Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier |
– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni. Få timer senere døde han. I dag er hele Kirke-Norge til stede i hans begravelse.
Av Ragnhild H. Aadland Høen
Kommentar som stod på trykk i avisen Dagen på begravelsesdagen tirsdag 19. juni 2012
Kristne av alle konfesjoner føler at dominikanerbroren Arnfinn Haram er deres, og er i sjokk i disse dager. Men selv om dødsfallet 10. juni kom totalt uventet på oss, er det ting som tyder på at Jesus mildt hadde forberedt sin trofaste venn på det som skulle skje.
Sykehusprest
Odd Bjarne Bruun forteller at bare tre uker før bror Arnfinn døde, besøkte han distriktet
der han hadde sin første prestetjeneste (i Den norske kirke). Bruun skriver:
«Vi kjørte først til Ramsund og besøkte gammelklokkeren, Petter, som det ble et
rørende gjensyn med. Arnfinn sang i hjemmet der «Takk min Gud for alt som
hende». Da han kom inn i kapellet hvor han startet som prest ble han synlig
berørt og knelte ned ved alteret og ba ei takkebønn for de år som var gått,
bygda og folket her som elsket Arnfinn. Så gikk ferden videre denne helga med
foredrag, gudstjenester og turer ut til havet. Det siste bildet jeg tok av ham
er når han vandrer ved stranden på Elgsnes og skuer utover havet. Det ble også
et gripende gjensyn med Trondenes kirke. Flere ganger sa han til meg denne
helga: «Nå er ringen sluttet». Han skrev det også på bloggen sin på Evenes
flyplass da han reiste: «The mission is accomplished». Oppdraget er fullført.»
Så
kom dagen, søndag 10. juni, da Den katolske kirke over hele verden feiret
Corpus Christi – festen for Kristi legeme og blod. Du kan lese hele Arnfinn Harams preken på www.katolsk.no. Jeg skal her bare sitere de siste, nærmest
profetiske ordene: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn
menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan
vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre
seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre
seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i
alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. […]
Då treng eg å stole på “det blodet som ropar sterkare enn Abels blod”: Kristi
blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det
er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og
blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent
menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: Frelsens
kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»
I en enkel furukiste dekket med markblomster og en bukett forglemmegei. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Etter messen syklet fader
Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den sunne, spreke og livskraftige
63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til sin Skaper. Ingen av
oss som er igjen kan erstatte fader Arnfinn. Heldigvis hadde han på en måte
“multiplisert seg selv”: Hvis alle vi som har fått noe av ham gir det videre,
har vi ikke bare bevart alt, men mangedoblet det.
Akkurat da fader Arnfinn døde og la ut på sin siste reise, akkurat da gikk jeg på båten på vei til hans elskede Selja – “Den heilage øya” – for å arbeide videre med kloster- og pilegrimssatsningen der; et arbeid han velsignet og oppfordret til. Så hvis jeg tar den biten, og andre tar sjelesørgerbiten, og vi alle gjør det vi kan i forhold til forkynnelse og samfunnsdeltakelse (og så videre) – hvis vi alle bare gir ALT, rett og slett, da har det han gav oss ikke gått tapt.
Kritisk til folkekirkeideen
Arnfinn Haram var en av dem som gjennomskuet hvor fundamentalt det norske samfunnet har forandret seg, og han var fortvilet over utviklingen i Den norske kirke og tvangsforestillingen om «en åpen og inkluderende folkekirke». Han åpnet sin siste preken (10. juni) med å si: «Kjære kristne! Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal halde oppe den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er ho summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. […] Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta. Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesíaen, samla for å høre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien [nattverden, min anm.]. Kort sagt: Den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever, at kyrkja får ein verkeleg vekst.»
Akkurat da fader Arnfinn døde og la ut på sin siste reise, akkurat da gikk jeg på båten på vei til hans elskede Selja – “Den heilage øya” – for å arbeide videre med kloster- og pilegrimssatsningen der; et arbeid han velsignet og oppfordret til. Så hvis jeg tar den biten, og andre tar sjelesørgerbiten, og vi alle gjør det vi kan i forhold til forkynnelse og samfunnsdeltakelse (og så videre) – hvis vi alle bare gir ALT, rett og slett, da har det han gav oss ikke gått tapt.
Kritisk til folkekirkeideen
Arnfinn Haram var en av dem som gjennomskuet hvor fundamentalt det norske samfunnet har forandret seg, og han var fortvilet over utviklingen i Den norske kirke og tvangsforestillingen om «en åpen og inkluderende folkekirke». Han åpnet sin siste preken (10. juni) med å si: «Kjære kristne! Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal halde oppe den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er ho summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. […] Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta. Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesíaen, samla for å høre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien [nattverden, min anm.]. Kort sagt: Den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever, at kyrkja får ein verkeleg vekst.»
Arnfinn Harams kondolanseprotokoll samlet mange hilsener. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Arnfinn
Haram var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av
virkelyst og virketrang for Kirkens sak i Norge. Han var imidlertid opptatt av
at den nye veksten ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt: «Vi kan ikkje
gjeninnføre den store statlege religionstvangen.» Den nye veksten vil komme nedenfra, fra
grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige,
integrerte kristne liv: «Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av
eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være
påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»
I
dag feires bror Arnfinns rekviemmesse i Ris kirke; den lyseste og vakreste liturgien
som Den katolske kirke feirer. Når oppstandelsens sol får lyse inn i sorgens
tårer, oppstår håpets symbol: Regnbuen – broen mellom himmel og jord.
Til
stede i Ris kirke er representanter fra hele Kirke-Norge. For en stakket stund vil
Kirken samles til ett, med alle sine sår. Bror Arnfinns rekviemmesse har med
andre ord potensial til å bli profetisk, til å bli til velsignelse for hele
Kristen-Norge – og for hele landet – slik hans liv ble profetisk og til
velsignelse for oss alle. Det var bror Arnfinns inderlige bønn og ønske at
Kirken i Norge igjen må samles til ett.
Forkynn Kristus med
stor kraft
Bror
Arnfinn forente oss, Jesu disipler av alle konfesjoner. Han kalte og lokket oss
inn i en helhjertet tilbedelse og etterfølgelse av Jesus: “Koste hva det koste
vil, jeg vil følge Jesus.”
Her
er den beste måten å ære vår gode bror Arnfinn Harams minne på: Følg Jesus!
Elsk og tilbe Jesus av hele ditt hjerte, og: Forkynn Kristus med stor kraft! GI
ALT! NÅ, i dag, mens du lever her.
Gud
signe minnet!
Etterord
Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse her på katolsk.no.
Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.
Eskil Skjeldals glitrende minneord kan du lese her på bloggen.
Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.
Eg saknar han.
SvarSlettMvh Marie/MT
Jeg også, Marie. Jeg også savner ham. Forrige helg var jeg på Taize-helg i Domkirken i Bergen, der en Taize-bror i hvit munkekutte hele tiden knelte i bønn oppe i koret. Sett fra vår synsvinkel så han ut som en dominikaner, og det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg savner fr. Arnfinn.
SvarSlett