Lille Marias rene hjerte og Guds nåde

Forventningsfullt fireårsdåpsdagsbarn.

Noe av det fineste som finnes på hele jorden, er å våkne som i morges, av at lille Maria (4) ser på meg med øyne som er så fulle av kjærlighet at de renner over, mens hun sier «Du er den snilleste mammaen i hele verden».

Og siden jeg ikke skriver dagbok, og siden dette er en sånn ting jeg kommer til å glemme hvis jeg ikke skriver det ned, så skriver jeg det her.

I dag feiret vi Marias dåpsdag en uke for sent. Hun ble døpt på festen for Jomfru Marias rene hjerte i 2014. Med fem barn og mer enn full jobb blir ikke alt perfekt til enhver tid, men Maria har heldigvis ikke rukket å utvikle en så sikker tidssans at akkurat det var noe problem.

Be som du kan

«Be som du kan, og ikke som du ikke kan» heter det, og akkurat det er en leveregel som fungerer også i de fleste andre deler av livet med Gud (og i livet generelt). 

«Feir dåpsdag som du kan, og ikke som du ikke kan.» Så da ble det brownieskake med fire lys i dag (for Jesus er verdens lys) og tre gaver som gjorde det lille dåpsdagsbarnet strålende fornøyd.

Dåpsdagskake, laget og pyntet av storesøster Ingrid (10).

Godt nok

Med seks sommeravslutninger, Marias dåpsdag, Olavs bursdag og tre andre barnebursdager på under to uker klapper jeg meg selv på skuldra og sier «Well done. Godt nok.» 

I stedet for å piske meg selv for at vi ikke klarte å komme oss i kirken denne søndagen heller, gleder jeg meg over at Maria og jeg fikk med oss Corpus Christi-feiringen for to uker siden, og over at hele familien var i kirken forrige søndag da Maria fikk 4-årsbibelen og Sunniva og Ingrid sang solo og med kirkens barnekor under familiemessen. 

Sånne ting er det lurt å være takknemlig for, i stedet for å la alt det jeg ikke får gjort ta motet fra meg. Det er nok av bibelhistorier vi ikke har fått lest i år, messer vi ikke har klart å komme oss på og menighetskatekese vi ikke har fått deltatt i. Men hvem er det som vil ta motet fra deg? Er det Gud? Nei. Disse barna er døpt. De er Guds barn. Det er klart han vil ta seg av dem og bevare dem hos seg. Jeg gjør alt det jeg får til. Gud gjør resten og fyller inn i hullene med sin nåde. Jeg stoler på ham.

Tro i hverdagslivet

Her i innlegget "Din mormors tro" skriver jeg mer om det å gi troen videre til barna i hverdagslivet. Jeg tror du vil synes det er oppmuntrende og inspirerende å lese, spesielt hvis du i likhet med meg er en gjennomsnittlig deltidsmor/-far som så vidt ser barna i noen slitne kveldstimer.

Trikset er å stoppe opp og se det du har. Alt det du får til av og til. Barna våre er for eksempel så heldige å få gå på en kristen skole (St. Sunniva skole) der de ber tre ganger om dagen (om morgenen, til lunsj og før de går hjem), der de har utvidet kristendomsundervisning og har månedlige skolemesser. I hverdagen stikker vi innom kirken og tenner lys og ber. Hver kveld ber vi sammen hjemme og opplever at det er sant at «Kirken er vår store familie, og familien er den lille kirken». Familiemessene kl. 13 på søndager rekker vi stort sett, hvis vi ikke er syke. Barna går i kirkekor etter skolen. Snart reiser Sunniva på katolsk sommerleir, og om bare to uker feirer vi seljumannamesse og er pilegrimer på Selja sammen med kristne fra hele Norge. (Følg lenken for å bli med på seljumannamessen selv.) Mye å være takknemlig for og få håp av!

Deo gratias

Vel. Sånn går no dagan. Og plutselig er det sommerferie og vi har klart å gjennomføre enda et skoleår med fem barn og to fulle jobber. Er det ikke utrolig? Jeg føler jeg har fortjent en eller annen tapperhetsmedalje ved slutten av hvert skoleår, jeg. 

Også føler jeg et stort behov for å si Deo gratias, Gud være lovet, takk Gud - for at han har holdt sin hånd over oss enda et år, og har fylt inn med sin nåde alle de stedene jeg selv har kommet til kort. Akkurat her passer uttrykket «Gud i hullene» særdeles godt. For sånn er fembarnslivet med Gud. Han fyller inn i hullene. Deo gratias!

FEST: Dåpsdagen er dagen du blir født på ny. Det er verdt å minnes og å feire! Hver dag tegner vi oss med korsets tegn, som et synlig tegn på vår dåp.

JESUS OG MARIA: Til dåpen i 2014 fikk Maria blant annet en nydelig, liten statue av Vår Frue av Walsingham, Our Lady of Walsingham. Den fikk jeg kjøpt i London, i bokhandelen St. Paul's som ligger rett ved siden av den katolske Westminster Cathedral (litt nedi gata for anglikanske Westminster Abbey). Maria er veldig klar over at hun fikk denne statuen til dåpen, så hun klatret opp og hentet den ned fra hylla slik at den fikk bli med på dåpsdagsfeiringen.

HVERDAGSGLIMT: Avspaseringsdag med Maria. Hun ville til kirken, så da gjorde vi det.

FRED: Det er bare så utrolig fint å være en del av en levende kirke der folk kommer og ber til og tilber Jesus hele dagen. 

FIREÅRSBIBELEN: I hagen hjemme forrige søndag, stolt innehaver av ny barnebibel. (Nei, ikke stolt innehaver av hund. Det er en mye mer overkommelig løsning at naboen har hund.)

KRISTI LEGEMSFEST: Corpus Christi-feiring 3. juni. Maria fikk æren av å bære blomstene og gå først i offertorieprosesjonen under messen. Stort ansvar for store blomster.
I denne bloggposten kan du lese mer om hvordan vi feirer Kristi Legemsfest.

PROPPFULLT: Corpus Christi-feiringen er en stor fest. Den startet med messefeiring i Trefoldighetskirken, som er mye større enn vår egen St. Olav domkirke. Likevel var det så fullt at mange måtte stå - helt ned i trappen.

Foto: Henriette Teige.
Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen

KJÆRLIGHET: Vi kneler for Jesus, som er virkelig til stede i brødets og vinens skikkelse.
 Det er litt utfordrende å få til å knele i en kirke uten knelebenker, men "where there is a will, there is a way".

ROSEBLADER: Kongen kommer! Førstekommunionsbarna går rett foran hostien (hostie = forvandlet nattverdsbrød). De strør roseblader for Jesus hele prosesjonen. 

JESUS: Virkelig til stede. Hellig øyeblikk.

ROSESPOR: Kom du litt sent ut av Trefoldighetskirken og aner ikke hvor de andre gikk?
Følg rosesporet.

17. MAI: I Corpus Christi-prosesjonen går vi gjennom byen mens vi synger. Litt sånn som 17. mai, bare at det er Kongenes Konge vi hedrer.

BØNNEALTER: Det er alltid fire bønnealtere underveis under en Corpus Christi-prosesjon. Et for hvert verdenshjørne, fordi hele verden omsluttes av vår forbønn.

PILEGRIMSFERD: "Vi er et folk på vandring" i over 30 grader og sol. St. Olav domkirke i sikte.

VELSIGNELSE: Etter siste bønnestopp utenfor kirken, er det velsignelse og avslutning inne i St. Olav kirke. Det er tre timer siden messen startet i Trefoldighetskirken. Fortsatt er det så mange mennesker som er med, at mange må stå i St. Olav.

Blomsterdekorasjonen: De gule rosene danner en kalk til vinen.
Over kalken er hostien, det forvandlede brødet.
IHS er forkortelsen for Jesu navn på gresk: IHSOS.
På latin står IHS dessuten for "Jesus, menneskenes Frelser" - Iesos Hominum Salvator.

KIRKEKAFFE: Mamma og Maria på vei hjem. Et lite stopp i Slottsparken der vi møtte mange kristne, filippinske kvinner fra pinsemenigheten Filadelfia og joinet deres kirkekaffe. Sterkt å kunne dele med dem Sigrid Undsets profeti fra 1926 om hvordan Norge kom til å bli et land med færre og færre trofaste kristne, før Gud vil sende misjonærer til oss fra andre land, fra Asia og Afrika. Nå ser vi det skje. 

Fin video fra Corpus Christi-feiringen

På YouTube ligger en fin video fra Corpus Christi-feiringen vår i år. Sett av 3 minutter og 21 sekunder til å se den! Her er den:

Etterord/oppdatering 

I dag, to dager senere, overrasket Ingrid (10) meg med en medalje.

Ingrid har selvsagt ikke lest noe her og jeg har ikke sagt et ord i den retningen. Hun bare kom på det helt av seg selv - på en helt vanlig dag - at hun skulle overraske meg med en stor, fin, spiselig «Best mum»-sjokolademedalje som kostet henne ganske mye av hennes begrensede budsjett. Er ikke hun til å spise opp, så vet ikke jeg. Skikkelig rørende. En oppmuntring fra oven, opplevdes det også som. En bedre og viktigere medalje er det ikke mulig å få på denne siden av døden. En skikkelig oppmuntring på veien ❤️

"Vær tålmodig med alle ting, men spesielt med deg selv", sier den hellige Francis de Sales. "Be patient with all things, but especially with yourself.” Så ikke mist motet. Gjør som atletene: Hvis du feiler og ikke får det til, så prøv igjen. Ikke gi etter for motløsheten. Ikke gi opp. Fortsett!

Fram mot målet

Her er retningen for mitt liv som kristen mor, og som bare meg:

«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» (Fil 3,12-14)

Han være lovet i all evighet!

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!» (2. Kor 1,3) Amen!

GIGAMEDALJE: Prisutdeling foran Stortinget, på vei hjem fra skole og jobb.
Foto: Ingrid Aadland Høen

BEST MUM: Den beste prisen her på jord..

«Kirken er vår store familie,
og familien er den lille kirken».