 |
| Den gode hyrde, malt av James Powell i 1888. |
Fortellingen om den gode hyrden er en klassisk påskelignelse. Kristen tradisjon har alltid gitt denne historien en spesiell plass i påsketiden.
Hvorfor? Prøv å lese lignelsen i Joh 10,11-18 med påskeøyne, så slår det raskt imot deg at den gode gjeteren Jesus gir livet sitt for sauene hele fire ganger i løpet av åtte vers.
Vi befinner oss nå i den andre uken i påsketiden, og det myldrer av gjetermotiv i de oppsatte bibeltekstene. Så la oss snakke litt om ekte hyrder!
Jeg kommer fra Aadlandsslekten på Stord. Da jeg var barn var det Torbjørn Aadland, eldstebroren til min farfar, som eide slektsgården på Ådland. Det var alltid spennende å besøke gamle onkel Torbjørn og tante Synneva: Gå på skattejakt etter egg i hønsehuset. Lære å gjøre opp ild med flintstein (vel, iallfall klare å lage noen gnister). Bli med og slipe kniver på slipesteinen i tunet. Og ikke minst: Besøke de skjønne lammene ute på bøen.
Men uansett hvor søt og snill jeg gjorde stemmen min, og uansett hvor lynraskt eller hvor forsiktig jeg beveget meg, var det alltid komplett umulig å få klappet et eneste lam eller søye. De bare skvatt unna og flyktet i vill fart bort fra meg, som om jeg var styggen selv.
Når onkel Torbjørn kom, derimot! Da kom de løpende. Det var slik jeg lærte at Jesus beskriver et helt reelt fenomen når han forteller om den gode hyrden. Han sier: «Sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» (Joh 10,4-5) Jeg kan bevitne at det der er helt sant. Akkurat slik fungerer sauer på Ådland også.
Det var imidlertid én ting jeg syntes var rart som barn, når jeg hørte om Gud som den gode hyrden i Salme 23. Der står det nemlig: «For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). Hvordan kan en kjepp og en stav gi trøst? Det forstod jeg ikke før jeg fikk høre at gjetere brukte trestokkene til å jage bort ville dyr som vil angripe saueflokken. Kjeppen trøster dermed de skvetne sauene fordi den er et synlig symbol på beskyttelse og trygghet.
Det er ingenting puslete over Herren Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må være både modig, omsorgsfull og sterk, full av kraft, ellers kan han ikke forsvare flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han omtaler seg selv som den gode hyrde i Joh 10.
Profeten Jesaja skriver: «Se, Herren Gud kommer med styrke, han hersker med sin arm. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene.» (Jes 40, 10-11). DET er min Gud. Sånn er han. Han ligner på onkel Torbjørn. Jeg fikk et glimt av Gud der ute på markene på Stord på 1900-tallet, den gang alle sauer fortsatt hadde et navn og ikke bare et nummer. «Han kaller sine egne sauer ved navn» (Joh 10,3). Og da kommer de. Da kjenner de ham igjen, slik Maria Magdalena kjente igjen den oppstandne Jesus i gravhagen påskemorgen da han sa navnet hennes (Joh 20,16). Og han sier: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Vær ikke redd, for jeg er med deg!» (Jes 43;1,5)
Vi befinner oss nå i den andre uken i påsketiden, og det myldrer av gjetermotiv i de oppsatte bibeltekstene. Så la oss snakke litt om ekte hyrder!
Jeg kommer fra Aadlandsslekten på Stord. Da jeg var barn var det Torbjørn Aadland, eldstebroren til min farfar, som eide slektsgården på Ådland. Det var alltid spennende å besøke gamle onkel Torbjørn og tante Synneva: Gå på skattejakt etter egg i hønsehuset. Lære å gjøre opp ild med flintstein (vel, iallfall klare å lage noen gnister). Bli med og slipe kniver på slipesteinen i tunet. Og ikke minst: Besøke de skjønne lammene ute på bøen.
Men uansett hvor søt og snill jeg gjorde stemmen min, og uansett hvor lynraskt eller hvor forsiktig jeg beveget meg, var det alltid komplett umulig å få klappet et eneste lam eller søye. De bare skvatt unna og flyktet i vill fart bort fra meg, som om jeg var styggen selv.
Når onkel Torbjørn kom, derimot! Da kom de løpende. Det var slik jeg lærte at Jesus beskriver et helt reelt fenomen når han forteller om den gode hyrden. Han sier: «Sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» (Joh 10,4-5) Jeg kan bevitne at det der er helt sant. Akkurat slik fungerer sauer på Ådland også.
Det var imidlertid én ting jeg syntes var rart som barn, når jeg hørte om Gud som den gode hyrden i Salme 23. Der står det nemlig: «For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Sal 23,4). Hvordan kan en kjepp og en stav gi trøst? Det forstod jeg ikke før jeg fikk høre at gjetere brukte trestokkene til å jage bort ville dyr som vil angripe saueflokken. Kjeppen trøster dermed de skvetne sauene fordi den er et synlig symbol på beskyttelse og trygghet.
Det er ingenting puslete over Herren Gud når han fremstilles som den gode hyrde. En god gjeter må være både modig, omsorgsfull og sterk, full av kraft, ellers kan han ikke forsvare flokken sin. Jesus viderefører dette sterke bildet av Gud når han omtaler seg selv som den gode hyrde i Joh 10.
Profeten Jesaja skriver: «Se, Herren Gud kommer med styrke, han hersker med sin arm. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene.» (Jes 40, 10-11). DET er min Gud. Sånn er han. Han ligner på onkel Torbjørn. Jeg fikk et glimt av Gud der ute på markene på Stord på 1900-tallet, den gang alle sauer fortsatt hadde et navn og ikke bare et nummer. «Han kaller sine egne sauer ved navn» (Joh 10,3). Og da kommer de. Da kjenner de ham igjen, slik Maria Magdalena kjente igjen den oppstandne Jesus i gravhagen påskemorgen da han sa navnet hennes (Joh 20,16). Og han sier: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Vær ikke redd, for jeg er med deg!» (Jes 43;1,5)
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 19. april 2023 da Esek 34,11-16 var dagens bibeltekst
 |
| Jeg har ikke noen bilder av onkel Torbjørns sauer, så den her lille flokken fra Rosendal får gjøre jobben. Dette er slik vaktsomme sauer ser ut noen sekunder før de flykter i full fart, etter min erfaring. "Trø meg inkje for nære." Foto: Flickr Creative Commons/My Own Horizons |
 |
| Jeg finner ikke noe bilde på nettet av onkel Torbjørns gård, men her kan dere iallfall se den enda eldre utgaven av slektsgården: Ådlandsstova på Stord. Klikk på bildet for å se det i større format. "Ådlandsstova er ei av dei største eksisterande mellomalderstovene på Vestlandet." Huset er det eneste fredete bygget i hele Stord kommune, og er et av de første gårdsbyggene som ble fredet i Norge. Man mener at stuen fungerte som en gildestue i middelalderen, altså et selskapslokale i vår språkbruk. Det var slekten min på gården Ådland som overdro bygningen til Fortidsminneforeningen i 1873, som det første profane (ikke-kirkelige) bygningen som foreningen eide. I dag eies bygningen av Sunnhordland Folkemuseum. Fredningsårsaken er alderen på Ådlandsstova. "Ho er bygd av uvanleg stor malmfuru, vakkert ovaltelgd," og tømmeret er C14-datert til 1300-1400-tallet. Foto og sitater fra grind.no, som er Universitetet i Bergens portal for formidling av kunnskap om landskap og livsmiljø. |
 |
| Ådlandsstova på Stord. I moderne tid har Sunnhordlandsmuseet utstyrt stuen med et middelaldersk interiør med slagbenker og jordgolv. Det er gjennom Aadlands-slekta at jeg er det 33. slektsleddet etter Hellig Olav. Slektstavlen går altså helt tilbake til Harald Hårfagre - og før ham: Dronning Ragnhild. Foto fra grind.no |
