SANKTA LUCIA: Velkommen, Lucia, velkommen til Nordens mørke natt. Bildet: Carl Larsson, Lucia (1908)
I dag feirer hele Norge den hellige Lucia (286–304). Sankta Lucia ble feiret med en egen minnedag allerede for 1000 år siden her i Norge, og hun har sin egen merkedag på den norske primstaven.
Navnet Lucia betyr «lys», og Lucia-festen feires som en lysfest i årets mørkeste tid, særlig i Italia og Sverige, men også i store deler av Europa. Å feire Lucia-dagen er med andre ord både et urnorsk og et europeisk fenomen. Reformasjonen tok fra oss den vakre Lucia, men heldigvis har hun kommet tilbake i moderne tid. I dag retter jeg en hjertelig takk til Sverige som har sørget for at vi har fått tilbake feiringen av Lucia i Nordens mørke vinter.
Lucia er ikke oppdiktet. Hun er en reell, ung kvinne som ble født rundt år 286 i storbyen Siracusa på Sicilia. Vi vet med sikkerhet at hun led martyrdøden i hjembyen, trolig rundt år 304, under keiser Diokletians brutale forfølgelser.
Ifølge den kirkelige tradisjonen hjalp hun forfulgte kristne som skjulte seg i katakombene. Baptistpastoren Bjørn Olav Hansen (1958-2025) oppsummerer historien hennes slik: «Lucia skal ha tilhørt en svært velstående familie. Hun hadde dermed mulighet til å dele ut mat til de kristne som gjemte seg i byens katakomber. Det fortelles at hun hadde fått laget seg en krans av lys til å sette på sitt hode, slik at hun kunne bruke begge hendene til å hjelpe de trengende.»
Og han fortsetter: «Lucia-festen er en av de få kristne martyrfestene vi har igjen i vårt protestantiske Norge. Lucia er absolutt verdt å minnes, særlig i en tid hvor så mange av våre brødre og søstre blir forfulgt og lider martyrdøden verden rundt. Lucia bringer lys til en mørk, mørk verden.»
Derfor lyder dagens bibeltekst som et ekko av Lucias liv: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Joh 1,5). Hun bar dette lyset inn i katakombenes mørke – og inn i verdens mørke.
Lyset fra Sicilia lever også i musikken. Santa Lucia – «Svart senker natten seg» – er en gammel siciliansk folketone. Også den svenske tradisjonen har gitt oss flere vakre Lucia-sanger. Min favoritt er en nydelig melodi som høres ut som en nordisk folketone. Den er laget av Ola Eriksson, som også har skrevet teksten:
Lyset fra Sicilia sluknet ikke med Lucias martyrdød – og heller ikke med reformasjonen. Det fant en vei – gjennom århundrer, kulturer og landegrenser – helt til oss i Norden. Slik er Guds lys: Det lar seg ikke stanse av avstand, verken i tid eller rom.
Når vi vandrer i lyset, har vi fellesskap med hverandre – også med dem som allerede lever helt og fullt i Kristi lys. Derfor er ikke Lucia borte. Hun lever hos Jesus, og derfor berører denne helgendagen oss så sterkt: fordi vi virkelig er forenet med henne i Kristus. På ekte. Dette er hva trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn» – det er et fellesskap som virkelig finnes.
Vær varmt velkommen tilbake her i Nordens mørke vinternatt, Sankta Lucia. Vi har savnet deg.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. desember 2025, da 1. Johannes 1,5-7 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.
Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets minst kravstore måned.
November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen ferier, ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre pretensiøst enn november?
Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke måtte finne på så mye hele tiden. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter. (Ikke det at jeg er spesielt flink til å finne på noe ute de elleve andre månedene, men i november slipper jeg iallfall å ha dårlig samvittighet for det.)
I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe nytt og fint som er like om
hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden.
Her er en tekst som gjør at jeg blir glad i november. Det er et dikt av Irene Henrysson:
NOVEMBERLYS
Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket må vike for en eneste liten flamme.
Irene Henrysson
(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)
November er måneden for stearinlys og vokslys. I dag, 1. november, feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og i morgen er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde.
I det hele tatt: Tenn lys i november! "Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (kinesisk ordtak). Første gang publisert her på bloggen 1. november 2013.
"Er det ikke sånn det ofte er? Kall det skodde, kall det kors, trengsler eller prøvelser, men det er ganske mye av det, og ofte vet jeg ikke mer enn akkurat neste steg." Foto: Martin Fisch/Flickr Creative Commons
Jeg løfter opp igjen denne bloggposten i anledning at pave Leo har kunngjort at han vil utrope den hellige kardinal John Henry Newman til kirkelærer. Newman blir da bare nummer 34 som får denne ærestittelen i løpet av 2000 års kirkehistorie! Les nyhetssaken fra Vatican News på katolsk.no - den inneholder en fin, liten biografi for dem som er ukjent for Newman.
___________________________
En av de viktigste kristenlederne i England på 1800-tallet, var den hellige John Henry Newman – anglikaneren som ble katolsk kardinal. Hans bispemotto er et av de fineste jeg vet om: "Cor ad cor loquitur". "Hjerte taler til hjerte". Kan egentlig noe treffe et hjerte hvis det ikke kommer fra et hjerte?
I Norge er kardinal Newman (1801-1890) kanskje mest kjent for salmen sin "Lead, kindly light":
"Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim, leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;
eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."
Er det ikke sånn det ofte er? Kall det skodde, kall det kors, trengsler eller prøvelser, men det er ganske mye av det, og ofte vet jeg ikke mer enn akkurat neste steg. Da ber jeg om lys. Mildt lys. "Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim."
Jesus selv sier det rett ut: "I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh 16,33)
Pave Johannes Paul II minner oss om det samme når han sier:
"Det finnes ikke noe ondt vi kan møte som Kristus ikke møter sammen med oss. Det finnes ingen fiende som ikke Kristus allerede har overvunnet. Det finnes ikke noe kors å bære som Kristus ikke allerede har båret for oss, og som han ikke bærer sammen med oss nå."
Også Vårt Lands grunnlegger Ronald Fangen synger det samme budskapet inn i meg, gjennom salmen sin "Guds menighet er jordens største under":
"Å hellig håp! Å sanne, sikre løfte, fra Ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler, som morgenstjernen lyser løftet klart. Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel, men kjemp frimodig - se, jeg kommer snart!"
Må Gud velsigne dagen din og veien din. Spesielt hvis du går i myr i skodda.
"Di makt hev signa meg, då veit eg visst du leider enn i myr og fjell og heid, og so til sist ein morgon renn, då til meg smiler engleåsyn blid, som eg hev elska før, men mist ei tid."
Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. februar 2019 da Joh 16,25-33 var dagens bibeltekst
Dagens utsikt fra trikken i Oslo, nede ved Rådhuskaien, 27. februar 2019, da andakten stod på trykk i Vårt Land. Særdeles passende tåkevær i dag, må jeg si. Fint å få hjelp av Skaperen til å få kontekstualisert budskapet 😇
«To be deep in history, is to cease to be Protestant.» Den hellige John Henry Newman, ekspert på kirkefedrene
Jeg har ikke rukket å lytte til dette foredraget ennå, men det ble holdt av pater Erik Andreas Holth, som er både kapellan i St Paul menighet i Bergen og lærer i videregående skole. Ham kjenner jeg godt fra de sju årene mine i St Paul menigheten. Derfor vet jeg at miniserien er så bra at jeg kan anbefale den uten å ha hørt den selv først 😇
Kunnskapsrike p. Erik Andreas Holth er alltid vel verdt å lytte til. Her i gymsalen til St Paul skole i Bergen.
Foto: bergen.katolsk.no
"There is no evil to be faced that Christ does not face with us. There is no enemy that Christ has not already conquered. There is no cross to bear that Christ has not already borne for us, and does not now bear with us." Foto: AZ Quotes
"Dype, Stille, Sterke, Milde" av SKRUK. Ah. Den gjør det som coverbildet lover: Vasker sjelen din dypt, stille, sterkt og mildt. Jeg hadde ikke hørt SKRUK siden jeg bodde hjemme i 1995. Har noen vage minner om slitsomme panfløyter etc., så jeg hadde nok ikke funnet på å lytte til denne innspillingen hvis det ikke var for at jeg selv var blitt tipset om den. Men altså: Denne anbefales.
Mine topp 5-favoritter: "Leid milde ljos", "Alltid freidig når du går", "Jesus det eneste", "Guds lille helgenskare" og "Den stunda i Getsemane". Spesielt den siste, faktisk. Det er få ting som slår det å få bli med til mørket i Getsemane, til hagen der kjærligheten ofrer alt. Mektig. Anbefales!
Det står en flott statue av kardinal John Henry Newman utenfor Brompton Oratory i London. Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen
De har veldig fine messer i Brompton Oratory. Anbefales hvis du er i London. Hva er finere enn engelsk korsang blandet med katolsk liturgi og forkynnelse? Ah! En venn av meg er sikker på at engelskmennene kommer til å stå for musikken i himmelen. Jeg skjønner hva han mener :) Foto: Ragnhild H. Aadland Høen , 1. pinsedag 2018
Et av sidealtrene i vakre Brompton Oratory. Mange kom hit for å feire pinse da vi var til messe 1. pinsedag 2018.
Skriftestolen i Brompton Oratory er så vakker fordi det som skjer her inne er så vakkert: Her blir mennesker satt fri, og går ut igjen som nye mennesker, med fri pust og rak rygg. En meget vakker vaskemaskin.
En liten hvilepause ved inngangen til Brompton Oratory. Kirken ligger like borti veien for Harrod's.
Westminster Abbey. Jeg trodde jeg hadde delt en bloggpost om London-turen tidligere, men det ser jeg at jeg ikke har gjort. Her kommer derfor et slags London-appendiks til dagens ettertanke.
Dette er Westminster Abbey, kroningskatedralen som ble anglikansk ved reformasjonen. Lengre nede i gata ligger den nyere, katolske katedralen Westminster Cathedral. Jeg vil anbefale å ta en tur innom bokhandelen St. Paul's som ligger rett ved siden av den katolske Westminster Cathedral. Der har de alt mulig. Ikke bare et svært rikholdig utvalg av bøker, men også kristen kunst som ikoner, krusifikser, korssmykker, medaljonger, smykker, statuer, kort, plakater - alt hva hjertet kan begjære, i grunnen.
Sunniva med ny London-paraply på vei til evensong i St. Paul's Cathedral.
Vi var ikke bare i kirker, altså. Regent's Park er nydelig!
Stas med tur i London Eye i solnedgangen.
To søstre på Sealife. En søster i livet er godt å ha.
Hvem er heltene i et samfunn? Det sier mye om hvor et samfunn er på vei. Vi fant ikke mange helgener på Madam Tussaud, men vi fant Usain Bolt, sprinteren som alltid korset seg før han løp og som pekte mot himmelen når han vant.
De brave vaktene i Tower/alle deltakerne på jenteturen.
Det vakreste rommet i the White Tower er St. John-kapellet, der konger, dronninger og de som bor i Tower of London har bedt i over 900 år.
LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før Kyndelsmesse, 2. februar. Utejuletreet og julelysene våre får lyse i mørket helt til i dag. (Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by, julen 2012)
I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.
Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.
I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolske kristne holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.
Juletre helt til i dag
Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse. Treet holder seg fint når det står kaldt.
Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.
Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.
Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bergen 2012)
Vakker og elsket fest
Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine profetier (bildet under), og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.
I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.
Nydelige Nunc Dimittis
Dette er dagen som har gitt oss Nunc Dimittis, Simeons bønn, som synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.
Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»
«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»
«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»
Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.
Jesus ble båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).
Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.
Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?
På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas).
På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».
Dyrebare lys
Har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine.
Lysene vi tar med oss hjem fra kyndelsmessen i kirken er fortsatt små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Du tar dem frem til de helt spesielle tilfellene når det er noe helt spesielt du vil be for/løfte opp til Gud. Det er det som er så fint med katolsk, kristen tro: den er rik på symboler og tegnhandlinger som bærer dyp mening ❤️
Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons
Ordenslivets dag
I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.
De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke i Bergen er det tilbedelse hele dagen, og man ber kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.
Vi ber om kall i Kirken
Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]
Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.
Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.
Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +
Første gang publisert her på bloggen 2. februar 2013. Oppdatert og utvidet 2. februar 2018. Republisert 2. februar 2025
Velkommen, Anno Domini 2018. Det Herrens år 2018. 2018 år etter Kristi fødsel, han som kom og flerra heile vår tidsregning i to - i eit før og eit etter. Må det bli eet år med velsignelse og fred.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Tjuvholmen 31.12.2017
Her kan du lese fire av fr. Arnfinn Harams dikt som eg har delt tidlegare her på bloggen:
I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.
I dag, den 21. desember, på årets mørkeste dag, ber Kirken over hele verden «O Oriens»-bønnen:
«Å, Solrenning, Du glans av det evige lys, rettferds sol. Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.»
I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi venter på at «han skal bringe fred» (Mika 5,4).
O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Gud skal gripe inn, at vi skal få se Gud, at Jesus skal komme til oss.
I disse siste, intense adventsdagene er angen av Det gamle testamente sterk. Vi påkaller Jesus med de store messianske frelsertitlene: O Sapientia (Å Visdom), O Adonai (Å Herre), O radix Jesse (Å Jesse rot), O clavis David (Å Davids nøkkel), O Oriens (Å solrenning), O Rex gentium (Å folkenes Konge), O Emmanuel (Å, Gud med oss).
«Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes «gud», ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud.»
«Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel.»
«Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv».
Alle de sju O-antifonene avsluttes med de samme tolv ordene. Bli med hele Kirken og be dem i dag: «Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. desember 2018, da Mi 5,1-4a var dagens bibeltekst
Disse to bildene tok jeg da jeg jobbet i NHO, 21. desember 2017: Solen sett fra taket på Næringslivets Hus, med utsikt over Frognerparken. Ikke et eneste filter er brukt, annet enn Guds eget. Magisk lys! Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Lytt til dagens bønn her:
Les også her på bloggen:
Ettertanke | O Radix Jesse - en annen av O-antifonene - en bloggpost med mer informasjon om O-antifonene
Må bare dele noen oktoberglimt og denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø med dere.
Han gyller himlens tak i gullsinober.
Han heiser sola varsomt opp og ned.
Han helsar oss med sommar i oktober.
Han skifter fargar på kvart ospetre.
Han lyfter trea langsamt opp av jorda.
Han murer opp eit fjell og lar det stå.
Han pustar liv og varme inn i orda.
Han hentar deg den dagen du skal gå!
Går du på glør, så går du på hans hender.
Og når du blør, er det hans blod som renn.
Han står der nederst når di krise vender,
for han stig ned og du stig opp igjen!
Det gull du ser på himlen i oktober,
er renningar i veven som han vev.
Frå hans palett flyt purpur og sinober.
Og du er den som får hans kjærleiksbrev!
Av Jan Inge Sørbø
Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok. Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø. Tusen takk!
Denne bloggposten ble første gang publisert 29. november 2018, og oppdatert 17. oktober 2021. Bildene er fra Bygdøy i oktober 2018. Posten ble løftet opp på nytt 8. oktober 2023.
Sykkeltur til Bygdøy, med innlagt stopp på Norsk Folkemuseums kafé. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Frå hans palett flyt purpur og sinober. Og du er den som får hans kjærleiksbrev!" (Jan Inge Sørbø)
Vakre Bygdøy. Helt greit å bo i sykkelavstand herfra.
Mmm, jeg liker sjøen. Vintersjøen også.
To brødre på vei inn i eventyrskogen, rett før lillebror Johannes skled, veltet og fikk trøst av storebror Olav. Det gikk helt fint. Opp på sykkelen igjen og fortsett.
Alvelandet Rivendell fra Ringenes Herre dukker som vanlig opp av intet. (Ja, eller Oscarsborg, som det er mer kjent som.)
Maria (4,5 år). Kjempestas å være med på hengesykkel og "sykle selv".
Svaner er litt som Gud: Vakre, annerledes og inngir en solid dose ærefrykt.
Oktobersolnedgang på vei hjem. "Han gyller himlens tak i gullsinober. Han heiser sola varsomt opp og ned. Han helsar oss med sommar i oktober. Han skifter fargar på kvart ospetre." (Jan Inge Sørbø)
Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november:
NOVEMBERLYS
Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.
Irene Henrysson
(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)
De neste ukene nå er glede-seg-til-advent-tid. Etter at julestjerna forlot vinduet Kyndelsmesse i 2017, stod opphengskroken igjen så tom og søkte om ny jobb. Dermed har vi stjerne i advents- og juletiden, og hjerte i vinduet resten av året.
"Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (Konfucius) Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Vet du hvem som var den første som skrev at tidsregningen vår burde starte med Kristi fødsel? Og hvem som var den første historikeren som brukte betegnelsen A.D., Anno Domini, «Herrens år»?
Det var Sankt Beda den ærverdige – en from benediktinermunk og lærd historikersom levde i England i 673-735 A.D. Navnet hans betyr «beder» og kommer fra det gammelengelske ordet bedan (= å be). I dag er det Bedas minnedag. 25. mai er nemlig Bedas himmelske fødselsdag (= hans dødsdag).
Beda er en av bare 36 menn og kvinner gjennom hele kirkehistorien som har fått hederstittelen kirkelærer, «Doctor Communis Ecclesiae». Verkene hans teller hele 45 bind, hvorav 25 bind er bibelkommentarer.
Det er imidlertid som historiker han har blitt verdenskjent. Han kalles «Den engelske historiens far» på grunn av et unikt fembindsverk der han forteller den dramatiske historien om kristendommen i England frem til sine egne dager. Bedas kirkehistorie er en klassiker den dag i dag.
Beda ble benediktinermunk og senere prest, med både en lærdom og en fromhet som var eksepsjonell. Han skrev verker om alt fra naturvitenskap, historie og grammatikk til poesi, hymner og prekener.
Bedas navn ble snart kjent langt utenfor Englands grenser. En så begavet lærer trakk tallrike elever, også ungdommer fra Europas høyeste kretser. Hele sitt liv vitnet Beda om Kristus, han som er «et lys for folkeslagene» (Jes 42,6).
Beda døde som han levde. Mens han lå på dødsleiet, ga han undervisning til studentene sine hver dag. Resten av tiden sang han salmene, og oversatte Johannes-evangeliet og en helgenbiografi til gammelengelsk.
Den hellige Beda (62) døde sittende på gulvet i klostercellen sin, omgitt av de munkene han hadde levd blant, mens han sang sin favorittbønn, doksologien: «Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto» – «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd».
Da nyheten om Bedas død nådde de angelsaksiske misjonærene på kontinentet, skrev den hellige Bonifatius at «Kirkens lys, opplyst av Den Hellige Ånd, er sloknet».
Det vakre skrinet med Bedas jordiske rester ble ødelagt i 1541 under reformasjonen, men på veggen over graven henger det nå et sitat fra en av Bedas bønner. I dag vil jeg be den bønnen:
«Christ is the morning star who, when the night of this world is past, brings to his saints the promise of the light of life, and opens everlasting day.»
Beda den ærverdige oversetter den siste delen av Johannes-evangeliet til gammelengelsk. Maleriet "The Venerable Bede Translates John" av James Doyle Penrose (1862-1932). Foto: Wikimedia Commons (et utsnitt av bildet er brukt øverst i denne bloggposten)
Bønnen på veggen ved St. Bedes grav i katedralen i Durham, England:
Christus est stella matutina Qui nocte saeculi transacta Lucem vitae sanctis promittit Et pandit aeternam
Christ is the morning star who, when the night of this world is past, brings to his saints the promise of the light of life, and opens everlasting day.
