Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Arnfinn Haram. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Arnfinn Haram. Vis alle innlegg

26 september 2013

Arnfinn Haram | Diktsamling og dokumentarfilm

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

NRK viser snart en dokumentar om fr. Arnfinn Haram OP. Filmen har forhåndsvisning under lanseringen av Harams diktsamling i kveld.


Den 30 minutter lange dokumentaren er laget av den svensk-polske regissøren Pawel Janicki, som sammen med sitt team fulgte fr. Arnfinn fra 2011 og frem til hans død i juni 2012.

Filmen ”Broder Arnfinn” blir sendt tre ganger på NRK, på disse tidspunktene:
  • Onsdag 16. oktober kl. 19.45 på NRK2
  • Mandag 21. oktober kl. 15.40 NRK2
  • Søndag 3. november kl. 18.00 NRK1
Programmet blir også lagt ut i NRKs programspiller fra første sendetidspunkt på TV, det vil si onsdag 16. oktober, kl. 19.45. Her kan du se hele programmet på nrk.no.

Førpremiere

I kveld, torsdag 26. september, blir det førpremiere på filmen under lanseringen av Harams diktsamling "Babylonsk harpe" i St. Dominikus kloster i Oslo, kl. 19.30. Alle er hjertelig velkommen til boklanseringen og filmvisningen.

Filmen skal være første del i en serie med tittelen Omvendelse, inspirert av Guds spørsmål til mennesket: «Hvor er du?» (1 Mos 3,9). Nå vises altså første del på NRK i en tilpasset TV-versjon, mens en lengre festivalversjon ventes å komme senere - teamet sitter på over 40 timer med råmateriale med fr. Arnfinn.

Diktsamling post mortem

Forberedelsene til Arnfinn Harams diktsamling var godt i gang da fr. Arnfinn Haram brått døde i 2012, og redaktørene Eskil Skjeldal og Ronny Spaans har avsluttet arbeidet.

Her er et av diktene fra diktsamlingen:

VESPER
Å kveld
som gøymer alt
i di djupblå kappe
gøym meg også er du snill!
kvifor skal åsane
trea og markane
få krype under dyna di
og ikkje denne vesle kroppen
av angst
og lengsler?
også eg vil gå i eitt med himlen
slik som du
gli inn i ei blå æve av fred

Jeg har ikke fått lest diktsamlingen ennå, men gleder meg storlig til det. Forventningene mine ble ikke akkurat lavere etter å ha lest Alf Kjetil Walgermos anmeldelse i Vårt Land: «Babylonsk harpe er ei nydeleg og kjenslevar diktsamling, ein tidlaus pust inn i den norske samtidslyrikken … Med Babylonsk harpe har bokhausten fått si store overrasking og sin vesle sensasjon.»


LES MER

  • Alle diktene som fr. Arnfinn Haram selv publiserte på bloggen sin finner du her. 
  • Her kan du lese tre av fr. Arnfinn Harams dikt som jeg har delt tidligere her på bloggen:

24 september 2013

Anmeldelse av SEGL - katolsk årsskrift

DENNE BOKEN MÅ DU HA: "SEGL – Katolsk årsskrift for religion og samfunn" ble for første gang utgitt på St. Olav forlag i  2012. Her ser du en faksimile av Mette Nygårds artikkel om Edith Stein og hennes Korsvitenskap.


2013-utgaven av det katolske årsskriftet SEGL er under oppseiling. Da er det på tide å endelig få publisert en anmeldelse av historiens aller første SEGL, som ble utgitt i fjor.


FORSIDEN: "SEGL – Katolsk
årsskrift for religion og samfunn"
Jeg har selv skrevet en av artiklene i SEGL - om abort - og er nok rimelig inhabil i min anbefaling av SEGL (som jeg oppriktig mener at du MÅ skaffe deg).

Denne bokanmeldelsen av SEGL er skrevet av Eirik Steenhoff. Den har tidligere stått på trykk i St. Olav kirkeblad og publiseres her på bloggen med tillatelse. Takk, Eirik!


Kristen trosbekjennelse i en åndelig ørken


SEGL – Katolsk årsskrift for religion og samfunn er en meget god artikkelsamling, og du må for all del kjøpe den. Sånn, da var det sagt.


Av Eirik Steenhoff

Hva skal jeg ellers si? Bak SEGL står kremen av flinke katolske skribenter og fagfolk, ja, kremen av flinke skribenter og fagfolk overhodet, og resultatet er selvsagt en samling gode tekster. Om jeg som ringe legmann skal gi noe lignende en konstruktiv tilbakemelding til et slikt bokprosjekt, kan det derfor bare være som mitt skarve forsøk på å gjøre et godt produkt enda bedre. (Dette med tanke på neste gang, det vil si: SEGL anno 2013.) Følgelig må all nedenstående kritikk – noe pirk, et par viktige spørsmål – leses i lys av dette: mitt positive utgangspunkt.

Årsskriftets tema er Det annet Vatikankonsil, som feiret 50 år i fjor. Seksjonen om konsilet er et høydepunkt for undertegnede. Artiklene her er betimelige og informative. Vi er heller ikke bortskjemte på såpass nyanserte artikler om konsilet som disse.

P. Erik Varden argumenterer for at klosterlivet har en grunnleggende kirkelig dimensjon, med henvisning til konsilets dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium. Helene Lund må berømmes for en meget ryddig og klartenkt innføring i samme dokument. Eskil Skjeldals intervju med Lars Roar Langslet og biskop Bernt Eidsvig er overraskende livlig. Intervjuet med George Lindbeck, en luthersk observatør under konsilet, inneholder mange skarpe observasjoner.

ABORT: "Den store kampen
om mennesket" heter min
artikkel i SEGL. Du finner den
på side 171-177.
«Litteratur»-seksjonen har bare to innslag, selv om jeg fant minst én annen artikkel (om Chesterton) som direkte berørte temaet. Begge innslag er imidlertid høyst lesverdige. «Samfunn og politikk» inneholder en av p. Arnfinn Harams mer effektive polemiske tekster (om «folkekirken»), samt litt velrettet abortkritikk.

Under den noe avskrekkende rubrikken «Kunst og kultur» skjuler det seg nok en skare ypperlige tekster. Henning Laugerud presenterer en befriende ikke-psykologiserende forståelse av hl. Katarina av Sienas mystiske erfaringer, men forsøker heller å forstå dem på middelaldertenkningens (og implisitt: troens) egne premisser. (Takk.) Eirik Sukkes artikkel om maleren Georges Rouault er, for å si det på dansk, smaddergo’.

SEGL er godt redigert, i den forstand at artiklene har en klar tematisk inndeling og er delt inn i en logisk rekkefølge. Gösta Hallonstens gode og meget viktige artikkel om pave Benedikts åpenbaringsteologi følges av en av pavens tekster der begrepet «tradisjon» drøftes, hvilket illustrerer godt Hallonstens tese. Boken inneholder imidlertid en del enkle skrivefeil – anmelderen har problemer med å finne én side uten noe slurv. Det være seg manglende tegnsetting (Dette er en setning Dette er en annen Dette blir vanskelig å lese), grammatiske feil («de» er ikke det samme som «dem») eller inkonsekvent riksmål (enkelte skribenter bruker «etter» og «efter» om hverandre).

KONSILET: Årsskriftets tema i 2012 er Det annet Vatikankonsil,
som nylig feiret 50 år.
Boken er pen, men ikke for pen. Dette er en bok som skal leses, og ikke en såkalt «coffee table book» eller en pyntegjenstand. Likevel burde boken vært innbundet på en annen måte. Papiret/pappen som nå holder den sammen, blir lett oppripet og stygg.

Avslutningsvis kan jeg ikke dy meg for å komme med en aldri så liten utfordring. Redaktørene presenterer utgivelsen som «Et tidsskrift for katolsk humanisme,» og skriver innledningsvis: «Det er god grunn til å børste støv av begrepet kristen humanisme i dag.» Jeg er ikke nødvendigvis enig.

«Humanisme»-begrepet er i vår kontekst annektert av én bestemt kirkefiendtlig og sekulariseringsivrig organisasjon. Men begrepet «kristen/katolsk humanisme» er ikke fritt for bagasje, det heller. Biskop Bernt Eidsvig nevner Petrarca og Erasmus, men disse var representative for renessansen snarere enn for Kirken. Så blir selvsagt spørsmålet om vi har et utelukkende positivt (og moderne) syn på renessansen, eller om vi med Jacques Maritain (for øvrig en gjennomgangsfigur i SEGL) vedgår at det var den første åndelige krise av betydning i det kristne Vesten.

Jeg stiller meg spørsmålet om begrepsbruken er helt nødvendig, eller om dette er – for å låne et begrep fra sr. Else-Britt Nilsens artikkel (hvor hun forklarer hva økumenikk ikke er) – «lettvint humanisme». Humanismebegrepet blir efter min mening fort en sekkebetegnelse for alt vi liker av menneskelig kløkt og spennende idéhistorie – og ja: «Kunst og kultur».

Poenget er: Hvorfor kristen-humanist? Kan vi ikke bare være kristne punktum, uten å måtte smykke oss med alle mulige ekstratitler? Er vi så lite trygge på eget ståsted?

Min kjepphest er herved luftet.

Det skal for øvrig sies at SEGL ikke akkurat preges av manglende selvtillit. Årsskriftet fremstår som et veldig ambisiøst, men vellykket bokprosjekt, og jeg ser frem til neste utgave.

Eirik Steenhoffs bokanmeldelse har tidligere stått på trykk i St. Olav kirkeblad og publiseres her på bloggen med tillatelse

Du kan lese mer om SEGL på forlagets hjemmeside.

Boken kan kjøpes hos St. Olav bokhandel, på tlf 232 19 555 eller på epost: bokhandel@katolsk.no. Den nye nettbutikken deres åpner i september.

Faksimile fra SEGL 2012

14 juni 2013

Bilder fra minnevandringen for fr. Arnfinn Haram

MINNEVANDRING: Salmesang og rosenkransbønn under vandringen. "Prosesjonskrossen låg att i klosteret, men i beste Arnfinn-stil fekk me spikka ein kross av ei rognebuske, og det passa godt der ute i skogen," skriver bror Haavar Simon Nilsen.
Foto: Helge Erik Solberg


Mandag 10. juni 2013, på dagen ett år etter fr. Arnfinn Harams bortgang, ble det arrangert minnevandring til stedet der han døde i Nordmarka.


ETT ÅR ETTER: Slik så det ut på graven
mandag 10. juni 2013.
Foto: Øivind Østang
Bror Haavar Simon Nilsen O.P. har lagt ut en fyldig bildereportasje fra minnevandringen på bloggen sin.

Bildene viser glimt fra en vakker kveldstime, "signa med sol, signing og fred".

Arnfinns medbror, p. Haavar Simon, skriver:
"På eitårsdagen for Arnfinn sin dødsdag arrangerte Sindre Bostad og underteikna ei minnevandring frå Damtjern opp til staden der Arnfinn døydde. Dei 2,5 kilometrane opp dit vart fylde med salmesong og rosenkransbøn, og vel framme hadde me ei kort sakramentstilbeding før vesper og endeleg De Profundis, salme 130 som me ber for dei avdøde. Det vart ei verdig og fredfull vandring for og med Arnfinn.
For i Kristus er me alle eitt, og det er denne einskapen som gjer det mogleg å be for kvarandre på tross av dauden som skil oss. Kan hende er minnevandring misvisande i så måte. Ei god venninne av meg framheva dette, at å minnast kan oppfattast på forskjellige måtar: enten noko som rører ved fortid, som eit minne, noko ein kanskje ofte vil tenkje i ein kultur prega av vår luthersk trusarv. Men minne i katolsk tradisjon handlar om nærver mykje meir enn berre fortid. Me vert minna på at me ikkje er bunde av dødens band, men lever i eit fellesskap gjeven oss ved Kristi offer og Guds nåde. Dette får konkret uttrykk når me ber for kvarandre på tross av daudens grense.
Med trua på livet i Kristus la me difor ut på ei vandring der me ba for Arnfinn, men der me også delte bøna med Arnfinn som sjølv var ein mann med bøna som sjølve senterpunktet i livet."

HER VAR HAN: Øivind Østang syklet den samme veien som bror Arnfinn syklet samme dag i fjor, og tok dette bildet underveis. Han skriver: "omtrent det bildet Arnfinn sendte til GF Rieber-Mohn i fjor, en halvtime før han ringte om problemer."
Foto: Øivind Østang
MINNESTEDET: Korset har stått der siden i fjor.
Foto: Øivind Østang

TILBEDELSE: Tilbedelse av Herren Jesus Kristus som er virkelig til stede i Det Allerhelligste Sakrament (nattverdsbrødet som står fremme i monstransen på alteret).
Foto: Øivind Østang

 
MANGE FREMMØTTE: Etter vesper og den sakramentale tilbedelsen fikk alle deltakerne kaffe og kaker før de dro hjem til sitt og sine.
Foto: Øivind Østang
 


"De helliges samfunn" med bror Arnfinn

Bror Haavar Simon skriver:
"Medan me tilba Kristus i sakramentet sto det med eit så klårt fram korleis Kristus er bindeleddet mellom oss alle, anten me lever eller døyr. Me knela alle på eine sida av sakramentet, medan Arnfinn på bilete såg i mot oss, smilande og fri. Det vart eit sterkt bilete på den sanninga me bekjenner oss til som truande, og ei signing i denne kveldstimen."
KJÆRLEIKSBRØDET: "Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
Hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss

Foto: Bror Haavar Simon Nilsen O.P.

Stor takk til Øivind Østang, Helge Solberg og bror Haavar Simon for velvillig tillatelse til bruk av bildene.


LES MER:

10 juni 2013

Her kan du lese preika som fr. Arnfinn Haram gløymde å publisere

HØGT ELSKA TALAR: Dominikanarmunken p. Arnfinn Haram var elska av alle, spesielt dei unge. Her er han avbilda på den økumeniske misjonskonferansen Called i Bergen i april 2011, same helga som han heldt preika i St. Paul kyrkje.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Eg fann ein stor, stor skatt: Ei preike av fr. Arnfinn Haram som han gløymde å publisere på bloggen sin. Les heile den tidlegare upubliserte preika her.


Fr. Arnfinn Haram O. P. (1948-2012) var alltid i farta, full av virkelyst for Guds rike - i heile Noregs rike. Den fyrste helga i april 2011 var han hovudtalar på Called, ei økumenisk misjonshelg for unge med fokus på reevangeliseringa av Europa. Talen han heldt på Called i Bergen finst det dessverre ikkje noko manus til. (Han tala inspirert og inspirerande for fleire hundre unge i alderen 13-30 år i 25 minutter ut frå nokre punkter han hadde skrive ned.) Same helg heldt han imidlertid preika i St. Paul kyrkje, og - takk Gud - han lånte pcen min for skrive ut manuset sitt. Voilà, nåde over nåde, der hadde eg manuset på pcen min. Her kjem dermed orda hans, direkte til deg - frå hans hjarte til ditt hjarte, qor ad qor loquitur:

Homiletica: Lætare, 4. sundag i faste, 3. april 2011, St. Paul kyrkje i Bergen, Joh 9:
 

Kjære brør og systre!


Den fjerde sundagen i faste som vi feirar no, har tilnamnet Lætare, etter innleiingsorda i Introitus/inngangsversa i messa: ”Lætare, Ierusalem/Gled deg, Jerusalem... fryd dere storlig, alle som var sorgfulle.”

Midt i fastetida, blir vi minna om den festen vi ser fram mot, Påska! Opprinneleg var fastetida innspurten av det oldkyrkjelege katekumenatet; katekumenanane forberedte seg til å bli døypte, nettopp i Påska, under Påskevigilien. Fastetida var ein forberedelse til dåpen. Dåpen blei kalla Opplysinga og dei nydøypte Neofyttar, dei nyopplyste. Lyset – det er i bibelsk symbolikk nettopp Guds skaparlys, han som sa: - Fiat Lux! Det bli lys! Dåpen er ei nyskaping, ei nyskaping av mennesket. Og det er dette vi høyrer om i evangeliet i dag; om Jesus som leger den blindfødde; han gav han synet, lyset, ja, livet tilbake! Den blindfødde som får synet i gjen, får del i nyskapinga av mennesket.

At han får sitt legemlege syn tilbake, er eit teikn på den dagen då Gud skal nyskape alt og verkeleg ta bort alle våre sjukdomar, når alle ting blir nye! Men underet er også eit teikn på det indre planet. Hos evangelisten Johannes blir Jesu under nettopp kalla teikn, dei er glimt av noko som skal kome, dei er teikn på ein åndeleg realitet – at mennesket ikkje berre skal bli fysisk helbreda, men i heile sin person, i djupet av sitt vesen. Det er det som skjer med denne mannen; han blir eit nytt menneske, han kjem til tru på Jesus som Messias! Han ser klart kva alt dreiar seg om!

LOVSANG: Fra Called-kvelden der p. Arnfinn Haram talte:
"Heal my heart and make it clean.
Open up my eyes to the things unseen.
Show me how to love like you have loved me."
Og dominikanermunken sang med.

Den som kan sjå, kan forstå. Syn betyr innsikt, klarsyn. Den blinde som får synet igjen ser Jesus, ser Messias, ser Gud – og han ser sitt liv i Guds plan, med Guds blikk – og han trur! Hans vedkjenning/bekjennelse er tydeleg: ”Jeg tror, Herre!” I hans liv skjedde det ei forvandling frå utydeleg forventing til tydeleg og glad tru!

Kjære brør og systre! Dette er eit kall til oss katolske kristne i dag. Vi treng ei indre fornying. Vi treng å få eit klarare blikk, så vi ser kva vi trur, så vi ser kven vi trur på. Vi må ut av alt det omtrentelege. Det er lett å bli ein omtrenteleg kristen – i eit samfunn der vi skal ha med oss alt og vere til lags med alle.

Vi må skulere oss i trua. Vi treng undervising, i Bibelen, i katekisma, i bøna, i det kristne livet. Vi treng kanskje samtalegrupper der vi kan sette ord på våre spørsmål og saman prøve å kome vidare.

Vi må ta stilling; folk i dag, folk vi møter ute i samfunnet, har spørsmål. Vi må kunne svare. Du er døypt og ferma – ja, opplyst – til å vere prest, profet og konge, til å vere ein Jesu Kristi apostel. Vi må kunne gi råd og vegleiing til menneske som vil vite meir om kva det vil seie å vere kristen, å vere ein katolsk kristen. Vi må kunne hjelpe dei til å ta dei fyrste stega.

Vi må sjølve kome nærare Gud. Vi treng eit nytt grep på vårt eige liv. Ting vi skal skrifte, legge bak oss – for at vi skal kome vidare, ikkje stagnere.

Vi treng eit nytt møte med Kristus. ”Tror du på Menneskesønnen?” spurte Jesus han som hadde fått igjen synet. ”Herre, da må du si meg hvem han er!” svarte mannen. ”Du har alt sett ham”, sa Jesus: "Det er han som taler med deg!”... Bror og syster: Du har alt sett han – i kyrkja, i messa, i Ordet, i skriftestolen, i Tabernaklet. I dag skal du seie: - Ja, Herre, du er verkeleg mitt liv, min Herre, min Gud! Eller med evangeliets ord: "Jeg tror, Herre!" Eg vil falle ned, eg vil hylle deg!

Ein verkeleg gledesundag midt i fasten, ein verkeleg Sundag Lætare, blir det når vi får sjå Guds lys midt i vårt mørke, når vi ser kva det dreiar seg om. Difor seier Skrifta til oss i dag, som vi høyrde:

”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde – så skal Kristus lyse for deg!” 


Av fader Arnfinn Haram O.P. (1948-2012) 



Besøk Fr. Arnfinn Harams blogg


Heile fr. Arnfinns Harams blogg er framleis tilgjengeleg på internett. Ei skattkiste utan like!


Fr. Arnfinn Harams blogg er ein av dei beste og grundigaste innføringane i katolsk tro som er tilgjengeleg på norsk på internett. Få den med deg! Bruk søkeboksen! Legg inn bokmerke og kom stadig tilbake til bloggen hans!


LES MEIR:

For fleire saker om fr. Arnfinn Haram, gå til denne artikkelen med mange lenker: "Arven etter Arnfinn Haram"

10 desember 2012

Poetica: "Berre dette" av fr. Arnfinn Haram


I DEN STILLE VINTER: Fr. Arnfinn Harams grav (t.v.) på Vestre Gravlund.
Bildet er tatt i dag, 10. desember 2012.
Foto: Øivind Østang

I dag er det nøyaktig et halvt år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde. Da jeg fikk dødsbudskapet var jeg ved hans elskede Selja - den heilage øya. I morgen skal jeg dit igjen. Ut til havet som han elsket. 


Jeg drar for å delta på i interimstyremøtet for Selja kloster- og pilegrimssenter. Der ute ved Selja og Stadthavet kommer jeg til å tenke på fr. Arnfinns kjærlighet til havet og til Gud, og lese diktet hans "Berre dette".

SE GUD: Fr. Arnfinn ved havet.
"Berre dette ventar eg på:
sjå Gud"
Nå ser han.
Nå venter han ikke lenger.
Foto: Fr. Haavar Simon Nilsen

BERRE DETTE


Berre dette kan eg no:

gå ved havet

lange strender fram

lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:

stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:

Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:

sjå Gud

HER DØDE HAN: Øivind Østang skriver: "Her måtte pater Arnfinn Haram gå av sin trofaste treningsracer for siste gang, 10. juni. Det er bare noen hundre meter før utforkjøringene til Damtjern og videre til Åsa, som han gledet seg til etter drøye moter opp fra Sørkedalen. Siden har venner reist kors - omtrent der Sandviksdalen kommer ned fra Stubdalsflaka mot Storflåtan på Krokskogen. Og på graven hans på Vestre gravlund spenner kransene fra Oslo katolske bispedømme til Klassekampen."
Foto: Øivind Østang, juni 2012

LES OGSÅ:

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram
Kommentar: Bror Arnfinns profetiske tale (med bilder fra begravelsesdagen)

01 desember 2012

Poetica: FRED - et dikt av fr. Arnfinn Haram


FRED:
"du berre kom
som ein stor fugleveng
og dekte meg
bar meg
inn i eit høgare rom"
(Utdrag fra fr. Arnfinn Harams dikt FRED)
Foto: Steve-H/Flickr

I dag er det nøyaktig fem år siden fr. Arnfinn Haram la ut det vakre diktet sitt FRED på bloggen sin. Om ni dager er det nøyaktig et halvt år siden han døde og ble løftet inn i et høyere rom for godt. Hva passer vel bedre enn å dele diktet FRED da.


Et godt adventstema er det også: Fred. Det er jo den freden julens fred er en smakebit av: Guds fred. Freden som overgår all forstand.

Alt som er verdt å elske

Da jeg leste i Filipperbrevet i dag, kunne jeg høre fr. Arnfinn sin stemme, akkurat som om det var han selv som hadde skrevet teksten. Her er brevet fra himmelen:  

"Difor, mine sysken, som eg elskar og lengtar etter, mi glede og min sigerskrans, stå faste i Herren, mine kjære!
Gled dykk alltid i Herren! Endå ein gong vil eg seia: Gled dykk! Lat alle menneske få kjenna kor godhjarta de er. Herren er nær.

Ver ikkje urolege for noko! Men legg alt de har på hjartet, fram for Gud i bøn og påkalling med takkseiing. Og Guds fred, som går over all forstand, skal vara dykkar hjarte og tankar i Kristus Jesus.

Til slutt, sysken: Alt som er sant, og alt som er ære verdt, alt som er rett, og alt som er reint, alt som er verdt å elska, og alt som er verdt å akta, ja, alt som er til glede og alt som fortener ros, legg vinn på det! Det som de har lært, og det de har teke imot, det de har sett og det de har høyrt av meg, gjer alt dette – og fredens Gud skal vera med dykk." (Fil 4,1 f.f.)

Og nå: Munkens bønn.

FRED
Fred
kvar kom du frå?

du kom
ikkje som sum
av mine tankar
ikkje som nei
til mine lengsler
ikkje som ja
til mine rop
ikkje som trøyst
til mi fortviling
eller som eit ljos
i mørkret

du berre kom
som ein stor fugleveng
og dekte meg
bar meg
inn i eit høgare rom
inn i noko anna
som ingen kan nå
eller skiple

er det
Du?

Arnfinn Haram O.P., 1. desember 2007


Etterord

Dersom du bor i Oslo eller omegn, vil jeg på det varmeste anbefale deg å ta en tur til arrangementet "Arven etter p. Arnfinn" på Litteraturhuset kl. 19-21 mandag den 10. desember. Les mer om arrangementet her.

NB: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste og flotteste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig online på norsk. Der finner du også flere av hans dikt.

26 november 2012

Fr. Arnfinn Harams minneforelesning 10. desember 2012

STOR ARV: Arven etter Arnfinn Haram O.P. (1948-2012). Foto: Korsets Seier

Mandag 10. desember blir fr. Arnfinn Haram O.P. hedret på Litteraturhuset i Oslo. Få med deg de spennende bidragene fra Eskil Skjeldal, Knut Olav Åmås, Eivor Oftestad og Hans Fredrik Dahl.


Kvelden har fått tittelen "Arven etter p. Arnfinn", og arrangeres av tankesmien Skaperkraft. Fr. Arnfinn Haram (1948-2012) var en av stifterne av Skaperkraft, og han var også styremedlem der frem til sin bortgang 10. juni 2012.

Bidrag til samfunnsdebatten

Arrangørene presenterer kvelden på denne måten:
"Spennende og kontroversiell, munk og skribent. P. Arnfinn kan ikke beskrives langs èn akse alene. Mandag 10.12, på dagen seks måneder etter hans bortgang, hedrer vi hans minne ved å reflektere over hans ulike sider og ikke minst hans bidrag i den norske samfunnsdebatt. Vi spør også: Hva er arven etter Haram? Hvordan videreføres den? Hvorfor ble han lyttet til?"

Spennende bidragsytere

Innleder er Eskil Skjeldal, stipendiat ved Menighetsfakultetet og nær venn av fr. Arnfinn. Les hans glitrende minnetale over fr. Arnfinn her på Sta. Sunniva-bloggen.

I panelet:
  • Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten
  • Hans Fredrik Dahl, tidligere kulturredaktør i Dagbladet 
  • Eivor Oftestad, postdoktor ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Sted: Litteraturhuset (Kjelleren)
Tid: Mandag 10. desember 2012 klokken 19-21


Klikk her for å gå til påmelding på Skaperkrafts hjemmeside.

SAMUNNSENGASJEMENT: Fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i Skaperkraft i denne lille videoen.
(Foto: Skjermdump fra videoen
)


NB: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig. Det er en av de grundigste og mest fantastiske innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg!

26 oktober 2012

Tre ting du trenger å vite om englene


VERNEENGEL: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Salme 91,11)
Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England. Vi har disse transparente reproduksjonene fra IconArt på barneromsvinduet (i selvfestende materiale, kan flyttes). Når du skal sove er det trygt å vite at verneengelen har sverd, synes treåringen.
Bibelske engler er mektige, ikke søte og nusselige.



Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk lære om englene, og den må vi holde fast på.


Det er viktig at vi som er kristne ikke lar englene bli borte i trosbevisstheten og i livet vårt. Dominikanermunken fr. Arnfinn Haram O.P. skrev en god artikkel om englene som ligger ute på katolsk.no. Her er hans liste over "Tre ting du trenger å vite om englene":

  • 1. Englene er en del av Guds skaperverk, som oss selv:   

    I Credo sier vi at vi "tror på én Gud, den allmektige Fader som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting"; "...visibilium omnium et invisibilium", som det heter i den latinske versjonen. Når vi tenker på Gud som Skaper, er det ofte bare det synlige vi har i tanken - og glemmer "den usynlige verden", åndenes verden. Englene er åndelige skapninger. Det finnes også åndsmakter som har vendt seg fra Gud på en definitiv måte: demonene, og deres fyrste, Satan. Etter kristen tradisjon, er dette også Guds skapninger; men det er engler som er blitt sin Skapers fiender (Efes. 6,12). 

  • 2. Englene er ulike og har et mangfold av tjenester: 

    I Skriften blir Gud kalt Herren Sebaot, hærskarenes Gud - og her er det nettopp englene det er tale om. Teologene taler om et "hierarki" av engler, altså et ordnet samfunn med ulike oppgaver samlet i det ene: Å tjene Gud. 
  • Noen av englene kalles Kjeruber og Serafer; disse er de "høyeste" og deres tjeneste består i den evige tilbedelse, kontemplasjon og lovprisning av Gud. I messen synger vi med i Serafenes sang: "Sanctus, sanctus, sanctus..." ; "Hellig, hellig, hellig..." (Jes 6), slik de tilber Herren i det himmelske tempel. Skriften nevner også Makter, Troner og Herredømmer som betegnelse for deler av engleverdenen, men også Erkeengler, "Overengler" - som Gabriel, Mikael og Rafael.
  • Ordet "engel" kommer av det greske "angelos" og betyr "utsending" - og englenes oppgave er nettopp å være til tjeneste for Guds skaperverk. De kan virke i naturen og i historien, men ikke minst tjene og verne menneskene (Hebr 1,14). 
  • Jesus sier at alle Guds barn har en engel som "alltid ser Faderens åsyn" (Matt 18,10). Vi har altså "vår egen engel", vår verneengel, vår "skytsengel".
  • Engler er ofte til stede når Gud åpenbarer seg, de uttrykker noe overnaturlig, noe overveldende, noe "fryktinngydende" i betydningen storslagent og grensesprengende. Men de forkynner ofte glede! Som i lovsangen over Betlehemsmarkene ved Kristi fødsel, eller ved den tomme graven Påskemorgen!

  • 3. Englene står høyt, men mennesket er kommet Gud enda nærmere

    "Det er jo ikke englenes sak han gjør til sin; det er Abrahams ætt" (Hebr 2, 16), står det om Guds frelsesplan. Dette viser at selv om englene er rene ånder og fullkomne i sin innsikt og i sin lydighet, har Gud likevel elsket menneskeslekten på en spesiell måte. Fordi vi er skapt i hans bilde - og fordi hans enbårne Sønn ble menneske; uten synd, men av kjærlighet til synderne.

    Kristus er vår bror - og han sitter ved Faderens høyre hånd, han er Gud og menneske i en person. Høyere Gud og nærmere Gud kan ingen komme. Så høyt elsker Gud oss, så høyt setter han oss. Derfor hører vi med i englenes samfunn, i de helliges samfunn, som mennesker er vi kalt til å være englenes venner. Samtidig er det vi som binder jord og himmel sammen, for mennesket er Guds bilde, Kristi bror - og ett med alle synlige skapninger, tatt av jorden som vi er.
  • Troen på englenes eksistens bør gi oss en rikere og større forståelse av livet og av virkeligheten. Og vi bør innrette vårt liv og vårt livsmiljø - både i naturen og kulturen, i arkitektur, sivilisasjon og livsformer - slik at det blir et miljø som englene kan "trives i"; renhetens, gledens, sannhetens og kjærlighetens miljø. Ikke minst skal vi pleie fellesskapet med vår verneengel, som alltid følger oss.

Gammel kristen bønn

Her er fr. Arnfinn Harams oversettelse av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini"), som en liten, hellig "regle" for alle Guds barn:

Herrens Engel

Du Guds engel, vokt meg, vern meg,
i din omsorg styr og bær meg,
med Guds ord opplys og lær meg!
Amen.


Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England. For å få tak i disse transparente reproduksjonene fra IconArt må du ta kontakt med dem direkte per i dag. Jeg snakket imidlertid med daglig leder i St. Olav katolske bokhandel i Oslo, og hun vil forsøke å bestille dem til bokhandelen. Jeg skal si fra når de er å få kjøpt der!


Angele Dei (originalversjonen)

Angele Dei, qui custos es mei,
Me tibi commissum pietate superna;
Hodie, Hac nocte illumina,
custodi, rege, et guberna. Amen.


Angel of God (engelsk versjon)

Angel of God, my guardian dear,
to whom His love commits me here,
ever this night be at my side,
to light and guard, to rule and guide. Amen.



LES OGSÅ:

13 august 2012

Høyt elskede Maria | Mater Dei

Så høyt var du elsket i Norge, Jomfru Maria.
En vakker statue fra norsk middelalder som i dag står på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde.


Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus. Ingen er bedre i stand til å lære deg å elske Jesus uforbeholdent enn hans mor.

På onsdag, 15. august, er det festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen. Dagen var en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Jeg kommer tilbake til Maria Himmelfart på onsdag, men her er en gave til deg mens du venter: En vakker Maria-hymne av fr. Arnfinn Andreas Haram.

MATER DEI


Mater Dei
kva veit eg om deg?

det er så mange som har freista
å viske bort biletet ditt
vekk frå augo
vekk frå hjarto
hjå dei som trur på son' din

kva skal det tene til
å stoppe munnen
på dei som prisar deg sæl?

Skrifta held ikkje opp med sin tale
Elisabeth helsar deg like fullt
som velsigna mellom kvinner:
benedicta tu!

og han som dei vil ære
ved å gløyme deg
talar tungt og tydeleg frå krossen:
ecce mater tua!
og eg svarar:

mor!

Fr. Arnfinn Andreas Haram O.P. (2008)

Litt latinforklaring:
Mater Dei – Guds Mor (en sterk Kristus-bekjennelse – sønnen hennes er faktisk GUD)
Benedicta tu – velsignet være du (Elisabeths hilsen til Jomfru Maria)
Ecce mater tua – dette er din mor (sagt av Jesus til disippelen Johannes ved korset, og han blir Marias sønn)


Les også:

17 juli 2012

Homiletica av fr. Arnfinn Haram: Lætare, 4. sundag i faste, 3. april 2011, St. Paul kyrkje i Bergen, Joh 9

Dominikanarmunken p. Arnfinn Haram var elska av alle, spesielt dei unge. Her er han avbilda på den økumeniske misjonskonferansen Called i Bergen i april 2011, same helga som han heldt preika i St. Paul kyrkje.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Eg fann ein skatt i dag: Ei preike av fr. Arnfinn Haram som han gløymde å publisere på bloggen sin. Les heile den tidlegare upubliserte preika her.


Fr. Arnfinn Haram O. P. (1948-2012) var alltid i farta, full av virkelyst for Guds rike - i heile Noregs rike. Den fyrste helga i april 2011 var han hovudtalar på Called, ei økumenisk misjonshelg for unge med fokus på reevangeliseringa av Europa. Talen han heldt på Called i Bergen finst det dessverre ikkje noko manus til. (Han tala inspirert og inspirerande for fleire hundre unge i alderen 13-30 år i 25 minutter ut frå nokre punkter han hadde skrive ned.) Same helg heldt han imidlertid preika i St. Paul kyrkje, og - takk Gud - han lånte pcen min for skrive ut manuset sitt. Voilà, nåde over nåde, der hadde eg manuset på pcen min. Her kjem dermed orda hans, direkte til deg - frå hans hjarte til ditt hjarte, qor ad qor loquitur:

Kjære brør og systre!

Den fjerde sundagen i faste som vi feirar no, har tilnamnet Lætare, etter innleiingsorda i Introitus/inngangsversa i messa: ”Lætare, Ierusalem/Gled deg, Jerusalem... fryd dere storlig, alle som var sorgfulle.”

Midt i fastetida, blir vi minna om den festen vi ser fram mot, Påska! Opprinneleg var fastetida innspurten av det oldkyrkjelege katekumenatet; katekumenanane forberedte seg til å bli døypte, nettopp i Påska, under Påskevigilien. Fastetida var ein forberedelse til dåpen. Dåpen blei kalla Opplysinga og dei nydøypte Neofyttar, dei nyopplyste. Lyset – det er i bibelsk symbolikk nettopp Guds skaparlys, han som sa: - Fiat Lux! Det bli lys! Dåpen er ei nyskaping, ei nyskaping av mennesket. Og det er dette vi høyrer om i evangeliet i dag; om Jesus som leger den blindfødde; han gav han synet, lyset, ja, livet tilbake! Den blindfødde som får synet i gjen, får del i nyskapinga av mennesket.

At han får sitt legemlege syn tilbake, er eit teikn på den dagen då Gud skal nyskape alt og verkeleg ta bort alle våre sjukdomar, når alle ting blir nye! Men underet er også eit teikn på det indre planet. Hos evangelisten Johannes blir Jesu under nettopp kalla teikn, dei er glimt av noko som skal kome, dei er teikn på ein åndeleg realitet – at mennesket ikkje berre skal bli fysisk helbreda, men i heile sin person, i djupet av sitt vesen. Det er det som skjer med denne mannen; han blir eit nytt menneske, han kjem til tru på Jesus som Messias! Han ser klart kva alt dreiar seg om!

Glimt fra Called-kvelden der p. Arnfinn Haram talte:
"Heal my heart and make it clean.
Open up my eyes to the things unseen.
Show me how to love like you have loved me."
Og dominikanermunken sang med.

Den som kan sjå, kan forstå. Syn betyr innsikt, klarsyn. Den blinde som får synet igjen ser Jesus, ser Messias, ser Gud – og han ser sitt liv i Guds plan, med Guds blikk – og han trur! Hans vedkjenning/bekjennelse er tydeleg: ”Jeg tror, Herre!” I hans liv skjedde det ei forvandling frå utydeleg forventing til tydeleg og glad tru!

Kjære brør og systre! Dette er eit kall til oss katolske kristne i dag. Vi treng ei indre fornying. Vi treng å få eit klarare blikk, så vi ser kva vi trur, så vi ser kven vi trur på. Vi må ut av alt det omtrentelege. Det er lett å bli ein omtrenteleg kristen – i eit samfunn der vi skal ha med oss alt og vere til lags med alle.

Vi må skulere oss i trua. Vi treng undervising, i Bibelen, i katekisma, i bøna, i det kristne livet. Vi treng kanskje samtalegrupper der vi kan sette ord på våre spørsmål og saman prøve å kome vidare.

Vi må ta stilling; folk i dag, folk vi møter ute i samfunnet, har spørsmål. Vi må kunne svare. Du er døypt og ferma – ja, opplyst – til å vere prest, profet og konge, til å vere ein Jesu Kristi apostel. Vi må kunne gi råd og vegleiing til menneske som vil vite meir om kva det vil seie å vere kristen, å vere ein katolsk kristen. Vi må kunne hjelpe dei til å ta dei fyrste stega.

Vi må sjølve kome nærare Gud. Vi treng eit nytt grep på vårt eige liv. Ting vi skal skrifte, legge bak oss – for at vi skal kome vidare, ikkje stagnere.

Vi treng eit nytt møte med Kristus. ”Tror du på Menneskesønnen?” spurte Jesus han som hadde fått igjen synet. ”Herre, da må du si meg hvem han er!” svarte mannen. ”Du har alt sett ham”, sa Jesus: "Det er han som taler med deg!”... Bror og syster: Du har alt sett han – i kyrkja, i messa, i Ordet, i skriftestolen, i Tabernaklet. I dag skal du seie: - Ja, Herre, du er verkeleg mitt liv, min Herre, min Gud! Eller med evangeliets ord: "Jeg tror, Herre!" Eg vil falle ned, eg vil hylle deg!

Ein verkeleg gledesundag midt i fasten, ein verkeleg Sundag Lætare, blir det når vi får sjå Guds lys midt i vårt mørke, når vi ser kva det dreiar seg om. Difor seier Skrifta til oss i dag, som vi høyrde:

”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde – så skal Kristus lyse for deg!” 

Av fader Arnfinn Haram O.P. (1948-2012) 

08 juli 2012

Kommentar: Bror Arnfinns profetiske tale


Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni. Få timer senere døde han. I dag er hele Kirke-Norge til stede i hans begravelse.


Av Ragnhild H. Aadland Høen
Kommentar som stod på trykk i avisen Dagen på begravelsesdagen tirsdag 19. juni 2012


Kristne av alle konfesjoner føler at dominikanerbroren Arnfinn Haram er deres, og er i sjokk i disse dager. Men selv om dødsfallet 10. juni kom totalt uventet på oss, er det ting som tyder på at Jesus mildt hadde forberedt sin trofaste venn på det som skulle skje. 

Arnfinn og havet.
Foto: katolsk.no
«Oppdraget er fullført»
Sykehusprest Odd Bjarne Bruun forteller at bare tre uker før bror Arnfinn døde, besøkte han distriktet der han hadde sin første prestetjeneste (i Den norske kirke). Bruun skriver: «Vi kjørte først til Ramsund og besøkte gammelklokkeren, Petter, som det ble et rørende gjensyn med. Arnfinn sang i hjemmet der «Takk min Gud for alt som hende». Da han kom inn i kapellet hvor han startet som prest ble han synlig berørt og knelte ned ved alteret og ba ei takkebønn for de år som var gått, bygda og folket her som elsket Arnfinn. Så gikk ferden videre denne helga med foredrag, gudstjenester og turer ut til havet. Det siste bildet jeg tok av ham er når han vandrer ved stranden på Elgsnes og skuer utover havet. Det ble også et gripende gjensyn med Trondenes kirke. Flere ganger sa han til meg denne helga: «Nå er ringen sluttet». Han skrev det også på bloggen sin på Evenes flyplass da han reiste: «The mission is accomplished». Oppdraget er fullført.»

Faksimile, Dagen 19.6.2012
Profetisk preken
Så kom dagen, søndag 10. juni, da Den katolske kirke over hele verden feiret Corpus Christi – festen for Kristi legeme og blod. Du kan lese hele Arnfinn Harams preken på www.katolsk.no. Jeg skal her bare sitere de siste, nærmest profetiske ordene: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. […] Då treng eg å stole på “det blodet som ropar sterkare enn Abels blod”: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»

I en enkel furukiste
dekket med markblomster
og en bukett forglemmegei.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Vår oppgave nå: Gi alt
Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den sunne, spreke og livskraftige 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til sin Skaper. Ingen av oss som er igjen kan erstatte fader Arnfinn. Heldigvis hadde han på en måte “multiplisert seg selv”: Hvis alle vi som har fått noe av ham gir det videre, har vi ikke bare bevart alt, men mangedoblet det.
Akkurat da fader Arnfinn døde og la ut på sin siste reise, akkurat da gikk jeg på båten på vei til hans elskede Selja – “Den heilage øya” – for å arbeide videre med kloster- og pilegrimssatsningen der; et arbeid han velsignet og oppfordret til. Så hvis jeg tar den biten, og andre tar sjelesørgerbiten, og vi alle gjør det vi kan i forhold til forkynnelse og samfunnsdeltakelse (og så videre) – hvis vi alle bare gir ALT, rett og slett, da har det han gav oss ikke gått tapt.

Kritisk til folkekirkeideen

Arnfinn Haram var en av dem som gjennomskuet hvor fundamentalt det norske samfunnet har forandret seg, og han var fortvilet over utviklingen i Den norske kirke og tvangsforestillingen om «en åpen og inkluderende folkekirke». Han åpnet sin siste preken (10. juni) med å si: «Kjære kristne! Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal halde oppe den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er ho summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. […] Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta. Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesíaen, samla for å høre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien [nattverden, min anm.]. Kort sagt: Den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever, at kyrkja får ein verkeleg vekst.»
Arnfinn Harams kondolanseprotokoll samlet mange hilsener.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Glødende optimist
Arnfinn Haram var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kirkens sak i Norge. Han var imidlertid opptatt av at den nye veksten ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt: «Vi kan ikkje gjeninnføre den store statlege religionstvangen.»  Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv: «Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»


En fullsatt Ris kirke tok farvel med fr. Arnfinn Haram.
Foto: katolsk.no
Samlet til én kirke
I dag feires bror Arnfinns rekviemmesse i Ris kirke; den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer. Når oppstandelsens sol får lyse inn i sorgens tårer, oppstår håpets symbol: Regnbuen – broen mellom himmel og jord.
Til stede i Ris kirke er representanter fra hele Kirke-Norge. For en stakket stund vil Kirken samles til ett, med alle sine sår. Bror Arnfinns rekviemmesse har med andre ord potensial til å bli profetisk, til å bli til velsignelse for hele Kristen-Norge – og for hele landet – slik hans liv ble profetisk og til velsignelse for oss alle. Det var bror Arnfinns inderlige bønn og ønske at Kirken i Norge igjen må samles til ett.

Forkynn Kristus med stor kraft
Bror Arnfinn forente oss, Jesu disipler av alle konfesjoner. Han kalte og lokket oss inn i en helhjertet tilbedelse og etterfølgelse av Jesus: “Koste hva det koste vil, jeg vil følge Jesus.”
Her er den beste måten å ære vår gode bror Arnfinn Harams minne på: Følg Jesus! Elsk og tilbe Jesus av hele ditt hjerte, og: Forkynn Kristus med stor kraft! GI ALT! NÅ, i dag, mens du lever her.
Gud signe minnet!



Etterord


Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse her på katolsk.no.

Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.

Eskil Skjeldals glitrende minneord kan du lese her på bloggen.

Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram

"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


 - For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.


Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.

Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.

Eskil Skjeldal
Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den.

På veggen over skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å ramme inn.


Arnfinn Haram og havet.
Foto: katolsk.no



Semper major

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.

Hans kritiske sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg. Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning av Gud. 

Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds ord. 

Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler, fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.

Rådgiveren

For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten. 

De fleste av oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en indre overbevisning som endte som en ytre handling.

Presten

Han var prest i alt han foretok seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest, skribent, klosterbror, ja, som katolikk. 

De siste ukene var Arnfinn tydelig på at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn, hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas, broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var hans bror, i troen.

Hans store presteideal var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu Kristi lidende lemmer.” 

Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.

Kondolanseprotokollen i p. Arnfinn Harams minnesamvær.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Den ambisiøse

Selv om han søkte ydmykhetens vei, var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner. Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:

”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.  Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”

Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det maksimalt perfekte og optimale i alle ting.

Mennesket

Arnfinn snakket alltid om å slippe alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham. Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. 

Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. 

Jeg var litt streng med ham og sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet førerkortet enda en gang.

Fremtiden

Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.


A-dieu

Kjære Arnfinn, ditt legeme orket ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss, men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp. 

Kanskje trengte Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette er den katolske troen.

For meg var du en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg. Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så for meg.

Hvil i fred, kjære venn. Eskil

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.

LES OGSÅ: