Google Analytics

onsdag 15. august 2018

Ettertanke | Marias himmelfart - og din

VAKKERT: Marias opptakelse i himmelen, "L'Assomption" av Bruno Chérier (1893)
Foto: Altesses.eu
(Klikk på bildet for å se det i større versjon.)

Det begynner å bli en stund siden vi feiret Kristi Himmelfart. Har du tenkt over at du skal oppleve din egen himmelfart en gang? 


Som kristne tror vi ikke bare på sjelens udødelighet, men på det ufattelige mysteriet kalt “legemets oppstandelse”. sjokkerende konkret tror vi.

I dag, 15. august, feirer Den katolske kirke festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. 

Har du en primstav? Da vil du se at det er en krone eller et Maria-bilde avmerket i dag, på “Marias Himmelfart”. En krone fordi Maria er himmeldronningen. I det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp 12,1).

Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Som det står i dagens bibeltekst: “På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1 Joh 4,2)

Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at “fra nå av skal alle slekter prise meg salig” (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?


Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. august 2011 og her på bloggen 15. august 2012. Oppdatert 15. august 2017.

Les mer:

tirsdag 14. august 2018

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

St. Maximilian Kolbe (1894-1941)

På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz.


To uker tidligere var en fange forsvunnet. Som represalie ble ti tilfeldige fanger plukket ut til å sulte i hjel i den underjordiske mørkecellen. En av dem, Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Maximilian Kolbe gikk da fram og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten. «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte 47-åringen. Dette var eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

De neste dagene forvandlet Kolbe sultebrakkens mørke helvete til å bli en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Etter hvert ble de tørstende mennene så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet.

Etter 14 dager var bare Kolbe ved bevissthet. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til dødssprøyten. Maximilian ble helligkåret i 1982 på Petersplassen i Roma. Franciszek Gajowniczek, mannen som ble reddet, var til stede.


Kirkelærer Frans av Sales (1567-1622) skrev: "Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk".


Maximilian Kolbe levde evangeliet, og han levde dagens bibeltekst: 
”Sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.” (1 Tess 5,14 f.f.)


Tidligere publisert i Vårt Land 14. august 2008, samt her på bloggen 14. august 2012 og 2017.



Les mer:

Les biografien til Maximilian Kolbe her på katolsk.no

Denne boken anbefaler jeg varmt.

I tillegg anbefaler jeg denne boken, "Maximilian Kolbe - martyren fra Auschwitz",  av Ingrid Ydén-Sandgren. Du får kjøpt den her i St Olav bokhandel (både på nett og i den fysiske bokhandelen i Akersveien i Oslo).

Boken er godt skrevet, lettlest og koster bare 95 kr 😊

Og her er fem kjente sitater av den hellige Maximilian Kolbe:


"Vær en katolsk kristen:
Når du kneler foran et alter,
gjør det på en slik måte
at andre klarer å se
at du vet hvem du kneler for."
St. Maximilian Kolbe

"Let us remember that love lives through sacrifice
and is nourished by giving.
Without sacrifice, there is no love."
"La oss huske at kjærligheten lever gjennom offer
og får næring av å gi.
Uten offer er det ikke kjærlighet."
St. Maximilian Kolbe

"The most deadly poison of our time
is indifference."
"Vår tids dødeligste gift
er likegyldigheten."
St. Maximilian Kolbe

"Never be afraid of loving the Blessed Virgin too much.
You can never love her more than Jesus did."
"Ikke vær redd for å elske den velsignede Jomfruen for mye.
Du klarer aldri å elske henne mer enn Jesus gjorde."
St. Maximilian Kolbe
"Never forget to love."
"Glem aldri å elske."
St. Maximilian Kolbe

mandag 6. august 2018

Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016


«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.


I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden.
Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst


Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også:

fredag 3. august 2018

Ettertanke | Vesle Olsok og Karl den store

Olav den Hellige skrinlegges.
Foto: Wikimedia Commons

I dag feirer vi «Vesle Olsok» – dagen da Olav Haraldsson ble skrinlagt og helligkåret, 3. august 1031. 


Det var biskop Grimkjell som helligkåret ham, i tråd med datidens skikk. Biskopen kjente Olav inngående. I kongsgården som Olav lot bygge i Nidaros, hadde nemlig hirdbiskop Grimkjell plass like ved siden av høysetet, og han fulgte kongen på alle reisene hans.

Grimkjell var en from og lærd mann. Han kom fra den angelsaksiske kirke der geistligheten brant for reformene fra Cluny; et kloster som var sentrum for en stor vekkelse i Europa.

Grimkjell må ha lokket fram idealbildet av en kristen konge i Olavs sinn: En «rettferdig konge» (rex iustus), en «konge av Guds nåde,» en «Guds stedfortreder» i håndhevingen av lov og rett. Som Peter skriver det i dag: «de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode» (1. Pet 2,14).

Hellig Olavs forbilde var Keiser Karl den store – den kristne kongen som gjorde slutt på ufreden i Europa etter folkevandringene, og som seiret i kampen for lov og rett. I den fine, lille boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson» skriver pater Olav Müller om biskop Grimkjell
«Grimkjell må ha fortalt kong Olav om det store forfallet som fulgte i Europa etter Karl den stores død, og så skildret hvordan Karls kongstanke hundre år senere ble gjenfødt i forbedret utgave i kjølvannet av reformene fra Cluny: Den rettferdige konge som kjemper for fred, lov og rett i sitt rike så kristenlivet kan blomstre og utfolde seg fritt
Politisk vant ikke Olav noe å på å kjempe for Kristi sak i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny, europeisk lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, og tvangsekteskap, friller og flerkoneri ble forbudt. De måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier. Slaget på Stiklestad dreide seg i høyeste grad om kristne verdier.

Under slaget kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han en martyr for troen; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

Ingen nordmann har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Det er med rette han kalles for Norges evige konge.


Ora pro nobis, Sancte Olave.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen Vesle-Olsok, 3. august 2018, da 1 Pet 2,13-17 var dagens bibeltekst


Translatio Olavi


På denne dagen i 1031: Få med deg Snorres spennende beretning om skrinleggingen og helligkåringen av Hellig Olav!


"Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt."

torsdag 2. august 2018

Bli med og be om kall!

Kallsmesse i St. Olav domkirke 2. august 2018.

Hver første torsdag i måneden er det kallsmesse i St. Olav domkirke for å be om preste- og ordenskall. Jeg dro for å be om kall for bispedømmet generelt, og for Selja spesielt.


Ved starten av messen minnet biskop Bernt Eidsvig oss nok en gang på at kall henger nøye sammen med forbønn, slik han også gjorde det på Selja 7. juli. Det kommer ingen kall hvis vi ikke ber.

På Selja sa biskopen dette: 
- Vi trenger kall herfra – norske kall. Da tenker jeg ikke på avstamning, men på stedet hvor Kirken er. Kall er helt entydig et resultat av bønn; bønn og offer. Hvis vi ikke ber, kommer det ingen kall. Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Det er jo jeg som tar imot kallene i første omgang, og det er jeg som til slutt vier dem eller tar imot de evige løftene. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.

Forbønnene

Her er bønnene vi ba. Jeg håper du vil bli med og gjøre dem til dine.

Biskopen: Kjære troende! Til sine disipler sa Jesus: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans". La oss med våre bønner følge Jesu oppfordring:

Forbeder: Om kallsvekkelse innen hele kristenheten,
slik at vi ser at Herren trenger oss
og villig innretter livet på å følge hans kall.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Forbeder: Om at Kirken må få visdom og kraft
til å legge forholdene slik til rette
at det blir lett å gå inn i de oppdrag Herren legger foran oss.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

At vi må se og glede oss over
hvordan Gud har bragt sitt Evangelium og sin kjærlighet til oss
når han gjennom hele historien
har ledet mennesker til kloster og prestetjeneste.

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Om at Kristus fortsatt må kalle unge menn blant oss
til prestetjeneste for å ta del i hans hyrdegjerning,
og at dette må bli lett for dem.

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Biskopen: Allmektige Gud, høstens herre,
i din store tjeneste bruker du oss ringe mennesker
til å høste på jord for himmelriket.
Hør våre bønner om arbeidere til å ta del i innhøstingen.
Ved Kristus, vår Herre.
Alle: Amen.


Guds Sønn. Marias Sønn.
Han ble menneske for oss. Helt på virkelig.

Dette er bønnen som du ser henger til høyre på bildet over her.


Hellig Olavs bein er her. Selveste Olav. 1000 år senere.
Denne sterke, lille bønnen henger på relikvieskapet til Hellig Olav - en bønn om prestekall, og en bønn for Kirkens enhet, en bønn for de kristne nasjoner, og for alle hjerter som er lukket for Jesus.

"Sanct Olave O + P + N"
Hellige Olav, be for oss.

(O P N er forkoretelse for "ora pro nobis", som betyr "be for oss")

Fint å ha en mektig forbeder i Himmelen. Det trenger vi i dette landet.

Ettertanke | Det finnes bare én Gud

Det 2. vatikankonsil samlet i Peterskirken i Roma.
Foto: Creative Commons

"Det finnes bare én Gud". Hva innebærer det for Kirkens forhold til ikke-kristne religioner?


På 1960-tallet samlet 2800 katolske biskoper og abbeder seg fra hele verden til et viktig kirkemøte i Roma: Det annet vatikankonsil. De kom frem til 16 erklæringer. I erklæringen «Nostra aetate» tar konsilfedrene for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Her skriver de:
«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.»
«Hva mener jeg med dette? At avgudsoffer betyr noe, eller at en avgud virkelig er noe? Nei!» (1. Kor 10, 19) Vi vet jo «at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én». (1. Kor 8,4)

Det finnes bare én Gud. Han er Sannheten. Den som oppriktig søker sannheten søker derfor i praksis Gud – fordi Gud er Sannheten.

Alt som er godt og hellig i verdens store religioner, skyldes på en hemmelighetsfull måte Guds gjerning gjennom Hans Ord, Jesus Kristus – det «som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden» (Joh. 1, 9).

For at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, legger konsilfedrene umiddelbart til: 
«Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg».
Paulus forkynte den kristne troen frimodig i livssynsmangfoldet i storbyen Korint. Det er vi også kalt til å gjøre, på vår tids livssynstorg, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten – til fylden av den kristne tro – til Jesus.

«Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.»
(1. Kor 8,6)

Vi er skapt til ham. Ingen sier det bedre enn den store kirkefader St. Augustin i boken hans Confessiones:

«Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene. Gi hva du krever, og så krev hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Amen.


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. august 2018, da 1 Kor 8,4-9 var dagens bibeltekst


Les også:

onsdag 1. august 2018

Ettertanke | Prøv en ny måte å be på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du lyst til at de bibelske fortellingene skal åpne seg for deg på en helt ny måte? Da skal du prøve ignatiansk kontemplasjon.


Gud kan nemlig snakke til deg gjennom den forestillingsevnen som han har skapt deg med. I ignatiansk kontemplasjon forestiller du deg at du selv er til stede i en hendelse fra Bibelen. Du komponerer stedet der alt skjer og går inn i den bibelske scenen. Deretter tar du aktivt del i det som skjer gjennom bønn.

Slik gjør du det: 

Steg 1 er å spørre om Guds hjelp til å be. 
Steg 2: Forestill deg historien i så stor detalj som du klarer ved å bruke alle de fem sansene du har. 
Til slutt snakker du med Gud om det du opplevde.

I dag, for eksempel: Bli med Peter inn i fengselet og ut igjen (Apg 12,4-17). Start med synssansen.

Hva ser du? 

Hvor lyst er det? Hvor høyt er det under taket? Hvor stort er rommet? Hvordan er det innredet? Hvordan ser døren ut? Hvordan forandres rommet av lyset fra engelen? Hvordan ser porten ut når den åpner seg av seg selv? Forestill deg veien du går. Ser du stjernehimmelen? Hvordan ser Marias hus ut? Og døren hennes? Hvordan ser ansiktet til Rode ut når hun får ser Peter? Hvordan ser Peter ut når hun går? Hvordan ser folk ut når de åpner døren og ser at det faktisk er Peter som står der?

Hva hører du? 

Lager soldatene noen lyder? Hører du noe fra de andre fangene? Lytt. Hør hva som blir sagt i bibelteksten. Hvordan er stemmen til engelen? Hvordan er lyden når lenkene faller av? Hvilke lyder hører du innenfra Marias hus? Hvordan er lyden av Rode som løper inn igjen til de andre? Hvordan høres det ut når de alle kommer mot døren for å finne ut om Rode snakker sant?

Hva lukter du? 

Hva lukter det i cellen? Hva lukter det når du kommer ut? Hvordan lukter det fra Marias hus?

Hva føler du? 

Bruk berøringssansen. Hvordan kjennes fengelsgulvet ut? Hvordan er vekten av lenkene rundt armene? Hvordan kjennes engelens puff i siden ut? Hvordan føles det i armene når lenkene faller av? Hvordan er vekten av kappen på skuldrene? Hvordan føles luften ute ut ? Hvordan føles hånden mot døren når du banker og banker på hos Maria? 

Hva smaker du? 

I denne meditasjonen er denne sansen mindre viktig. I andre situasjoner kan den være veldig viktig, for eksempel i historien om brødunderet, bryllupsfesten i Kana etc.

Gå inn i scenen

Nå som du har brukt alle sansene dine og "komponert stedet" er tablået klart. Du er klar for å la scenen utspille seg i fantasien din. Gå inn i scenen og la den utfolde seg som om du var en del av den. Mens alt skjer: Vær oppmerksom! Vær i bønn – åpen for Gud, lyttende, oppmerksom.

Etterpå: 

Legg merke til hva som skjedde i deg mens du var engasjert i historien. Fokuser på det som har blitt viktigst; der hvor du har fått en ny innsikt, de stedene hvor trøsten eller fortvilelsen føles størst, eller der du har en åndelig opplevelse. Snakk med Jesus om det.

Guds levende ord

Når du leser Bibelen på denne måten, får du oppleve det som kristne alltid har visst: At Guds Ord er levende. At det som fortelles er virkelig og sant. Du får en dypere innsikt i Den hellige skrift, en dypere innsikt i ditt eget liv og en fordypet og mer levende tro. Du lar Gud berøre deg dypere. Du lar Guds Ord sette et avtrykk i ditt indre.

"For det er ikke mengden av kunnskap som metter og tilfredsstiller sjelen, men innlevelsen og smaken av tingen innenifra" skriver St. Ignatius i boken "Åndelige øvelser" (St. Olav forlag, 2018). Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 1. august 2018, da Apg 12,6-14 var dagens bibeltekst

Les også:

tirsdag 31. juli 2018

Ettertanke | Sankt Ignatius og religionene



I dag, 31. juli, er det minnedagen til en av verdenshistoriens største troshelter: Sankt Ignatius av Loyola (1491-1556). 


I 1540 stiftet han ordenen Jesu Selskap, som er bedre kjent som jesuittene. Pave Frans er jesuitt. Nesten 500 år senere er Jesu Selskap fortsatt den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Jesuittene dro tidlig til Kina, Japan, India, Indonesia og Filippinene. De var lærde menn som fra første stund var opptatt av å lære å kjenne kulturene de dro til som misjonærer.

Strategien deres var akkomodasjonsmisjon. De var opptatt av å lære seg filosofien, språket, ritene og kulturen dit de kom, slik at kristendommen kunne slå rot med et asiatisk ansikt. Fordi: Kristendommen er ikke en vestlig religion. Kristen tro er den universelle sannheten.

Slik vant jesuittene respekt hos den kinesiske keiseren og fikk prestisjefulle plasser ved hans hoff. Drar du til Beijing i dag, kan du fortsatt besøke keiserens stjerneobservatorium og se jesuittenes presise instrumenter. (Visste du at hele 35 månekratere er oppkalt etter forskere som var jesuitter? Hvis noen forteller deg at Kirken er vitenskapsfiendtlig: Ikke tro på dem.)

Helt fra første stund har Kirken forholdt seg til de andre religionene. I 1. Korinterbrev sier Paulus nei til å spise offerkjøtt som en del av hedningenes seremoni, men han sier det er helt greit å spise offerkjøtt når du får det servert i middagsbesøk. Du trenger ikke en gang spørre om det egentlig er offerkjøtt. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» (1. Kor 10,26)

Slik er det. Allerede på 100-tallet formet kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». Sankt Justin fremhevet hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Jesuittene er opptatt av «å finne Gud i alle ting» og veileder folk til å finne Gud i de hverdagslige begivenhetene i livet. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her og nå, akkurat der du er. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare se deg om. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.»

Jesu Selskap ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Den hellige Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.


Publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 31. juli 2018, da 1 Kor 10,23-29 var dagens bibeltekst

Les også:



VIKTIG BOK: Ignatius av Loyolas berømte bok Åndelige øvelser er endelig utgitt på norsk! I den samme boken får du også selvbiografien hans "Pilegrimens beretning" i ny oversettelse. Anbefales varmt! Her får du tak i boken hos St. Olav bokhandel.

mandag 30. juli 2018

Ettertanke | Om å bedra seg selv

Adam og Eva, malt av David Teniers.
Foto: Wikimedia Commons

Du kommer aldri til å bli så god til å lure andre som du er til å lure deg selv. Du kjenner nemlig alle triksene. Ingen vet så godt som deg hva som skal til for å overbevise deg.


Er det noe som ikke er som det skal i livet ditt? Men som du likevel vil? Da er jeg sikker på at du er fullt i stand til å overbevise deg selv om at "det må da være greit å gjøre/tenke dette". Hvis du bare vil, får du det til – for hvor det er en vilje, er det en vei.

Johannes skriver: "Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1. Joh 1,8). Det er fullt mulig å bedra seg selv. Ikke bare er det mulig, det er lett. Fort gjort.

Det kristne synet på mennesket er grunnleggende positivt: Vi er skapt gode. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, så han at det var "overmåte godt".

Men det kristne menneskesynet er også uhyre realistisk. Ting går galt allerede i tredje kapittel når synden kommer til verden. Ordet "synd" på norsk kommer av "å gå i sund", å gå i stykker. Når jeg synder, ødelegger jeg alltid noe – i meg, i andre, i forholdet mellom oss, i Guds bilde i meg, i min likhet med Gud.

De første protestantiske reformatorene lærte at mennesket er blitt gjort grunnleggende ondt av arvesynden, og er fratatt sin frie vilje.
De lærte at hangen til det onde er uoverkommelig. Luther mente at mennesket har en "trellbunden vilje". Det er ikke katolsk lære.

Den katolske kirke lærer at mennesket har en fri vilje. Ja, som følge av syndefallet har alle mennesker en "hang til det onde", en concupiscientia, en tilbøyelighet til å gjøre det onde. Men du er ikke dømt til å velge det onde. Du er grunnleggende god. Og du har en fri vilje.

Det er ditt ansvar hvordan du forvalter den frie viljen: Om du bruker den til å lure deg selv, eller til å være i sannheten, til å "vandre i Guds lys".

Du har potensial til å bli et rovdyr. Du har også potensial til å bli det Kirken sier du er kalt til å være: En helgen – det gode mennesket du ble skapt til å være. Hva velger du? Hvilken retning vil du gå i?

Det finnes alltid en vei videre så lenge du velger lyset. For: "dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett." (1. Joh 1,9)

Alt som trengs for å bli en helgen er at du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom – slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg. Så: Hva vil du?


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2018, da 1 Joh 1,5-2,2 var dagens bibeltekst


Les også her på bloggen:



"Every saint has a past
and every sinner has a future."
Oscar Wilde

tirsdag 24. juli 2018

Ettertanke | Søk sannheten hele livet

ATEN: Areopagos sett fra Akropolis.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Sommeren da jeg var 21 år var jeg på fjellet Areopagos i Aten.


Det var en merkelig følelse å være der og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Å stå der og høre ordene hans klinge gjennom århundrene:
«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.» (Apg 17, 22f)
Kirken har alltid vært opptatt av å finne tilknytningspunkter til den kulturen den forkynner inn i. Det 2. vatikankonsil skriver om de andre store religionene:
«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.» 
Er det ikke vakkert? Men for at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, la konsilfedrene til: 
«Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde.»
Jesus er det evige Ordet som opplyser hvert menneske. Han sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser, ved sin Hellige Ånd. Kirkefaderen Justin kalte fenomenet Logoi spermatikoi, Ordets sannhetsfrø. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Paulus hadde forstått dette. Han formidlet den kristne troen på en troverdig og relevant måte inn i Atens livssynsmangfold. Det er vi også kalt til å gjøre, på vår tids livssynstorg, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus. Den kristne tro.

Filosofen, eks-ateisten og helgenen Edith Stein skriver: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Jeg kommer aldri til å slutte med å søke sannheten. Jeg tørster etter den. Fordi jeg tørster etter Gud. Han som er sannheten. Hele meg vet at dette er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Det er. Gud er.


Søk sannheten hele livet. Da søker du i praksis Han som er sannheten og livet. Da finner du livet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 10.09.2016 da Apg 17,16-21.32-34 var dagens bibeltekst


Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med en god venninne. To uker i Italia, en uke i Frankrike og en uke i Hellas. Kan det bli bedre? Reisen ble mitt første ordentlige møte med det katolske Europa - med kirkene og katedralene, med katolske kristne, med levende kristne menigheter. På toget på vei ned til Italia delte vi kupé med en katolsk professor som hadde mange gode tips og råd om hva vi burde få med oss i Venezia, Firenze og Roma. Vi fulgte mange av dem, blant annet dette: Ikke stress rundt i Venezia. Vær til stede. Stikk tærne ned i Canal Grande. "Sit down and dream." Det gjorde vi (bildet til venstre på fotoalbumoppslaget her). Mmm!

Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten (helt til høyre på kartet her). Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en fjelltopp: Areopagos. Der dumpet vi over en bronseplakett med noen fullstendig uforståelige ord. En amerikaner gikk forbi. Han hadde tilfeldigvis studert klassisk gresk og kunne oversette hva som stod på skiltet. Det tok ikke mange sekundene før vi forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Arepagos. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her sa han det. Helt på ekte. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt.

tirsdag 17. juli 2018

Ave Maris Stella over Selja

SELJA - "DEN HEILAGE ØYA":  Himmelske toner forenet med himmelske bilder er en uimotståelig kombinasjon. Jeg må virkelig bite meg fast i bordet for å ikke reise av gårde til Selja umiddelbart når jeg ser og hører sånt noe som den her YouTube-videoen. Akkurat nå er jeg heldigvis så heldig at jeg er på Selja.
Foto: Skjermdump fra YouTube

På YouTube kan du fly til den hellige øya Selja mens Nidarosdomens guttekor synger "Ave Maris Stella" for deg.


Klippet er på bare litt over ett minutt, og du kan nyte det her på YouTube, eller her på bloggen (NB: Klikk på "fullskjerm"-ikonet slik at du ser bedre, det vil si "fire hjørner"-ikonet nederst i høyre hjørne av videovinduet). Vær så god, her kommer Selja til deg:






Lydsporet til filmen er et utdrag av "Ave Maris Stella" med melodi av Edvard Grieg, fremført av Nidarosdomens guttekor. "Maris Stella" er et av Marias mange navn. Det betyr "Havets Stjerne", og passer spesielt godt her ute ved havet.

Har du lyst til å høre hele sangen? Lytt til den nydelige Deutsche Grammophon-innspillingen med Gabrieli Concort her på Spotify.  Har du ikke Spotify? Da kan du likevel få med deg denne vakre fremføringen av anglikanske The Choir of St. John's College, Cambridge:



Eldgammel hymne


"Ave Maris Stella" er en eldgammel hymne, fra mange århundrer før reformasjonen. Kanskje ble den til så tidlig som på 700-tallet (det 8. århundre). Nettstedet preces-latinae.org skriver dette om den populære hymnen:


"Ave Maris Stella is a popular liturgical hymn of unknown origin. It can be dated back to at least the 9th century for it is preserved in the Codex Sangallensis, a 9th century manuscript now in the Swiss Monastery of St. Gallen. Its appearance in the Codex points to a composition in possibly the 8th century.

The hymn is frequently attributed to St. Bernard of Clairvaux (1090-1153) and sometimes has been attributed to King Robert (1031), both of whom are too late to have authored it. It has also been attributed to Venantius Fortunatus (d 609) and Paul the Deacon (d 787). It is found in ancient codices of the Divine Office for Vespers on Marian feasts. Today it is still in use in the Divine Office and in the Little Office of the Blessed Virgin."

AVE maris stella,
Dei Mater alma,
atque semper Virgo,
felix caeli porta.
HAIL, O Star of the ocean,
God's own Mother blest,
ever sinless Virgin,
gate of heav'nly rest.
Sumens illud Ave
Gabrielis ore,
funda nos in pace,
mutans Hevae nomen.
Taking that sweet Ave,
which from Gabriel came,
peace confirm within us,
changing Eve's name.
Solve vincula reis,
profer lumen caecis
mala nostra pelle,
bona cuncta posce.
Break the sinners' fetters,
make our blindness day,
Chase all evils from us,
for all blessings pray.
Monstra te esse matrem:
sumat per te preces,
qui pro nobis natus,
tulit esse tuus.
Show thyself a Mother,
may the Word divine
born for us thine Infant
hear our prayers through thine.
Virgo singularis,
inter omnes mites,
nos culpis solutos,
mites fac et castos.
Virgin all excelling,
mildest of the mild,
free from guilt preserve us
meek and undefiled.
Vitam praesta puram,
iter para tutum:
ut videntes Iesum
semper collaetemur.
Keep our life all spotless,
make our way secure
till we find in Jesus,
joy for evermore.
Sit laus Deo Patri,
summo Christo decus,
Spiritui Sancto,
tribus honor unus. Amen.
Praise to God the Father,
honor to the Son,
in the Holy Spirit,
be the glory one. Amen.

From the Liturgia Horarum. Translation based on a cento from the Roman Breviary

Norsk oversettelse av Ave Maris Stella


Ragnhild Foss' storslåtte 1938-oversettelse til norsk er det fortsatt åndsrettigheter på som gjør at jeg ikke kan sitere alle de syv versene, men jeg kan sitere det første og det siste verset:


1. Heil deg, havsens stjerna,
Herrens moder milde,
møy som Gud hev verna,
himmelhamn du stille!

7. Gud, du eine, sanne,
lat oss deg få prise,
Fader, Son og Ande
upp i Paradiset!

Du finner hymnen i Ragnhild Foss' norske oversettelse som nr. 563 i den katolske salmeboken "Lov Herren" (lenke til St. Olav nettbokhandel der du får kjøpt boken).

Den latinske hymnen med gregoriansk melodi finner du som nr. 561 her i "Lov Herren" (lenke til det katolske nettstedet liturgi.info).

Les også:

Salve Regina og Maria Regina Mundi på Selja