Ettertanke | Jeg liker november

KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med dine mengder av virus, kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (i den forrige leiligheten, 2016)

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker årets minst pretensiøse måned. I kalde, våte, mørke november er det lov til å senke pulsen, ta en kopp kakao og føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale.

November er også måneden for å tenne lys i mørket – både hjemme og på kirkegården. Den 1. november feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og den 2. november er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde.

Pater Ole Martin Stamnestrø sier det slik: «November er dødens måned, Allesjelersmåneden. November er tiden for å konsentrere seg om de siste ting: Død, dom, himmel, helvete.» Bibeltekstene i november bærer preg av dette. I denne måneden dukker eskatologien opp – læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Det finnes en himmel å vinne, og et helvete å avsky.

«Den som dør en salig død, i Guds vennskap, er blitt lovet evig liv med ham i himmelen. Den som dør som Guds fiende, har selv valgt en evighet uten Gud. Derfor bestreber vi oss på å leve et liv i nådens stand, i vennskap med Gud. Guds dom tar alle menneskets omstendigheter med i betraktning, på en måte vi ikke kan. Bare Gud kan felle dom. Dessuten tror vi at Gud er en nådig dommer som leter med lys og lykte etter det som binder et menneske til ham, om det så bare er en tynn tråd», sier p. Stamnestrø.

Jesu gjenkomst er tema for over 300 bibelvers, og hver søndag bekjenner vi i trosbekjennelsen: «Han skal komme igjen med herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende».

Forkynnelsen om dommedag og alle tings ende er til trøst. Det er Guds måte å si til sine barn at: Når dere opplever vondskap, så vit at dette forgjengelige skal forgå! Det varer ikke. Also this shall pass.

Denne uken skrev min koreanske venn Seryong til meg fra Det hellige land. Jeg har fått lov til å dele utdrag fra det sterke brevet hennes.

«Nå er jeg i en by nær Judeas villmark, hvor Døperen Johannes forkynte. For omtrent en måned siden ledet Herren meg til å komme og bli her og meditere over Jesaja 40. Vi vet fra før at det handler om å trøste hans folk og å berede veien for Herren, og at Døperen Johannes var ørkenens røst. Men denne gang uthevet han vers 8 for meg: «Men ordet fra vår Gud står fast for evig.»

Ingenting varer for alltid, bortsett fra Guds Ord. Uansett hva som skjer i Israel og i verden, så hold fast ved Guds Ord og hans løfter i Bibelen, hvorigjennom vi vet hva som kommer, og vi kjenner slutten på historien: Jesus vil vinne, og han vil regjere, og leve med oss for alltid. Så vi kan fortsatt synge og glede oss, uansett hva jeg ser med øynene i denne verden. Ved tro ser vi Guds herlighet.

Fordi jeg stoler på hans ord, kan jeg fortsatt hvile, glede meg og takke midt i krigen. Ja, han vil oppfylle hele sitt ord, og hans ord vil stå fast til evig tid. Jesus er Guds Ord (Åp 19,13) og Trofast og Sannferdig (Åp 19,11).

Mye vil skje og alt vil bli rystet,
MEN
på den dagen skal bruden glede seg, og
Guds ord vil stå fast til evig tid.

Love and blessings from the wilderness,
His beloved, Seryong».

Dette er Guds ord til oss i november; at selv når solen formørkes og himmelrommets krefter rokkes, så har vi fortsatt fast grunn å stå på – Guds løfter. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå», lyder ordet fra Herren (Mark 13,31). Hold fast ved det – uansett hva som skjer!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. november 2023 da Markus 13,24–32 var dagens bibeltekst - og her på bloggen 26.22.2023. Les i nettbibelen.

Lytt til p. Ole Martin Stamnestrøs foredrag om De siste ting

https://www.youtube.com/watch?v=ry-rE_rSWzo

På allesjelersdag 2. november 2023 dro jeg til fader Arnfinn Harams grav sammen med en venninne.
Det er alltid så godt å komme hit for å be. En egen fred, et eget lys, en ro for fremtiden.

Fr. Arnfinn Haram ligger begravet på Vestre gravlund i Oslo.
Det var under begravelsen, på nøyaktig dette stedet, at jeg ble personlig utfordret av to ulike personer til å starte en katolsk blogg. Fr. Arnfinn og hans blogg var høyt elsket, og etterlot seg et stort hull etter hans død 10. juni 2012. Du kan fortsatt søke i, og lese i, hele bloggen hans her.

Ettertanke | De hjelpeløses skrik

Den lydpolstrede torturcellen i KGB-fengselet i Vilnius i Litauen - et land som på nytt frykter å bli invadert av Russland. Her torturerte Sovjetunionen katolske prester, biskoper og andre personer som kommuniststyret så på som trusler for regimet. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, november 2016

Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 (se under) dessverre fått ny aktualitet, derfor løfter jeg den opp på nytt her. Jeg har i tillegg oppdatert bloggposten med flere bilder fra mitt besøk i Vilnius i 2016. 

Først tar jeg deg med til det ytterste mørket, deretter får du bli med til den motsatte ytterligheten: Til katedralen som utgjør nasjonens hjerte og til pilegrimsmålet The Gates of Dawn. Alt innenfor gangdistanse fra hverandre i sentrum av det gamle Vilnius.

De siste ukene har jeg kjent mye på den følelsen jeg hadde i KGBs torturkjeller i Vilnius i Litauen. Samtidig blir jeg minnet på hvem jeg tror på:
Gud er den rettferdige som setter grenser for ondskapen. Han hører de hjelpeløses skrik.

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11)

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud - han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Etter å ha tatt inn over meg så mye manifestert ondskap i KGB-fengselet, var det en ekstra sterk opplevelse å besøke Maria-ikonet i Gates of Dawn på kvelden. Det lille kapellet er et lunt, trygt rom av godhet, med en fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

KGB regjerer ikke lenger i Vilnius. I dag er byen kjent som "Vilnius - the city of divine mercy".

Etter andakten finner du mange bilder fra Vilnius.

Ettertanke | De hjelpeløses skrik 

Det er rart at vi nordmenn anno 2018 har fått et så anstrengt forhold til Gud som dommer. Tidligere var jo det en av de tingene som folk fant dyp trøst i: Vi tror på den Gud som hører de hjelpeløses skrik! 

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

Vi tror på den Gud som ikke lar IS-krigerne holde tusener av jesidikvinner som sexslaver uten straff. Vi tror på den Gud som kommer med rettferd! Han kommer til å gjøre det!

De soldatene som med overlegg dreper uskyldige mennesker i Kongo – de som systematisk voldtar titusener av kvinner som en del av sin krigsstrategi – de skal vite at "Han som straffer drap, glemmer ikke; han husker de hjelpeløses skrik." (Sal 9,13) Den Gud tror vi på.

For de gudløse og lovløse er dette et domsbudskap. For den hjelpeløse er det et håpsbudskap: "Herren gir seg til kjenne, han kommer med rettferd. Den lovløse fanges i sin egen ugjerning." (Sal 9,17) Den lovløse kommer ikke til å slippe unna, selv om det ser sånn ut her og nå.

Her på jorda er det så u-endelig mye urettferdighet og lidelse. Alle som har vært utsatt for det, vet at Dommens dag ikke er en fæl dag. Det er en god dag. Det er dagen da det uendelig onde skal ende! Endelig! Dette er dagens budskap: Gud er rettferdig. Han finner seg ikke i det onde du har vært utsatt for!

"Til dødsriket skal de lovløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud. Den fattige blir ikke glemt for alltid, de hjelpeløses håp er ikke tapt for alle tider." (Sal 9,18-19)

De hjelpeløses håp. De hjelpeløses skrik.

Gud ser det. Han hører det. Ser vi det? Hører vi det? 

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. 

Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. 

De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11) 

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud, han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. 

Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2018 da Sal 9,8-19 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Uansett hva som skjer

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

Ettertanke | Martyrene i Nice - må englene løpe dere i møte

Ettertanke | Martyrenes fakkeltog

En av vanntortur-isolasjonscellene i KGB-fengselet i Vilnius. Pur ondskap. Gulvet var fylt med vann, slik at bare den bittelille rundingen i midten var tørr. Se det neste bildet for forklaring.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Solitary confinement in water. "Vannisolasjonscellene hadde samme funksjon som de vanlige isolasjonscellene. Fangen måtte enten stå i iskaldt vann (is om vinteren) eller balansere på en lav, smal, rund plattform midt på gulvet. De falt ned i vannet hver gang de mistet balansen. Disse cellene ble bygget i 1945."  I håndskriften forteller en fange fra 1946 om hvordan han fikk nesten ingen klær og ble innelåst her, i en kald, våt, mørk vannisolasjonscelle i fangekjelleren.

En av cellene i KGB-fengselet er viet minnet om de mange prestene og biskopene som ble martyrer under Sovjet-okkupasjonen.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til koret Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust, og de gir gjenklang også i dette rommet i Vilnius:

“I believe in the sun

even when it is not shining.

And I believe in love,

even when there’s no one there.

And I believe in God,

even when he is silent"

En kort oppsummering av det som står på denne plakaten: Staten stjal de kirkelige eiendommene og tvangsnedla klostre og presteseminarer. "A total of 364 priests were convicted" i Litauen, bare fra 1944 til 1953. Mange ble deportertert og sendt i arbeidsleirer der de døde. Etter Stalins død gikk kommunistregimet over fra storskala-terror til "mildere" former for terror og forfølgelse i Litauen.

Et til glimt fra kjellercellen i KGB-fengselet som er viet forfølgelsen av de katolske nonnene, prestene og biskopene. Så mange historier, så mye lidelse, så mye heroisk mot. Noen av dem overlevde ti år i harde, sovjetiske arbeidsleirer. Må de be for oss, at vi må få en like sterk og utholdende tro!

Erkebiskop av Vilnius Mecislovas Reinys (1884-1953) ble arrestert 12. juni 1947 og dømt til åtte år i fengsel. Den 8. november 1953 døde han i fengsel i Vladimir nær Moskva.

Biskop Pranciskus Ramanauskas (1893-1959) ble arrestert 18. desember 1946 og dømt til ti år i en hard arbeidsleir. Han kom tilbake til Litauen i 1956 og døde 15. oktober 1959.

Erkebiskop Teofilius Matulionis (1873-1962) ble først arrestert i 1923 og dømt til tre år i fengsel fordi han arbeidet for å beskytte Kirkens rettigheter. I 1929 ble han vigslet til biskop, og igjen arrestert og dømt til ti år i fengsel. I 1946 ble han på nytt arrestert og dømt til sju år i en hard arbeidsleir. I 1956 kom han tilbake til Litauen. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1962, men døde 20. august samme år.

Biskop Vincentas Borisevicius (1887-1946) kritiserte sovjetstaten for å være anti-konstitusjonell og anti-religiøs. Han ble arrestert 18. november 1945 og satt fri en uke senere, etter at myndighetene ikke hadde lyktes med å gjøre ham til sin agent. Han ble arrestert igjen 5. februar 1946. Den 18. november 1946 ble han skutt og begravet i en massegrav i Vilnius.

Utstillingen fortsetter opp i 2. etasje. Jeg tok ikke bilde av torturcellen i kjelleren som er så smal og liten at det er umulig å ligge og umulig å sitte. Heller ikke tok jeg bilder fra rommet i kjelleren som de brukte til likvidasjoner. Det er et av de verste rommene jeg har vært i i mitt liv. Ondskapen er reell. Den sitter i veggene og gir deg grøsninger fortsatt. Bare besøket mitt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin har vært verre. 

Den brune boksen til høyre er en tobakkboks som ble laget av en ukjent politisk fange. Fader Vincentas Velavicius gjemte hostien (det innviede nattverdbrødet) inni den.

Alt som er utstilt her har tilhørt fanger som ble fengslet for sin tro.

Krusifikset og hjertet er skåret ut av plasthåndtaket på en tannbørste. De tilhørte den politiske fangen Morte Ulskyte-Buciene, ca 1955.

Nr. 2 er en rosenkrans laget av brød som tilhørte den politiske fangen Elena Kirlyte, ca 1954.
Til høyre en notatbok med bønner, en rosenkrans og en boks til den - disse var en gave til en fange fra Adele Dirsyte som var lærer og politisk medfange, og som forfattet en bønnebok for de bortførte til Sibir. Hun er erklært martyr av Den katolske kirke.

Liturgisk utstyr som presten Vincentas Velavicius brukte da han var fange i arbeidsleirer i 1950-1956.

Jeg var i Vilnius med KrF i november 2016. Før konferansen braket løs, fikk jeg med meg en kjempefin høymesse i Litauens nasjonalhelligdom, St Stanislaus og St Vladislais-basilikaen. Deilig å alltid kunne komme hjem til MIN kirke, uansett hvor jeg er i verden. Takket være språkfunksjonen i den norske katolsk-appen kunne jeg ha samtidig visning av liturgien på norsk og litauisk. Genialt. Barnekoret ledet menighetssangen, og det krydde av barn og unge i en stappfull katedral en helt vanlig søndag.

Pave Johannes Paul II besøkte basilikaen i 1993, og sa om den: "The shrine in which the heart of the Lithuanian nation beats." Ett er sikkert: I det her nasjonshjertet myldrer det av levende tro. Nydelig.

Etter familiemessen. Det er kontinuerlig messefeiring i katedralen hele dagen. Når noen går ut etter en messe, har andre allerede satt seg ned for å bli med på neste messe som starter hvert øyeblikk.

 Bønnestund i et sidekapell etter messen.

"Dedicated to Saints Stanislaus and Ladislaus, the church is the heart of Catholic spiritual life in Lithuania." Under Sovjet-regimet ble katedralen gjort om til et varehus. I 1985 ble det feiret messer her igjen, og fra 1989 har kirken igjen hatt status som katedral. Les mer om katedralen og pilegrimsmålet her: http://piligrimukelias.lt/?id=67&lng=1 –

Pilegrimsmålet The Gates of Dawn samme kveld, 18. november 2016. Vanligvis er vinduene sperret for innsyn her, inn til ikonet "Our Lady of the Gates of Dawn" - "Vår frue av morgenrødens port". Denne dagen var imidlertid en festdag der alt var åpnet opp. "Church festival of the Blessed Virgin Mary Mother of Mercy—celebrated in the third week of November—is of great importance in the Vilnius Archdiocese." Selve festdagen for ikonet er 16. november.

Det mirakuløse ikonet "Vår frue av morgenrødens port" fra ca. 1630 æres av både katolske og ortodokse kristne. Det er et stort pilegrimsmål.

Pilegrimsmålet var også det første stedet der "den guddommelige barmhjertighet"-bildet ble vist fram. Dette bildet av Jesus fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931. Det var også i dette lille kapellet at den første feiringen av den guddommelige barmhjertighets-søndagen fant sted. 

I dag heter den første søndagen etter påskedag "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina.

Du kan lese mer om søster Faustina og den guddommelige barmhjertighet her på bloggen.

Det originale bildet av Jesus som søster Faustina fikk malt, befinner seg i Vilnius, i the Divine Mercy Shrine. Dessverre visste ikke jeg det, ellers ville jeg ha dratt dit. For meg er dette bildet alene en god nok grunn til å dra til Vilnius en gang til. I Vilnius kan du også besøke huset der den hellige søster Faustina bodde mens hun var nonne i byen.

8000 votivgaver dekker veggene i det lille kapellet, og pilegrimene strømmer på i ett sett, også fra Polen og andre naboland. Etter å ha tatt inn over meg så mye lidelse i KGB-fengselet tidligere på dagen, trengte jeg å komme akkurat hit på kvelden, til Vår frue-kapellet som hadde en så helt ekstrem, fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Det var et lunt, trygt rom av godhet.
Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

Vilnius - the city of divine mercy.

Votivgavene er helt nydelige. Hjerter over alt. Et rom fylt av pasjon - av lidelse og uendelig kjærlighet. Der hvor KGB-fengselet var fylt av mørk, manifestert ondskap, så var The Gates of Dawn-kapellet fylt av nåde og kjærlighet. Det var like sterkt og like til å ta og føle på som ondskapen i torturkjelleren.
O Gud, våk over folket i Litauen! La dem aldri oppleve en slik manifestert ondskap igjen!

Etter å ha besøkt kapellet smatt jeg inn i den store kirken som er tilknyttet kapellet. Kirken var fylt til randen av folk som sang lovsanger.

Her slutter mitt besøk blant de dypt troende i Litauen. Jeg var der bare i tre dager (pluss to reisedager), men det var et besøk som satte dype spor i min sjel. Så mye smerte. Så mye tro. Jeg dro derfra gjennomrystet.