Google Analytics

onsdag 26. februar 2020

Ettertanke | Søk Gud i det skjulte

«Gud er der. I det skjulte. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.» Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det kan virke litt rart at Jesus er så opptatt av at vi skal faste, be og gi i det skjulte som han er i dag. 


Det er jo bare noen minutter siden han sa (i den samme Bergprekenen) at «dere er verdens lys» som skal settes i en stake, «så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16)

Så: Hva er det Jesus egentlig vil? At vi skal la menneskene se de gode gjerningene vi gjør, så de kan prise vår Far i himmelen? (Matt 5,16) Eller at vi skal skjule det gode vi gjør, slik som han anbefaler igjen og igjen i kapittel 6?

Jeg tror vi må gå ut fra at han mener begge deler. Det krever imidlertid en enorm ydmykhet å leve med sine gode gjerninger der ute hvor folk kan se dem. Det er skremmende fort gjort at du lurer deg selv til å tro at du er en ydmyk toller når du egentlig, helt uforvarende, har blitt en selvgod fariseer. (Hvis du tenker om deg selv at du er trygg fordi du er enormt ydmyk, så er det iallfall en viss fare for at du ikke er det. Den ekte ydmyke tenker ikke slik.)

Det er ikke ofte Jesus sier «Pass dere for», men det gjør han i dag. Jesus advarer knallhardt mot faren ved å gjøre noe for å bli sett, for å «vise seg for folk».

Det gjør han fordi menneskets ursynd er hovmodet. Denne dødssynden fødte alle de andre syndene inn i verden. I Edens hage var det menneskets hovmodige ønske om å bli som Gud som førte oss alle ut i elendigheten.

Den eneste kjente medisinen mot hovmod, heter ydmykhet. Og det er nettopp det Jesus hjelper oss til å øve på. Ved å gjøre ting i det skjulte hindrer du hovmod, som er den farligste synden.

Men i tillegg: Det ligger store skatter gjemt i det skjulte. Fordi Gud er i det skjulte (Matt 6,6).


«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.» (Jes 45,2-3)

Søk Gud i det skjulte. Han vil lønne deg. Og lønnen? Den er Gud selv. Han gir deg seg selv. Det er Gud du finner i det skjulte. Og det er faktisk all lønn du trenger. Å få være alene med den som elsker deg. Finnes det noe bedre enn det?

Gå inn i lønnkammeret og lukk døren. Gi penger i det skjulte. Fast i det skjulte. Be i det skjulte. Da kommer du til å oppdage at du ikke er alene der i det skjulte. Gud er der. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.

«Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre, du lærer meg visdom i det skjulte.» (Sal 5,8)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2020 da Matt 6,1-6.16-18 var dagens bibeltekst



"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"

(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Her er mitt pusterom i hverdagen. En bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Bønneskammelen er en gave fra en venn. Jeg skulle ønske slike kneleskammeler ble masseprodusert og solgt i Norge, slik at jeg kunne tipse deg om hvor du får kjøpt en, men denne er altså spesiallaget av en norsk møbelsnekker. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt velsignet med denne gaven (som kom overraskende, som sendt fra oven), for Gud vet at jeg trenger et bønnested som jeg kan snuble over. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Her er et fint råd fra Edin Løvås: «Min anbefaling er en minimumsdisiplin, hvor du kanskje setter av syv til ti minutter til andakt og bønn. Det bør helst skje på den tid av dagen når man er mest våken. Når skal man så be lenge? Du skal be lenge når du er i stor nød. Da har du inspirasjon hele veien.»

 
"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.
Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

tirsdag 25. februar 2020

Ettertanke | Der du dør, vil jeg dø

«Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud.»
Ervik kirkegård ved Stadt er kanskje en av de vakreste kirkegårdene i Norge, der den ligger ute ved havet i vest. Gravene ligger vendt mot øst, slik det alltid har vært i kristen tradisjon. Når Jesus kommer igjen, kommer han som soloppgangen - fra øst. Derfor er den kristne bønneretningen øst, og derfor er kristne kirker vendt mot øst.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kanskje blir svaret på hvem du elsker dypest avslørt ved dette: Hvem du vil dø med. Og Rut, hun ville dø med Noomi.


Den beste boken om døden som jeg har lest noen gang, er skrevet av Wilfrid Stinissen. Stinissen var katolsk prest, karmelittmunk, åndelig veileder, doktor i filosofi og en av Skandinavias mest leste forfattere av åndelig litteratur da han døde i 2013. Boken hans «Jeg dør ikke, jeg går inn i livet» (St. Olav forlag) har min varmeste anbefaling for alle som er redde for døden.

Rett som det er rykker døden nært innpå livet. Ukomfortabelt nær, for jeg vil jo ikke dø, jeg vil leve! Ja, nettopp, sier Stinissen da: Du vil leve, og døden er å gå inn i livet, for Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)

Her er noen av temaene som utdypes i boken: Jesu oppstandelse beviser at vi ikke er skapt for døden, men for livet. Døden er en dør mellom to verdener. Den er en vinning, den er vår befrielse. Den er begynnelsen til det virkelige livet. Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv.

I Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen utforsker Larsen blant annet hvordan Stinissen forstår forholdet mellom overgivelse i livet og overgivelse i døden. «Gjennom døden får mennesket mulighet til å gi seg hen til Gud, ikke bare med ånd og sjel, men også fysisk. Stinissen tar til orde for nødvendigheten av å øve seg i å dø, i betydningen å gi avkall på seg selv, sin selvopptatthet og sitt ego» skriver Kim Larsen.

Les Stinissen. Han lærer deg «ars moriendi», kunsten å dø, og hjelper deg til å nærme deg både livet, døden og evigheten som de mysteriene de er.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. februar 2020, da Rut 1,15-17 var dagens bibeltekst

Oppstandelsesåkeren ved havet.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jorden skal du igjen oppstå.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Midt i nattens mørke blinker 
som et fyrlys Jesu navn»

«I troens øye tindrer lys fra evighetens Strande»
Så nydelig! På denne kirkegården ved havet tindrer virkelig lyset fra evighetens strender.
«Høgt elska - Sårt sakna»
Sorgen er kjærlighetens pris.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender.

Døden er en dør mellom to verdener. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv

Peder Matiassen Hoddevik ble 3,5 år gammel. Også graven bak er en barnegrav.

«Herunder hviler støvet
af
Peder Matiassen Hoddevik
Født 29. august 1880,
død 8. april 1894»

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26) 

«Jeg er opstandelsen og 
livet. Hvo som tro paa 
mig, om han end dör skal 
han dog leve.»



Lese mer?

Som sagt anbefaler jeg Wilfrid Stinissens bok "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet" på det varmeste.

Her er forlagets egen omtale av "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet":
Døden er et av vår tids siste tabuer - vi vil helst ikke snakke om den. Karmelittpater Wilfrid Stinissen vil med denne boken vise at vår tilværelse blir mye rikere om vi lærer oss å leve i vennskap med den: Døden utgjør porten til et overstrømmende mysterium. Den kristne tradisjon er gjennomsyret av et budskap om virkelig og ekte håp, et håp som kan omfavne smerte og brudd.
Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen, "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen", er til salgs i bokform. Her er den hos Haugenbok.no, men husk at du kan bestille den i din lokale bokhandel. Kanskje har du en fysisk butikk du ønsker å holde liv i? For eksempel St Olav bokhandel?




Forlagets omtale av "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen" 

Hva er bønn, meditasjon og kontemplasjon? Hvorfor er det så viktig å trekke seg tilbake, fokusere på pusteteknikker, og søke Gud i det stille? Hvordan skal vi forstå forholdet mellom menneskelig aktivitet og guddommelig handling, og hva vil det si å være en pilegrim i verden i dag? Dette er blant spørsmålene som berøres i denne boken. Gjennom en analyse av den katolske munken og forfatteren Wilfrid Stinissens tekster, undersøker Kim Larsen hva som kjennetegner fenomenet overgivelse i Stinissens tolkning av en kristen spiritualitet. Analysen viser at en slik overgivelsesprosess krever atskillig arbeid, og omkostningene kan være betydelige for den enkelte. Veien til den mystiske foreningen med Gud, går gjennom en målrettet kraftanstrengelse. Det handler om å akseptere Guds vilje og slippe taket i seg selv, slik at man kan bli et redskap for Gud i verden.

mandag 24. februar 2020

Ettertanke | Alt det stykkevise og delte

I VANNSPEILET: "Nå ser vi som i et speil, i en gåte." På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Aker brygge, oktober 2017

Ett av de kristne tipsene for å finne ut om kjæresten er den rette, er å ta «Kjærlighetens høysang»-testen. 


Den går ut på at du setter inn kjærestens navn der hvor det står «Kjærligheten» i 1. Kor 3, 4-7. Altså slik: [Sett inn navnet] er tålmodig, han er velvillig, han misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Han krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Han gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Han utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Det kan være en nyttig test. Kanskje kan det gi deg en slags pekepinn. Tanken er iallfall god. I våre beste øyeblikk passer vi inn her. 

Problemet er at den kjærligheten som er subjektet i grunnteksten, er «agape» (gresk) – altså den guddommelige kjærligheten. Det er bare Guds kjærlighet som fullstendig passer til denne beskrivelsen. Hver gang du opplever at noen elsker deg med dyp, uforbeholden kjærlighet, får du et glimt av Gud gjennom dem. Men det er ingen av oss som holder Guds nivå et helt liv.

Sannheten er at mens Guds kjærlighet til enhver tid er fullkommen og perfekt, så merkes det på oss mennesker at vi er syndere. Ordet «synd» kommer av «å gå i sund» - altså å gå i stykker. Det er noe som har gått i stykker i oss. Vi har blitt stykkevis og delte – ikke minst i forståelsen vår av hvem Gud er. Men en gang skal alt det ta slutt. Paulus skriver: «Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.» (1. Kor. 13,10).

I katolske messer oversettes vers 12 slik:
«For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn,
men da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå erkjenner jeg glimtvis,
men da skal jeg erkjenne fullt ut,
på samme måte som jeg selv er kjent.»
På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. Bildet var uklart og gåtefullt, som gjenskinnet i et stille vann – der du ser, men du ser ofte uklart. Du ser bare klart i glimt, stykkevis og delt.

Hvis du ser på deg selv i et vannspeil, får du glimtvis svaret på hvem du er. På samme måte får du glimtvis svaret på hvem du er når du speiler deg i øynene til et menneske som elsker deg.

Når du speiler deg i Guds øyne får du den fulle og hele sannheten om hvem du er: Du er den høyt elskede. I all evighet.

«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten». (1. Kor 13,13)

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 24. februar 2020, da 1 Kor 13,8-13 var dagens bibeltekst

"Love that does not know of suffering
is not worthy of the name."
Den hellige Klara av Assisi


1. Kor 13, 8-13


8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.



Kjærlighetens høysang


Noen ganger er det fint å lese kjente bibeltekster i nye, ukjente oversettelser. Plutselig ser du noe nytt. Her er kjærlighetens høysang slik den blir lest i messene i Den katolske kirke.


"Om jeg taler alle menneskelige språk, ja, i englenes egen tunge, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare rungende malm og klingende cymbaler. Om jeg har profetiske gaver, om jeg kjenner alle mysterier og eier all innsikt, om jeg har en tro så full og hel at jeg kan flytte fjell, men er uten kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg deler ut alt jeg eier, om jeg gir mitt legeme til bålet, men ikke har kjærlighet, da er det meg ennå til ingen nytte.

Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten skryter ikke og brauter ikke; den går ikke usømmelig frem, søker ikke å fremme sitt eget; den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap; den gleder seg aldri over urett, men gleder seg ved sannheten.

Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense.


Kjærligheten skal aldri forgå. Det være seg profetgaver – de skal falle bort; det være seg tungetale – den skal opphøre; det være seg erkjennelse – den skal svinne. For glimtvis erkjenner vi nå, og glimt er våre profetiske syn; men når fullbyrdelsen kommer, skal det som er glimt og brokker svinne bort. Da jeg var barn, var min tale, mine tanker og mine ønsker et barns; men da jeg vokste til, la jeg det barnslige av. 

For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent.

Og som det nå er, blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

Paulus (1. Korinterbrev kap. 13)

søndag 23. februar 2020

Besøk på Lunden kloster

Lørdag var jeg på Lunden kloster. I messen feiret vi festen for apostelen Peters stol - altså pavestolen. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg er så uendelig takknemlig for klostrene vi har i Norge. Bli med og be for dem!


Lørdag var jeg på Lunden kloster, som ligger i et fredelig villastrøk i Groruddalen. (Ja, det finnes. Det er ikke bare blokker i Groruddalen.)

Søster Hildegard og jeg har lenge hatt en intensjonsavtale om å møtes. I går fikk vi det endelig til. Sr. Hildegard er både en fantastisk sjelesørger og et spennende menneske å bli kjent med. Jeg vet ikke om hun egentlig har kapasitet til å ta imot flere konfidenter, men i så tilfelle anbefales hun. Uansett er de flere fine nonner på Lunden kloster, så hvis du er på jakt etter en sjelesørger eller åndelig veileder vil jeg varmt anbefale at du tar kontakt med dem.


Lunden kloster er et helt nydelig sted. Hit søker både ikke-troende og troende av alle konfesjoner. Det er ikke få protestantiske kristenledere som har kommet hit for å få støtte, trøst, inspirasjon, næring og styrke opp gjennom årene. Nonnene tar imot alle.

Fra messefeiringen. Propriet til dagens fest: "Tu es Petrus, et super hanc petram aedificabo Ecclesiam meam."
Ordene er Jesu egne: "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke." (Matt 16,18) Peter betyr klippe. Derfor ser du at Petrus og petram svarer til hverandre i det Jesus sier. Ordene henger også i stort rundt hele kuppelen i Peterskirken, se denne bloggposten fra Roma.

SÅ takknemlig for at Lunden kloster finnes. Etter samtalen med søster Hildegard trengte jeg tre kvarter i takk og bønn i kapellet (viste det seg da jeg så på klokken - det føltes som ti minutter). Vær med og be om at de må få mange kall! (Altså mange flere nonner, for dere som ikke er inne i terminologien.) Oslo - ja, hele Norge - trenger at det er mange nonner i Lunden kloster!

Vil du besøke et kloster? 

Det finnes kloster mange steder i Norge. Du er velkommen til alle klostre. På flere av klostrene kan du overnatte og/eller reise på retreat. Se denne bloggposten.

For flere bilder fra Lunden kloster, se disse tre bloggpostene:

fredag 21. februar 2020

Bibelen i fullversjon | Brev til generalsekretær og styret for Bibelselskapet

Faksimile: dagen.no, 21.02.2020

En bredt sammensatt gruppe kristne ber Bibelselskapets styre om en bibel som inneholder alle de 73 bøkene som skal være i Bibelen i følge katolsk og ortodoks kanon. 


Vi er 60 som har skrevet under på dette brevet. Jeg er én av dem. I tillegg til katolske kristne har også medlemmer fra Den norske kirke, pinsemenigheter og ortodokse menigheter signert brevet.

Vi ønsker å få Bibelen i fullversjon, samlet i én bok, ikke delt opp i én Bibel som er i følge moderne luthersk kanon og en annen bok med "Apokryfene". Apokryfene er dessuten et dårlig og misvisende ord. Disse bøkene er bibelske - de hører til i Bibelen i følge katolsk og ortodoks kanon (i motsetning til de som virkelig heter apokryfene)**

Den forrige 1978-oversettelsen ble utgitt med de deuterokanoniske bøkene i 1994. Vi venter fortsatt på at 2011-oversettelsen skal utgis med de deuterokanoniske bøkene.

Her på katolsk.no kan du lese hvorfor den protestantiske Bibelen bare har 66 bøker, mens den katolske, fullstendige Bibelen har 73 bøker.

Intervju i Dagen

I dag er både initiativtaker Dag Øivind Østereng og Bibelselskapets generalsekretær intervjuet av Dagen. Her kan du lese saken på dagen.no (hvis du er så heldig å være abonnent på Dagen).

Generalsekretær Paul Erik Wirgenes i Bibelselskapet sier til Dagen at "planen aldri har vært en snarlig utgivelse av Bibelen med apokryfene".

– Dette er noe vi vil vurdere på sikt, når vi trykker opp nye opplag av Bibel 2011, sier Wirgenes til Dagen. Et nytt opplag ligger to til tre år frem i tid, ifølge Wirgenes.

De syv bibelske bøkene som mangler i henhold til katolsk kanon, var med i dansk-norske bibelutgaver helt frem til forrige århundreskifte.

– Alle bibeloversettelser frem til da, som har vært på dansk, hadde med de apokryfiske skriftene. Det er bare de siste 120 årene de ikke har inngått i vår bibel. Jeg tror det er sannsynlig at det på sikt vil komme en bibelutgave med de apokryfiske skrifter, sier Wirgenes.

Jeg håper Bibelselskapet gjør mer enn å vurdere dette, og at det går fortere enn to til tre år før noe skjer.


Her er de fine folkene i Bibelselskapets styre som har fått brevet fra oss.

Her kan du lese brevet som vi har sendt til Bibelselskapet:

Til generalsekretær og styret for Bibelselskapet

Vi som står bak denne henvendelsen, ønsker å anmode Bibelselskapet om å gi ut Bibelen med de deuterokanoniske/apokryfe bøkene i en samlet bibelutgave. Dette har Bibelselskapet gjort tidligere, nærmere bestemt i 1994. Siden den gang har antallet katolikker og ortodokse i Norge steget betraktelig. Anslagsvis var det 2.000 ortodokse og 33.000 katolikker i 1994, mot 30.000 ortodokse og 160.000 katolikker i 2020. Et annet viktig poeng er at alle skriftene er oversatt på ny.

Vår anmodning har et primærønske. Det er at en slik Bibel blir gitt ut i henhold til Den katolske kirkes kanon, slik den foreligger i Vulgata. Vi kjenner til at det har vært en intern debatt rundt plasseringen av de deuterokanoniske/apokryfe bøkene i en eventuell utgave. Vårt brev er ikke et innlegg i denne interne debatten. Vi ønsker kun å anmode at en slik Bibel blir utgitt, der vi har ytret et primærønske om plassering. Det viktigste er likevel ikke plasseringen, men at tekstene kommer ut i en samlet bibelutgave.

Mange av oss har ventet en stund på at en slik Bibel skulle komme, men vi ser at den ikke er utgitt og har fryktet at den kanskje ikke kommer. Vi vil derfor understreke vår anmodning og håper Bibelselskapet finner mulighet til å realisere en slik utgivelse innen overskuelig framtid. 

Vi som signerer dette brevet er fra flere ulike kirkesamfunn. Den katolske kirke, Den norske kirke, pinsevenner og ortodokse.


Med vennlig hilsen

Joachim Teigen

Victor Skimmeland

Øivind Hundal

Ragnhild Bjelland

Jeannine Teresa Lyngsvåg

Ragnhild Helena Aadland Høen

Inge Andersland

Jarle Minnesjord

Kurt Urholdt

May Bull Wingaard

Andreas M. Spæren

Gro Iselin Horve

Benjamin B. Anda

Sondre Brynjulvssønn R. Øverby

Riva Drivenes

Marcus Sæle Samuelsberg

Tone Bourrec

Henri Tegi

Jan Fredrik Solem

Bjørn Are Davidsen

Olav Myklebust

Johannes H. Solberg

Odd Bjarne Bruun

Kjetil Kringlebotten

Solveig Dåvøy Holth

Erik Andreas Holth

Tor-Magnus Horten

Elin S. Hodøl

Marit Lind Time

Halvard Brattvoll

Pål Johannes Nes

Idar Kjølsvik

Peder K. Solberg

Hans Kristian Jacobsen

Lars Lundheim

Henrik Ofstad

Ingerid Louise Birkeland

Hallvard Thomas Hole

Torbjørn Holt

Tor Vilhelm Tysseland

Anne Marie Gjølme

Olav Hovdelien

Reidar Voith

Claes Tande

Reidun Jofrid Kleppestrand Bødal

Katarzyna Jachimowicz

Asle Ambrosius Dingstad

Elise Thue Øyen

Anne Samuelsen

Knut Ødegård

Elin Valle

Finn Egil Tønnesen

Daniel Joachim Heggheim Kleven

Ola Døhl

Ruth M. Bærheim

Unn Lindgård Madsø

Knut Heidelberg

Per Christian Solberg

Vera Olsnes


På vegne av alle underskriverne:

Dag Øivind Østereng

onsdag 19. februar 2020

Har du et prestekall?

BESØK FRA SOGNEPRESTEN: Prestestudentene Joachim Teigen og Mathias Ledum sammen med sogneprest Pål Bratbak i St. Olav domkirkemenighet foran Pantheon, Roma. 

Har du et mulig prestekall? Det eneste du vil angre på, er om du ikke prøver!


Søknadsfrist for St. Eystein presteseminar er 5. mars 2020. Unge katolske menn som har avsluttet videregående skole kan søke.

For å søke om å bli tatt opp i presteseminaret, kontakter du seminarets rektor, p. Bharath Villavarayen: bharath@katolsk.no. Du bør skrive noe om ditt kall og oppgi to prester som referanse. Legger gjerne ved konfirmasjonsattest og opplysninger om avsluttet utdannelse og engelskkunnskaper.

St Eystein presteseminar har en egen nettside. Besøk seminarets nettside her.

Se mer info i bildet under her 👇🏻


Klikk på bildet for å se det i større format, slik at teksten blir lettere å lese.


"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud,
dem han har kalt etter sin frie vilje."
(Rom 8,28)

mandag 17. februar 2020

Barnehelg på Mariaholm

Stort øyeblikk: Johannes er ministrant og gir p. Josef et klede til å tørke hendene med under eukaristiens liturgi i kapellet på Mariaholm.

Det er litt uvirkelig at fjerdemann snart er klar for å motta sin første hellige kommunion (nattverd). Det skjer i St Olav domkirke, Kristi Himmelfartsdag i år. Denne helga var vi på leirstedet Mariaholm, på katekesehelg for førstekommunionsbarna i St. Olav menighet.


Det var et tettpakket program med både katekese (trosopplæring), messer, morgenbønn, sakramentsandakt, underholdning, mange aktiviteter og masse god mat. For de fleste barna var dette deres første møte med det å være på en kristen leir, og det falt virkelig i smak - mye takket være leirprest p. Josef Ottersen, leirssjefene Martin Bao og Angelo og de mange, flinke lederne de hadde med seg. I tillegg var fire foreldre med som hjelpeledere og hjalp til på kjøkkenet.

(Fortsetter under bildet.)

Kjempestas å få ringe i kirkeklokken for å kalle til høymesse.

Katekese i to år

I Den katolske kirke er det slik at barna først begynner å motta eukaristien/kommunionen/nattverden/det aller helligste sakrament (kjært barn har mange navn) når de når til "skjells alder", som i praksis vil si ved 8-årsalderen.

Før de mottar sin første hellige kommunion, går barna gjennom en solid forberedelsestid. I St. Olav går barna til katekese en søndag i måneden (klokken 10-14, inkludert familiemessen kl. 13-14) i to år, i både 2. og 3. klasse, før de mottar sin første hellige kommunion på Kristi Himmelfartsdag. Dette er virkelig bredde-trosopplæring, der også barna fra de ikke-så-kirkeaktive-familiene deltar. Enten du vil bli konfirmert eller gift, må du først ha hatt førstekommunionsundervisning.

Tilsvarende går ungdommene i St. Olav til katekese en søndag i måneden i både 8. og 9. klasse før de mottar fermingens sakrament (konfirmasjonen) i pinsehelgen. Ungdommene har også en ukes påskeleir i 9. klasse som en obligatorisk del av konfirmantundervisningen sin.

Mariaholm

Det er utrolig flott at St. Olav menighet satser på katekesen og går "all in" på denne måten som de gjør ved å arrangere leir der alle barna i 3. klasse er invitert. Vi er veldig heldige som bor så nær Mariaholm - det katolske leirstedet som ligger i Spydeberg kommune, like ved innsjøen Øyeren (fint badevann om sommeren).

Her er noen flere glimt fra helga:


Høymessen søndag. Johannes i midten der. Før messen var det trekning blant barna om å få være ministrant.

Høytidsstund. Johannes fikk både bære fram vinen under offertoriet og hjelpe presten med håndvasken. Veldig stas. Høytid og hellighet er ikke bare for voksne. Det er for alle.

Johannes dabber i spisesalen. Vennen Alpheus tar bilde.

Fornøyd Johannes full av endorfiner etter å ha spilt stikkball.

Kapellet rett før avgang. 

Så var vi hjemme igjen. De fine navneskiltene tar vi vare på som gode minner.

Katolske barne- og ungdomsleirer

Norges Unge Katolikker (NUK) arrangerer mange leirer, både på Mariaholm og andre steder i landet. I tillegg er det mange katolske menigheter som arrangerer egne leirer (slik St. Olav gjorde denne helgen).

Her finner du mer informasjon om sommerens barneleir på Mariaholm for barn i alderen 8-11 år.

Her finner du informasjon om alle leirene NUK arrangerer, både på Mariaholm og i andre deler av landet.

Alle leirene er åpne for alle barn som ønsker å være med. Det er ikke noe krav om kirketilhørighet til Den katolske kirke for å være med. Det går fint an å komme sammen med en ikke-katolsk venn.

Hjertelig velkommen på leir!

søndag 16. februar 2020

Ettertanke | Troens mysterium | Vi vandrer i tro uten å se

Uansett hvor mørkt det er: Solen går opp over verden når Jesus, verdens lys, løftes opp under messen. Her: Soloppgang på Tautra Mariakloster i januar 2014.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Troens mysterium», synger katolske prester når de løfter opp brødet og vinen like etter at forvandlingen har skjedd. Det er et av de vakreste og mektigste øyeblikkene under hele messeliturgien. 


Og vi, menigheten, svarer: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.» (jfr. 1. Kor 11,26)

Akkurat i det øyeblikket dras jeg helt inn i det som er det absolutte sentrum av troen: inn i Jesu offer, inn i foreningen med Jesus, inn i møtet med det store mysteriet.

I et Min tro-intervju i Vårt Land sa psykiater Einar Johnsen at han i møte med ordet «tro» først og fremst tenker på begrepet «mysterium

«Man når ikke inn til det med argumenter og analyser og tankens hjelp,» sa han. Han tenker på tro som «et mysterium som man må bestemme seg for å delta i eller ikke. Troens mysterium.» Han fortsatte: «Jeg vet egentlig ikke hvordan man definerer mysterium, men man kan vel bare komme inn i det ved å delta.»

Kristen tro har et reelt, rasjonelt innhold som Kirken utforsker med tanken – veiledet av Skriften og Den Hellige Ånd. Vi har en tro som vi holder fast på og gir videre gjennom Kirkens lære. Men selve kjernen i kristen tro handler om mysteriet, om møtet mellom Gud og mennesket.

Det latinske ordet sakrament heter mysterium på gresk. Vi møter det store Mysteriet på en helt spesiell måte i bønnen, i Bibelen og i mysteriene, altså sakramentene.

Sokneprest Kjetil Kringlebotten i Den norske kirke skriver: «Eg trur dette vil verte viktigare og viktigare etter kvart som samfunnet vert meir og meir ‘post-sekulært’ og spirituelt (men ikkje nødvendigvis religiøst). Vi må som kyrkje gå tilbake til det ein gjorde i oldkyrkja, og fokusere mindre på oppramsing av fakta og meir på innføring i mysteriet – i sakramenta, i bøna, i livet som kristen.»

Det handler om å nærme seg kristen tro først og fremst som liv, og som et mysterium. «For vi vandrer i tro, uten å se», som Paulus skriver i dagens bibeltekst (2. Kor 5,7). Eller som han sier det i et annet brev: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12)

Troens mysterium. Jeg kommer aldri til å gripe det. Likevel kommer jeg til å leve hele livet mitt i det. For: du kommer faktisk inn i mysteriet når du deltar. Helt virkelig. Og helt reelt.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 6.9.2016, da 2 Kor 5,1-10 var dagens bibeltekst

søndag 9. februar 2020

En salme å leve hele livet i

Det står altså "Statsministeren" på den stolen der. Bildet er tatt 9. februar 2015.

I dag er det nøyaktig fem år siden min første dag som kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe på Stortinget. Det føles som det var i går.


Jeg kan virkelig ikke fatte at det allerede er gått fem år siden jeg gikk fra å være kateket i St. Paul menighet til å jobbe med kommunikasjon igjen. Samtidig føles tiden i Bergen som en evighet siden. Som om det var et annet liv. Det er så utrolig mye som har skjedd på disse fem årene.

Det var Facebook sin minnefunksjon som minnet meg på at det er fem år siden oppstarten på Stortinget i dag:







Egentlig skulle jeg begynt på Stortinget i januar 2015, men oppstarten ble litt forsinket av jeg lå med brannskade på Haukeland Universitetssykehuset,

Facebook minnet meg også på at på denne dagen, 9. februar for fire år siden, delte jeg dette bildet på Facebook:

 Nydelig vinterlys over St Olav domkirke i Oslo 9. februar 2016.
Og her er det jeg skrev:
FUNNET: Fantastisk lys over St Olav i ettermiddag. Det mest fantastiske var imidlertid å finne igjen Olav etter at han hadde vært sporløst forsvunnet i 18 minutter. Sitat tillitsfulle Olav (6) som ble funnet igjen nede på St Olavs plass: "Men det kom noe godt ut av at vi kom bort fra hverandre, mamma, for jeg fikk noen nye, hyggelige voksne venner!" Takk Gud at de som fant ham var to snille damer med mobil. #vipsborte #plutseligtilbake
Olav og jeg skulle hente storesøstrene på koret den dagen, og plutselig var han der ikke lenger. I begynnelsen trodde vi at han hadde gjemt seg et sted, men til slutt hadde vi jo lett over alt. De siste fem minuttene var ikke kjekke. 

Det ante meg at Olav kunne ha gått i forveien til Kiwi (butikken ligger litt lenger nedi veien - vi skulle dit etterpå), men han er en så fornuftig kar at jeg ikke oppriktig trodde at han ville bare gå av gårde sånn. Ulempen med å ha små, utadvendte og tillitsfulle barn er at de ikke helt skjønner hva de driver på med når de legger av gårde på ekspedisjon alene ut i den store vide verden. Men heldigvis, det gikk bra! Takk Gud! Noen ganger må skytsenglene jobbe litt ekstra. 9. februar 2016 var en sånn dag.
LES: DU HAR EN SKYTSENGEL

Vestlending i øst

Men hvor vil jeg egentlig med denne bloggposten? Jeg vet ikke. Det er vel bare noe med at jeg fikk plutselig den samme følelsen som da jeg fylte 40. Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Kanskje gjør det faktum at jeg er en vestlending i øst, og det faktum at vi bor i en leid bolig, at jeg kjenner litt ekstra på at jeg er en pilegrim i verden. Jeg er på gjennomreise. På vei hjem til Gud.

Jeg tror jeg rett og slett skal kjøre en reprise på den andakten jeg hadde på trykk i Vårt Land på 40-årsdagn min, 5. september 2016. Her er den:


Ettertanke | En salme å leve hele livet i


Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.


I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud.  Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.


«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. 

«Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg
ho skin som soli klåre,
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»


Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. september 2016, da Sal 90,1.10-14 var dagens bibeltekst

Lær meg å telle mine dager

Siden den gang har jeg faktisk passert 15 000 dagers-jubileet mitt, og jeg visste det ikke en gang. Jeg behandlet den 30. september 2017 som en helt vanlig dag, selv om det var et stort jubileum. Akk ja.

I dag er det 15 862 dager siden jeg ble født. "Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid."

mandag 3. februar 2020

Menneskeverd | Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet

Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet.
Foto: Michael Tetzschner

Gratulerer så mye med Menneskeverds Livsvernpris 2020, Kristin Clemet! Denne prisen er så velfortjent! 


Noe av det aller fineste med å være styremedlem i Menneskeverd, er å få være med og bestemme hvem som skal få Livsvernprisen hvert år. Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet i dag.

Vi i styret ønsket å gi Livsvernprisen til Kristin Clemet for hennes langvarige engasjement for menneskeverdet. I 30 år har hun snakket og skrevet og forsvart menneskeverdet, både i starten av og slutten av livet. 

Alt det jeg har lyst til å si står allerede i styrets begrunnelse for å gi Livsvernprisen til Kristin Clemet, så jeg tror jeg like godt lar den begrunnelsen få si resten. Her er den:

Begrunnelse for Livsvernprisen 2020

Livsvernprisen 2020 går til Kristin Clemet for hennes langvarige engasjement for menneskeverdet. Abortsaken og debatten om sorteringssamfunnet har engasjert Kristin Clemet i en årrekke, og hun har aldri lagt skjul på sitt engasjement. Med faglig tyngde og en respektfull tone har hun løftet viktige etiske resonnementer inn i en vanskelig og ofte polarisert debatt.

Clemet var sentral i den såkalte «nye abortdebatten» på 90-tallet – en debatt som var begrunnet i ny kunnskap om fosteret og bekymring for sorteringssamfunnet. Hun er tilhenger av selvbestemt abort, noe hun beskriver som et «nødvendig onde», men er opptatt av at spørsmålet er et samvittighetsspørsmål som samfunnet må forholde seg aktivt til.

Hun er klar motstander av abortlovens §2c (sykdom hos fosteret som selvstendig abortkriterium) og en sterk forkjemper for at abort bør kunne diskuteres saklig og med respekt for hverandres syn. Hun har gjentatte ganger tatt til orde for at man i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn.

(Fortsetter under bildet.)

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik overrakte prisen til Kristin Clemet på vegne av Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I 2012 uttalte hun følgende: «Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det – om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være «feil» å betrakte det som et etisk problem.»

Da Høyres landsmøte i 2013 behandlet paragraf 2c i abortloven, ga hun uttrykk for at partiet fortsatt burde gå inn for å avvikle paragrafen, og hun uttrykte stor skuffelse da partiet endret dette.

Under debatten om reservasjonsmulighet for leger i 2012, tok hun kraftig til orde for at leger fortsatt skulle ha all rett til å følge sin moralske overbevisning, og uttalte følgende: «For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier.»

Også gjennom det siste årets debatt om tvillingabort og paragraf 2c har Clemet markert seg. Midt i abortdemonstrasjoner og harde fronter i den politiske debatten, skrev Clemet følgende på sin blogg: «KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, «feil» kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven. [Å fjerne paragraf 2c] er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.»

(Fortsetter under bildet.)


Kristin Clemet holdt en knallgod tale som kommer til å bli publisert på menneskeverd.no etter hvert. Etter talen var det viktige og flotte hilsener fra Høyre-politiker Stefan Heggelund, VG-redaktør Hanne Skartveit, katolikk og forsker Eivor Oftestad og den tidligere Livsvernsprisvinneren professor Ola Didrik Saugstad.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kristin Clemet er i tillegg en uttalt motstander av aktiv dødshjelp, og har flere ganger trukket paralleller mellom debatten om reservasjon for leger og aktiv dødshjelp. Hun har uttalt følgende: «Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. […] Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten – selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk. […] Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.»

Menneskeverd ønsker med denne prisen å anerkjenne den viktige rollen prisvinneren har spilt i å føre disse debattene på en saklig og god måte og å løfte viktige etiske perspektiver som ofte ikke blir hørt.


Her kan du se livestreamen fra prisutdelingen:






Maria Solheim sang nydelig under prisutdelingen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg skulle gjerne gitt en pris til hun her også - en mirakelpris. Maria Solheim tok kontakt etter at jeg fortalte i NRK Morgenandakten om den gang søsteren min var i komatilstand og begynte å synge "Jeg er i Herrens hender" da hun hørte Maria Solheim synge.
Foto: Morten Dahle Stærk

Hotel Continental. Det er deilig bare å være et sted som er så fint. Å få være med på utdelingen av Livsvernprisen er som å gå inn i en boble av skjønnhet, godhet og sannhet. For en utrolig fin dag! Et skår i gleden var det at jeg var forhindret fra å delta på festmiddagen med Kristin Clemet på grunn av jobbforpliktelser. Men jeg er takknemlig for at jeg iallfall fikk overvært prisutdelingen og fikk gratulert og takket Kristin Clemet personlig for hennes mangeårige innsats for menneskeverdet. Takk Gud for Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

fredag 31. januar 2020

Premiererapport | Så som i himmelen

Stjernedirigenten Daniel og korsangeren Lena snakker om engler, døden og livets store spørsmål.
Foto: Lars Opstad/Oslo Nye

I går var Ingrid og jeg på premieren av musikalen "Så som i himmelen" på Oslo Nye Teater. I en tid som dyrker individualismen og enerne, er "Så som i himmelen" en hyllest til fellesskapet og korsangen.


Det var koselig å ha en jentekveld alene med Ingrid, og vi både lo mye og gråt litt underveis. Musikalen var glimrende castet, med et sterkt ensemble som var troverdige i sine svært så ulike roller i kirkekoret. Alle som har sunget i kor kommer til å kjenne igjen de ulike typene, for å si det sånn.

Fra film til musikal

"Så som i himmelen" er kjærlighetshistorien mellom den døende, verdensberømte dirigenten Daniel Dareus og jenta på matbutikken - en historie som nå har tatt steget fra filmlerretet til musikalscenen i Norge.

Hans Marius Hoff Mittet er knallgod i rollen som dirigenten Daniel, mens Heidi Ruud Ellingsen er nydelig som korsangeren Lena. Jannicke Kruse rører naturligvis alle i rollen som Gabriella. "Gabriellas sång" har jo rukket å bli mer kjent (og høyere elsket) enn filmen den kommer fra.

Jannike Kruse i rollen som Gabriella.
Foto: Lars Opstad/Oslo Nye

Verdien av fellesskap i individualismens tid

"Så som i himmelen" starter med at stjernedirigenten Daniel blir dødssyk av stress, og får beskjed av legen om å leve et rolig liv. Han drar tilbake til hjembygda der han ikke har bodd siden han var barn. Der blir han dirigent i det lokale kirkekoret og møter blant annet Lena som jobber på matbutikken.

Daniel har levd et individualistisk liv i en hard konkurranseverden. I hjembygda lærer han nye verdier: Verdien av nærhet, omsorg, kjærlighet. "Så som i himmelen" er historien om den store eneren som lærer verdien av fellesskap, og om det store i det lille. I en tid preget av individualisme er "Så som i himmelen" en hyllest til fellesskapet.


Foto: Lars Opstad/Oslo Nye

Musikkens helbredende kraft

Daniel lærer at ingen er alene: Hverken den ensomme dirigenten Daniel, mobbeofferet Holmfrid (som byr på musikalens sterkeste scene, synes jeg), voldsutsatte Gabriella som trenger at noen står opp for henne eller den psykisk utviklingshemmede Tore med den vakre bass-stemmen. I et kor trengs alle stemmene. Og i et kor dannes det et sterkt fellesskap som gjør at man står opp for hverandre når det trengs.

– Jeg vil skape musikk som åpner menneskers hjerter, sier stjernedirigenten Daniel i starten av musikalen. Det får denne musikalen til. Det er en historie om musikk, om fellesskap, og om musikkens helbredende kraft. Det vil si: "Så som i himmelen" er en historie om korsangKorsang er faktisk den største kulturaktiviteten i Norge.


Kirken som skurk

Jeg har aldri sett filmen "Så som i himmelen" som kom ut i 2004, mye takket være kritikken som filmen fikk i Vårt Land den gang. Det er nemlig Kirken og presten (Johannes Joner) som har fått rollen som slem skurk i dette manuset, mens prestefruen er den som avslører "sannheten": At synd er bare noe som Kirken har funnet på for å få makt over folk, må vite. Synden finnes ikke, og det finnes ingen tilgivelse, for Gud fordømmer ingen og ingenting. Så det så.

Sukk. Heldigvis var dette motivet mindre fremtredende enn jeg hadde fryktet. I store deler av første akt er presten en rimelig real type det er mulig å like, før han blir helt merkelig (for ikke å si idiot). Akk ja.

"Prøv alt og hold fast ved det gode" (1. Tess 5,21), er et godt bibelsk prinsipp. Og det er mye bra her. Bare ikke alt.

Det er dessverre ikke sånn at synden bare er noe Kirken har funnet på. Hadde det nå enda vært så vel. Synden finnes. Den er en realitet. Det vet alle som har blitt skadet av den, og alle som har sett andre bli skadet av den. (Ordet synd kommer av "å gå i sund", altså å gå i stykker. Synd får alltid noe/noen til å gå i stykker.)

Den gode nyheten er at det finnes løsninger: Det finnes tilgivelse for den som har syndet, og det finnes helbredelse for den som har blitt såret. DET er gode nyheter. Kanskje noen kan lage en like fengende musikal med det motivet en gang.

For mennesket trenger helbredelse - både den som ligger i musikken, i fellesskapet, i kjærligheten og i nåden.



Noen høydepunkter fra kormusikalen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

PS: Jeg fikk spørsmål på Facebook om hvilken alder denne musikalen egner seg for. Jente i 7. klasse gikk helt fint, men jeg tror ikke jeg hadde tatt med noen yngre enn det. Du bør være ungdom eller på kanten til å bli ungdom, tenker jeg.

Les også teaterkritikernes anmeldelser: