Google Analytics

søndag 5. juli 2020

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evense
n ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.


Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone
©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone
©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone
©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen
©


Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone
©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.


Les også:

  • Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
  • Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
  • Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
  • Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

mandag 29. juni 2020

Petersmesse | Quo vadis, Domine?

PETERS MARTYRIUM: Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren.


I dag, 29. juni, feirer vi Petersmesse – Persok – til minne om martyriet til apostlene Peter og Paulus.


I følge legenden flyktet St. Peter fra keiser Neros forfølgelser i Roma, og møtte Kristus som var på vei inn i byen. Peter spurte: ”Quo vadis, Domine?” ”Hvor går du, Herre?” Og Herren svarte: ”Jeg går inn i Roma for å korsfestes for andre gang.” Da snudde Peter og fulgte etter Kristus inn til byen og sitt martyrium.

Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren. Paulus ble halshogd med sverd.

Primstavmerket for denne dagen er en nøkkel, på grunn av Jesu ord til Peter: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler” (Matt 16,18-19). Etter katolsk tro ble han med det innsatt som den første paven.

I kveldsbønnen i kirken denne dagen synger vi om begge apostlene. Den gamle antifonen til Marias lovsang lyder slik:
”I dag steg Simon Peter opp på korsets galge, halleluja.
I dag dro bæreren av himmelrikets nøkler med glede til Kristus.
I dag bøyde apostelen Paulus hodet for Kristi navns skyld,
og han som er et lys for verden mottok martyriets krone.”
Halleluja!
Kirkefaderen St. Augustin (354-430) skriver i en av prekenene sine for denne dagen:
 "Vi feirer en høytid som er helliget ved apostlenes blod. La oss elske deres tro, liv, arbeid, lidelse, bekjennelse og forkynnelse." 
For: "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4,33) Takk Gud for det i dag!

Publisert på bloggen 29. juni 2013 og i avisen Vårt Land 29. juni 2011 da Apg 4,32–37 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan 


"Domine quo vadis?" av Annibale Carracci (1602), National Gallery, London.Foto: Wikimedia Commons

PRIMSTAVEN: Nøkkelen er apostelen Peters symbol.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES MER:


søndag 28. juni 2020

En epoke er over – og en ny epoke starter

Maria har hatt sin siste dag i barnehagen - og jeg starter i ny jobb i august.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter sommerferien skjer det to store ting på én gang: Yngstemann begynner på skolen, og jeg begynner i ny jobb som kommunikasjonsleder på MF Vitenskapelig Høyskole.


Dermed blir neste skoleår det eneste året vi har alle fem barna samlet på ett sted (St. Sunniva skole), og altså; fra 1. august begynner jeg i fast stilling som kommunikasjonsleder ved MF Vitenskapelig Høyskole, etter et kjempefint år i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i Norges Korforbund.

Spennende institusjon

Jeg tenker at denne nye jobben går inn i kjernen av det jeg opplever at er min misjonÅ styrke Kirken i Norge. 

I min siste, retningsgivende samtale med dominikanerpater Arnfinn Haram O.P. før han døde, var han veldig tydelig på én ting. Han mente at i den tiden vi lever i nå, er Den katolske kirkes viktigste oppgave i Norge å styrke Den norske kirke og de kristne der. 

Der så han ikke bare sin egen misjon, men også min misjon – vår alles misjon som katolske kristne. Selv fikk jo pater Arnfinn bety mye mer for de kristne i Den norske kirke etter at han gikk ut av den enn da han fortsatt var medlem der. Det har også vært min egen erfaring.

Jeg fikk dåpen og troen gjennom Den norske kirke og alle de fine organisasjonene der, og det kommer jeg til å være evig takknemlig for, så lenge jeg lever. Jeg vil gjerne gi det jeg kan tilbake til Den norske kirke, i takknemlighet til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer. 

Som jeg skrev i Vårt Land på min konversjonsdag 25. januar 2008: «På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke.» Jeg har alltid sett på meg selv som «bare en helt vanlig kristen», og det gjør jeg fortsatt. Det er jo det som er definisjonen på hva katolsk kristendom er: Helt alminnelig kristendom. (Ordet "katolsk" betyr "universell/allminnelig/allmenn".)

Vi må jobbe sammen

Institusjoner er viktige, fordi de kan utrette langt mer enn det noen av oss kan få til alene. MF er en av de viktigste institusjonene i Norge. Og som Dagen-redaktør Tarjei Gilje sier det: «Hvis det går an å bruke ordene «spennende» og «institusjon» etter hverandre, mener jeg de passer på MF.»

I Getsemane ba Jesus om at vi skulle være ett. Reelt ett. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men også synlig ett. For at kristentroen skal overleve i Norge de neste århundrene, må vi jobbe sammen – ikke splitte oss opp i mindre og mindre deler.

Jeg mener at økumenisk arbeid og økumenisk samarbeid er uhyre viktig, og jeg ser på MF som det viktigste økumeniske prosjektet i Norge i dag, der kristne fra alle mulige konfesjoner jobber sammen, og til og med har det skikkelig fint sammen – ifølge alle ansatte jeg har snakket med.

Ekte sannhetssøken

Jeg er selvsagt klar over at MF har professorer og andre lærere som står for både den gamle og den nye læren i mange spørsmål, og min jobb vil være å hjelpe dem alle. Hva gjør jeg hvis det er to professorer ved MF som er rykende uenige, og som begge vil ut i det offentlige ordskiftet? Da hjelper jeg dem selvsagt begge, uavhengig av hvem jeg personlig er enig eller uenig med.

Det blir ingen ekte sannhetssøken uten akademisk frihet; uten at argumenter brynes mot hverandre. Det er dette jeg er oppdratt til både som journalist og som kristen: Å søke sannheten, uforferdet. Ikke være redd for hva som dukker opp i den andre enden. Debatt, klare meninger, frittalende akademikere og uenighet er ikke farlig. Det er nødvendig. 

Jeg selv har fått mye solid utdanning ved MF. Først da jeg tok mellomfag og begynte på hovedfag på MF i 1998-2000, deretter når jeg har tatt studieemner på mastergradsnivå i katolsk kristendom (i diverse fødselspermisjoner). Jeg er veldig glad i MF.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg synes fransiskanerpater Hallvard Thomas Hole sier det godt: «Den katolske kirke har mye å lære av andre, og det er vår felles tro at Den Hellige Ånd virker i alle kristne, ikke minst for å forene alle.» 

Derfor er min bønn for MF og for tjenesten min ved MF dette: Kom, Hellige Ånd!

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. 

I dag ber jeg med Kirkens bønn:

“Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.” Amen.


Jeg ser fram til en ny epoke. 
Jeg er klar for MF-epoken.


Første og siste dag i barnehagen. Vips var det gått fem år.
Første dag i barnehagen var i august 2015 (akkurat i det jeg var i overgangen mellom kommunikasjonsrådgiverjobben for KrF på Stortinget og på KrFs partikontor).
Siste dag i barnehagen var ikke bare Marias siste barnehagedag, men også vår siste dag. Med det sier vi takk for 25 barnehageår (5 barn ganger 5 år), fordelt over 14 tettpakkede år (2006-2020). En epoke er over! (Tenk, et liv uten barnehagevirusene! O lykke!)


Marias "fullført barnehagen"-roser. Store dager må markeres.


Et hverdagsglimt fra Olavs guttebursdag denne uka, med sugerørbriller og vannkrig. Kjempestas!


Så glad blir du av å ha signert kontrakt med MF.


MFs hjerte: Kapellet. Å starte en ny jobb i bønn og overgivelse er alltid den beste måten å starte på.


MF Vitenskapelig høyskole. Mitt nye arbeidssted! Deo gratias!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


tirsdag 23. juni 2020

Primstaven | Jonsok, Sankthans og midtsommer

ECCE AGNUS DEI: "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29)
Jomfru Maria var i slekt med Elisabeth, Johannes Døperens mor. Studer statuen av Johannes. Ser du familielikheten med Jesus?
Denne statuen av Johannes Døperen, "San Giovanni Battista", står i den berømte Villa Borghese i Roma, og den ble laget i 1766/1767 av Giovanni Antonio Houdon.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

 

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes.


Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før Jesus. Jesus Kristus - verdens lys - ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen:
"Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)
Kirkefaderen St. Augustin og andre teologer ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere - for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30).

"Jesus er verdens lys, Han og ingen andre!" Det er denne kristne lyssymbolikken vi finner igjen i den eldgamle tradisjonen med de mange sankthansbålene som fortsatt tennes i Norge om kvelden den 23. juni.

Sankthansaften

Når denne dagen kalles "Sankthans" og kvelden før kalles "Sankthansaften" er det altså fordi vi feirer Sankt Hans - den hellige Johannes Døperen. Ordet "sankt" kommer av latin "sanct" som betyr "hellig" (mens "sancta" er hunkjønnsformen, jf. Sankta Sunniva som forkortes Sta. Sunniva).

Jonsok og Sankthans

Jeg ble ganske gammel før jeg skjønte at Jonsok og Sankthans er to navn på den samme dagen. Men sånn er det altså. Både Jon og Hans kommer av det samme navnet; Johannes. Johannes er det suverent mest populære guttenavnet i den kristne verden gjennom tidene, og navnet finnes i utallige varianter, som i de norske utgavene Johan, Jone, Henning, Jan, Jon og Hans.

 
Jonsvaka

Navnet Jonsok er en kortform av "Jonsvaka", fordi Johannes Døperens fødselsdag var en av de store festene som ble feiret med vake og messe natten før. Det tradisjonelle kirkedøgnet følger solen, og en ny dag starter når den forrige dagen er over (når solen går ned). Det nye døgnet blir altså til om kvelden, i natten. Derfor begynner festen for Sankt Hans allerede kvelden før, den 23. juni.

Primstavmerket for Jonsok er som regel en sol eller et timeglass. På denne dagen valfartet nordmenn til Røldal der mange ble helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet av. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen.

Jonsok var helligdag i Norge inntil 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge.

VI BER: 

Dagens prefasjonsbønn (fra nattverdsliturgien)
I sannhet, det er verdig og rett,
vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
ved Kristus, vår Herre.
Vi lovpriser din storhet
som vi ser i den salige Johannes,
han som ble Kristi forløper
og hedret fremfor alle som er født av en kvinne. 
I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;
ved sin fødsel bragte han stor glede,
og som den eneste av profetene
utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.
I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,
og således gjorde han dette vann hellig.
Ved sin blodige død fikk han bære
det høyeste vitnesbyrd om Kristus.
Derfor priser vi deg uten opphør på jorden,
og sammen med himlenes krefter
roper vi alle dager til din majestet:
Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,
all jorden er full av hans herlighet.
Hosianna i det høyeste.
Velsignet være ham som kommer i Herrens navn.
Hosianna i det høyeste.

Første gang publisert her på bloggen Jonsok 2013.


LES MER


    JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv var jeg så heldig å få i gave etter en valfart til Røldal som jeg var med på "gamaljonsok" i 2010.

    Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et lam. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

    Foto: Ikonet er malt ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

    lørdag 20. juni 2020

    Klosterdugnad og dåpsdagsfeiring

    KLOSTERDUGNAD: «Det er veldig, veldig gøy med hagearbeid!»
    Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

    Det var kjempekjekt å være med på klosterdugnad i St. Dominikus kloster på Majorstua i finværet i går, syntes både Johannes, Maria og jeg. I dag har hele familien feiret Marias dåpsdag, på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte.


    Stor var entusiasmen over å få luke i rhododendronbed, flytte markjordbærplanter, koste klosterganger og vanne over alt. «Det er veldig gøy å jobbe sammen!» «Det er veldig, veldig gøy med hagearbeid!» «Dette er den vakreste hagen i hele verden!» Og etterpå: «Jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin, sånn at jeg kunne reise tilbake i tid og gjøre alt om igjen!»

    Skikkelig arbeidskar

    Johannes syntes det var stas å være arbeidskar med skikkelige arbeidshansker (i barnestørrelse). Litt bæring av store ting fikk han også være med på. Det gav mersmak. Jeg tror de her er klare for å gjøre klosterdugnad til en fast tradisjon 🥳 Jeg mener, å ønske seg en tidsmaskin for å gjøre noe om igjen, den har jeg faktisk aldri hørt før.

    Det gjorde godt for liten og stor det her. Jeg skjønner godt hvorfor folk snakker om at hagearbeid gjør dem godt og gir dem energi. Er du hjernesliten og føler deg rotete i hodet, så luk ugress og riv vekk døde greiner - det funker!

    Det var 30 grader i skyggen i Oslo i går, men det rakk heldigvis å bli ganske overskyet og en svalende bris på ettermiddagen, dermed ble det en fin temperatur for å være i hagen.


    Alle klostre skulle hatt minst én munk som er som pater Haavar i St. Dominikus kloster: en landskapsarkitekt med grønne fingre 🌿🌱🌳 

    Katolske hager

    Jeg drømmer om å få min egen hage en gang, der både Jesus, Maria, bedende engler, Josef, Frans av Assisi og andre helgener dukker opp på ulike steder i hagen. En stor hage så det blir plass til mange vakre statuer. Og med et kapell med tabernakel og evighetslampe ❤️ DET er lykken på jord, det. Det er ca 0,000000000000000001 % sjanse for at det skulle skje meg, men lengselen og drømmen er jo vakker.

    Her er et glimt fra en annen, katolsk hage - klosterhagen til Marias Minde i Bergen. Guds fred hviler over den hagen. Helt herlig. Hele stedet er en eneste stor velsignelse. Det er faktisk et sted for ekte rekreasjon. Rekreasjon betyr jo ikke opprinnelig "underholdning og adspredelse". Re-kreasjon betyr gjen-skapelse. Og sånn er det i Marias Minde-hagen. Den er et ekte rekrasjonsområde; et sted der du gjenskapes - der du faller på plass - der Skaperen får sette deg sammen igjen og gi deg ny kraft.


     En katolsk hage er et rekrasjonsområde; et sted der du gjenskapes - der du faller på plass - der Skaperen får sette deg sammen igjen og gi deg ny kraft.

    Maria ble døpt i Vår Frue-kirken på Marias Minde på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte, så det feirer vi på den dagen i kirkeåret hvert år.

    Dåpslyset ble tent første gang i dåpen hennes. Det tennes bare denne ene dagen i året.

    Jomfru Maria som barn, sammen med sin mor, den hellige Anna. Også Jomfru Maria har en gang vært barn. Denne vakre statuen kjøpte jeg i benediktinerklosteret i Fontgombault i Frankrike da Maria og jeg var på besøk der i oktober 2014. Hver kveld ber vi for det klosteret og spesielt for en av munkene der, Dom Pierre Antoine, eller "Per Anton" som de minste barna har fornorsket det til (Gud skjønner heldgivis norsk).

    På dåpslyset er det et kors, et lam med glorie (Guds lam, Agnus Dei, altså et Jesus-symbol) og gullbelagte bokstaver med ordet Credo - "jeg tror", det første ordet i trosbekjennelsen som alltid lyder i dåpen.

    I år sang vi "Happy dåpsdag to you". Det fikk alle til å smile.

    Ballonger hører med når det er fest.

    God og våt i håret etter en frydefull tur ut i det fantastiske sommerregnet som plutselig dalte ned. Her med en av gavene til dåpsdagen: En metallkoffert med blomsterfeer. (Maria er så glad i feer at hun er litt oppgitt på Gud. Hvordan kunne han glemme å lage feer og alver på ekte?) I dag så Maria (6) Disney-klassikeren Snøhvit for første gang. Hun elsket filmen så høyt at hun like godt så den to ganger på rad. Deretter var det stas å få dåpsdagskort med beskjed om at hun selv også er en prinsesse, for gjennom dåpen ble Maria Guds barn, og Gud er universets Herre og konge, så når Gud er hennes far, gjør det Maria til kongsdatter. Det er en fin verdighet å ta med seg her i livet.
    Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


    Du liker kanskje også:

    • Lille Marias rene hjerte og Guds nåde - fra dåpsdagen og Corpus Christi-feiringen for to år siden
    • Ettertanke | Marias rene hjerte - Gud kunne bli menneske i Jomfru Maria fordi hun var helt hans, helt ren, helt åpen for ham. Den samme tillitsfulle, fullstendige overgivelsen til Gud er vi alle kalt til å ha. Den kjærligheten som sier "Jeg er helt din".

    Ettertanke | Marias rene hjerte

    MARIAS RENE HJERTE: Mens Jesu hellige hjerte alltid avbildes med torner, avbildes Marias rene hjerte med roser og sverd. Da Marias sønn ble korsfestet, gikk Simeons profeti i oppfyllelse: "ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd." (Luk 2,35).Festen for Marias rene hjerte flytter seg hvert år. Den feires dagen etter festen for Jesu hellige hjerte, det vil si på lørdagen som kommer 20 dager etter pinsesøndag.

    I dag feirer Den katolske kirke minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte.


    ”Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud”, sier Jesus (Matt 5,8). I Bibelselskapets tekst for i dag leser vi om den dagen Abraham fikk se Den treenige Gud.  

    ”Siden viste Herren seg for Abraham [...] Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham.” (1. Mos 18,1-2) Gud forteller at Abrahams kone Sara skal få en sønn, og hun reagerer med vantro. ”Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg virkelig få barn, så gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for Herren?»”

    Sara er ikke den eneste i Bibelen som får beskjed fra Gud om at hun skal få et barn som det menneskelig sett er umulig å få. Også den gamle, barnløse Sakarja reagerer med vantro når han får vite at han skal bli far til Johannes (Luk 1,5ff).

    Et halvt år senere drar engelen Gabriel til en jomfru, der en annen reaksjon venter ham.”Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!»” (Luk 1,27-28)

    Maria får vite at hun, jomfruen, skal føde et hellig barn som skal kalles Guds Sønn. Og det underlige skjer: Lille Maria skjønner at Gud er stor nok. Hun tar imot ordene om at ”ingen ting er umulig for Gud”, og hun svarer: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,37-38)

    Og slik kom Gud til verden – gjennom Maria. Gud kunne bli menneske i henne fordi hun var helt hans, helt ren, helt åpen for ham. 

    Den samme tillitsfulle, fullstendige overgivelsen til Gud, er vi alle kalt til å ha. Den kjærligheten som sier "Jeg er helt din".

    ”Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom” som det heter i den nydelige middelaldervisen ”Maria var en møy så ren”. Takk Gud for det!

    VI BER

    Evige Gud. Gi oss et hjerte som Marias, som ikke søker vår egen vilje, men bare din vilje. Amen. 

    Første gang publisert i avisen Vårt Land på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte i 2011, da 1 Mos 18,1–15 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan


    MUSIKKTIPS
    Lytt til Odd Nordstoga synge "Maria, hun er en jomfru ren" her på Spotify

    MARIAS HJERTE: Sverdene symboliserer
    Marias syv sorger.
    1. Simeons profeti
    2. Flukten til Egypt
    3. Tapet av Jesus (12) i tempelet
    4. Maria møter Jesus på hans vei til Golgata
    5. Korsfestelsen
    6. Jesu kropp tas ned fra korset
    7. Jesus legges i graven



    Maria var en møy så ren


    Den vakre middelaldervisen "Maria var en møy så ren", kan du høre Skien kirkes ungdomskantori fremføre her.




    Dersom videovinduet ikke åpner seg, kan du høre den gamle Maria-visen på YouTube her: https://www.youtube.com/watch?v=nQvqUZ2bIe4

    Her er notene og teksten hvis du vil synge selv:   
    (Foto: Den katolske internettressursen www.liturgi.info)
    1. Maria var en møy så ren. Kyrie eleision.
    Maria trådte på torn og sten der hun vandret trett imot Betlehem. Jesus og Maria.

     2. Hva var Marias smerte og trang? Kyrie eleison.
    Hva fylte smerten med himmelsk sang? Det var verdens frelser hun bar i fang, Jesus og Maria.

     3. En engel til Maria kom. Kyrie eleison.
    Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom. Jesus og Maria.

     4. Da tornen ble en lilje blid. Kyrie eleison.
    Og Marias vandring en himmelsti med Jesusbarnet til frelse rik. Jesus og Maria.

    Vil du lese mer om Maria? 

    Historien om denne minnedagen og om andakten for Marias hjerte kan du lese om på katolsk.no.


    Her er noen andre bloggposter om Maria på Sta. Sunniva-bloggen:

    • Manus til foredrag om Maria, holdt i Gamle Øyestad kirke - her er det meste av det jeg har skrevet om Maria samlet i én lang tekst.
    • Videoopptak av mitt foredrag om Maria, holdt i Katolsk grovbrød-forumet i St. Olav menighet i Oslo. Rimelig likt foredraget i Gamle Øyestad kirke, bare at her er hele foredaget i muntlig form, slik at du kan lytte til det.
    • Høyt elskede Maria – Mater Dei: "Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde. Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus."
    • Ettertanke: Å føde Gud: "Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss." 
    • Ettertanke: Marias forstørrelsesglass: "At Maria kalles Guds mor er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har. Barnet hun fødte er GUD."
    • Ettertanke: Den første natten: "Hvis du kan klare å finne en luke av stillhet i dag, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn."
    • Primstaven: Vakre Maria Immaculata: "Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall." 
    • Ettertanke: Marias himmelfart - og din: "Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod."
    • Ettertanke: Ave Maria "Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden. Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne."
    • Det katolske synet på Åpenbaringen: Et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen 
    • Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad: Et intervju om blant annet mitt forhold til Maria
    • Tro mot troen: Et intervju i Dagen om min konversjon og (blant mange andre ting) mitt forhold til Maria.

    LES OGSÅ:

    Ettertanke | Jesu hellige hjerte

    Maria ble døpt på festen for Jomfru Marias rene hjerte i 2014. Det var fadder Kathrine som bar Maria til dåpen.

    Maria ble døpt på klosteret Marias Minde i Bergen.

    MARIA, MARIA: Her bæres Maria av søster Mary i Vår Frue kirke i klosteret Marias Minde, på festen for Jomfru Marias rene hjerte. Perfekt ❤️

    Vi feirer dåpen hennes på denne festdagen hvert år, selv om selve datoen flytter seg.

    fredag 19. juni 2020

    Ettertanke | Jesu hellige hjerte

    JESU HELLIGE HJERTE: Jesu Hjerte er symbolet på hans kjærlighet til menneskene.

    Festen for Jesu hellige hjerte flytter seg hvert år. Den feires fredagen som kommer 19 dager etter pinsesøndag.

    (Foto: Shutterstock.com)


    I dag feirer vi festen for Jesu hellige hjerte; Sacratissimi Cordis Iesu. 


    I Bibelen er hjertet symbolet for personen, på det aller dypeste plan. Hjertet er lengselens sted. Guds hjerte lengter fra evighet av etter oss, og menneskenes hjerter er urolige av lengsel etter Gud. ”Havdyp roper til havdyp”, står det i Salme 42,8.

    JESU HELLIGE HJERTE: Gjennom Jesus når vi Gud,
    hjerte til hjerte.
    Foto: Loci Lenar (C) publisert med tillatelse
    Da Jesus hang død på korset ble han gjennomboret med et spyd i siden slik at blod og vann strømmet ut (Joh 19,34). I Jesu åpne, gjennomborede hjerte – såret av kjærlighet til oss – er veien til Faderen åpnet. ”For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem”, som det står i dagens bibeltekst (Luk 19,10). Gjennom Jesus når vi Gud – hjerte til hjerte.

    På Jesu Hjertefest ber vi en spesiell vigselsbønn i kirken:
    ”Jesus Kristus, menneskeslektens milde Frelser,
    se i nåde til oss som kneler for ditt alter.
    Dine er vi, dine vil vi være.
    For å forenes mer inderlig med deg,
    vier vi oss i dag av hele vår sjel til ditt hellige hjerte.

    Mange mennesker har aldri kjent deg,
    mange har foraktet dine bud og gått fra deg.
    Jesus Kristus, miskunn deg over dem
    og dra dem alle til ditt hellige hjerte.

    Herre, vær konge ikke bare over de troende som aldri har gått fra deg,
    men også over de fortapte sønner som har forlatt deg.

    La et enstemmig rop lyde fra alle verdenshjørner:
    Lovet være det guddommelige hjerte som har gitt oss frelsen.
    Priset og æret være du, Kristus, i all evighet. Amen.

    BØNN

    Jesus Kristus, omskap vårt hjerte etter ditt hjerte.
    Gi oss et rent hjerte, så vi kan se deg;
    et ydmykt hjerte, så vi kan høre deg;
    et kjærlighetens hjerte, så vi kan elske deg;
    et troens hjerte, så vi kan forbli i deg.
    Amen

    Første gang publisert i avisen Vårt Land på festen for Jesu hellige hjerte i 2011 da Luk 19,1–10 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan


    LES MER



    COR AD COR: Cor ad cor loquitur. Oversatt: "Heart speaks unto heart", som var kardinal John Henry Newmans valgspråk og "Hjarte talar til hjarte" som var fader Arnfinn Harams valgspråk.

    lørdag 13. juni 2020

    Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå

    "Hvis vi lar være å kjempe for det vi tror på fordi vi ikke ser muligheter for seier på kort sikt, da er ikke det vi tror på så mye verdt, " skriver redaktør Tarjei Gilje i sin kommentar i Dagen.
    Faksimile: Dagen, lørdag 13. juni 2020

    Denne uka har jeg vært gjest i Dagen-podkasten Tore & Tarjei. Det ble en interessant samtale om menneskeverd og menneskesyn, kristne verdiers betydning for norsk lovverk og litt om hvordan jeg ser Kristen-Norge tolv år etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke.


    Etter samtalen skrev redaktør Tarjei Gilje den kommentaren som du ser i faksimilen over her. Abonnenter kan lese hele kommentaren her på dagen.no. Er du ikke abonnent? Det vil jeg anbefale at du blir. Nå får du de første tre månedene til halv pris!

    Lytt til podcasten

    Selve podcastepisoden trenger du ikke være Dagen-abonnent for å høre. Den kan du høre gratis her på iTunes og her på Spotify.

    Noe av det vi snakket ganske mye om, var kampen som KrF kjempet for menneskeverdet, og om det kristne menneskesynet versus det sekulære menneskesynet - med utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i Stortinget 26. mai. Vi snakket om hvordan det som skjer nå, er det stikk motsatte av det som skjedde for 1000 år siden da den kristne etikken og menneskeverdet ble innskrevet i lovene våre gjennom kristenretten.

    26. mai var en mørk og alvorlig dag for Norge. Men sjelden har jeg vært stoltere av å være en KrF-er! Og styremedlem i Menneskeverd!


    Faksimile fra partileder Kjell Ingolf Ropstads Facebook-side 26. mai 2020.


    En stor takk for knallbra innsats til alle i KrFs stortingsgruppe, til Menneskeverd, og til alle andre som stod på for barnets rettigheter i kampen om bioteknologiloven! Godt kjempet! Norge trenger virkelig KrF 💛 Vi trenger et parti som står kompromissløst på barnas side og ikke aksepterer at barn blir en handelsvare og en rettighet.


    Barn ER ikke en rettighet, barn HAR rettigheter - selv om Stortinget overkjørte dem nå i mai. Vi bretter opp ermene og fortsetter arbeidet!


    For å få til gode forandringer må vi forene kreftene og jobbe sammen.

    Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. 

    Gud har kristnet Norge før, og han kan gjøre det igjen. Jeg ber for Norges omvendelse hver dag. Håper du også gjør det!


    #plasstilalle: På få dager samlet organisasjonen Menneskeverd inn 42 026 ((!) underskrifter som ble overlevert til KrF og Senterpartiet. Til og med etter overleveringen fortsatte underskriftene å strømme på. Totalt signerte 45 681 personer oppropet "Plass til alle".
    Foto: Menneskeverd

    Katolsk forsvar for menneskelivet

    Jeg er takknemlig for at Den katolske kirke taler med klar stemme når menneskelivet trues. I Aftenpostens papirutgave mandag 25. mai 2020 var det en helside med en tydelig, katolsk melding om bioteknologiloven. 

    På forhånd var vi 16 katolske kristne som kom med innspill, skrev og tenkte sammen, ledet av p. Hallvard Thomas Hole i Pastoralavdelingen i Oslo Katolske Bispedømme. Når så mange kloke hoder slår seg sammen, blir resultatet godt. Det tar lengre tid å skrive på denne måten, men flere viktige perspektiver kommer med. 

    Kronikken ble deretter sluttført og signert av biskop Bernt Eidsvig, fransiskanerprest Hallvard Thomas Hole og fire flotte, katolske legfolk: Håkon H. Bleken (advokat), Vegard Bruun Bratholm Wyller (professor/overlege), Helene Larsen (overlege) og Janne Haaland Matlary (professor i statsvitenskap).


    Faksimile fra aftenposten.no


    Her er deres kronikk:

    Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget


    Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.



    Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo
    Håkon Bleken, advokat (H), Oslo
    Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo
    Helene Larsen, overlege, Oslo
    Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik
    Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo


    Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

    De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.
    Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

    Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

    Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

    «Designerbarn»

    Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

    Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

    Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

    Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

    Den svake part

    Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

    Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

    Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

    Et etisk skråplan

    Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

    Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

    Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

    Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

    Skinn av biologisk likhet

    Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

    Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

    Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

    Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

    Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.


    Eugenikk er rett rundt hjørnet

    Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

    Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

    Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

    Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

    Eugenikk er rett rundt hjørnet.

    De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

    Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

    Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?


    Familiens fundamentale rolle

    Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

    Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.


    Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

    Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.

    onsdag 10. juni 2020

    Ettertanke | Lys, angst og motløshet


    «Gi oss i dag vårt daglige lys.»
    Lyset. Det er det jeg husker best fra sommeren 2019. Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja, og hun oppdaget noe vakkert over alt.
    Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

    Når minstemann Maria på 6 år leder kveldsbønnen, dukker det ofte opp bønner du ikke har hørt før. Dyptfølte, fine bønner. 


    Her om dagen var hun tydelig inspirert av Herrens bønn, men den kom i en litt ny vri. Hun ba: «Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde.» Og for meg, mammaen, som lever i denne koronatiden med alt dets vesen, så gikk det opp et lys.

    «Gi oss i dag vårt daglige lys». I disse ukene der USA går av hengslene, der folk lever og dør i ensomhet, der den sekulære normløsheten brer seg langt inn i lovene våre, der FN forteller at sulten truer millioner av menneskeliv, der arbeidsledigheten er skyhøy, og der det generelt har kommet flere mørke skyer enn det går an å telle – i denne samtiden er det like viktig å be om lys som det er å be om brød. «Gi oss i dag vårt daglige lys».

    Vår tid trenger så definitivt lys fra det høye. I den kraftfulle salmen «Himlene, Herre, forteller din ære» er det mye lys fra sol, måne og «stjernenes hære». Deretter skifter salmen til å si hva som virkelig er vårt lys:
    «Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
    rent og fullkomment og evig som du,
    åpner for sannhet og livet vårt øye,
    omvender sjelen, gir visdom i hu.»
    Det er Guds ord som er vårt lys fra det høye. Det er fra Gud selv at lyset kommer. 

    «Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp.» (Sal 62,6)

    Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27)

    Fred. 
    I Kirkens eldgamle nattverdliturgi er det nettopp det vi ber om: 
    «Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred!» 

    Gi oss din fred.
    Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde. Amen.

    «Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham.» (Sal 62,2)

    Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. juni 2020, da Joh 14,21-31 var dagens bibeltekst



    Lyttetips på Spotify


    tirsdag 9. juni 2020

    Ettertanke | En kur mot uro

    «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.» (Kirkefader Augustin)Pilegrimsvandring langs Sunnivaleia fra øya Kinn til den hellige øya Selja - en vandring over sjø og land. 
    Foto: Knut Magne Nesse/Sunnivaleia

    Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig. 


    Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. 

    Å være pilegrim handler om nettopp dette. Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud. 

    Pilegrimsvandring er en kur mot uro, derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige: «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»

    Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra naturen og stillheten – de to faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. 

    Tidligere hadde folk direkte kontakt med skaperverket. Dermed kom de også tettere på Skaperen: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» (Sal 19,2)

    Før elektrisiteten hadde folk i tillegg lange perioder med stillhet og mørke, det vil si hvile fra sanseinntrykk. I dag har vi konstant sansestimuli. Derfor er pilegrimsvandring en kur for vår tid. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers i dag. I den stillheten taler Gud.

    Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv. Vendepunktet i Jesu fortelling om den bortkomne sønnen skjer her: «Da kom han til seg selv, og sa: Jeg vil bryte opp og gå til min Far» (Luk 15,17 f) Som en følge av at du kommer til deg selv, møter du også Gud, han som har vært der og ventet på deg hele tiden.

    Så søk Gud. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp. Kort sagt: Gå pilegrim. 


    Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2020 da Sal 104,13-30 var dagens bibeltekst

    SÅ lykkelig blir du av å gå pilegrim over Selja-fjellet. Jeg elsker havet, fjellet og åpne landskap. Vakkert og vilt! Akkurat sånn som jeg liker det.
    Foto: Olav Aadland Høen, 2015

    Det er nydelig å gå pilegrim langs de gamle pilegrimsstiene til det undergjørende krusifikset i Røldal også. Her fra en pilegrimsvandring jeg arrangerte til gammeljonsok 2010. Flere bilder her.
    Foto Ragnhild H. Aadland Høen

    27. februar 2019 holdt jeg foredraget "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

    Les også: