Bilder fra St Benedikts minnedag på Selja

På den hellige Benedikts minnedag, 11. juli, tok Maria og jeg turen ut til ruinene av benediktinerklosteret her på Selja, for å be om at benediktinerne igjen skal vende tilbake til klosterøya.

Det var kveld og solnedgang da vi gikk på den gamle pilegrimsstien over øya. Lyset her ute ved klosteret ved havet er helt nydelig.

Det er alltid en spesiell opplevelse å komme til klosteret, men det er ekstra spesielt å være der når det ikke er andre folk der.

👇🏻 Her er Maria på vei inn i St. Albanus-kirken, det vil si klosterets kirke, som også fungerte som domkirke for Selja bispedømme fra 1068 til 1170.

Det var kong Olav Kyrre som opprettet Norges tre første bispedømmer: Selja, Oslo og Nidaros. Selja bispedømme var et stort bispedømme som strakk seg helt fra Møre i nord til og med Agder i sør. SÅ viktig var helligstedet Selja. 

Da den store Kristkirken i Bergen var ferdig i 1170, ble Sunnivas skrin flyttet dit, og Bergen ble da offisielt bispesete. Kloster- og helgenanlegget på Selja ble imidlertid ytterligere utbygget, og var i drift helt fra til reformasjonen i 1537. 

Det er bratt opp bakken til den hellige hulen der den hellige Sunniva og hennes ledsagere møtte martyrdøden. 

På slutten av bakken møter du 40 trappetrinn. 40 er ørkenens, botens og omvendelsens tall. Du drar ut i ørkenen for å møte Gud på et øde sted, og du gjør det med et ydmykt og botferdig sinn.

👇🏻 SÅ imponert ble Maria over den fantastisk vakre utsikten.

 

Og dette er hva hun så 👇🏻

Magisk.

Her er bønnen som biskop Bernt Eidsvig ba under seljumannamessen på Selja i fjor:

"Allmektige Gud. Vi takkar for dine bodberarar som bar den glade bodskapen hit til Selja, og som vitna om din nåde og din makt, og slik gjorde denne staden til ein helga stad. Gje oss auge så vi ser dine spor og øyre så vi høyrer steinane tale. Vi samlast her hav og himmel møtest og ber: Møt oss så vi kan kjenne deg: sterk som stormen, mild som solgangsbrisen, lys som himmelen, djup som havet. Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål. Gud, vi bed. Amen."

Vi hadde en liten rast utenfor Sankta Sunniva-kirken som ligger på terrassen rett nedenfor Sunniva-hulen. 

Slik var utsikten fra der vi satt 👇🏻

Men havet var enda blåere og himmelen var enda mer glødende. Det er umulig å få tatt et bilde som gjør skikkelig ære på det du egentlig ser på Selja. Du må faktisk dra dit og oppleve stedet selv.

Som riksantikvar Jørn Holme sa det på Selja i fjor sommer:

- Jeg for min del tror på sagnet. Selja er det vakreste, det historisk viktigste og det mest magiske stedet i Norge. Og når Riksantikvaren sier det, da er det sånn. Alle må besøke Selja.

Jeg er selvsagt helt enig med riksantikvaren 😇

Maria og jeg våget oss fram på kanten av den nederste terrassen, der vi nøt lyset og utsikten. 

Benediktinerklosteret på Selja var et av Norges første klostre, og det var i drift som et aktivt bønnested og misjonsstasjon i fire århundrer, helt til reformasjonen da klosterdrift ble forbudt.

Etterpå bar det inn i den hellige hulen for å be for klostergrunnleggelsen og de som Gud kaller til å bli munker her.

Vi tente tre lys i bønn. Det første lyset tente vi for en fransk benediktinermunk vi kjenner fra klosteret Fontgombault. Det andre lyset tente vi for Fontgombault, og det tredje lyset tente vi for alle dem som Gud kaller til å bli munker her, de som bare Gud kjenner navnet på.

Vi ba den hellige Benedikt, hellige Sunniva og alle de som har vært munker her om å be for oss, og om å be sammen med oss.

Av og til glitrer det av dråper på berget her i hulen. Det gjorde det denne kvelden. Det skinner som diamanter. Vakkert!

Slik ser det ut innerst i hulen. Benediktinermunkene viet hulen til å bli en kirke. De viet hulekirken til St. Mikael, erkeengelen som leder englehæren i kampen mot all ondskap i den siste striden.

Huletaket her er dermed det eldste kirketaket som fremdeles står i Norge.

Vi sang Fader vår og Hill deg, Maria. Deretter gikk vi ned igjen til klosteret, der vi ble stående i vinduet i scriptoriet (skrivestuen) der jeg stod i september 2004 da jeg fikk vite at jeg skulle bli mor til Sunniva.

Det er lett å tenke seg tilbake til hvordan det var her for nesten tusen år siden da munkene kunne stå akkurat her og se ut mot akkurat den samme utsikten, der sola går ned bak Stadt. Til og med pilegrimsstien er den samme.

 «I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden,» som p. Ole Martin Stamnestrø sa det i sin preken på seljumannamessen i år.

 

- Oi, det er langt ned, konkluderte Maria.

Bli med og be om kall!

Be om at Gud må kalle på de som skal være munker på Selja, og be om at de må våge å svare JA til Guds kall!

Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, Sta. Sunniva, benediktinerne og Selja - "den heilage øya" - har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. 

Bønnestedet på Selja MÅ gjenreises. Vi MÅ få benediktinerne tilbake til oss. For å si det med benediktinernes motto: Ora et labora! Be og arbeid!

Be for Norges omvendelse hver dag! Be om at benediktinerne skal vende tilbake til oss - be hver dag!

Preken og bilder: – Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier

ÆRE OG LÆRE: – Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken på seljumannamessen. Han henviste til filosofen Søren Kierkegaard som sier at tro er «å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp». Den hellige Sunniva og hennes ledsagere gjorde nettopp det da de kastet seg ut i tre båter og lot Den Hellige Ånd blåse dem dit Han ville – fra Irland til Selja.

På seljumannamesse, 8. juli 2019, var pilegrimer fra hele Norge samlet for å feire katolsk seljumannamesse på den hellige øya Selja. Les prekenen og se bildene her.

Tekst og foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

Først publisert på katolsk.no (men versjonen her på bloggen inneholder flere bilder)

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas legeme, og relikviene etter hennes ledsagere. Fortsatt feirer Den katolske kirke i Norge våre første helgener, seljumennene, den 8. juli hvert år.

Kloster, helgensted og bispesete

Tidlig på 1100-tallet ble et av Norges eldste klostre grunnlagt her på øya Selja, like ved Stadt. Benediktinerklosteret var i drift helt til reformasjonen. Da Norge ble delt i bispedømmer i 1068, ble landet delt i tre: Oslo, Nidaros og Selja bispedømme. Så viktig var helligstedet Selja.

Fortsatt er Selja et helt spesielt, hellig sted, som oppsøkes av tusener hvert år.

De mange som kommer til den hellige øya som turister, forlater den ofte som pilegrimer. Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg, enten du er troende på forhånd eller ikke.

FØR AVGANG: Prosesjonen går fra kaien på Bø på Selja. Alle barn som vil, får oppgaver underveis. En kry Olav fikk æren av å være hjelpemann og bære kullet og røkelsen til det store røkelseskaret.

LANG, LANG REKKE: På vår bønnevandring over Selja, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øya.

- Vi er her for å ære, men også for å lære

Den katolske valfarten 8. juli 2019 var organisert av p. Ole Martin Stamnestrø, sogneadministrator i Vår Frue menighet i Ålesund. Både katolikker og protestanter deltok på valfarten. Her følger p. Stamnestrøs preken, sammen med bilder fra både prosesjonen, messen og kloster- og helgenanlegget.

P. Ole Martin Stamnestrøs preken

– Vi har kommet hit til Selja for å ære den hellige Sunniva og vise henne takknemlighet. Vi er her for å ære, men også for å lære. Helgenene er våre forbilder i troen, og Gud har gitt oss gode forbilder i Sankta Sunniva og hennes ledsagere. Hva kan de lære oss om troen? Hvordan kan de lære oss å bli bedre kristne?

– Tro er et noe komplisert ord. Troen har forskjellige stadier. Det laveste trosstadium består simpelthen i å anerkjenne at Gud finnes. For mange mennesker er dette vanskelig nok, men denne laveste formen for tro er i seg selv ingen dyd. Selv djevelen tror på Gud på denne måten. I Jakobs brev leser vi: «Du tror at Gud er én. Du gjør vel. Djevlene tror det også, og skjelver.»

– Det er altså ikke nok å tro at Gud finnes. Troen må heves til et høyere nivå. Det neste trosstadium innebærer en bevegelse i forholdet mellom Gud og oss. Men bevegelsen er ensidig på dette nivået. Vi forholder oss passive, og venter på at Gud skal bevege seg. Vi kjenner alle denne formen for tro.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

PROSESJON: Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis. 

KRISTUS LEDER AN: En ministrant bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det. En annen bærer en fane med et brodert gullkors på den ene siden. På den andre siden står Jesu monogram: «IHS». IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOUS. IHS står også for Iesus Hominum Salvator – Jesus, Menneskenes Frelser.

– Mange mennesker sier: Hvis Gud finnes, hvorfor kan han ikke bare gripe inn og ordne opp i alle problemene i verden? Dette formuleres som en anklage mot Gud. Formodentlig er det da i orden for oss mennesker å rote det til – det er Guds oppgave å ordne opp. Dette ligner bortskjemte barn som bare roter, mens foreldrene løper etter dem og rydder. 

Vi har vel alle en viss tendens i denne retning. De fleste av våre bønner til Gud formuleres kanskje som forbønner, der vi ønsker å få noe av Gud. «Herre, gi meg rikdom, lykke og god helse.» Det er i og for seg ikke noe galt med forbønner der vi ber Gud om noe godt for oss selv eller andre. Men troen kan ikke bli værende på dette nivået, dette stadiet.

Sankta Sunniva og hennes ledsagere lærer oss at troen krever noe mer. Det finnes et høyere trosstadium, der bevegelsen mellom Gud og oss ikke er ensidig. «Jeg tror på Gud», sier vi i trosbekjennelsen. I den norske oversettelsen merker vi ingen bevegelse i dette uttrykket – «jeg tror på Gud» – men på latin står det «credo in Deum». Formen «in Deum» antyder en bevegelse fra oss til Gud.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

RØKELSE: Røkelsen symboliserer bønnene våre som stiger opp til Himmelen. Et vanlig røkelseskar bruker 3-4 kullbiter. Dette store røkelseskaret bruker 20!

ÅPENBARING: Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal vi feire katolsk seljumannamesse, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.

– Den som kaller seg en troende kristen, må være villig til å røre på seg. Vi må bevege oss mot Gud. Misforstå meg ikke: I forholdet mellom Gud og oss, er det alltid Gud som tar det første skritt. Han tar et initiativ og skjenker oss troen i gave. Men når vi har fått denne gaven, kan vi ikke sitte stille. Vi må svare. Vi må gå ham i møte. Slik svarer vi ja til Gud. Vårt svar, vår bevegelse, er nødvendig, men den frelser oss ikke.

– Den protestantiske parodi på katolsk tro stemmer ikke. Vi blir ikke frelst 50 prosent ved Guds nåde og 50 prosent ved gode gjerninger. Gud gjør alt. Vi må la ham gjøre det; samarbeide med ham. Vi må bevege oss mot ham, slik et barn kaster seg ut av et brennende hus og ned i sin fars utstrakte armer.

– Sankta Sunniva og hennes ledsagere kastet seg ut i tre båter. De kastet seg ut på de 70 000 favners dyp, for å si det med Kierkegaard. Det må være en bevegelse i forholdet mellom oss og Gud. Denne bevegelsen må være tosidig. Denne dynamikken kaller vi helliggjørelse. Gud kaller, og vi svarer. Vårt svar er en bevegelse mot ham.

– Også denne bevegelsen er egentlig Guds verk. Det er Han som gir oss mot til å svare og handle. Varsomt dytter Han oss i riktig retning, men han dytter oss ikke kraftigere enn at det er mulig for oss å stritte imot hvis vi heller ønsker å gå våre egne veier. Men det ønsker vi, Gud skje lov, ikke. Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier. De stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid.

(Prekenen fortsetter under bildene.)

FLAGG: Jens Skaar bærer Vatikanets flagg. Ingrid bærer det norske flagget. Ved siden av henne går Johannes.

HERRENS VEIER: "Vi har kommet hit til Selja, fordi vi ønsker å gå Herrens veier." (Sitat fra prekenen.)

– Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.

– I dag er vi her sammen med Sankta Sunniva. Vi tilber Herren sammen med henne her i dag. Her og nå sitter vi ved hennes føtter og lærer den typen tro som gjør oss i stand til å kaste oss i Faderens omsorgsfulle favn. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

(Her er prekenen slutt. Under følger flere bilder og to videoer.)

DE GAMLE STIER: Vi følger «de stiene som er tråkket opp for oss av Herrens venner i en svunnen tid». (Sitat fra prekenen.)

ALTERET: Alteret gjøres klart for den hellige messen.

FØR MESSEN: Vi ber rosenkransen sammen mens alt gjøres i stand til messen.

FLAGGBÆRERE: Jens og Levi Skaar står klare til inngangsprosesjon.

HELLIG ØY: Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led Sankta Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer den 8. juli hvert år til messe, bønn og forening med Kristus, ved Kirkens arnested i Norge.

KORSET: "Ave Crux, spes unica!" "Hill deg, kors, du vårt eneste håp!"

ENGELSKE PRESTER: To engelske presteseminarister deltok som ministranter under seljumannamessen i år. St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster, kanskje det første. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her. De var her helt frem til reformasjonen.

TRÅD I VEVEN: Bispesetet på Selja ble etablert i 1068. Når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.  

UTGANGSPROSESJON: Dette var den syvende seljumannamessen som p. Ole Martin Stamnestrø har feiret på Selja - det vil si hvert år siden 2013.

ETTER MESSEN: "Ite missa est! Deo gratias!" "Messen er til ende, gå med fred! Gud være lovet!"

HELLIG OLAV: Innerst i den hellige hulen på Selja kommer du nær på begge Norges nasjonale helgener: Både den hellige Sunniva og Hellig Olav. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja. Hellig Olav knelte i bønn i hulen her i år 1015. Litt over 900 år senere var Sigrid Undset her, i 1926. Hun kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak».

RIKDOM: Fra venstre: P. Ole Martin Stamnestrø, presteseminarist i Oslo Katolske Bispedømme Mathias Bruno Ledum, de to engelske presteseminaristene og p.Tomasz Mirosław Bazuła (kapellan i Vår Frue menighet i Ålesund). 

LEVENDE KIRKE: «Minnene fra Sankta Sunniva og hennes ledsagere kan synes fjerne for arkeologene i ruinene. Men for oss, som er i familie med Sankta Sunniva og hennes ledsagere, er minnene i høy grad presente. I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden.» (Sitat fra prekenen)

LEVENDE KIRKE 2: Etter messen finner både store og små nye venner i den store familien som kalles Kirken.

KLOSTERHAGEN: "De som spiser sammen, hører sammen." Her spiser vi med blant annet familien Skaar i det som var klosterhagen. En klosterhage er alltid laget for å være en avspeiling av Edens hage, av Paradis.

LEVENDE KIRKE 3: I keltisk spiritualitet kalles steder som Selja for "thin places" - steder der det er akkurat som om hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn. Det blir ekstra tydelig når vi feirer messen på et slikt sted - foreningen mellom oss og de som har gått foran oss. Kirken er levende.

KIRKEKLOKKE: Når klokkeren er litt for kort, er det godt å få hjelp til å nå opp til kirkeklokketauet. Litt sånn som Kirken er. Når jeg selv kommer til kort, løfter Kirken meg opp. 

KLATREHIMMEL: Kjempespennende å utforske ruinene, synes f.v. Maria Aadland Høen, Levi Skaar og Annika Skaar.

VILLSAUER: «Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att.»
Bønn av St. Thomas av Aquinas.

PARADISØYA: Hit, til denne lille perlen av en øy, må du komme! Dette er det første bildet jeg har sett der både det gamle klostertårnet og Tunoldgården (der det kommer et nytt kloster - Deo volente) er med. Tunoldgården ligger rett til venstre for Olsen-gården med det lyse jordet. Klostertårnet ser du der fjellet møter flaten, helt til høyre i bildet.
Foto: Jacob Kooter Laading (som bar den flotte fanen i prosesjonen)

Pilegrimsvandring til Seljumannamessen

https://www.youtube.com/watch?v=7P-aE_QdmTc

I denne videoen får du et glimt fra den siste delen av pilegrimsvandringen, i det vi nærmer oss det gamle St. Albanusklosteret. Vi synger den kjente salmen Alltid freidig når du går.

I videoen under her ser du et lite opptak fra den lutherske feiringen av seljumannamessen dagen før, 7. juli 2019. I videoen synger vi det siste verset av min yndlingssalme, nærmere bestemt den irske salmen "Deg å få skode" (Be Thou My Vision"). Teksten er fra 700-tallet og melodien er en irsk folketone. Dette er en av de høyest elskede, irske salmene den dag i dag. Kanskje den hellige Sunniva og seljumennene sang den her på Selja? Det er iallfall ingen tvil om at denne salmen hører hjemme nettopp her.

"Konge i æva, å, lat du meg då,

sigrande inn i ditt rike få gå!

Ver du mi tru, den vona eg ber

til eg får skode din herlegdom der.

Amen!"

Om seljumannamessen

• Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
• Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene. 
• Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024. 
• Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae», skytshelgen for Norge, og seljumannamesse ble og blir feiret over hele Norge.
• Festdagen er nevnt i de eldste utgavene av både Gulatingsloven (fra 1020), Frostatingsloven og Eidsivatingsloven.

Ettertanke | Si til de urolige hjerter

"USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider.

Jeg husker godt det nummeret av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet, og det stod med krigstyper: «USIKRE TIDER». NATOs nøkterne generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Nyhetsbildet de siste årene har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.

Noe omarbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

Besøk et kloster

TROMSØ: Karmelittene i "Totus Tuus", verdens nordligste karmelittkloster, står klare til å ta imot deg i Tromsø. Når de synger er du i himmelen, og resten av livet kommer du til å lengte tilbake.
Foto: karmel.katolsk.no

Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge. Det er aldri krav om at du må være katolikk for å besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Hvem som helst kan komme. 

Den katolske kirke anbefaler alle å reise på retrett iallfall én gang i året.

Anbefalte klostre

Hvis du vil besøke klostre her i Norge, kan jeg anbefale deg å reise til disse klostrene for å få åndelig veiledning og delta i tidebønner og messer (klikk på navnene for å komme til klostrenes egne hjemmesider):

• Cistercienserinnene på Tautra i Trøndelag: Et svært populært kloster som har gjestehus med retrettmulighet. De arrangerer også grupperetretter, inkludert retretter for spesielle grupper, for eksempel ungdommer.
• Karmelittene i Tromsø: En helt nydelig, kontemplativ orden. Har gjestehus med retrettmulighet. Du får tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet. Mitt favorittkloster ❤️
• St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud på Grefsen i Oslo: Disse gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både katolske og protestantiske kristne.
• Cistercienserne i Munkeby i Trøndelag: Fem herlige brødre som bygger kloster. De tar imot kvinner og menn som ønsker noen dager stille retrett. Gjestene bor i gjestehus hvor de får kost og losji, og du kan delta i tidebønnene og messen. Volontører bor i gjestehuset en eller flere måneder, og hjelper kommuniteten med frivillig arbeid.
• Birgittasøstrene på Tiller i Trondheim: En gjestfri orden som har gjestehus med retrettmulighet.

Dominikanerordenen

Dominikanerne i Norge arrangerer ikke retretter, men de tar med glede imot deg til tidebønner, messer og åndelig veiledning:

• De kontemplative dominikanerinnene på Lunden i Oslo (er meget gjestfrie og tar gjerne imot besøk)
• De apostoliske dominikanerinnene på Majorstuen i Oslo (har stort gjestehus, i tillegg til at de har et studenthjem for unge kvinner, og tar imot volontører)
• Dominikanerne på Majorstuen i Oslo (har ikke gjestehus selv, men ligger like ved dominikanerinnene som altså har gjestehus)

Mindre klostre

I tillegg finnes det mange mindre klostre i Norge. Hvis du bor i nærheten av et av disse, vil jeg anbefale at du kontakter klosteret direkte for å høre hva som er mulig hos akkurat dem. Du finner en fullstendig oversikt over klostre og ordenshus i Norge her på Den katolske kirkes hjemmeside.

Generelt kan det sies at små grupper av søstre ikke tar imot overnattingsgjester i nevneverdig grad, men de aller fleste søstre tar imot mennesker som søker seg til dem for samtaler og lignende. Jeg har selv aldri vært hos for eksempel Klarasøstrene i Larvik, men hører at de gjerne tar imot besøk. Cisterciensermunkene i Lofoten har plass til rådighet og tar imot besøkende.

På Den katolske kirkes hjemmeside katolsk.no kan du lese mer om det kristne klosterlivets historie i verden og i Norge. Der finner du også en samling artikler om klosterlivet.

Til den som har alt

Her er et gavetips til deg dersom du "har alt" og sliter med å finne ut hva du ønsker deg til jul/bursdag: Ønsk deg en reise til et av klostrene.

Jesus inviterer deg til retrett: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

Besøk et kloster! Du er alltid velkommen.


Første gang publisert 29. november 2012. Sist oppdatert 4. juli 2019.

Ettertanke | Venninnene til Jesus

Jesus med sine nære venner, Marta og Maria. 

Jeg tenkte dette skulle bli en andakt om enten Paulus eller Peter. Men plutselig stod hun der, midt i dagens bibeltekst: «I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas.» (Apg. 9,36) En vaskeekte kvinnelig disippel. Tabita. Eller Dorkas om du vil.

Har du tenkt over at Jesus hadde flere gode, single venninner? Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. Når Maria sitter ved føttene til Jesus (se ikonet over her), sitter hun på disippelplassen.

Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok (og modige nok) til å følge Jesus hele veien til korset på Golgata.

«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til,» skriver pave Johannes Paul II.

Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? «Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske,» hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. 

Så kom Kirken. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Noe av den sterkeste frigjøringen jeg vet om, er skriftemålet – fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden, med rak rygg og et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner; kvinner med våkne hoder og varme, levende hjerter. Det skaper jenter som vet at de er verdifulle. Høyt elsket av Gud. Jenter som følger Jesus, som formes av ham og som med rette kalles Jesu disipler.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. oktober 2014, da Apg 9,26-43 var dagens bibeltekst. Teksten har aldri tidligere vært publisert her på bloggen.

Sommerferiestart og NRK-sommerandakter

HOS NRK: Snart kommer det nye, katolske andakter i NRK Morgenandakten.

Sommerferien har startet bra, med innspilling av nye andakter til NRK Morgenandakten. Deretter har den fortsatt med herlig Sørlandstur og dåpsdagfeiring, før sommeren snart tar av med Selja-tur.

Gjett om jeg ble glad da NRK Morgenandaktens produsent Hanne Næss Tremoen tok kontakt og spurte om jeg hadde lyst til å holde morgenandaktene i NRK en uke i juli? Og på toppen av det hele fikk jeg tildelt uken 8.-11. juli, hipp hurra!

Sunniva-uken

Dermed kan dere forberede dere på andakt om Sankta Sunniva og Selja på selveste Seljumannamessen mandag 8. juli, og en andakt om den hellige Benedikt, benediktinerne og Selja på St. Benedikts minnedag den 11. juli.

Innimellom der kommer to andakter om hvorfor jeg tror kristendommen er sann (den 9. juli), og "Jesus, jeg stoler på deg" (10. juli). Bare å glede seg :)

Her er sendetidspunktene på radio: 

• NRK P1, mandag-torsdag klokken 05.33. Musikken vil være relatert til andaktens innhold, og spilles i sin helhet. 
• NRK.NO: Denne versjonen (med musikk) vil bli tilgjengelig i NRK radio på nett, https://radio.nrk.no/serie/morgenandakt omkring klokken 06.00 hver morgen.
• NRK P1+, mandag-torsdag i programmet Frokostradio, ca 07.20. Første reprise. Musikken vil være relatert til andaktens innhold.
• NRK P1, mandag-torsdag i distriktenes morgensending, ca kl. 08.20. Andre reprise. Her vil musikken være formatert i tråd med NRK P1s musikkidentitet. Endringen er besluttet av radioledelsen i NRK. Dette betyr at musikken som sendes i etterkant av andakten på P1 klokka 08.20, ikke er valgt av meg eller Livssynsredaksjonen.
• Podkast/Spotify: Andakten finnes også som podkast, sammen med NRKs øvrige podkast-produksjoner: https://itunes.apple.com/no/podcast/id94572491 Andakten er også tilgjengelig i musikkdelingstjenesten Spotify.
• MANUS: På NRKs nettsider for andakten kan du lese manus: https://www.nrk.no/andakten

Jeg kommer selvsagt også til å dele andaktene her på bloggen min, men det skjer kanskje ikke samme dag som andakten går på lufta. (Vanskelig å si nå, det er sommerferietid.)

Jepp. Det var siste nytt om NRK Morgenandakten. Over til en rikholdig bilderapport fra den siste uken :)

ST. OLAV: Min yndlingsbutikk i hele Norge, er... (trommevirvel)... St. Olav bokhandel! Så fort det ringte ut etter siste time siste skoledag, la vi turen innom denne nydelige bokhandelen som ligger like ved skolen. Alle barna fikk kjøpe hver sin rosenkrans, før vi gikk videre til Dagnys kafé og feiret at vi har gjennomført enda et skoleår. Hurra!

Her er bokhandelens åpningstider sommeren 2019:
Denne uka (1.-5 juli) har bokhandelen bare åpent klokka 10-16, og kun mandag til fredag (ikke i helga). Deretter er St. Olav dessverre SOMMERSTENGT f.o.m. 6. juli t.o.m. 5. august.

Nettbutikken holder åpent hele sommeren, men varer sendes kun ut en gang i uka.

SOMMERPARADIS: Så fort jeg hadde spilt inn andaktene hos NRK mandag 24. juni, dro jeg hjem og pakket for meg selv og fem barn. Deretter la vi ut på roadtrip til Sørlandet (mens mannen min var i Oslo og jobbet en uke til). Her er det blitt morgen andre dag, med lek i prestehagen hos gode venner i Høvåg.

Første dag i Dyreparken møtte vi på denne nydelige skapningen. En hvit påfugl! Utrolig vakker!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Mmm, flamingo! Verdens kanskje kuleste fugler?

Skaperverket gjør meg bare så fascinert av Guds oppfinnsomhet. Hvordan fant han på å lage en fugl som sover stående på ett bein, liksom? "Skal vi se, hvordan skal denne skapningen hvile, mon tro? Aha, på ett ben! Også kan halsen og hodet vris og hvile oppå sånn, det blir morsomt!"

Ekornapene var supersøte og veldig tillitsfulle.
Foto: Sunniva Aadland Høen

Desserten etter den sene middagen? Den tok vi oppe i trehuset i prestehagen.

SÅ stort er treet med trehuset. Wow.

Utsikt fra trehuset. Sørlandets store dikter Gabriel Scott vokste opp her, i Høvåg prestegård. (Trehuset er av nyere dato.)

TREHUSET: Spesialbygd møblement. Så kult!

GØY: Olav nyter livet på den grønne gren.

SALIGE STUND: Og det ble kveld den andre dagen i sommerparadiset. 
Ja, det er et ekte dukkehus i bakgrunnen der. O lykke.

DEN EKTE SOFIE: Vi hadde heldigvis to-dagers-pass i Dyreparken. Den første dagen rakk vi nemlig ikke å besøke hverken Afrika, Kardemomme by, Båtbasaren eller Kaptein Sabeltanns rike. Det fikk vi heldigvis gjort den andre dagen. Johannes' konklusjon etter besøket denne dagen, var: "Vi var SÅ heldige som traff den ekte Tante Sofie!" (Nei, jeg sa ikke at det var den ekte Tante Sofie, men jeg klarte heller ikke å si til ham at det ikke var det da vi støtte på henne.)

FRYD: "Den største gleden du kan ha, det er å gjøre fem barn glad."
Foto: Sunniva Aadland Høen

SAFARI: Safarilokomotivet i Barnas Afrika var en stor hit. Det var også veldig kjekt å ta trikken i Kardemomme by. Men Hakkebakkeskogen-toget med en Bestemor Skogmus som dalte nedover lufta helt på ekte - det var enda kulere, syntes alle sammen.

FREDFULLT: Ah, fred i sjelen. Nydelig kveldssol over vannliljetjernet i Dyreparken. Det er så deilig med alle de familiene som stresser med å komme seg tidlig til Dyreparken. De sørger for at det ikke er noen kø klokka tolv, og de sørger for at det blir så deilig fredelig etter klokka 17 når de går. Deretter kan vi andre kose oss i fred og uten køer helt til klokka 19. Herlig. Det ble maaange turer i tømmerrenna både dag 1 og dag 2, for å si det sånn. 

ST. OLAV KIRKE: Tilbake i Oslo. Lørdag var det minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte, det vil si Marias dåpsdag. Det feiret vi med å gå i kirken, bare Maria og jeg. Når du er ett av fem barn, er det viktig å få tid alene med mamma innimellom.

VELSIGNELSE: I år falt den bevegelige minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte på den 29. juni, det vil si Persok, altså høytiden for Peter og Paulus. I og med at en høytid alltid har høyere rang enn minnedag, var det liturgien for Persok som ble brukt. Ved avslutningen av messen brukte p. Oddvar Moi denne vakre, høytidelige velsignelsen for helgenfesten for Peter og Paulus (se bildet).

BLOMSTERFLOR: Jomfru Maria ble gjort ekstra stas på denne dagen. Jeg har etterhvert så mange bilder av denne madonnaen at ansiktsgjenkjenningen på iPhonen min har sørget for å opprette et eget album for henne under "Personer"-seksjonen, ha ha!

BROWNIES: Neida, dette er ikke en fødselsdagskake. Det er en dåpsdagskake :)

STAS: Det er alltid, alltid gøy å blåse ut lys. Hvis noen lurer på hvordan en dåpsdagssang er, så er det "Happy Birthday to you"- melodien, med teksten "Gratulerer med dagen, gratulerer med dagen, gratulerer med dåpsdagen, gratulerer med dagen!" Og deretter får du gaver fra familie og faddere :)

Og jada, det står litt oppvask på benken bak der. Det er sånn livet er i en fembarnsfamilie. Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin fantastiske bok "De gyldne dagene": "Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i."
Sånn er det. Skjønnheten i tradisjonene og disse gyldne dagene gir en himmel over alt det daglige, over både brødsmuler og brukte drikkeflasker fra den o store Sørlandsturen.

MARIA SOM BARN: På Marias 5-årsdåpsdag passet det å pynte med Maria-blomsten peoner, "rosen uten torner". Dessuten passet det fint å finne fram Jesu mormor, den hellige Anna, siden hun står der sammen med Jomfru Maria avbildet som barn. Statuen kjøpte jeg i benediktinerklosteret Fontgombault i Frankrike.

SØNDAGSTUREN: Det er ikke så lett å se, men dette er faktisk en statue som avbilder selveste Sigrid Undset! Søndagsturen gikk til Stensparken denne uka. Og snart, snart står avreise til Selja for tur. Jeg gleder meg!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

MENS DU VENTER PÅ NYE RADIOANDAKTER:

I denne bloggposten finner du lenker til alle andaktene jeg har holdt i NRK Morgenandakten i 2018 og 2017.