Google Analytics

15 februar 2021

Epifani, hjemmekontor, kyndelsmesse og fastelaven

Vinterlys, Hellig tre kongers-fest og Maria lysmesse. Det er mye fint som skjer i forlengelsen av julehøytiden.

De første ukene av 2021 har jeg ikke fått gjort mye på bloggen, men her kommer en  oppsummering av alt jeg har spart opp som jeg ikke har kommet så langt som til å dele før nå.


Jeg har skrevet om det på bloggen før; hvordan julen tradisjonelt ikke er over før kyndelsmesse, altså 40. dag jul, den 2. februar. Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse. Treet holder seg fint når det står kaldt.

La lysene skinne!

Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybbene, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til 2. februar. Det gjorde vi i år også. Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.

Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!


VINTERLYS: Ferskenfarget amaryllis som farges varmt oransje i vinterkveldssola. Det er fint, det. Gjennomskinnelig skjønnhet.

VAKKERT SYN: Når den endelig blomstrer igjen, når fargen er perfekt til kveldshimmelen, og når dynene henger der ute til lufting og høster inn frisk vinterluft. Det er vakkert, det.

LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før kyndelsmesse, 2. februar. Julelysene våre får lyse i mørket helt til da

AMARYLLIS: Kan anbefale å kjøpe amaryllis 3. juledag. Da er de til halv pris, og varer hele jula :)

JANUARVINDU: Juleglede i januar.

JULELYSET: Det store, flettede, femarmete julelyset fra Norsk Folkemuseum brant i hele julehøytiden. Det fikk brenne helt ned på epifanidagen, 6. januar, Hellig tre kongersdagen, 13. dag jul, festen for Herrens Åpenbaring (kjært barn har mange navn).

JULETREFEST: De hellige tre konger på juletreet hjemme hos oss. (Eller: Når jeg ser nøyere etter er nok dette to konger og en gjeter. Den tredje kongen henger sannsynligvis et litt annet sted, slik han gjeteren der nede til venstre også gjør.)

LONDON-FUNN: "Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist". Dette detaljrike juletreornamentet fikk jeg kjøpt i gavebutikken under St Martin-in-the-Fields-kirken nær Trafalgar Square.

NY: En bitteliten julekrybbe til å henge på juletreet. Årets juletrepynt fra Bok & Media i Akersgata i Oslo.

INNHØSTING: Hellig tre kongersdag høster vi juletreet. Alle kurver får godteri i seg. Og under treet ligger en gave til hvert barn. Kurven er laget av Ingrid for noen år siden.

DUEN: Duen kom tilbake til Noa med en olivenkvist i nebbet, som et tegn på at syndfloden var over. Men duen er også symbolet for Den Hellige Ånd.

NAM: Maria har sikret seg en julekurv med deilig godteri i.

JULEGODT: Nam-nam!


DEN HELLIGE FAMILIE: Julekurven er laget av dyktige Elin Hegna.


ET STORT LYST: Jeg satt borte ved spisebordet og fikk plutselig lys i øynene selv om jeg satt i skyggen. Det var herfra lyset kom fra: Fra snøkulen med Jesusbarnet på salongbordet, som samlet lyset i ett punkt og sendte det videre til meg. 
Det fikk meg til å tenke på Jesajas Messias-profeti om fredsfyrsten, der det står:
"Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset fram."
(Jes 9,2)

SOLA MI: Jeg synes C. S. Lewis sier det veldig godt:
"Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror på at sola har stått opp:
ikke bare fordi jeg ser den,
men fordi at det er ved den jeg ser alt annet."

HJEMMEKONTORLIV: Jeg savner folkene på jobb. Alt er mer knotete når alt skal gjøres på avstand fra hverandre. Men hjemmekontorlunsj smaker unektelig bedre enn niste i boks.

HJEMMEKONTORLUNSJ 2: Lunsj på tre minutter: Gulrotsuppe med fersk koriander. "Mere mat" sine supper er skikkelig gode, spesielt med fersk koriander på.

KAKAO 1: Hjemmekontor med kakao med krem og kanel. Koppen er fra fantastiske Mont St. Michel der jeg var i oktober 2014. Godt å ha noen minner fra Frankrike når det er umulig å reise dit.

KAKAO 2: Lørdag med kakao med krem og kanel. Det begynner å bli litt lite skille mellom fest og hjemmekontor, gitt. (Og ja, motivet er Bryggen i Bergen, hvis du lurte.)

HJEMMEKONTORUTSIKT: Når dagen er grå, men så er den plutselig ikke det lenger.

EPIFANI: "Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde."
(Thomas Kingo, 1689)


TULIPANER: Blomsterhilsen på døra, jippi! Familie er fint å ha, altså.


KYNDELSMESSE: Amaryllisen jeg kjøpte 3. juledag rakk akkurat å komme i blomst på sin andre stengel til kyndelsmesse. Perfekt timing. 

KYNDELSMESSE: På festen for Herrens fremstilling i tempelet, kyndelsmesse, "Maria lysmesse", velsignes alle lys som skal brukes i kirken det neste året. Fordi Jesus er verdens lys. Man bruker også ekstra mye lys i kirken, og alle i kirken får hvert sitt velsignede lys som tennes i kirken. Deretter tar du det med deg hjem. 

Kyndelsmesse

Kyndelsmesse er en av kirkens vakreste og høyest elskede messer. I år måtte vi feire den hjemmefra, men med direkteoverføring fra St. Sunniva skoles messe fra St Olav domkirke ble det høytid likevel.

Under messen fremførte Johannes (9) og klassen hans fremførte et lite kirkespill. Johannes fikk være den gamle Simeon som fikk se Frelseren med egne øyne den dagen i tempelet.

Her er Johannes'/Simeons replikker:  
«Gud være lovet! Tenk at jeg får se vår Frelser med mine egne øyne!» 
Henvendt til Jomfru Maria: «Kan jeg få holde ham?»
«Herre, nå kan du la din tjener fare i fred, for ditt løfte er oppfylt.
Du har åpenbart et lys for alle folkeslag, en herlighetsglans om ditt folk, Israel.»

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har sagt.
Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, 
et lys som blir til åpenbaring for hedningene
og til ære for ditt folk Israel.»
 (Luk 2,29-32)
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»

«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»

«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

Musikktips

Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det. Her synger munkene i Stift Heiligenkreuz Nunc Dimittis på Spotify.

Selvsagt er det mest vanlig med gregorianske melodier, men også komponister fra vår tid har laget vakre melodier til Nunc Dimittis. Her er en vakker og mektig Nunc Dimittis fra vårt eget årtusen; komponert av Arvo Pärt i 2001 (sunget av Estonian Philharmonic Chamber Choir, lenke til Spotify).

Lytt til Voces 8 synge Nunc Dimittis i komponisten Paul Smiths nydelige versjon her på Spotify. De drar meg inn i den gamle Simeons dype lengsel og dype glede. NÅ kan han endelig fare herfra. I fred. For han har sett Jesus - Gud selv - komme til menneskene.


O FRYD: Unge Johannes/gamle Simeon løfter Jesus høyt, høyt opp slik at alle skal få se ham, mens han snur seg rundt 360 grader, og sier med glad stemme:
 «Herre, nå kan du la din tjener fare i fred, for ditt løfte er oppfylt.
Du har åpenbart et lys for alle folkeslag, en herlighetsglans om ditt folk, Israel.»




Egentlig skal prestene gå fra hjem til hjem og tegne med kritt over inngangsdøren til alle i menigheten på Hellig tre kongers-dagen 6. januar, men det er på ingen måte gjennomførbart i St. Olav menighet med sine mange tusen medlemmer som ikke en gang bor samlet rundt kirken. 

I stedet trykker menigheten opp noen nydelige sedler/merker der det står med gullskrift årstallet og forkortelsen CMB: "20 C+M+B+ 21" 

C + M + B betyr: Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem.
C + M + B står også for navnene på de hellige tre konger som tilba Jesus: Caspar, Melchior og Balthasar. 

Vanligvis får man med seg slike velsignede sedler hjem fra messen 6. januar. I år var ikke det mulig på grunn av de strenge koronarestriksjonene, men vi fikk en sendt hjem til oss i posten. "Velsignet!" står det på den lille post-it-lappen. Da jeg åpnet konvolutten, fikk jeg tårer i øynene av takknemlighet. Jeg er så utrolig takknemlig for å høre hjemme i Den katolske kirke. Når jeg ikke kan komme til kirken, gjør Kirken det den kan for å komme til meg. Det er så nydelig! For en velsignelse!

Familien som en liten kirke

I tider som dette blir det så tydelig hvordan Kirken er vår store familie, og familien er vår lille kirke.

Det tok over en uke etter epifani før den velsignede seddelen kom hjem til oss, så da sparte jeg den like godt til den neste store merkedagen: Kyndelsmesse. 

Vi markerte kyndelsmesse hjemme den 2. februar ved å hente fram kyndelsmesselys fra tidligere år. Vi tente lysene i stua, der vi snakket om Jesus som verdens lys. Johannes fikk gjentatt hva Simeon sa om Jesus som lys. Da kom det spørsmål om hva hedninger er, så fikk vi lært litt om det også (hedninger = alle andre folkeslag enn israelsfolket). 

Etterpå gikk vi i en liten lysprosesjon ut til gangen der vi hadde slukket det elektriske taklyset. Jeg hadde spurt en av prestene i menigheten om å få et lite, liturgisk opplegg, og det fikk vi. Olav leste del 1 om husvelsignelse, mens Johannes ba bønnen. Et nydelig, lite, hellig øyeblikk. 

Etterpå avsluttet vi juletiden ved at alle fikk velge seg en statue hver som er laget av katolske kunstnere på Taiwan (en gave fra deres farmor, som var misjonær der i mange år). 


KYNDELSMESSELYS: Kanskje har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? Det hadde min mormor. I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine. Fortsatt er det sånn at vi tar med oss lysene hjem fra kyndelsmessen i kirken som små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Vi tar dem frem til de tilfellene når det er noe helt spesielt vi vil be for/løfte opp til Gud.

HUSVELSIGNELSE: Her er teksten Olav (11) leste: 
"Etter en gammel katolsk skikk velsigner man sine hjem på festen for Herrens Åpenbaring (6. januar). Over døren tegnet man årstallet, en stjerne og bokstavene C + M + B sammen med små kors. Bokstavene står for Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem. C + M + B er lett å huske for det er også forbokstaven til de hellige tre konger: Caspar, Melchior og Balthasar.

På Helligtrekongersfest feirer vi hvordan stjernen ledet de tre kongene til krybben, og der ble Guds herlighet åpenbart for dem i Jesusbarnet. Så ber vi ved årets begynnelse om Guds velsignelse av våre hjem: så også de kan bli blir små kirker der Guds nærvær kan erfares."

BØNN: Deretter ledet Johannes oss i denne bønnen:
"Gud, vår himmelske Far! For å vigsle vårt hjem til deg,
setter vi opp dette merket over vår dør.

Velsign vårt hjem, og gjør det til bolig for din kjærlighet.

Ledsag alle som går inn og ut av denne døren med din velsignelse.

Hold din beskyttende hånd over oss i hele dette nye året,
og gi at vi når den tid kommer
finner en evig bolig beredt for oss hos deg i himmelen.

Før oss til Kristus, + i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen".

MÅ KRISTUS VELSIGNE DEG SOM GÅR INN OG UT AV DENNE DØREN
Gud, vår himmelske Far!
Ledsag alle som går inn og ut av denne døren med din velsignelse.

KATOLSKE GAVER: Farmor gav fem av sine håndutskårne katolske statuer fra Taiwan til barna. Her er Johannes Døperen, Jesus som den gode hyrde, Maria med barnet og Frans av Assisi.


Kongenes tilbedelse - og vår

Nå vil jeg gi deg en av de vakreste avbildningene av Kongenes tilbedelse som jeg noen gang har sett. Husk å klikke på dette bildet (rett under her) for å se det i full versjon, slik at du ser alle de fine detaljene. Edward Burne-Jones' motiv, vevd av William Morris, er i dag på Musée d'Orsay i Paris. Jeg håper jeg får stått ansikt til ansikt med det en dag.



Klikk på bildet for å se det i fullt format.

Edward Burne-Jones' og William Morris' vakre vev "Adoration of the Magi" fra 1894 er i dag på Musée d'Orsay i Paris.

Kom, tilbe ham, Guds under!

I denne vakre veven fra 1894 er stallen plassert i en skog. Her bugner det av liljer (symbolet på uskyld og renhet), blåklokker ("Maria fingerbøl"), roser (blomstenes dronning og Maria-blomsten over noen), og mange andre blomstrer. Detaljene er forseggjorte, med innbroderte edelsteiner i tøyet på vismennene og blåklokker mellom føttene deres. De engelske kunstnerne har vist samme flid og ærbødighet som kongene viste i gavene de la ned. 

Den forreste kongen har lagt kronen sin i gresset. De to andre hart att  av seg kronene sine i ærbødighet for Kongenes konge som de tilber. Som Ole Paus sier det i tredjeverset i sin norske gjendiktning av julesalmen "In the Bleak Midwinter": "Jord og himmel bøyer seg når han tar kronen på."

What can I give Him,
poor as I am?
If I were a shepherd
I would bring a lamb,
If I were a wise man
I would do my part,
Yet what I can I give Him,
give my he
art." 
(Christina Rosetti, 1872)

"Give him my heart". Og det fine er, er at det kan jeg gjøre hele året. Det er ikke sånn at jeg mister forbindelsen til Jesus fordi julen er over. Jesus blir ikke bort sammen med julepynten. Hver eneste dag kan jeg elske Jesus og forbli takknemlig for julen - forbli evig takknemlig for at han kom til oss, han som er verdens lys. Mitt lys.

Kom, tilbe ham Guds under


"He turned BC into AD. He flipped the world on its head. [...]
He reconnected us to Heaven and, in turn, brought Heaven down to Earth
And now He offers us redemption
A fresh start
Freedom
So that we can hold our heads high
And march through this life knowing that we are never alone
That every woman and man, boy and girl
To all of us who feel like we have nothing left, nothing to bring
That we can know that God is smiling at us
That He's loving us
[...]
Let's celebrate the greatest news this world has ever known."

Og ja, det feirer jeg, dypt nede i hjertet, HELE året.

"Ja, Herre, vi hyller deg som kom til jorden.
Barn Jesus, deg hører velsignelsen til.
Ordet ble kjød og bor i dag iblant oss.
Kom, tilbe ham, Guds under!
Kom, tilbe ham, Guds under!
Kom tilbe ham, Guds under,
Vår Herre Krist!"

STORFEIRING: Det ble feiring av fastelaven, valentinsdag og morsdag på én gang den 14. februar. Neste gang de tre merkedagene faller på én dag, blir 14. februar i år 2083. Om 62 år, altså.


HJERTEKAKE: Johannes (9) laget hjerteformet brownies uten hjelp, Ingrid (13) laget mormors deilige sjokoladekake med vaniljekrem og kokesjokoladeglasur, og bakeren laget bollene, og vips ble det faktisk valentinsdag, morsdag og fastelavenssøndag på én gang.

Og NÅ må jeg bare få ut denne bloggposten før det kommer enda flere merkedager og vil bli med. Det er jo askeonsdag allerede i overmorgen, så her gjelder det å få klikket på publiserknappen fortere enn svint :)

23 januar 2021

Ettertanke | Stor brødmangel i Norge

Seljumannamesse 8. juli 2020. Fikk brød.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg holder på å bli desperat av matmangel. Aldri før har det vært et år der jeg kan gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært på. 


Men det har jeg kunnet siden 12. mars 2020. Hver eneste messefeiring har vært en dyrebar skatt. Alle ni. Jeg er takknemlig for direktesendinger fra messer, men la oss være ærlige: Det blir som forskjellen på å være på en fest og det å se en video av at noen andre er på en fest. Du blir ikke mett av å se på at andre spiser.

Jeg tror ikke på en gnostisk kristendom der kroppen er betydningsløs. Vi mennesker er ikke bare hode, tanker, ånd og sjel. Vi er kropp også. For Guds skyld, vi tror på den Gud som ble KROPP for vår skyld! Det er det jula handler om! Et incarnatus est!

Jeg er en kropp som trenger Kristi kropp. Jeg trenger fullt fellesskap med de andre kristne, Kirken, som er Jesu kropp på jorden. Jeg har et helt konkret behov for å spise Kristi legeme. Jeg trenger nattverden – en jevnlig, fysisk tilførsel av Livets brød.

Å være kristen uten kristent fellesskap og uten nattverd er sulteforing. Det er livsfarlig. Og åndelig død er langt farligere enn legemlig død. Hvor har det blitt av det perspektivet? Finnes det en koronakompensasjonsordning for ekstremt tap av åndelige verdier?

Jeg husker den gang en bibelskolelærer la inn over oss hvor viktig det var at vi fant en menighet å høre til i. «Å være en kristen er som å spille fotball.» sa hun. «Hvis du forteller meg at du er fotballspiller, og jeg spør «Hvilket lag spiller du på?», så hører du sikkert at det er absurd hvis du svarer «Å nei, jeg spiller ikke på noe lag». Like umulig er det å være en kristen uten menighet.» Og jeg vil selv legge til: Å være kristen (eller fotballspiller) uten den helt sentrale, hvite, runde tingen er også utenkelig. Jeg er komplett avhengig av å spise Livets brød. Livet mitt avhenger av det. Slik situasjonen er nå, så sulter jeg. Gi meg Jesus! Gi oss i dag vårt daglige brød!

Det er stor brødmangel i Norge. Folket sulter. Jesus sa: ««Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh 6,33-35)

Det er min bønn for det Herrens år 2021: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Alltid! Folkefrelsar, til oss kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. januar 2021 da Johannes 6,28–35 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


Tips for å minske sultskaden i koronatiden

I denne saken på katolsk.no kommer fem katolske ordensfolk med sine anbefalinger og tips til hva vi kan gjøre når vi ikke kan delta i messen på grunn av koronarestriksjonene. Denne saken ble laget i mars 2020 da alt var helt stengt. De siste ukene har det vært store restriksjoner (maks 10 deltakere i messer innendørs i Oslo), men flere katolske menigheter har organisert større utendørsmesser. Jeg tipper at hvis saken hadde blitt laget i forrige uke, ville ordensfolkene ha lagt til: Gå til messe så ofte du kan! Gå NÅ mens du kan!


Kristi Himmelfartsdag 2020. Første messefeiring jeg fikk være med på i kirken siden nedstengingen startet. Sterkt å være tilbake. Jeg tror alle som var der følte et ekstra ansvar for å bære fram bønnene for alle dem som så gjerne ville komme, men som ikke fikk plass. Messen ble direktesendt på Facebook og YouTube.

Maria i kirken på Kristi Himmelfartsdag 2020. En stor velsignelse å få være tilbake.

OLSOK: Vi er rikt velsignet i Oslo, som har så mange klostre i tillegg til menighetene. Da det var fullt i St. Olav domkirke, fikk vi bli med på Olsokmessen i St. Dominikus klosterkirke.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


2020 - sulteforingens år

Som sagt: Aldri før har det vært et år der jeg har vært så sjeldent til messe at jeg kan huske og gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært med på. Men det kan jeg i år, iallfall etter 12. mars. Den første messen jeg deltok på etter nedstengingen, var høymessen i St Olav domkirke på Kristi Himmelfartsdag 21. mai (se bildet over her).

De fleste messene har jeg delt bilder og rapporter fra her på bloggen. Du kan klikke direkte på lenkene  i teksten her for å komme dit: Seljumannamesse på Selja 8. juli, olsokmesse i St. Dominikus kloster 29. juli (bildet over), Johannes’ første hellige kommunion i St. Josef kirke 5. september, Sunnivas konfirmasjonsmesse i Trefoldighetskirken 19. september, Hellig Olavs omvendelse i St. Olav 16. oktober, kveldsmesse i St. Olav 9. november, julemessen i St Olav 2. juledag og kveldsmessen 2. januar. 

I tillegg sang jeg på MFs lutherske semesteråpningsmesse i Fagerborg kirke 12. august (bildene under), pluss at jeg har fått med meg noen andakter i kapellet på MF, og selvsagt mange livesendinger av katolske messer. Men likevel. That’s it. Det er jo til å grine av. Skikkelig sulteforing. Jeg takker Gud for at jeg har mye å tære på fra tidligere år. 


Høytidelig åpning av studieåret 2020/2021 i vakre Fagerborg kirke. Alle strengt plassert i koronamønster.

Fagerborg kirke ser steingammel ut, men den er bare litt over 100 år gammel. Kirken er bygget i nygotisk stil og stod ferdig i 1903. Ytterdørene er kanskje noe av det fineste, laget som de er i en middelalderinspirert stil.


Ingen messefeiring i kirken

Når det er så sjelden at jeg får gå i kirken, blir hver eneste messefeiring en liten oase. Det er noe jeg virkelig ser fram til og lengter til. Tørster etter. Noe som får meg til å holde ut. Helt siden jeg var i messen 2. januar har jeg gledet meg til mandag 25. januar. Da skulle jeg være én av ti personer som var med i sakramentsandakten og messefeiringen i St. Olav domkirke. Jeg hadde til og med kontaktet menighetskontoret og fått reservert billett i god tid, for det kan man hvis det er en spesiell anledning. Og 25. januar er en veldig spesiell dato for meg.

Den 25. januar feirer vi nemlig Pauli omvendelsesdag, og denne dagen i 2021 er det nøyaktig 13 år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Hvert eneste år etter det har jeg alltid gått til messefeiring på denne dagen, i dyp glede og takknemlighet for at Jesus ledet meg til sin ene, hellige, katolske og apostoliske kirke, og satte føttene mine på fjell. Klippen, Kefas, Peter. 


TU ES PETRUS: Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, ti år før jeg konverterte, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LYKKELIG KATOLSK KRISTEN: That's my church. Så glad og fri blir du når du har fått føttene på fjell. Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel i Roma påsken 2016. Jeg gleder meg til jeg kan reise tilbake. En vakker dag. En veldig vakker dag.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Full nedstenging

Min første tanke da Oslo kommune annonserte full sosial nedstenging i dag, var derfor: Hva skjer nå med kirkene? Jeg gikk til kommunens hjemmeside og fikk tårer i øynene (helt seriøst, jeg fikk det). 

Nå har de ikke bare stengt kirkene helt for messefeiring, slik de gjorde i mars i fjor. De har stengt dem totalt (bortsett fra for begravelser), slik at vi ikke en gang kan komme til kirken og være der i stillhet, i personlig bønn og tilbedelse. Det er grusomt. Ikke en gang i mars i fjor var det så ille som dette. Da var iallfall kirkedøren åpen, og vi kunne gå inn og tenne et lys og be en bønn, slik man alltid kan i St. Olav domkirke. Vi kunne komme og være nær Jesus, han som alltid er til stede i tabernaklet der de innviede, forvandlede hostiene er.

Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er alltid åpen, 365 dager i året. Som oftest er det allerede noen der og ber. Det er liksom bare å komme inn og kople seg på Kirkens bønn. Bli omsluttet av de helliges samfunn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig ❤️ Men nå er til og med den veien stengt for oss. Inni meg skriker jeg et stort NEI.

Livsvarig kjærlighet

I dag er det 4747 dager siden jeg konverterte den 25. januar 2008 (i følge timeanddate.com). I alle de 4747 dagene har jeg vært full av dyp, dyp glede over at jeg hører til i Kirken. (Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag. Men i dag gjør jeg det.) Jeg er så takknemlig! Det som er spesielt med denne dype gleden, er at den finnes der helt uavhengig av hvordan livet og sinnsstemningen ellers er. Det er glede midt i sorg, midt i hverdagen, midt i stress, og selvsagt midt i glede - midt i alt! Det er en dyp glede som bare ligger der under alt og bærer meg.

Dette er ingen konvertittforelskelse. Alle vet at forelskelser går over etter to år. Dette er dyp, livsvarig kjærlighet. TAKK JESUS!

«Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?» spør mange meg. Svaret på det er: Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem. Smarteste jeg noen gang har gjort. Evig takknemlig. Skriver mer om konversjonen her i en bloggpost fra 10-årsjubileet mitt.


Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne det var sterkest å delta i: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Jeg lå til sengs med bronkitt, men kunne likevel delta i messen, gjennom åndelig kommunion.


Hvis du ikke kan dra til Nidarosdomen, la Nidarosdomen komme til deg. Den lille lysestaken for telys (til høyre i bildet) er laget av kleberstein og hugget av steinhuggerne i Nidarosdomens restaureringsarbeider. Du får kjøpt den i Nidarosdomens gavebutikk.


Deo gratias! Gud være lovet! Vi har på nytt tre katolske biskoper i Norge!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Årets kirkehistoriske høydepunkt: Bispevielsen av biskop Erik Varden i Nidarosdomen


Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne messen det var sterkest å delta i live: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Den første katolske bispevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen.

Så til slutt, og til oppmuntring her i dag, her har dere noen fine saker fra bispevielsen - åtte tips som har ligget blant 191 andre bloggutkast og ventet i noen måneder på å bli delt med dere:

Adresseavisen (ingen betalingsmur):  Portrettet | Den utvalgte


17 januar 2021

Ettertanke | Fra Egypt til Selja

«Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter» (Jes 58,12). Bildet viser Norges kanskje eldste kloster: Selja kloster ved Stadthavet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildet for å se det i større format)
 

I dag, 17. januar, er det minnedagen for den hellige ørkenfaderen Antonius av Egypt (251-356). Han kalles med rette for grunnleggeren av klostervesenet. Klostrene ble Kirkens lunger og hjerte, og har reddet både Kirken og Europa gjennom mang en nedgangstid. 


De to første klostrene i Norge ble grunnlagt på den hellige øya Selja ved Stadt og på Nidarholm i Trondheim. Biskop Bernt Eidsvig sier: «Alle de tidlige klostre var misjonsstasjoner. De utsendte fant styrke i et felles liv, felles bønn og forkynnelse av evangeliet. I sum forandret disse brødre i troen Europa, både ved sitt virke og eksempel. Selja kloster er det tydeligste eksempel på denne type misjon i Norge.» 

Klostrene er Kirkens hjerteslag. Gjennom kirkehistorien er det tydelig at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Guds rike – uansett hvor håpløs situasjonen ser ut menneskelig sett. Nettopp derfor sier erkebiskop Emil Paul Tscherrig: «Skulle vi lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, et nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!» 

Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle kristne i Norge. Her er det faste tidebønner og messer som alle kan delta i, og her får du sjelesorg og åndelig veiledning fra mennesker som virkelig vier hele sitt liv – alt de er og har – til Gud, i kjærlighet. Det er så sterkt! Må Gud gi oss mange, mange flere munker, nonner og prester i Norge. Må vi fortsette med å se oppfyllelsen av Jesajas profeti – i hele Europa: «Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter.» (Jes 58,12) 

Som biskop Halvor Nordhaug sa i det i sin jubileumspreken i klosterruinene på Selja: «Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.» 

«Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»» (Jes 58,9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. januar 2021 da Jesaja 58,9–12 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen 



«Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»» (Jes 58,9)
I hulen i fjellskråningen på Selja (oppe til høyre i bildet), ble Kirken i Norge født.
Om lag 100 år etter at Kong Olav Tryggvason fant Sankta Sunniva i hulen i år 997, startet byggingen av det som kanskje er Norges første kloster.
Gjennom ni århundrer har 
Selja klosters kirketårn tatt imot stormene som kommer rett inn fra Nordsjøen ved Stadt. Norges mest standhaftige kirketårn forteller om at Kirken ikke vil falle, uansett hvor værhardt det er i dette landet.
Foto: Lars Verket (C), gjengitt med tillatelse


Besøk et kloster

Fikk du lyst til å besøke et kloster? Her i bloggposten "Besøk et kloster" finner du en guide.

Munkene på Selja

For å lese mer om benediktinermunkene på Selja, gå til denne bloggposten.

Lese mer om Abba Antonius?

Her i helgenbiografien på katolsk.no kan du lese mer om klostervesenets grunnlegger, den hellige ørkenfaderen Antonius den store.

16 januar 2021

Ettertanke | Hun delte vårt mørke

Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne «Kom, vær mitt lys».


I 1922 var Agnes Gonxhe Bojaxhiu tolv år. Det året fikk hun et kall fra Gud til å hjelpe de fattige. Hun bestemte seg for å bli misjonær i India. I 1997 døde hun som 1900-tallets kanskje mest lysende helgen; den hellige Mor Teresa av Calcutta.


Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne «Kom, vær mitt lys». Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. 

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket. Hun gjennomlevde den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. I denne 50 år lange åndelige natten fikk Mor Teresa intenst erfare hvordan det føles å leve uten Gud.

Mor Teresa lærer oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som fattige?

Mor Teresas kall var å tjene Gud blant «de fattigste av de fattige». Når hun snakket om «mørket på jorden», tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige. Etter hvert som hun stiftet klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.

Mor Teresa hevdet at «den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte.» Hun sa også: «De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen.»

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse. Hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke. «Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, «Jeg tørster!»,» skriver Wilfrid Stinissen. 

Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv. I dag takker jeg Gud for at han sendte et menneske som henne til vår tid, og for at Mor Teresa-søstrene har funnet veien helt til Norge. Hit til de fattigste av de fattige. Gud skje lov!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. januar 2021 da Salmene 107,1–9 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

"Dersom jeg noensinne blir en helgen - blir jeg helt sikkert en "mørkets" helgen. Jeg vil alltid være borte fra himmelen - for å tenne et lys for dem som lever i mørke på jord" skrev Mor Teresa i et privat brev til en prest i 1962. Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Wilfrid Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, be for oss, vår alles kjære Mor Teresa.
Foto: Mor Teresas saliggjøringsbilde, Mother Teresa center

Vil du lese mer om Mor Teresa?

Her har jeg skrevet en lengre bloggpost om Mor Teresa, der jeg ikke minst skriver mer om hennes åndelige natt.

Her kan du lese hennes helgenbiografi på katolsk.no.

Jeg vil også varmt anbefale å lese bøkene «Mor Teresa De gode historiene» av Leo Maasburg (Luther forlag, 2010) og «Mor Teresa - Kom og vær mitt lys - Helgenen fra Calcuttas private brev», redigert og kommentert av Brian Kolodiejchuk MC (Luther forlag, 2008). Den første boken selges fortsatt hos noen nettbokhandler. Den siste boken (med de private brevene), dykker dypest i Mor Teresas mørke natt og hennes spiritualitet. Denne boken er utsolgt fra forlaget, men du kan låne den på biblioteket eller kjøpe den brukt (hvis du er veldig heldig). 

Her er de tre stedene jeg går for å kjøpe bøker brukt:

  •  antikvariat.no - her finner du bøker fra alle antikvariatene i Norge! Mer proft enn dette får du det ikke.
  • bookis.com/no - Bookis er Norges kanskje største marked for kjøp og salg av brukte bøker. Jeg har kjøpt bøker gjennom Bookis flere ganger med suksess.
  • finn.no/torget - trenger ingen nærmere introduksjon, alle kjenner Finn.

Anbefaler varmt å lese mer om Mor Teresa. Selv er jeg glad i disse to bøkene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

13 januar 2021

Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er 1. påskedag 2011. Jeg er gravid i uke 8 med mitt fjerde barn, og sitter og snakker med en nonne i verdens nordligste karmelittkloster. Klokken er nøyaktig 12.00 i det en voldsom styrtblødning starter. 


Ambulansen kommer og henter meg med blålys, og på sykehuset i Tromsø blir det fastslått at jeg har mistet barnet – et bittelite, seks uker gammelt menneske med et hjerte som slår med 130-160 slag i minuttet. Legen sier det er umulig at noe liv i magen kan overleve en så stor blødning.

Liten pilegrim

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste. På lokket fester jeg pilegrimsskjell, fordi livet er en pilegrimsvandring på vei hjem til vår Far i Himmelen. Uansett om vi er her på jorda i seks uker, i seks år eller 80 år, så er det akkurat like kort (det vil si: et lite øyeblikk/et blaff/ingenting) sett i forhold til evigheten vi går til.

Oppstandelsessymboler

Dessuten fester jeg en sommerfugl på kisten, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har. I likhet med sommerfugllarven kravler vi mennesker rundt på jorden en kort tid før vi blir lagt i kisten (kokongen) og oppstår til et nytt liv som sommerfugler – fortsatt oss selv, men samtidig helt forvandlet.

Til slutt fester jeg et kors på kisten, fordi det er der håpet kommet fra: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1. Pet 1, 3a)

Sprellende føtter

Før vi kommer så langt som til begravelsen, går jeg til ultralyd, siden kroppen min innbiller seg at den fortsatt er gravid. I to uker har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller. (Og hvis du nå mistenker at jeg hadde mistet en tvilling, så hadde jeg ikke det. Det viste biopsien etterpå.)

Her er tingen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! I dag står den fine, lille kisten på gutterommet og minner Johannes (9 år) på hvor høyt elsket han er, og på hvilken himmelretning livet hans har. 

«Vi er påskefolket, og halleluja er vår sang!» sier pave Johannes Paul II.

Derfor synger vi:
«Vi er hans, han gav oss livet,
kalte oss av intet frem,
i sin Sønn han har oss givet
barnerett og faderhjem,
og til himmelgleden sin
fører han oss engang inn.»

(Vers 2 av Johann Francks salme "Syng for Herren, hele jorden", etter Bibelens Salme 100)

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 13. januar 2021 da Åpenbaringen 21,1–6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.



Den lille linduken ligger fortsatt oppi kisten, sammen med skapularet som jeg bar under svangerskapet (fram til jeg sendte skapularet sammen med kisten opp til nonnene i Tromsø). Etter at det ble klart at jeg ikke hadde mistet noe barn, fikk jeg kisten tilbake, sammen med en hilsen fra nonnene i det blå kortet du ser i topplokket. Det vakre motivet er malt av Guro Giske og heter "Maria, anelser". Maleriet henger i klosterets kirke i Tromsø, Allehelgenskirken.


En sommerfugl, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har.
Jesu kors, fordi "Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham" (1. Tess 5,10).
Fire pilegrimsskjell, fordi han er vårt fjerde barn.


MIRAKELBABYEN: Ultralydbildet på forsiden av det nyeste MF-bladet viser Johannes den 30. juni 2011 da han var blitt nesten 18 uker og 12 cm stor. Da kunne jeg kjenne sparkene hans godt. Johannes er den sterkeste babyen jeg har hatt i magen noen gang.


Les også:

Ettertanke | Når du har det vondt - 15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus. "På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?» Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?"

NRK-andakt | Gud bor på bunnen - En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

NRK-andakt | Båret av kirken - Rapport fra en sykehusseng: "Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen. Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de."

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett.

Ettertanke | Din egen klagesang - "Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn."

12 januar 2021

Ettertanke | Jesu mor var der

Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham.
Bildet: Maleriet "L'innocence" av William Bouguereau.

Jeg har alltid tenkt at i fortellingen om Jesu første under, så er storyen at Jesus og disiplene var i et bryllup i byen Kana, og for øvrig var Maria også der. Men apostelen Johannes – han som tok Maria hjem til seg etter korsfestelsen – han skriver faktisk det motsatte. «Jesu mor var der.» starter han. Og så legger han til «Også Jesus og disiplene hans var innbudt.» (Joh 2,2)


Den første personen som sier noe, er Jesus. Neida, det er ikke det. Den første som sier noe i Jesu første under, er Maria. «De har ikke mer vin.» sier hun, helt etter Maria-oppskriften: Når vi trenger hjelp fra Jesus, legger Jesu mor fram vårt behov for sønnen sin. Enkelt og greit. Det er nok. Det er denne oppskriften vi følger når vi sier til Maria: «Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.»

Joda, jeg ber selvsagt til Jesus direkte, men jeg ønsker også at Maria skal legge fram for Jesus behovene mine i de to eneste øyeblikkene som betyr noe: Nå. Og i min dødstime. Det er utrolig trygt og godt å vite at selv om jeg ikke skulle være i stand til å be i min dødstime, så vil Maria be for meg.

Men tilbake til Kana igjen. Generelt kan vi slå fast at Marias ord er gull. Det vil si: Ordene hennes er sjeldne, men verdifulle. Den neste replikken er en av hennes viktigste. Hun sier: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» (Joh 2,5) Og det sier Maria fortsatt til alle som følger sønnen hennes. Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham. Hver gang du nærmer deg Jesu mor, vil du oppleve det underet at Jesus vokser og blir større i livet ditt.

Joda, jeg er fullt klar over at denne historien handler om Jesus og hans første under. Og det siste Maria vil, er å trekke oppmerksomhet til seg selv. Pave Benedikt XVI sier det slik: «Marias storhet består i det faktum at hun ønsker å opphøye Gud, ikke seg selv» (jf. Luk 1,46f).

Men akkurat i dag var det denne lille setningen fra Johannes som stod og skimret: «Jesu mor var der.» Det er hun fortsatt, tror katolske og ortodokse kristne. Hun er der, hun bærer fortsatt våre behov fram for sønnen sin, og hun peker alltid på Jesus og sier til oss: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» Det er også min anbefaling hvis du vil se Jesus gjøre tegn og under i ditt liv. Gjør som Maria sier. Det vil si: Gjør som Jesus sier. Da kan store ting fortsatt skje. I ditt liv og i din by(gd). 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. januar 2021 da Johannes 2,1–11var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Jomfru Maria fra katolsk tid i Norge, i dag på Universitetsmuseet i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Mary's greatness consists in the fact that she wants to magnify God, not herself." Pave Benedikt XVI
Foto: Ignatius Press

Maria er Kirkens mor

Det er sannsynligvis noen protestantiske lesere som fikk litt piggene ut av denne ettertanken. Men her er tingen: Katolske og ortodokse kristne er bare helt vanlige kristne som tror slik kristne har trodd over alt og til alle tider. Da Jesus hang på korset gav han oss sin mor som vår mor, og siden har alle kristne forholdt seg til henne på den måten, gjennom alle århundrer, helt til noen fant på noe annet på 1500-tallet.

Maria er Kirkens mor. Det har Kirken alltid tenkt. Jeg vet få som sier det så godt som bror Arnfinn Haram ved St. Dominikus kloster:


MATER DEI

Mater Dei
kva veit eg om deg?

det er så mange som har freista
å viske bort biletet ditt
vekk frå augo
vekk frå hjarto
hjå dei som trur på son' din

kva skal det tene til
å stoppe munnen
på dei som prisar deg sæl?

Skrifta held ikkje opp med sin tale
Elisabeth helsar deg like fullt
som velsigna mellom kvinner:
benedicta tu!

og han som dei vil ære
ved å gløyme deg
talar tungt og tydeleg frå krossen:
ecce mater tua!
og eg svarar:

mor!


Litt latinforklaring:
Mater Dei – Guds Mor (en sterk Kristus-bekjennelse – sønnen hennes er faktisk GUD)
Benedicta tu – velsignet være du (Elisabeths hilsen til Jomfru Maria)
Ecce mater tua – dette er din mor (sagt av Jesus til disippelen Johannes ved korset, og han blir Marias sønn)

11 januar 2021

Ettertanke | Utbrent, rykende veke

"Han slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3)
Foto: Flickr/Ryan Thomas-Sontag

Dette er en andakt til deg som kjenner at du egentlig ikke er klar for et nytt år. Du som ikke har kreftene som trengs til å ta inn tyngden av hele det neste året.


Den er til deg som er glad for at Jesus ikke avsluttet talen sin etter «Vær ikke bekymret for morgendagen». Han la også til «for hver dag har nok med sin egen plage» (Matt 6,34). Denne er til deg.

Selv om ordet «utbrent» er nytt, er ikke selve tilstanden det. «Fullstendig utslitt» het det før. Så fikk vi «utbrent». Psykiateren og forfatteren Hans Olav Tungesvik var ikke glad i det ordet. Han var opptatt av å heller kalle det for «uttappet». Fordi et menneske som er utbrent, er som en ødelagt branntomt – mens hvis du er uttappet kan du tappes oppi igjen med nytt vann og nye krefter.

I dagens bibeltekst står det om hvordan Messias kommer til oss lavmælt, ikke med skrik og rop (Jes 42,2). Herren Gud – han som gir pust til alt folket på jorden, han som skapte den veldige himmelen og spente den ut – «han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke», står det. (Jes 42,3). Den Gud tror vi på. Vi tror på Herren Jesus Kristus.

Jesus slukker deg ikke når du er knekt og utbrent. Han blåser deg ikke ut når flammen er redusert til en rykende glo. Han puster varsomt nytt liv i deg.

Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5)

Eller for å si det med flere av Guds ord: 

«Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. 
Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.

Herren griper inn og frelser, lar alle undertrykte få sin rett. 
Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn. 

Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. 

For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. 
Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem som frykter ham. 

Lov Herren, hele hans skaperverk, på alle steder hvor han rår. 
Min sjel, lov Herren!»
 
(Salme 103, 4 f.f.)

Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Gud barmhjertig mot rykende veker og brukne siv/liv.

Lov Herren, for den Gud tror vi på. «I ham har jeg min glede.» (Jes 42,1)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. januar 2021 da Jesaja 42,1–7 var dagens bibeltekst


Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5) 
«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Jesus i Joh 7,37)

Du liker kanskje også disse andre ettertankene i samme "familie":

  • Ettertanke | Leid, milde ljos - "Det finnes ikke noe ondt vi kan møte som Kristus ikke møter sammen med oss. Det finnes ingen fiende som ikke Kristus allerede har overvunnet. Det finnes ikke noe kors å bære som Kristus ikke allerede har båret for oss, og som han ikke bærer sammen med oss nå." (Pave Johannes Paul II)

  • Ettertanke | Si til de urolige hjerter -  En ettertanke om å leve i usikre tider.

  • Ettertanke | Her i tårenes dal - «Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».

  • Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg - Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i. Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.

  • Ettertanke | Når du har det vondt - Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way. "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse."