Google Analytics

11 april 2021

Amazing grace hele påskenatten

"It will make you feel as if you've seen the face of God".

Har du sett dokumentarfilmen "Amazing Grace" med Aretha Franklin? Ikke? Pass på at du ikke går glipp av denne! Den ligger gratis tilgjengelig på nrk.no akkurat nå.


I 2019 gikk konsertfilmen/dokumentarfilmen "Amazing Grace" på kinoer over hele verden. Jeg hadde skikkelig lyst til å se den, men kom aldri så langt før det var for sent. Derfor er jeg utrolig takknemlig for at jeg fikk sett den forrige lørdag! 

Påskenatt, etter midnattsmessen, gled vi over i å se Amazing Grace på nrk.no. Det ble virkelig en opplevelse av Guds overveldende nåde den påskenatten. Helt rått. Intenst. Jeg takker Gud for at jeg fikk oppleve det.

I dag feirer vi den guddommelige barmhjertighets-søndagen, slik vi alltid gjør ved avslutningen av påskeoktoven. Da passer det godt å dele en film som er rik på nettopp Guds amazing grace.

Aretha Franklin - souldronningen. Amazing Grace ble hennes bestselgende album.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Bakgrunnshistorien

Soul-dronningen Aretha Franklin (1942-2018), "Lady Soul", var en gudbenådet sanger som laget 42 album, vant 19 Grammy Awards og solgte 75 millioner plater. Hun var den første kvinnen i Rock and Roll Hall of Fame, og ble utpekt av magasinet Rolling Stone som tidenes største sanger, og niende største artist.

Denne filmen er fra innspillingen av gospelalbumet hennes Amazing Grace i januar 1972. På dette tidspunktet hadde Aretha (29 år gammel) hatt 11 singler på listetoppen på rad. "I Say a Little Prayer", "Respect", "(You make me feel like) A Natural Woman", "Think", "Bridge over troubled water" var noen av dem. 

Nå ville Aretha gjøre noe annet og synge musikken hun hadde vokst opp med, som datter av en baptistpastor: Gospel. Faren hennes er med i filmen.

Aretha tok med seg bandet sitt til Los Angeles, fikk med gospelkoret Southern California Community Choir og den dyktige kordirigenten Alexander Hamilton og satte i gang. Resultatet kan du se i denne filmen.

Den prisvinnende regissøren Sydney Pollack ble hyret inn av Warner Brothers for å lage konsertfilmen i 1972, men tekniske problemer med synkroniseringen mellom lyd og bilde gjorde at materialet bare ble liggende. Kun musikkalbumet "Amazing Grace" ble utgitt - helt til filmen kom ut etter Aretha Franklins død, i 2019.

Svetten triller ned fra pannen, men Aretha Franklin bare lukker øynene og synger videre.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Varme anbefalinger

Jeg hadde skjønt at jeg måtte se filmen helt siden min Facebook-venn Geir Gundersen skrev om den 25. august 2019:
"Det er søndag morgon, i går kveld såg eg filmen Amazing Grace. «I’m so glad I got religion”, syng Aretha Franklin. Og endå så unorsk ein slik tanke er, alle som ser denne filmen, forstår kva ho meiner. Inn til kjernen av den svarte gospeltradisjonen, heilt ut overgjeven til bodskapen i desse superenkle sangane, heilt fritt for publikumsfrieri. No kan eg døy, eg har høyrt den himmelske sangen."
Ytterligere overbevist om at jeg måtte se den ble jeg etter anbefalingen fra Facebook-venn Hildegunn Gjesdal Tennebø, 10. september 2019:
"Spring og sjå denne, folkens! Gospel av aller feiteste type 🏆🙏 Heilt ubegripelig stemning og eit epokestudium av dei sjeldne. Spring!!"



"The energy of her performance is electrifying" skriver Los Angeles Times. "It will make you feel as if yov've seen the face of God", skriver musikkmagasinet Rolling Stone. "Everybody deserves to have Aretha Franklin take them to the moon. (...) Don't bother with tissues. Bring a towel." skriver New York Times (alle sitater her hentet fra traileren).

Dirigent Alexander Hamilton. Umulig å se ham i aksjon uten å bli imponert, inspirert og få lyst til å synge.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Rett inn i troens kjerne

Birger Vestmo i Filmpolitiet i P3 gav filmen terningkast 6 og skrev: "Man får følelsen av å være i rommet og være vitne til ett av gospelhistoriens store høydepunkter." Det er jeg helt enig i.

Også Erlend Loe gav filmen terningkast 6 i sin filmanmeldelse i Aftenposten, der han konkluderte: "Filmen om Aretha Franklin bringer hedninger tettere på en kristen fellesskapsfølelse enn noen annen film jeg kan komme på. For dem som allerede er fylt av Jesus, må filmen være en heseblesende, vakker reise rett inn i troens kjerne." (Og ja, det har han helt rett i.)

Erlend Loe skrev også:
"Filmen er bygd opp av opptak fra øvelsene, samt fra to kvelder med liveinnspilling. På kveld nummer to har ryktet gått, og salen i New Temple Missionary Baptist Church er full. Til og med Mick Jagger og Charlie Watts har fått det med seg og står fjetret bakerst ved veggen. (...)

«I’m so glad I’ve got religion» synger Aretha på et tidspunkt og går inn i en dialog med koret og med publikum, det virker improvisert, på en måte som bare er mulig hvis man har vokst opp i dette miljøet og sunget alle sangene fra man var en neve stor, slik Franklin hadde.

Jeg er også glad de har religion. For en gangs skyld. For dette kan jeg forstå og akseptere. Rommet er stappfullt av kjærlighet. Og hele prosjektet er en feiring av livet og sangen og ikke minst av et samhold så tett og intuitivt og grenseløst at også jeg for en stakket stund blir en del av det.

Etter «Amazing Grace» roper pastor Cleveland: «Can she sing?»
Publikum svarer ja. Og alle tørker en tåre. Også jeg."

Klærne og frisyrene er også helt rå. Hele filmen er som en tidskapsel.
Soto: Skjermbilde fra filmen

Rå og autentisk

Hvis jeg skal oppsummere uttrykket i denne filmen med to ord, må det være disse to: og autentisk. Folkene i koret og i publikum har bare så tydelig aldri levd i de sosiale medienes virkelighet. De forholder seg til kameraene på en helt annen måte enn folk gjør i dag. Og det gjør at kameraene klarer å komme nærmere og fange en helt annen ekthet og intimitet enn det du vanligvis får se i dag. Det du får se er bare ekte. Derfor rører det så sterkt.

Det er helt tydelig at Aretha selv er foran mikrofonen for å spille inn en live plate, ikke en film. Hun prøver ikke en gang å tørke bort svetten fra ansiktet, men lar svettedråpene bare trille, mens hun er helt til stede i, og fullstendig oppslukt av, musikken hun formidler. Dette var det som slo meg mest med filmen, både da jeg så Aretha, koret og publikum. Ettterpå fant jeg en sak hos BBC der nettopp dette trekkes fram.

Joe Boyd, musikkprodusent under innspillingen i 1972, sier til BBC
"If you watch modern music documentaries, you have all these talking heads who explain it and lead you by the hand through the whole thing, but in this, the music envelopes you, there's no chat," explains Boyd. "And her look is in keeping with her sound - live, in the moment, not over-produced, beautiful. It's a different era now - there weren't many moments like this after 1972, much less in the second decade of the 21st Century.""
Jepp, koret sitter (!) mens de synger, og likevel har de et enormt trøkk. Her får publikum instrukser fra baptistpastor og pianist James Cleveland om at de er i en kirke og at dette er en gudstjeneste. Men grunnen til at Aretha vil spille inn platen her i kirken, er at hun vil at de som er i salen skal høres. "Så dere må høres ut som 2000. Kan dere klare det? Få høre!"
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Overveldet Mick Jagger

Mick Jagger er intervjuet av Los Angeles Times om filmen. Han beskriver opplevelsen slik: 
“One of the things that made it really interesting,” Jagger said, “is that you were there, you were involved. Being there in a church, you’re part of the experience — you’re not just a member of an audience somehow. You’re not in a posh seat sitting down, where you’ve paid your money and you’re like ‘OK, entertain me.’ It was not that feeling. It was a very different vibe than a normal concert … I think I was singing along.”
(Tips: hvis du ikke får lest denne artikkelen i LA Times pga. en stor "Bli abonnent"-boks som hindrer deg i å komme videre: Bytt til en annen nettleser. Jeg fikk åpnet den i Edge.)

Mange fantastiske scener fra filmingen av publikum.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Dypere inn i nåden

The Guardian har en en svært interessant og inspirerende artikkel om historien bak filmen Amazing Grace, om hvordan over 2000 filmklipp uten synkronisert lyd bke til en film likevel. Musikkjournalistikk på sitt beste.
"The visuals also allow viewers to see the striking effect Franklin’s music had on the churchgoers who made up most of the audience, as well as on the Southern California Community Choir, the 30-member group who backed her. “They’re the characters in the film,” said Elliott. “They’re the people urging her on, making sure she goes farther and deeper into Amazing Grace.”"

Den lune og levende pastoren James Cleveland har en sentral rolle i filmen. Det var spesielt rørende og sterkt å se ham bryte sammen i gråt under sangen Amazing grace.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Mestselgende album

Amazing Grace ble den mestselgende LP-en i Aretha Franklins karriere. Her kan du lytte til det nesten 11 minutter lange tittelsporet på Spotify. 

Ta deg tid til å se hele filmen på nrk.no. Hvis du ikke klarer det, så få iallfall med deg Amazing Grace. Den starter 37 minutter ut i filmen, når pastor og pianist James Cleveland forteller om hvordan tårene trillet hos Aretha Franklin da hun kom til "Through many dangers" under Amazing grace på øvelsen. 

En annen favoritt hos meg fra filmen er What a friend we have in Jesus (starter ved 14:44 i filmen) og den fantastiske medleyen av Precious Lord, take my hand og You've got a friend (starter ved 29:45 i filmen). 

Ah, det er mange flere sanger jeg skulle ha trukket fram, men jeg tror du har skjønt nok nå til at du ønsker å oppleve denne filmen. Hvis du likevel trenger et siste dytt, så ta med deg dette: Denne filmen scorer ufattelige 99 % på tomatometeret til Rotten Tomatoes' oppsummering av 158 filmanmeldelser fra filmkritikere over hele verden. 

PS. Jeg kan ikke tenke meg at NRK har kjøpt rettighetene til å publisere filmen til evig tid. NRK har imidlertid ikke opplyst hvor lenge filmen vil ligge tilgjengelig på nrk.no, så slå til nå mens du kan. SE DEN!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.