![]() |
Den salige Pier Giorgio Frassati (1901–1925) døde på denne dagen for 100 år siden. Hn blir kanonisert 7. september i år. Foto: Luciana Frassati |
I dag, 4. juli, er det hundre år siden Pier Giorgio Frassatis (1901–1925) død. Han døde av polio bare 24 år gammel. Frassati viser hva det betyr å være helgen i praksis, midt i en moderne verden som har glemt hva det vil si. Han var en ung mann som levde sitt korte liv i en brytningstid – så nær vår egen tid at vi gjenkjenner kulturen og tenkemåten som han møtte rundt seg. I 1990 ble han saligkåret av pave Johannes Paul II, og den 7. september i år vil han endelig helligkåres av pave Leo XIV.
En hagiografi av gjesteskribent Eirik Steenhoff
Mellomtitlene og uthevingene er mine
Frassati viser hva det betyr å være helgen i praksis, midt i en moderne verden som har glemt hva det vil si. Men det er Jesu stadige invitasjon til oss. Han kaller oss alle til å bli en helgen, og til å gjøre andre mennesker til helgener. Det er Kirkens misjon og eksistensberettigelse.
Et kort, men intenst liv
Pier Giorgio Frassati ble født 6. april 1901 i Torino nord i Italia. Pier Giorgio levde et kort, men intenst liv. Han var en ung mann som levde sitt korte liv i en brytningstid. Han er så nær vår egen tid at vi gjenkjenner kulturen og tenkemåten som han møtte rundt seg.Pier Giorgio var sønn av en velstående familie i det italienske borgerskapet. Faren var redaktør og eier av storavisen La Stampa; moren var en berømt kunstmaler. Pier Giorgio hadde en yngre søster, Luciana, som skrev boken om hans liv og har vært sentral i hans kanoniseringsprosess. Hun døde i 2007, 105 år gammel.
Familien var lunkne katolikker. Faren var en liberal agnostiker, som var typisk for elitesjiktet i det italienske samfunn på den tiden. Moren og søsteren var med i søndagsmessen. Men Pier Giorgios hengivenhet forsto de lite av. Fra ganske tidlig av var det klart at han var annerledes enn resten av sin umiddelbare familie.
Han gjennomskuet materialismen
Pier Giorgio hadde ikke noe rykte for stor intellektuell begavelse. Han ble stadig formanet av foreldrene, og særlig moren, til å ta studiene og eksamenene på større alvor. Siden han var familiens førstefødte sønn, la faren opp til at han en dag skulle overta avisbedriften. Men det var fjernt fra Pier Giorgios personlighet. De var rake motsetninger.Sannheten er nok at han var også mer intellektuelt begavet enn foreldrene forsto. I motsetning til mange andre helgener etterlot han seg riktignok ingen bøker, selv om han skrev mange brev som er svært oppbyggelige. Men hans vitnesbyrd ligger ikke først og fremst i det han skrev eller tenkte, men i den han var og det han gjorde for andre.
![]() |
Foto: Luciana Frassati |
Et både godt og dårlig hjem
Det er riktig å si at Pier Giorgio kom fra et godt hjem i en forstand, men fra et dårlig hjem i en annen. Mellom hans foreldre rådet en kjærlighetsløs og giftig atmosfære. Like før Pier Giorgio døde, ba faren om å separeres fra moren. Søsteren Luciana skildrer familielivet på en direkte og usentimental måte. Særlig moren fremstår som ganske nådeløs overfor sønnen.Johannes Paul II sier at familien er ment å være en “skole i kjærlighet”, et sted der vi lærer vår egen menneskelighet å kjenne i lys av Guds visdom. Men Frassati-familien var dessverre alt annet enn dette. Kjærligheten måtte Pier Giorgio reise andre steder for å finne.
Fem katolske praksiser som gav ham styrke
De vanskelige forholdene hjemme kunne ha knust ham. Men det gjorde de ikke. Han bar dem med en helgens tålmodighet. Men han hadde også mange kilder til denne tålmodigheten. Han deltok flittig i Kirkens sakramentale liv. Han hadde et rikt bønneliv. Fra han var svært ung utviste han stor åndelig modenhet.Kirken har mange ressurser for at vi skal kunne vokse i troen. Vi kan nevne fem av de praksiser som kjennetegnet Pier Giorgios åndelige liv:
privat bønn,
sakramentstilbedelse,
regelmessig kommunion,
rosenkransen
og bibellesning.
![]() |
På et av de siste fotografiene vi har av Frassati, der han er på vei opp en bratt klippe, skrev han teksten Verso l’alto, som betyr “mot det høye” på italiensk. |
Elsket fjellene
Frassati hadde en forkjærlighet for fjellene. På et av de siste fotografiene vi har av Frassati, der han er på vei opp en bratt klippe, skrev han teksten Verso l’alto, som betyr “mot det høye” på italiensk.Pier Giorgio fikk en annen og utvidet familie gjennom sin kristne vennekrets. Det er ikke tilfeldig at det desidert lengste kapitlet i Luciana Frassatis bok om broren simpelthen heter “Friendship”. Pier Giorgio hadde mange venner, blant annet i det katolske studentforbundet. Pier Giorgio var populær: han var kjekk, atletisk og hadde masse humor. Han var grunnlegger av et selskap, “Tipi loschi”, som betyr noe sånt som “Tvilsomme typer”. Det var med disse vennene at han klatret i fjellene rundt i Piemonte-alpene.
Sann mandighet
Søsteren Luciana skriver at Pier Giorgio hadde en “mandig tilnærming til livet”. Det tror jeg er et viktig aspekt ved hans spiritualitet som vi har godt av å lære om i vår kjønnsforvirrede tid. Og mandigheten hos ham går selvsagt mye dypere enn at han var kraftig bygd eller interessert i friluftsliv. Den har to aspekter: for det første innebar hans mandighet at han hadde et usentimentalt og ujålete forhold til materielle ting. For det andre at han var påfallende kysk. Og jeg tenker at de to tingene henger sammen.Hans troshelter
For den som kjente Pier Giorgio Frassati, var identifikasjonen med Savonarola helt typisk. Pier Giorgio var politisk engasjert. Han var medlem av L’Azione Cattolica, Katolsk aksjon, en italiensk legorganisasjon som sto imot kommunistene på den ene side, den fremvoksende fascismen på den annen. Han gikk i demonstrasjonstog som kunne gå ganske hardt for seg.
Katolsk amfunnsengasjement
Den mest konkrete måten som Frassati brydde seg på, var ved å hjelpe de fattige og syke i Torino. Han hjalp dem med penger, med mat, med medisiner, med klær. Han bokførte deres regnskap og drev en slags privat brukthandel hvis eneste formål var å tjene inn penger til dem som trengte det.
Fikk polio da han pleide de syke
Kort sagt legemliggjorde Pier Giorgio Jesu ord til den rike unge mannen: “Selg alt du eier, gi det til de fattige, og følg meg” (jf. Mark 10,21). Vi har alle noe å lære her, selv om vi lever ut kallet til hellighet på en mindre konkret og radikal måte. Å være kristen handler ikke om staffasjen, men om substansen i det vi tror og håper på.Pier Giorgio sa: “I de fattige og syke ser jeg et lys som vi ikke har”. Det er slående ord fra en ektefødt sønn av borgerskapet. Derfor kalte Johannes Paul II ham for “saligprisningenes mann”. Han levde saligprisningene til fulle. Det var også dette som drepte ham.
Pier Giorgio fikk polio, som egentlig er en barnesykdom, men som på den tiden kunne få dødelig utfall for voksne om den gikk ubehandlet og i ekstreme tilfeller. Antagelig pådro han seg dette da han jobbet på et av sykehusene i Torino. Gradvis ble han lam og fikk pustevansker. Han døde etter bare noen dagers sykeleie.
- Hellighet er mulig for alle
Hva kan vi lære av Frassatis liv og eksempel? Ganske mye. Som Johannes Paul II sa under saligkåringen, vitner Frassatis liv om at “hellighet er mulig for alle”. Det letteste og mest behagelige er å inngå en pakt med denne verden. Det gjør svært mange. Også kristne.Frassati etterlot ingen bøker, men et mektig vitnesbyrd om hva det vil si å leve som en kristen i en verden som forstår det stadig mindre.
Det er vanskelig å tenke på, kanskje. Men hva om vi skulle plutselig få en sykdom som gjorde at vi døde i løpet av fem dager – hva ville vi da ha gjort? Og enda mer: hva ville stått igjen etter oss? Det er ganske utrolig med en 24 år gammel mann som dør og etterlater seg så mye godt. Å bli en helgen betyr å bære frukter slik at andre mennesker kan finne Gud.