Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Ensomhet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ensomhet. Vis alle innlegg

06 november 2019

Ettertanke | Den fyrste song

Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.


På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»

I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.

Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).

Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»

John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.

«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.

Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 

Men nå. Bare hysj…

Vær stille.

Og lytt.

Hva hører du?

«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, 
eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst


"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019

                                                                            

Den fyrste song


Den fyrste song eg høyra fekk
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova.
Dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg ennå tidt
når eg fær auga kvila.
Der stend ein engel, smiler bildt
som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.

Av Per Sivle (1857-1904)



Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.» 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 


Yndlingssangboken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Sanger ved sengekanten


Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok! 


I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.

Her kan du lytte til 2000-versjonen av albumet "Ved sengekanten" på Spotify.  For fem år siden kom så CD-en "Sanger ved sengekanten", som inneholder både nyinnspilte sanger og noen hentet fra 2000-innspillingen. Blant solistene finner du Kåre Conradi, Ole Børud, Ingelin Reigstad Norheim og Hilde Svela.

"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling! 

Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)

Her kan du kjøpe boken hos Bok og Media (kr. 199) og her kan du kjøpe CD-en (kr. 79). Støtt de kristne bokhandlene som strever for å overleve! Vi trenger dem!


Per Sivles "Den fyrste song" og Christan Krohgs "Sovende mor" (1886) i "Ved sengekanten".
Foto: 
Ragnhild H. Aadland Høen

"Alt står i Guds faderhånd" og Harald Sohlbergs fantastiske maleri "Vinternatt i Rondane" i  boken "Ved sengekanten".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


05 juni 2019

Ettertanke | Båret av Kirkens tro

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.
7. november 1976 ble jeg båret inn i Kirken av min mormor Ragnhild Helena Eitrheim.

Foto: Hermund Aadland

Hele livet har jeg blitt båret av Kirkens tro. Det startet med at jeg ble båret inn i Kirken. Deretter har Kirken båret meg. Og slik fortsetter det, helt til jeg bæres ut av dette livet og inn i det evige liv.


Den katolske forfatteren Lars Roar Langslet (1935-2013) sier det slik i den siste setningen i hans siste bok: «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.»

Er det ikke vakkert? Men det aller vakreste er at det er sant. Kirken bærer meg.
Det erfarer jeg hver dag. Det er ikke jeg selv som bærer meg. Det er Kirken. Det er Kirkens tro.

Å være kristen er ikke et enkeltmannsforetak. Kristen tro er nemlig ikke noe du kan finne opp selv. Apostlenes tro – den overleverte, kristne, apostoliske tro – kan du bare ta imot.

Å være kristen er å være døpt og adoptert inn i en stor familie. Inn i Guds folk. Vi tror sammen. Og når vi ikke klarer å tro selv, så er det nok å ville høre til. Kom til Kirken og bare hør til! Som vi sier det sammen i hver eneste katolske messe: «Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro». Det er min tro. Det er vår tro.

La du merke til den ene leddsetningen som skurret i dagens bibeltekst? «men noen tvilte». Er det ikke utrolig fint at den er med? Her har disiplene fulgt Jesus tett i tre år. Det endte på verste måte: De stakk av og Jesus døde. Men så endte det ikke der likevel. Nå ser de Jesus stå der levende foran dem på fjellet. «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.» (Matt 28,17) Noen tvilte. De hørte til likevel. 

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, gjennom hans legeme; Kirken. Jeg bæres av Kirkens tro og av Kirkens bønner i himmelen og på jorden. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn. 

Når jeg en dag skal dø, kan det hende at jeg ikke er i stand til å be selv. Men det finnes andre som kan be for meg. Hver dag sier vi i Den katolske kirke med engelen Gabriels ord: «Hill deg, Maria, full av nåde» (Luk 1,18). Og vi fortsetter: «Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.» Da løfter vi opp også din dødstime.

Hvis jeg ikke klarer å be selv når min dødstime kommer, kan jeg stole på at min mor Kirken – og Kirkens mor, Maria – ber for meg og bærer meg. Nåden bærer meg. Helt hjem.

Før jeg dør, rekker jeg kanskje å få viaticum, «vandringsbrødet». Den siste nattverden har en egen, sterk og vakker liturgi som du kan lese i Den katolske bønneboken.

Viaticum fører mitt livs pilegrimsvandring til veis ende. Vandringsbrødet er nisten som min mor Kirken gir med meg på veien over fra døden og inn i det evige liv.


Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.» Amen.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 31. mai 2019, da Matt 28,16-20 var dagens bibeltekst.


Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - En smakebit derfra: "Høyt elskede! Du kan gjerne føle deg alene, men du er aldri alene. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter. Du har til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Også er det alle oss vanlige medkristne, da. Vi er også her. Du er aldri alene på stien hjem."

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg - En andakt om å bli båret hjem når det er kveld.


Jeg oppdaget tidlig de største gledene i livet: Å lese bøker og å spise sjokolade. Jeg har ikke sett den boken siden jeg var et lite barn, men føler meg rimelig sikker på at den handler om Jesus som stiller stormen.

Den der skuffen var tung å dra ut, men hva gjør man ikke for å få fri tilgang til sjokolade?
Kommer det til å være sjokolade i himmelen? Jeg har troen på det.