Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Under. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Under. Vis alle innlegg

13 mars 2024

Ettertanke | Englenes brød

Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag.
Her: Nattverd i basilikaen Santa Maria in Ara Coeli i Roma, i messen der St. Hallvard-guttene sang nå i februar. Til høyre statuen av Jesusbarnet kalt Santo Bambino of Aracoeli. Statuen står vanligvis i et eget sidekapell, men løftes fram i prosesjon og inn i messen den 25. hver måned.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (Klikk på bildet for å se det i større versjon, i bedre oppløsning)

Bibelen er full av mat og uforglemmelige måltider. Høyt oppe på Topp 10-listen finner du manna – det berømte brødet som regnet fra himmelen i de 40 årene israelittene vandret i ørkenen før de fikk komme inn i Kanaans land. 


«Han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette.» (Sal 78,24-25)

40 er botens og omvendelsens tall. Nå i fastetiden vandrer vi 40 dager i ørkenen, til minne om jødefolkets ørkenvandring. Også i vår ørken regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag – hver gang vi tar imot den hellige nattverden, eukaristien.

Kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (347-407 e.Kr.) skriver: «Den gangen rettet Moses hendene mot himmelen og fikk manna, englebrød, til å stige ned. Den nye Moses retter hendene mot himmelen og gir oss føde som varer evig». Han gir oss seg selv.

Visste du at navnet Betlehem betyr «brødhuset»? Det var forutbestemt at Jesus skulle bli født nettopp i «brødhuset». Hvor ellers? Jesus er jo livets brød (Joh 6,35). Han er den som metter vår sult etter liv. Han er «det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.» (Joh 6,51)

Englenes brød heter «Panis angelicus» på latin. Du har kanskje hørt den berømte sangen av St. Thomas Aquinas fra 1200-tallet, i et nydelig arrangement av komponisten César Franck. Min favorittinnspilling er av Choir of King’s College, Cambridge. En av de beskrivende kommentarene under YouTube-videoen deres, er: «Kona mi spilte av denne videoen i morges, og jeg våknet opp med hjerteattakk fordi jeg trodde jeg hadde dødd og nærmet meg himmelens porter.» Det er høyst forståelig, for stemmene deres høres ut som engler.

Koret synger: «Panis angelicus fit panis hominum». «Englenes brød blir menneskenes brød.» Og de fortsetter: «O res mirabilis! Manducat Dominum pauper, servus, et humilis.» «O vidunderlige ting! Herren blir mat for den fattige, tjenende og ydmyke.» Sånn er det. Herren Jesus Kristus blir mat for oss i nattverdens mysterium.

Fortsatt går Guds Sønn den ydmyke veien – offerveien, ikke maktveien – akkurat slik han gjorde da han dro fra himmeltronen til jomfruens livmor. Hver eneste dag stiger han ned fra sin Far til prestens hender ved alteret, og gir seg selv til oss alle. Derfor faller vi på kne og tilber ham, og vi tar imot ham i ydmykhet.

Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du tar ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli gitt deg.

«Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel» (Matt 21,5). Ta vel imot ham.

«Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!» 
Av St. Thomas Aquinas, siste vers av «Sacris solemniis», i Ragnhild Foss’ oversettelse.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. mars 2024 da Johannes 6,28-40 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


Lytt til Panis Angelicus med Choir of King’s College, Cambridge

Her kan du lytte til Panis Angelicus Choir of King’s College, Cambridge på Spotify.

02 september 2023

Ettertanke | Kristi pasjon

Alteret i St Olav domkirke.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Egentlig skulle jeg bare hente barn på skolen, men så lå kirken der så forlokkende. 


Jeg gikk der på fortauet og hadde Joni Mitchells nydelige sang Both Sides Now på ørene. Du vet, den som begynner med:
«Rows and floes of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons ev’rywhere
I’ve looked at clouds that way»
Og senere fortsetter den:
«I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s cloud illusions I recall
I really don’t know clouds at all»
Og da var det altså at jeg så denne fristende, åpne døra. Jeg gikk opp kirketrappen mens Joni sang om kjærligheten:
«I’ve looked at love from both sides now
From give and take, and still somehow
It’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all»
Akkurat da var det jeg så inn den åpne døra og så alterveggen i St. Olav domkirke i Oslo. Akkurat da var det jeg så Jesus på korset. Da Joni sang «I really don't know love at all».

Og det slo fysisk og visuelt imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jesu pasjon. Ekte passion. Pasjon av en annen verden. Den som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Kristi kjærlighet – den som ingen og ingenting kan skille meg fra. Den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond.

Senere samme dag var det den fineste kvelden i nabolaget: Den årlige sommerfesten med musikk, grilling og drøssevis av hyggelige naboer. Hvordan skal jeg beskrive sommerfesten? Den er en forsmak av himmelen der alle samles til fest. Ett langbord, to griller, tre musikere, unge og gamle naboer, barn som leker, løper og danser til musikken i den lyse sommerkvelden. Ingen barn vil gå inn og legge seg selv om de har vært ute i timesvis og det er to timer over leggetid. Mmm! Og jammen. Der dukket Joni opp på nytt. Nøyaktig den samme sangen, denne gang fremført i sommerkvelden mens barna løper omkring og hviner av fryd.
«I’ve looked at life from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all.»
Og jeg tenker: Hm, Joni. Jeg liker sangen din. Veldig godt. Den er nydelig. Treffer noe i meg. Jeg er helt med. Både i oppturene og nedturene dine. Du åpner opp noe i meg. Og samtidig. Samtidig er jeg ikke helt der. Det oppdaget jeg da jeg så på Jesus mens du sang. 

For Joni, du har rett: Livet er forvirrende både sett ovenfra og sett nedenfra. 

Men valget står ikke mellom illusjoner eller å være desillusjonert. There's more to life than that. Livet er et mysterium. Fullt av undere og tegn på himmelsk kjærlighet. Virkelig kjærlighet. Det ser jeg når jeg ser på Jesus. Og opplever en fantastisk sommerkveld.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 31.07.23 og her på bloggen 02.09.2023. Rom 8,31-39 var dagens bibeltekst.


Dagen da døren til St. Olav stod så forlokkende åpen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

KRISTI PASJON. Det var dette glassmaleriet i St. Olav domkirke som - med guddommelig timing - traff meg akkurat da jeg hørte Joni Mitchell synge "I really don't know love at all".

Og det slo fysisk og visuelt imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jesu pasjon. Ekte passion. Pasjon av en annen verden. Den som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Kristi kjærlighet – den som ingen og ingenting kan skille meg fra. Den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Årets høydepunkt i Observatorie terrasse: Sommerfesten!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

Ett langbord, to griller, tre musikere, barn som leker, mange fine naboer på sommerfest. Det finnes ikke noe bedre enn sommerkvelder.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

04 august 2023

Ettertanke | Den hellige skriftefaren i Ars

St. Jean-Marie Vianneys tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser. Han ble en sogneprest som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

Slutt med all hardhet og hissighet. Si bare det som er godt. La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Dagens bibeltekst fungerer effektivt som skriftespeil. 


Et skriftespeil hjelper hukommelsen til å ransake samvittigheten før du tar imot skriftemålets sakrament. Skriftespeilene tar utgangspunkt i de ti bud, slik at du systematisk kan identifisere syndene dine – i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser.

Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe så ubehagelig som dette? Fordi sannheten er det eneste som kan sette deg fri. Synden ødelegger og binder deg enten du erkjenner den eller ikke. Hvis du har fått betennelse i et brannsår, er det en dårlig idé å skjule pusset og late som du er frisk. Den eneste måten å bli fri(sk) på, er å få renset sårene. Det blir du faktisk ikke nedtrykt av. Du blir helbredet. Skriftemålet gir fryd og fred og en frisk start.

I dag, 4. august, feirer vi minnedagen til en av Kirkens aller største helgener gjennom tidene; den hellige Jean-Marie Vianney (1786-1859). Han er helgenen som ofret seg fullt og helt for sine skriftebarn, med 12 til 18 timer i skriftestolen hver dag. Livet til denne fascinerende presten er ganske enkelt utrolig. Dette er sognepresten som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

St. Jean-Maries tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser – i et trofast hjem som ble et tilfluktssted for prester som var på flukt. Sju år gammel ble han preget av synet av hemmelige messer som ble feiret i ly av nattemørket ute i skogen eller i forlatte låver. Han kjente seg tidlig kallet til å bli prest.

I 1818 ble Jean-Marie sendt som sogneprest til Ars, en forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholmisbruk, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Fra nå av ble han kjent som Curé d'Ars, «sognepresten i Ars». Jean-Marie forble i Ars i over førti år, og tjente Guds folk av hele sitt hjerte. Han levde stort sett av kalde poteter og melk, og sov bare tre-fire timer hver natt, ofte avbrutt av uvanlige fenomener; stadige angrep av djevelen, mange regelrett fysiske, og utallige av dem bevitnet av andre mennesker.

Curé d'Ars ble viden kjent for sine profetiske evner og sin helt ualminnelige innsikt i sjelene og hjertets hemmeligheter. Det var som om sjelene ble gjennomsiktige for øynene hans. Curé d'Ars ble også kjent som undergjører, og den isolerte landsbyen ble et valfartssted. Blant de titusener som hvert år kom til ham, var prester og biskoper, munker og nonner, aristokrater, intellektuelle, arbeidere og bønder.

Natt til den 4. august 1859 døde Jean-Marie Vianney (73). Da kisten ble åpnet ti år senere, var legemet hans mirakuløst like friskt. I dag hviler relikviene i et glasskrin i Ars. Det tok ikke lang tid før paven kunne fastslå at sognepresten i Ars var en helgen, «skytshelgen for alle sogneprester i hele verden».

Her er tre kjente sitater av Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney: 
  • «Hvis vi eide en ekte, gjennomtrengende tro slik som helgenene, ville vi se Vår Herre slik de gjorde.» 
  • «Ikke prøv å behage alle. Prøv å behage Gud, englene og de hellige – de er ditt publikum.» 
  • «Herren er mer utålmodig etter å tilgi våre synder enn en kvinne er etter å bære babyen sin ut av et brennende hus.» 
Så løp ut av brannen – og bli fri!

Første gang publisert her på bloggen 04.09.23, og i avisen Vårt Land 03.08.2023 da Ef 4,29-32 var dagens bibeltekst.


Heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" får du kjøpt for bare 30 kroner hos St. Olav forlag. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du lese mer om Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney? 


Vil du lese mer om skriftemålet? 



02 mars 2023

Planetobservasjon og andre undere

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 1.3.2023

For en himmel! Bildet viser min planetobservasjon ved det gamle stjerneobservatoriet i Observatorie terrasse i går kveld: Jupiter og Venus lyste sterkere enn noen stjerner jeg noen gang har sett - wow! 🌟⭐️✨🪐💫

På ungdomsskolen syntes jeg naturfag var det mest spennende faget. På videregående skole hadde jeg full fordypning i matte, fysikk og kjemi. Fortsatt synes jeg naturen og skaperverket er noe av det mest fascinerende det går an å fordype seg i. For noen mysterier vi lever midt oppi! Hvordan går det an å se alt dette og ikke undre seg? Hvordan går det an å ikke kjenne ærefrykt?

Albert Einstein sa: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.» Jeg hører definitivt til i sistnevnte kategori. Mer om undere og mirakler kan du lese her, i ettertanken Mirakelmaten.

(Bloggposten fortsetter under bildene.)

Bildeoppdatering 4. mars: Kveldsutsikt mot Venus og Jupiter fra terrassen vår lørdag kveld, 4. mars 2023. 💫🪐 «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den.» (1. Mos. 1,31-2,3)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 4.3.2023


Jeg må bare ta med versjon 2 også. Her har jeg satt mobilkameraets fokus på selve planetene. Det gjør at alt her på jorda blir uklart, men til gjengjeld blir planetene så store som de oppleves for det menneskelige øyet.
Venus er det mest lyssterke objektet på himmelen etter solen og månen. I det aller øverste bildet, tatt 1. mars, er Jupiter til venstre for Venus. Tre dager senere (her) har Jupiter vandret til høyre for Venus.


Ha ha, fantastisk planetmelding fra politiet i Trøndelag!
Neste gang du ser noe rart på himmelen, kan jeg anbefale å konsultere appen Star Walk 2 heller enn å ringe til politiet. Jeg har hatt den i mange år nå. 
Star Walk 2 er en skikkelig fin app som forteller deg om spennende meteorsvermer, om planetenes bevegelser, når det er fullmåne etc. Det aller fineste og nyttigste med denne astronomiske appen, er imidlertid at du kan holde mobilen opp mot stjernehimmelen og bevege den rundt omkring for å få vite navnet på de himmelobjektene som du ser. Anbefales varmt!

STORT OG LITE: Jorden roterer rundt solen i en bane som er nesten 1 terrameter, det vil si 1 000 000 000 000 meter. Menneskekroppen består av et lite univers av velorganiserte atomer, og et atom kan være 100 pikometer i diameter, det vil si 0, 000 000 0001 meter. Midt mellom der befinner mennesket seg. Vi er både store og små. Sammenlignet med atomnivå og universnivå er alle mennesker like store, enten vi er foster, barn eller voksen.

Her er Johannes Aadland Høen (1,5 år) avbildet sammen med både planeter og atomer på VilVite-senteret i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2013

Utenfor planetariet ved Museum of Science i Boston står dette skiltet: «Besøk vårt planetarium, du bitte lille betydningsløse prikk i universet».


Det er sant at vi mennesker er bittesmå, men det er samtidig sant at vi er store og underfulle. Kroppen vår består av et helt univers av velorganiserte atomer. Hvis du tar alt DNA fra samtlige celler i ett menneske, retter det ut og legger DNAet etter hverandre, svarer det til 2 x 1013 meter, det vil si 67 ganger herfra til solen og tilbake igjen.

Ble du svimmel nå? 
Også i Bibelen kommer dette svimlende perspektivet frem – at mennesket er ufattelig lite, men samtidig uendelig stort. I salme 8 i Bibelen står det.
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, 
månen og stjernene som du har satt der, 
hva er da et menneske – at du husker på det, 
et menneskebarn – at du tar deg av det? 
Du satte ham lite lavere enn Gud 
og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter».

Dersom du vil lese mer om hva stjernene, planetene og verdensrommet forteller oss om Gud, og om hvordan det er kristen gudstro som er forenlig med vitenskapen, og ikke ateismen, så les ettertanken En gang ble noe til av ingenting.


(Bloggposten fortsetter under videoen.)

Klikk på Play-knappen og hør den kjente apologisten John Lennox snakke om nothing, og om hvordan "In the beginning there was a beginning" - og hvorfor det er et problem for ateister.


Han som holder hele universet i sin hånd

Noe av det nydeligste med å være kristen, er å vite at Gud - Skaperen av universet og av hvert eneste menneske - elsker oss og vil oss godt. Det er ekstra godt å tenke på nå som verden er så urolig. "Alt står i Gud Faders hånd", som det heter i den gamle salmen.

JJ Heller gav ut en nydelig sang i april 2020, rett etter at koronapandemien brøt ut. Jeg anbefaler å lytte til den! Her er noen utdrag fra hennes bønn til Gud; "You Already Know".

Everything around me seems uncertain
My weary heart can't take much more surprise
I wish there was a point on the horizon
Something I could see with my own eyes
I need to tell you that I'm scared
I feel completely unprepared
And nothing's what it was two weeks ago

But you already know
You already know
Everything I'm scared of
Everything I hope
You hold my tomorrow
And all tomorrow holds
You already know

[...]
Whatever I'm feeling
Whatever is coming
Whenever the ending
You're already there
You go before me
You go behind me
Wherever I'm going
You're already there



Du liker kanskje også:

  • Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjernen - en ettertanke om advent, stjerner og planeten Venus: "En av de gode tingene med den mørke norske vinteren, er at du kan se stjerner om morgenen. Har du lyst til å oppleve noen hellige sekunder nå i advent?"
  • Ettertanke | Å telle stjerner med Abraham - "De beste opplevelsene med Gud dukker ofte opp om natta. Når det er stille. Mørkt. Når du er alene og alle de tingene som vanligvis forstyrrer deg er skrelt bort."
  • Ettertanke | Det store og lille mennesket - en av mine bloggposter om Salme 8: "Jorden roterer rundt solen i en bane som er nesten 1 terrameter, det vil si 1 000 000 000 000 meter. Menneskekroppen består av et lite univers av velorganiserte atomer, og et atom kan være 100 pikometer i diameter, det vil si 0,000 000 0001 meter. Midt mellom der befinner mennesket seg. Kroppen vår består av et helt univers av velorganiserte atomer."
  • Ettertanke | Lyset om høsten - en annen ettertanke om Salme 8: «"Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” sier pave Johannes Paul II. Husk det når du kjenner at ting blir for mørkt. Guds herlighet lyser over deg. Bare se. Se opp i mørket. Du er ikke alene. Du er elsket av en som har kronet deg med ære og herlighet. Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.»
  • Ettertanke | Drømmen som hendte - en til ettertanke om mysteriet mennesket og Salme 8.

21 februar 2023

Ettertanke | Mirakelmaten

"Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under."
Foto: Ryan McDonald/Flickr Creative Commons


«Det som var vidunderlig med barndommen, var at alt i den var et under. Det var ikke bare en verden full av mirakler, det var en mirakuløs verden» skriver forfatteren og filosofen G. K. Chesterton.


Det skal handle om tidenes mest berømte matpakke i dag: Etter at en liten gutts niste med to fisker og fem brød hadde vært gjennom hendene til Jesus, ble det mer enn nok mat til over 5 000 mennesker (Joh 6,9ff).

I boken «Gud på tiltalebenken» forklarer C. S. Lewis: «Jesu mirakler er i realiteten en gjenfortelling i små bokstaver av den samme historien som står skrevet tvers over hele verden med så store bokstaver at mange av oss ikke ser dem.»

Sagt med andre ord: De undrene som Gud utførte da han ble menneske og gikk omkring her blant oss, er akkurat de samme undrene som Han fortsatt utfører i skaperverket hver eneste dag. Det er bare tempoet og målestokken som er annerledes i undrene som Jesus gjorde – slik at vi skal få øynene opp og skjønne at han er Gud.

Gud har skapt deg med en kropp som har evne til å helbrede seg selv. Ved mirakler øker han tempoet og omfanget. Hvert år gjør Gud litt korn til mye korn, og han gjør noen få fisk til mange fisk. Det ser ikke menneskene. Når Jesus øker farten, blir underet plutselig synlig og vi ser virkeligheten bedre.

Når du heretter ser en «vanlig» vakende fisk eller en «vanlig» kornåker, vet du at «her arbeider Han som mettet mer enn 5 000 mann». Du vet at du ser et under. Et av mine favorittsitater er av Albert Einstein. Han sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.»

Vår verden er fortsatt like full av under som da gutten med matpakken levde – og som da du selv var barn. Ser du det?
«O store Gud, når jeg i undring aner
Hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universet med de mange baner
Og vet alt liv oppholdes ved ditt bord;
Da bryter lovsang ifra sjelen ut:
Takk store Gud, takk store Gud!»
(Carl Boberg, 1886)
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. februar 2023 da Mark 6,35-44 var dagens bibeltekst.

Lyst til å lytte til O store Gud/How Great Thou Art?

Her er lenker til noen innspillinger på Spotify:

13 januar 2023

Ettertanke | Jeg har sett ham

 Se hva Johannes peker på.
Dette ikonet kalles et 
Guds lam-ikon. Akkurat dette er et russisk ikon fra 1800-tallet.
Foto: Terje Hasselgård

Det finnes et helt spesielt ikon av Johannes Døperen som heter Guds Lam-ikonet. 


Med den høyre hånden peker Johannes på en diskos, en patena, kort sagt «et sånt fat som nattverdbrødet ligger på». Det er imidlertid ikke noe brød der. I stedet ligger det et bittelite, nakent Jesus-barn på fatet. Underlig. Under-lig.

På bokrullen som Johannes holder, står det skrevet: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er... Guds lam, som tar bort verdens synder.» (Joh 1,34 og deretter Joh 1,29)

Slik er ikonenes symbolspråk. Det ligner på drømmespråk, der ett symbol assosieres med et annet, og ulike tider kan være til stede samtidig. Ikoner har sin egen logikk, basert på assosiasjoner. På samme måte som en drøm gir «drømmemening», gir et ikon «ikonmening». Når du står der og ser på ikonet, gir det full mening: Brødet er Jesus Kristus. Og Jesus er Guds lam. Dermed kan Johannes Døperen si «Se, Guds lam», og peke på et bittelite Jesusbarn som ligger på nattverdsbrødets plass.

Under nattverdsliturgien i hver eneste messe hører vi ekkoet av ordene fra Johannes Døperen. Vi synger eller sier: «Guds lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss. Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred.»

Johannes noe. Hele fem ganger i løpet av dagens fem bibelvers dukker verbet se opp. Johannes ser – og han vitner om det: Jeg har sett ham!

Det er noe med nattverden som gjør at det er ekstra lett å få øye på Jesus der. I 2014 skjedde det i et benediktinerkloster i Frankrike. Jeg var på reise, og fikk være med da en munk feiret stille morgenmesse ved det bakerste alteret i den gamle, romanske klosterkirken. Det spesielle med den plasseringen, var at jeg kunne se ansiktet hans selv om han feiret messen vendt mot alteret i øst, ad orientem.

Den katolske kirke lærer at presten faktisk står ved alteret in persona Christi – helt på ekte. Derfor gjør han også bevegelsene til Jesus: Han løfter brødet slik Jesus gjorde det, og han ser fysisk opp mot himmelen, slik Jesus gjorde. 

Denne morgenen da munken løftet opp brødet, ble ansiktet hans forvandlet. Det kom fullstendig overrumplende på meg, slik jeg antar at undere ofte gjør. Plutselig så jeg ansiktet til Jesus i munkens ansikt – det skinte gjennom med en så intens utstråling av kjærlighet at jeg fortsatt ikke kan tenke på det uten å få tårer i øynene.

Dette er mitt enkle vitnesbyrd: Jeg har sett ham.
 
Derfor sier jeg med Job:
«Men jeg vet at min gjenløser lever;
og som den siste skal han stå fram på jorden.
Når det ikke er noe igjen av min hud,
og mitt kjøtt er tæret bort,
da skal jeg skue Gud.
Jeg skal se ham med egne øyne,
jeg selv og ikke en fremmed.
Å, jeg fortæres av lengsel!»
(Job 19,25-27)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. januar 2023 da Joh 1,29-34 var dagens bibeltekst.

Bibelteksten

«Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»» Joh 1,29-34 

08 november 2022

Semper fidelis | Den hellige munk Robert

Munk Roberts dype glede og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange.
Foto: Hylland Munkelyd

På mikkelsmesse, festdagen for St. Mikael og de hellige erkeenglene, døde den 88 år gamle trappistmunken Robert Anderson i et eneboerkloster som han hadde grunnlagt langt inne i skogen ved Tinnsjøen i Telemark.

Munk Robert vokste opp i Connecticut i USA. Allerede som tolvåring ønsket han å tre inn i kloster, men han måtte vente til han var 17 år før han fikk lov. Da han var 23 år ble han presteviet. I 1967 kom han så til Norge, og her forble han som eneboermunk, helt til sin død – trofast i bønn for deg og meg, natt og dag.

Munk Robert levde etter St. Benedikts klosterregel fra 500-tallet, og startet dagen med bønn klokken to om natten. Deretter vekslet det mellom bønn og fysisk arbeid («ora et labora») resten av døgnet i Hylland Munkelyd, der det hverken er innlagt vann eller elektrisitet.

I begravelsen sa biskop Bernt Eidsvig: 

«Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt. Forsakelsen var ikke ment som en prestasjon, den hadde bare én hensikt: Å vinne frihet til å leve som munk for Gud.»

Fader Roberts dype glede, ydmykhet og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. De kom på besøk til det avsidesliggende klosteret for å få sjelesorg, skriftemål, messefeiring og forbønn. Alle forteller om et spesielt møte med Guds fred på dette stedet.

Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange. En polsk mor opplevde at hennes første barn døde før fødselen. Senere ble moren gravid på nytt. Munk Robert velsignet og ba for babyen i magen hennes, og han gav henne en velsignet rosenkrans. Likevel ble også lille Faustyna født død. Legen erklærte barnet dødt og skrev det på papirene: Dødfødt. Foreldrene gråt og ba, og la den velsignede rosenkransen på datteren sin. Faustyna begynte å puste og ble levende igjen. I dag er hun seks år gammel.

Det finnes ingen andre menneskelige egenskaper som er så tiltrekkende som hellighet. Med tid og stunder slo to andre menn seg ned på Hylland Munkelyd sammen med den etter hvert krokbøyde munk Robert: Bror Miikael og bror Serafim, begge to fra Estland.

På dødsleiet spurte bror Miikael sin åndelige far om han hadde noen siste ord til ham. Den hellige, gamle munken svarte med svak stemme – to ord: «Semper fidelis». Vær alltid trofast.

Gud er trofast og rettferdig (1. Joh 1,9), og vi som er skapt i Guds bilde er kalt til å ligne ham. I Mika 6,8 står det rett fram: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Slik munk Robert gjorde. Semper fidelis.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. oktober 2020 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst. Løftet opp igjen 8. november 2022 til minne om Munk Robert.


Munk Robert foran kapellet. På nrk.no kan du lese den fine nettsaken "Noen tror vi er fra Hobbiten" med flere fine bilder og videoer.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Munk Robert ved høyalteret inne i kapellet.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Angående personvern

Jeg kontaktet Faustynas foreldre før jeg publiserte denne andakten i Vårt Land og her på bloggen. Både for å få opplysningene riktig, og for å få deres tillatelse til å fortelle datterens historie og hennes navn. De svarte at jeg selvfølgelig fikk lov til det. Så da vet dere det :)

Se video om munk Robert på YouTube

I denne videoen får du høre munk Robert fortelle sin livshistorie. Her får du også høre hans egen beretning om mirakelet med lille Faustyna. Munk Robert var 84 år gammel da denne videoen ble spilt inn i 2016.


Se videoen "Et siste farvel med onkel Terry"

I denne videoen får du se mange bilder fra munk Roberts liv, og også videomateriale fra begravelsen. Sangen i denne vakre filmhilsenen til munk Robert er hentet fra filmen «The Hobbit». Den spilles idet Bilbo sier farvel til dvergene og vender hjem etter Femærerslaget. Her kan du lytte til den på Spotify: The Last Farewell av Clamavi de Profundis.





Fra munk Roberts rekviemmesse.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Jeg ønsket sterkt å delta i munk Roberts begravelse, men måtte bli hjemme på grunn av sykdom. Jeg var imidlertid med i messen i ånden, i bønn/åndelig kommunion, og var veldig glad for å se disse bildene som Caroline Serck-Hanssen tok i begravelsen.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i mer enn tolv år, men fortsatt blir jeg utrolig rørt av å se munkene, prestene og nonnene våre samlet. Det er bare noe så utrolig fint, solid og trosstyrkende over det synet - alle de fine folkene som har viet hele livet sitt til Jesus. Å se hele Kirken samlet på den måten - det er så nydelig. Når de i tillegg følger sin trofaste bror på hans siste reise, da er det ikke mulig å holde tårene tilbake. Tenk å få være så rikt velsignet! Som Lars Roar Langslet sa det: "Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.

Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Biskop Bernt Eidsvig feiret rekviemmessen. Her kan du lese biskop Bernt Eidsvigs inspirerende preken (på katolsk.no).
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

På korset står det: "Munken kans Robert". Det er lokal dialekt, og betyr "Munken vår Robert".
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Munken kans Robert. 23.01.1932 - 29.09.2020
Foto: Haavar Simon Nilsen

Les også:

23 september 2022

Ettertanke | Den hellige Padre Pio

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange karismatiske gaver, inkludert mirakuløse helbredelser.

I dag, 23. september, er det minnedagen til en av de mest mystiske, fascinerende helgenene fra vår tid: Den hellige Padre Pio (1887-1968). 

Allerede fra barnsben av ble Padre Pio vant til kontakt med den usynlige verden, med sin skytsengel. Bare femten år gammel trådte han inn hos kapusinerne, en gren av fransiskanerordenen.

Den unge munken var ofte syk av en sykdom som lignet tuberkulose, men som legene aldri fant helt ut av. Han skulle lide av dårlig helse hele sitt liv, og det ble ikke bedre av konstante smerter og blodtap som følge av det som skulle komme siden.

Etter prestevielsen i 1910 begynte Padre Pio å få smerter i hender og føtter. Han fikk usynlige stigmata – Kristi sårmerker. 5. august 1918 gjennomgikk han den mystiske erfaringen av transverberatio – gjennomboringen av en lanse – som ga ham et sår i siden som blødde konstant.

Under messen fredag 20. september 1918 ble munken fylt av en helt uvanlig fredsfølelse. Deretter fikk han en visjon av Jesus og mistet bevisstheten. Da han våknet igjen på kirkegulvet, blødde han fra sår på hender, føtter og i siden. Han skulle bære fysiske stigmata i femti år, helt til sin død.

Ingen leger greide å forklare sårene og heller ikke å få dem til å gro. Gjentatte undersøkelser viste verken knokkelskader eller det minste tegn på betennelse eller verk. Sårene blødde hele tiden, og hver dag resten av livet mistet Padre Pio en hel kopp blod. Blodet fra stigmata hadde en søt lukt, «som parfyme eller blomster».

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange merkelige karismatiske gaver. Hos ham fant mange pilegrimer trøst og hjelp, inkludert mirakuløse helbredelser. 

Når han var frisk, kunne han høre skriftemål i 15-16 timer i strekk. Over 600.000 mennesker (*) skal ha skriftet for ham – til tross for at han var kjent for å nekte folk absolusjon dersom de holdt synder skjult for ham i skriftestolen. Folk fikk seg litt av et sjokk når han fortalte dem om syndene deres uten at de hadde nevnt dem.

Historiene om underlige hendelser forbundet med Padre Pio, om hans mirakler og hans svært konkrete konfrontasjoner med Den onde, er så mange og så utrolige at man nesten kvier seg for å feste lit til dem. Likevel: De er godt dokumentert og bevitnet av troverdige mennesker.

Padre Pio ble også tilskrevet bilokasjonens gave, det vil si evnen til å være til stede flere steder på en gang. Under andre verdenskrig var general Bernardo Rosini en av de mange flygerne som møtte «en munk i himmelen». Munken forhindret dem fra å slippe bomber på tyske installasjoner nær Padre Pios kloster. Det gjaldt både engelskmenn, amerikanere, polakker og palestinere, og både katolikker, ortodokse, protestanter, jøder og muslimer. Hver gang de nærmet seg, kom denne munken til syne i skyene, og pilotene vendte hjem mer forskrekket enn om de hadde møtt en tysk jager.

Etter krigen bestemte general Rosini og noen soldater seg for å besøke klosteret. De gikk inn i sakristiet og kjente straks igjen den munken de hadde sett i skyene. Padre Pio la hånden på generalens skulder og sa smilende til ham: «Nå, så det var altså deg som ville bombe oss alle». Generalen falt på kne og ble en av Padre Pios største støtter.

Padre Pios klosterforstander sier om ham: «Tro og håp var Padre Pios dyder. Han ga menneskene mye håp, og gjennom ham åpenbarte Kristus seg for menneskene. Jesus elsker menneskene, og han utvalgte denne ydmyke, ulærde kapusinerpateren for å bringe menneskene budskapet om frelse».

Padre Pios minnedag er i dag, på dødsdagen 23. september – hans himmelske fødselsdag.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. september 2021, da Matteus 8,14–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


* Tallet 600.000 skriftende er hentet fra katolsk.no. Jeg ser at den kjente katolske bibelteologen Scott Hahn skriver i dag at det var over en million mennesker som skriftet for Padre Pio.


"My past, O Lord, to you mercy;
my present, to your love;
my future, to your providence"
Den hellige Padre Pio

Likte du bildet? Her hos Cassie Pease Designs kan du laste det ned i stort format, slik at du kan bruke det som skjermbakgrunn.


Les mer:


Flere fakta om Padre Pio:

  • Helligkåringsdokumentasjonen om Padre Pios liv og virke teller 104 bind med 30.000 sider.
  • Kort tid etter at Karol Wojtyla (den senere pave Johannes Paul II) ble viet til prest den 1. november 1946, besøkt han Padre Pio i 1947. Den gangen skal munken ha forutsagt pavevalget og ha meddelt unge Wojtyla at han «så ham kledd i en hvit drakt med blodstenk», noe man anser for å være en forutsigelse av attentatet på paven på Petersplassen den 13. mai 1981.
  • I Italia overgår Padre Pio alle helgener i popularitet. Det viser antallet pilegrimer til San Giovanni Rotondo. Ofte kommer opptil 40.000 troende daglig til stedet hvor kapusineren virket og er gravlagt. San Giovanni har overtatt førsteplassen fra Lourdes blant Europas valfartssteder. I 1998 var det 7½ millioner besøkende, mot Lourdes' 6 millioner. (Kilde: katolsk.no)
"Pray, hope and don't worry.
Worry is useless.
God is merciful and will hear your prayer."
Den hellige Padre Pio

"Today's society does not pray. That is why it is falling apart."
Padre Pio

Padre Pio sier:
"Love the Madonna and pray the rosary,
for her rosary is the weapon against the evils of the world today."


 "The greater the suffering, 
the greater God's love for you."
St. Padre Pio


"The most beautiful act of faith
is the one made in darkness, in sacrifice,
and with extreme effort."
St. Padre Pio

30 august 2022

Ettertanke | Den hellige Bartolomeus

Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes.  Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med. Derfor står Bartolomeus i Laterankirken (bildet) og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn.
Foto: Jastrow/Wikimedia Commons

Den hellige Bartolomeus ble født tidlig i det første århundret i Kana i Galilea. Minnedagen hans er 24. august og står avmerket på den norske primstaven. 


Vi vet ikke noe sikkert om Bartolomeus ut over at han var en av disiplene til Jesus, «de tolv som var med ham» (Luk 8,1). Tenk det! Vi snakker om en av de aller, aller viktigste personene i hele verdenshistorien, også vet vi lite!

I vår viktigste kilde, Bibelen, nevnes Bartolomeus bare i apostellistene (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,14; Apg 1,13). Der står det arameiske navnet, «Bar Tolmai», som betyr «sønn av Tolmai» (plogdrageren), altså snakker vi om et familienavn etter farens yrke.

Det er mye som tyder på at Bar Tolmai er identisk med fiskeren Natanael som Jesus omtaler som «en ekte sønn av Israel, en mann uten svik» (Joh 1,47). 

Natanael er bare nevnt som disippel i Johannes-evangeliet, mens Bar Tolmai mangler som disippel i dette evangeliet. I de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) er situasjonen omvendt: Alle tre har med Bar Tolmai, mens ingen nevner Natanael. Og: I de synoptiske evangeliene nevnes Filip og Bar Tolmai alltid sammen, mens i Johannes-evangeliet nevnes konsekvent Filip og Natanael sammen. Så: På samme måte som Peter het Simon Bar-Jona, het Bartolomeus kanskje Natanael Bar-Tolmai?

I Martyrologium Romanum står det at Bartolomeus misjonerte i India og Armenia. Katolsk.no skriver: «Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller at da den hellige Pantaenus kom til India på begynnelsen av 200-tallet, fant han mennesker der som var kjent med evangeliet og som hadde en kopi av Matteusevangeliet som de hevdet var etter apostelen Bartolomeus.»

Kirkens legender forteller at Bartolomeus utrettet mange mirakler, særlig helbredelse av syke og besatte. Det mest kjente underet skjedde da han helbredet den besatte datteren til den armenske kongen, noe som førte til at kongen og hele familien omvendte seg til kristendommen. Slik begynte den kristne troen å spre seg i landet, og Armenia ble senere verdens første kristne nasjon.

Bartolomeus endte sine dager ved å bli dømt til «persisk dødsstraff», det vil si å bli flådd levende og deretter halshogd (noen kilder sier korsfestet). Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes. Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med.

Da jeg besøkte Laterankirken i Roma med dens høye marmorstatuer av «Kirkens søyler» – apostlene – var det én apostel som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg: Den hellige Bartolomeus. Han står der høyreist og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn. En ekte sønn av Israel. En mann uten svik. Må Gud gi oss den samme helhjertede troen som Bartolomeus hadde!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2022 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst.


Mesteparten av relikviene til den hellige disippelen Bartolomeus befinner seg på Tiberøya i Roma. I år 983 brakte keiser Otto III dem dit, til det klosteret han hadde grunnlagt på Tiberøya i Roma, hvor relikviene fortsatt hviler i kirken San Bartolomeo dell'Isola. 
Klikk på bildet for å se det i større format.

Foto: Flickr Creative Commons

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok