Google Analytics

søndag 18. oktober 2020

Preken | Hellig Olavs omvendelse og vår helliggjørelse

Hellig Olav-relikviet i St. Olav domkirke i Oslo.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Jeg ble ualminnelig velsignet av å delta på festmessen i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 16. oktober. Les Olav Dag Hauges manus her.


Hvert år den 16. oktober feirer vi minnedagen for Olav den helliges omvendelse og dåp. Denne dagen feires ikke bare i Norge, men også ved Olavsalteret i kirken S. Carlo al Corso i Roma. Det er Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma som står for den årlige feiringen i Roma, både med messe og seminardager ("Olavsfestdagene i Roma"). Venneforeningen har både katolske og protestantiske medlemmer. Her er den offentlige Facebook-gruppen deres.

Olav drar oss sammen

I år hadde venneforeningen koronaflyttet hele sin feiring fra Roma til St. Olav menighet i Oslo. Av den grunn var det uvanlig mange lutheranere til stede i Olavsmessen. Denne messen var for meg en sterk opplevelse av at Hellig Olav drar oss sammen og forener oss, alle vi som er hans folk. Han drar oss inn i hjertet av Kirken.

Jeg synes det er spesielt stilig at Olav Dag Hauge, tidligere domprost i Oslo Domkirke og tidligere generalsekretær i Den norske kirkes presteforening, har en så tydelig Olavsfromhet. Det ser man ikke bare av talen hans (som du kan lese under her), men også av at han faktisk er styreleder i Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma. En luthersk styreleder i en venneforening for et katolsk Olavs-alter i en katolsk kirke, altså. Stilig!


Musikken under messen var utrolig vakker. Sangere fra Oslo Domkor sang messeledd fra William Byrds Mass for four voices (komponert i 1592-1593). Det aller mest overrumplende vakre i hele messen var imidlertid Amen-leddet som ble sunget etter forbønnene. Dette Amen-leddet komponerte den norske komponisten Svein Rustad til Kong Haralds signing i Nidarosdomen. Det starter her ved 40:11. Etter Amen går musikken rett over i den nydelige salmen "Da Olav konge bøyde hodet" av den lutherske biskop Jens Gleditsch i 1930, til melodi av Edvard Grieg. Verdt å få med seg den også!
Stor takk til spesielt domkantorene Vegar Sandholt og Vivianne Sydnes - og altså Oslo Domkor - for den vakre musikken!

Ingen sukkersøt helgen

Selv har jeg en spesiell hengivenhet til Olav fordi: 
  1. Han er Norges nasjonalhelgen og Norges evige konge. 
  2. Han er en spesielt mektig helgen. Det er spesiell kraft i hans forbønn. Det viser ikke bare min, men også mange andres erfaring.
  3. Jeg er av hans slekt. Det gir unektelig en spesiell tilknytning at slektstavlen min på farssiden har Hellig Olav 33 slektsledd over meg. Jeg hadde med andre ord ikke vært født uten ham.
  4. Sist, men ikke minst: Olav er ikke en sukkersøt helgen som gjorde alt rett. Han er en som hele livet kjempet for å få vikingbeinet sitt over på den kristne siden. Han er lett å identifisere seg med. Han er en av oss. Når Gud kunne gjøre en helgen ut av vikingen Olav Haraldsson, har ingen andre av oss noen unnskyldning, liksom. Da er det håp for alle.

Et kraftig såkorn i Norges jord

Hellig Olav var det såkornet som passet til jordsmonnet her til lands, slik Olav Dag Hauge fremhevet det i sin tale ved å sitere Sigrid Undsets utsagn om hvordan Olav den hellige var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn, men primitivt og kraftig og næringsrikt.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, "nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det," slik Dom Alois Brodersen formulerte det i 2014 i sin fantastiske preken under 1000-årsfeiringen av Hellige Olavs omvendelse og dåp i Rouen 1014. Les hele den prekenen her.

Oppgaven: Å reflektere lyset fra Guds kjærlighet

Det er denne menneskelige og hellige Olav som hans navnebror Olav Dag Hauge formidlet i prekenen, som handlet om hvordan vi alle er kalt til helliggjørelsen; til å la Gud gjøre også oss/våre liv til en diamant: Et stykke jord med himmelsk glans.

Det vil si: "Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste"... "for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant – et stykke jord med himmelsk glans." (Sitater fra prekenen.)

"Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss – om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det! Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende! Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!"

Det var noen smakebiter fra en preken som altså handler om både Hellig Olav, vår egen helliggjørelse og hvordan verden trenger at vi samarbeider med Gud. "Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred!"

Under bildet følger fullversjonen av prekenen.

Olav Dag Hauge i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 2020.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Olav Dag Hauges preken i St. Olav katolske domkirke 16. oktober 2020

Olav Dag Hauge, tidligere feltprest i Forsvaret og domprost i Oslo domkirke, talte over Jes 41,9-10Manuset er kontrollert mot fremføringen. Uthevinger i fet skrift er mine egne. Uthevinger i kursiv, store bokstaver og alle utropstegn er fra manuset. 

Hvis du vil lytte til prekenen, kommer du direkte til den ved å klikke på denne YouTube-lenken. Det vil jeg anbefale. Jeg unner deg virkelig å få oppleve den måten ordene ble formidlet på, med stor tyngde, autensitet og troverdighet. 

–––––––––––

"Og selv er jeg med dere alle dager frem til verdens ende." Slik sluttet det hellige evangeliet, med løftet fra Kristus.

En diamant er et stykke jord med himmelsk glans! 

Og dette verset som vi leste... jeg kan tenke meg at Jesus kanskje kan ha hatt Jesajas ord i tanke, hvor han sier:

«Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra den ytterste grense. - Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja holder deg oppe med min frelserhånd». (Jes 41,9-10.)

Når vi leser dette, ser vi hvordan det funkler!

For den kjærlighet som beskrives i disse versene er intet annet enn gudskjærligheten som treffer oss! 

En Himmelsk kjærlighet som er opptatt av den enkelte og den ene.

En kjærlighet som ser deg og meg – og den verdi du og jeg bærer!

På mange måter som det var for Hellig Olav. For vår egen Olav Haraldson, som ble Olav den Hellige og dermed en akse i Norges historie, er slett ikke ufeilbarlig. Han er vår mann og typisk norsk - selv på snart 1000 års avstand aner vi sterke og svake egenskaper som vi kan gjenkjenne hos våre egne, hans lederevne, rettferdighetssans, målbevissthet og mot - og hans hissighet, uforsonlighet og lystenhet på ære og gods. Om vi skal tro det overleverte historiske bildet, kan han ha vært skuffende - eller kanskje betryggende - lik oss selv, skjønt utvilsomt av større dimensjoner og klarere fremsyn enn mange nasjonale ledere.

Det eneste vi i et slikt perspektiv kan si om hans helgenstatus, er at av dette stoffet var det Gud formet en hellig mann som passet for oss og ble troens seierstegn gjennom sin død - eller som Sigrid Undset sa det: Hellig Olav er sædkornet som ble lagt i Norges jord, fordi det passet til jordsmonn og værlag akurat her. 

På sin måte ble han dermed et vitne om inkarnasjonens realitet; for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant er et stykke jord med himmelsk glans.

Slik er vi Guds verk – skapt forskjellige – som enere – for at det jeg er, skal være med på å gi vår verden – vår tid – vårt land og vårt nærmiljø det mangfold som skal til for et meningsfullt fellesskap!

Av en eller annen grunn opplever man likhet som styrke. Og trangen til likhet skaper tanker og meninger om hvordan vi skal være – skaper moter, omgangsformer, forbilder. Og de som skiller seg ut holdes utenfor det gode selskap. Det viktigste blir å være som andre. Da blir det galt!

Vi må aldri glemme at jeg er meg og det er den jeg er, som min neste trenger.

Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss - om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det!

Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og i vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!

(Teksten fortsetter under bildet.)

Biskop Bernt Eidsvig ved alteret under eukaristiens liturgi.

Det var for 23 år siden.

Jeg skulle på julebesøk til de norske soldatene i Bosnia.

Flyplassen i Sarajevo var stengt på grunn av tåke. Derfor måtte turen inn i Bosnia gå fra Zagreb.

Det var en merkelig følelse når jeg en sen kveldstime kjørte over grenseelven Sava fra Slavonski Brod i Kroatia til Bosanski Brod i Bosnia. Ingeniørtroppenes midlertidige bro over elven er forhåndsvarslet, også møtte vi hus-skallene bortover landsbyveien. Med ytterveggene i behold, gaper de som sultne munner mot himmelen. Minnesmerker over lidelsen som ble opplevd i et krigsherjet område og hatet som må ha drevet menneskehjertene som ødela.

Og hele veien ned til Modrica – forbi Liesce og Odzak – Utbrente husskall, urørte hager og åkrer. Områder hvor minene har makten og minnene avler hat!

Da er det ganske sterkt å vite at ned hit skulle jeg reise for å fortelle julens budskap om glede, fred og håp til unge soldater som hver eneste dag patruljerte i områder preget av håpløshet, vold og hat.

Og der så vi den – ondskapen, hvordan den lever i beste velgående.

Og vi vet det – ikke bare i Bosnia. I Oslo sentrum også! I blant spør jeg meg selv - hva er det som skjer med oss når hatet griper så sterkt inn i menneskers hjerter at volden ikke lar seg stoppe! Det er som den må ut! Som en er besatt. Hva setter vi i mot? Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste!

Når Guds fredsbudskap kom til jord med et lite barn i en fattig stall – er det et rop om at Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred! Som han tydelig sa i misjonsbefalingen som vi nettopp leste.

Jeg skulle hjem igjen fra Bosnia. Tidlig om morgenen dro vi av sted - tilbake forbi de samme områdene. Ødeleggelsene var enda tydeligere i morgenlyset. Men så ble vi hengende bak en buss på den smale veien. Foran oss ligger en klynge med utbombede hus. Bussen blinker inn og stopper. Hva har den der å gjøre? Da ser jeg det. Ut av ruinene kommer barna - og ungdommen. Med ransel og pene klær! Klar for en ny skoledag!

Der så jeg HÅP! Håp i håpløsheten. Liv i ruinene. Fremtid i en utbombet landsby - fordi - Noen hadde brydd seg og skapt fred!

Jeg hørte om en kvinne som hadde vært på grensen til å dø begge gangene da hun skulle føde sine to barn.

Stille og undrende sa hun: «Tenk at en må så langt inn i døden for å hente ut livet».

På samme måten rørte Guds finger ved vår verden påskenatt i Jerusalem for snart 2000 år siden. For å gi oss sin kjærlighet i håpet om at den vil vekke kjærlighetens handling hos oss!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.



De mest verdifulle molekylene i Norges land: Relikviet etter Hellig Olav. Når vi feirer Hellig Olav, feirer vi ikke hans fullkommenhet, men hans omvendelse fra det som står Gud imot.

Allmektige, evige Gud,
du sendte Olav Haraldsson til Norge for å kristne land og folk.
Du lot ham bygge kirker og innsette prester.
Gi mange nordmenn, på hans forbønn, kall til å bli prest idag. 
På forbønn av den hellige Maria, martyrens Dronning, 
gjenopprett din kirke som lider under splittelse, og led henne til enhet. 
Gi alle kristne nasjoner et brennende ønske om å følge dine bud, 
og åpne alle hjerter som er lukket for vår Herre Jesus Kristus. Amen.


Det er ekstra passende når helgenene avbildes i glassmalerier, slik Hellig Olav er avbildet her. Oppgaven for alle kristne er jo at vi lar Guds lys skinne gjennom oss, slik helgenene gjør. Å bli gjennomskinnelig. Forvandlet. Å vandre i Guds lys. Det er målet.


Olavsmessen ble avsluttet med at vi sang "Gud signe vårt dyre fedreland". Da føltes det helt rett å legge hjemveien forbli Slottet. En nydelig høstdag!

Les også:

2 kommentarer: