Google Analytics

23 januar 2021

Ettertanke | Stor brødmangel i Norge

Seljumannamesse 8. juli 2020. Fikk brød.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg holder på å bli desperat av matmangel. Aldri før har det vært et år der jeg kan gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært på. 


Men det har jeg kunnet siden 12. mars 2020. Hver eneste messefeiring har vært en dyrebar skatt. Alle ni. Jeg er takknemlig for direktesendinger fra messer, men la oss være ærlige: Det blir som forskjellen på å være på en fest og det å se en video av at noen andre er på en fest. Du blir ikke mett av å se på at andre spiser.

Jeg tror ikke på en gnostisk kristendom der kroppen er betydningsløs. Vi mennesker er ikke bare hode, tanker, ånd og sjel. Vi er kropp også. For Guds skyld, vi tror på den Gud som ble KROPP for vår skyld! Det er det jula handler om! Et incarnatus est!

Jeg er en kropp som trenger Kristi kropp. Jeg trenger fullt fellesskap med de andre kristne, Kirken, som er Jesu kropp på jorden. Jeg har et helt konkret behov for å spise Kristi legeme. Jeg trenger nattverden – en jevnlig, fysisk tilførsel av Livets brød.

Å være kristen uten kristent fellesskap og uten nattverd er sulteforing. Det er livsfarlig. Og åndelig død er langt farligere enn legemlig død. Hvor har det blitt av det perspektivet? Finnes det en koronakompensasjonsordning for ekstremt tap av åndelige verdier?

Jeg husker den gang en bibelskolelærer la inn over oss hvor viktig det var at vi fant en menighet å høre til i. «Å være en kristen er som å spille fotball.» sa hun. «Hvis du forteller meg at du er fotballspiller, og jeg spør «Hvilket lag spiller du på?», så hører du sikkert at det er absurd hvis du svarer «Å nei, jeg spiller ikke på noe lag». Like umulig er det å være en kristen uten menighet.» Og jeg vil selv legge til: Å være kristen (eller fotballspiller) uten den helt sentrale, hvite, runde tingen er også utenkelig. Jeg er komplett avhengig av å spise Livets brød. Livet mitt avhenger av det. Slik situasjonen er nå, så sulter jeg. Gi meg Jesus! Gi oss i dag vårt daglige brød!

Det er stor brødmangel i Norge. Folket sulter. Jesus sa: ««Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh 6,33-35)

Det er min bønn for det Herrens år 2021: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Alltid! Folkefrelsar, til oss kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. januar 2021 da Johannes 6,28–35 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


Tips for å minske sultskaden i koronatiden

I denne saken på katolsk.no kommer fem katolske ordensfolk med sine anbefalinger og tips til hva vi kan gjøre når vi ikke kan delta i messen på grunn av koronarestriksjonene. Denne saken ble laget i mars 2020 da alt var helt stengt. De siste ukene har det vært store restriksjoner (maks 10 deltakere i messer innendørs i Oslo), men flere katolske menigheter har organisert større utendørsmesser. Jeg tipper at hvis saken hadde blitt laget i forrige uke, ville ordensfolkene ha lagt til: Gå til messe så ofte du kan! Gå NÅ mens du kan!


Kristi Himmelfartsdag 2020. Første messefeiring jeg fikk være med på i kirken siden nedstengingen startet. Sterkt å være tilbake. Jeg tror alle som var der følte et ekstra ansvar for å bære fram bønnene for alle dem som så gjerne ville komme, men som ikke fikk plass. Messen ble direktesendt på Facebook og YouTube.

Maria i kirken på Kristi Himmelfartsdag 2020. En stor velsignelse å få være tilbake.

OLSOK: Vi er rikt velsignet i Oslo, som har så mange klostre i tillegg til menighetene. Da det var fullt i St. Olav domkirke, fikk vi bli med på Olsokmessen i St. Dominikus klosterkirke.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


2020 - sulteforingens år

Som sagt: Aldri før har det vært et år der jeg har vært så sjeldent til messe at jeg kan huske og gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært med på. Men det kan jeg i år, iallfall etter 12. mars. Den første messen jeg deltok på etter nedstengingen, var høymessen i St Olav domkirke på Kristi Himmelfartsdag 21. mai (se bildet over her).

De fleste messene har jeg delt bilder og rapporter fra her på bloggen. Du kan klikke direkte på lenkene  i teksten her for å komme dit: Seljumannamesse på Selja 8. juli, olsokmesse i St. Dominikus kloster 29. juli (bildet over), Johannes’ første hellige kommunion i St. Josef kirke 5. september, Sunnivas konfirmasjonsmesse i Trefoldighetskirken 19. september, Hellig Olavs omvendelse i St. Olav 16. oktober, kveldsmesse i St. Olav 9. november, julemessen i St Olav 2. juledag og kveldsmessen 2. januar. 

I tillegg sang jeg på MFs lutherske semesteråpningsmesse i Fagerborg kirke 12. august (bildene under), pluss at jeg har fått med meg noen andakter i kapellet på MF, og selvsagt mange livesendinger av katolske messer. Men likevel. That’s it. Det er jo til å grine av. Skikkelig sulteforing. Jeg takker Gud for at jeg har mye å tære på fra tidligere år. 


Høytidelig åpning av studieåret 2020/2021 i vakre Fagerborg kirke. Alle strengt plassert i koronamønster.

Fagerborg kirke ser steingammel ut, men den er bare litt over 100 år gammel. Kirken er bygget i nygotisk stil og stod ferdig i 1903. Ytterdørene er kanskje noe av det fineste, laget som de er i en middelalderinspirert stil.


Ingen messefeiring i kirken

Når det er så sjelden at jeg får gå i kirken, blir hver eneste messefeiring en liten oase. Det er noe jeg virkelig ser fram til og lengter til. Tørster etter. Noe som får meg til å holde ut. Helt siden jeg var i messen 2. januar har jeg gledet meg til mandag 25. januar. Da skulle jeg være én av ti personer som var med i sakramentsandakten og messefeiringen i St. Olav domkirke. Jeg hadde til og med kontaktet menighetskontoret og fått reservert billett i god tid, for det kan man hvis det er en spesiell anledning. Og 25. januar er en veldig spesiell dato for meg.

Den 25. januar feirer vi nemlig Pauli omvendelsesdag, og denne dagen i 2021 er det nøyaktig 13 år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Hvert eneste år etter det har jeg alltid gått til messefeiring på denne dagen, i dyp glede og takknemlighet for at Jesus ledet meg til sin ene, hellige, katolske og apostoliske kirke, og satte føttene mine på fjell. Klippen, Kefas, Peter. 


TU ES PETRUS: Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, ti år før jeg konverterte, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LYKKELIG KATOLSK KRISTEN: That's my church. Så glad og fri blir du når du har fått føttene på fjell. Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel i Roma påsken 2016. Jeg gleder meg til jeg kan reise tilbake. En vakker dag. En veldig vakker dag.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Full nedstenging

Min første tanke da Oslo kommune annonserte full sosial nedstenging i dag, var derfor: Hva skjer nå med kirkene? Jeg gikk til kommunens hjemmeside og fikk tårer i øynene (helt seriøst, jeg fikk det). 

Nå har de ikke bare stengt kirkene helt for messefeiring, slik de gjorde i mars i fjor. De har stengt dem totalt (bortsett fra for begravelser), slik at vi ikke en gang kan komme til kirken og være der i stillhet, i personlig bønn og tilbedelse. Det er grusomt. Ikke en gang i mars i fjor var det så ille som dette. Da var iallfall kirkedøren åpen, og vi kunne gå inn og tenne et lys og be en bønn, slik man alltid kan i St. Olav domkirke. Vi kunne komme og være nær Jesus, han som alltid er til stede i tabernaklet der de innviede, forvandlede hostiene er.

Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er alltid åpen, 365 dager i året. Som oftest er det allerede noen der og ber. Det er liksom bare å komme inn og kople seg på Kirkens bønn. Bli omsluttet av de helliges samfunn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig ❤️ Men nå er til og med den veien stengt for oss. Inni meg skriker jeg et stort NEI.

Livsvarig kjærlighet

I dag er det 4747 dager siden jeg konverterte den 25. januar 2008 (i følge timeanddate.com). I alle de 4747 dagene har jeg vært full av dyp, dyp glede over at jeg hører til i Kirken. (Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag. Men i dag gjør jeg det.) Jeg er så takknemlig! Det som er spesielt med denne dype gleden, er at den finnes der helt uavhengig av hvordan livet og sinnsstemningen ellers er. Det er glede midt i sorg, midt i hverdagen, midt i stress, og selvsagt midt i glede - midt i alt! Det er en dyp glede som bare ligger der under alt og bærer meg.

Dette er ingen konvertittforelskelse. Alle vet at forelskelser går over etter to år. Dette er dyp, livsvarig kjærlighet. TAKK JESUS!

«Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?» spør mange meg. Svaret på det er: Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem. Smarteste jeg noen gang har gjort. Evig takknemlig. Skriver mer om konversjonen her i en bloggpost fra 10-årsjubileet mitt.


Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne det var sterkest å delta i: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Jeg lå til sengs med bronkitt, men kunne likevel delta i messen, gjennom åndelig kommunion.


Hvis du ikke kan dra til Nidarosdomen, la Nidarosdomen komme til deg. Den lille lysestaken for telys (til høyre i bildet) er laget av kleberstein og hugget av steinhuggerne i Nidarosdomens restaureringsarbeider. Du får kjøpt den i Nidarosdomens gavebutikk.


Deo gratias! Gud være lovet! Vi har på nytt tre katolske biskoper i Norge!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Årets kirkehistoriske høydepunkt: Bispevielsen av biskop Erik Varden i Nidarosdomen


Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne messen det var sterkest å delta i live: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. 

Så til slutt, og til oppmuntring her i dag, her har dere noen fine saker fra bispevielsen - åtte tips som har ligget blant 191 andre bloggutkast og ventet i noen måneder på å bli delt med dere:

Adresseavisen (ingen betalingsmur):  Portrettet | Den utvalgte


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.