Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Hellighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hellighet. Vis alle innlegg

05 september 2023

Den salige Mor Teresa av den dunkle natten


I dag er det minnedagen for Mor Teresa, 1900-tallets kanskje mest lysende helgen. Hun døde 5. september 1997, etter å ha gjennomlevd den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. 


Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne ”Kom, vær mitt lys”. Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. Men så fort erkebiskopen gav sin tilslutning i 1947 og ba henne gå i gang, opphørte den inderlige kontakten med Jesus.

Med unntak av noen få dagers opphold i 1958, varte natten helt til hun døde i 1997. ”Det finnes et forferdelig mørke inni meg, som om alt var dødt”, skriver hun. ”Herre, min Gud, hvem er jeg at du skulle overgi meg? Jeg roper, jeg klenger meg fast, og ingen svarer. Mørket er så mørkt, og jeg er så ensom.”

Da Mor Theresa mottok Nobels Fredspris i 1979, omtalte hun abort
som ”det største av alle onder i verden”, og hun sa i sin takketale:
”Hvis du kjenner til en kvinne som ikke ønsker å beholde sitt barn
og vil ta abort, prøv å overbevise henne om å gi barnet til meg.
Jeg vil elske det barnet, og se i det et tegn på Guds kjærlighet.”

Den dunkle natten

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke.

”Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, ”jeg er tørst”,” skriver Wilfrid Stinissen. Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv.

En tro som ikke bygger på følelser

Etter ”forklarelsen” skriver hun: ”Jeg er ikke ensom. Jeg har Hans mørke, jeg har Hans smerte... jeg vet at jeg har Jesus, i denne uavbrutte forening, for min ånd er fiksert på Ham og Ham alene, i min vilje.

Stinissen fortsetter: ”Hos Mor Teresa blir det overtydelig at mennesket består av flere lag som ikke i det hele tatt trenger å være samstemte. Hellighet er noe annet en fullkommen harmoni. Kjærlighet til Gud består i å ”ville ham”. Når følelsene ikke følger med, bærer viljen hele ansvaret. Kjærligheten savner da den ”virkelighetsopplevelsen” som følelsene pleier å gi, i stedet får kjærligheten en sjanse til å bli helt uselvisk.”

Den smertefulle natten gav
en intens union med Gud.

Klippefast tro

Den stadige, smertefulle lengselen hennes etter Gud var et overtydelig bevis på en klippefast tro. Hennes følelse av ikke-tro bæres av en fast, usvikelig tro. Alt i henne kretset omkring Gud. Mor Teresa lærer oss dermed ikke å tvile. Hun lærer oss å holde fast ved troen selv når mørket kommer og følelsene motarbeider oss.

Dessuten lærer hun oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som u-land?

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

Mørket i Europa

Når Mor Teresa snakket om ”mørket på jorden”, tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige.

Etter hvert som hun begynte å stifte klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.
 

Den åndelige fattigdommen i rike land

Mor Teresa sa, i en meditasjon over teksten i Matt. 25, 35-40; "De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen. De hjemløse er ikke bare de som savner et hus av sten, men også de som ikke har noen å være sammen med".

Mor Teresa hevdet at "den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte."

Hun delte vårt mørke

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket.

Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, vår alles kjære Mor Teresa.

Første gang publisert 05.09.2012. Løftet opp på nytt 05.09.2023.

11 august 2023

Ettertanke | Klara av Assisis sang


Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.


Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 770 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:
”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("770 år siden") 11. august 2023.



Klarissene i Larvik


Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no
I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra


P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.
Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

05 august 2023

Hellig Olav – En syndig helgen for vår tid

Norges to nasjonalhelgener, Sankt Olav og Sankta Sunniva, sammen på alterskapet fra Trondenes kirke, Troms.
Foto: Svein Skare/Universitetsmuseet i Bergen, CC BY NC SA 4.0

I dag, 5 august, er det oktavdagen til olsok. Store kirkefester har alltid blitt feiret åtte dager til endes – i en hel oktav – og slik var det også med Olavsfesten i katolsk tid i Norge. 


Nøkkelen til å forstå Hellig Olav er denne: Han ble ikke erklært hellig på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød for troen i Norge; for Norge som en kristen nasjon; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet og overga seg i Guds hånd på Stiklestad. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord. Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her», skriver Sigrid Undset. Dette såkornet var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Olav er en syndig helgen, som passer for vår tid.

Det er en heretisk tanke fra nyere tid at helgeners glorie må være flekkfrie fra vuggen til graven. Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.» Helgener er ikke moralsk ufeilbarlige, men de kjennetegnes av at de lar nåden seire i livet sitt.

Olav Haraldsson (995-1030) dro på vikingtokt allerede som tolvåring, og fortsatte med det fram til han fikk en kristen omvendelse og ble døpt i Rouen i Normandie som 19-åring. Etter det stod Olav med ett bein plantet i vikingtiden og ett bein i kristendommen. Det var en lang prosess å få «vikingbeinet» helt over i kristen leir, men han klarte det til slutt.

Biskop Erik Varden sier det slik: 
«Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»
Hellighet hos et menneske lever alltid side om side med tilkortkommenheter. Olav er ingen from «skrivebordshelgen» eller en «sukkerhelgen». Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider. Han er et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det. Dette er typisk for Guds nåde: Nåden kommer dit den trengs mest, ikke der den er mest fortjent. «Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.» (Rom 4,7)

I middelalderens kunst står Olav ofte oppå fienden han har beseiret: Dragen, som er et symbol for hedendommen i Norge. Og dragen, den pleier å ha Olavs eget ansikt. Slik visualiseres det hvordan Hellig Olav hele sitt liv måtte kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Biskop Bernt Eidsvig skal få det siste ordet: 
«Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra, og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse.»

Første gang publisert her på bloggen 13.08.2023 og i avisen Vårt Land 05.08.2023 da Rom 4,4-8 var dagens bibeltekst.


Statue av St. Olav fra Kulturhistorisk museum i Bergen.
Her står Hellig Olav oppå fienden han har beseiret: Dragen. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Dragens ansikt er Olavs eget ansikt. Hele sitt liv måtte Hellig Olav kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Foto: Wikimedia Commons/Wolfman

08 juli 2023

Ettertanke | Legenden om Sankta Sunniva

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går.
Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

De første kristne som kom til Norge, kom fra vest. Sankta Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen. I dag, 8. juli, feirer vi seljumannamesse til minne om Sta. Sunniva og hennes følge som led martyrdøden på øya Selja like ved Stadt.


Kirkens legenda forteller at Sunniva var dronning i et av de mange små kongerikene på øya Eyre, altså Irland. En hedensk mann forsøkte å lokke og tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i båter uten seil, årer eller ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit han ville. I denne tidsperioden var det slett ikke uvanlig at irske kristne gjorde dette. Å forlate alt for Kristi skyld kaltes det hvite martyrium.

Sta. Sunnivas følge landet på Selja. Der levde de et enkelt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene på fastlandet hadde imidlertid sauene sine på øya, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres. Den hedenske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å utrydde dem. Sunniva og følget hennes gjemte seg da i hulen på Selja, og fjellet styrtet sammen. Slik gav de sitt liv for Kristus, men ble frelst fra skjendingen og den vanhellige døden som hedningene ville gi dem.

Norge hadde fått sine første martyrer, og som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

I år 996 dro kong Olav Tryggvason til Selja, etter at et under-lig lys hadde strømmet ned over øya. I hulen fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er noe som inntreffer hos helgener også i dag. Sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut en velduft – duften av de hellige.

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er de første helgenene vi kjenner til i Norge, og Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Norge; Patrona Norvegiæ.

I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor skriver Paulus at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge feiret de hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære – fordi de var kristne som holdt troen så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden.

En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljemennene hadde, kan alle få i gave av Gud. Min bønn i dag på Selja er denne: Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.

Første gang publisert på bloggen 21. juli 2023 og i avisen Vårt Land 8. juli 2023 da Rom 1,1-7 var dagens bibeltekst.

04 juli 2023

Ettertanke | Et hellig speil

HELLIGET HERREN: «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.»
Foto: Flickr Creative Commons

I takt med sekulariseringen har vi mistet mange av de ordene som hører til i Guds sfære. Når noe blir borte fra språket, forsvinner det også ut av bevisstheten. Derfor vil jeg slå et slag for det vakre og viktige ordet hellig.


Først en ordforklaring: Det hebraiske ordet som vi oversetter med «hellig», betyr «skilt ut», «utvalgt» eller «satt til side». Det hellige er skilt ut fra vanlig bruk, det er rent.

Ordet «hellig» kan bli brukt om alt som er Guds. All hellighet kommer fra ham. Guds folk er et hellig folk, og det finnes både hellige tider (for eksempel påskenatt), hellige steder (for eksempel kirkerommet) og hellige ting (for eksempel dåpsvann).

Og så har vi verbformen: Det går an å hellige noe til Herren. Da blir det innviet til Gud. I dagens bibeltekst leser vi om hvordan profeten Jeremia ble helliget allerede før han ble født.

Over til hverdagsbruken: Forkynneren Edin Løvås (1920-2014) fortalte engasjert om en mann som hadde merket bilen sin med to ord – Helliget Herren – som en visuell påminnelse til seg selv om at han hadde gitt bilen sin til Gud. Folk som trengte kjørehjelp skulle få det, for denne bilen tilhørte Gud. «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» som Josva sa det (Jos 24,15).

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, hentet jeg inspirasjon fra Josva og bileieren. Jeg hadde ingen bil, men jeg hadde et speil som jeg brukte til å si usanne, stygge ting til meg selv. Det tjente absolutt ikke Gud. Derfor festet jeg de to ordene «Helliget Herren» over speilet. Hver gang jeg så det, ble jeg minnet på at «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.» Hver dag øvde jeg meg i å si nei til onde tanker, og i å se meg selv med Guds blikk. Og det er så nydelig!

Speil deg i Guds blikk, han som har elsket deg inn i verden, han som har kjent deg helt siden før du var en prikk. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg» (Jer 1,5). «Du så meg den gang jeg var et foster» (Salme 139,13). «Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.» (Jes 49,1) nært kjenner Gud deg, «Han som formet deg fra mors liv» (Jes 44,24).

Når du speiler deg i et speil som er helliget Herren, blir du satt fri fra både forfengelighet og selvforakt. Anbefales varmt. Og: Husk at et av Den Hellige Ånds mange navn er Trøsteren. Be gjerne en kort skuddbønn – «Kom, Hellig Ånd» – og ta med deg Kirkens eldgamle hymne «Kom, Hellig Ånd med skaperkraft» inn i dagen din: «En trøsters store navn du bær, Guds gave dyr og hjertens kjær, den syke sjel en salve mild, en livets brønn, en hellig ild. Ditt lys opptenn i vår forstand, i hjertet kjærlighetens brann, til vanmakt vår og usseldom med hellig hjertestyrke kom!» Amen! Kom, Hellig Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4. juli 2023 da Jer 1,4-10 var dagens bibeltekst

01 juni 2023

Jesu hellige hjerte-måneden juni

Juni måned er dedikert til Jesu hellige hjerte. Slik har det offisielt vært i 124 år, men Jesu hjerte-andakten går tilbake til middelalderen, og har røtter helt tilbake til oldtiden. Dette franske kortet er fra 1880.
Foto: Turgis, Wikimedia Commons

Juni måned er dedikert til Jesu hellige hjerte. Slik har det vært siden 1899 i Den katolske kirke. Du har kanskje sett bilder av et hjerte med tornekrone rundt, og som det står flammer opp av? Da er det Jesu allerhelligste hjerte du har sett. 

I Bibelen er hjertet symbolet for personen, på det aller dypeste plan. Jesu hjerte er symbolet på hans kjærlighet til menneskene.

Det var i 1899 at pave Leo XIII høytidelig erklærte at hele menneskeheten skulle vies til Jesu allerhelligste hjerte. Helt siden da har juni vært Jesu hjerte-måned. Juli er for øvrig viet til Jesu dyrebareste blod.

Andakten til Jesu hjerte går tilbake til middelalderen, og har røtter helt tilbake til oldtiden. På 1200-tallet fikk helgenene St. Gjertrud og St. Lutgardis visjoner av Jesu hjerte, og andakten begynte å få fotfeste de neste århundrene. På 1600-tallet fikk franske St. Margareta-Maria Alacoque noen berømte visjoner av Jesu hjerte, der Jesus selv gjorde det klart at han ønsket at hans hellige hjerte skulle bli æret gjennom en egen festdag.

På denne tiden var vranglæren jansenisme utbredt i Frankrike, med en usunn vekt på Guds vrede, Gud som dommer og menneskets «bunnløse syndighet». Joda, det er sant at «For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred. Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud» (Rom 8,6) Men dette kan ikke stå alene som beskrivelse av menneskets natur. Vi er ikke uverdige til å bli elsket. Vi er elsket.

Slik gikk det til at Jesus viste sitt brennende hjerte for St. Margareta-Maria Alacoque; et hjerte som brenner av kjærlighet for menneskeheten. Der hvor en forvrengt åndelighet bare hadde fokusert på Guds straff, understreket Jesu hellige hjerte barmhjertighet og Guds uendelige kjærlighet.

Derfor vier vi juni måned til tilbedelse av Jesu allerhelligste hjerte. Her finnes det mange katolske ressurser du kan google: Du kan be litaniet til Jesu hjerte, du kan be konsekrasjonsbønner til Jesu hjerte, henge høytidelig opp et Jesu hjerte-bilde og få presten til å velsigne både bildet og hjemmet ditt, feire Jesu hjertefest (i år den 16. juni), gjøre bot, gå til skriftemål og messe hver første fredag i måneden – alt med én retning: et hjerte som ligner mer på Jesu hjerte. Ydmykt, hellig, rent, fylt av kjærlighet. Et hjerte som vil det Ånden vil.

La oss gi ham alt – han som allerede har gitt seg selv helt til oss.

Jesu allerhelligste hjerte, miskunn deg over oss!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 3. juni 2022 da Rom 8,5-11 var dagens bibeltekst. Oppdatert og løftet opp på nytt 1. juni 2023.


Jesu hjerte brenner av kjærlighet til deg.
"Gjør mitt hjerte brennende
av kjærlighetens ild,
så alt som er deg imot
må feies bort
som agner for vinden."
En bønn om hengivenhet av Sta. Birgitta av Vadstena (1303-1373)

Be konsekrasjonsbønnen til Jesu hellige hjerte

På Jesu Hjertefest ber vi denne vigselsbønnen i kirken, formulert av pave Pius XI:

«Jesus Kristus, menneskeslektens milde Frelser,
se i nåde til oss som kneler for ditt alter.
Dine er vi, dine vil vi være.
For å forenes mer inderlig med deg,
vier vi oss i dag av hele vår sjel til ditt hellige hjerte.

Mange mennesker har aldri kjent deg,
mange har foraktet dine bud og gått fra deg.
Jesus Kristus, miskunn deg over dem
og dra dem alle til ditt hellige hjerte.

Herre, vær konge ikke bare over de troende som aldri har gått fra deg,
men også over de fortapte sønner som har forlatt deg.

La et enstemmig rop lyde fra alle verdenshjørner:
Lovet være det guddommelige hjerte som har gitt oss frelsen.
Priset og æret være du, Kristus, i all evighet. Amen.»


Legg merke til hvordan nattverdens elementer omkranser Jesu hellige hjerte: Druene som blir til vinen, og hveten som blir til brødet. Jesu hellige hjerte og eukaristien er én og samme ting.

Gjør Jesu hellige hjerte synlig i sosiale medier

Den katolske presteseminaristen Mathias Bruno Ledum oppfordrer oss til å lime et bilde av Jesu hjerte på profilbildet vårt i sosiale medier, "slik at du synlig kan spre budskapet om den mest autentiske kjærlighet. I en tid hvor kjærlighet så ofte reduseres til "fine" følelser og overfladiske nytelser, hvorfor ikke bruke denne måneden på å vise folk det ypperste eksemplet på sann, selvoppofrende kjærlighet?" 

En Facebook-venn spurte meg om dette med Jesu hjerte-måneden i juni var et katolsk motsvar til juni som Pride-måned. Det er det altså ikke. Juni har vært måneden for Jesu hjerte i over hundre år før det. Men når det nå først er slik situasjonen har blitt i vårt sekulariserte samfunn, føles det ekstra viktig å gjøre Jesu rene, hellige, barmhjertige og ydmyke hjerte synlig nettopp denne måneden.


Denne profilrammen var tilgjengelig på Facebook tidligere. I mars 2022 fjernet imidlertid Facebook muligheten til å lage egne rammer, og alle profilrammer som fantes tidligere er også blitt fjernet. Nå er det bare organisasjoner som Facebook/Meta definerer som "authoritative organizations" som får lage profilrammer, og kristne organisasjoner defineres ikke som det av Meta.

Hvis du i dag søker på profilrammer og søker på ordene "Jesus", "Christian", "Catholic" eller "Sacred heart" får du null treff. (Det vil si, du får faktisk treff på en politistasjon, av alle ting.)
De "offisielle" rammene til Facebook er svært få nå. Du kan fortsatt bruke en profilramme med støtte til Palestina, men søker du for eksempel på ordet "Israel" i profilrammer får du null treff.

Hver juni måned i de kommende årene kommer jeg altså til å se ut som jeg så ut i 2021. Det er nemlig mulig å hente opp igjen profilbilder du har brukt tidligere, og det er det jeg har gjort her. 
Foto: Skjermdump fra Facebook

Du kan enkelt lage noe som ligner på en profilramme ved å gjøre slik Dag Knardal har gjort her: Ved å lime et bilde av Jesu hellige hjerte oppå profilbildet ditt.

Klikk her for å få opp et bilde av Jesu hjerte med en gjennomsiktig bakgrunn. Dette kan du så lime oppå profilbildet i for eksempel PhotoShop, eller du kan bruke PowerPoint og legge Jesu hjerte-bildet oppå profilbildet ditt, for så å ta et skjermbilde. 

08 mars 2023

De sterke katolske kvinnene



Den katolske kirkes historie er full av sterke kvinner.


Alle kvinnene i mosaikken over her er sterke kvinnelige lederskikkelser som ikke har latt seg pille på nesen av noen. Jeg kunne sagt noe om hver eneste en av disse helgenene, men for å oppsummere er de i Jeanne d'Arc-format alle sammen (visjonæren som ledet den franske hæren til seier over engelskmennene).

Politiker, forkynner og paverefser

Hvis du for eksempel leser biografien til St. Katarina av Siena (1347-1380) finner du en kvinne som kastet seg inn i politikken på linje med de hellige Hildegard av Bingen og Birgitta av Vadstena. Den hellige Katarina møtte betydelig motstand da hun startet å forkynne - en tjeneste som tradisjonelt var blitt utført utelukkende av menn.

Katarina er berømt for sin irettesettelse av pave Gregor XI. Da Den katolske kirke var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon, var det to myndige damer – nemlig Birgitta av Vadstena og Katarina av Siena – som fikk i oppgave av Gud å bringe paven tilbake til Roma. ”Vis Dem som en mann, hold opp med å være feig!”, skrev St. Katarina og oppfordret Pave Gregor XI på det innstendigste til å bryte ut av sitt babylonske fangenskap under franskekongen.

Paven lyttet til henne, bestemte seg straks for å få slutt på pavedømmets «babylonske fangenskap» i Avignon og flyttet tilbake til Roma. Katarina er Italias skytshelgen sammen med Frans av Assisi, og hun ble utnevnt til kirkelærer, som første legperson og andre kvinne, og som nummer 31 av bare 36 kirkelærere totalt i løpet av Kirkens 2000 år lange historie!

St. Katarina av Siena er også utropt til skytshelgen for Europa (sammen med de hellige Edith Stein og Birgitta av Vadstena, samt de hellige Benedikt, Kyrillos og Methodios). Et virkelig bra forbilde å ha! Sigrid Undset har skrevet en egen biografi om St. Katarina av Siena. Den får du ofte tak i på antikvariat.no (og forhåpentligvis også på bibliotekene?). Sta. Katarinahjemmet i Oslo er forresten oppkalt etter henne.

Slik kunne jeg skrevet om hver eneste en av disse kvinnene. Det har jeg dessverre ikke tid til. Jeg kan bare oppfordre deg til å lese om disse spennende kvinnene selv på katolsk.no. Du finner lenker til biografiene deres under bildet.


STERK KVINNE: Den hellige Katarina av Siena er legdominikaner, skytshelgen for Europa og én av bare 36 personer som har fått Kirkens hederstittel kirkelærer. Skipet hun bærer på dette ikonet er et symbol på Kirken. Sta. Katarinas innsats var en av de viktigste årsakene til at paven endelig brøt ut av sitt babylonske fangenskap i Frankrike og vendte tilbake til Roma.


Her finner du biografiene på katolsk.no (listet opp i den rekkefølgen de har på bildet):
 
Første rekke fra venstre:
Den hellige Jeanne d'Arc (1412-1431) (skytshelgen for hele Frankrike)
Den hellige mor Teresa av Calcutta (1910-1997) (startet Missionaries of Charity-ordenen)
Den hellige Klara av Assisi (1194-1253) (startet søsterordenen til fransiskanerne)

Andre rekke fra venstre:
Den hellige Kateri Tekákwitha (1656-1680) (den første urbefolkningshelgenen i USA)
Den hellige Terese av Lisieux (1873-1897) (fransk karmelittnonne, en av Kirkens mest populære helgener)
Den hellige Monika (332-387) (den hellige Augustins mor)

Tredje rekke fra venstre:
Den hellige Helena (250-330) (kirkebyggeren som jeg har tatt navn etter)
Den hellige Lucia av Siracusa (286-304) (martyr, kjent fra Sankta Lucia-sangen)
De hellige Perpetua og Felicitas (døde i 203) (to unge mødre som døde som martyrer)
Den hellige Teresa av Avila (1515-1582) (mystiker, nonne, reformator av Karmelitt-ordenen)
Den hellige Teresa Benedikta av Korset (1891-1942) (filosof, karmelittnonne og martyr, bedre kjent under sitt fødenavn Edith Stein)

Denne bloggposten ble publisert her på bloggen 8. mars 2017. Den ble noe redigert 8. mars 2021 og løftet opp på nytt 8. mars 2022.

10 januar 2023

Ettertanke | Den villeste helgenen

Den hellige Johannes Døperen.
Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår.


Er det noen mann gjennom årtusenene som har fortjent å kalles «larger than life», så er det Johannes Døperen. Det er som om han kommer fra en annen verden. 


Johannes passer ikke inn i noen rammer. Han sprenger dem. Han er den minste og den største profeten. Han er den siste og den første profeten. Han er den helt frie og den fengslede. Troen hans har en villskap og styrke som ikke passer inn – og den er konform. La meg utdype.

Johannes er den siste profeten i den gamle pakt, og han er den første profeten i den nye pakt (det nye testamentet). Etter 400 års taushet siden profeten Malaki, står endelig Johannes Døperen fram, og det til og med allerede før han er født.

Johannes er den minste profeten verden har sett, fordi han profeterte om Jesus mens de begge var fostre. Møtet mellom den gravide Jomfru Maria og den gravide Elisabeth fortelles i Bibelen som om det egentlige møtet foregår mellom fosteret Jesus og fosteret Johannes. Bare slå opp i Luk 1,39-45 og les selv om hva som foregår. Det er de to små som er hovedpersonene i historien.

Samtidig er Johannes den største verden har sett, ifølge Jesus selv (Luk 7,11). Johannes er så stor at han faktisk er noe mer enn en profet (Luk 7,10). Han er den som bryter inn i verdenshistorien og rydder veien for Gud (Mark 1,2).

Johannes er bare opptatt av hva som er sant. Slik blir han han den helt frie, som bor i ørkenen og ikke bryr seg om sosiale konvensjoner. Han er ikke opptatt av å passe inn, og er ikke redd for å tråkke noen på tærne. Dermed blir han den fengslede og halshuggede Johannes (Mark 6,27).

Johannes er den som tror så sterkt – og som skjønner så inderlig hvem Jesus er – at han utbryter at han ikke en gang er verdig til å knytte skolissene til Jesus – ja, eller løse sandalremmen som det heter i ørkenstrøk (Mark 1,7). Johannes vet at det er han selv som trenger å døpes av Jesus, og ikke omvendt (Matt 3,14).

Den store Johannes Døperen er personen som ser det som de andre ikke ser. Han har denne radikale, ville troen. Troen hans er likevel konform. Konform til Gud, og bare Gud. Johannes blir en revolusjonær i sin tid – ikke ved å bryte reglene, men vet at han følger dem. Mens de andre er troløse, er Johannes trofast og lydig mot Gud. Han har en radikal konformitet som forskrekker og fascinerer selv to tusen år senere. Hvem er denne mannen? Hva vil han oss?

«Det er historiens paradoks at hver generasjon omvendes av den profeten som i størst grad motsier den», sier G.K. Chesterton. Det har vært stille rundt Johannes Døperen en tid nå. Men hvem vet. Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår. Vi trenger Johannes Døperen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10.01.202 da Matteus 11,7–10 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

08 november 2022

Semper fidelis | Den hellige munk Robert

Munk Roberts dype glede og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange.
Foto: Hylland Munkelyd

På mikkelsmesse, festdagen for St. Mikael og de hellige erkeenglene, døde den 88 år gamle trappistmunken Robert Anderson i et eneboerkloster som han hadde grunnlagt langt inne i skogen ved Tinnsjøen i Telemark.

Munk Robert vokste opp i Connecticut i USA. Allerede som tolvåring ønsket han å tre inn i kloster, men han måtte vente til han var 17 år før han fikk lov. Da han var 23 år ble han presteviet. I 1967 kom han så til Norge, og her forble han som eneboermunk, helt til sin død – trofast i bønn for deg og meg, natt og dag.

Munk Robert levde etter St. Benedikts klosterregel fra 500-tallet, og startet dagen med bønn klokken to om natten. Deretter vekslet det mellom bønn og fysisk arbeid («ora et labora») resten av døgnet i Hylland Munkelyd, der det hverken er innlagt vann eller elektrisitet.

I begravelsen sa biskop Bernt Eidsvig: 

«Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt. Forsakelsen var ikke ment som en prestasjon, den hadde bare én hensikt: Å vinne frihet til å leve som munk for Gud.»

Fader Roberts dype glede, ydmykhet og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. De kom på besøk til det avsidesliggende klosteret for å få sjelesorg, skriftemål, messefeiring og forbønn. Alle forteller om et spesielt møte med Guds fred på dette stedet.

Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange. En polsk mor opplevde at hennes første barn døde før fødselen. Senere ble moren gravid på nytt. Munk Robert velsignet og ba for babyen i magen hennes, og han gav henne en velsignet rosenkrans. Likevel ble også lille Faustyna født død. Legen erklærte barnet dødt og skrev det på papirene: Dødfødt. Foreldrene gråt og ba, og la den velsignede rosenkransen på datteren sin. Faustyna begynte å puste og ble levende igjen. I dag er hun seks år gammel.

Det finnes ingen andre menneskelige egenskaper som er så tiltrekkende som hellighet. Med tid og stunder slo to andre menn seg ned på Hylland Munkelyd sammen med den etter hvert krokbøyde munk Robert: Bror Miikael og bror Serafim, begge to fra Estland.

På dødsleiet spurte bror Miikael sin åndelige far om han hadde noen siste ord til ham. Den hellige, gamle munken svarte med svak stemme – to ord: «Semper fidelis». Vær alltid trofast.

Gud er trofast og rettferdig (1. Joh 1,9), og vi som er skapt i Guds bilde er kalt til å ligne ham. I Mika 6,8 står det rett fram: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Slik munk Robert gjorde. Semper fidelis.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. oktober 2020 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst. Løftet opp igjen 8. november 2022 til minne om Munk Robert.


Munk Robert foran kapellet. På nrk.no kan du lese den fine nettsaken "Noen tror vi er fra Hobbiten" med flere fine bilder og videoer.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Munk Robert ved høyalteret inne i kapellet.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Angående personvern

Jeg kontaktet Faustynas foreldre før jeg publiserte denne andakten i Vårt Land og her på bloggen. Både for å få opplysningene riktig, og for å få deres tillatelse til å fortelle datterens historie og hennes navn. De svarte at jeg selvfølgelig fikk lov til det. Så da vet dere det :)

Se video om munk Robert på YouTube

I denne videoen får du høre munk Robert fortelle sin livshistorie. Her får du også høre hans egen beretning om mirakelet med lille Faustyna. Munk Robert var 84 år gammel da denne videoen ble spilt inn i 2016.


Se videoen "Et siste farvel med onkel Terry"

I denne videoen får du se mange bilder fra munk Roberts liv, og også videomateriale fra begravelsen. Sangen i denne vakre filmhilsenen til munk Robert er hentet fra filmen «The Hobbit». Den spilles idet Bilbo sier farvel til dvergene og vender hjem etter Femærerslaget. Her kan du lytte til den på Spotify: The Last Farewell av Clamavi de Profundis.





Fra munk Roberts rekviemmesse.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Jeg ønsket sterkt å delta i munk Roberts begravelse, men måtte bli hjemme på grunn av sykdom. Jeg var imidlertid med i messen i ånden, i bønn/åndelig kommunion, og var veldig glad for å se disse bildene som Caroline Serck-Hanssen tok i begravelsen.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i mer enn tolv år, men fortsatt blir jeg utrolig rørt av å se munkene, prestene og nonnene våre samlet. Det er bare noe så utrolig fint, solid og trosstyrkende over det synet - alle de fine folkene som har viet hele livet sitt til Jesus. Å se hele Kirken samlet på den måten - det er så nydelig. Når de i tillegg følger sin trofaste bror på hans siste reise, da er det ikke mulig å holde tårene tilbake. Tenk å få være så rikt velsignet! Som Lars Roar Langslet sa det: "Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.

Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Biskop Bernt Eidsvig feiret rekviemmessen. Her kan du lese biskop Bernt Eidsvigs inspirerende preken (på katolsk.no).
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

På korset står det: "Munken kans Robert". Det er lokal dialekt, og betyr "Munken vår Robert".
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Munken kans Robert. 23.01.1932 - 29.09.2020
Foto: Haavar Simon Nilsen

Les også:

20 oktober 2022

Ettertanke | Drømmen om Norge

Den hellige øya Selja rett frem. Stadt til høyre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Helt ute ved storhavet i vest ligger en grønn, liten øy. På den værharde vestsiden av øya slår havet inn mot rullesteinene, før fjellet reiser seg bratt opp mot 198 meter over havet. 


På østsiden av øya, i le for vinden fra vest, ligger hvite sandstrender, grønne beitemarker og seks småbruk. Rett nord for øya ligger det majestetiske fjellmassivet Stadt som stuper ned i havet.

Hele øya er under fire kilometer i omkrets. Den er så liten av størrelse at det nesten er vanskelig å forstå at noe så lite kan ha så stor betydning. Men det er jo typisk Gud: Han velger seg alltid ut det lille, for å gjøre de store og mektige til skamme.

På denne øya var det Kirken ble født i Norge. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn» sier kirkefaderen Tertullian. Her fikk Norge sine første martyrer: De keltiske kristne som kom i båter over havet fra vest, fra Irland. I følge legenden kom Sankta Sunniva og hennes følge i båter uten ror, uten seil og uten årer – for å være sikker på at det var bare Gud som bestemte hvor de skulle havne. Og han ville altså at de skulle komme hit, til Selja, for å så troens frø hos oss.

Navnet Selja er en sammentrekning av den sæle øya. Allerede på 1000-tallet ble et av Norges aller første klostre bygget på vestsiden av denne hellige øya. På vimeo.com/707804229 kan du se en ny animasjonsfilm av hvordan klosteret så ut.

Fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget på Selja som kraftfulle vitner om Norges første kristne tid. «Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap» som tidligere riksantikvar Jørn Holme sier det. På Selja har Gud satt spor etter seg.

Selja ikke bare var et hellig sted. Det er det fortsatt. Til og med ikke-troende som kommer til Selja fornemmer stedets hellighet. De har ikke helt ord for hva de opplever, så de sier ofte «dette er et heeelt spesielt sted». Det er det hellighet er: Det er utskilt, annerledes, det er innviet til Gud, det tilhører Gud så inderlig at du merker det.

Hvorfor skriver jeg om dette i dag? Fordi det er umulig for meg å lese «Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter» uten å tenke på Selja. 

For ni år siden solgte vi det vi hadde for å kunne kjøpe et av de seks småbrukene på Selja – for å sikre jord til at et nytt benediktinerkloster kan bygges på denne klosterøya der undre og mirakler fortsatt skjer. Når kommer klosteret? I Guds tid. Men når er det? Jeg vet ikke, men ting kan skje fort når det først skjer – hvis vi ber.

«Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.» (Fork 3,15) Norge trenger at det kommer et nytt, levende kloster på Selja. Klostrene er uunnværlige, åndelige oaser for oss som lever i den ørkenen som det sekulariserte Norge er. 

Selv elsker jeg å dra til karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø. Alle er velkommen dit, uavhengig av tro. Å være på besøk der, er å oppleve at Jes 58,11 blir virkelighet: Der får jeg oppleve Guds ledelse, der får sjelen min ekte mat og styrke, der kommer jeg til en vannkilde som aldri svikter.

Vil du lese mer om Selja, om klostrenes hemmelighet og den norske klosterarven? Da skal du lese boken «Drømmen om Norge» av Håvard Sand. Jeg sier som baptistpastor og Selja-entusiast Bjørn Olav Hansen sier det i bokens forord: «Måtte Guds folk drømme Guds drømmer for landet vårt! De er mye større enn våre egne.»

Første gang publisert i avisen Vårt land 27. august 2022 da Jes 58,11-12 var dagens bibeltekst.


Å, som jeg lengter hit! Det er altfor lenge til neste sommer.
Foto: Lars Verket ©, publisert med tillatelse



Selja  «den heilage øya»  er et helt spesielt, hellig sted.
Utsikt fra hulen
. 
I forgrunnen: Sta. Sunniva-kirken der Sunniva-skrinet stod.
Mot horisonten: Benediktinerklosteret med tårnet som har stått gjennom 900 år.
Skyen på himmelen: 
Innenfor kirkekunsten er duen et symbol på Den Hellige Ånd.
Eller er det formen av en engel? Munkene viet hulekirken til erkeengelen St. Mikael.
(Skyen er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et heldig øyeblikk.)

Foto: Lasse Fløde 
©, publisert med tillatelse


Klostrene er uunnværlige, åndelige oaser for oss som lever i den ørkenen som det sekulariserte Norge er.


Skjermbilde fra animasjonsvideoen av Selja kloster. Klikk på bildet for å se det i større versjon, og klikk her for å se Vimeo-videoen av hvordan kloster- og helgenanlegget sannsynligvis så ut i sin glanstid før Svartedauden.


På Vimeo kan du se den flotte videoen Selja Kloster rekonstruksjon. Anbefales!

Les også: