Ettertanke | Vesle Olsok og Karl den store

Olav den Hellige skrinlegges.
Foto: Wikimedia Commons

I dag feirer vi «Vesle Olsok» – dagen da Olav Haraldsson ble skrinlagt og helligkåret, 3. august 1031. 

Det var biskop Grimkjell som helligkåret ham, i tråd med datidens skikk. Biskopen kjente Olav inngående. I kongsgården som Olav lot bygge i Nidaros, hadde nemlig hirdbiskop Grimkjell plass like ved siden av høysetet, og han fulgte kongen på alle reisene hans.

Grimkjell var en from og lærd mann. Han kom fra den angelsaksiske kirke der geistligheten brant for reformene fra Cluny; et kloster som var sentrum for en stor vekkelse i Europa.

Grimkjell må ha lokket fram idealbildet av en kristen konge i Olavs sinn: En «rettferdig konge» (rex iustus), en «konge av Guds nåde,» en «Guds stedfortreder» i håndhevingen av lov og rett. Som Peter skriver det i dag: «de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode» (1. Pet 2,14).

Hellig Olavs forbilde var Keiser Karl den store – den kristne kongen som gjorde slutt på ufreden i Europa etter folkevandringene, og som seiret i kampen for lov og rett. I den fine, lille boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson» skriver pater Olav Müller om biskop Grimkjell: 

«Grimkjell må ha fortalt kong Olav om det store forfallet som fulgte i Europa etter Karl den stores død, og så skildret hvordan Karls kongstanke hundre år senere ble gjenfødt i forbedret utgave i kjølvannet av reformene fra Cluny: Den rettferdige konge som kjemper for fred, lov og rett i sitt rike så kristenlivet kan blomstre og utfolde seg fritt.»

Politisk vant ikke Olav noe å på å kjempe for Kristi sak i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny, europeisk lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, og tvangsekteskap, friller og flerkoneri ble forbudt. De måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier. Slaget på Stiklestad dreide seg i høyeste grad om kristne verdier.

Under slaget kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han en martyr for troen; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

Ingen nordmann har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Det er med rette han kalles for Norges evige konge.

Ora pro nobis, Sancte Olave.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen Vesle-Olsok, 3. august 2018, da 1 Pet 2,13-17 var dagens bibeltekst

Translatio Olavi

På denne dagen i 1031: Få med deg Snorres spennende beretning om skrinleggingen og helligkåringen av Hellig Olav!

Den leser du her på bloggen, i bloggposten "Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi". Her er et utdrag fra Snorres fortelling:

"Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt."

LES OGSÅ:

• Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi
• Ettertanke | Hellig Olavs såkorn
• NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde
• Preken | Olsok uten Hellig Olav
• Fantastisk preken om Hellig Olav ved 1000-årsjubileet av Hellig Olavs omvendelse
• Primstaven og preken: Olsok - en hellig viking
• Alle saker på bloggen som er tagget med Hellig Olav

Tolkien | Hemmeligheten bak et godt ekteskap

I dag er det nøyaktig 125 år siden den katolske forfatteren J. R. R. Tolkien ble født, 3. januar 1892. Jeg kom over en interessant bloggpost om ham og hans holdning til ekteskapet i kveld.

Det er Sam Guzman, bedre kjent som bloggeren the Catholic Gentleman, som har skrevet posten Tolkien Speaks: The Secret to a Happy Marriage.

Tolkien er en av mine yndlingsforfattere. Det er fascinerende å få et innblikk i hvor ytterst romantisk og samtidig jordnær og definitivt ikke-romantisk han var. Les, så skjønner du hva jeg mener.

BE A MAN. BE A SAINT. Fra bloggens egenpresentasjon: "More than ever, the Church needs men. Sadly, many Catholic men have believed the lie that being holy isn’t manly, and that the faith is boring. They leave religion to women and children and simply tune out. But holiness is for men. There is nothing more difficult, rewarding, or manly than becoming a saint. The spiritual life is full of combat, struggle, hardship, and adventure. It requires blood, sweat, tears, perseverance, and courage. It isn’t for the faint of heart. Catholic men are called to leave mediocrity behind and to strive for greatness. The Catholic Gentleman exists to inspire men to holiness—to love God, to serve others, and to deny self. And to do it all with class and classic manly flair."

Jordnære livsråd fra en far

Her er et utdrag fra Tolkiens brev til sin sønn Michael:

"No man, however truly he loved his betrothed and bride as a young man, has lived faithful to her as a wife in mind and body without deliberate conscious exercise of the will, without self-denial. Too few are told that — even those brought up in ‘the Church’. Those outside seem seldom to have heard it.

When the glamour wears off, or merely works a bit thin, they think that they have made a mistake, and that the real soul-mate is still to find. The real soul-mate too often proves to be the next sexually attractive person that comes along. Someone whom they might indeed very profitably have married, if only—. Hence divorce, to provide the ‘if only’.

And of course they are as a rule quite right: they did make a mistake. Only a very wise man at the end of his life could make a sound judgement concerning whom, amongst the total possible chances, he ought most profitably have married! Nearly all marriages, even happy ones, are mistakes: in the sense that almost certainly (in a more perfect world, or even with a little more care in this very imperfect one) both partners might have found more suitable mates. But the ‘real soul-mate’ is the one you are actually married to. In this fallen world, we have as our only guides, prudence, wisdom (rare in youth, too late in age), a clean heart, and fidelity of will…"

Romance and glory

Dette er det samme brevet der Tolkien skrev noe som er blitt et av hans mest kjente sitat:

"Out of the darkness of my life, so much frustrated, I put before you the one great thing to love on earth: the Blessed Sacrament … There you will find romance, glory, honour, fidelity, and the true way of all your loves upon earth.” 

(Til tolkningen for ikke-katolikker: "Det velsignede sakramentet" er nattverden/kommunionen/eukaristien.)

Les hele artikkelen Tolkien Speaks: The Secret to a Happy Marriage her.

THE ONE GREAT THING TO LOVE ON EARTH: "Out of the darkness of my life, so much frustrated, I put before you the one great thing to love on earth: the Blessed Sacrament … There you will find romance, glory, honour, fidelity, and the true way of all your loves upon earth.” (J. R. R. Tolkien)

"Jesus has made Himself the Bread of Life to give us life. Night and day, He is there. If you really want to grow in love, come back to the Eucharist, come back to that Adoration." (Den hellige Mor Teresa)

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Paul kirke i Bergen

Frispark: Det (u)hellige ekteskapet

Faksimile: Dagen, 30.4.2016

I fremtiden tror jeg at staten vil trekke den verdslige vigselsretten tilbake fra trossamfunnene.

Jeg har vært fast spaltist i avisen Dagen siden 2012. Her er mitt nyeste bidrag i spalten Frispark:

Er ekteskapet en verdslig ordning, eller er det hellig? Tenk etter. Hvis ekteskapet er en verdslig ordning kan det ikke være hellig. Dette går jo på definisjonen av hva verdslig er: det verdslige tilhører kun verden, i motsetning til det hellige. Men: Hvordan kan vi kristne betrakte ekteskapet som en verdslig ordning når Guds ord klart sier at vi skal holde ekteskapet hellig?

Paulus kaller ekteskapet for «et stort mysterium» («sacramentum» på latin), og ifølge Den katolske kirke er det nettopp hva det kristne ekteskapet er: et sakrament. Hellig, ubrytelig, innstiftet av Gud.

I 2008 fikk vi en ny ekteskapslov i Norge. Den sier at det ikke lenger betyr noe hvilket kjønn de to brudefolkene har. Dermed brøt det norske Stortinget med både den kristne ekteskapsforståelsen og med den historiske og universelle måten å se på ekteskapet. I forrige uke fulgte Den norske kirke opp og gav i praksis sin tilslutning til denne ekteskapsforståelsen.

Ekteskapsloven fra 2008 bygger imidlertid på en ikke-kristen forståelse av hva ekteskapet er. Den ser på ekteskapet som en ren kontraktforståelse mellom to kjønnslikegyldige parter, uten at det forutsettes at ekteskapet samtidig er et utgangspunkt for slektens videreføring og barnas oppvekst med sine biologiske foreldre.

For katolske kristne er dette helt umulig å gå med på. Det går ikke an å skille ekteskapet fra barna. Faktisk får du ikke bli gift i Den katolske kirke uten at både bruden og brudgommen svarer ja på dette heftige spørsmålet under ektevielsesritualet: «Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd?»

Barn er den fullstendig naturlige frukten av samlivet mellom mann og kvinne. Vil du ikke ta mot barn, kan du ikke bli gyldig gift. Faktisk. Så radikalt tenker Den katolske kirke om ekteskapet. Kan du ikke få barn på grunn av alder eller sykdom, er det en annen sak, men vil du ikke, er du ikke i et ekte ekteskap.

Barn er ikke et preventivuhell. Når liv blir til, er det det største av alle mirakler. Den ekteskapelige foreningen, sex, gir nytelse, men den har også noe med barn å gjøre. Å hevde noe annet er like ulogisk som å hevde at «spising har ingen sammenheng med kroppens behov for næringsstoffer. Spising er bare til for at jeg skal nyte maten.»

Seksualitetens to hensikter, forening og forplantning, hører naturlig sammen på den mest bokstavelige måten ordet naturlig kan anvendes. Sex har noe med barn å gjøre. Det er slik Gud har skapt kroppene våre. Det er slik han har skapt sex, og det er dette ekteskapet er til for å beskytte: De to og frukten av samlivet deres, barna. «Det som Gud har sammenføyd skal mennesket ikke skille», sa Jesus.

Et kristent ekteskap er en pakt mellom de to og Gud, og skal per definisjon være åpent for Gud, spesielt på seksualitetens område. Dersom ekteparet ikke på noe tidspunkt er åpne for at ekteskapet deres får bære fysiske frukter, har ekteskapet en så alvorlig mangel at det ifølge katolsk kirkerett ikke er et ekteskap.

«Den katolske kirke bør slutte å vie» meldte Dagen i en avistittel denne uken, og tilla utsagnet til den katolske biskop Bernt Eidsvig. Det mente han naturligvis ikke. Dersom jeg som er katolikk bare hadde giftet meg borgerlig, ville Den katolske kirke faktisk ikke ansett mitt ekteskap som et kristent, gyldig ekteskap. De ville betraktet meg som en samboer, en samboer som riktignok har fått den beste juridiske beskyttelsen samfunnet kan gi meg.

Det biskop Bernt Eidsvig sa, er at katolske prester skal fortsette med å vie. Han mener bare at de katolske prestene ikke lenger bør opptre som sivile tjenestemenn. «Nå definerer kirken og staten ekteskapet så ulikt at staten får gjøre sin del, og så får kirken gjøre sin,» som han sa til Dagen. Det har aldri vært aktuelt for Den katolske kirke å slutte å vie. Helt uaktuelt. Vigselen er jo i kristen forstand en pakt mellom ekteparet og Gud! Dette er også grunnen til at Den katolske kirke ikke går inn for borgerlig ekteskapsinngåelse med kun en kirkelig velsignelse. Den ekte ekteskapsinngåelsen skjer i kirken. Den borgerlige ekteskapsinngåelsen sørger deretter for rettsvern og juridiske rettigheter.

I fremtiden tror jeg at staten vil trekke den verdslige vigselsretten tilbake fra trossamfunnene. Alternativt kommer vi til å oppleve at staten utøver et større press på trossamfunnene for å endre kriteriene for ekteskapsinngåelse. Uansett hvilket av disse to scenariene som inntreffer, vil en rekke trossamfunn opprette dobbel ekteskapsinngåelse, som i resten av Europa.

I Frankrike forvaltet kirken ekteskapsinngåelsen på vegne av staten helt til revolusjonen i 1789. Etter at staten krevde å få gjennomføre ekteskapsinngåelser, opprettet Den katolske kirke en separat vielse (som kirkerettslig sett er den ekte vielsen). Det samme skjedde etter at Bismarck fratok kirken vigselsmyndigheten i den tyske kulturkampen. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før Den katolske kirke og andre frie trossamfunn kommer til å trekke den samme konklusjonen i Norge.

Som representantene for Normisjon, Misjonsforbundet og Oslo katolske bispedømme sammen skrev denne måneden: «Som kirker og misjonsorganisasjoner forholder vi oss til de rammer myndighetene til enhver tid gir. Når staten endrer sin forståelse av ekteskapet, har det konsekvenser for oss. Derfor søker vi sammen. Vårt primære anliggende er fortsatt å kunne formidle og forvalte en ekteskapsforståelse i tråd med vår tro og bekjennelse.»

Vi står sammen. Fordi ekteskapet er hellig. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Dagen lørdag 30. april 2016

Frispark | Vi får altfor få barn

FAMILIEFORØKELSE: Kan anbefale dette anvendelige, utvid-as-you-go-dørskiltkonseptet for dem som er åpne for å få flere enn 1,78 barn.

Fruktbarhetstallet for norske kvinner lå i 2013 på 1,78 barn i følge Statistisk Sentralbyrå. Vi må tilbake til 2002 for å finne et lavere fruktbarhetstall. Til orientering: For at befolkningsnivået skal holde seg jevnt må fruktbarhetstallet må ligge på 2,1 (dvs. at hver kvinne i løpet av et liv må føde 2,1 barn hver).
I hvilke andre land i verden har befolkningen bedre forutsetninger for å kunne reprodusere seg selv enn i Norge? Med det norske velferdsnivået burde vi vel i det minste være i stand til å reprodusere oss selv? Så hvorfor gjør vi det ikke da? Hva har skjedd med nordmenns syn på barnet?

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Vær fruktbare og bli mange,» var Guds aller første bud til menneskene. Det skulle man ikke tro i Europa i dag. 

Første gang publisert i avisen Dagen (i Velsignet Helg) lørdag 28. september 2013
 

De europeiske fødselstallene er suicidale. Selv ikke i Norge greier vi å reprodusere oss selv, enda vi ligger rimelig langt oppe på fruktbarhetsskalaen i Europa.

Som alle lesere av Dagen har fått med seg: Den norske abortlovgivningen har så langt tatt livet av mer enn en halv million nordmenn. Det du kanskje ikke har tenkt like mye over, er at abortloven samtidig har tatt livet av det kristne synet på det fødte barnet.

De siste tiårene har nordmenn gått fra å se på barnet som en velsignelse, en gave fra Gud, til å mer og mer ser på barnet som en byrde – en byrde som vi i snitt bare orker 1,78 stykk av i 2013. (Fruktbarhetstallet er oppdatert etter den opprinnelige publiseringen i sept. 2013. I 2013 lå fruktbarhetstallet for norske kvinner på 1,78 barn i følge Statistisk Sentralbyrå. I 2020 sank fruktbarhetstallet helt til 1,48 i følge SSB. Fruktbarhetstallet for innvandrerkvinner i Norge lå på 1,68 i 2020. Hvis ikke fruktbarhetstallet ligger på 2,1 eller mer, minsker befolkningen.)

Abortloven har fundamentalt endret vårt syn på både det ufødte og det fødte barnet fordi «Det ufødte og det fødte liv er vevet sammen. Man kan ikke frata det ene verdi uten å forringe det annet,» som Børre Knudsen sier det i boken En prest og en plage.

Abortlovgivningen er ikke det eneste som har fordreid vårt syn på barnet. Også prevensjonen har bidratt solid i samme retning. Jeg siterer igjen Børre Knudsen: «Man skulle sannelig tro at liv er blitt det verste som kan skje. Liv, det største av alle mirakler, regnes i vår tid som et preventivuhell. Hvilke argumenter står man igjen med når penger blir ansett som viktigere enn liv?»

Hvorfor får vi ikke flere barn? Fordi vi ikke greier å skaffe dem mat, klær og utdanning? Nei, fordi vi ser på barn som en BYRDE. Det er så slitsomt å ha barn. De krever tiden vår, pengene våre og kreftene våre; alt vi er og har. De kommer i veien for oss, for karrieren, utdannelsen og alle planene våre. Vi vil ha kontroll over livet vårt. Nyte livet. Tenke på oss selv.

Generelt vil vi ha sex, men ikke barn. Vi tenker at sex har ingenting med barn å gjøre. Det eksisterer ingen forbindelse mellom sex og barn. Det finnes faktisk et legemiddel mot slikt, p-pillen, en pille mot barn. For sikkerhets skyld har vi også fått angrepillen – en kjemisk teppebombing av kvinnekroppen som utsletter alt liv der inne, en angrepille mot barn.

Det forventes i dag at alle unge, ansvarlige kvinner skal innta sin daglige kjemiske cocktail med anti-barn-hormoner. Hvis jeg ikke vil ta p-pillen må jeg ha forberedt en lang forsvarstale som ikke går på selve saken, men på bivirkningene. Dem er det til gjengjeld mange av. Hvert år dør unge, friske jenter i Norge bare fordi de har brukt p-pillen. Det unaturlig høye hormonnivået gir signifikant økt fare for blodpropp, kreft, blødninger, nedsatt sexlyst, nedsatt generell lyst, trøtthet, depresjon, humørsvingninger, overvekt, astma, matallergier og varig tap av eggløsning. Alt dette er sånt som folk forstår. Det de ikke forstår, er at sex har noe med barn å gjøre. Men den holdningen er omtrent like logisk som å hevde at «spising har ingen sammenheng med kroppens behov for næringsstoffer. Neida, spising er bare til for at jeg skal nyte maten».

I dag har vi havnet i en situasjon der uplanlagte svangerskap blir regnet som en ulykke. Problemet er at det faktisk ikke er en ulykke når sex fører til barn – tvert imot er det slik Gud har skapt sex. «Det som Gud har sammenføyd, skal mennesket ikke skille» sa Jesus. Prevensjon sørger for at seksualitetens to hensikter – forening og forplantning – blir holdt kunstig adskilt. Er det noe rart at vi ender opp med dårlig sexlyst og et skrantende sexliv?

Til tross for at alle medier er proppfulle av sex, har dagens nordmenn i følge Folkehelseinstituttet mye sjeldnere sex enn folk hadde før i tiden, i gamle dager, den gang sex faktisk hadde noe med barn å gjøre. Og det er jo i grunnen helt logisk. Når man bevisst fjerner den magiske dimensjonen ved sex, når man ikke lenger tar del i den fortsatte Skapelsen – når man med vilje fjerner halvparten av meningen med sex – da er det helt naturlig at man ender opp med å ha mindre sex. Ikke hjelper det at store deler av den kvinnelige befolkningen går på kjemisk lystdempende medikamenter heller.

Det var ikke sånn det skulle være. Et kristent ekteskap skal per definisjon være åpent for Gud, spesielt på seksualitetens område. Et kristent ektepar ser det som en ære å få et uventet barn fra Gud, ikke en ulykke. Vi lytter til Gud og er åpne for å ta imot et barn når han vil gi oss det. I Den katolske kirke er det faktisk umulig å bli gift dersom ikke både bruden og brudgommen svarer ja under ektevielsesritualet når presten spør: «Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd?»

Klarer alle å holde det løftet? Nei. En så radikal overgivelse til Gud og til hverandre forutsetter dyp tillit. Det er kanskje der det først og fremst stopper opp for oss i dag. Vi stoler ikke på Guds godhet og Hans ledelse. Vi stoler knapt nok på hverandre.

Så hva gjør vi – vi stakkars forvirrede ektepar i fruktbar alder som mottar så mange motstridende meldinger? Vi ber. Vi overgir oss til Guds plan og Guds ledelse så godt vi kan med de skrøpelige livene vi har, og vi ber med Ignatius av Loyola:

«Alt mitt er ditt. Herre, motta all min frihet, min erindring, min forstand og hele min vilje: Alt hva jeg eier og har. Du har gitt meg det: Til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.» Amen!

Oppdatert med nye fruktbarhetstall for 2020 den 22. august 2021.

Første gang publisert i avisen Dagen (i Velsignet Helg) lørdag 28. september 2013

Ettertanke: Trosskiftet i middelalderen

HØYTIDELIG DAG: I dag, på stortingsvalgdagen 9. september 2013, velger vi retning for landet vårt. Bildet er fra den høytidelige åpningen av det 155. Storting i 2010.
Foto: Stortinget/Flickr Creative Commons

 

I middelalderen tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering.

Det kristne synet på enkeltmennesket rystet det brutale ættesamfunnet i grunnvollene. Samfunnsrevolusjonen bodde i bibelord som dette: «Du skal ikke stå din neste etter livet. […] Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din neste som deg selv.» (3. Mos 19;16,18)

Pater Olav Müller sier: «I et utpreget ættesamfunn – hvor ætt lå i fiendskap med andre ætter, og hvor blodhevnen fikk råde grunnen – der hadde kristendommen små sjanser til å bli noe mer enn et ytre ferniss». Overgangen til kristendommen måtte derfor innebære nye lover og et skifte fra ættesamfunn til statssamfunn. De nye, kristne lovene oppgraderte individet - menneskeverdet - på bekostning av ætten. Pater Olav Müller kaller det «en humanisering av samfunnet».

Under konvertittundervisningen i Rouen i Frankrike hadde Hellig Olav fått innprentet at hvert menneske – mann eller kvinne, barn eller voksen – hadde en uendelig verdi, skapt som de var i Guds bilde og frelst ved Jesus Kristus. Derfor innførte kongen kristenretten i Norge.

Kristenretten – i århundrer kjent som «Hellig Olavs lov» – medførte at blodhevnen, ættehevnen, ble ulovlig. Det ble også strengt forbudt å sette uønskede barn ut i skogen for å dø. Treller skulle frigis. Tvangsekteskap og polygami ble forbudt. Det ble bygd opp omsorg for syke og fattige. Hviledagen skulle helligholdes.

Tusen år senere ser vi at norske lover langsomt beveger seg tilbake til den hedenske tiden. Vi står i fare for å gli tilbake til det barbariet som Hellig Olav en gang forlot og kjempet imot.

Men takk Gud: Kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med og be for Norge i dag. Be hver eneste dag for Norges omvendelse. Be på dine knær!

Først publisert i avisen Vårt Land 31. august 2013, da 3 Mos 19,16-18 var dagens bibeltekst  

LES MER:

• Denne ettertanken er på mange måter bare et konsentrat av pater Olav Müllers foredrag "Hellig Olav som lovgiver" som ble holdt i Trondheim på olsokdagen 29. juli 2013. Du kan laste ned foredraget her. Jeg vil på det varmeste anbefale deg å lese hele foredraget.
• Takk også til legkarmelitt Frode Thorup for inspirasjonen jeg fikk ved å lese hans blogginnlegg om trosskiftet i middelalderen. Hvis du likte blogginnlegget mitt vil du også like Frodes innlegg. Anbefales!

Ettertanke: Han døde for ekteskapet

SERVERT PÅ ET SØLVFAT: «Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes' hode på et fat.» (Matt 14,8)
I dag feirer vi minnedagen for den hellige Johannes Døperens martyrdød.

Alle kristne martyrer har dødsdagen som sin minnedag. Alle bortsett fra én: Johannes Døperen, som har fødselsdagen 24. juni som sin viktigste festdag. 

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes, Sankt Hans.

I dag 29. august feirer vi hans andre minnedag: «Den hellige Johannes Døperens martyrdød». Du finner merkedagen på primstaven («Johannes’ halshogging»), med et sverd som merke.

Tidligere syntes jeg det var litt makabert å feire helgeners dødsdag, men ikke nå lenger. Det er jo Johannes Døperens himmelske fødselsdag vi feirer i dag. Dagen da han ble født inn i Himmelen, dagen da han nådde det evige målet. En veldig seier!

Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid han er. Evangelisten Johannes skriver om sin navnebror: «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset» (Joh 1,8), og det gjorde Johannes Døperen så til de grader.

For hva var Johannes’ første gjerning? Jo, allerede før han selv var født pekte han på det hellige, ufødte barnet i Marias liv. (Dette er for øvrig en av de vakreste bibeltekstene om fostre som jeg vet om. Les den gjerne i dag og dvel ved den, Luk 1,39-45.)

Og hva var det Johannes Døperen døde for? Jo, han døde for ekteskapet. Han gikk i klingen på de politiske makthaverne, kritiserte landsfyrsten Herodes og forsvarte ekteskapets hellighet. Prisen han måtte betale var den høyeste; han gav sitt liv.

Er ikke det en inspirerende helgen for vår tid, så vet ikke jeg.

PRIMSTAVEN: Primstavmerket for
"Johannes Halshogging" er sverdet i midten.
Over: Barsok (St. Bartolomeus)
Under: Edismess (St. Egidius)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag ber jeg dagens kirkebønn:

«Allmektige Gud, du gjorde den salige Johannes Døper til forløper for din Sønn, ved sin fødsel og sin død. Han gikk i døden for å vitne om sannhet og rettferd. Vi ber deg, hjelp oss som du hjalp Johannes, å kjempe for den tro som vi bekjenner.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 29. august 2013 da Matt 14,1-12 var dagens bibeltekst

Ettertanke: Hebreerbrevet i én spalte

IKKE DEN LETTESTE VEIEN: Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.
Foto: Michele Travierso/Flickr Creative Commons

Begynner du å bli lei av at det er så krevende å leve et kristent liv? Er du kanskje i ferd med å gli umerkelig bort fra troen? Les Hebreerbrevet. Det er skrevet til deg.

Hebreerbrevet er adressert til noen som stod i fare for å falle fra troen – ikke på grunn av forfølgelse, men fordi de var begynt å bli trøtte og motløse. Den smale veien har alltid vært mer krevende å følge enn den brede.

Forfatteren vil gi dem en sterkere tro, og skriver derfor mye om Jesus, om hans presteskap og offer. ”Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!” (Hebr. 4,14)

Et annet viktig tema i brevet er hvordan vi, Guds folk, er på pilegrimsferd til det himmelske Jerusalem. På veien dit skal vi hjelpe og oppmuntre hverandre hver dag ”for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.” (3,13)

Forfatteren avslutter brevet med å utfordre dem på helt konkrete ting som truer troen: ”Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. [...] Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. [...] La dere ikke rive med av all slags fremmede lærdommer!” (13,4-5 og 9) Rimelig relevante utfordringer for oss nordmenn i dag, eller hva?

Dagens bibeltekst er hentet fra avslutningen av Hebreerbrevet. Den oppsummerer hele brevet og er en av de vakreste velsignelsene i hele Det nye testamentet. Ta den til deg i dag!

”Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. mai 2011

Sankt Hans, ekteskapet og de ufødte barna

FØR HAN BLE FØDT: I går feiret vi Sankt Hans' fødselsdag. I dag passer det å fordype seg enda mer i hans liv. Sankt Hans, den hellige Johannes, er ikke en mann du blir ferdig med på en dag. På dette bildet møter han Jesus for første gang i sitt liv, mens de begge er på fosterstadiet.

 

 Foto fra utstillingen "Mary Expectant with Child" i Salzburg-katedralens museum (Nov 2006 – Jan 2007)

Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid Johannes er.

For hva var Johannes Døperens første gjerning? Jo, allerede før han selv var født pekte han på det hellige, ufødte barnet i Marias liv. Dette er en av de vakreste bibeltekstene om fostre som jeg vet om - du kan lese den like nedenfor her.

Og hva var det Johannes Døperen døde for? Jo, for ekteskapet. Han gikk i klingen på de politiske makthaverne, kritiserte landsfyrsten Herodes og forsvarte ekteskapet. Prisen han måtte betale var døden.

Er ikke det en helgen for vår tid, så vet ikke jeg.

Sancte Ioannes Baptista, ora pro nobis.

Hellige Johannes Døperen, be for oss.

DE UFØDTE: Bibelen forteller at Johannes Døperen (t.h.) var fylt av Den Hellige Ånd allerede mens han var et foster. Her tilber Johannes sin Herre Jesus Kristus (t.v.) mens de begge er i mors liv (Luk 1,41-44). Johannes var seks måneder eldre enn Jesus, noe som innebærer at Jesus var yngre enn tolv uker da de to fostrene møttes første gang.

Foto: Utsnitt av samme bilde som ovenfor

Fosteret i Bibelen

 

”Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg. Før du ble født, helliget jeg deg.” Jeremia 1,5

”Helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd.” Lukas 15,1 - engelens budskap om Johannes Døperen

 

”Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.” Lukas 1,41-44  

”Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.” Jesaja 49,1

”Så sier Herren, din forløser, Han som formet deg fra mors liv” Jesaja 44,24

 

”For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom. Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.” Salme 139,13-16

LES MER:

• Bloggartikkelen min om Johannes Døperen fra i går finner du her.
• Hvis du ikke leste biografien om Johannes Døperen på katolsk.no i går, så gjør det i dag! 
• Ettertanken "Det hellige fosteret" handler om da Johannes Døperen og Jesus møttes for første gang - en ettertanke om de ufødte barna og abort

Kronikk: Det aller beste samlivet

PÅ TRYKK: "Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer."
Faksimile: Fædrelandsvennen 12. mars 2013

Vil du ha et lykkeligst mulig samliv? Vil du ha en lavest mulig risiko for samlivsbrudd? Da bør du velge ekteskapet, viser forskningen. 

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg
og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. 
Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 
Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013.
Uthevinger i fet skrift er kun gjort her på bloggen.

I skyggen av debatten omkring homofilt samliv har det skjedd en stille revolusjon av det heterofile «normal-samlivet»: 9 av 10 unge flytter sammen før de gifter seg, og over halvparten av dem som får sitt første barn, er samboere.

Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer.

«Sliding instead of deciding»

Sommeren 2009 rapporterte VG at par som bor sammen før de gifter seg, får mindre lykkelige ekteskap og har større risiko for skilsmisse enn de som ikke bor sammen før bryllupet. Den norske samlivseksperten professor Frode Thuen kommenterte at den amerikanske forskningsrapporten var både interessant og viktig: «Oppfatningen har jo lenge vært at det er lurt å prøve ut samlivet før man forplikter seg. Disse studiene viser at det kanskje er tvert om.» Og videre, om samboerparene: «Disse parene opplever nok ofte at det ene tar det andre, og så er de plutselig gift og fanget i noe som de egentlig ikke trodde på.»

Samboernes krangling

En studie fra Hemil-senteret/Universitetet i Bergen (2012) som har fulgt 76 000 norske førstegangsfødende i to år, viser at samboerne kranglet oftere og på styggere måter enn gifte. De var også mindre tilfredse når de ble foreldre for første gang. Psykolog og stipendiat Øystein Mortensen presiserer at utdanningsnivå og inntekt ikke kan forklare forskjellene. Han peker i stedet på betydningen av forpliktelse og «den rituelle handlingen som en vielse er».

Anne Reneflot finner i sin doktoravhandling (Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo 2010) at samboere i gjennomsnitt oppgir lavere samlivskvalitet enn gifte. Kenneth Aarskaug Wiik og Turid Noack gjør samme funn (SSB 2011).

Alle skjønner at idrettsstjerner bare kan lykkes dersom de satser alt de er og har på å nå sine mål. Men på samlivsfronten er det blitt gjengs å satse på det som Trine Gjermundbo (tidligere leder ved Samlivssenteret ved Modum Bad) kaller GSG-metoden: Går det, Så Går det. Det går ofte ikke.

Umulig å teste ut

En utbredt oppfatning i dag er at man BØR bo sammen før man gifter seg, for å teste ut om man passer sammen. Problemet er bare at de fleste tingene som virkelig utfordrer et samliv, er umulige å teste ut på forhånd. Å bo sammen en stund som unge og nyforelskede gir et lite realistisk bilde av hvordan et livslangt samliv vil bli. Da er det lurere å gjøre et grundig forarbeid FØR man skaffer seg felles adresse, og deretter satse 100 prosent på hverandre.

En god, gammel suksessoppskrift på samliv er: Full hengivelse til hverandre. Eksklusiv seksuell forening. Sterkt vennskap. Tilgivelse. Forpliktende løfter om trofasthet, kjærlighet og respekt. Kort sagt: Ekteskapet. Når så de krevende småbarnsårene eller 40-årskrisa kommer, så blir ikke byggverket skylt bort. Det holder.

Ett fett for barna?

Over til barna. Flere undersøkelser viser at foreldrenes valg av samlivsform ikke er likegyldig for barna, særlig fordi barn av samboere har over tre ganger så høy risiko for å oppleve at foreldrene går fra hverandre i forhold til barn av gifte foreldre. (Barne- og familiedepartementet 2005)

I 2006, etter å ha studert nesten alle landets tiendeklassinger, oppdaget en overrasket pedagogikkprofessor Jon Langlo ved Universitetet i Oslo at barn av ektepar gjør det bedre på skolen enn det barn av samboere gjør. Langlo uttalte: «Et giftermål synes å gi mer trygghet og stabilitet, og barn av gifte foreldre kan ha en sterkere forventning om at familien skal bestå enn hos samboerpar. Dette påvirker sosiale relasjoner, skoleprestasjoner og den generelle overgangen til voksen alder.»

Flere forskere har særlig vært opptatt av båndene mellom far og barn. Den før nevnte Anne Reneflot sier om sin doktoravhandling at: «Funnene antyder dessuten at samboerskap er en mindre egnet familieform enn ekteskapet når det kommer til fedres investeringer i sine barn.» Og i 2007 påviste to sosiologiprofessorer ved NTNU i Trondheim, An-Magritte Jensen og Kari Moxnes, at barn av samboende foreldre er mer utsatt for fattigdom og fravær av far enn barn av gifte foreldre. Dette utløses ved samlivsbrudd, særlig i familier med lav sosioøkonomisk status.

Både økonomisk og juridisk sett er ekteskap en suverent bedre ordning enn samboerskap.

Synd?

I dagens Norge er det mer krevende enn tidligere å henge alarmbjellen «synd» på samboerskap og sex før ekteskapet. Vi som skriver dette gjør det likevel. Ikke for å stemple noen, men for å vekke noen. Fordi: Dårlige samliv og hyppige brudd gjør noe med oss. Det skaper sorg, utrygghet og psykiske problemer for hundretusenvis av mennesker i landet vårt. Det er slik synd alltid har fungert: Den får gode ting til å gå i stykker, «i sund». (Jfr Folkehelseinstituttets Rapport 2012:2 Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge)

Vi kjenner selvsagt mange utmerkede mennesker med mye ulik samlivsmessig bagasje, men sjelden har vel den klassiske kristne samlivsetikken hatt større relevans enn nå. Ekteskapet er et evangelium for vår tid. Vår frimodige anbefaling er derfor denne: At de som er sikre på at de ønsker å leve sammen, bør gifte seg, og at de som ikke er sikre, ikke bør starte et samliv sammen. Rett og slett.

Fordi du fortjener det beste

Det samlivsetiske utvalget som 11. februar leverte sin rapport til Den norske kirkes biskoper, konkluderte ikke i spørsmålet om samboerskap. Det beklager vi. Folkekirken bør møte alle mennesker med godhet, innlevelse og nåde, og SAMTIDIG være tydelig, klok og innsiktsfull i sin veiledning omkring sex og samliv. For når det gjelder kjærligheten er det faktisk «vitenskapelig bevist», det som du allerede vet: At bare det beste er godt nok for deg. Elsker du noen? Da er ekteskapet akkurat det du trenger.

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg, og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 

Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013. Den publiseres også på Skaperkraft.no og Verdidebatt.no.