Den stille uke og påsketiden

En billedlig oppsummering av den stille uke og den 50 dager lange påsketiden.

Påsketiden varer i 50 dager, helt til pinsedag. Jeg rakk ikke å lage bloggposter fra den stille uke i år, så da får det bli en bloggpost med glimt fra hele påsketiden i stedet - med start i den hellige uke.

 Jeg har ofte laget en samlepost fra den stille uke og påskeuken her på bloggen. I år rakk jeg det ikke det. For at dere skal få noen glimt fra påskefeiringen i år likevel, har jeg laget en bildeoppsummering fra hele påsketiden i stedet i år. 

Palmesøndag skulle vi vært i kirken, men myndighetene hadde til og med lagt ned forbud mot utendørs messer i Oslo. Ikke var det lov å få en familie på besøk heller. Heldigvis hadde de glemt å nekte oss å ta imot velsignede palmekvister fra menigheten :) Så da ble det palmesøndagsfeiring hjemme, med innviede palmegreiner og en stabel vafler (for en stabel trenger man når det er sju i familien).
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Tirsdag i den stille uke. På tur hjem fra Elisenberg postkontor, der vi hentet påskepakke fra Mormor og Besten, med påskequizbok, påskegodteri og masse annet kos.

Skjærtorsdag. Påskelammet er kommet fram.

Jeg kjøpte påskeliljer i knopp den siste dagen før butikkene stengte. Allerede dagen etter, skjærtorsdag, stod de i full blomst.

Skjærtorsdag. Denne kvelden så jeg "Tro kan flytte fjell" på NRK. Du kan se den her på nrk.no nå.  Dette er en filmdokumentar som handler om den samme klosterfamilien som har munker i Selje sentrum. Disse etableringene i Norge (både i Norddal og i Selje) har blitt kastet ut av det ene ortodokse patriarkatet etter det andre, og er nå ikke-kanoniske. Det vil si at de pr. i dag ikke er i enhet med Den ortodokse kirke. Sagt på normalt norsk: De er ikke ortodokse. De er en sekt. Det er mange hyggelige, gode mennesker i systemet deres, men strukturen er usunn og u-ortodoks.
Det kommer ikke fram noe i denne dokumentaren som ikke stemmer overens med det jeg allerede har hørt om og opplevd selv. Jeg synes filmregissøren behandlet alle parter i filmen med respekt. 

Selja har potensial til å forene alle kristne i Norge, siden Selja tilhører oss alle. Her ble Kirken i Norge født før alle de kirkelige splittelsene. Jeg håper det en dag kommer et ekte, sunt, godt, ortodoks kloster i Selje, i tillegg til et benediktinerkloster på Selja.

Påskesol.

Påskeegget er fra Berg Gull og Sølv i Odda. Det emaljerte egget fra Aromark er inspirert av Carl Fabergés arbeid, og kan gjemme små skatter.

Ikke mulig å gå på ski, men godt mulig å hente fram sykkelen!

Jeg er veldig glad i dette krusifikset som er håndlaget i Italia og kjøpt i en liten butikk i Roma, utenfor turistgatene.

Langfredag. Kristi tornekrone med de tre naglene.

På langfredag er det gammel norsk tradisjon at man gjør det kjipeste, tyngste arbeidet, som en botsøvelse. Vi har ingen utedo å tømme, så da ble det en uendelig klesbrettingsjobb i stedet. Ja, jeg vet at jeg bør tenke på meg selv som heldig fordi jeg har åtte IKEA-bager med tøy å brette. Det betyr at vi har blitt velsignet med mange barn, og det betyr at vi er velsignet med nok penger til at ingen mangler klær. Jeg er også takknemlig for at vi har både vaskemaskin og tørketrommel. Men jeg misliker like fullt å bruke så mange timer av livet på klesbretting. Jeg kan tenke meg 100 ting jeg heller vil bruke den bittelille tiden min her på jorden på. Så ja, langfredag er rett dag for å drukne egoet i kleshaugen.

Vi fikk asken fra menigheten først etter at askeonsdag var passert. Hva gjør man da? Man improviserer litt og lager askekors på langfredag, så klart.

En nagle til hver arm, og en til føttene.

"Kristi kors er nøkkelen til paradis.

Kristi kors åpnet det.

Den største smerten gir den største belønningen."

Den hellige Hieronymus

Påskenatt. Under midnattsmessen tennes påskelyset i kirken, Kristus-lyset, et kjempestort lys som varer helt til neste påske. Vårt lille påskelys varer ikke et helt år, men det varer hele påsketiden, og det er fint.

På påskelyset står alltid årstallet og de greske bokstavene alfa (A) og omega (Ω), fordi Jesus sier: ".Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden." (Åp 22,13). I tillegg har korset fem røde merker, som settes fast på lyset av diakonen. Det er ett merke for hvert av Jesu sårmerker: To i hendene, to i føttene, ett i siden.

Når koronarestriksjonene gjør det umulig å komme til kirken, er det godt at kirken kan komme hjem til oss. Det er hellig påskenatt!

Deg være ære,

Herre over dødens makt!

Evig skal døden være

Kristus underlagt!

Kristus er oppstanden! Døden er død! Hele jorden jubler i påskeglede i denne hellige påskenatt.

  CHRISTUS SURREXIT VERE, ALLELUIA!

Påskenatt, etter midnattsmessen, gled vi over i å se dokumentarfilmen Amazing Grace med Aretha Franklin på nrk.no. Det ble virkelig en opplevelse av Guds overveldende nåde den påskenatten. Helt rått. Intenst. Jeg takker Gud for at jeg fikk oppleve det. Jeg laget en egen bloggpost om denne filmen. Den kan du lese her.

(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Denne teksten har stått på stolpen utenfor der vi bor i flere år. Det var først nå at jeg så den kristne vrien på det hele. Det har først stått "Jeg er dø", men noen har krysset over "dø" slik at det nå står "Jeg er", som er Guds navn i Bibelen - Jahve, Jeg Er. Det er i grunnen påskebudskapet oppsummert :)
"Han var død, men se han lever, halleluja!" Han er ikke borte, han ER.

Lykken er å få eplecider og roser med Morgenlevering fra en god venninne.

Hjemmekontor i påsketiden. Når ettermiddagssola plutselig finner veien inn under persiennen.

Kontorkontor i påsketiden. I tillegg til kapellet i 1. etasje, har MF et stille, rundt rom i 3. etasje. 

I det stille rommet kan du stikke innom når som helst enten du er student eller ansatt.

Det er godt å bare være her, med Jesus.

Ettermiddagstur i Tinkernparken. To gode venner. Gøy og trygt å ha en sterk storebror når du skal balansere.

 Gøy å løpe både opp og ned bakkene.

Hver vår blomstrer det tusener av scilla i Tinkernparken. De legger seg som et blått teppe over alle skråningene. Nydelig.

Vi må jo plukke noen og ta med hjem også.

Vår! Deilig! Hele det lyse halvåret ligger foran og venter. Mmm!

Påskebord.

Påskeforvandlingen. Det som var en tornekrone har blitt en blomsterkrans.

Påskelys. Denne steinen som det lyser av, minner meg om steinen som ble rullet bort fra Jesu grav, slik at disiplene kunne gå inn og se at Jesus ikke var der. Han er ikke død. Han lever.

Og vips ble Maria 7 år. 

Når du er så stor som 7 år, kan du lage dessert til gjestene dine. I fjor var det ikke lov å ha gjester i det hele tatt, så Maria syntes det var fantastisk at byrådet sa at hun fikk lov til å ha to gjester i år. Legg til oss andre i familien, så ble det et fint bursdagsselskap med ni deltakere likevel.

Hipp, hipp hurra!

Så kom kirsebærtrærne mellom Nasjonalbiblioteket og det gamle stjerneobservatoriet (rett forut) i full blomst.

Etter skolen er det fint å gå innom kirken og tenne lys og be.

Glassmaleri av Sankta Sunniva i St. Olav domkirke. Hun bærer steinen, symbolet på berget som raste ned over henne, og liljen, symbolet på uskyld og jomfruelighet.

Påsketid i kirken. Det er leit å ikke få lov til å være her sammen med menigheten. Men etter å ha opplevd full nedstenging av kirkene i flere uker, er vi jo takknemlige for at vi i det hele tatt får komme inn. Takk Gud!

Fosteret i Vigelandsparken en vanlig torsdag ettermiddag i påsketiden.

Johannes inviterte med en venninne til Frognerparken. Maria fikk også være med. Og vi fant svanene!

Barna hadde tatt med tegnesaker, og skulle egentlig tegne Gustav Vigelands statuer. Men så fant vi Guds skapninger, svaneparet, og vips ble det svanetegninger i stedet.

26. april. Fullmåne over Ekebergåsen. Visste du at tidspunktet for påskehøytiden bestemmes ut fra måneåret, og ikke det vanlige, astronomiske året? Det er derfor påsken flytter på seg fra år til år. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det bestemt at den kristne påsken skulle feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Regelen ble presist utformet av Dionysius Exiguus på 500-tallet: Påskesøndag skal være første søndag etter første fullmåne etter 21. mars. Det er derfor ortodokse og katolske feirer til ulik tid - fordi de ortodokse forholder seg til 21. mars etter den julianske kalenderen, og ikke til det astronomiske vårjevndøgnet, og heller ikke etter det som er 21. mars etter den vanlige gregorianske kalenderen (for mer om gregoriansk versus juliansk kalender, les her hos Store norske leksikon).

26. april i følge den gregorianske kalenderen. Dette er imidlertid den første fullmånen etter 21. mars i følge den julianske kalenderen, derfor ble den ortodokse påsken veldig sen i år.

28. april. Et lite stikk for meg, et stort stikk for menneskeheten. Det åpne samfunnet nærmer seg igjen, stikk for stikk. Takk, Gud. Og takk, Pfizer. Sommeren skal bli god. Selja og Seljumannamesse 8. juli, here I come. Jeg er klar.

Slik ser en velsignet dag ut. 2. mai var første dag siden 28. februar at det var lov å gå til messe i Oslo. Og jeg fikk ta med Jesus hjem til de andre i familien! Les mer her.

Olav og Maria sammen med statuen "Fryktløs jente" som jeg var med på avdukingen av 8. mars 2018.

8. mai. Frigjøringsdagen. Vi følte oss ekstra frie i dag siden butikkene endelig var åpne for første gang på mange måneder. Endelig kunne de tre yngste kjøpe nye joggesko!

8. mai. Takknemlig for fred og frihet og et godt kongehus. 

I dag har det vært fred i Norge i 76 år. Og flagget forteller at Kongen er hjemme.

Veien hjem gikk gjennom Dronningparken.

Olav sjekker om de nye skoene er gode å klatre i, og ja, det var de.

Storebror sikrer mens lillesøster klatrer i kongens trær.

Når dagen og himmelen er grå, men Gud sørger for at veien du går på er strødd med japanske kirsebærblomster. Det er fint, det.

Velsignede Kristi Himmelfartsdag. Jeg laget en egen bloggpost om denne dagen i år. 

17. mai. Norges nasjonaldag. Jeg laget en egen bloggpost fra denne dagen også, med lenke til blant annet biskop Bernt Eidsvigs tale i det offisielle 17. mai-programmet i Oslo.

Sjelden har NRKs 17. mai-sending vært så viktig for å skape 17. mai-stemning som i år. Det hjelper å hente frem finklærne og pynte med flaggets farger også, så klart. Og ikke minst: Å høre på Forsvarets Stabsmusikk og Schola Cantorums vakre album: "Ja, vi elsker". Lytt til "Gud signe vårt dyre fedreland" her på Spotify. Det gjorde jeg, og fikk tårer i øynene. Gud, som jeg elsker dette landet! Kjære Gud, hjelp oss! Kyrie eleison! 

Signa då Gud vårt folk og land,

signa vårt strev og vår møde,

signa kvar ærlig arbeidshand,

signa vår åker med grøde!

Gud utan deg den vesle urt,

veiknar og visnar, bleiknar bort,

ver du oss ljoset og livet!

Sisteverset av "Fagert er landet" av Anders Hovden. 
Klikk her for å høre hele sangen i en nydelig innspilling på Spotify.

Klart for pinsefest! Maria plukket blomster pinseaften. Påsketiden varer i 50 dager, helt til pinsedag. Dette er altså den siste dagen som hører hjemme i denne bloggposten.

Pinseaften, og siste rest av påskelyset brenner ned. Påsketiden er over.

Takk for følget gjennom en lang påsketidbloggpost.
Det er veldig passende at kirkeårets liturgiske farge skifter over til grønn nå når vi går inn i det allminnelige kirkeår. Grønt er fargen for liv og vekst. "Grønt var åkrenes og skogenes farge, skapelsens farge, egnet for Den Hellige Ånd, apostlene som bærere av Ånden og for biskopene som apostlenes etterfølgere. Biskopenes farge var grønt helt til 1850 under den salige pave Pius IX (1846-78), da den ble endret til fiolett." Det er en svært gammel tradisjon å variere fargene i liturgien. Du kan lese mer om de liturgiske fargene i kirkeåret her på katolsk.no.

Les mer om katolsk påske her på bloggen:

• Den stille uke og påsken i bilder - min bildereportasje fra St. Olav menighet og St. Dominikus kloster i den hellige uken i 2019 (altså siste normale påske så langt)
• Åpen kirke og direktesendte messer i den stille uke - fra påsken 2021
• Palmesøndag og den hellige uke - min bildereportasje fra den stille uke i St. Olav menighet i Oslo 2018
• Katolsk bypåske - om en påske som ble fin selv om den ikke gikk etter planen, med bilder fra midnattsmessen påskenatt
• Ettertanke | Syndefallet i revers - om den katolske påskeliturgien - kort oppsummert
• Palmesøndag: Hosanna Filio David - Her kan du lytte til Hosianna med gregorianske toner.
• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage i St. Paul kirke i Bergen
• Skjærtorsdag: Med Jesus i Getsemane - fra feiringen i St. Olav kirke i Oslo
• Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
• Ettertanke | Korsets gåte - om å knele ned og kysse Jesu føtter på korset under langfredagsliturgien. Å gå fram til Jesu kors på denne måten og få ditt eget møte med Jesus er en fullstendig overrumplende, overveldende opplevelse. Hver eneste gang.
• Langfredag: Ave Crux Spes Unica - fra langfredag i St. Olav kirke i Oslo 2017
• Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet
• Ettertanke | Hellige timer før påskemorgen - "Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet."
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i 2013. Om hvordan påskefeiringen endret seg for meg da jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no

Ettertanke | En stråle av sannhet

ATEN: Areopagos, sett fra Akropolis.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med en god venninne. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten.

Der klatret vi opp på Akropolis og så ruinene av de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en fjelltopp. Der dumpet vi over en bronseplakett med noen fullstendig uforståelige ord. En amerikaner gikk forbi. Han hadde studert klassisk gresk og kunne oversette for oss. Det gikk ikke mange sekundene før vi forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Areopagos.

Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her, på Areopagos, sa han det. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt, hvordan Paulus griper tak i den strålen av sannhet som han fant hos atenerne på Akropolis: 

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.» Slik ble noen av de første europeerne kristne.

Kort tid senere, på 100-tallet, utformer så kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». St. Justin fremhever hvordan Jesus – Logos – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser, ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

På 600-tallet sender Kirken de første misjonærene til det hedenske England, med klar beskjed fra pave Gregor den store om at det finnes en kjerne av Logoi spermatikoi i all hedensk gudsdyrkelse. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. I England (og senere i Norge) skjer det ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager døpes; de tømmes for hedensk innhold og fylles med Kristus – med kristent innhold.

Nær vår egen tid dukker filosofen, helgenen og karmelittnonnen Edith Stein (1891-1942) opp i kirkehistorien, etter at hun har vandret fra jødedommen til ateisme til den kristne tro. Hun sier: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke». 

Paulus formidlet sannheten på en troverdig og relevant måte inn i livssynsmangfoldet i Aten. Det er Kirken kalt til å gjøre også i dag, på livssynstorget i vår egen tid, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus, han som er Sannheten. Blir du med og ber om at det må skje mer og mer? «Skje din vilje, som i Himmelen, så og i Europa.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. mai 2021 da Apg 17,29–34 var dagens bibeltekst.

Les også:

Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Førstesiden i fotoalbumet fra interrailturen. "Livet er for kort til å la være å dra på interrail -98. Aina Wikanes og Ragnhild Aadland. 9. juni til 7. juli 1998."
Før-bildet viser hvite legger i Venezia. Etter-bildet viser brune tær etter en måned i solen.

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med min gode venninne Aina. To uker i Italia, en uke i Frankrike og en uke i Hellas. Kan det bli bedre? Reisen ble mitt første ordentlige møte med det katolske Europa - med kirkene og katedralene, med katolske kristne, med levende kristne menigheter.

På toget på vei ned til Italia delte vi kupé med en katolsk professor som var med i den katolske Focolare-bevegelsen. Han hadde mange gode tips og råd om hva vi burde få med oss i Venezia, Firenze og Roma. Vi fulgte mange av rådene, blant annet dette: Ikke stress rundt i Venezia. Ikke prøv å se alt, for det får dere uansett ikke til. Vær til stede. Stikk tærne ned i Canal Grande. "Sit down and dream." Det gjorde vi, ved Ponte di Riaolto, Venezias mest berømte bro (bildet til venstre på fotoalbumoppslaget her). Mmm!

Hele reiseruta vår. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten (helt til høyre på kartet her). Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en historisk fjelltopp: Areopagos. 

På Areogaos dumpet vi over denne bronseplaketten. Vi spurte en tilfeldig forbipasserende om han ante hva dette var for en plakett. Han svarte "Vel, jeg kan ikke gresk, men jeg har studert klassisk gresk. Jeg kan prøve å lese hva det står."

Det tok ikke mange sekundene før vi gjenkjente ordene og forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Areopagos. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her sa han det. Helt på ekte. Oppå disse samme atomene. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt.

Foto: Zde/Wikimedia Commons

Det som står her, er Apg 17,22-32.

«Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.

Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.

Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’

Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.»

Foto: Templar 52/Wikimedia Commons

To det er godt å ha som venner: Aina og Paulus.

Jeg er SÅ uendelig takknemlig for måneden på interrail. Det kommer jeg til å forbli så lenge jeg lever. Hvis du kan reise: Reis! Ja, det er dyrt. Det koster et inntektstap ved at du ikke kan ha sommerjobb den måneden, og det koster penger å være på reise. Men spar! Og reis! Opplev Europa! Det er SÅ inderlig verdt det!

Ettertanke | Det er i ham vi lever

Raphael (1483-1520), “Studie for St. Paulus preker i Aten”
(Foto: Public Domain)

Skulle du ikke ønske at du var der den gang Paulus holdt den episke talen sin i Aten? At du kunne se det nysgjerrige og faste blikket som han festet på tilhørerne? At du kunne høre styrken i stemmen hans? Det skulle jeg ønske. At jeg var der da. Men én gang kom jeg ganske nær. 

Sommeren 1998 var jeg på Areopagos-fjellet i Aten. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover den eldgamle byen, løfte blikket opp mot tempelruinene på Akropolis og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Oppå disse atomene. Jeg stod der og hørte ordene hans klinge gjennom århundrene:

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17,27f)

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse. Vi er ikke bare «meningsskapende vesener». Vi er meningssøkende vesener. For det finnes en mening med livet, det finnes et opphav, en Skaper – han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Og vi trenger ham for å leve! Hvis vi ikke finner ham, erstatter vi ham med all verdens substitutter.

I forrige uke dumpet det ned en epost i innboksen min. Emnefeltet lød: «Finn ut hva ditt liv og din garderobe mangler». Den utfordringen er så god at jeg lar den gå videre: Finn ut hva ditt liv mangler! Men jeg kan avsløre såpass mye som at svaret ikke er Bose solbriller med innebygde høyttalere i brillestengene. Det er rett og slett ikke det som skal til, selv om det kan tilfredsstille noen overfladiske behov en stakket stund.

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. I Bergen heter kjøpesentrene for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og folk søker dit i tusentalls fordi det er «noe» de mangler. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten, ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

Den hellige kirkefaderen Augustin (354-430) forklarer det slik: «For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Jesus selv ropte det ut: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.» (Joh 7, 37ff) 

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. mai 2021 da Apg 17,22–28 var dagens bibeltekst.

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
Den hellige kirkefaderen Augustin av Hippo
Foto: The Catholic Gentleman

Ettertanke | Jeg har fått all makt

Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud. Det blir sagt om Pave Johannes XXIII at han ba i sin kveldsbønn: «Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.»

Da jeg var barn, hadde jeg to favorittvers i Bibelen. Jeg lærte begge utenat – eller «i hjertet» som engelskmennene kaller det. Der er de fortsatt. I hjertet. 

Det første bibelverset var Joh 3,16, «Den lille bibelen», selve kjernen i den kristne tro. Det andre var Matt 28,18-20, misjonsbefalingen.

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» sier Jesus i misjonsbefalingen, og jeg elsket det. Det er en Gud jeg kan tro på og stole på og gi hele meg til. Det betyr også: Gud er Gud, så det slipper jeg å være. Jeg er ikke allmektig. Min jobb er å være et menneske og gå på Herrens veier. Gud forventer at jeg gjør alt jeg kan, men ikke mer enn det. «For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.» (Sal 103,4)

Det betyr: Jeg gjør mitt beste. Deretter overlater jeg resten til Den Hellige Ånd og Guds nåde. Jeg gjør det jeg kan, og så gjør Kirken resten.

Ingen av oss er eneveldige. Bare Gud er allmektig. Det er en bibelsk sannhet som også paver trenger å leve i for å kunne overleve med ansvaret de har.

Paven har mange titler. Den tittelen som den hellige pave Johannes XXIII (1881-1963) likte best og brukte mest, var Guds tjeneres tjener (Servus Servorum Dei). Det blir sagt om ham at han ba i sin kveldsbønn: «Jeg har gjort mitt beste i din tjeneste i dag. Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.» Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud.

Dette vet jeg iallfall: Aldri, aldri la Djevelen ta fra deg motet. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7). 

Guds motstander vil at du skal stirre deg blind på alt som går galt, og tro at det er Djevelen som vinner. Men det er ikke sant. Det er Jesus som har all makt i himmelen og på jorden. Uansett hvor mørkt ting ser ut: I Guds hender kan du hvile med hele din tyngde. «Mens verdens riker stiger og de synker, går Kirken mot fullkommenhetens vår» (Ronald Fangen).

I Apg 1,8 sier Jesus: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» En av Kirkens eldste skuddbønner er derfor denne: Veni, Sancte Spiritus. Det betyr: Kom, Hellige Ånd.

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, og særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. I dag, 3. pinsedag, ber jeg med en av Kirkens pinsebønner: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.05.2021 da Matt 28,16–20 var dagens bibeltekst