vente med – Herren.
I Evangeliet hører vi Herrens egen røst. Jesus taler til oss, og kaller oss til det Kirken i to årtusener har forkynt som det kristne kalls kjerne: Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen.
Selv om Olav nok søkte annen ære og heder i deler av sitt liv, var det til slutt Kristi kors som var hans higen, håp og lengsel. Han liv ble ene og alene Kristi etterfølgelse.
Samlet om Olav, samlet om Norges evige Konge, speider også vi etter Herren i vår søken etter å ta opp vårt kors, og følge Ham. I lys av Olav den Helliges forbilde, han som taler vår sak for Guds åsyn, gir to spørsmål oss grunn til ettertanke på denne dag.
Det første spørsmål retter seg til hver og en av oss: Gjør også vi som Olav den Hellige? Han søkte Herren, søkte å la Herren lede og vise vei, hans tålmodighet i prøvelsene renset han tro, og hjalp ham til dag etter dag å ta opp sitt kors og følge Jesus. Det er ikke et kristent liv som ene og alene kan leves av vikingkonger på 1000-tallet, dette er oppskriften på det sanne kristne liv – som hver og en av oss, uansett kall, livssituasjon og alder skal sette ut i live. St. Olav viste og viser oss at det kan gjøres til virkelighet.
Biskop Bernt – i sin Olsokpreken på Stiklestad i går – understreket at noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen er for at Olav skal gjøre noe med oss – at hans eksempel skal bevege oss.
Derfor: søker vi å gjøre det samme til virkelighet i våre liv – retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv?
Det andre spørsmål retter seg til oss som fellesskap, som det fellesskap Olav den Hellige tuftet på hans egen martyrdød. Helgenkongen gjorde nemlig mye mer enn å vende om. Han søkte å oppreise i vårt folk et sant kristent samfunn, et fellesskap bygd på og veiledet av evangeliets verdier.
Dette kommer til uttrykk i kristenretten – den lovform og statsform som Olav satt på plass i Norge – for at Jesus skulle være det prinsipp som preget vårt land. De svake og syke skulle beskyttes, familien trygges som samfunnets grunnsten, og Jesus skulle være opphavet til det norske folk og samfunn.
Er det dette vi bygger videre på i dag? Er dette det samfunnet vi ser rundt oss, som vi bidrar til? Eller er vårt samfunn sakte på vei tilbake til det samfunn som Olav søkte å endre? Et samfunn hvor det er den sterkes rett, hvor gull og glitter er det eneste som teller og det eneste som gir verd.
Dette er spørsmål vi må stille oss, også fordi pave Frans har oppfordret oss alle – og ikke minst legfolket – til med ny iver å forkynne Jesus i samfunnet, og forme samfunn bygget på evangeliets verdier.
Hvis Norge er på vei mot å bli et samfunn hvor menneskeverdet settes til side, et hårdt og kaldt samfunn, et samfunn hvor familien ikke tas på alvor, må vi erkjenne at vi har et enormt arbeid fremfor oss – et arbeid Olav den Helliges eksempel så tydelig maner oss til.
I møte med disse spørsmålene må vi huske, må vi erkjenne, at vi står på god grunn – fordi Ham vi speider etter, Herren, gir oss svarene og hjelper oss frem.
Jesus styrker oss også ved Olav den Helliges eksempel i det vi søker å gjøre virkelig Herrens lov. Til hjelp i vår søken etter Herren hjelpes vi også av Olavs mektige forbønn, den forbønn vi dag for dag påkaller for oss selv og for vårt land: Be for oss, Hellige Olav, Norges evige konge!
Under olsokmessen ble Olavsrelikvien båret rundt i kirken, mens menigheten sang "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge". Presten til venstre er msgr. Fredrik Hansen, mens sogneprest Pål Bratbak bærer relikvien.
Etter messen ble relikvien satt tilbake i glasskapet.
De vakre blomsterdekorasjonene står søster Maria Hong for.
Glassmaleriet avbilder St. Olav. Det er et bilde på hva helgener er: De er mennesker som lar Guds lys skinne gjennom seg.
Olsok er Norges kristne nasjonaldag. Hva spiser man da? Is, så klart! Også er det tradisjon å feire med tradisjonell festmat: Rømmegrøt.
Den liturgiske olsokfargen er rød, fordi vi denne dagen feirer St. Olavs martyrdag. Dagen i dag, 16. oktober, har liturgisk farge hvit, fordi dette er en dag der vi feirer Hellig Olavs dåp og omvendelse.
Les et foredrag: Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012. Langslets foredrag er delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.
Les en ettertanke: Her kan du lese en Olsok-ettertanke jeg har skrevet: Våkenatt for Norge
ROSENKRANSEN: Rosenkransbønnen er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien. Det er en kraftfull bønn. Slag har blitt vunnet, familier har blitt berget, hjerter har blitt omvendt og syndere har blitt helgener fordi de ba rosenkransen. Foto: Roger Smith/Flickr Creative Commons
Oktober er rosenkransmåneden, derfor passer det godt å løfte opp igjen denne bloggposten om rosenkransen fra 7. oktober 2021.
I denne bloggposten finner du svaret på hvorfor og hvordan du ber rosenkransen. Men aller først vil jeg dele med deg en liten andakt om bønnens makt den 7. oktober 1571, ved et av de mest avgjørende øyeblikkene i Europas kristne historie – for nøyaktig 450 år siden i dag. Dette øyeblikket er hele grunnen til at oktober er rosenkransmåneden.
Ettertanke | Når du er under angrep
På denne dagen i 1571 fant et av de helt avgjørende sjøslagene i Europa sted. Ved Lepanto i Hellas stod en forsvarsflåte fra det kristne* Europa overfor en langt mektigere tyrkisk angrepsflåte. Pave Pius V visste at den kristne flåten var materielt underlegen muslimene, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen. Mens slaget sto ble rosenkransen bedt i gateprosesjoner i Roma.
I seierens time skal den hellige pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud.
Rosenkransbønnens betydning som fredsskaper er ikke noe enestående for Lepanto. Også i 1716 var rosenkransen sentral i forsvaret mot muslimsk ekspansjon i Europa, da en tyrkisk hær ble stoppet og slått ved Peterwardein i det nåværende Serbia. Det samme skjedde i Wien i 1683, da en rosenkransmobilisering førte til at den tyrkiske/ottomanske angrepshæren ble drevet bort. Og i 1955, da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene overraskende trakk seg ut av Østerrike, skjedde det etter en massiv rosenkransmobilisering.
Rosenkransbønnen er så effektiv som fredsskaper fordi den er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien. Når du ber rosenkransen fordyper du deg i Kristi mysterium, i Jesus, han som er vår fred (Ef 2,14).
Derfor: Når du er under angrep av et eller annet slag, så be.Be om fred. Be uavlatelig.
«Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» (1. Pet 5,7)
«Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid.» (Salme 146,5-6) Amen!
Denne andakten ble første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen den 7. oktober 2014 da Sal 146,5-10 var dagens bibeltekst. 7. oktober 2021 ble bloggposten utvidet slik at den i stedet ble til "Hvorfor og hvordan be rosenkransen".
* Bare en liten fotnote:
Jeg er vár på å ikke bli "for katolsk" når jeg skriver i Vårt Land, derfor stod det "en forsvarsflåte fra det kristne Europa" på trykk i avisen. Men: Forsvarsflåten var egentlig fra det katolske Europa. Selv om slaget stod ved den greske byen Lepanto, var skipene verken greske eller fra andre ortodokse land, de var heller ikke fra protestantiske land, de var fra Den hellige liga.
Det var pave Pius V som hadde tatt initiativ til dannelsen av Den hellige liga, som var en felles flåtestyrke ledet av keiser Karl Vs sønn, Don Juan de Austria (Johannes av Østerrike). Skipene var primært fra Spania, Venezia, Genova og Malteserordenen. Det var Den katolske kirke; paven og de katolske landene som reddet Europa i 1571, rett og slett.
Uten seieren ved Lepanto kunne Europa i dag vært som det muslimske Midtøsten. Med andre ord: I dag er en god dag å takke Gud for at vi fortsatt er frie til å leve som kristne og som frie mennesker i Europa.
Den hellige Padre Pio sier: "Love the Madonna and pray the rosary, for her rosary is the weapon against the evils of the world today."
Hvorfor be rosenkransen?
Hvorfor ber vi rosenkransen? Biskop Robert Barron har laget en fin, liten video på under tre minutter som forklarer det.
Gjennom selveden konkrete kransen får sjelen og ånden hjelp av kroppen til å holde fast ved bønnen og forbli i den. Dersom du sporer av i tanken, hjelper hånden deg tilbake. Rosenkransen disiplinerer deg. Repetisjonene roer ned tankene. Ved å fordype deg i mysteriene forankrer du bønnen din i evangeliet, i Guds ord, og ikke i din egen fantasi.
Rosenkransen er, som allerede nevnt, et effektivt våpen i kampen mot det onde - i verden, og i ditt liv. Den bringer fred - i verden, og i ditt liv. "Rosenkransen er åndelig medisin", sier pave Frans.
Ved å se på Jesus blir du omdannet i hans bilde og blir mer og mer som ham. Det er denne likedannelsen med Jesus, denne helliggjørelsen, som er rosenkransens aller dypeste funksjon. "Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd." (2. Kor 3,18)
Det endelige målet for rosenkransbønnen (og for hele den guddommelige frelsesplanen) er at vi skal komme inn til Den Hellige Treenighets fullkomne enhet(jf. Den katolske katekismen, §259-260).
Be rosenkransen hver dag
Pave Paul VI anbefalte rosenkransbønnen som familiebønn. "A family that prays together, stays together."
Maria selv oppfordrer oss til å be rosenkransen hver dag, så selvsagt er også det min anbefaling. Men det gjelder her som ellers i bønnelivet: Be som du kan, og ikke som du ikke kan. Klarer du ikke å få bedt hele rosenkransen, så be en dekade. Be iallfall Hill deg, Maria minst én gang om dagen.
Og her er en anbefaling som gjelder spesielt deg som kjenner på uro: Be gjerne rosenkransen i det du sovner. Det følger med en spesiell fred av å be rosenkransen. Ta Maria i hånden og la henne hjelpe deg med å sovne i Guds fred.
"The Holy Rosary offers us a summary of the Gospel, and leads us, in an easy and accesible way, to prayer from the heart." Den hellige pave Johannes Paul II
"Rosenkransen er min yndlingsbønn. En fantastisk bønn! Fantastisk i sin enkelhet og sin dybde. [...] Enkel, men allikevel dyp, forblir den ved det tredje årtusens begynnelse en bønn av stor betydning. Det er dens skjebne å frembringe en rik høst av hellighet. […]
Rosenkransen er, selv om den åpenbart er mariansk i karakter, i sin kjerne en kristosentrisk bønn. I sine nøkterne elementer rommer den hele dybden av Evangeliets fullstendige budskap. […]
Rosenkransen, hvis den blir gjenoppdaget i sin fulle betydning, går inn i selve hjertet i det kristne liv. Den tilbyr en velkjent og likevel fruktbar åndelig og opplærende mulighet for personlig kontemplasjon, formasjon av Guds folk og den nye evangelisering. […]
Men den viktigste grunnen til å sterkt oppfordre til å be rosenkransbønnen er at det representerer det mest effektive middel for å fostre de troende til hengivelse til kontemplasjon over det kristne mysterium. […] Mer presserende enn noensinne [er det] at våre kristne samfunn blir ’ekte bønneskoler’. […]
I rosenkransens åndelige reise, som er basert på konstant kontemplasjon over Kristi ansikt – i selskap med Maria – blir dette krevende ideal om å likedannes med ham etterstrebet gjennom et samkvem som kan beskrives som et vennskap. [...] I den prosessen det er å bli likedannet med Kristus, betror vi i rosenkransen oss selv på en spesiell måte til den salige Jomfrus moderlige omsorg. Hun som er både Kristi Mor og et medlem av Kirken, dens ’opphøyede og på alle måte enestående medlem’[…], er på samme tid ’Kirkens Mor’. Som sådan føder hun stadig barn for sin Sønns mystiske Legeme. Hun gjør det ved sin forbønn, der hun ber om Åndens uuttømmelige utstråling over dem. Maria er det fullkomne bildet på Kirken som Mor.
Kristus er den høyeste lærer, åpenbareren og den som blir åpenbart. Det er ikke bare et spørsmål om å tilegne seg det han lærte oss, men om å ’lære ham’. I denne sammenheng, kan vi ha en bedre lærer enn Maria? Fra den guddommelige side er Ånden den indre lærer som leder oss til Kristi fulle sannhet (jfr. Joh 14,26; 15,16; 16,13). Men blant menneskene kjenner ingen Kristus bedre enn Maria. Ingen kan lede oss inn i en dyp kjennskap til hans mysterium på en bedre måte enn hans Mor."
Hvordan be rosenkransen?
Hvordan ber du rosenkransen? Fr. Ketih Fournier gir en god forklaring på det i denne fine videoen.
Her er en kort, skriftlig oppsummering av hvordan du ber rosenkransen:
Rosenkransen består av et kors og en krans av perler. Kransen er delt i fem ledd, fem dekader. Én stor perle og ti små perler utgjør til sammen en dekade (du kjenner ordet igjen fra engelsk decade; et tiår). Rosenkransen har altså fem dekader.
Det er vanlig å be rosenkransen for en spesiell intensjon, for eksempel for noen du kjenner som sliter og som trenger din forbønn - eller for hele Norges omvendelse, for den del - hva det nå måtte være Gud som legger deg på hjertet, fordi det er på Hans hjerte.
Vi starter ved korset med å gjøre korsets tegn mens vi sier "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen." Slik blir vi minnet på hvem det er vi tilhører. Ved "I Faderens" berører du pannen din, ved "Sønnens" berører du brystbeinet/magen, og ved "og Den Hellige Ånds navn. Amen." berører du først venstre og så høyre skulder.
Her ved korset ber vi så den apostoliske trosbekjennelsen. Dette er en fantastisk måte å starte en bønnestund på, ved å bli minnet på hvem det er vi tror på og tilber: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige. Allerede der merker jeg at rosenkransen begynner å gjøre sin virkning. I den allmektiges hender kan jeg hvile. Deretter kommer selvsagt hele resten av trosbekjennelsen. Fantastisk. Vi tror på Jesus Kristus, som ble menneske for vår skyld, som led, død og ble gravlagt, og som vant over døden og synden, og stod opp igjen fra de døde. Halleluja!
På den store perlen ber vi Fader vår - gjernefor pavens bønneintensjoner. Disse finner du alltid på forsiden av katolsk.no, og her: https://www.katolsk.no/praksis/bonn/bonneintensjoner/. Nå i oktober 2021 er pavens intensjon: "Misjonsintensjon: Om misjonerende disipler. Vi ber om at alle de døpte må engasjere seg i evangelisering og delta i oppdraget, ved å vitne gjennom et liv fylt av evangeliets kraft." I november 2021 vil paven at vi skal be for alle som lider av depresjon eller utbrenthet, og slik fortsetter det. Hver måned er det en ny intensjon.
På de tre små perlene etter korset ber vi, Hill deg, Maria-bønnen. På disse tre, første, små perlene er det vanlig å be for intensjonen om at Jesus skal gi oss mer av de tre guddommelige dydene: Mer tro (1. perle), mer håp (2. perle) og mer kjærlighet (3. perle). Avslutt den 3. perlen med Lovprisningsbønnen (Ære være Faderen etc).
På de store perlene annonserer vi det neste mysteriet og ber Fader vår. Vi lever oss inn i mysteriet både mens vi ber Fader Vår og på hver eneste, lille kule i den neste dekaden ("dekade" er navnet på de ti små kulene).
På de små perlene ber vi, Hill deg, Maria-bønnen.
På den siste, lille perlen i en dekade, etter Hill deg, Maria, ber vi Lovprisningsbønnen (Ære være Faderen etc). Deretter er det i dag vanlig å be Fatima-bønnen.
Helt til slutt, på den aller siste, lille perlen (etter Hill deg, Maria, lovprisningsbønnen og Fatima-bønnen) ber vi Hill deg, dronning (Salve Regina) og avslutter med å gjøre korsets tegn.
Hvor lang tid tar det å be rosenkransen?
De første gangene du ber rosenkransen, bruker du nok minst 30 minutter. Når du har bedt rosenkransen mange ganger, kan det være at det bare tar deg ca. 20 minutter. Men husk: Det er ikke et mål å gjøre det fortest mulig. Målet er ikke å be fort. Målet er å be inderlig, med innlevelse og kjærlighet.
Rosenkransbønn skal ikke være en mekanisk fremsigelse av bønner. Husk hva Jesus sier: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord." (Matt 6,7) Rosenkransen er ikke en magisk greie. Den er kristen bønn, der du tilbringer tid sammen med din beste venn: Jesus.
"Enten vi vet det eller ikke, er bønn et møte mellom Guds tørst og vår. Gud tørster etter at vi skal tørste etter Ham," sier Den katolske kirkes katekisme (§2560).
"Etter mitt skjønn er den indre bønn intet annet enn å omgåes i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den vi vet elsker oss", sier Teresa av Avila. Dit er det rosenkransen vil lede oss, til kontemplasjonen, til et inderlig vennskap med Jesus, han som elsker deg.
I familien vår har vi mange rosenkranser som er vakrere, men dette er den beste til å be med om kvelden, før jeg sovner. Rosenkranser i tre er laget med tråd i stedet for metallkjeder. Det betyr at de ikke gir metallukt på hendene hvis du holder dem i timesvis - noe som fort skjer når du sovner med en rosenkrans i hendene. Jeg pleier å våkne med rosenkransen fortsatt i hånden neste morgen. En annen ting jeg liker med denne rosenkransen er at kulene lar seg flytte på så lett. De har litt rom å bevege seg på, som på en kuleramme. Slike rosenkranser tåler også mer belastning enn de vakrere, skjørere, mer forseggjorte rosenkransene som er fine å bruke på dagtid. Hver til sitt bruk.
Her følger mysteriene vi mediterer over, med bibelhenvisninger, slik at du kan lese dem i din egen bibel eller på bibel.no. Deretter kommer bønnene vi ber.
Engelen Gabriels budskap til Maria (Luk 1,28-38) Marias besøk hos Elisabeth (Luk 1,39-56) Jesu Kristi fødsel (Luk 2,1-21) Jesus blir båret frem i tempelet (Luk 2,22-38) Jesus blir gjenfunnet i tempelet (Luk 2,41-52)
Smertens mysterier
(bes gjerne på tirsdager og fredager)
Jesu dødsangst i Getsemane (Luk 22,39-44) Jesus blir hudstrøket (Joh 19,1) Jesus blir tornekronet (Joh 19,2-3) Jesus bærer sitt kors (Joh 19,17-24) Jesus blir korsfestet og dør (Joh 19,25-37)
Lysets mysterier
(bes gjerne på torsdager)
Jesus døpes i Jordan (Matt 3, 13-17) Jesus fremstår under bryllupet i Kana (Joh 2, 1-11) Jesus forkynner Guds rike og kaller til omvendelse (Mark 1, 14-15) Jesus forklares på berget (Luk 9, 28-36) Jesu innstifter nattverden (Matt 26, 26-29)
Jeg tror på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens Skaper,
og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, som fór ned til dødsriket, sto opp på den tredje dag fra de døde,
fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders, den Allmektiges høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv.
Amen.
Fader vår
Bes ved de store perlene
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.
Hill deg, Maria
Bes ved de små perlene
Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, (Luk 1,28) velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. (Luk 1,42) Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)
be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16)
Amen.
Lovprisningsbønn
Bes etter hvert ledd av rosenkransen
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet.
Å, Jesus, tilgi våre synder, fri oss fra helvetes ild, før alle sjeler til Himmelen, spesielt dem som trenger din nåde mest. Amen.
Salve Regina | Hill deg, Dronning
Bes som avslutning
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor. Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.
Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria. Amen.
Salve Regina på latin
Salve, Regina, Mater misericordiae:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!
Ad te clamamus, exsules, filii Hevae.
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Ad te suspiramus, gementes et flentes in hac lacrimarum valle.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Eia, ergo, Advocata nostra, illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.
Et Jesum, benedictum fructum ventris tui, nobis post hoc exsilium ostende.
Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Den vakre boken "Rosenkransens mysterier" ble utgitt av Lunden kloster i 2020. Her hos Lunden kloster kan du bla i et utdrag av boken og finne ut hvor du kan kjøpe den. I denne boken finner du både bibeltekstene som tilhører hvert mysterium, og nydelige illustrasjoner av den italienske renessansekunstneren og dominikanermunken Fra Angelico - til hjelp i meditasjonen.
