Ettertanke | Jeg så henne i hagen

DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt.
Freske: "Noli Me Tangere" av Giotto

I dag, 22. juli, er det Magdalimesse, den hellige Maria Magdalenas festdag, som er merket av på primstaven. I den anledning løfter jeg opp igjen en ettertanke jeg har skrevet om henne tidligere.
___________________________________________

Det var i Jerusalem jeg så henne. Vi var i «Gordons Golgata»: En frodig hage med gamle, høye trær. Her ligger det en jødisk, eldgammel, tom rullesteinsgrav av den typen Jesus ble lagt i.

Det var en stille, tidlig morgen, før de mange turistene var kommet. Vi hadde feiret gudstjeneste. Sunget. Bedt. DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt. Så høyt at hun skyndte seg til graven mens det ennå var mørkt. Maria fra byen Magdala ved Galilea-sjøen.

Hun hadde fulgt Jesus der han gikk. Rundt omkring i landsbyene og byene. Hele veien til Jerusalem. Helt til Golgata. Og nå var hun altså her, i hagen. Hun klarte ikke å vente lenger.

«Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven.» (Joh 20,1) Ifølge Johannes-evangeliet kommer hun alene, og oppdager at steinen foran graven er rullet bort. Hun løper for å hente Peter og Johannes. Sammen løper de tilbake til graven. Peter og Johannes går inn og ser at graven er tom. Om Johannes står det at «Han så og trodde» (Joh 20,8). Deretter går disiplene hjem.

Maria derimot, blir stående utenfor graven. Gråtende bøyer hun seg inn i graven og ser to hvitkledde engler sitte der Jesus hadde lagt. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør de. Hun svarer: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snur hun seg og ser Jesus stå der, men hun skjønner ikke at det er ham.

Jesus stiller det samme spørsmålet: «Hvorfor gråter du, kvinne?» Maria Magdalena tror at hun snakker med gartneren, og forklarer hvor forvirret hun er: Noen har tatt Jesus. Er det kanskje han, gartneren, som har gjort det?

Jesus forklarer ingenting. Han sier ikke bebreidende: «Skjønner du ikke at det er jeg som snakker med deg?» Han sier: «Maria». Bare det ene ordet. Navnet hennes. Og hun svarer «Rabbuni». Det betyr Mester.

Ifølge den latinske Vulgata-oversettelsen sier Jesus så til henne: «Noli me tangere». «Rør meg ikke». Fordi tidspunktet er galt; «for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» (Joh 20,17)

Men sa han det? Ifølge kirkefaderen Augustin og flere av dagens katolske bibeloversettelser sier Jesus: «Ikke hold meg fast, for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» Det stemmer bedre med at Matteus forteller at Maria Magdalena «gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham» (Matt 28,9).

Uansett: Maria fra Magdala er det første vitnet. Hun er den som får gå til disiplene og si: «Jeg har sett Herren!» En tidlig, stille morgen. Den dagen verden var blitt ny. I en frodig hage - som en avspeiling av Edens hage. Nær korsets tre. Livets tre.

Å salige stund uten like! «Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så.» 

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. februar 2020 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst

Slik ser den tomme graven i gravhagen ut. Gordons Golgata er ikke det ekte Golgata der Jesus døde, men det er et sted der det er lett å forestille seg hvordan Jesu grav så ut den gang graven lå i en hage - før det ble bygget en stor kirke over den.
Foto: upyernoz/Flickr Creative Commons

Engelens ord står på døren: Han er ikke her. Han er oppstått.
"Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!" (Matt 28,6)
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er eid og drevet av en engelsk stiftelse. Det merkes. Hagen holder definitivt et britisk hagenivå. Nydelig!
Foto: Chris Smith/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er et sted det er lett å leve seg 2000 år tilbake i tid, til da det virkelig skjedde, helt på ekte, så reelt at det flerret verdens historie i to.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

Dette er Gravkirken i Jerusalem. HER var det det skjedde.
Kirken er bygget over Golgata, der Jesus hang på korset, og over den tomme graven.
Det var keiserinne Helena, som er min fermingshelgen, og som jeg har tatt navnet etter, som sørget for at Gravkirken ble bygd på 300-tallet.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.

Les andre andakter fra Israel her på bloggen:

• NRK-andakt | I ørkenen med Gud - bli med David ut i Juda-ørkenen
• Ettertanke | Bli med til Saligprisningsberget - og lytt til stemmen når Jesus holder Bergprekenen
• Ettertanke | Ikke noe er større - Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad» «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» (5. Mos 6,4-5)

Ettertanke | Da skal jeg skue Gud

Havet ved Selja. Kjenner du vinddraget?

Jeg tror det er umulig å vokse opp med panoramautsikt til havet og horisonten uten at det for alltid etterlater et hull i hjertet ditt der hvor havet har vært. 

Selv er jeg oppvokst i Haugesund, på Haugalandet, som har fått navnet sitt med rette. Der bodde vi på en av haugene, Porshaug, med utsikt rett vest der sola går ned i havet. Mmm! Avhengighetsdannende. Å, som jeg lengter til havet, til himmelen og det vakre lyset helt vest i havet.

Jeg er veldig takknemlig for å kunne se Oslofjorden fra stuen nå, men det er ikke det samme. Alle som elsker havet, skjønner hva jeg mener. Havet er så uendelig mye større i alle retninger. Den høye himmelen. Havdypet. Bølgene. Den mektige lyden. Rullestrendene. Luften. Lukten. Vinden! Alt er deilig med havet. Haugesunds-dikteren Kolbein Falkeid sier det slik:

"Alt er spontanfestivaler.
Bare havet
evig."

Det stedet jeg kommer nærmest evige dimensjoner på jord, er på den vakre øya Selja, i de nesten tusen år gamle klosterruinene der. I ettervarmen av munkenes bønner, med de majestetiske Stadt-fjellene i nord og med det uendelige storhavet i vest – da kjenner jeg meg i slekt med poeten og sunnmørsmunken Arnfinn Haram (1948-2012), som skriver:

BERRE DETTE
Berre dette kan eg no:
gå ved havet
lange strender fram
lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:
stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:
Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:
få sjå
Gud

(Fra diktsamlingen hans Babylonsk harpe, Efrem forlag. Gjengitt med tillatelse.)

Det går en direkte linje mellom Jobs lengsel og fader Arnfinns lengsel etter å få se Gud. «Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel!» (Job 19,26-27)

Å skue er ikke et verb som er i daglig bruk lenger, til tross for at vi bruker øynene hver dag. Er det fordi vi holder for høy fart til å virkelig se? På engelsk bruker de behold der vi skriver skue (skode på nynorsk). På gresk heter det eidō, som betyr å se, å legge merke til, være oppmerksom, observere, utforske. Eidō er ikke et raskt blikk, det er å være helt oppslukt av det du ser. Du vil ikke gå glipp av noe. Sånn er det å skue Gud. Mesmerizing.

Dette er den himmelske visjonen: Å se Gud. Å skue ham. «Be Thou my vision», som den gamle irske salmen fra 700-tallet formulerer det. På norsk: «Deg å få skode er sæla å nå. Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå!» 

Jeg håper den salmen en dag vil bli sunget for full hals i begravelsen min. «Konge i æva, å lat du meg då, sigrande inn i ditt rike få gå! Ver du mi tru, den vona eg ber til eg får skode din herlegdom der.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23.09.2023 da Job 19,23-27 var dagens bibeltekst.

SELJA OG HAVET: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

• Jeg anbefaler fader Arnfinn Harams vakre og váre diktsamling "Babylonsk harpe". Du får kjøpt den her hos forlaget.
• Ettertanke | Hav i himmelen - blir det hav i himmelen?
• Iona | Øya i vest - den hellige øya Iona, pilegrimsmål gjennom 1400 år. Familiært landskap for en vestlending.
• Keltisk bønn | St. Patricks brynje - bli med og be langs de lange strendene på Iona i Skottland
• Hva gjør hellige steder med oss? Mitt innlegg på en pilegrimskonferanse på Selja - illustrert med mange flere bilder fra Selja om høsten.
• Poetica | Selja - les Frode Thorups nydelige dikt om de som kom over havet fra vest, til Selja

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten

ST. TERESAS EKSTASE: Berninis statue av St. Teresa av Avila (1515–1582).
Foto fra hicatholicmom.blogspot.com

Lyst til å HØRE denne ettertanken? Vær så god. Her kan du både høre og lese den.

Ikke kvel rastløsheten av Ragnhild Helena Aadland Høen på Vimeo.

Ikke kvel rastløsheten

Er du rastløs? Perfekt. Velkommen til adventstiden. Den er skapt for deg.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av eros; av lengsel, uro og begjær. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent er tiden for å kjenne på den fundamentale mangelen på evne til å slå seg fullt og helt til ro her i tiden.

I advent snakker rastløsheten og utilfredsheten ekstra høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Den store misjonsordenen «Jesu selskap» ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Gjør det. Gå til Jesus. Og deretter: Gå ut. Del med verden den pasjonen som brenner dypt i deg. Bli med på det store du er kalt til. Som jesuittordenens stifter St. Ignatius av Loyola sa det: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Eller som St. Katarina av Siena formulerte det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.»

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå dypt. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.» (Sal 130; 1,6)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.12.2016 da Sal 130,1-8 var dagens bibeltekst

ST. TERESAS EKSTASE: Den gamle, kristne brudemystikken som jeg skriver om i dag, er blitt spesielt tatt vare på i karmelittenes tradisjon. Her er Berninis berømte statue av karmelitten St. Teresa av Avila (1515–1582) i basilikaen Santa Maria della Vittoria i Roma. 
Foto: Joaquim Alves Gaspa, Wikimedia Commons

St. Teresas ekstase

I selvbiografien "Boken om mitt liv" beskriver St. Teresa den ekstasen som Bernini har avbildet henne i: "Jeg så at han [engelen, min anm.] holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å gi fra meg disse jammerrop, og den sødme som denne fryktelige smerte fylte meg med, var så overveldende at det ikke er mulig å ønske å bli den kvitt, og sjelen kan nå ikke nøye seg med noe mindre enn Gud. Det er ingen legemlig smerte, den er åndelig, selv om også kroppen har del i den, ja, en meget stor del. Kjærligheten mellom sjelen og Gud gir seg et så sødmefylt uttrykk at jeg bønnfaller Herren om i sin godhet å la denne nytelse vederfares den som måtte tro at jeg lyver."

(Sitat fra "Boken om mitt liv", kapittel 29, del 13, i Olaug Berdals oversettelse)

I engelsk oversettelse: "I saw in his hand a long spear of gold, and at the iron's point there seemed to be a little fire. He appeared to me to be thrusting it at times into my heart, and to pierce my very entrails; when he drew it out, he seemed to draw them out also, and to leave me all on fire with a great love of God. The pain was so great, that it made me moan; and yet so surpassing was the sweetness of this excessive pain, that I could not wish to be rid of it. The soul is satisfied now with nothing less than God. The pain is not bodily, but spiritual; though the body has its share in it. It is a caressing of love so sweet which now takes place between the soul and God, that I pray God of His goodness to make him experience it who may think that I am lying."

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

Les også:

• Ettertanke | Han skal komme igjen - "Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag."
  
  
• Ettertanke | Forferdelig våken - "Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det. Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også. Dette er ett av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss."
  
• Lidelsens mysterium i ditt eget liv, skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen: "Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke."
  
• Ettertanke | Det tørste hjertet - "Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.
  
  ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430)"

NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.

LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:

"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

• Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms, Vol. 2 Dette albumet inneholder kun bibelske salmer. Det var først nå i morges at jeg begynte å høre på det (på andre låter enn Psalm 63), og jeg liker det veldig godt. Anbefales!
• Psalm 63 av Erik Bledsoe 
• You are water (Psalm 63) av Erik Bledsoe 
• Psalm 63 med Mark Baldwin og Leanne Albrecht 

Denne bloggposten ble første gang publisert her på bloggen 28. april 2018.

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang

Andaktsuke i NRK juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg

Min første andakt i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Min advent

Jomfru Maria står der og minner oss om hva vi venter på.
Alle foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

I en kultur som starter jula i oktober, jobber jeg beinhardt for å holde på advent i advent. Ingenting rødt slipper inn i vårt hus før det faktisk er jul. Premien er at jula blir et ekte klimaks.

Denne teksten står på trykk i avisen Dagen 22. desember 2021.

Selv om det er 22. desember i dag, pynter vi ikke juletreet. Vi henter ikke fram julepynten heller – ikke før i morgen kveld. I dag er det fremdeles lilla tid; tid for å bygge opp spenningen. «Å vente på en glede er også en glede», sier G.E. Lessing.

Alle adventslysestakene, adventskalenderne, de lilla lysene og dukene, julekakene i boksene, adventsstjernene i vinduet, lukten av juleforberedelser, den glitrende belysningen på terrassen, den gravide Maria-statuen og alle julekrybbene der Jesus-barnet fortsatt ikke er ankommet – alle forteller de om noe stort og vakkert som snart skal skje.

Jeg er klar over at umiddelbar tilfredsstillelse har blitt normen på omtrent alle områder i vår kultur – også når det gjelder julefeiringen. Så: Hvorfor vente på den hellige tiden? Hvorfor vente på noe i det hele tatt? Hvorfor ikke bare forsyne seg NÅ?

Fordi Guds folk alltid har ventet på Guds tid. Og fordi gleden blir så mye større når du har rukket å lengte først. Jeg trenger å lage plass i hjertet til Han som jeg venter på. Det tar tid.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av lengsel og uro. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent har noen helt spesielle gaver på lur til den som klarer å forbli i advent. I advent snakker nemlig rastløsheten og utilfredsheten vår ekstra høyt om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. I de siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. I disse eldgamle bønnene uttrykkes lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

Det vi dypest sett venter på i advent, er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi lengter etter den endelige forløsningen for all skapningen. Pater Arnfinn Haram skriver: 

«O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse. […] Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. […] Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»

O-antifonene er vakre og mektige. Jeg elsker dem. Hør bare: 

«O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!» (7. O-antifon)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede. Og snart, snart, kommer han til deg. Bare vent.

Ragnhild Helena Aadland Høen tilhører Den katolske kirke og er kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole.

"Min advent" - en adventskalender i Dagen

Nå i desember har avisen Dagen en  "Min advent"-serie der de utfordrer 24 personer til å skrive om hva som gjør advent spesiell for dem. Du kan lese alle tekstene her på dagen.no (ingen betalingsmur).

Saken ble publisert i dagens papiravis og her på dagen.no.

Adventsglimt. Lilla orkidé og lilla vase med lilla astrantia, stjerneblomst, "Star of love".
Foran står den lille julekrybben og venter på Jesus-barnet. Han kommer julenatt/julaften.

Elsker vinterlyset - så følsomt og vakkert.

Lilla himmel og hav. Adventstid både inne og ute.

Sola går ned over Bygdøy og farger de florlette skyene lilla.

En annen kveld.
(Det vil si: Kveld og kveld. Bildet er tatt 4. søndag i advent klokken 16.02.)

Kveldsmesse mandag 20. desember. Nå gjelder det å benytte enhver mulighet til å gå til messe. Du vet aldri når helsemyndighetene tar fra oss trosfriheten igjen. Plutselig får vi ikke lov til å samles lenger, slik det var tidligere i år. Gå til messe nå mens du kan! Alle er velkommen! 
Her kan du lese messetidene i St. Olav menighet denne uken.

Krybben i St. Olav domkirke står klar til å ta imot deg.
Sidedøren står åpen hele dagen hver dag.

Gjeterne og de tre vise menn er på plass.

Snart kommer han.
Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå.
Å kom, å kom, Immanuel!

Maria fikk være Jomfru Maria under den nydelige julekonserten og det vakre julespillet i regi av St. Olav domkirkes aspirantkor. Stor stas å få være selveste Maria i julespillet og synge solo på Jomfru Marias to vers:

Marias vers: Sov, Jesusbarn i krybben. Alt englene har sagt,
 det gjemmer jeg i hjertet og drømmer om din makt.

Refreng: Her ligger han i krybben, vi kaster oss på kne.
Guds sønn og verdens frelser har vi i dag fått se!
Ære være Gud i det høye!

Marias vers: Sov, Jesusbarn i krybben og drøm om alle dem
du en gang skal få hjelpe og gi hos Gud et hjem.

Her får du et glimt fra julespill og adventskonsert med St. Olav katolske domkirkes aspirantkor i St. Joseph kapell på St. Sunniva skole:

Fungerer ikke videovinduet? Da kan du se videoen her: https://youtu.be/VtnMfbhhQVY

Føler meg så velsignet som fikk oppleve en adventskonsert med denne nydelige gjengen her.
Nå kan det bli jul!

Les også:

• Med Sankta Lucia og andre helgener i P2 - med flere bilder fra denne adventstiden
• Adventstid i den store og den lille familien - en annen av denne adventstidens bloggposter

Ettertanke | Jesu hellige hjerte

JESU HELLIGE HJERTE: Jesu Hjerte er symbolet på hans kjærlighet til menneskene.

Festen for Jesu hellige hjerte flytter seg hvert år. Den feires alltid fredagen som kommer 19 dager etter pinsesøndag.
(Foto: Shutterstock.com)

I dag feirer vi festen for Jesu hellige hjerte; Sacratissimi Cordis Iesu. 

I Bibelen er hjertet symbolet for personen, på det aller dypeste plan. Hjertet er lengselens sted. Guds hjerte lengter fra evighet av etter oss, og menneskenes hjerter er urolige av lengsel etter Gud. ”Havdyp roper til havdyp”, står det i Salme 42,8.

JESU HELLIGE HJERTE: Gjennom Jesus når vi Gud,
hjerte til hjerte.
Foto: Loci Lenar (C) publisert med tillatelse

Da Jesus hang død på korset ble han gjennomboret med et spyd i siden slik at blod og vann strømmet ut (Joh 19,34). I Jesu åpne, gjennomborede hjerte – såret av kjærlighet til oss – er veien til Faderen åpnet. ”For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem”, som det står i dagens bibeltekst (Luk 19,10). Gjennom Jesus når vi Gud – hjerte til hjerte.

På Jesu Hjertefest ber vi en spesiell vigselsbønn i kirken:

”Jesus Kristus, menneskeslektens milde Frelser,
se i nåde til oss som kneler for ditt alter.
Dine er vi, dine vil vi være.
For å forenes mer inderlig med deg,
vier vi oss i dag av hele vår sjel til ditt hellige hjerte.

Mange mennesker har aldri kjent deg,
mange har foraktet dine bud og gått fra deg.
Jesus Kristus, miskunn deg over dem
og dra dem alle til ditt hellige hjerte.

Herre, vær konge ikke bare over de troende som aldri har gått fra deg,
men også over de fortapte sønner som har forlatt deg.

La et enstemmig rop lyde fra alle verdenshjørner:
Lovet være det guddommelige hjerte som har gitt oss frelsen.
Priset og æret være du, Kristus, i all evighet. Amen.”

BØNN

Jesus Kristus, omskap vårt hjerte etter ditt hjerte.
Gi oss et rent hjerte, så vi kan se deg;
et ydmykt hjerte, så vi kan høre deg;
et kjærlighetens hjerte, så vi kan elske deg;
et troens hjerte, så vi kan forbli i deg.
Amen

Første gang publisert i avisen Vårt Land på festen for Jesu hellige hjerte i 2011 da Luk 19,1–10 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan. 

LES MER

• Les mer om Jesu Hjerte-andakten og festen for Jesu hellige hjerte på katolsk.no
• Les også ettertanken om Marias rene hjerte
• Les en preken av Pave Frans om Jesu hellige hjerte: "The heart of Jesus is the ultimate symbol of God’s mercy, but it is not an imaginary symbol, it is a real symbol, which represents the center, the source from which salvation for all humanity gushed forth. [...] But the mercy of Jesus is not just sentiment: indeed it is a force that gives life, that raises man up!”

COR AD COR: Cor ad cor loquitur. Oversatt: "Heart speaks unto heart", som var kardinal John Henry Newmans valgspråk og "Hjarte talar til hjarte" som var fader Arnfinn Harams valgspråk.

Ettertanke | En stråle av sannhet

ATEN: Areopagos, sett fra Akropolis.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med en god venninne. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten.

Der klatret vi opp på Akropolis og så ruinene av de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en fjelltopp. Der dumpet vi over en bronseplakett med noen fullstendig uforståelige ord. En amerikaner gikk forbi. Han hadde studert klassisk gresk og kunne oversette for oss. Det gikk ikke mange sekundene før vi forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Areopagos.

Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her, på Areopagos, sa han det. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt, hvordan Paulus griper tak i den strålen av sannhet som han fant hos atenerne på Akropolis: 

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.» Slik ble noen av de første europeerne kristne.

Kort tid senere, på 100-tallet, utformer så kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». St. Justin fremhever hvordan Jesus – Logos – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser, ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

På 600-tallet sender Kirken de første misjonærene til det hedenske England, med klar beskjed fra pave Gregor den store om at det finnes en kjerne av Logoi spermatikoi i all hedensk gudsdyrkelse. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. I England (og senere i Norge) skjer det ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager døpes; de tømmes for hedensk innhold og fylles med Kristus – med kristent innhold.

Nær vår egen tid dukker filosofen, helgenen og karmelittnonnen Edith Stein (1891-1942) opp i kirkehistorien, etter at hun har vandret fra jødedommen til ateisme til den kristne tro. Hun sier: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke». 

Paulus formidlet sannheten på en troverdig og relevant måte inn i livssynsmangfoldet i Aten. Det er Kirken kalt til å gjøre også i dag, på livssynstorget i vår egen tid, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus, han som er Sannheten. Blir du med og ber om at det må skje mer og mer? «Skje din vilje, som i Himmelen, så og i Europa.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. mai 2021 da Apg 17,29–34 var dagens bibeltekst.

Les også:

Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Førstesiden i fotoalbumet fra interrailturen. "Livet er for kort til å la være å dra på interrail -98. Aina Wikanes og Ragnhild Aadland. 9. juni til 7. juli 1998."
Før-bildet viser hvite legger i Venezia. Etter-bildet viser brune tær etter en måned i solen.

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med min gode venninne Aina. To uker i Italia, en uke i Frankrike og en uke i Hellas. Kan det bli bedre? Reisen ble mitt første ordentlige møte med det katolske Europa - med kirkene og katedralene, med katolske kristne, med levende kristne menigheter.

På toget på vei ned til Italia delte vi kupé med en katolsk professor som var med i den katolske Focolare-bevegelsen. Han hadde mange gode tips og råd om hva vi burde få med oss i Venezia, Firenze og Roma. Vi fulgte mange av rådene, blant annet dette: Ikke stress rundt i Venezia. Ikke prøv å se alt, for det får dere uansett ikke til. Vær til stede. Stikk tærne ned i Canal Grande. "Sit down and dream." Det gjorde vi, ved Ponte di Riaolto, Venezias mest berømte bro (bildet til venstre på fotoalbumoppslaget her). Mmm!

Hele reiseruta vår. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten (helt til høyre på kartet her). Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en historisk fjelltopp: Areopagos. 

På Areogaos dumpet vi over denne bronseplaketten. Vi spurte en tilfeldig forbipasserende om han ante hva dette var for en plakett. Han svarte "Vel, jeg kan ikke gresk, men jeg har studert klassisk gresk. Jeg kan prøve å lese hva det står."

Det tok ikke mange sekundene før vi gjenkjente ordene og forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Areopagos. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her sa han det. Helt på ekte. Oppå disse samme atomene. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt.

Foto: Zde/Wikimedia Commons

Det som står her, er Apg 17,22-32.

«Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.

Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.

Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’

Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.»

Foto: Templar 52/Wikimedia Commons

To det er godt å ha som venner: Aina og Paulus.

Jeg er SÅ uendelig takknemlig for måneden på interrail. Det kommer jeg til å forbli så lenge jeg lever. Hvis du kan reise: Reis! Ja, det er dyrt. Det koster et inntektstap ved at du ikke kan ha sommerjobb den måneden, og det koster penger å være på reise. Men spar! Og reis! Opplev Europa! Det er SÅ inderlig verdt det!

Ettertanke | Det er i ham vi lever

Raphael (1483-1520), “Studie for St. Paulus preker i Aten”
(Foto: Public Domain)

Skulle du ikke ønske at du var der den gang Paulus holdt den episke talen sin i Aten? At du kunne se det nysgjerrige og faste blikket som han festet på tilhørerne? At du kunne høre styrken i stemmen hans? Det skulle jeg ønske. At jeg var der da. Men én gang kom jeg ganske nær. 

Sommeren 1998 var jeg på Areopagos-fjellet i Aten. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover den eldgamle byen, løfte blikket opp mot tempelruinene på Akropolis og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Oppå disse atomene. Jeg stod der og hørte ordene hans klinge gjennom århundrene:

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17,27f)

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse. Vi er ikke bare «meningsskapende vesener». Vi er meningssøkende vesener. For det finnes en mening med livet, det finnes et opphav, en Skaper – han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Og vi trenger ham for å leve! Hvis vi ikke finner ham, erstatter vi ham med all verdens substitutter.

I forrige uke dumpet det ned en epost i innboksen min. Emnefeltet lød: «Finn ut hva ditt liv og din garderobe mangler». Den utfordringen er så god at jeg lar den gå videre: Finn ut hva ditt liv mangler! Men jeg kan avsløre såpass mye som at svaret ikke er Bose solbriller med innebygde høyttalere i brillestengene. Det er rett og slett ikke det som skal til, selv om det kan tilfredsstille noen overfladiske behov en stakket stund.

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. I Bergen heter kjøpesentrene for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og folk søker dit i tusentalls fordi det er «noe» de mangler. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten, ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

Den hellige kirkefaderen Augustin (354-430) forklarer det slik: «For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Jesus selv ropte det ut: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.» (Joh 7, 37ff) 

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. mai 2021 da Apg 17,22–28 var dagens bibeltekst.

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
Den hellige kirkefaderen Augustin av Hippo
Foto: The Catholic Gentleman

Det er nok nå. Åpne kirkene!

LENGSEL: Pater Josef Ottersen tok dette bildet utenfor St. Olav katolske domkirke etter å ha feiret kveldsmesse i en tom domkirke 11. februar. Han skulle møte en venn i krysset nedenfor etter messen. Det tok ikke mange minutter før han kjente hvor kaldt det var å stå stille. Da oppdaget han en urørlig skikkelse som knelte ned foran kirkedøren. "Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde vært der, eller hvor lenge hun ble etter at jeg dro. Men hun ga et sterkt vitnesbyrd om å være nær Den Evige hun vet befinner seg på andre siden av døren. I tabernaklet er Kristus fysisk til stede, Gud har tatt bolig i blant oss. Men ingen får lov å komme på besøk. Dette er ikke et spill for galleriet, ikke et hylekor om nok en målgruppe som føler seg glemt. Hun vet ikke at hun ble tatt bilde av, men er den vakreste stille protesten jeg har sett. Vi kan ikke leve uten nærhet til Vårherre. Spre gjerne bildet som et symbol på at ingen kan stenge dørene for vår tro." skriver p. Josef Ottersen på menighetens Facebook-side.
Foto: Josef Ottersen

Dagens situasjon er absurd og dypt provoserende. Vi kan nå være i et rom med mange andre og få vin og brød så lenge det er på restaurant, men vi kan ikke gjøre det samme i et mye større rom hvis det gedigne rommet tilfeldigvis er en kirke. Det finnes et ord for slikt: Diskriminering.

Kirken krever ikke særbehandling, men vi krever likebehandling. Jeg sier som katolikk Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!

Vi har lojalt og solidarisk sultet i et år, uten å klage. Vi har tålmodig funnet oss i forskjellsbehandling og vi har tatt mer enn vår del av dugnaden.

Men det kommer til et punkt hvor vi er nødt til å påpeke absurditeten i at det er lov til å være 120 personer på Hennes og Mauritz, men forbudt å være 11 personer i kirken. Det kan ikke fortsette som dette. Åndelige verdier er (minst) like viktige som materielle verdier. For å sitere han som kom og delte verdens historie i to: Mennesket lever ikke av brød alene. 

Å tro er ikke en fritidsaktivitet eller en kulturell aktivitet. Å tro er heller ikke noe privat og inviduelt. Troen er noe helt grunnleggende ved det å være menneske, og den er noe vi gjør sammen. Vi kan ikke leve uten den.

Hvordan skal vi få de som bestemmer til å forstå det? Vel, vi kan jo oppmuntre folk til å feire gudstjenester på restauranter - helt i tråd med gjeldende smitteregler der de bor. Når myndighetene ikke tillater kristne samlinger i kirkene, så la oss samles der det er lov!

La oss lytte til myndighetene. La oss gjøre opprør ved å fullt og helt følge smitteregimet! Jeg finner meg ikke lenger i at materielle verdier er det eneste som teller, mens åndelige verdier regnes som luft, nada, ingenting.

I dag kom meldingen om at Byrådet tillater at kirkene i Oslo får åpne igjen. Dessverre er det fortsatt forbudt å ha samlinger i kirkene. 

Tidligere i uka har Vårt Land skrevet om at tros- og livssynsminister Kjell Inge Ropstad vil skrote den omstridte kirkebenkregelen, og at han varsler en snarlig avklaring. Tirsdag formiddag meldte Dagbladet at deres kilder opplyser om at regjeringen vil kunngjøre lettelser i koronatiltakene etter statsråd førstkommende fredag. Nå kan det jo være at mediestyret rundt Siv Jensens avgang i dag fører til at regjeringen utsetter kunngjøringen av den gode nyheten litt, men jeg håper ikke det. Jeg håper inderlig at vi får beskjed allerede i morgen om at diskrimineringen av kirkene er en saga blott. Ellers er jeg klar for å gå på restaurant. Kanskje vi skal leie Frognerseteren restaurant? 

Det er nok nå. Åpne kirkene! Og la oss få lov til å samles der på lik linje med andre steder.

Les også:

• Debattinnlegg i Vårt Land av katolikk og førsteamanuensis emerita ved MF Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!
• Si D'-innlegg av KrFU-er og katolikk Marion N. Spæren (18) i Aftenposten: Trossamfunn behandles som uviktige under pandemien. Nå er grensen nådd.
• Debattinnlegg i Aftenposten av tre katolikker - Priorinne ved Sta. Katarinahjemmet Anne Bente Hadland, advokat Håkon Bleken og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Janne Haaland Matlary: Det finnes ingen reell grunn til å stenge kirkene
• Intervju med luthersk sokneprest Margun Sandal i Frogner kirke i Oslo: 
  – Myndighetene ser ikke folks åndelige behov 

Grønland kirke er Oslos største kirke, men det hjelper ikke. Ingen får feire nattverd her nå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 15. februar 2021

Grønland kirke ligger i bydel Gamle Oslo og går ofte under navnet "Østkantens katedral". Kirken ble opprinnelig bygget for 1399 sitteplasser. I dag har den 800 sitteplasser. Det gjør kirken til Oslos største. Likevel får ingen feire gudstjeneste her.

Kaffebrenneriet er nærmeste nabo til Grønland kirke (kirken sees til høyre i bildet). Det er jo nesten katedralstemning inne på denne kafeen, og her er det altså lov til å gå inn og sitte ned så lenge man vil. Kanskje et passende sted for en spontan gudstjenestefeiring?

Denne uken fikk barna i St. Hallvardsguttene lov til å møtes til korøvelse for andre gang siden tidlig i november. Ungdommene og de voksne fikk ikke lov til å være til stede. Men kjempebra at barneskoleelevene iallfall er i gang igjen! Olav kom ut strålende fornøyd. Han syntes det var spesielt kjekt å lære altstemmen til Bach's nydelige kantate "Jesu, joy of man's desire" (lenke til Choir of King's College på Spotify).

Det normale er at St. Olav katolske domkirke er åpen hele dagen hver dag. De siste ukene har kirken vært helt stengt, etter myndighetenes pålegg. I dag har byrådet i Oslo besluttet å gjenåpne kirkene, men alle arrangementer er fortsatt forbudt, med unntak av begravelser (inntil 50 personer) og dåp og vielser "uten tilskuere". (Herlighet, så dårlig de forstår kirken. Det er ingen som er tilskuere i kirken. Vi er alle deltakere.) Vi er altså igjen velkommen til personlig bønn i kirken. Gud skje lov!

St. Olav domkirke blir nå åpen mandag-lørdag kl. 8-10 og 12-18, og søndager kl. 14-18. I tillegg er St. Joseph kirke rett over gaten åpen søndager kl. 8-14.

Fredag 19. februar er St. Olav domkirke åpen fra kl 8 til 10. Deretter er den på grunn av begravelse ikke åpen igjen før fra ca kl 15 til 18.

Bildet viser St. Olav domkirke slik den ser ut akkurat nå, pyntet til fastetid.
Foto fra St. Olav katolske domkirkemenighets Facebook-side