Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Hellighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hellighet. Vis alle innlegg

16 oktober 2024

Preken av msgr. Fredrik Hansen | – Forkynn Jesus i samfunnet, og bygg samfunnet på evangeliets verdier

16. oktober feirer vi St. Olavs dåp og omvendelse. - Noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen, er for at Olav skal gjøre noe med oss – for at hans eksempel skal bevege oss. Retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv? sa monsignore Fredrik Hansen i sin olsokpreken i St. Olav domkirke i Oslo 29. juli 2018.
På bildet holder p. Pål Bratbak Olavsarmen. Inni relikviaret er St. Olavs lårben, som er den største Olavsrelikvien som er kjent. Relikvien ble underlagt vitenskapelige undersøkelser i 2012, og alle funn tyder på at dette virkelig er Hellig Olavs lårben. Relikviaret er formet som en arm fordi det er laget for velsigne menigheten med på olsokdagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29. juli 2018

Få med deg prekenen som monsignore Fredrik Hansen holdt i St. Olav domkirke i Oslo på høytiden for Olav den Helliges martyrdød, 29. juli 2018. Les hele! Jo lengre ut i prekenen du kommer, jo mer utfordrende og tidsaktuell blir den. Og ja, denne prekenen passer like godt å leses i dag, på minnedagen for St. Olavs dåp og omvendelse, som til olsok.


Alle uthevinger i kursiv er msgr. Fredrik Hansens egne.
Alle uthevinger i fet skrift er mine egne.



I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Vi feirer den Hellige Olav – konge og martyr – Norges vernehelgen.

Etter Olav den Helliges død på Stiklestad reiste den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson den mektige domen, den mektige kirken, i Nidaros over helgenkongens grav. Til minne om den hellige Olav – som jubler med himmelens engler – skulle det norske folk samles i Nidaros for å tilbe Jesus Kristus, Kvitekrist, som kalte Olav til dåpens bad og til virke, til misjon.

På domens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret, ble det bygget inn en liten nisje, med plass til en liten Olavsstatue. Denne statuen skulle dermed vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Den salige Olav, Norges evige konge, skulle stå der – år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn ta Jesus imot da Han vender tilbake. 

Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham.

Olav den Helliges forbilde, det Olav lærer oss om troen på Kristus og livet i Kristus, kommer på en fremragende måte frem i dagens lesninger, i de bibeltekster Kirken utførlig har valgt til denne høytid. (Dette var dagens lesninger i messen: Visd 10,10-14Sal 31(30),2-3ab.3cd.4.5-6.7.17 – Jak 1,2-4.12 – Matt 16,24-28.)

Tekstene viser oss så tydelig Olav, konge og martyr, som gav sitt liv på Stiklestad for at vi alle skulle få høre om Jesus.

I lesningen fra Visdommens bok kalles vi til å sette vår lit til Guds forsyn, til Visdommen, til Den Hellige Ånd, å la Gud lede oss. Den troende som søker Guds lov, som søker den vei som Herren staker ut, hans slit vil krones med fremgang og hans strev lønnes med rik frukt.

Den samme tanke tas videre i salme 31I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd – hvor vi kalles til å se til Herren, Han som er et vern, en klippe, en borg til å frelse meg. Den som stoler på Herren og Herrens hjelp skal ikke falle, skal ikke stå til skamme.

Apostelen Jakobs brev minner oss om at å la Herren lede oss, å sette vår lit til Herren, å følge etter Herren byr også på utfordringer, på prøvelser, på vanskeligheter, på mørke dager. Men, apostelen understreker at lykkelig den mann som står fast i prøvelsene! For i prøvelsene renses vår tro, vi ser dybden i den, vi lærer å vokse i den, den blir tydeligere for oss.

St. Olav viser oss hva det betyr å holde ut, hva tålmodighet er, hva det vil si å vente på – å vente med – Herren.

I Evangeliet hører vi Herrens egen røst. Jesus taler til oss, og kaller oss til det Kirken i to årtusener har forkynt som det kristne kalls kjerne: Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen. 

Selv om Olav nok søkte annen ære og heder i deler av sitt liv, var det til slutt Kristi kors som var hans higen, håp og lengsel. Han liv ble ene og alene Kristi etterfølgelse.

Samlet om Olav, samlet om Norges evige Konge, speider også vi etter Herren i vår søken etter å ta opp vårt kors, og følge Ham. I lys av Olav den Helliges forbilde, han som taler vår sak for Guds åsyn, gir to spørsmål oss grunn til ettertanke på denne dag.

Det første spørsmål retter seg til hver og en av oss: Gjør også vi som Olav den Hellige? Han søkte Herren, søkte å la Herren lede og vise vei, hans tålmodighet i prøvelsene renset han tro, og hjalp ham til dag etter dag å ta opp sitt kors og følge Jesus. Det er ikke et kristent liv som ene og alene kan leves av vikingkonger på 1000-tallet, dette er oppskriften på det sanne kristne liv – som hver og en av oss, uansett kall, livssituasjon og alder skal sette ut i live. St. Olav viste og viser oss at det kan gjøres til virkelighet.

Biskop Bernt – i sin Olsokpreken på Stiklestad i går – understreket at noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen er for at Olav skal gjøre noe med oss – at hans eksempel skal bevege oss. 

Derfor: søker vi å gjøre det samme til virkelighet i våre liv – retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv?

Det andre spørsmål retter seg til oss som fellesskap, som det fellesskap Olav den Hellige tuftet på hans egen martyrdød. Helgenkongen gjorde nemlig mye mer enn å vende om. Han søkte å oppreise i vårt folk et sant kristent samfunn, et fellesskap bygd på og veiledet av evangeliets verdier. 

Dette kommer til uttrykk i kristenretten – den lovform og statsform som Olav satt på plass i Norge – for at Jesus skulle være det prinsipp som preget vårt land. De svake og syke skulle beskyttes, familien trygges som samfunnets grunnsten, og Jesus skulle være opphavet til det norske folk og samfunn.

Er det dette vi bygger videre på i dag? Er dette det samfunnet vi ser rundt oss, som vi bidrar til? Eller er vårt samfunn sakte på vei tilbake til det samfunn som Olav søkte å endre? Et samfunn hvor det er den sterkes rett, hvor gull og glitter er det eneste som teller og det eneste som gir verd.

Dette er spørsmål vi må stille oss, også fordi pave Frans har oppfordret oss alle – og ikke minst legfolket – til med ny iver å forkynne Jesus i samfunnet, og forme samfunn bygget på evangeliets verdier. 


Hvis Norge er på vei mot å bli et samfunn hvor menneskeverdet settes til side, et hårdt og kaldt samfunn, et samfunn hvor familien ikke tas på alvor, må vi erkjenne at vi har et enormt arbeid fremfor oss – et arbeid Olav den Helliges eksempel så tydelig maner oss til.

I møte med disse spørsmålene må vi huske, må vi erkjenne, at vi står på god grunn – fordi Ham vi speider etter, Herren, gir oss svarene og hjelper oss frem.

Jesus styrker oss også ved Olav den Helliges eksempel i det vi søker å gjøre virkelig Herrens lov. Til hjelp i vår søken etter Herren hjelpes vi også av Olavs mektige forbønn, den forbønn vi dag for dag påkaller for oss selv og for vårt land: Be for oss, Hellige Olav, Norges evige konge!


Under olsokmessen ble Olavsrelikvien båret rundt i kirken, mens menigheten sang "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge". Presten til venstre er msgr. Fredrik Hansen, mens sogneprest Pål Bratbak bærer relikvien.

Etter messen ble relikvien satt tilbake i glasskapet.

De vakre blomsterdekorasjonene står søster Maria Hong for.

Glassmaleriet avbilder St. Olav.
Det er et bilde på hva helgener er: De er mennesker som lar Guds lys skinne gjennom seg.

Olsok er Norges kristne nasjonaldag. Hva spiser man da? Is, så klart!
Også er det tradisjon å feire med tradisjonell festmat: Rømmegrøt.

Den liturgiske olsokfargen er rød, fordi vi denne dagen feirer St. Olavs martyrdag.
Dagen i dag, 16. oktober, har liturgisk farge hvit, fordi dette er en dag der vi feirer Hellig Olavs dåp og omvendelse.

Olavsrelikvien 2. august 2018.


LES MER:

09 mai 2024

Himmelfartssalme av Edin Løvås

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For noen år siden oppdaget jeg en himmelfartssalme som var helt ny for meg. Den er skrevet av Edin Løvås, til melodien av "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud».


Edin Løvås (1920-2014) regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. Han var en høyt elsket forkynner og forfatter, og levde et langt liv i kontemplasjon og Jesus-meditasjon. Edin ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke, slik jeg skriver om i boka "Veien videre - Arven etter Edin Løvås".

"Vår tid trenger Kristus-disipler", var Edin Løvås' klare budskap. Framfor alt var  han Kristus-gledens og Kristus-mystikkens forkynner. Det helt sentrale i hans forkynnelse var at Jesus er i oss, og vi er i Ham. Det budskapet skinner gjennom også i denne salmen.

Her kan du høre oss synge det siste verset i det vakre, lille Kristi Himmelfartskapellet ute i skogen på Eina, Kristi Himmelfartsdag 2019.

Melodien til salmen er "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud". Du finner den som nr. 290 i den katolske salmeboken Lov Herren, og nr. 312 i Norsk Salmebok.



På himmelfartsdagen


På himmelfartsdagen steg Frelseren ut 
av rommet og utenfor tiden, 
så vennene samlet på fjellryggens nut, 
kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp 
langt bortenfor skyer og kloder, 
for Han som steg ned, Han steg seirende opp 
for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, 
og oppfyller likevel altet. 
Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd 
som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, 
hver natt er vår Herre til stede. 
Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, 
for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. 
Stig opp, la oss fryde oss sammen! 
Vi ser den usynlige og vi er Hans. 
Halleluja for Frelseren! Amen!

Edin Løvås


(Saken fortsetter under bildet)


Edin Løvås (1920-2014), avbildet i år 2000.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Kjære Edin

Kjære Edin, tenk at du fikk gå inn i helgenskaren på selveste allehelgensdagen i 2014! 

Jeg er så inderlig glad for at du lærte oss som møtte deg å leve livet som disipler av Jesus. 

Takk for at du lærte Norge å dra på retreat. Takk for at du lærte oss om kontemplasjon og den ignatianske Jesus-meditasjonen, og takk for at du selv praktiserte den på en slik måte at du ble det du så. Takk for at du viste oss Jesus på en slik måte at vi selv SÅ ham og hans utstråling gjennom deg! 

Ettervirkningene av ditt samarbeid med Gud kommer til å prege Norge gjennom hele dette århundret, det er jeg sikker på. Og du? Nå når du er forenet med din beste venn Jesus, som ber for oss, så er jeg veldig takknemlig for at du forener dine bønner med hans - enda mer inderlig enn noen gang. For vi trenger det, her i dette landet; at du fortsetter med å be for oss, du bønnekjempe som nå lever for Guds åsyn. Gud være lovet for hans trofaste tjener Edin!

Allehelgensdag

Det står i Peter Halldorfs minneord på dagen.no at Edin Løvås døde "kvelden før allehelgensdagen". Men han døde faktisk 1. november 2014. Det var "kvelden før allehelgensdagen" for lutheranere i 2014, men for verdens 1,3 milliarder katolske kristne var det selveste allehelgensdagen, slik det alltid er den 1. november i Den katolske kirke. I den verdensvide Kirken kommer Edins himmelske fødselsdag for alltid til å falle på allehelgensdagen. 

En mer passende dag kan jeg ikke tenke meg at Jesus kunne hente Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

Første gang publisert her på bloggen i mai 2019. Oppdatert i 2024 fra at ingressen startet med "i fjor oppdaget jeg" til "for noen år siden oppdaget jeg".

I 1995 utgav Knut Grønvik en glimrende biografi om Edin Løvås: "Snekkersønnen" (Luther forlag). Boken er dessverre ikke i salg lenger, men her kan du lese hele "Snekkersønnen" digitalt i Nasjonalbibliotekets arkiv (tilgjengelig for alle med norsk IP-adresse).


LES MER OM EDIN LØVÅS ANDRE STEDER:

05 september 2023

Den salige Mor Teresa av den dunkle natten


I dag er det minnedagen for Mor Teresa, 1900-tallets kanskje mest lysende helgen. Hun døde 5. september 1997, etter å ha gjennomlevd den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. 


Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne ”Kom, vær mitt lys”. Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. Men så fort erkebiskopen gav sin tilslutning i 1947 og ba henne gå i gang, opphørte den inderlige kontakten med Jesus.

Med unntak av noen få dagers opphold i 1958, varte natten helt til hun døde i 1997. ”Det finnes et forferdelig mørke inni meg, som om alt var dødt”, skriver hun. ”Herre, min Gud, hvem er jeg at du skulle overgi meg? Jeg roper, jeg klenger meg fast, og ingen svarer. Mørket er så mørkt, og jeg er så ensom.”

Da Mor Theresa mottok Nobels Fredspris i 1979, omtalte hun abort
som ”det største av alle onder i verden”, og hun sa i sin takketale:
”Hvis du kjenner til en kvinne som ikke ønsker å beholde sitt barn
og vil ta abort, prøv å overbevise henne om å gi barnet til meg.
Jeg vil elske det barnet, og se i det et tegn på Guds kjærlighet.”

Den dunkle natten

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke.

”Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, ”jeg er tørst”,” skriver Wilfrid Stinissen. Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv.

En tro som ikke bygger på følelser

Etter ”forklarelsen” skriver hun: ”Jeg er ikke ensom. Jeg har Hans mørke, jeg har Hans smerte... jeg vet at jeg har Jesus, i denne uavbrutte forening, for min ånd er fiksert på Ham og Ham alene, i min vilje.

Stinissen fortsetter: ”Hos Mor Teresa blir det overtydelig at mennesket består av flere lag som ikke i det hele tatt trenger å være samstemte. Hellighet er noe annet en fullkommen harmoni. Kjærlighet til Gud består i å ”ville ham”. Når følelsene ikke følger med, bærer viljen hele ansvaret. Kjærligheten savner da den ”virkelighetsopplevelsen” som følelsene pleier å gi, i stedet får kjærligheten en sjanse til å bli helt uselvisk.”

Den smertefulle natten gav
en intens union med Gud.

Klippefast tro

Den stadige, smertefulle lengselen hennes etter Gud var et overtydelig bevis på en klippefast tro. Hennes følelse av ikke-tro bæres av en fast, usvikelig tro. Alt i henne kretset omkring Gud. Mor Teresa lærer oss dermed ikke å tvile. Hun lærer oss å holde fast ved troen selv når mørket kommer og følelsene motarbeider oss.

Dessuten lærer hun oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som u-land?

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

Mørket i Europa

Når Mor Teresa snakket om ”mørket på jorden”, tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige.

Etter hvert som hun begynte å stifte klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.
 

Den åndelige fattigdommen i rike land

Mor Teresa sa, i en meditasjon over teksten i Matt. 25, 35-40; "De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen. De hjemløse er ikke bare de som savner et hus av sten, men også de som ikke har noen å være sammen med".

Mor Teresa hevdet at "den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte."

Hun delte vårt mørke

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket.

Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, vår alles kjære Mor Teresa.

Første gang publisert 05.09.2012. Løftet opp på nytt 05.09.2023.

11 august 2023

Ettertanke | Klara av Assisis sang


Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.


Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 770 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:
”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("770 år siden") 11. august 2023.



Klarissene i Larvik


Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no
I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra


P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.
Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

05 august 2023

Hellig Olav – En syndig helgen for vår tid

Norges to nasjonalhelgener, Sankt Olav og Sankta Sunniva, sammen på alterskapet fra Trondenes kirke, Troms.
Foto: Svein Skare/Universitetsmuseet i Bergen, CC BY NC SA 4.0

I dag, 5 august, er det oktavdagen til olsok. Store kirkefester har alltid blitt feiret åtte dager til endes – i en hel oktav – og slik var det også med Olavsfesten i katolsk tid i Norge. 


Nøkkelen til å forstå Hellig Olav er denne: Han ble ikke erklært hellig på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød for troen i Norge; for Norge som en kristen nasjon; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet og overga seg i Guds hånd på Stiklestad. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord. Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her», skriver Sigrid Undset. Dette såkornet var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Olav er en syndig helgen, som passer for vår tid.

Det er en heretisk tanke fra nyere tid at helgeners glorie må være flekkfrie fra vuggen til graven. Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.» Helgener er ikke moralsk ufeilbarlige, men de kjennetegnes av at de lar nåden seire i livet sitt.

Olav Haraldsson (995-1030) dro på vikingtokt allerede som tolvåring, og fortsatte med det fram til han fikk en kristen omvendelse og ble døpt i Rouen i Normandie som 19-åring. Etter det stod Olav med ett bein plantet i vikingtiden og ett bein i kristendommen. Det var en lang prosess å få «vikingbeinet» helt over i kristen leir, men han klarte det til slutt.

Biskop Erik Varden sier det slik: 
«Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»
Hellighet hos et menneske lever alltid side om side med tilkortkommenheter. Olav er ingen from «skrivebordshelgen» eller en «sukkerhelgen». Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider. Han er et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det. Dette er typisk for Guds nåde: Nåden kommer dit den trengs mest, ikke der den er mest fortjent. «Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.» (Rom 4,7)

I middelalderens kunst står Olav ofte oppå fienden han har beseiret: Dragen, som er et symbol for hedendommen i Norge. Og dragen, den pleier å ha Olavs eget ansikt. Slik visualiseres det hvordan Hellig Olav hele sitt liv måtte kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Biskop Bernt Eidsvig skal få det siste ordet: 
«Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra, og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse.»

Første gang publisert her på bloggen 13.08.2023 og i avisen Vårt Land 05.08.2023 da Rom 4,4-8 var dagens bibeltekst.


Statue av St. Olav fra Kulturhistorisk museum i Bergen.
Her står Hellig Olav oppå fienden han har beseiret: Dragen. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Dragens ansikt er Olavs eget ansikt. Hele sitt liv måtte Hellig Olav kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Foto: Wikimedia Commons/Wolfman

08 juli 2023

Ettertanke | Legenden om Sankta Sunniva

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går.
Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

De første kristne som kom til Norge, kom fra vest. Sankta Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen. I dag, 8. juli, feirer vi seljumannamesse til minne om Sta. Sunniva og hennes følge som led martyrdøden på øya Selja like ved Stadt.


Kirkens legenda forteller at Sunniva var dronning i et av de mange små kongerikene på øya Eyre, altså Irland. En hedensk mann forsøkte å lokke og tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i båter uten seil, årer eller ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit han ville. I denne tidsperioden var det slett ikke uvanlig at irske kristne gjorde dette. Å forlate alt for Kristi skyld kaltes det hvite martyrium.

Sta. Sunnivas følge landet på Selja. Der levde de et enkelt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene på fastlandet hadde imidlertid sauene sine på øya, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres. Den hedenske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å utrydde dem. Sunniva og følget hennes gjemte seg da i hulen på Selja, og fjellet styrtet sammen. Slik gav de sitt liv for Kristus, men ble frelst fra skjendingen og den vanhellige døden som hedningene ville gi dem.

Norge hadde fått sine første martyrer, og som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

I år 996 dro kong Olav Tryggvason til Selja, etter at et under-lig lys hadde strømmet ned over øya. I hulen fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er noe som inntreffer hos helgener også i dag. Sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut en velduft – duften av de hellige.

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er de første helgenene vi kjenner til i Norge, og Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Norge; Patrona Norvegiæ.

I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor skriver Paulus at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)

Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge feiret de hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære – fordi de var kristne som holdt troen så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden.

En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljemennene hadde, kan alle få i gave av Gud. Min bønn i dag på Selja er denne: Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.

Første gang publisert på bloggen 21. juli 2023 og i avisen Vårt Land 8. juli 2023 da Rom 1,1-7 var dagens bibeltekst.

04 juli 2023

Ettertanke | Et hellig speil

HELLIGET HERREN: «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.»
Foto: Flickr Creative Commons

I takt med sekulariseringen har vi mistet mange av de ordene som hører til i Guds sfære. Når noe blir borte fra språket, forsvinner det også ut av bevisstheten. Derfor vil jeg slå et slag for det vakre og viktige ordet hellig.


Først en ordforklaring: Det hebraiske ordet som vi oversetter med «hellig», betyr «skilt ut», «utvalgt» eller «satt til side». Det hellige er skilt ut fra vanlig bruk, det er rent.

Ordet «hellig» kan bli brukt om alt som er Guds. All hellighet kommer fra ham. Guds folk er et hellig folk, og det finnes både hellige tider (for eksempel påskenatt), hellige steder (for eksempel kirkerommet) og hellige ting (for eksempel dåpsvann).

Og så har vi verbformen: Det går an å hellige noe til Herren. Da blir det innviet til Gud. I dagens bibeltekst leser vi om hvordan profeten Jeremia ble helliget allerede før han ble født.

Over til hverdagsbruken: Forkynneren Edin Løvås (1920-2014) fortalte engasjert om en mann som hadde merket bilen sin med to ord – Helliget Herren – som en visuell påminnelse til seg selv om at han hadde gitt bilen sin til Gud. Folk som trengte kjørehjelp skulle få det, for denne bilen tilhørte Gud. «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» som Josva sa det (Jos 24,15).

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, hentet jeg inspirasjon fra Josva og bileieren. Jeg hadde ingen bil, men jeg hadde et speil som jeg brukte til å si usanne, stygge ting til meg selv. Det tjente absolutt ikke Gud. Derfor festet jeg de to ordene «Helliget Herren» over speilet. Hver gang jeg så det, ble jeg minnet på at «Dette speilet tilhører Gud. Når jeg ser i det, skal jeg ikke si noe om meg selv som ikke Gud ville sagt.» Hver dag øvde jeg meg i å si nei til onde tanker, og i å se meg selv med Guds blikk. Og det er så nydelig!

Speil deg i Guds blikk, han som har elsket deg inn i verden, han som har kjent deg helt siden før du var en prikk. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg» (Jer 1,5). «Du så meg den gang jeg var et foster» (Salme 139,13). «Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.» (Jes 49,1) nært kjenner Gud deg, «Han som formet deg fra mors liv» (Jes 44,24).

Når du speiler deg i et speil som er helliget Herren, blir du satt fri fra både forfengelighet og selvforakt. Anbefales varmt. Og: Husk at et av Den Hellige Ånds mange navn er Trøsteren. Be gjerne en kort skuddbønn – «Kom, Hellig Ånd» – og ta med deg Kirkens eldgamle hymne «Kom, Hellig Ånd med skaperkraft» inn i dagen din: «En trøsters store navn du bær, Guds gave dyr og hjertens kjær, den syke sjel en salve mild, en livets brønn, en hellig ild. Ditt lys opptenn i vår forstand, i hjertet kjærlighetens brann, til vanmakt vår og usseldom med hellig hjertestyrke kom!» Amen! Kom, Hellig Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 4. juli 2023 da Jer 1,4-10 var dagens bibeltekst

01 juni 2023

Jesu hellige hjerte-måneden juni

Juni måned er dedikert til Jesu hellige hjerte. Slik har det offisielt vært i 124 år, men Jesu hjerte-andakten går tilbake til middelalderen, og har røtter helt tilbake til oldtiden. Dette franske kortet er fra 1880.
Foto: Turgis, Wikimedia Commons

Juni måned er dedikert til Jesu hellige hjerte. Slik har det vært siden 1899 i Den katolske kirke. Du har kanskje sett bilder av et hjerte med tornekrone rundt, og som det står flammer opp av? Da er det Jesu allerhelligste hjerte du har sett. 

I Bibelen er hjertet symbolet for personen, på det aller dypeste plan. Jesu hjerte er symbolet på hans kjærlighet til menneskene.

Det var i 1899 at pave Leo XIII høytidelig erklærte at hele menneskeheten skulle vies til Jesu allerhelligste hjerte. Helt siden da har juni vært Jesu hjerte-måned. Juli er for øvrig viet til Jesu dyrebareste blod.

Andakten til Jesu hjerte går tilbake til middelalderen, og har røtter helt tilbake til oldtiden. På 1200-tallet fikk helgenene St. Gjertrud og St. Lutgardis visjoner av Jesu hjerte, og andakten begynte å få fotfeste de neste århundrene. På 1600-tallet fikk franske St. Margareta-Maria Alacoque noen berømte visjoner av Jesu hjerte, der Jesus selv gjorde det klart at han ønsket at hans hellige hjerte skulle bli æret gjennom en egen festdag.

På denne tiden var vranglæren jansenisme utbredt i Frankrike, med en usunn vekt på Guds vrede, Gud som dommer og menneskets «bunnløse syndighet». Joda, det er sant at «For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred. Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud» (Rom 8,6) Men dette kan ikke stå alene som beskrivelse av menneskets natur. Vi er ikke uverdige til å bli elsket. Vi er elsket.

Slik gikk det til at Jesus viste sitt brennende hjerte for St. Margareta-Maria Alacoque; et hjerte som brenner av kjærlighet for menneskeheten. Der hvor en forvrengt åndelighet bare hadde fokusert på Guds straff, understreket Jesu hellige hjerte barmhjertighet og Guds uendelige kjærlighet.

Derfor vier vi juni måned til tilbedelse av Jesu allerhelligste hjerte. Her finnes det mange katolske ressurser du kan google: Du kan be litaniet til Jesu hjerte, du kan be konsekrasjonsbønner til Jesu hjerte, henge høytidelig opp et Jesu hjerte-bilde og få presten til å velsigne både bildet og hjemmet ditt, feire Jesu hjertefest (i år den 16. juni), gjøre bot, gå til skriftemål og messe hver første fredag i måneden – alt med én retning: et hjerte som ligner mer på Jesu hjerte. Ydmykt, hellig, rent, fylt av kjærlighet. Et hjerte som vil det Ånden vil.

La oss gi ham alt – han som allerede har gitt seg selv helt til oss.

Jesu allerhelligste hjerte, miskunn deg over oss!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 3. juni 2022 da Rom 8,5-11 var dagens bibeltekst. Oppdatert og løftet opp på nytt 1. juni 2023.


Jesu hjerte brenner av kjærlighet til deg.
"Gjør mitt hjerte brennende
av kjærlighetens ild,
så alt som er deg imot
må feies bort
som agner for vinden."
En bønn om hengivenhet av Sta. Birgitta av Vadstena (1303-1373)

Be konsekrasjonsbønnen til Jesu hellige hjerte

På Jesu Hjertefest ber vi denne vigselsbønnen i kirken, formulert av pave Pius XI:

«Jesus Kristus, menneskeslektens milde Frelser,
se i nåde til oss som kneler for ditt alter.
Dine er vi, dine vil vi være.
For å forenes mer inderlig med deg,
vier vi oss i dag av hele vår sjel til ditt hellige hjerte.

Mange mennesker har aldri kjent deg,
mange har foraktet dine bud og gått fra deg.
Jesus Kristus, miskunn deg over dem
og dra dem alle til ditt hellige hjerte.

Herre, vær konge ikke bare over de troende som aldri har gått fra deg,
men også over de fortapte sønner som har forlatt deg.

La et enstemmig rop lyde fra alle verdenshjørner:
Lovet være det guddommelige hjerte som har gitt oss frelsen.
Priset og æret være du, Kristus, i all evighet. Amen.»


Legg merke til hvordan nattverdens elementer omkranser Jesu hellige hjerte: Druene som blir til vinen, og hveten som blir til brødet. Jesu hellige hjerte og eukaristien er én og samme ting.

Gjør Jesu hellige hjerte synlig i sosiale medier

Den katolske presteseminaristen Mathias Bruno Ledum oppfordrer oss til å lime et bilde av Jesu hjerte på profilbildet vårt i sosiale medier, "slik at du synlig kan spre budskapet om den mest autentiske kjærlighet. I en tid hvor kjærlighet så ofte reduseres til "fine" følelser og overfladiske nytelser, hvorfor ikke bruke denne måneden på å vise folk det ypperste eksemplet på sann, selvoppofrende kjærlighet?" 

En Facebook-venn spurte meg om dette med Jesu hjerte-måneden i juni var et katolsk motsvar til juni som Pride-måned. Det er det altså ikke. Juni har vært måneden for Jesu hjerte i over hundre år før det. Men når det nå først er slik situasjonen har blitt i vårt sekulariserte samfunn, føles det ekstra viktig å gjøre Jesu rene, hellige, barmhjertige og ydmyke hjerte synlig nettopp denne måneden.


Denne profilrammen var tilgjengelig på Facebook tidligere. I mars 2022 fjernet imidlertid Facebook muligheten til å lage egne rammer, og alle profilrammer som fantes tidligere er også blitt fjernet. Nå er det bare organisasjoner som Facebook/Meta definerer som "authoritative organizations" som får lage profilrammer, og kristne organisasjoner defineres ikke som det av Meta.

Hvis du i dag søker på profilrammer og søker på ordene "Jesus", "Christian", "Catholic" eller "Sacred heart" får du null treff. (Det vil si, du får faktisk treff på en politistasjon, av alle ting.)
De "offisielle" rammene til Facebook er svært få nå. Du kan fortsatt bruke en profilramme med støtte til Palestina, men søker du for eksempel på ordet "Israel" i profilrammer får du null treff.

Hver juni måned i de kommende årene kommer jeg altså til å se ut som jeg så ut i 2021. Det er nemlig mulig å hente opp igjen profilbilder du har brukt tidligere, og det er det jeg har gjort her. 
Foto: Skjermdump fra Facebook

Du kan enkelt lage noe som ligner på en profilramme ved å gjøre slik Dag Knardal har gjort her: Ved å lime et bilde av Jesu hellige hjerte oppå profilbildet ditt.

Klikk her for å få opp et bilde av Jesu hjerte med en gjennomsiktig bakgrunn. Dette kan du så lime oppå profilbildet i for eksempel PhotoShop, eller du kan bruke PowerPoint og legge Jesu hjerte-bildet oppå profilbildet ditt, for så å ta et skjermbilde.