Google Analytics

onsdag 8. februar 2017

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen

ETTERPÅ: Etter at jeg hadde overlevd dødskampen i elva var jeg glad. Veldig, veldig glad.
Foto. Karen Nystøyl, juni 2000

 

Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett. 


Monsterbølger gjorde at jeg stadig vekk falt av brettet. Til sist kom vi til det frådende stykket av elva som blir kalt ”Cocktail”. Der skulle vi krysse. Nedenfor Cocktail-partiet ventet en flomstor foss som ingen overlever. Skytsengelen min forsøkte å gjøre jobben sin og fikk overbevist meg om at det var tid for å trekke seg. Men elvebrettinstruktøren kjørte på: ”Det her kommer til å gå så bra, så. Siden du er redd skal du få med deg en egen instruktør.”

Det gikk ikke bra. Det gikk aldeles ikke bra. Bølgene kastet meg av brettet i et bankende kjør, og jeg var bare noen få sekunder fra fossen. ”How am I doing?” spurte jeg den utenlandske instruktøren. ”Keep kicking!” brølte han tilbake. Jeg sparket. For livet – mot døden. Ved Guds nåde overlevde jeg, livsvarig kurert for overmot.

Noen uker senere kom jeg over dette avsnittet i Jesajas bok:
”Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort.”
Det var en sterk melding å få. Betyr det at jeg begir meg ut i elver igjen? Nei. Men det betyr at jeg har forstått at jeg ikke vil møte døden alene. Jeg vil møte den sammen med Jesus Kristus, han som har vunnet over døden.

Hver morgen og hver kveld overgir jeg meg i Herren Guds hender, og det finnes ingen andre steder jeg heller vil dø enn nettopp der, i hendene som jeg kommer fra og som jeg en gang skal vende tilbake til. Han sier i dag: ”Vær ikke redd, for jeg er med deg!”


Noe redigert versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 16. juni 2010 da Jes 43,1–7 var dagens bibeltekst 

ETTERORD:  

Etterpå fortalte instruktørene meg at bare én person noen gang har vært nærmere fossen enn meg. Da måtte de kaste ut tau for å redde henne. Problemet var at denne gang stod det ingen klar for å kaste ut tau. Jeg takker Gud for at jeg lever i dag...

LES OGSÅ:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar