Google Analytics

26 november 2023

Ettertanke | Jeg liker november

KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med dine mengder av virus, kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (i den forrige leiligheten, 2016)

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker årets minst pretensiøse måned. I kalde, våte, mørke november er det lov til å senke pulsen, ta en kopp kakao og føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale.


November er også måneden for å tenne lys i mørket – både hjemme og på kirkegården. Den 1. november feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og den 2. november er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde.

Pater Ole Martin Stamnestrø sier det slik: «November er dødens måned, Allesjelersmåneden. November er tiden for å konsentrere seg om de siste ting: Død, dom, himmel, helvete.» Bibeltekstene i november bærer preg av dette. I denne måneden dukker eskatologien opp – læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Det finnes en himmel å vinne, og et helvete å avsky.

«Den som dør en salig død, i Guds vennskap, er blitt lovet evig liv med ham i himmelen. Den som dør som Guds fiende, har selv valgt en evighet uten Gud. Derfor bestreber vi oss på å leve et liv i nådens stand, i vennskap med Gud. Guds dom tar alle menneskets omstendigheter med i betraktning, på en måte vi ikke kan. Bare Gud kan felle dom. Dessuten tror vi at Gud er en nådig dommer som leter med lys og lykte etter det som binder et menneske til ham, om det så bare er en tynn tråd», sier p. Stamnestrø.

Jesu gjenkomst er tema for over 300 bibelvers, og hver søndag bekjenner vi i trosbekjennelsen: «Han skal komme igjen med herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende».

Forkynnelsen om dommedag og alle tings ende er til trøst. Det er Guds måte å si til sine barn at: Når dere opplever vondskap, så vit at dette forgjengelige skal forgå! Det varer ikke. Also this shall pass.

Denne uken skrev min koreanske venn Seryong til meg fra Det hellige land. Jeg har fått lov til å dele utdrag fra det sterke brevet hennes.
«Nå er jeg i en by nær Judeas villmark, hvor Døperen Johannes forkynte. For omtrent en måned siden ledet Herren meg til å komme og bli her og meditere over Jesaja 40. Vi vet fra før at det handler om å trøste hans folk og å berede veien for Herren, og at Døperen Johannes var ørkenens røst. Men denne gang uthevet han vers 8 for meg: «Men ordet fra vår Gud står fast for evig.»

Ingenting varer for alltid, bortsett fra Guds Ord. Uansett hva som skjer i Israel og i verden, så hold fast ved Guds Ord og hans løfter i Bibelen, hvorigjennom vi vet hva som kommer, og vi kjenner slutten på historien: Jesus vil vinne, og han vil regjere, og leve med oss for alltid. Så vi kan fortsatt synge og glede oss, uansett hva jeg ser med øynene i denne verden. Ved tro ser vi Guds herlighet.

Fordi jeg stoler på hans ord, kan jeg fortsatt hvile, glede meg og takke midt i krigen. Ja, han vil oppfylle hele sitt ord, og hans ord vil stå fast til evig tid. Jesus er Guds Ord (Åp 19,13) og Trofast og Sannferdig (Åp 19,11).

Mye vil skje og alt vil bli rystet,
MEN
på den dagen skal bruden glede seg, og
Guds ord vil stå fast til evig tid.


Love and blessings from the wilderness,
His beloved, Seryong».
Dette er Guds ord til oss i november; at selv når solen formørkes og himmelrommets krefter rokkes, så har vi fortsatt fast grunn å stå på – Guds løfter. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå», lyder ordet fra Herren (Mark 13,31). Hold fast ved det – uansett hva som skjer!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. november 2023 da Markus 13,24–32 var dagens bibeltekst - og her på bloggen 26.22.2023. Les i nettbibelen.


Lytt til p. Ole Martin Stamnestrøs foredrag om De siste ting


På allesjelersdag 2. november 2023 dro jeg til fader Arnfinn Harams grav sammen med en venninne.
Det er alltid så godt å komme hit for å be. En egen fred, et eget lys, en ro for fremtiden.

Fr. Arnfinn Haram ligger begravet på Vestre gravlund i Oslo.
Det var under begravelsen, på nøyaktig dette stedet, at jeg ble personlig utfordret av to ulike personer til å starte en katolsk blogg. Fr. Arnfinn og hans blogg var høyt elsket, og etterlot seg et stort hull etter hans død 10. juni 2012. Du kan fortsatt søke i, og lese i, hele bloggen hans her.

18 november 2023

Ettertanke | Du måste finnas

Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet.
Utsnitt fra apsis i den store Paulus-basilikaen i Roma. I denne vakre mosaikken fra 1200-tallet er Jesus avbildet som Pantokrator, Allherskeren.
I dag feirer Den katolske kirke over hele verden minnedagen for innvielsen av de to basilikaene Pauluskirken og Peterskirken. De ble innviet den 18. november begge to, men i ulike år.
Foto: Alberto Fernandex, Wikimedia Commons

I dag har jeg lyst til å ta deg med til Roma, til den store Paulus-basilikaen San Paolo fuori le mura. 


Vi skal gå helt frem i det enorme kirkerommet, legge hodet tilbake og se høyt opp i taket, i apsis – det halvsirkelformede hvelvet over høyalteret. Der ser du en vakker, gigantisk mosaikk fra 1200-tallet der Jesus er avbildet som Pantokrator, Allherskeren, Den allmektige, El Shaddai.

Navnet Pantokrator er hentet fra Åp 1,8 på gresk, der Jesus omtales som «Alfa og Omega», «han som er og som var og som kommer, Den allmektige [Pantokrator].»

Slik ser han også ut. Han er den store kongen på den himmelske tronen, omgitt av apostlene Paulus, Peter, Andreas og Jakob. Han er den Majestetiske Herren, Majestas Domini, som har direkte øyekontakt med oss, i et jeg-du-forhold. Med høyre hånd lyser han velsignelsen over deg. I venstre hånd holder han evangelieboken.

Evangelieboken er oppslått på Matt 25,34, der kongen sier til de rettferdige på dommens dag: «Venite benedicti Patris mei, percipite regnum». «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.»

Kom hit! Hele mosaikken sier dette: Kom hit. Dette er et ikon og et kirkerom som fyller deg med kjærlighet, tilbedelse og ærefrykt for Kristus Kongen, den allmektige og gode

Uten dommedag, uten verdens ende, finnes det ingen grenser og ingen ende for ondskapen. Hele universet hviler på dette: At Gud er god, og at han er den sterkeste. Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet. Hvis et evig liv skal være godt, må alt ondt utryddes først. Derfor trenger vi Kristus Pantokrator – den eneste som har makt til å seire over og utslette ondskapen.

Bevisene for det ondes eksistens finnes på alle kanter. En verden uten utsikter til en dommedag, er ikke en bedre verden. Den er simpelthen ikke til å leve med. Det hebraiske gudsnavnet El Shaddai betyr «Han som sier nok». Det trenger verden. Vi tror den på den Gud som setter grenser for kaoset.

«Du måste finnas» er en sang fra utvandrermusikalen Kristina från Duvemåla. Etter at Kristinas barn dør, kastes hun ut i kaoset. Du kan høre Helen Sjöbloms mektige fremføring både på YouTube og i strømmetjenestene

Der synger hun kraftfullt til Gud: «Jag lever mitt liv genom dig. Utan dig är jag en spillra [flekk] på ett mörkt och stormigt hav. Du måste finnas, du måste. Hur kan du då överge mig? Jag vore ingenstans. Jag vore ingenting om du inte fanns.» Og hun går i kamp med Gud – som Jakob (1. Mos 32,28).

Kristina nekter å forlate Gud. For: Uten Gud, hvem skal da ta imot henne til slutt, etter døden? «Hvis du ikke finnes, hvem tar hånd om meg da?»

Når Kristina med kraft synger «Du måste finnas, du måste!», er det som å høre Jobs trassige tro: «Jeg vet at min gjenløser lever». (Job 19,25) Selv om hun ikke kan se Gud nå, så skal hun se ham. Og i den aller siste sangen skjer det. Hun synger «Jag är trygg vad som än sker», overgir sin sjel til Gud og dør fredfullt i sin manns armer.

Det er ved å dø at vi oppstår til det evige liv. Selv det mest fryktelige kan – gjennom korsets mysterium – bli en kilde til nytt liv.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.» (Jesus i Joh 5,24)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18. november 2023 da Johannes 5,24–29 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Her kan du høre sangen "Du måste finnas" på YouTube

Vennlig advarsel: Risiko for at du kommer å trenge noe å tørke tårene med. 
https://youtu.be/a2idVI73ais?si=00Wkfb3pwaFYnIbX

Og her kan du høre "Du måste finnas" på Spotify.

På St. Paulus-basilikaens hjemmeside kan du ta virtuelle rundturer i kirken. På italiensk heter apsis abside, på engelsk apse. Det er altså i rundtur nr. 4 at du kan utforske Pantokrator-mosaikken i apsis.

Les også:

  • Ettertanke | Bli med Paulus til Roma - her skriver jeg mer om Paulus-basilikaen, Paulus' lenker (som befinner seg i kirken) og om Paulus' budskap.

  • Besøk apostelen Peters grav - en annen av mine bloggposter. Bli med meg til Peters grav også! "I jorden under Peterskirken finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Etter en lang vandring gjennom det gamle, hedenske Roma kommer du fram til den hellige Peters grav, som ligger dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg."

  • - Dette er apostelen Paulus' grav - en reportasje i Aftenposten om hvordan utgravninger førte til at man fant Paulus' sarkofag ved å fjerne to store marmorblokker under hovedalteret i 2006.


Noe av det nærmeste du kommer en tidsmaskin: Apostelen Paulus' lenker i San Paolo fuori le Mura-basilikaen i Roma. En av de største skattene de første kristne hadde. Dette er lenkene som lenket Paulus fast til den romerske soldaten som voktet ham.

Alle foto herfra og nedover: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

"Sankt Paulus utenfor murene"-katedralen er den nest største kirken i Roma. Bare Peterskirken er større.

Kirken er en av de sju pilegrimskirkene i Roma som alle pilegrimer besøker.

Alle martyrer avbildes med det som drepte dem. Paulus ble halshugd med sverd, derfor holder han sverd i hånden her. I venstre hånd holder han en bok, fordi han var misjonsapostelen som dro ut i verden og forkynte evangeliet til folkeslagene.

På sokkelen til Paulus-statuen står det:
"Prædicatori veritatis
doctori gentium".
Det skulle bli noe sånt som:
"Sannhetens forkynner
Folkeslagenes lærer".

Basilikaen har mange vakre, gamle dører.

"Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit.
Han hersker over alle land, og er all verdens Frelser sann."
"Dette må være Guds hus, her er himmelens port." (Jakob i 1. Mosebok 28,17)
En ekte kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden.

Den hellige døren åpnes bare i jubelår (hvert 25. år) og ved spesielle anledninger. Jeg var der i 2016 da døren var åpen fordi pave Frans hadde utropt et ekstraordinært jubelår: "Barmhjertighetens år". Neste gang den åpnes, blir i 2025 - hvis ikke noe ekstraordinært skjer før det.
Les mer her i bloggposten min "Roma | Gjennom den hellige døren".

Den bysantinske døren fra 1070. "In 1070 the Byzantine door was commissioned by Pantaleone, Consul of Amalfi in Constantinople (it was his gift for being redeemed from his sins; as a noble merchant he became wealthy from Muslim and Christian slave trafficking, a trade which was forbidden by the Church). Theodore, an artist of that time, depicted a Christological cycle, an Apostolic cycle (the martyrdom of the Apostles) and a Prophetic cycle. In our time, the door has been restored and transferred to serve as the counter façade of the Holy Door." (Kilde: vatican.va)

Kirkens tak skal gjenspeile Himmelens herlighet og få deg til å løfte blikket mot Himmelen.
Slik ser høyalteret i Paulus-kirken ut. Mektig skjønnhet. Alteret er formet som en himmelseng, fordi det er her Kristus, brudgommen, fysisk forenes med sin brud, Kirken. Alteret er bygget over Paulus' grav.

Den nydelige Kristus-mosaikken i kirkens apsis.
Rundt Jesus står apostlene Peter og Paulus, Andreas og Lukas.

Her ser du ned i krypten som er foran høyalteret. Det lysende skrinet i midten er der Paulus' lenker oppbevares.
Gjennom gitteret ser du sarkofagen der Paulus ligger begravet. Stopp opp her. Ikke la deg forstyrre av turistene. Du står på hellig grunn.

For å sitere Aftenposten: "Det har lenge vært antatt at krypten inneholdt en sarkofag, men store stykker marmor rundt og under alteret har vært i veien. Etter å ha fjernet to store marmorblokker fant arkeologene sarkofagen som har vært skjult i nærmere 1700 år. Inskripsjonen på sarkofagen lyder "Paulo Apostolo Mart", som er latin for "Paulus Apostel Martyr".

Arkeologene startet utgravningene i 2002. Sarkofagen ble avdekket i 2006.


Hellig øyeblikk. Knel og tilbe Jesus.
Ungdomsmesse i et sidekapell i Paulus-kirken.

Paulus-kirken har mange vakre kapiteler, slik det høver seg for en av verdens vakreste og viktigste kirker.
Et glimt fra klostergangene i San Paolo fuori le Mura.

15 november 2023

Ettertanke | Når du ikke ser

«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud» sa Corrie ten Boom.
Foto: Baker Publishing Group

«Never be afraid to trust an unknown future to a known God» sa Corrie ten Boom (1892-1983), etter at hun hadde overlevd den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück under 2. verdenskrig. 


Corrie og familien hadde våget livet sitt for å skjule jøder i Nederland – og blitt angitt. Søsteren, nevøen, broren og faren hennes døde, mens Corrie overlevde.

Da Gestapo spurte den 84 år gamle faren, Casper, om han visste at han kunne bli drept for å ha skjult jøder, svarte han: «Det ville jeg betrakte som den største æren min familie kan oppnå.» 

Historien om familien ten Boom er sterk og trosstyrkende, og kan leses i Corrie ten Booms kjente bok Skjulestedet, The Hiding Place.

«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud.» Det er den tilliten troen handler om, er det ikke? «For vi vandrer i tro, uten å se.» (2. Kor 5,7) «Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12). Min oppgave på veien dit er veldig enkel: Å holde fast i han som holder fast i meg, og la ham lede meg på veien, helt til jeg er framme ved målet.

Har du noen gang vært med på en tillitsøvelse der du fikk bind for øynene slik at du ikke kunne se noe? Og deretter lot du en annen person lede deg rundt omkring? Det har jeg vært med på. Denne klassiske teambuildingøvelsen ble et bilde for meg. Den sa meg noe fundamentalt om hva jeg gjør når jeg tror på Gud: Så lenge jeg har tillit til Han som leder meg på veien, så går det helt fint. Tro staves t-i-l-l-i-t.

Det typiske er at Gud ikke viser meg hele veien, men bare ett steg om gangen. Jeg mistenker at det er en av Guds yndlingsmetoder for å holde meg fast i et vedvarende tillitsforhold til ham. Helt siden jeg var liten, har Rune Larsens enkle sang sunget i meg: «Der du går skal din vei åpnes for deg, steg for steg. Vi vil følge din vei, lær oss å gå steg for steg.»

Hvordan er den veien og det livet? Her er mitt personlige, bramfrie svar: Livet med Gud er mye mer spennende og rikere enn noe jeg kunne funnet på selv. Hvis du liker adventure, så gå med Gud. Til og med i mørket dukker det opp rikdommer av en annen verden. «Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.» (Jes 45,2-3).

Jeg er så heldig å ha blitt kjent med Geir Ålien, som er en ekspert på ledelse. Guds ledelse. Geir er blind. Han har derfor daglig, fysisk erfaring med å la seg lede. Kanskje gir det ham et konkurransefortrinn i å følge Guds ledelse. Hans råd er iallfall både klart, bibelsk og erfaringsbasert: «Ikke vær redd for utfordringer. Når Gud leder deg, vil det alltid være en velsignelse i den andre enden.»

Det er helt sant. Derfor er en av mine favorittbønner denne 700 år gamle bønnen av den hellige Birgitta av Vadstena: «Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den».

Corrie ten Boom skal få både første og siste ordet i dag. Etter å ha opplevd Ravensbrück, konkluderte hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 15. november 2023 da 2. Korinter 5,4–1,0 var dagens bibeltekst


Her kan du lytte til Steg for steg på Spotify

Her kan du lytte til "Steg for steg" på YouTube:


01 november 2023

Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

På denne dagen i 2014, allehelgensdag 1. november, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

For 23 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.


Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted før her på bloggen (første gang publisert her på bloggen 1.11.2016).

Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".



LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)


Nesten Jesus


I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.


- Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

- Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

Drag på tenåringer

De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

- Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

- Hva er trikset ditt?
- Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

- Hva gjør du for å følge med i tiden?
- Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.

Jesusmeditasjon

Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

- Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

- Så det blir ikke noe comeback?
- Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.

Frelseshistorie

Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

- Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.


TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.


Middelaldersk mystikk

Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

- Hvordan ble du så mystisk?
- Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

- Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

- Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.

Jesusmeditasjon

Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

- Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
- Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

JESUS-MEDITASJON: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Kontemplasjon

- Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

- Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

- Hvor ofte opplever du det?
- Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

- Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
- Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

Ikke uendelig

Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

- Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

- Hva er galt med uendelighetsmystikken?
- Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

- Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
- Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.

Eksil

Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

- Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

- Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
- Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.


KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.


Biskopenes sjelesørger

Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

- Alle ser på deg som sin?
- Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

- Hvorfor er det sånn, tror du?
- Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.

Stillhet

- Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
- Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.


Vitsen med humor

- Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
- Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

- Men du har pacemaker?
- Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

- Du er glad i morsomme historier?
- Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

Vakre piker

- Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
- Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

- Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

- Sex?
- Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.

Sex

- Hva mer har du å si om sex?
- Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

- Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

Sunn selvbevissthet

- Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
- Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

- Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014.

Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a)hotmail.com, så sender jeg dem i høyoppløselig format :)


Les også:

Jeg liker november

Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons


Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets minst kravstore måned.


November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen ferier, ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre pretensiøst enn november?

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke måtte finne på så mye hele tiden. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter. (Ikke det at jeg er spesielt flink til å finne på noe ute de elleve andre månedene, men i november slipper jeg iallfall å ha dårlig samvittighet for det.)

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe nytt og fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden.

Her er en tekst som gjør at jeg blir glad i november. Det er et dikt av Irene Henrysson:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.

Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson


(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

November er måneden for stearinlys og vokslys. I dag, 1. november, feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og i morgen er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde. På søndag feirer Den norske kirke Allehelgensdag.

På 1950-tallet stengte Den norske kirke Oslos kirkegårdsporter tidlig på dagen Allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Det ble oppfattet som en unorsk og uprotestantisk skikk den gang. I dag er det heldigvis fullt lov å tenne lys på sine kjæres graver hele året. Hvis du ikke kan komme deg til graven(e) i disse dager fordi kirkegården ligger for langt borte; tenn lys i kirken eller hjemme!

I det hele tatt: Tenn lys i november! "Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (kinesisk ordtak).

Første gang publisert her på bloggen 1. november 2013. 

LES MER: