Google Analytics

fredag 21. februar 2020

Bibelen i fullversjon | Brev til generalsekretær og styret for Bibelselskapet

Faksimile: dagen.no, 21.02.2020

En bredt sammensatt gruppe kristne ber Bibelselskapets styre om en bibel som inneholder alle de 73 bøkene som skal være i Bibelen i følge katolsk og ortodoks kanon. 


Vi er 60 som har skrevet under på dette brevet. Jeg er én av dem. I tillegg til katolske kristne har også medlemmer fra Den norske kirke, pinsemenigheter og ortodokse menigheter signert brevet.

Vi ønsker å få Bibelen i fullversjon, samlet i én bok, ikke delt opp i én Bibel som er i følge moderne luthersk kanon og en annen bok med "Apokryfene". Apokryfene er dessuten et dårlig og misvisende ord. Disse bøkene er bibelske - de hører til i Bibelen i følge katolsk og ortodoks kanon (i motsetning til de som virkelig heter apokryfene)**

Den forrige 1978-oversettelsen ble utgitt med de deuterokanoniske bøkene i 1994. Vi venter fortsatt på at 2011-oversettelsen skal utgis med de deuterokanoniske bøkene.

Her på katolsk.no kan du lese hvorfor den protestantiske Bibelen bare har 66 bøker, mens den katolske, fullstendige Bibelen har 73 bøker.

Intervju i Dagen

I dag er både initiativtaker Dag Øivind Østereng og Bibelselskapets generalsekretær intervjuet av Dagen. Her kan du lese saken på dagen.no (hvis du er så heldig å være abonnent på Dagen).

Generalsekretær Paul Erik Wirgenes i Bibelselskapet sier til Dagen at "planen aldri har vært en snarlig utgivelse av Bibelen med apokryfene".

– Dette er noe vi vil vurdere på sikt, når vi trykker opp nye opplag av Bibel 2011, sier Wirgenes til Dagen. Et nytt opplag ligger to til tre år frem i tid, ifølge Wirgenes.

De syv bibelske bøkene som mangler i henhold til katolsk kanon, var med i dansk-norske bibelutgaver helt frem til forrige århundreskifte.

– Alle bibeloversettelser frem til da, som har vært på dansk, hadde med de apokryfiske skriftene. Det er bare de siste 120 årene de ikke har inngått i vår bibel. Jeg tror det er sannsynlig at det på sikt vil komme en bibelutgave med de apokryfiske skrifter, sier Wirgenes.

Jeg håper Bibelselskapet gjør mer enn å vurdere dette, og at det går fortere enn to til tre år før noe skjer.


Her er de fine folkene i Bibelselskapets styre som har fått brevet fra oss.

Her kan du lese brevet som vi har sendt til Bibelselskapet:

Til generalsekretær og styret for Bibelselskapet

Vi som står bak denne henvendelsen, ønsker å anmode Bibelselskapet om å gi ut Bibelen med de deuterokanoniske/apokryfe bøkene i en samlet bibelutgave. Dette har Bibelselskapet gjort tidligere, nærmere bestemt i 1994. Siden den gang har antallet katolikker og ortodokse i Norge steget betraktelig. Anslagsvis var det 2.000 ortodokse og 33.000 katolikker i 1994, mot 30.000 ortodokse og 160.000 katolikker i 2020. Et annet viktig poeng er at alle skriftene er oversatt på ny.

Vår anmodning har et primærønske. Det er at en slik Bibel blir gitt ut i henhold til Den katolske kirkes kanon, slik den foreligger i Vulgata. Vi kjenner til at det har vært en intern debatt rundt plasseringen av de deuterokanoniske/apokryfe bøkene i en eventuell utgave. Vårt brev er ikke et innlegg i denne interne debatten. Vi ønsker kun å anmode at en slik Bibel blir utgitt, der vi har ytret et primærønske om plassering. Det viktigste er likevel ikke plasseringen, men at tekstene kommer ut i en samlet bibelutgave.

Mange av oss har ventet en stund på at en slik Bibel skulle komme, men vi ser at den ikke er utgitt og har fryktet at den kanskje ikke kommer. Vi vil derfor understreke vår anmodning og håper Bibelselskapet finner mulighet til å realisere en slik utgivelse innen overskuelig framtid. 

Vi som signerer dette brevet er fra flere ulike kirkesamfunn. Den katolske kirke, Den norske kirke, pinsevenner og ortodokse.


Med vennlig hilsen

Joachim Teigen

Victor Skimmeland

Øivind Hundal

Ragnhild Bjelland

Jeannine Teresa Lyngsvåg

Ragnhild Helena Aadland Høen

Inge Andersland

Jarle Minnesjord

Kurt Urholdt

May Bull Wingaard

Andreas M. Spæren

Gro Iselin Horve

Benjamin B. Anda

Sondre Brynjulvssønn R. Øverby

Riva Drivenes

Marcus Sæle Samuelsberg

Tone Bourrec

Henri Tegi

Jan Fredrik Solem

Bjørn Are Davidsen

Olav Myklebust

Johannes H. Solberg

Odd Bjarne Bruun

Kjetil Kringlebotten

Solveig Dåvøy Holth

Erik Andreas Holth

Tor-Magnus Horten

Elin S. Hodøl

Marit Lind Time

Halvard Brattvoll

Pål Johannes Nes

Idar Kjølsvik

Peder K. Solberg

Hans Kristian Jacobsen

Lars Lundheim

Henrik Ofstad

Ingerid Louise Birkeland

Hallvard Thomas Hole

Torbjørn Holt

Tor Vilhelm Tysseland

Anne Marie Gjølme

Olav Hovdelien

Reidar Voith

Claes Tande

Reidun Jofrid Kleppestrand Bødal

Katarzyna Jachimowicz

Asle Ambrosius Dingstad

Elise Thue Øyen

Anne Samuelsen

Knut Ødegård

Elin Valle

Finn Egil Tønnesen

Daniel Joachim Heggheim Kleven

Ola Døhl

Ruth M. Bærheim

Unn Lindgård Madsø

Knut Heidelberg

Per Christian Solberg

Vera Olsnes


På vegne av alle underskriverne:

Dag Øivind Østereng

onsdag 19. februar 2020

Har du et prestekall?

BESØK FRA SOGNEPRESTEN: Prestestudentene Joachim Teigen og Mathias Ledum sammen med sogneprest Pål Bratbak i St. Olav domkirkemenighet foran Pantheon, Roma. 

Har du et mulig prestekall? Det eneste du vil angre på, er om du ikke prøver!


Søknadsfrist for St. Eystein presteseminar er 5. mars 2020. Unge katolske menn som har avsluttet videregående skole kan søke.

For å søke om å bli tatt opp i presteseminaret, kontakter du seminarets rektor, p. Bharath Villavarayen: bharath@katolsk.no. Du bør skrive noe om ditt kall og oppgi to prester som referanse. Legger gjerne ved konfirmasjonsattest og opplysninger om avsluttet utdannelse og engelskkunnskaper.

St Eystein presteseminar har en egen nettside. Besøk seminarets nettside her.

Se mer info i bildet under her 👇🏻


Klikk på bildet for å se det i større format, slik at teksten blir lettere å lese.


"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud,
dem han har kalt etter sin frie vilje."
(Rom 8,28)

mandag 17. februar 2020

Barnehelg på Mariaholm

Stort øyeblikk: Johannes er ministrant og gir p. Josef et klede til å tørke hendene med under eukaristiens liturgi i kapellet på Mariaholm.

Det er litt uvirkelig at fjerdemann snart er klar for å motta sin første hellige kommunion (nattverd). Det skjer i St Olav domkirke, Kristi Himmelfartsdag i år. Denne helga var vi på leirstedet Mariaholm, på katekesehelg for førstekommunionsbarna i St. Olav menighet.


Det var et tettpakket program med både katekese (trosopplæring), messer, morgenbønn, sakramentsandakt, underholdning, mange aktiviteter og masse god mat. For de fleste barna var dette deres første møte med det å være på en kristen leir, og det falt virkelig i smak - mye takket være leirprest p. Josef Ottersen, leirssjefene Martin Bao og Angelo og de mange, flinke lederne de hadde med seg. I tillegg var fire foreldre med som hjelpeledere og hjalp til på kjøkkenet.

(Fortsetter under bildet.)

Kjempestas å få ringe i kirkeklokken for å kalle til høymesse.

Katekese i to år

I Den katolske kirke er det slik at barna først begynner å motta eukaristien/kommunionen/nattverden/det aller helligste sakrament (kjært barn har mange navn) når de når til "skjells alder", som i praksis vil si ved 8-årsalderen.

Før de mottar sin første hellige kommunion, går barna gjennom en solid forberedelsestid. I St. Olav går barna til katekese en søndag i måneden (klokken 10-14, inkludert familiemessen kl. 13-14) i to år, i både 2. og 3. klasse, før de mottar sin første hellige kommunion på Kristi Himmelfartsdag. Dette er virkelig bredde-trosopplæring, der også barna fra de ikke-så-kirkeaktive-familiene deltar. Enten du vil bli konfirmert eller gift, må du først ha hatt førstekommunionsundervisning.

Tilsvarende går ungdommene i St. Olav til katekese en søndag i måneden i både 8. og 9. klasse før de mottar fermingens sakrament (konfirmasjonen) i pinsehelgen. Ungdommene har også en ukes påskeleir i 9. klasse som en obligatorisk del av konfirmantundervisningen sin.

Mariaholm

Det er utrolig flott at St. Olav menighet satser på katekesen og går "all in" på denne måten som de gjør ved å arrangere leir der alle barna i 3. klasse er invitert. Vi er veldig heldige som bor så nær Mariaholm - det katolske leirstedet som ligger i Spydeberg kommune, like ved innsjøen Øyeren (fint badevann om sommeren).

Her er noen flere glimt fra helga:


Høymessen søndag. Johannes i midten der. Før messen var det trekning blant barna om å få være ministrant.

Høytidsstund. Johannes fikk både bære fram vinen under offertoriet og hjelpe presten med håndvasken. Veldig stas. Høytid og hellighet er ikke bare for voksne. Det er for alle.

Johannes dabber i spisesalen. Vennen Alpheus tar bilde.

Fornøyd Johannes full av endorfiner etter å ha spilt stikkball.

Kapellet rett før avgang. 

Så var vi hjemme igjen. De fine navneskiltene tar vi vare på som gode minner.

Katolske barne- og ungdomsleirer

Norges Unge Katolikker (NUK) arrangerer mange leirer, både på Mariaholm og andre steder i landet. I tillegg er det mange katolske menigheter som arrangerer egne leirer (slik St. Olav gjorde denne helgen).

Her finner du mer informasjon om sommerens barneleir på Mariaholm for barn i alderen 8-11 år.

Her finner du informasjon om alle leirene NUK arrangerer, både på Mariaholm og i andre deler av landet.

Alle leirene er åpne for alle barn som ønsker å være med. Det er ikke noe krav om kirketilhørighet til Den katolske kirke for å være med. Det går fint an å komme sammen med en ikke-katolsk venn.

Hjertelig velkommen på leir!

søndag 16. februar 2020

Ettertanke | Troens mysterium | Vi vandrer i tro uten å se

Uansett hvor mørkt det er: Solen går opp over verden når Jesus, verdens lys, løftes opp under messen. Her: Soloppgang på Tautra Mariakloster i januar 2014.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Troens mysterium», synger katolske prester når de løfter opp brødet og vinen like etter at forvandlingen har skjedd. Det er et av de vakreste og mektigste øyeblikkene under hele messeliturgien. 


Og vi, menigheten, svarer: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.» (jfr. 1. Kor 11,26)

Akkurat i det øyeblikket dras jeg helt inn i det som er det absolutte sentrum av troen: inn i Jesu offer, inn i foreningen med Jesus, inn i møtet med det store mysteriet.

I et Min tro-intervju i Vårt Land sa psykiater Einar Johnsen at han i møte med ordet «tro» først og fremst tenker på begrepet «mysterium

«Man når ikke inn til det med argumenter og analyser og tankens hjelp,» sa han. Han tenker på tro som «et mysterium som man må bestemme seg for å delta i eller ikke. Troens mysterium.» Han fortsatte: «Jeg vet egentlig ikke hvordan man definerer mysterium, men man kan vel bare komme inn i det ved å delta.»

Kristen tro har et reelt, rasjonelt innhold som Kirken utforsker med tanken – veiledet av Skriften og Den Hellige Ånd. Vi har en tro som vi holder fast på og gir videre gjennom Kirkens lære. Men selve kjernen i kristen tro handler om mysteriet, om møtet mellom Gud og mennesket.

Det latinske ordet sakrament heter mysterium på gresk. Vi møter det store Mysteriet på en helt spesiell måte i bønnen, i Bibelen og i mysteriene, altså sakramentene.

Sokneprest Kjetil Kringlebotten i Den norske kirke skriver: «Eg trur dette vil verte viktigare og viktigare etter kvart som samfunnet vert meir og meir ‘post-sekulært’ og spirituelt (men ikkje nødvendigvis religiøst). Vi må som kyrkje gå tilbake til det ein gjorde i oldkyrkja, og fokusere mindre på oppramsing av fakta og meir på innføring i mysteriet – i sakramenta, i bøna, i livet som kristen.»

Det handler om å nærme seg kristen tro først og fremst som liv, og som et mysterium. «For vi vandrer i tro, uten å se», som Paulus skriver i dagens bibeltekst (2. Kor 5,7). Eller som han sier det i et annet brev: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12)

Troens mysterium. Jeg kommer aldri til å gripe det. Likevel kommer jeg til å leve hele livet mitt i det. For: du kommer faktisk inn i mysteriet når du deltar. Helt virkelig. Og helt reelt.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 6.9.2016, da 2 Kor 5,1-10 var dagens bibeltekst

søndag 9. februar 2020

En salme å leve hele livet i

Det står altså "Statsministeren" på den stolen der. Bildet er tatt 9. februar 2015.

I dag er det nøyaktig fem år siden min første dag som kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe på Stortinget. Det føles som det var i går.


Jeg kan virkelig ikke fatte at det allerede er gått fem år siden jeg gikk fra å være kateket i St. Paul menighet til å jobbe med kommunikasjon igjen. Samtidig føles tiden i Bergen som en evighet siden. Som om det var et annet liv. Det er så utrolig mye som har skjedd på disse fem årene.

Det var Facebook sin minnefunksjon som minnet meg på at det er fem år siden oppstarten på Stortinget i dag:







Egentlig skulle jeg begynt på Stortinget i januar 2015, men oppstarten ble litt forsinket av jeg lå med brannskade på Haukeland Universitetssykehuset,

Facebook minnet meg også på at på denne dagen, 9. februar for fire år siden, delte jeg dette bildet på Facebook:

 Nydelig vinterlys over St Olav domkirke i Oslo 9. februar 2016.
Og her er det jeg skrev:
FUNNET: Fantastisk lys over St Olav i ettermiddag. Det mest fantastiske var imidlertid å finne igjen Olav etter at han hadde vært sporløst forsvunnet i 18 minutter. Sitat tillitsfulle Olav (6) som ble funnet igjen nede på St Olavs plass: "Men det kom noe godt ut av at vi kom bort fra hverandre, mamma, for jeg fikk noen nye, hyggelige voksne venner!" Takk Gud at de som fant ham var to snille damer med mobil. #vipsborte #plutseligtilbake
Olav og jeg skulle hente storesøstrene på koret den dagen, og plutselig var han der ikke lenger. I begynnelsen trodde vi at han hadde gjemt seg et sted, men til slutt hadde vi jo lett over alt. De siste fem minuttene var ikke kjekke. 

Det ante meg at Olav kunne ha gått i forveien til Kiwi (butikken ligger litt lenger nedi veien - vi skulle dit etterpå), men han er en så fornuftig kar at jeg ikke oppriktig trodde at han ville bare gå av gårde sånn. Ulempen med å ha små, utadvendte og tillitsfulle barn er at de ikke helt skjønner hva de driver på med når de legger av gårde på ekspedisjon alene ut i den store vide verden. Men heldigvis, det gikk bra! Takk Gud! Noen ganger må skytsenglene jobbe litt ekstra. 9. februar 2016 var en sånn dag.
LES: DU HAR EN SKYTSENGEL

Vestlending i øst

Men hvor vil jeg egentlig med denne bloggposten? Jeg vet ikke. Det er vel bare noe med at jeg fikk plutselig den samme følelsen som da jeg fylte 40. Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Kanskje gjør det faktum at jeg er en vestlending i øst, og det faktum at vi bor i en leid bolig, at jeg kjenner litt ekstra på at jeg er en pilegrim i verden. Jeg er på gjennomreise. På vei hjem til Gud.

Jeg tror jeg rett og slett skal kjøre en reprise på den andakten jeg hadde på trykk i Vårt Land på 40-årsdagn min, 5. september 2016. Her er den:


Ettertanke | En salme å leve hele livet i


Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.


I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud.  Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.


«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. 

«Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg
ho skin som soli klåre,
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»


Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. september 2016, da Sal 90,1.10-14 var dagens bibeltekst

Lær meg å telle mine dager

Siden den gang har jeg faktisk passert 15 000 dagers-jubileet mitt, og jeg visste det ikke en gang. Jeg behandlet den 30. september 2017 som en helt vanlig dag, selv om det var et stort jubileum. Akk ja.

I dag er det 15 862 dager siden jeg ble født. "Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid."

mandag 3. februar 2020

Menneskeverd | Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet

Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet.
Foto: Michael Tetzschner

Gratulerer så mye med Menneskeverds Livsvernpris 2020, Kristin Clemet! Denne prisen er så velfortjent! 


Noe av det aller fineste med å være styremedlem i Menneskeverd, er å få være med og bestemme hvem som skal få Livsvernprisen hvert år. Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet i dag.

Vi i styret ønsket å gi Livsvernprisen til Kristin Clemet for hennes langvarige engasjement for menneskeverdet. I 30 år har hun snakket og skrevet og forsvart menneskeverdet, både i starten av og slutten av livet. 

Alt det jeg har lyst til å si står allerede i styrets begrunnelse for å gi Livsvernprisen til Kristin Clemet, så jeg tror jeg like godt lar den begrunnelsen få si resten. Her er den:

Begrunnelse for Livsvernprisen 2020

Livsvernprisen 2020 går til Kristin Clemet for hennes langvarige engasjement for menneskeverdet. Abortsaken og debatten om sorteringssamfunnet har engasjert Kristin Clemet i en årrekke, og hun har aldri lagt skjul på sitt engasjement. Med faglig tyngde og en respektfull tone har hun løftet viktige etiske resonnementer inn i en vanskelig og ofte polarisert debatt.

Clemet var sentral i den såkalte «nye abortdebatten» på 90-tallet – en debatt som var begrunnet i ny kunnskap om fosteret og bekymring for sorteringssamfunnet. Hun er tilhenger av selvbestemt abort, noe hun beskriver som et «nødvendig onde», men er opptatt av at spørsmålet er et samvittighetsspørsmål som samfunnet må forholde seg aktivt til.

Hun er klar motstander av abortlovens §2c (sykdom hos fosteret som selvstendig abortkriterium) og en sterk forkjemper for at abort bør kunne diskuteres saklig og med respekt for hverandres syn. Hun har gjentatte ganger tatt til orde for at man i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn.

(Fortsetter under bildet.)

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik overrakte prisen til Kristin Clemet på vegne av Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I 2012 uttalte hun følgende: «Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det – om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være «feil» å betrakte det som et etisk problem.»

Da Høyres landsmøte i 2013 behandlet paragraf 2c i abortloven, ga hun uttrykk for at partiet fortsatt burde gå inn for å avvikle paragrafen, og hun uttrykte stor skuffelse da partiet endret dette.

Under debatten om reservasjonsmulighet for leger i 2012, tok hun kraftig til orde for at leger fortsatt skulle ha all rett til å følge sin moralske overbevisning, og uttalte følgende: «For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier.»

Også gjennom det siste årets debatt om tvillingabort og paragraf 2c har Clemet markert seg. Midt i abortdemonstrasjoner og harde fronter i den politiske debatten, skrev Clemet følgende på sin blogg: «KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, «feil» kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven. [Å fjerne paragraf 2c] er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.»

(Fortsetter under bildet.)


Kristin Clemet holdt en knallgod tale som kommer til å bli publisert på menneskeverd.no etter hvert. Etter talen var det viktige og flotte hilsener fra Høyre-politiker Stefan Heggelund, VG-redaktør Hanne Skartveit, katolikk og forsker Eivor Oftestad og den tidligere Livsvernsprisvinneren professor Ola Didrik Saugstad.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kristin Clemet er i tillegg en uttalt motstander av aktiv dødshjelp, og har flere ganger trukket paralleller mellom debatten om reservasjon for leger og aktiv dødshjelp. Hun har uttalt følgende: «Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. […] Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten – selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk. […] Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.»

Menneskeverd ønsker med denne prisen å anerkjenne den viktige rollen prisvinneren har spilt i å føre disse debattene på en saklig og god måte og å løfte viktige etiske perspektiver som ofte ikke blir hørt.


Her kan du se livestreamen fra prisutdelingen:






Maria Solheim sang nydelig under prisutdelingen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg skulle gjerne gitt en pris til hun her også - en mirakelpris. Maria Solheim tok kontakt etter at jeg fortalte i NRK Morgenandakten om den gang søsteren min var i komatilstand og begynte å synge "Jeg er i Herrens hender" da hun hørte Maria Solheim synge.
Foto: Morten Dahle Stærk

Hotel Continental. Det er deilig bare å være et sted som er så fint. Å få være med på utdelingen av Livsvernprisen er som å gå inn i en boble av skjønnhet, godhet og sannhet. For en utrolig fin dag! Et skår i gleden var det at jeg var forhindret fra å delta på festmiddagen med Kristin Clemet på grunn av jobbforpliktelser. Men jeg er takknemlig for at jeg iallfall fikk overvært prisutdelingen og fikk gratulert og takket Kristin Clemet personlig for hennes mangeårige innsats for menneskeverdet. Takk Gud for Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

fredag 31. januar 2020

Premiererapport | Så som i himmelen

Stjernedirigenten Daniel og korsangeren Lena snakker om engler, døden og livets store spørsmål.
Foto: Lars Opstad/Oslo Nye

I går var Ingrid og jeg på premieren av musikalen "Så som i himmelen" på Oslo Nye Teater. I en tid som dyrker individualismen og enerne, er "Så som i himmelen" en hyllest til fellesskapet og korsangen.


Det var koselig å ha en jentekveld alene med Ingrid, og vi både lo mye og gråt litt underveis. Musikalen var glimrende castet, med et sterkt ensemble som var troverdige i sine svært så ulike roller i kirkekoret. Alle som har sunget i kor kommer til å kjenne igjen de ulike typene, for å si det sånn.

Fra film til musikal

"Så som i himmelen" er kjærlighetshistorien mellom den døende, verdensberømte dirigenten Daniel Dareus og jenta på matbutikken - en historie som nå har tatt steget fra filmlerretet til musikalscenen i Norge.

Hans Marius Hoff Mittet er knallgod i rollen som dirigenten Daniel, mens Heidi Ruud Ellingsen er nydelig som korsangeren Lena. Jannicke Kruse rører naturligvis alle i rollen som Gabriella. "Gabriellas sång" har jo rukket å bli mer kjent (og høyere elsket) enn filmen den kommer fra.

Jannike Kruse i rollen som Gabriella.
Foto: Lars Opstad/Oslo Nye

Verdien av fellesskap i individualismens tid

"Så som i himmelen" starter med at stjernedirigenten Daniel blir dødssyk av stress, og får beskjed av legen om å leve et rolig liv. Han drar tilbake til hjembygda der han ikke har bodd siden han var barn. Der blir han dirigent i det lokale kirkekoret og møter blant annet Lena som jobber på matbutikken.

Daniel har levd et individualistisk liv i en hard konkurranseverden. I hjembygda lærer han nye verdier: Verdien av nærhet, omsorg, kjærlighet. "Så som i himmelen" er historien om den store eneren som lærer verdien av fellesskap, og om det store i det lille. I en tid preget av individualisme er "Så som i himmelen" en hyllest til fellesskapet.


Foto: Lars Opstad/Oslo Nye

Musikkens helbredende kraft

Daniel lærer at ingen er alene: Hverken den ensomme dirigenten Daniel, mobbeofferet Holmfrid (som byr på musikalens sterkeste scene, synes jeg), voldsutsatte Gabriella som trenger at noen står opp for henne eller den psykisk utviklingshemmede Tore med den vakre bass-stemmen. I et kor trengs alle stemmene. Og i et kor dannes det et sterkt fellesskap som gjør at man står opp for hverandre når det trengs.

– Jeg vil skape musikk som åpner menneskers hjerter, sier stjernedirigenten Daniel i starten av musikalen. Det får denne musikalen til. Det er en historie om musikk, om fellesskap, og om musikkens helbredende kraft. Det vil si: "Så som i himmelen" er en historie om korsangKorsang er faktisk den største kulturaktiviteten i Norge.


Kirken som skurk

Jeg har aldri sett filmen "Så som i himmelen" som kom ut i 2004, mye takket være kritikken som filmen fikk i Vårt Land den gang. Det er nemlig Kirken og presten (Johannes Joner) som har fått rollen som slem skurk i dette manuset, mens prestefruen er den som avslører "sannheten": At synd er bare noe som Kirken har funnet på for å få makt over folk, må vite. Synden finnes ikke, og det finnes ingen tilgivelse, for Gud fordømmer ingen og ingenting. Så det så.

Sukk. Heldigvis var dette motivet mindre fremtredende enn jeg hadde fryktet. I store deler av første akt er presten en rimelig real type det er mulig å like, før han blir helt merkelig (for ikke å si idiot). Akk ja.

"Prøv alt og hold fast ved det gode" (1. Tess 5,21), er et godt bibelsk prinsipp. Og det er mye bra her. Bare ikke alt.

Det er dessverre ikke sånn at synden bare er noe Kirken har funnet på. Hadde det nå enda vært så vel. Synden finnes. Den er en realitet. Det vet alle som har blitt skadet av den, og alle som har sett andre bli skadet av den. (Ordet synd kommer av "å gå i sund", altså å gå i stykker. Synd får alltid noe/noen til å gå i stykker.)

Den gode nyheten er at det finnes løsninger: Det finnes tilgivelse for den som har syndet, og det finnes helbredelse for den som har blitt såret. DET er gode nyheter. Kanskje noen kan lage en like fengende musikal med det motivet en gang.

For mennesket trenger helbredelse - både den som ligger i musikken, i fellesskapet, i kjærligheten og i nåden.



Noen høydepunkter fra kormusikalen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

PS: Jeg fikk spørsmål på Facebook om hvilken alder denne musikalen egner seg for. Jente i 7. klasse gikk helt fint, men jeg tror ikke jeg hadde tatt med noen yngre enn det. Du bør være ungdom eller på kanten til å bli ungdom, tenker jeg.

Les også teaterkritikernes anmeldelser:

tirsdag 28. januar 2020

Rachmaninovs Ave Maria | Full av nåde, full av trøst

Det mirakuløse ikonet "Madonna della Consolata di Torino", "Vår Frue av trøsten, Torino", er et ikon i bysantinsk stil som jeg er veldig glad i. Engelens hilsen til Maria var "Ave Maria, gratia plena" - "Hill deg, Maria, full av nåde". Det er som full av nåde at Maria er full av trøst. Og ikke minst: Ved at hun gav oss Guds Sønn gav hun oss sann trøst - for alltid. Uansett teologisk begrunnelse: Dette er et ikon som gir trøst. Jeg elsker det blikket. Som en av Rachmaninovs landsmenn sa: "Skjønnheten skal frelse verden." (F. Dostojevskij).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sergej Rachmaninov (1873-1943) har laget en av verdens mange nydelige, musikalske utgaver av engelen Gabriels hilsen: Ave Maria.


"Hans verker er gjerne preget av melankoli og temperament" skriver Store norske leksikon. "All hans musikk er knyttet til den romantiske stilepoken, og hans personlige stil kjennetegnes spesielt godt ved bruken av lange og ekspressive, sangbare linjer i melodiføringen" føyer Wikipedia til. Begge deler passer bra som beskrivelse av Rachmaninovs Ave Maria. 

"Ave Maria" er engelen Gabriels hilsen til Maria: "Ave Maria, gratia plena". "Hill deg, Maria, full av nåde". Rachmaninovs Ave Maria er akkurat sånn: full av nåde og full av trøst - slik Maria selv er. Nydelig. Anbefales! Her kan du lytte til den på Spotify.



Dersom videovinduet ikke åpner seg, kan du følge denne lenken for å lytte til Rachmaninovs Ave Maria: https://www.youtube.com/watch?v=wTH0pcu_t_8



Da jeg googlet "Madonna della Consolata di Torino" kom jeg over denne lille YouTube-videoen fra basilikaen i Torino som er historisk forbundet med ikonet "Vår frue av trøsten". Vakkert!



Lytt til Sergej Rachmaninovs Ave Maria her på Spotify, fremført av det latviske radiokoret.


Første gang publisert her på bloggen 27. juni 2016. Oppdatert 6. juni 2017.
Løftet opp igjen til ny publisering 28. januar 2019 for alle som trenger trøst.

Les også:

Ettertanke | Ave Maria - med lenker til Ave Maria av Franz Shubert og Caccini
Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse - inneholder lenker til mange andre tekster om Maria her på bloggen

lørdag 25. januar 2020

Torbjørn Holt er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

Sjømannskirkepresten Torbjørn Holt var en av dem som allerede i 2004 ledet meg inn på veien til Den katolske kirke. Her tas han opp i Kirkens fulle fellesskap i Lunden kloster, med priorinne Anne Lise Strøm som sin fadder.
Foto: Maryam Trine Skogen


Det var en av Den norske kirkes beste prester som konverterte og gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i dag, på festdagen for St. Pauli omvendelse.


I 2004 var jeg på en avgjørende studietur i Roma med Torbjørn Holt, som den gang var studentprest i Sjømannskirken. Selv var jeg redaktør for Bud og Hilsen, Sjømannskirkens magasin. Oppdraget mitt var å skrive reportasje fra pilegrimsturen som Sjømannskirkens studentprester arrangerte for norske utenlandsstudenter i påsken 2004. Dermed ble jeg med på hele opplegget. Og som Torbjørn Holt smilende påpekte i dag: "Du er nok min første konvertitt." Det går nemlig fint an å vise andre veien til Den katolske kirke allerede før du har gått inn i den selv.

Hvis du er abonnent på Dagen, kan du lese et fint intervju med Torbjørn her.

"Et stort tap for Den norske kirke - en stor vinning for Den katolske kirke," er det nok nærliggende å tenke om Torbjørns konversjon, men jeg tror vi kommer til å se at det blir som da den lutherske presten Arnfinn Haram gikk inn i Den katolske kirke: Fader Arnfinn fikk mye større betydning for, og innflytelse på, Den norske kirke etter konversjonen. Torbjørn Holt er sølibatær, og kan dermed raskt bli prest i Den katolske kirke, uten å måtte gå gjennom en godkjenningsprosess fra Vatikanet silk gifte, lutherske prester må.

Takknemlig for Kirken

Selv konverterte jeg på denne dagen for nøyaktig tolv år siden - 25. januar 2008, på festen for St Pauli omvendelse. I 4384 dager har jeg vært frydefullt takknemlig for det. Det er en dyp, dyp glede som bare ikke går over. Og nå kan ingen beskylde meg for å være en nyforelsket konvertitt lenger, he he. Dette er ekte kjærlighet.

Jeg simpelthen elsker Den katolske kirke. Hver dag ber jeg for Norges omvendelse; om at mange flere må finne veien hjem igjen til Gud - og til Kirken i all dens fylde. "Kjære Gud, led dem hjem til Deg og til din ene, hellige, katolske kirke!"



Den fantastiske presten p. Ole Martin Stamnestrø har vært en av respondentene mine i flere år nå. Både han og en legkvinne leser gjennom andaktene jeg skriver før jeg sender dem til Vårt Land. I mars flytter p. Ole Martin til London, der han går inn i novisiatet til Brompton Oratory, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen. Hvis du noen gang er i London, så gå til messe i Brompton Oratory! P. Ole Martin har også vært fast prest på Seljuamannamessene på Selja de siste sju årene. Vi kommer til å savne ham veldig mye når han nå forlater Norge.


Tradisjoner på konversjonsdagen

På konversjonsdagen min har jeg to tradisjoner: 

1. Å gå til messe. Å få feire Torbjørn Holts konversjon satte en ekstra spiss på feiringen, og å få motta kommunionen for kanskje siste gang på flere år fra p. Ole Martin var også veldig spesielt. Jeg har fått så utrolig mye sterkt og fint disse tolv årene i Den katolske kirke, og har så mye å være takknemlig for at øynene fylles med tårer.

2. Å ha på meg dåpskorset mitt. Kløver-gullkorset som jeg fikk av min farfar til dåpen er jeg veldig glad i. Jeg hadde det også på meg den dagen jeg gikk inn i Den katolske kirke, fordi fermingen er fullføringen av det som skjer i dåpen. Det er dåpspakten og trofastheten mot den som alt handler om. "Fast skal min dåpspakt evig stå", som vi sang det under messen da jeg ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 25. januar 2008. Dermed ble det "min" salme som jeg har et nært og kjært forhold til, og som jeg synger med stor glede, spesielt på denne dagen.

Fast skal min dåpspakt evig stå

Klikk på bildet for å se notene i større format.

Fast skal min dåpspakt evig stå, og Kirken vil jeg ære. 
Den er den grunn, jeg bygger på, jeg følge vil dens lære. 
Takk være Gud, som på min vei til sannhets Kirke førte meg! 
Jeg aldri den vil svikte.

Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes, 
er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes. 
Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg. 
Jeg aldri den vil svikte.

Gudmennesket i kjød og blod forvisst er her til stede. 
I hostien min Frelser god jeg ydmykt tør tilbede. 
Så lyder Jesu egne ord, så lærer sannhets Kirke stor. 
Jeg aldri den vil svikte.

Min Jesus kjenner hjertets savn, husvaler ømt i nøden. 
Hans hjerte er en frelsers havn for hver som går i døden. 
Han selv fra jord på himmelvei ved sannhets Kirke fører meg. 
Jeg aldri den vil svikte.


Tekst: Katholsk Salmebog 1893
 Melodi: Johs. Bierbaum 1826



Søster Ingeborg Marie er den yngste og nyeste nonnen på Lunden kloster.

Lunden kloster er et kontemplativt dominikanerinnekloster. De har faste tidebønner og messer som du er velkommen til å delta i, helt uavhengig av kirketilhørighet. Både katolikker og protestanter reiser til Lunden kloster for å få sjelesorg og åndelig veiledning. Nonnene er fine å snakke med, rett og slett. Her kan du ta kontakt med dem.

Maria løper foran. - Mamma, kom! Det er noe jeg må vise deg!
Et kloster er et spennende sted å utforske. Spesielt på en dag som i dag, da også deler av de klausurerte områdene var åpne for alle, på grunn av den store mengden gjester.

Maria og Jesusbarnet. Helt nydelig statue!

En ekte harpe! Så spennende! Og så vakker lyd!

Nonner og katolske prester - det er til å bli helt lykkelig av. Mennesker som virkelig vier hele sitt liv - alt de er og har - til Gud, i kjærlighet. Det er så sterkt! Må Gud gi oss mange, mange flere munker, nonner og prester. Det ber vi om!

Sånne snille, gamle nonner som lytter oppmerksomt og er interessert i det du har å si - det er fint, det.

Jeg kjøpte en 8 centimenter høy amaryllis da vi kom tilbake fra juleferien i Bergen. Dag for dag har den vokst, centimeter for centimeter. I dag, 25 januar, gikk den plutselig fra knopp til full blomst. Perfekt timing til konversjonsdagen min, til en dag som virkelig er verdt å feire :)


Les også her på bloggen:

fredag 24. januar 2020

Bli med på retreat til Iona 25. april-2. mai 2020

Iona Abbey.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For litt over et år siden var jeg på keltisk retrett på Iona, organisert av fr. Haavar Simon Nilsen. Hvis du skynder deg, kan du få en av de siste plassene på årets retrett på Iona, 25. april - 2. mai 2020.


Å reise på retrett er å svare JA når Jesus sier "Kom med meg til et stille sted og hvil dere litt". Retrett er å gå i dybden og finne ut hva som rører seg der, i dypet av deg. Hvis du er rastløs og synes stillhet er vanskelig, betyr det at du har ekstra behov for det. Da er det et eller annet du trenger å ta tak i og finne ut av. Det er noe Gud vil deg.

Denne retretten på Iona med dominikanermunken Haavar Simon Nilsen har min varmeste anbefaling! Jeg var med forrige gang, og skulle gjerne vært med denne gang også hvis det bare hadde passet. Iona er et helt fantastisk, hellig sted!

Her kan du lese de tre bloggpostene jeg har rukket å lage fra Iona så langt:
(Iona Del 4 med mange bilder fra det gamle benediktinerklosteret er nesten klar, men er ikke publisert ennå.)

Her på St. Dominikus klosters nettside kan du lese mer om årets retrett på Iona. Skynd deg å melde deg på, det er bare tre rom ledig nå!


BISHOP'S HOUSE: Nydelig. Rett og slett. Her bodde vi i en uke. Det første som møter deg i inngangspartiet er det vakre St. Columba-kapellet (i midten).

Lykkelige pilegrimer/retrettdeltakere på Mhachair på Iona.

Dette bildet er tatt fra den lille haugen der eremitthytta til St. Columba stod. Utsikt mot øst, mot Sound of Iona. I forgrunnen til høyre står St. Martin's Cross.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

onsdag 22. januar 2020

Maria møy den reine | En vandring langs primstavens Maria-dager


I kveld holdt jeg foredrag om Jomfru Maria i Katolsk grovbrød i St. Olav menighet. Her kan du se det.


Foredraget ble strømmet på menighetens Facebook-side. Her kan du se det:




Dette manuset er ikke publisert noe sted, men her kan du lese et manus som ligner mye, fra et foredrag jeg holdt under en Maria-kveld i Gamle Øyestad kirke. Der ligger også mange av bildene som jeg brukte i kveld, og du finner tips om bøker og lenke til musikk.

Klikk her for å få opp alle bloggposter som er tagget med Maria.