Google Analytics

lørdag 2. februar 2013

Primstaven: Kyndelsmesse, nå er julen over


LYS I JANUARMØRKET: I år har jeg fulgt god, gammel juletradisjon som sier at juletiden ikke er over før Kyndelsmesse. Utejuletreet og julelysene har fått lyse i mørket helt til i dag.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by)

I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.


Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.

I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolikker holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.

JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

Juletre helt til i dag

Både presteordenen Augustinerkorherrene her i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse (treet holder seg fint når det står kaldt).

Hjemme hos oss tok vi vekk det meste av julepynten 20. dag jul, men for første gang har vi i år beholdt utejuletreet, utejulelysene, julesangene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.

Jeg synes alltid januar er så mørk og har frydet meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.

Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!

I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon
om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.

Vakker og elsket fest

Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna  sine profetier, og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.

Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?  

På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas)

På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».

Kyndelsmesse var som sagt en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.

Ordenslivets dag

I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.

De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke har det vært tilbedelse i hele dag, og vi har bedt kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.

Vi ber om kall i Kirken

Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse i fjor, 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]

Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.

Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.

Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +

1 kommentar:

  1. Så fint ! Kyndelsmesse er ein gammal tradisjon som kanskje kan få sin plass igjen. Og det er ikkje så langt tilbake at denne dagen vart markert i norsk folketradisjon.Eg minnest ei grandtante av kona mi frå Setesdal som døydde for ca 30 år sidan, ho var forarga over at folk ikkje lenger markerte Kyndelsmesse som ein heilagdag!

    Frode

    SvarSlett