Google Analytics

tirsdag 11. september 2012

Ettertanke: Din egen klagesang

Klag til Jesus, han vet alt om hva smerte er.
Han kom fordi han elsket oss. Vi kronet ham med torner og nagler.
På korset ropte han med høy røst
:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
(Sal 22,2/Matt 27,46)

Foto: Doug1021/Flickr

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære. Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.



LA OSS BE
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. 
Herre, hør min røst! 
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. 
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, 
vaktmenn etter morgenen.»

(Fra Salme 130)

5 kommentarer:

  1. I LOVE YOU Ragnhild! Du skulle bare vist hvor mye denne andakten/ettertanke betyr for meg!
    Jeg synes ikke det var lett å takke når min mann
    var alvorlig syk, og jeg hadde to små barn som trengte pappan sin. Når situasjonen roet seg og alt gikk bedre så var det veldig lett for meg å takke. En kristen sa til meg en dag da jeg var full av glede og takk at jeg også burde takke når det gjør vondt, men jeg klarte det ikke. Det gjorde for vondt, og jeg ville ikke vært ærlig. Jeg beundrer folk som klarer det. Det er alltid noe vi kan takke for, og i etterkant så kan man se at det kom noe godt ut av den vonde situasjonen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Alt til sin tid, tenker jeg. I Jakob 5,13 står det rett ut: «Er det noen blant dere som har det VONDT? Da skal han BE. Er noen GLAD til sinns? DA skal han synge lovsanger.»

      Jeg har vært i kriser jeg har blitt båret gjennom i trygghet og med lovsang, og jeg har vært i kriser jeg har klaget meg gjennom. Poenget er ikke at du SKAL klage hver gang noe er feil. Poenget er at du skal være ærlig overfor Gud og si ting som det er. Klag når du er full av klage, juble når du er takknemlig.

      Heldigvis har kristendommen noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter deg og din situasjon på trygg avstand. Han viser sin kjærlighet i og gjennom LIDELSE. Slå den, alle andre religioner!

      Min yndlingsklagesalme er Salme 13:
      “Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet og hele dagen ha sorg i hjertet? Se hit og svar meg, Herre min Gud!”

      Men klagen er ikke målet. Det er meningen at du skal få komme videre derfra. Kanskje langsomt, kanskje tar det dager, uker, måneder, år... men du skal få komme videre. Det aller mest fantastiske med klagesalmene, er at uansett hvor mye de klager, så slutter de - etter at det har gått en tid - i en lovsang. Salme 13, for eksempel, slutter med:

      “Men jeg setter min lit til din trofasthet, mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for Herren, for han har gjort vel imot meg.”

      Sannhetens Gud vil ha sanne hjerter, ikke hjerter som gjør seg til, ikke hjerter som føler at de ikke kan komme som de er.
      Hvis barnet ditt har det oppriktig vondt lar du det få lov til å klage i vei og uttrykke sin smerte uten å kreve at det først/samtidig skal være takknemlig for andre ting. Sånn er Gud også.

      Ja, det finnes alltid noe å takke for, men det ser du lettere etter at du har fått tømt deg for det mørke og vonde - etter at du har blitt møtt med medlidenhet. INGEN er bedre til å lide med enn Jesus.

      Slett
    2. Gud er et mysterium! Livet er et mysterium! Når jeg hadde en vanskelig periode i mitt liv og ropte til Gud at han måtte hjelpe meg. Så merket jeg at han var der, men situasjonen ble ikke løst slik jeg
      ønsket det med en gang. Ting tok tid, det gjorde
      vondt. Men Herren var der og det var lys og perler å finne på veien. I ettertid så ser jeg at kjærligheten til Jesus har vokst. Når alt kommer til alt så er Jesus vårt eneste håp.


      Eivor Mirjam

      Slett
  2. GLAD FOR Å HA DEG TILBAKE I VÅRT LAND!

    SvarSlett
    Svar
    1. Glad for å være tilbake! Jeg bevilget meg en skikkelig sommerferie, men nå er jeg på plass i både september, november og desember (siste adventsuke). Gleder meg!

      Slett