Google Analytics

lørdag 27. mai 2017

Hvordan feirer man Kristi Himmelfartsdag og pinse?

NÆR HIMMELEN: Kristi Himmelfartsdag er det gammel tradisjon å finne et høyt punkt, gjerne en fjelltopp, for å minnes Kristi himmelfart fra Oljeberget i Jerusalem. I år fant vi ingen fjelltopp, men Maria (3) klatret høyt, høyt opp i klatrestativet utenfor St. Olav domkirke (på St. Sunniva skoles lekeplass). "Mamma, nå er jeg høyt oppe i himmelen!" konkluderte hun begeistret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Du vet sikkert hvordan du skal feire jul og påske, men hvordan feirer man pinse og Kristi Himmelfart? Boken "De gyldne dagene" gir deg de gode tipsene.


Det finnes en skattkiste av muligheter til å feire kirkeåret hjemme hvis du bare oppdager dem. En kilde som hjelper meg til det, er boken De gyldne dagene - Kirkeåret og katolske festdager med barn av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen, utgitt på St. Olav Forlag i 2013.

FORSIDE: "De gyldne dagene -
Kirkeåret og katolske festdager
med barn"
Både ambisiøse og enkle ideer

Jeg elsker denne boken fordi den inneholder både de flotte, ambisiøse ideene og tradisjonene som du blir frydefullt inspirert av (men som det ofte krever en del tid å få til) OG de fine, enkle ideene som du kan gjennomføre selv uten noen form for forberedelse, og selv om du er så trøtt og sliten at du egentlig ikke orker noen ting (et ikke ukjent fenomen i en småbarnsfamilie).

Ta for eksempel Kristi himmelfartsdag. Hvis du er så i forkant at du slår opp i boken noen dager før Kristi himmelfartsdag kan du for eksempel handle inn det du trenger for å lage kylling- og pastasalat (det er tradisjon å spise fugl denne dagen), og på selve Himmelsprettdagen tar du familien med på tur til en fjelltopp eller på piknik til en liten haug i nærheten, og etterpå lager du hvite marengsskyer med barna.

(Fortsetter under bildet.)


Det aller, aller viktigste du kan gjøre for å feire Kristi Himmelfartsdag og pinse er å dra til kirken og delta i menighetens messefeiring. Her: Johannes (5) i konsentrert bønn etter høymessen Kristi Himmelfartsdag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Når du ikke orker

Hvis du derimot ikke har slått opp i boken på forhånd og du våkner opp trøtt og sliten på selve dagen og finner ut at "hm, nå må jeg se i boken om jeg kan få noen ideer til hva vi kan gjøre i dag" og du ikke har handlet inn det du trenger, og du ikke en gang orker å dra på tur, så kan du likevel ta barna ut til nærmeste gressplen, eller legge et teppe i bakgården eller på verandaen og se opp på himmelen og finne fine bomullsskyer og snakke om Jesus - og kanskje blåse noen såpebobler. See? Uansett hvilken form du er i, har denne boken noe som passer for deg.

Som forfatteren skriver: 
"Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i."

Jeg vil gå så langt som å si at denne boken er et must i enhver katolsk families bokhylle.  En perfekt dåpsgave eller gave fra en fadder til dåpsbarnet på andre dager (f.eks. til jul, bursdag, dåpsdagen).

Én ting er helt sikkert: Enten du er protestant, ortodoks eller katolsk kristen vil du finne mye nyttig du kan hente ut av denne boken. Ting som gjør dagene gyldne.


Noen smakebiter

Jeg var så frimodig at jeg skrev til forfatteren og spurte om jeg kan få publisere teksten og bildene til 1. pinsedag og til Kristi Himmelfart, og det fikk jeg lov til. Tusen takk!

Kanskje du leser denne artikkelen pinseaften/pinsedag etter at det er for sent å dra på butikken. Men da det kan jo være at du har noen jordbær i huset? Eller paprika? Det er alt som skal til for å lage noen spiselige Hellig-Ånd-ildtunger.

Vær så god, her er Emma Ulrikke Weiglin Eriksens tekst og bilder til 1. pinsedag og Kristi Himmelfartsdag (tekstene om selve pinsen og pinseaften). Enjoy!


PINSEILD DU KAN SPISE: "Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus. Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika."

Foto fra boken "De gyldne dagene" av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen (C), publisert med tillatelse


Pinsedag


Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild.


I dag har Kirken fødselsdag!

I messen i dag feirer vi, sammen med kristne over hele verden, Den Hellige Ånds komme. Sammen med engler og de hellige lyder jubelropet vårt: Veni creator Spiritus! – Kom, Hellig Ånd, med skapermakt!

Hjemme igjen feirer vi Kirken med hvit fødselsdagskake med røde jordbær på, som ligner ildtunger, og tolv lys, ett for hver av apostlene. I midten plasserer vi et større lys for Jesus.

Det kan også være morsomt å pynte noen kjeks med ost og fine ildtunger laget av paprika.

Vi synger fødselsdagssangen for Kirken vår, og mens vi blåser ut lysene (som en mektig vind!), ønsker vi at den skal få vokse og nå alle mennesker med evangeliet om Jesus Kristus.

I aftenbønnen vår i dag takker vi Gud for Den Hellige Ånd, vår venn og hjelper.

Kirkebønn:

Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre …


PIKNIKDAGEN: "Denne dagen har det mange steder vært vanlig å dra på landtur, gjerne på en høyde, slik at vi kommer opp mot himmelen. Vi behøver slett ikke dra så langt, en liten bakketopp eller haug er flott. Hvis vi ikke har et lite fjell eller en knaus i nærheten, kan vi legge oss på et teppe i bakgården eller på verandaen og titte opp på himmelen."
Foto fra boken: Emma Ulrikke Weiglin Eriksen (C), publisert med tillatelse

Torsdag etter 6. søndag i påsketiden:

Kristi himmelfartsdag


Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler, sier Herren.

Selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.


Kristi himmelfartsdag, den dagen Jesus foran øynene på disiplene ble hentet opp til himmelen, kommer førti dager etter påske, og er en offentlig fridag i Norge. Vi har også messeplikt i dag.

Denne dagen har det mange steder vært vanlig å dra på landtur, gjerne på en høyde, slik at vi kommer opp mot himmelen. Vi behøver slett ikke dra så langt, en liten bakketopp eller haug er flott. Hvis vi ikke har et lite fjell eller en knaus i nærheten, kan vi legge oss på et teppe i bakgården eller på verandaen og titte opp på himmelen.

Vi pakker en deilig nistekurv. I dag er det tradisjon å spise fugl, ettersom Jesus for opp til himmelen. Derfor lager vi for eksempel pasta- og kyllingsalat. Hvitt er den liturgiske fargen i dag, og til dessert tar vi derfor med små luftige marengskaker – som også ser ut som hvite skyer.

I dag passer det også godt med såpebobler. De er så vakre der de svever opp mot himmelen. Se etter hvor mange, hvor store og små dere klarer å lage – og når såpeboblene er brukt opp, kan vi se på skyene der de svever høyt over oss, og speide etter morsomme figurer.

Kirkebønn: 

Allmektige Gud, gi oss å juble i hellig glede og takksigelse, for Kristi, din Sønns, himmelferd er vår seier, og der hvor han, som er vårt hode, er gått forut i herlighet, håper også vi, som er hans legeme, å få komme. Ved ham, vår Herre … 


VAKKERT: " I dag passer det også godt med såpebobler. De er så vakre der de svever opp mot himmelen. Se etter hvor mange, hvor store og små dere klarer å lage – og når såpeboblene er brukt opp, kan vi se på skyene der de svever høyt over oss, og speide etter morsomme figurer."
Foto fra boken: Emma Ulrikke Weiglin Eriksen (C), publisert med tillatelse


Bla i boken

På St. Olav Forlags hjemmeside kan du selv bla i De gyldne dagene.


Her kan du bla i 28 av sidene i boken. Hvis du vil kjøpe boken, kan du bestille den i din lokale bokhandel, eller du kan kjøpe boken hos St. Olav Bokhandel i Oslo - enten i den fysiske St. Olav bokhandel i Akersveien 14 (rett bak St. Olav Domkirke), eller i nettbutikken deres.

fredag 26. mai 2017

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet

LOVE ONE ANOTHER: «Let's love one another, it's better bi far; Mak peace wi yor Brother - it's better nor war! Life's rooad's rough enuff - let's mak it mooar smooth, Let's sprinkle awr pathway wi kindness an love". (A verse of dialect ditty for Yorkshire Day. J. Hartley, Christmas 1898.)
Foto: Michael Fawcett/Flickr Creative Commons








Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre» (Joh 15,17).


«Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» (Joh 15,12).

Elske. Akkurat det som vi er så inderlig dårlige til. Akkurat det som jeg ikke får til – hver eneste dag. Jeg kommer ikke på en eneste festlig eller sterk historie. Jeg finner ikke et eneste sitat som passerer dvaskhetskontrollen. Jeg har ingenting å komme med.

Jeg har tryglet Jesus om hjelp, om nåde, men det er bare stille. Helt stille. Litt klinging i en bjelle. Babyen gråter. I bakgrunnen er det noen barn som krangler og jeg hører lyden av meg selv som ber dem om å slutte, jeg skal skrive en andakt (om det å elske), kan de ikke bare være snille med hverandre? VÆR SÅ SNILL!? (Sint, drønnende malm.)

En annen stemme begynner å synge i meg. Forsiktig. «Mine barn, elsk hverandre». Det er Helene Bøksle som synger «Hymne», komponert av Nils Larsen i 1915. Jeg lytter nøye.
«Fader vor, kom oss i møde. Hjelp os du som gav din søn, der led for oss og døde. I vort hjem mørket os knuger. Lad oss skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder over dem som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vor bøn! Lad det være alle vore tårers løn.»

«Mine børn, elsk hverandre. Se, jeg gav min Søn at i hans fodspor I skal vandre.
Lyd mit ord, elsk hverandre! Tilgiv alt, så blir der dag og fred på jord.»

Endelig bryter Jesus stillheten. «Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.» Jeg tegner meg med korsets tegn og går.
Forventningsfull.


LA OSS BE

Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute – ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager, helt inn i himmelen. I all evighet: Takk.

LYTT

Lytt til Helene Bøksle synge "Hymne" fra albumet "Det hev ei rose sprunge" her på Spotify.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. april 2012, da Joh 15,9-17 var dagens bibeltekst

LES OGSÅ:

Ettertanke | Ty kärleken är allt"Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.»"

lørdag 20. mai 2017

Der du går skal din vei åpnes for deg

Vakre Oscarsgate. Min jobbvei i dag. Fra 1. august blir det Bygdøy Allé i stedet.
 
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Livet mitt så langt har ofte vært en "steg for steg"-vandring der jeg ikke vet hvor veien går videre, og må vente i tillit, tålmodighet og nysgjerrighet på hva neste skritt er.


Så også denne gang. Etter et kjempefint årsvikariat som kommunikasjonsrådgiver i Nasjonalforeningen for folkehelsen har jeg takket til å begynne som digital kommunikasjonsrådgiver i NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) fra 1. august. Det blir kjempespennende. Jeg gleder meg!

På grunn av fare for rolleblanding er det noen begrensninger på hva ansatte i NHO kan og ikke kan gjøre i det offentlige rom. Dermed blir det nok ikke så mange kronikker og leserinnlegg underskrevet med mitt navn framover. Men jeg fortsetter i fylkesstyret i Oslo KrF, og det er helt greit å drive med ikke-politiske ting som blogging og andaktsskriving, så da gjør jeg selvsagt det 😊 

Den nye jobben innebærer dermed at jeg hopper av Frispark-spalten i Dagen (der jeg har vært spaltist siden 2012). Jeg fortsetter med å skrive her på bloggen og å skrive andakter i Vårt Land (der jeg har vært spaltist siden 2008). En dag i den siste uka i juli debuterer jeg dessuten som andaktsholder i NRK P1 Morgenandakten. Det gleder jeg meg til!

:/: Der du går skal din veg, åpnes for deg, steg for steg, steg for steg :/:
:/: Vi vil følge din veg, lær oss å gå, steg for steg, steg for steg :/:

"Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den!" (Den hellige Birgitta av Vadstena)

Dette treet går jeg heldigvis forbi hver dag enten jeg jobber her eller der.

"All things bright and beautiful,
All creatures great and small,
All things wise and wonderful:
The Lord God made them all.

Each little flow’r that opens,
Each little bird that sings,
He made their glowing colors,
He made their tiny wings.

He gave us eyes to see them,
And lips that we might tell
How great is God Almighty,
Who has made all things well."

Cecil F. Alexander

søndag 14. mai 2017

Ettertanke | Det overjordiske vannet


OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons


«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn.


Historien om vår verden begynner i vann.
«… mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen. I Det gamle testamentet vandrer Guds folk gjennom Det røde hav som et bilde på de døptes folk.

Og listen bare fortsetter: Da «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15)

Ikke rart at også besøk i katolske kirker begynner med vann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet blir uttrykk for lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet. 


«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» (Jes 6,3) Ære være Gud!

LA OSS BE

Allmektige, evige Gud. Allerede da verden ble til, var det din vilje at vannet skulle tjene til vår helliggjørelse. Velsign og helliggjør oss, du som lot oss fødes på ny av vann og Den Hellige Ånd til evig liv. Gi oss din fred, i Kristus Jesus, vår Herre. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2012 da 1 Mos 9,8-17 var dagens bibeltekst

tirsdag 9. mai 2017

Ettertanke | Om jeg så skal dø for deg

JESUS OG DISIPLENE: "Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus."

Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest.


Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden
når man har spist godt og er sammen med gode venner. «Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Det samme sa også alle de andre disiplene.» (Matt 26,35) Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.

Bare én av apostlene ble med Jesus helt til korset:
Johannes, «disippelen som Jesus hadde kjær». De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten fikk de også bevist at oppstandelsen må være en helt ekte, på ordentlig, virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudd opp ned på hele verdens historie.

For hva skjedde i årene etter oppstandelsen? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias (den nye disippelen som erstattet Judas, Apg 1,26). Det vil si: Alle ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede på Golgata.

Etter langfredagens svik kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.

Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Jeg tror på Jesus fordi apostlenes vitnesbyrd ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om Sannheten; at Jesu oppstandelse er en historisk realitet.



Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. april 2014, da Matt 26,30-35 var dagens bibeltekst

tirsdag 2. mai 2017

Ettertanke | Peters kirke



PETERS YDMYKE GRAV: En åpning i steinveggen. Klikk for å forstørre bildet.

Dypt under Peterskirken i Roma finnes det en hemmelig verden. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag, til Scavi, de arkeologiske utgravningene under kirken. For noen år siden var jeg en av de heldige.


Bli med til Peters grav. Bli med gjennom eldgamle, smale, lange, varme, dunkle ganger. Det er gamle gravsteder på alle sider. Dette var romernes nekropolis, de dødes by, den gang Peter led martyrdøden.

Så er vi der: Ved den hellige Peters grav, dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted, noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen ser du med egne øyne relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Å få være så nær Jesus! Vi kneler stille. Mange tørker tårer. Alle kjenner kraften fra Peters grav og lytter til ordene fra Jesus som leses høyt her: «Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen [petram] vil jeg bygge min kirke.» (Matt 16,18)

Tre ganger spør Jesus Peter om han elsker ham – like mange ganger som Peter hadde fornektet og sveket Jesus. Tre ganger får Peter bekrefte sin kjærlighet. Tre ganger får han hyrdeoppdraget: «Fø lammene mine!» «Vær gjeter for sauene mine!» «Fø sauene mine!» I følge katolsk tro var det slik Jesus innsatte Peter som pave i Kirken.

Da jeg gikk gjennom den hellige døren i Peterskirken under jubelåret i fjor, var det ett bilde på døren som traff meg midt i hjertet, nemlig relieffet av da Peter møter Jesus rett etter sviket. «Og Herren snudde seg og så på Peter.» (Luk 22,61) Og Peter gikk ut og gråt bittert.

Peter som hadde sveket Jesus tre ganger. Det er den rå og brutale sannheten om Peter – og om oss.

Her, ved Peters dør, ser Jesus deg. Her møtes menneskets smerte og Guds medfølelse. Kirken er et feltsykehus for syndere, der du – uansett hva du har gjort – kan vakle inn døren, bli tatt imot med åpne armer og få alt Jesus har å gi deg av nåde, kjærlighet og helbredelse for sjelen.

«Stå opp!» Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. «Men Far, vi faller stadig vekk.» «Så stå opp!». Dette er Jesu ord til oss, alltid.

Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen. De fører oss over fra døden til livet. «Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døren er den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt skåret inn for hver av oss!» sier Peters etterfølger, pave Frans.

Full av nåde. Slik er Kirken. Jesu kirke, bygget på Peter. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2017 da Joh 21,15-23 var dagens bibeltekst



VISUELL RUNDTUR: Vatikanet har laget en multimedial presentasjon av det arkeologiske utgravningsområdet under Peterskirken. Bli med på den visuelle vandringen her.

BARMHJERTIGHETENS DØR: Peterskirkens hellige dør åpnes i forbindelse med jubelårene. Pave Frans utropte et ekstraordinært jubelår fra 8.12.2015 til Kristi Kongefest 2016 (20.11.16). Dette bildet er tatt på kvelden 3. påskedag 2016, rett etter at døren var blitt stengt for dagen.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildene for å se dem i større format)

"Conversus Dominus respexit Petrus" - "Herren snudde seg og så Peter"
Dette er et av motivene som møter deg når du går inn den hellige døren i Peterskirken.

"Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert." (Luk 22,61-62)



TU ES PETRUS: "Stå opp!" Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."
MOT HIMMELEN: Peterskirkens kuppel sett undenfra. Vakkert, vakkert.
Trekker blikket mot himmelen og Himmelen.
"Menneske, løft blikket! Så store ting er du kalt til! Elsk Gud og elsk din neste som deg selv!"


STÅ OPP: That's my church. Så glad og fri blir du når du har møtt den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel.


Les også her på bloggen:


søndag 30. april 2017

Ettertanke | Å leve med himmellengsel


I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

Når jeg leser om «den store, hvite skare» i Bibelen dukker mange ansikter opp. Ett av dem tilhører Endre Gustavsen, en frimodig kristen ungdomsleder som var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel.


Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003
Livet er et skjørt prosjekt. Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning.

Han gjorde inntrykk på alle han fikk kontakt med. Endre, den ekstra levende. En av hans mange venner skriver om ham:
MIN VENN
La meg se bilparken!
sa min venn, den levende til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute
, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe
Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!
sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss

sa han og himlet med øynene
In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp
Jeg elsker deg mer enn noensinne!
sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg
, sa han
om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!
sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov
Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen
(under pedalene lå skoene igjen)
Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven.

I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. 


På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!»

Frem til dagen før ulykken var Endre leirsjef på påskeleir for ungdom fra Frikirken. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. april 2017 da Åp 7,13-17 var dagens bibeltekst

Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.

Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

Ettertanke | En salme å leve hele livet i
Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

lørdag 29. april 2017

Ettertanke | Du høyt elskede

Du er høyt elsket. Verdt å dø for. Bare se på Jesus hvis du skulle være i tvil.

Det er tradisjon at katolske hjem og katolske institusjoner (skoler, sykehus, klostre etc) har et krusifiks i alle rom - slik at du alltid, uansett hvor du er, kan få et glimt av Jesus, hans offer og hans kjærlighet til deg.

Her er et glimt fra "det hellige hjørnet" i stua vår. Klikk på bildet for å se nærmere på krusifiksene.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvis et bibelutdrag er vanskelig å forstå: Ikke nøy deg med utdraget. Les det som står foran og det som kommer etter også.


Da vil du se at dagens bibeltekst står i en sammenheng der Jesaja nettopp har minnet om Herrens velgjerninger – alt det gode som Gud har gjort mot Israel i sin barmhjertighet og store kjærlighet. 

«I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. Men de var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem.» (Jes 63,9-10)

Israelsfolket valgte å bli Guds fiender, og han lot dem bli det. Han overgav dem til valget deres. Og han kjempet mot ondskapen deres. Først da begynte de å skjønne hva de hadde mistet. Først da begynte de å etterlyse ham: «Se ned fra himmelen, fra din hellige, herlige bolig! For du er vår far! Ditt navn fra gamle dager er Han som løser oss ut. Vend tilbake for dine tjeneres skyld» (Jes 63; 15,17)

Etter dette er det bare tre kapitler til i Jesajas bok. Her gjør Israelsfolket det rette: De vender om og ber om Guds nåde. «Men nå, HERRE, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd. HERRE, vær ikke harm, husk ikke vår skyld for alltid! Se nå hit, alle er vi ditt folk» (Jes 64,8).

Og så, endelig, slutter Gud med å være taus. Og her er hans kraftfulle svar:
«Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!» til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn. Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk frem etter sine egne tanker på veier som ikke var gode.» (Jes 65,1-2)

Deretter forteller Herren hvordan han vil skape en ny himmel og en ny jord der ingen lenger skal dø som spedbarn, der ulven og lammet skal beite sammen, og der det ikke lenger finnes ondskap og ødeleggelse. «Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere.» (Jes 66,13)

Det er god trøst, det. Og lærdommen? Den er litt alvorlig i dag, for så alvorlig er livet: Hvis du roter deg bort fra Gud kommer han til å rope på deg. Selv om du ikke søker ham, kommer han til å være der, fullt mulig å finne. Det er ditt ansvar hvordan slutten på din historie blir. Det er ditt valg hva du gjør. Det er opp til din frie vilje. 

Hvis du stenger Gud ute, lar han deg gjøre det. Hvis du åpner opp, kommer du til å finne Han som løser deg ut og løfter deg opp. Han, Frelseren, Herren Gud, den barmhjertige, som trøster deg slik en mor trøster barnet sitt.

«Høyt elskede!» Slik tituleres du av både Johannes, Paulus, Peter og Judas i deres brev. Egentlig er hele Bibelen et sånt brev. Ta det til deg. For det er det du er. Høyt elsket. Verdt å dø for. Bare se på Jesus hvis du skulle være i tvil.


Første gang publisert i avisen Vårt Land da Jes 63, 10-15 var dagens bibeltekst

fredag 28. april 2017

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet

Nesten som hjerter i et notesystem.
Foto: Takeshi Kawai/ Flickr Creative Commons

Det er noe med dagens bibeltekst som får meg til å tenke på de aller siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni. Femåringen min elsker den sluttsatsen: «Hva kjærligheten forteller meg», som Mahler kalte den. Den har samme grunnstemning som Salme 96.


Og dette er hva Bibelens salme, Mahlers symfoni og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som har vært feil kommer til å bli rett, og himmelen og jorden vil bli fylt av fryd og fred.

«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.

Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for.

Eventyrene har en gjenklang av evangeliet. I likhet med sluttsatsen i Mahlers symfoni forteller eventyrene – og evangeliet – at godhet finnes, både underveis og til slutt.

Det betyr ikke at alt går bra. Definitivt ikke. Det betyr at alt går bra til slutt. Etter at tiden er over. Når evigheten begynner. Derfor kan den store danske eventyrforfatteren skrive at hvert menneskes liv et eventyr, skrevet av Guds finger. Og derfor kan jeg lytte til Gud, han som er kjærlighet, og til Mahlers kjærlighetssats, og finne den samme tonen. Den samme A-en.

Mahlers sluttsats starter med en fløyte som spiller en forsiktig A. A er kammertonen; grunntonen som alle orkestre stemmer instrumentene etter. Livets kammertone finner du i den stemmen som kommer til deg gjennom tid og rom. Den har hvisket til deg helt siden du ble til: «Jeg er her. Du er elsket.»

Lytt etter A-en fra kjærlighetssatsen. Lytt etter tonen fra Himmelen. Evangeliets grunntone. Den klare tonen av håp.
Finn A-en og stem livet etter den. Og hvis du trenger hjelp til å finne den: Lytt til «Hva kjærligheten forteller meg». Deretter er du klar for å synge. 

«Så vakkert jeg kan vil jeg synge for deg, du velsignede kjærlighet 
For alle de mektige stunder av liv som du omfavner meg med 
for alle drømmer som driver av sted 
og for alle lysets sekunder» 
(Ole Paus)

«Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag!» (Sal 96,2)

Første gang publisert 25. april 2017 da Sal 96,1-13 var dagens bibeltekst



HENFØRT: Johannes (5) elsker å lytte til sluttsatsen av Mahlers tredje symfoni: "Hva kjærligheten forteller meg", som Mahler kalte den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Lytt til Berlinerfilharmonikerne spille de siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni her på Spotify (Deutsche Grammophon 2002)


mandag 24. april 2017

Ettertanke | Kraft fra det høye

Legg merke til duen!
Foto: David Seibold/Flickr Creative Commons

Har du gått forbi en trafostasjon noen gang? 


Du vet, der høyspentmastene kommer ned fra høyfjellet og møter sivilisasjonen; der er det en transformatorstasjon der den elektriske spenningen overføres til et nytt spenningsnivå, et nivå som kraftnettet i byen kan tåle. 

Hele trafostasjonen står der og bare dirrer og durer. Det døgnkontinuerlige bzzz-et er så sterkt at du føler det i hver celle i kroppen.

Jeg tror det var omtrent slik disiplene hadde det i de dagene de måtte vente på pinsen. De tolv apostlene hadde møtt Jesus etter at han hadde overvunnet døden. De hadde verdens beste budskap som skulle ut. Ut og forvandle verden. Også måtte de bli i byen og bare vente. Og vente. Og vente. Vente på Guds timing. Vente på kraften fra det høye. Vente på at de siste ordene fra Jesus skulle bli virkelighet: «Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk 24,49)

Det er 50 dager fra Jesu oppstandelse og til pinsedag. Jeg ser for meg disiplene under oppladningen. Hører lyden av transformasjonen. Bzzz.

Til slutt hadde de tolv mottatt så mye kraft fra det høye at ingenting kunne stoppe dem. De ble fylt av Den Hellige Ånd som slo ut som ild over hodene deres pinsedag. «Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset der de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apg 2,2-4)

I dag vil jeg stille meg til lading i kraftfeltet fra det høye. Vente sammen med disiplene. Glede meg over påskedagen som ligger bak og pinsedagen som ligger foran. Bli en liten trafostasjon som mottar kraft fra det høye og sender den videre. Jeg vil be med Kirkens pinsenovene: 
«Kom, Hellige Ånd,
fyll dine troendes hjerter
og tenn i dem din kjærlighets ild. 
Send ut din Ånd og alt blir omskapt.
Herre, la din Ånd komme med kraft
og utøse sine gaver over oss.»
Bzzz.

Første gang publisert i Vårt Land 24. april 2017 da Luk 24,44-49 var dagens bibeltekst

Les også:

  • Ettertanke | Kom, Hellige Ånd - «Guds hellige, varsomme Ånd går bare inn der han blir invitert. Han er ikke en kraft som besetter deg og kontrollerer deg som et viljeløst redskap. Den Hellige Ånd bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den.»
  • Ettertanke | Den Hellige Ånds fiolin - «Å være Guds fiolin er noe helt annet enn å spille fiolin for Gud,» sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen.
FRIHET: Den Hellige Ånd bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den. Les hele ettertanken "Kom, Hellige Ånd" her.
Foto: izarbeltza/Flickr Creative Commons


lørdag 22. april 2017

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

TRO ER TILLIT: Under sr. Faustinas bilde av Jesus henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg» - fem enkle ord som gjør en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (i St. Paul kirke i Bergen)

 

I påskeoktaven - det vil si i uken fra påskedag til og med søndagen etter - er det mange som ber Den guddommelige barmhjertighets rosenkrans hver dag.


Denne fromheten har vi fått fra en polsk ordenskvinne, søster Faustina, som jeg skriver mer om i ettertanken under her. Den første søndagen etter påskedag heter faktisk "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina. 

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

 

Høyt over et av sidealtrene i St. Paul kirke henger det et maleri med et verdensberømt motiv. Det fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931.


Den hellige Faustina Kowalska (1905-1938) var en polsk ordenskvinne som hadde store mystiske nådegaver. På denne februardagen i 1931 så hun et bilde av Kristus. Det kalles «Bildet av den barmhjertige Gud» og er siden blitt berømt over hele verden. Ut fra Jesus, fra hjerteregionen hans, stråler røde og lyse stråler. Den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han hjertet sitt.

Under bildet henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg.» Ut fra min erfaring (og millioner av andres erfaring) gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.

Enten du har det bra eller vanskelig, enten du er glad, urolig, bekymret, sorgfull, fortvilet eller kraftløs: Si «Jesus, jeg stoler på deg». Det er en enkel men sterk måte å gi seg over til Jesus på, midt i alt du står i.

Bare prøv selv. «Jesus, jeg stoler på deg». Kjenner du at du puster litt friere med magen nå? At skuldrene har gått noen centimeter ned? At du har fått smake på noen dråper av Guds fred? Kjærlighet? Håp?

Profeten Jesaja sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,4)

Se, din Gud! Se, Jesus! Fra hjertet hans stråler det kjærlighet og trøst til den som vender seg til ham. Han sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Bønn

Jesus, du som elsker meg, 
jeg stoler på deg. 

Hjelp meg å overgi meg helt til deg, 
til din miskunn, kjærlighet og nåde. 

Barmhjertige Far, 
forbarm deg over oss og over hele verden.

Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 8. juni 2012


Les også: