Preken om såkornslignelsen | Når Jesus tar oss på kornet

P. Øystein Lund holdt prekenen på den siste utendørsmessen i hagen til Sta. Katarinahjemmet, 13. juni 2021.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg aner ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang jeg laget den, men bedre sent enn aldri. Jeg skriver andakter til Vårt Land denne uken, og da jeg søkte på "sennepsfrø" i bloggarkivet, dukket altså denne prekenen opp som kladd. Beklager! Men: Her er den altså, nesten fem år etter at den ble holdt. Jeg beholder introen som jeg skrev den gang jeg laget denne bloggposten, rett etter vi var ute av covidrestriksjonene for andre gang.

--------------------------------------

Det var fantastisk at vi endelig kunne få samles til messe i kirkene igjen etter den andre koronaperioden. Men jammen var det fint med de mindre messene i hagen til Sta. Katarinahjemmet også. Det var en spesiell tid. I takknemlighet over nok en god preken fra p. Øystein Lund deler jeg her manuset med dere, fra den siste utendørsmessen, 13. juni 2021.

Denne søndagen var den 11. søndagen i det alminnelige kirkeår. Dagens prekentekst var Mark 4, 26-29, det vil si Jesu lignelse om såkornet.

Såkornet
Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» (Mark 4:26-29)

Liknelsen om såkornet

Noe som er helt spesielt i Det nye testamentet, er Jesu bruk av lignelser. Jesu liknelser hører til verdenslitteraturens klenodier. Med enkle bilder fra naturen og menneskelivet formidlet han de dypeste sannheter om Gud og mennesket og tilværelsen. «Uten liknelser talte han ikke til dem,» sier evangelisten (Mark 4,34). I liknelsene sine tar han oss på kornet.

I dypeste forstand er all tale om Gud og den usynlige virkelighet liknelser, symboler som bare kan antyde det som ord ikke kan uttrykke. Hvis man bare er opptatt med ordene og taper av syne Mysteriet bakom ordene, vil man oppdage at «ordene slår i hjel».

Uttrykket «Guds rike» var ofte på Jesu lepper, et uttrykk som ikke uten videre er lett å forstå meningen av. Etter vanlig tankegang forbindes ordet «rike» med landområder, grenser og politikk, men Guds rike er noe ganske annet. Guds rike er Guds herredømme og det har ingen fysiske begrensninger. Der Gud får råde, der er hans rike. Derfor ber vi “la ditt rike komme, la din vilje skje”. Der Guds vilje skjer, der er hans rike.

Ulike jødiske grupper på Jesu tid hadde sine egne tanker og forventninger når det gjaldt Guds rike. Flere tenkte først og fremst på en nasjonal gjenreisning. De ventet på en Messias som ville befri landet fra det romerske åk og gjøre ende på dets ydmykelse og forfall. Derfor ble de skuffet i Jesus fra Nasaret. «Mitt rike er ikke av denne verden,» sa Jesus. En slik Messias hadde flere av dem ikke bruk for.

Selv Jesu egne disipler hadde vanskelig for å rive seg løs fra de tilvante forestillinger når de hørte Jesus tale om Gudsrikets komme. Kan hende de av og til følte seg fristet til å slå seg i lag med selotene og påskynde rikets opprettelse ved hjelp av revolusjonære maktmidler.

Guds rike kommer ikke først og fremst gjennom menneskelige anstrengelser. «Det kommer av seg selv», sier Jesus. Såmannen visste ikke hvordan det gikk til at kornet spiret og vokste opp. Dette kan lett misforstås dit hen at Guds rike kommer «automatisk» og uavhengig av Guds vilje og menneskenes respons. En slik tanke er helt fremmed for Jesus. 

Liknelsen forteller oss at Gud er virksom i verden. 

Hans skapende oppholdende og forløsende kraft er aktivt tilstede. 

Utfallet kjenner vi – riket kommer. Guds plan og vilje kan ikke slå feil, den endelige seieren er hans, ikke ondskapens og løgnens. Guds uovervinnelige krefter står på rikets side, selv om det kan synes som om ondskapen er den sterkeste.

Og det er også ord til de som føler seg desillusjonert og føler at kirken taper terreng. Veksten skjer uavhengig av hva vi føler og forstår. 

Men vi skal vokte oss for å mistolke ordene «av seg selv» – «automatisk». Det finnes ingen «automatisk» fremgang og vekst uten Gud. En slik idé fører til gudløst hovmot og til ulykke for verden. Når Gud forsvinner ut av bildet kan det «automatiske» resultatet ikke bli annet enn forfall og oppløsning.

Vi kalles til å så. Til å hegne om veksten. Til å luke og vanne. Men veksten forblir alene hos Gud. «Jeg sådde, Apollos vannet, men Gud ga vekst» sier Paulus. «Av Herren er det skjedd, og det er underlig for våre øyne». 

Av og til kan det virke som om vi tenker at kirkens vekst – Gudsrikets vekst – avhenger av at vi gjør de rette tingene – eller kanskje heller at vi gjør tingene rett. Har de rette meningene og de gode svarene. Men i Gudsrikets vekst handler det kun om Den Hellige Ånds stille virksomhet. 

Vi skal bie på Herren, men samtidig ha hånden på plogen. Vi er hans medarbeidere det er gjennom oss skrøpelige mennesker at han gjør sin gjerning i verden. Men Gud gir vekst.

 

Og her ligger det en utfordring for oss som frimodig bekjenner Kristus. Troens utvikling er en vekstprosess. Vi må la mennesker få være i vekst. Gi dem rom til å utvikle den spire tro som Gud selv har plantet i hvert menneske.

Gudsrikets vokster følger naturens lover, for naturens lover er Guds lover. «Først strå, så aks, og til sist modent korn i akset.» Utviklingen foregår i stadier. Dette skal gardere oss mot å ha utålmodige og urimelige forventninger. Mellomstadiet – «aks» – er sikkert det vanskeligste.

Barnestadiet har sin sjarme og den modne manndom sin skjønnhet, men mellomstadiet! Som en far en gang sa det: «Jeg har alltid beundret en mann som virkelig er en mann, og en kvinne som virkelig er en kvinne, men hva skal jeg si om en tenåring som virkelig er en tenåring?» Utfordringen er å ikke bare se og verdsette hva denne personen en gang kommer til å bli, men å se og verdsette alle mennesker slik de er akkurat nå, ufullkomne og ikke ferdig helliggjorte.

I kirkens arbeid er det også slik. Vi har den første begeistringens tid da vi skimter de første strå. Så kommer dager, uker og måneder med slit og møye. Vanskene og problemene melder seg, og begeistringen stilner av. Men så snart «grøden er moden», tar høstarbeidet til, og sigden svinges.

Sigden er et symbol som vi savner i kirken. Vi har korset og stjernen og duen og lammet og mange flere, men ikke sigden. Vi har vent oss til å se på sigden som et kristendomsfiendtlig symbol fordi den og hammeren figurerer på kommunistenes fane. Men her i liknelsen har sigden en ærefull plass som symbol på innhøstningen av den modne grøde i Guds rike.

Vi får vel aldri oppleve at sigden kommer til heder og verdighet og bli anbragt som et symbol i kristne kirker. Men hver gang du ser en sigd, kan du la deg minnes om Høstens Herre som kaller oss til å høste inn grøden.

«Markene er alt hvite til høst,» sier Jesus. Da er det tid å svinge sigden, men det har ikke kirken alltid forstått. Så ofte lar vi anledningene gå fra oss. Vi møter mennesker som er i prosess, og gjennom modningsprosessen blir tanker til overbevisning, overbevisningen til gode intensjoner; men så blir det med det, og livet fortsetter som før. Vi lar sigden henge på knaggen, frukten uteble.

Jeg tar meg selv av og til i å tenke at vi som kirke ofte er for sløve til å forstå vår besøkelsestid og det som rører seg i menneskesinnene omkring oss. Kanskje vi er opptatte med uvesentlige ting, det som ikke tjener til menneskenes fred. Sikkert har vi for liten tro og altfor grunn oppfatning av Gudsrikets krefter. Derfor er vi enten blinde for det som foregår, eller misforstår og mistolker det som rører seg i tiden. 

Ser vi de mennesker som bærer på det Augustin taler om som «den hellige uro»? Kanskje nettopp her er kirkens besøkelsestid, og da er det tid til å ta frem sigden.

(Her slutter prekenen.)

Etterord i 2026: Jeg tenker at nettopp nå i vår tid er det viktig at kirken kjenner sin besøkelsestid. Det mener jeg nok også at den til en stor grad gjør. I St. Olav menighet i Oslo pleier vi å ha ett troskurs i semesteret. Denne våren er tilstrømmingen så stor at menigheten har satt opp fire parallelle kurs. Fantastisk! Høsten er moden. 

Missalet. Messeboken i Den katolske kirke. Missalet inneholder liturgiske forskrifter, tekster og bønner for kirkens messefeiring. Det nåværende missalet er fra 1969, mens den forrige versjonen var fra 1570.

Forbønnene er i en egen bok. Det er legfolk som leser forbønnene. Denne dagen var det jeg som leste. Bildet er tatt etter messen. Jeg syntes forbønnene var så flotte at jeg ville dele dem med dere.

Prest: Kjære kristne! For oss har Kristus forklart Guds rikes hemmeligheter. La oss be om Herrens hjelp til å forbli tro mot de hellige mysterier.

1: For alle oss som utgjør den synlige kirke

at vi må bevare bevisstheten om de skjulte mysterier

som møter oss i Kristi Kirke. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

2: Om at statslederne og politikerne

ikke må la seg blende av ytre makt og storhet. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

3: For dem som føler at de som kristne

kjemper for en tapt sak,

om mot og håp gjennom Jesu lignelser. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

4: For alle utålmodige i vår menighet

at de må bevare iveren og samtidig stole på Gud. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Prest: Himmelske Far, allmektige Gud,

du som lar din Kirke vokse lik et sennepsfrø,

la også ditt rike vokse inne i oss.

Ved Kristus, vår Herre. Amen.

"Opp, all den ting som Gud har gjort, hans herlighet å prise!
Det minste han har skapt, er stort,
og kan hans makt bevise.

Gikk alle konger frem på rad i deres makt og velde,
de maktet ei det minste blad å sette på en nelde."

H. A. Brorsons salme "Opp, all den ting som Gud har gjort" står i den katolske salmeboken Lov Herren nr. 312, som du finner her på liturgi.katolsk.no.

Det er aldri feil å avslutte med Petter Dass-salmen "Herre Gud, dyre navn og ære". Jeg er spesielt glad i linjene "Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde". Det er så langt fra den postmodernistiske "Gud finnes bare i folks hoder"-forestillingen som du kan komme.

DEN BEDENDE MARIA: Kirkerommet til Katarinahjemmet er åpent og tilgjengelig hele dagen. Inngangsdøren til Katarinahjemmet er låst, men resepsjonen er bemannet. Det er bare å ringe på i resepsjonen, så åpner de for deg. Mandag til fredag er du velkommen til å bli med i tidebønnen laudes kl 7.30, etterfulgt av messe (ferdig kl. 8.15). Ring på hos kjøkkenet hvis du vil komme til laudes (det er før resepsjonen har åpnet). Hver kveld kl. 18.00 kan du bli med i kveldsbønnen vesper (bortsett fra lørdag, den kvelden ber søstrene vesper i St. Dominikus kirke, sammen med dominikanerbrødrene der). For mer informasjon om tidebønnene og messene på Katarinahjemmet, se her på klosterets hjemmeside.

Siden sist jeg var i Katarinahjemmets kapell, 2. mai, hadde noen gitt statuen av Jomfru Maria en rosenkrans i hendene. Denne Maria-statuen er litt uvanlig, siden hun ikke bærer Jesus-barnet (og det uten at det er en av åpenbaringene fra Fatima, Lourdes, Guadalupe). I stedet er hun avbildet som den bedende Maria. Hun er kronet som himmeldronning, og bærer liljer, symbolet på jomfruelighet og renhet. Statuen er fransk, fra 1800-tallet, forteller søster Katarina Pajchel O.P..

Ettertanke | Når jorden glitrer av Guds nærvær

«Noe dypere skinner og glitrer i mørket – et nærvær av godhet og skjønnhet – Guds herlighet.» 
Utsnitt av maleriet Hyrdenes tilbedelse av Rembrandt.
Legg merke til hvordan lyset kommer fra barnet, fra Jesus.
Foto: Wikimedia Commons

Adventsmørket har en egen glans. Igjen og igjen tenner vi lys, mens vi aner at det er noe dypere som skinner og glitrer i mørket – et nærvær av godhet og skjønnhet – Guds herlighet.

Dagens bibeltekst er fra Salme 72, en av de vakreste messianske salmene i hele Skriften. Den begynner med en bønn om at kongen skal dømme som Gud selv, og ender med et jubelrop: «Hele jorden skal fylles med hans herlighet. Amen! Ja, amen!» (v. 19). Kirken leser denne salmen som et løfte om Jesus, Guds sønn, Messias, frelserkongen – han som bringer rettferdighet til de fattige og fred til de vergeløse.

Vi får glimt av Gud i Messias: «Han skal komme som regn på nyslått eng» (v. 6). Slik er Guds nærvær. Ikke hardt, men stille og livgivende, slik at det gode kan spire frem.

Det er her adventens hemmelighet ligger: I Guds nærvær. Når er det advent «funker»? Når vi kjenner at Gud kommer nær. «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» som Paulus sier det i Apg. 17,27f.

I jødisk tradisjon finnes det et eget ord for dette nærværet: shekhinah. Det er et rabbinsk begrep – ikke et bibelsk ord – men det beskriver det som Bibelen kaller Guds herlighet; Guds nærvær som tar bolig blant sitt folk. 

Shekhinah betegner Guds «innflytting» i verden, hans nærvær som hviler hos menneskene, slik Herrens herlighet fylte og hvilte over tabernaklet i ørkenen (2 Mos 40,34–35). Det handler om den nærværende Gud – Gud som ikke trekker seg unna, men bor midt iblant oss.

«Folkefrelsar, til oss kom» er den eldste adventssalmen vi har. Gjennom århundrene har kirken båret fram den samme bønnen i ordene: «Å kom, å kom, Immanuel». Immanuel betyr «Gud med oss», og er en av de profetiske titlene til Jesus Kristus. Kristus er gresk form av det hebraiske Messias, som betyr «den salvede», den lovede frelserkongen som hele Det gamle testamentet peker mot.

I advent fokuserer vi på shekhinah i sin mest radikale form: Jesus som Immanuel – Gud med oss. Guds herlighet blir til å ta og føle på i et lite barns kropp. Gud blir så nær at han kan bæres, holdes, elskes.

Pave Benedikt XVI beskriver dette slik: 

«Adventstidens hensikt er å vekke det dypeste og mest grunnleggende følelsesmessige minnet i oss, nemlig minnet om Gud som ble barn. Dette er et helbredende minne; det bringer håp. Hensikten med Kirkens år er å kontinuerlig gå gjennom Kirkens store historie av minner, for å vekke hjertets minne slik at det kan skjelne håpets stjerne.

Våre personlige minner blir næret av menneskehetens gode minner. Det er adventstidens vakre oppgave å vekke i oss alle minner om godhet og dermed åpne håpets dører.»

Den keltiske tradisjonen har et særskilt blikk for Guds herlighet og Guds nærvær. I bønnen St. Patricks brynje aner vi Guds herlighet i skaperverket: I solens stråler, havets dyp, vindens hastighet, jordens fasthet. «Alt skapte han vakkert i sin tid» (Fork 3,11). Dette er shekhinah sett gjennom naturens vindu: Gud som stråler i alt han har skapt, fordi alt er båret av ham.

Når Salme 72 sier at «rettferd skal spire i hans dager og freden være stor» (v. 7), er det ikke en utopisk drøm. Det er den virkeligheten advent peker mot: At Jesus vil komme igjen for å fylle hele jorden med Guds nærvær. Da skal Guds løfte oppfylles: at «Gud skal være alt i alle» (1 Kor 15,28). «Hele jorden skal fylles med hans herlighet.» (Sal 72,19)

I dag ber jeg: Jesus, la oss se din herlighet. La oss ane glansen av den herlighet du har fra Faderen, full av nåde og sannhet (Joh 1,14). Fyll oss med din herlighet og gjør oss åpne for ditt nærvær i dag. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. desember 2025 da Salmene 72,1-7 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Lyset fra Sicilia

SANKTA LUCIA: Velkommen, Lucia, velkommen til Nordens mørke natt.
Bildet: Carl Larsson, Lucia (1908)

I dag feirer hele Norge den hellige Lucia (286–304). Sankta Lucia ble feiret med en egen minnedag allerede for 1000 år siden her i Norge, og hun har sin egen merkedag på den norske primstaven.

Lucias minne ble æret tidlig. En innskrift i Giovanni-katakomben i Siracusa på Sicilia nevner festdagen hennes allerede rundt år 400. Lucia er faktisk en så sentral helgen at hun helt siden 600-tallet har blitt nevnt i den katolske messens eldste eukaristiske bønn, den romerske kanon, som fortsatt bes hver dag over hele verden.

Navnet Lucia betyr «lys», og Lucia-festen feires som en lysfest i årets mørkeste tid, særlig i Italia og Sverige, men også i store deler av Europa. Å feire Lucia-dagen er med andre ord både et urnorsk og et europeisk fenomen. Reformasjonen tok fra oss den vakre Lucia, men heldigvis har hun kommet tilbake i moderne tid. I dag retter jeg en hjertelig takk til Sverige som har sørget for at vi har fått tilbake feiringen av Lucia i Nordens mørke vinter.

Lucia er ikke oppdiktet. Hun er en reell, ung kvinne som ble født rundt år 286 i storbyen Siracusa på Sicilia. Vi vet med sikkerhet at hun led martyrdøden i hjembyen, trolig rundt år 304, under keiser Diokletians brutale forfølgelser.

Ifølge den kirkelige tradisjonen hjalp hun forfulgte kristne som skjulte seg i katakombene. Baptistpastoren Bjørn Olav Hansen (1958-2025) oppsummerer historien hennes slik: «Lucia skal ha tilhørt en svært velstående familie. Hun hadde dermed mulighet til å dele ut mat til de kristne som gjemte seg i byens katakomber. Det fortelles at hun hadde fått laget seg en krans av lys til å sette på sitt hode, slik at hun kunne bruke begge hendene til å hjelpe de trengende.»

Og han fortsetter: «Lucia-festen er en av de få kristne martyrfestene vi har igjen i vårt protestantiske Norge. Lucia er absolutt verdt å minnes, særlig i en tid hvor så mange av våre brødre og søstre blir forfulgt og lider martyrdøden verden rundt. Lucia bringer lys til en mørk, mørk verden.»

Derfor lyder dagens bibeltekst som et ekko av Lucias liv: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Joh 1,5). Hun bar dette lyset inn i katakombenes mørke – og inn i verdens mørke.

Lyset fra Sicilia lever også i musikken. Santa Lucia – «Svart senker natten seg» – er en gammel siciliansk folketone. Også den svenske tradisjonen har gitt oss flere vakre Lucia-sanger. Min favoritt er en nydelig melodi som høres ut som en nordisk folketone. Den er laget av Ola Eriksson, som også har skrevet teksten:

«Velkommen, Lucia, velkommen,
velkommen til Nordens mørke natt,
Lucia, vær velkommen, Lucia.»

Lyset fra Sicilia sluknet ikke med Lucias martyrdød – og heller ikke med reformasjonen. Det fant en vei – gjennom århundrer, kulturer og landegrenser – helt til oss i Norden. Slik er Guds lys: Det lar seg ikke stanse av avstand, verken i tid eller rom. 

Når vi vandrer i lyset, har vi fellesskap med hverandre – også med dem som allerede lever helt og fullt i Kristi lys. Derfor er ikke Lucia borte. Hun lever hos Jesus, og derfor berører denne helgendagen oss så sterkt: fordi vi virkelig er forenet med henne i Kristus. På ekte. Dette er hva trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn» – det er et fellesskap som virkelig finnes.

Vær varmt velkommen tilbake her i Nordens mørke vinternatt, Sankta Lucia. Vi har savnet deg.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. desember 2025, da 1. Johannes 1,5-7 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Da Maria kom til Mexico

Vår Frue av Guadalupe
Foto: Shrine of Our Lady of Guadalupe

Tidlig om morgenen lørdag den 9. desember 1531 var den hellige Juan Diego på vei til messe, rett nord for dagens Mexico by. Da han passerte høyden Tepeyac, hørte han vakker sang og så et lys. Denne åpenbaringen skulle på kort tid endre hele den meksikanske historien.

Så, hva var det St. Juan Diego så? På høyden møtte han en ung kvinne, kledd som en adelskvinne fra hans eget folk. Det var som om hun stod i lyset, uten å røre jorden.

Kvinnen talte til ham på hans eget språk, nahuatl, og sa at hun var Jomfru Maria, mor til den sanne Gud. Dette er en sterk Kristus-bekjennelse: Jesus er virkelig Gud.

Maria ba ham om å gå til biskopen og be om at det ble bygget en kirke på Tepeyac, der hun kunne vise sitt morshjertes omsorg for folket. Aztekerriket hadde falt bare ti år tidligere, og folket var rammet av krig, epidemier og en blodig offerreligion som krevde menneskeofringer. Midt i dette sendte Jesus sin mor Maria til dem med trøst og håp.

Biskopen var skeptisk til det Juan Diego fortalte, og ba om et tegn. Om morgenen den 12. desember ba kvinnen Juan Diego om å plukke blomster på Tepeyac. Det var vinter, og stedet var karrig, men mirakelet skjedde: Juan Diego fant en klynge praktfulle kastiljanske roser. Han samlet dem og bar dem til biskopen i tilmaen, kappen hans.

Da han åpnet tilmaen og rosene falt ut på gulvet, så biskopen og de andre tilstedeværende at noe var blitt avtegnet på innsiden av tilmaen: Et bilde av Jomfru Maria – slik hun hadde vist seg for ham på Tepeyac.

Derfor feires festen for Vår Frue av Guadalupe 12. desember. Dette var tegnet biskopen hadde bedt om, og han lot bygge et kapell på åpenbaringsstedet. I dag henger tilmaen med det mirakuløse Maria-bildet i den store basilikaen i Guadalupe i Mexico by – et valfartsmål som besøkes av flere millioner hvert år. Tilmaen er laget av kaktusfiber som normalt brytes ned på 20-70 år. Likevel er kappen bevart på en uforklarlig måte etter snart 500 år.

På fruktene skal treet kjennes. I årene etter åpenbaringen i 1531 rapporterte misjonærene om milliontall av omvendelser til kristen tro. Et ofte sitert tall er 8 millioner døpte i løpet av bare 6-7 år. Dette er en av de mest dramatiske og best dokumenterte kulturelle og religiøse omveltningene i kristenhetens historie.

Bildet på St. Juan Diegos tilma viser Maria som en ung, noe mørkhudet kvinne, med hendene foldet i bønn. Hodet er lett bøyd og hun er kledd i en rosafarget kjortel med blomster og en blågrønn kappe med stjerner.

Kvinnen står foran en strålekrans av lys, med månesigden under føttene – et bilde som peker til Åp 12,1: «Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter». Samtidig taler hun direkte inn i den aztekiske symbolverdenen.

Til de innfødte signaliserte Maria at hun er større enn solgudene (hun står foran solen), at hun tråkker ned måneguden, at hun er gravid (det svarte båndet rundt livet var et aztekisk graviditetstegn), og at barnet hun bærer er Gud selv (den firebladede blomsten – nahui ollin – over magen var symbol for guddom og universets sentrum).

Maria taler med andre ord både «bibelsk» og «aztekisk» på én gang: Hun er en mor som bærer Guds sønn til et såret folk. Slik ble Jesus båret til aztekernes etterkommere gjennom et språk de kunne forstå. «For Herren er rik på medlidenhet og barmhjertighet.» (Jak 5,11)

Les også:

Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - et foredrag om Maria som jeg holdt for lutheranere. En grei innføring dersom du ikke er helt fortrolig med katolske og ortodokse kristnes forhold til Maria - og spesielt nyttig å få med seg hvis du tror at vi driver på med avgudsdyrkelse.

Hvis du heller ønsker å se og lytte til et av mine foredrag om Maria, kan du gå hit: 

"Maria møy den reine - En vandring langs primstavens Maria-dager." Dette foredraget holdt jeg i foredragsserien Katolsk grovbrød, i regi av St. Olav katolske domkirkemenighet.

St. Nikolas | Den ekte nissen

Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

6. desember feirer vi festen for en av de mest populære helgnene i Kirken: St. Nikolas. Da passer det godt å dele helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.

Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for voksne? Klikk her: Ettertanke | Den ekte julenissen

Vær så god, her er den gode Sankt Nikolas, skrevet for barn:

St. Nikolas – den ekte nissen

Visste du at julenissen på en måte er ekte? Han levde i Tyrkia for mange hundre år siden, og er en helgen i Himmelen hos Gud.

Av Ragnhild H. Aadland Høen

En gang for over 1700 år siden (på 300-tallet) var St. Nikolas biskop av Myra, som i dag ligger i Tyrkia.

Navnet Nisse

Sankt Nikolas ble født i ca. 280 e. Kr og døde i ca. 345 e. Kr. Han er kjent under mange navn. I USA kaller de ham for Santa Claus. I Danmark, Norge og Sverige ble Nikolas forkortet til Niklas, Nils og Nisse. Minnedagen til St. Nikolas er 6. desember, altså rett før jul.

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften!

St. Nikolas på et postkort i Nederland

Veldig ydmyk og gavmild biskop

Legenden forteller at St. Nikolas ble godt oppdratt av de fromme foreldrene sine og at han var veldig from selv også. Allerede da han var 19 år gammel ble han viet til prest.

Foreldrene hans var styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, men det fikk de aldri. Derfor arvet biskop Nikolas hele den kjempestore formuen alene da foreldrene hans døde. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille, for han ville ikke ha ros eller bli berømt for det – han ville bare hjelpe og gjøre godt.

Hjalp i hemmelighet

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen (=medgift), ellers kunne ikke døtrene bli gift.

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

Nå skjønner du sikkert hvorfor fortellingen om julenissen har blitt sånn at nissen kommer og gir gaver ned skorsteinen uten at du vet når han kommer!

Julenissedrakten

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor ser han alltid gammel ut og har gjerne hvitt skjegg på bildene. Den røde bispedrakten hans og mitraen (bispehatten) har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt.

Fortsatt er Nikolas en av de mest populære helgenene i verden, og han er skytshelgen for både land, bispedømmer, byer, mer enn 2000 kirker og alt mulig du kan tenke deg (for eksempel for fiskere, bakere og advokater). Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn! St. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av gode gaver. Han hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Hellige Nikolas, be for oss!

Artikkelen er en del av Arken-serien "Helgenene – Guds venner". Du kan lese en annen tekst fra samme serie her, om Olav den Hellige.


Det kristne barnebladet Arken kommer i posten til alle barn som er medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster bare 50 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.

Denne bloggposten ble første gang publisert 6. desember 2012. Oppdatert 29. november 2021.

Juleverkstedtips eller tips til juleaktivitet i søndagsskolen: 
Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!

Les også:

• Julenissens makeover-dag - Juleverkstedtips: Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!
• Ettertanke | Den ekte julenissen - Historien om St. Nikolas skrevet for voksne
• Les helgenbiografien om den hellige Nikolas av Myra her hos min kilde, katolsk.no

Ettertanke | Kristi Kongefest

MILD OG RETTFERDIG: Dette ikonet fra Sankta Katharina-klosteret i Sinai-ørkenen er det eldste, kjente ikonet der Jesus er fremstilt som Pantokrator, allherskeren. Han har to ansiktsuttrykk på én gang - du ser det lettere hvis du dekker til halve ansiktet om gangen. Den ene siden av ansiktet er mildt og nådefullt (hans høyre side). På den andre siden trer den rettferdige dommeren frem. Fordi han ER begge deler på en gang: Både nådefull og rettferdig - både den som gir evig liv og den som vil gjøre slutt på ondskapen.

Den dramatiske, siste søndagen i kirkeåret feires i dag. Kristi Kongefest, heter den i Den katolske kirke. "Domssøndag/Kristi Kongedag" heter den i Den norske kirke. Det går nesten ut på det samme. 

I begge tilfeller handler det om Jesus, kongen, han som «skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Jesus er min venn som jeg kan stole fullt og helt på. Men han er en litt annerledes venn.

”Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere,” sier han i Joh 15,14. Den er jo rimelig drøy. Jeg har ingen andre befalende venner. Men så kjenner jeg heller ingen andre som er universets konge og har all makt i himmel og på jord. 

Derfor bøyer jeg fysisk kne for kong Jesus hver gang jeg er i kirken. Det øker ikke distansen mellom oss. Tvert imot. Det fører til at jeg elsker og tilber ham enda mer, i både ånd og kropp.

Dagens tekst om Guds vredesdag kan gjøre noen og enhver skjelvne. Men de som har levd før oss, har utviklet ord som hjelper oss i møte med usikkerheten. 

De skilte klart mellom sikkerhet og trygghet. Den som er sikker, begynner å ta seg friheter. Den som er trygg, vet hvor viktig det er å holde fast.

Når vi holder oss til Jesus, kan ikke verdens undergang og dommens dag true oss. ”Hjelp oss å fatte, den dag vi forferdes, når kreftene rokkes og sjeler forherdes, at det som du bringer den dagen du kommer, er lyset og livet – den evige sommer!” (Norsk Salmebok nr. 258)

Mitt liv er ikke på vei mot en solnedgang, men en soloppgang.  

”Kom, konge, kom i morgenglans
og gjør en ende bratt på jordens mørke,
tenn den dag som aldri mer blir natt!"

(Norsk Salmebok 2013, nr. 15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. november 2008 da Åp 11,15–19 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. november 2014. 

LES MER:

• Ettertanken min "Kristus Kongen" kan du lese her
• På katolsk.no kan du lese mer om Kristi Kongefest og den historiske bakgrunnen for denne søndagen

Jeg liker november

Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets minst kravstore måned.

November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen ferier, ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre pretensiøst enn november?

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke måtte finne på så mye hele tiden. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter. (Ikke det at jeg er spesielt flink til å finne på noe ute de elleve andre månedene, men i november slipper jeg iallfall å ha dårlig samvittighet for det.)

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe nytt og fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden.

Her er en tekst som gjør at jeg blir glad i november. Det er et dikt av Irene Henrysson:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.

Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

November er måneden for stearinlys og vokslys. I dag, 1. november, feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og i morgen er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde. 

På 1950-tallet stengte Den norske kirke Oslos kirkegårdsporter tidlig på dagen Allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Det ble oppfattet som en unorsk og uprotestantisk skikk den gang. I dag er det heldigvis fullt lov å tenne lys på sine kjæres graver hele året. Hvis du ikke kan komme deg til graven(e) i disse dager fordi kirkegården ligger for langt borte; tenn lys i kirken eller hjemme!

I det hele tatt: Tenn lys i november! "Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (kinesisk ordtak).

Første gang publisert her på bloggen 1. november 2013. 

LES MER:

• Her på bloggen: Novembervelsignelser | Gamle venner og ny snø
• Les en interessant artikkel om Allehelgensdag og forholdet til døden og de døde i en artikkel her på bloggen: "Halloween og Allehelgensdag: En vaksine mot hovmod"
• Les om Allehelgensdag på katolsk.no
• Les om Allesjelersdag på katolsk.no 

Hvorfor og hvordan be rosenkransen?

ROSENKRANSEN: Rosenkransbønnen er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien. Det er en kraftfull bønn. Slag har blitt vunnet, familier har blitt berget, hjerter har blitt omvendt og syndere har blitt helgener fordi de ba rosenkransen.
Foto: Roger Smith/Flickr Creative Commons

Oktober er rosenkransmåneden, derfor passer det godt å løfte opp igjen denne bloggposten om rosenkransen fra 7. oktober 2021.

I denne bloggposten finner du svaret på hvorfor og hvordan du ber rosenkransen. Men aller først vil jeg dele med deg en liten andakt om bønnens makt den 7. oktober 1571, ved et av de mest avgjørende øyeblikkene i Europas kristne historie. Dette øyeblikket er hele grunnen til at oktober er rosenkransmåneden.

Ettertanke | Når du er under angrep

På denne dagen i 1571 fant et av de helt avgjørende sjøslagene i Europa sted. Ved Lepanto i Hellas stod en forsvarsflåte fra det kristne* Europa overfor en langt mektigere tyrkisk angrepsflåte. Pave Pius V visste at den kristne flåten var materielt underlegen muslimene, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen. Mens slaget sto ble rosenkransen bedt i gateprosesjoner i Roma.

I seierens time skal den hellige pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud.

I dag vet vi at Lepanto-seieren hindret en tyrkisk invasjon av Europa og var avgjørende for Europas kristne historie. Derfor ble oktober til rosenkransmåneden, og 7. oktober er minnedagen for «Vår Frue av Rosenkransen».

Rosenkransbønnens betydning som fredsskaper er ikke noe enestående for Lepanto. Også i 1716 var rosenkransen sentral i forsvaret mot muslimsk ekspansjon i Europa, da en tyrkisk hær ble stoppet og slått ved Peterwardein i det nåværende Serbia. Det samme skjedde i Wien i 1683, da en rosenkransmobilisering førte til at den tyrkiske/ottomanske angrepshæren ble drevet bort. Og i 1955, da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene overraskende trakk seg ut av Østerrike, skjedde det etter en massiv rosenkransmobilisering.

Rosenkransbønnen er så effektiv som fredsskaper fordi den er en Jesusmeditasjon der du sammen med Maria går inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien. Når du ber rosenkransen fordyper du deg i Kristi mysterium, i Jesus, han som er vår fred (Ef 2,14).

Derfor: Når du er under angrep av et eller annet slag, så be. Be om fred. Be uavlatelig. 

«Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» (1. Pet 5,7)

«Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid.» (Salme 146,5-6) Amen!

 Denne andakten ble første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen den 7. oktober 2014 da Sal 146,5-10 var dagens bibeltekst. 7. oktober 2021 ble bloggposten utvidet slik at den i stedet ble til "Hvorfor og hvordan be rosenkransen".

* Bare en liten fotnote: 

Jeg er vár på å ikke bli "for katolsk" når jeg skriver i Vårt Land, derfor stod det "en forsvarsflåte fra det kristne Europa" på trykk i avisen. Men: Forsvarsflåten var egentlig fra det katolske Europa. Selv om slaget stod ved den greske byen Lepanto, var skipene verken greske eller fra andre ortodokse land, de var heller ikke fra protestantiske land, de var fra Den hellige liga. 

Det var pave Pius V som hadde tatt initiativ til dannelsen av Den hellige liga, som var en felles flåtestyrke ledet av keiser Karl Vs sønn, Don Juan de Austria (Johannes av Østerrike). Skipene var primært fra Spania, Venezia, Genova og Malteserordenen. Det var Den katolske kirke; paven og de katolske landene som reddet Europa i 1571, rett og slett. 

Uten seieren ved Lepanto kunne Europa i dag vært som det muslimske Midtøsten. Med andre ord: I dag er en god dag å takke Gud for at vi fortsatt er frie til å leve som kristne og som frie mennesker i Europa.

 

Den hellige Padre Pio sier:
"Love the Madonna and pray the rosary,
for her rosary is the weapon against the evils of the world today."

Hvorfor be rosenkransen?

Hvorfor ber vi rosenkransen? Biskop Robert Barron har laget en fin, liten video på under tre minutter som forklarer det.

https://www.youtube.com/watch?v=vE247jOt4AA

Det er mysteriene som er selve hjertet i rosenkransen

Rosenkransbønnen er en syntese av evangeliet. Det er en Jesusmeditasjon der vi mediterer over ulike mysterier, ulike hendelser, i Jesu liv og frelseshistorien. Sammen med Maria går vi inn i og gjenopplever de viktige øyeblikkene i frelseshistorien. 

Gjennom selve den konkrete kransen får sjelen og ånden hjelp av kroppen til å holde fast ved bønnen og forbli i den. Dersom du sporer av i tanken, hjelper hånden deg tilbake. Rosenkransen disiplinerer deg. Repetisjonene roer ned tankene. Ved å fordype deg i mysteriene forankrer du bønnen din i evangeliet, i Guds ord, og ikke i din egen fantasi.

Rosenkransen er, som allerede nevnt, et effektivt våpen i kampen mot det onde - i verden, og i ditt liv. Den bringer fred - i verden, og i ditt liv. "Rosenkransen er åndelig medisin", sier pave Frans.

Men rosenkransens dypeste funksjon finner du i mysteriene, som drar deg inn i en stadig dypere relasjon til Jesus. Det er dette Maria, Herrens tjenerinne, alltid gjør når vi nærmer oss henne: Hun fører oss til Jesus. 

Ved å se på Jesus blir du omdannet i hans bilde og blir mer og mer som ham. Det er denne likedannelsen med Jesus, denne helliggjørelsen, som er rosenkransens aller dypeste funksjon. "Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd." (2. Kor 3,18)

Det endelige målet for rosenkransbønnen (og for hele den guddommelige frelsesplanen) er at vi skal komme inn til Den Hellige Treenighets fullkomne enhet (jf. Den katolske katekismen, §259-260).

Be rosenkransen hver dag

Pave Paul VI anbefalte rosenkransbønnen som familiebønn. "A family that prays together, stays together."

Maria selv oppfordrer oss til å be rosenkransen hver dag, så selvsagt er også det min anbefaling. Men det gjelder her som ellers i bønnelivet: Be som du kan, og ikke som du ikke kan. Klarer du ikke å få bedt hele rosenkransen, så be en dekade. Be iallfall Hill deg, Maria minst én gang om dagen.

Og her er en anbefaling som gjelder spesielt deg som kjenner på uro: Be gjerne rosenkransen i det du sovner. Det følger med en spesiell fred av å be rosenkransen. Ta Maria i hånden og la henne hjelpe deg med å sovne i Guds fred.

"The Holy Rosary offers us a summary of the Gospel, and leads us, in an easy and accesible way, to prayer from the heart." Den hellige pave Johannes Paul II

Utdrag fra pave Johannes Paul IIs apostoliske brev om rosenkransen, Rosarium Virginis Mariae:

"Rosenkransen er min yndlingsbønn. En fantastisk bønn! Fantastisk i sin enkelhet og sin dybde. [...] Enkel, men allikevel dyp, forblir den ved det tredje årtusens begynnelse en bønn av stor betydning. Det er dens skjebne å frembringe en rik høst av hellighet. […]

Rosenkransen er, selv om den åpenbart er mariansk i karakter, i sin kjerne en kristo­sentrisk bønn. I sine nøkterne elementer rommer den hele dybden av Evangeliets fullstendige budskap. […]

Rosenkransen, hvis den blir gjenoppdaget i sin fulle betydning, går inn i selve hjertet i det kristne liv. Den tilbyr en velkjent og likevel fruktbar åndelig og opplærende mulighet for personlig kontemplasjon, formasjon av Guds folk og den nye evangelisering. […]

Men den viktigste grunnen til å sterkt oppfordre til å be rosenkransbønnen er at det representerer det mest effektive middel for å fostre de troende til hengivelse til kontemplasjon over det kristne mysterium. […] Mer presserende enn noensinne [er det] at våre kristne samfunn blir ’ekte bønneskoler’. […]

I rosenkransens åndelige reise, som er basert på konstant kontemplasjon over Kristi ansikt – i selskap med Maria – blir dette krevende ideal om å likedannes med ham etterstrebet gjennom et samkvem som kan beskrives som et vennskap. [...] I den prosessen det er å bli likedannet med Kristus, betror vi i rosenkransen oss selv på en spesiell måte til den salige Jomfrus moderlige omsorg. Hun som er både Kristi Mor og et medlem av Kirken, dens ’opphøyede og på alle måte enestående medlem’[…], er på samme tid ’Kirkens Mor’. Som sådan føder hun stadig barn for sin Sønns mystiske Legeme. Hun gjør det ved sin forbønn, der hun ber om Åndens uuttømmelige utstråling over dem. Maria er det fullkomne bildet på Kirken som Mor.

Kristus er den høyeste lærer, åpenbareren og den som blir åpenbart. Det er ikke bare et spørsmål om å tilegne seg det han lærte oss, men om å ’lære ham’. I denne sammenheng, kan vi ha en bedre lærer enn Maria? Fra den guddommelige side er Ånden den indre lærer som leder oss til Kristi fulle sannhet (jfr. Joh 14,26; 15,16; 16,13). Men blant menneskene kjenner ingen Kristus bedre enn Maria. Ingen kan lede oss inn i en dyp kjennskap til hans mysterium på en bedre måte enn hans Mor."

Hvordan be rosenkransen?

Hvordan ber du rosenkransen? Fr. Ketih Fournier gir en god forklaring på det i denne fine videoen.

https://www.youtube.com/watch?v=zATQjuyk4Qg

Her er en kort, skriftlig oppsummering av hvordan du ber rosenkransen:

Rosenkransen består av et kors og en krans av perler. Kransen er delt i fem ledd, fem dekader. Én stor perle og ti små perler utgjør til sammen en dekade (du kjenner ordet igjen fra engelsk decade; et tiår). Rosenkransen har altså fem dekader.

Det er vanlig å be rosenkransen for en spesiell intensjon, for eksempel for noen du kjenner som sliter og som trenger din forbønn - eller for hele Norges omvendelse, for den del - hva det nå måtte være Gud som legger deg på hjertet, fordi det er på Hans hjerte.

Vi starter ved korset med å gjøre korsets tegn mens vi sier "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen." Slik blir vi minnet på hvem det er vi tilhører. Ved "I Faderens" berører du pannen din, ved "Sønnens" berører du brystbeinet/magen, og ved "og Den Hellige Ånds navn. Amen." berører du først venstre og så høyre skulder.

Her ved korset ber vi så den apostoliske trosbekjennelsen. Dette er en fantastisk måte å starte en bønnestund på, ved å bli minnet på hvem det er vi tror på og tilber: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige. Allerede der merker jeg at rosenkransen begynner å gjøre sin virkning. I den allmektiges hender kan jeg hvile. Deretter kommer selvsagt hele resten av trosbekjennelsen. Fantastisk. Vi tror på Jesus Kristus, som ble menneske for vår skyld, som led, død og ble gravlagt, og som vant over døden og synden, og stod opp igjen fra de døde. Halleluja!

På den store perlen ber vi Fader vår - gjerne for pavens bønneintensjoner. Disse finner du alltid på forsiden av katolsk.no, og her: https://www.katolsk.no/praksis/bonn/bonneintensjoner/. Nå i oktober 2021 er pavens intensjon: "Misjonsintensjon: Om misjonerende disipler. Vi ber om at alle de døpte må engasjere seg i evangelisering og delta i oppdraget, ved å vitne gjennom et liv fylt av evangeliets kraft." I november 2021 vil paven at vi skal be for alle som lider av depresjon eller utbrenthet, og slik fortsetter det. Hver måned er det en ny intensjon.

På de tre små perlene etter korset ber vi, Hill deg, Maria-bønnen. På disse tre, første, små perlene er det vanlig å be for intensjonen om at Jesus skal gi oss mer av de tre guddommelige dydene: Mer tro (1. perle), mer håp (2. perle) og mer kjærlighet (3. perle). Avslutt den 3. perlen med Lovprisningsbønnen (Ære være Faderen etc).

På de store perlene annonserer vi det neste mysteriet og ber Fader vår. Vi lever oss inn i mysteriet både mens vi ber Fader Vår og på hver eneste, lille kule i den neste dekaden ("dekade" er navnet på de ti små kulene).

På de små perlene ber vi, Hill deg, Maria-bønnen. 

På den siste, lille perlen i en dekade, etter Hill deg, Maria, ber vi Lovprisningsbønnen (Ære være Faderen etc). Deretter er det i dag vanlig å be Fatima-bønnen.

Helt til slutt, på den aller siste, lille perlen (etter Hill deg, Maria, lovprisningsbønnen og Fatima-bønnen) ber vi Hill deg, dronning (Salve Regina) og avslutter med å gjøre korsets tegn.

Hvor lang tid tar det å be rosenkransen?

De første gangene du ber rosenkransen, bruker du nok minst 30 minutter. Når du har bedt rosenkransen mange ganger, kan det være at det bare tar deg ca. 20 minutter. Men husk: Det er ikke et mål å gjøre det fortest mulig. Målet er ikke å be fort. Målet er å be inderlig, med innlevelse og kjærlighet.

Rosenkransbønn skal ikke være en mekanisk fremsigelse av bønner. Husk hva Jesus sier: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord." (Matt 6,7) Rosenkransen er ikke en magisk greie. Den er kristen bønn, der du tilbringer tid sammen med din beste venn: Jesus.

"Enten vi vet det eller ikke, er bønn et møte mellom Guds tørst og vår. Gud tørster etter at vi skal tørste etter Ham," sier Den katolske kirkes katekisme (§2560). 

"Etter mitt skjønn er den indre bønn intet annet enn å omgåes i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den vi vet elsker oss", sier Teresa av Avila. Dit er det rosenkransen vil lede oss, til kontemplasjonen, til et inderlig vennskap med Jesus, han som elsker deg.

I familien vår har vi mange rosenkranser som er vakrere, men dette er den beste til å be med om kvelden, før jeg sovner. Rosenkranser i tre er laget med tråd i stedet for metallkjeder. Det betyr at de ikke gir metallukt på hendene hvis du holder dem i timesvis - noe som fort skjer når du sovner med en rosenkrans i hendene. Jeg pleier å våkne med rosenkransen fortsatt i hånden neste morgen.
En annen ting jeg liker med denne rosenkransen er at kulene lar seg flytte på så lett. De har litt rom å bevege seg på, som på en kuleramme. Slike rosenkranser tåler også mer belastning enn de vakrere, skjørere, mer forseggjorte rosenkransene som er fine å bruke på dagtid. Hver til sitt bruk.

Her får du kjøpt ulike rosenkranser i nettbutikken til St. Olav bokhandel. Hvis du er ny for rosenkransen: Bestill gjerne også det lille heftet Rosenkransen som forklarer hvordan du ber rosenkransen.

Rosenkransens mysterier

Her følger mysteriene vi mediterer over, med bibelhenvisninger, slik at du kan lese dem i din egen bibel eller på bibel.no. Deretter kommer bønnene vi ber. 

Praktisk tips: Du finner oversikten over de ulike mysteriene også i den gratis appen Katolsk som du kan laste ned her. I appen klikker du da på "Bønnebok" i toppmenyen, deretter "Rosenkransbønner".

Gledens mysterier

(bes gjerne på mandager og lørdager)

Engelen Gabriels budskap til Maria (Luk 1,28-38)
Marias besøk hos Elisabeth (Luk 1,39-56)
Jesu Kristi fødsel (Luk 2,1-21)
Jesus blir båret frem i tempelet (Luk 2,22-38)
Jesus blir gjenfunnet i tempelet (Luk 2,41-52)

Smertens mysterier

(bes gjerne på tirsdager og fredager)

Jesu dødsangst i Getsemane (Luk 22,39-44)
Jesus blir hudstrøket (Joh 19,1)
Jesus blir tornekronet (Joh 19,2-3)
Jesus bærer sitt kors (Joh 19,17-24)
Jesus blir korsfestet og dør (Joh 19,25-37)

Lysets mysterier

(bes gjerne på torsdager)

Jesus døpes i Jordan (Matt 3, 13-17)
Jesus fremstår under bryllupet i Kana (Joh 2, 1-11)
Jesus forkynner Guds rike og kaller til omvendelse (Mark 1, 14-15)
Jesus forklares på berget (Luk 9, 28-36)
Jesu innstifter nattverden (Matt 26, 26-29)

Herlighetens mysterier

(bes gjerne på onsdager og søndager)

Jesu oppstandelse fra de døde (Joh 20,1-10)
Jesu himmelferd (Apg 1,6-11)
Den Hellige Ånds komme (Apg 2,1-12)
Marias opptagelse i himmelen (Åp 11,19-12,1)
Marias kroning i himmelen (Åp 12,1)

Her er bønnene vi ber i rosenkransen

Trosbekjennelsen

Bes ved korset

Jeg tror på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens Skaper,

og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet,
som fór ned til dødsriket, sto opp på den tredje dag fra de døde,

fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders, den Allmektiges høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv.

Amen.

Fader vår

Bes ved de store perlene

Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Amen.

Hill deg, Maria

Bes ved de små perlene

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, (Luk 1,28)
velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. (Luk 1,42)
Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)

be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16)

Amen.

Lovprisningsbønn

Bes etter hvert ledd av rosenkransen

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet.

Amen.

Fatima-bønnen

Bes etter lovprisningsbønnen

Dette er bønnen som barna lærte fra Jomfru Maria i Fatima

Å, Jesus, tilgi våre synder, fri oss fra helvetes ild, før alle sjeler til Himmelen, spesielt dem som trenger din nåde mest. Amen.

Salve Regina | Hill deg, Dronning

Bes som avslutning

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. 

Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. 

Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. 

Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Amen.

Salve Regina på latin

Salve, Regina, Mater misericordiae:

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.

Vita, dulcedo, et spes nostra, salve.

Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!

Ad te clamamus, exsules, filii Hevae.

Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. 

Ad te suspiramus, gementes et flentes in hac lacrimarum valle.

Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. 

Eia, ergo, Advocata nostra, illos tuos misericordes oculos ad nos converte.

Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.   

Et Jesum, benedictum fructum ventris tui, nobis post hoc exsilium ostende.

Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. 

O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.

I denne YouTube-videoen kan du høre Salve Regina sunget i Sunniva-hulen på Selja.

“To recite the Rosary is nothing other than to contemplate
the face of Christ with Mary.” 

(Pave Johannes Paul II i hans apostoliske brev “Rosarium Virginis Mariae")

Her: Jesu ansikt ved det fjerde av Gledens mysterier: Herrens fremstilling i tempelet.

Hjelpemidler

• Er rosenkransen ny for deg? I appen Katolsk (som du laster ned gratis i både AppStore og Google-play) finner du alle bønnene som brukes i rosenkransen. Du finner også alle mysteriene der.
• Den vakre boken "Rosenkransens mysterier" ble utgitt av Lunden kloster i 2020. Her hos Lunden kloster kan du bla i et utdrag av boken og finne ut hvor du kan kjøpe den. I denne boken finner du både bibeltekstene som tilhører hvert mysterium, og nydelige illustrasjoner av den italienske renessansekunstneren og dominikanermunken Fra Angelico - til hjelp i meditasjonen.

Den vakre boken "Rosenkransens mysterier" med nydelige illustrasjoner av den italienske renessansekunstneren og dominikanermunken Fra Angelico - til hjelp når du ber rosenkransen.

LES MER:

• Madonna del Rosario | Rosenkransen og skapularet - her på bloggen
• Les meditasjoner til rosenkransmåneden oktober på katekese.no
• Les mer om rosenkransen og Vår Frue av Rosenkransen på katolsk.no 
• Her finner du en oversikt over flere interessante artikler om rosenkransen på katolsk.no (som for eksempel Rosenkransen – en skole i Kristusetterfølgelse)
• Hvis du sliter litt med å forholde deg til Maria, så les dette foredraget jeg holdt for lutheranere i Arendal.

Mikkelsmesse | Andakt i MF-kapellet

ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger.
Utsikt fra St. Mikaelskirken på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste stående kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I anledning mikkelsemsse i dag, løfter opp igjen denne bloggposten fra 28. september 2022, da jeg holdt morgenandakten i MF-kapellet. Dagens evangelietekst var Joh 1,47-51: "Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»"

Den 29. september er det Mikkelsmesse, dagen da vi feirer englenes hærfører – den hellige erkeengelen Mikael.

Denne dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid, og den er selvsagt merket av på primstaven. Frem til den lutherske helligdagsreduksjonen i 1770 var mikkelsmesse faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

I middelalderen var det rundt tretti kirker i Norge som var viet til St. Mikael. Mikaelskirkene har alle det til felles at de ligger spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet – eller helst begge deler. 

Den viktigste av dem ligger på den hellige øya Selja ved Stadt, der benediktinermunkene viet hulekirken til St. Mikael. Sigrid Undset kaller denne hulekirken for "Norges eldste stående kirketak", og det har hun helt rett i. Jeg har vært der utallige ganger, og jeg kan vitne om at det fortsatt er et helt spesielt sted å be og feire messe.

I følge kirkens legende viste St. Mikael seg på et berg i Gargano i Italia i år 490 og han innviet selv hulen der til en kirke. Innvielsen av kirken skjedde den 29. september, derfor feirer vi Mikkelsmesse den datoen. Mikael er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker. Benediktinerne har alltid sett på Mikael som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

På katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Sankt Mikael og Mikkelsmesse. Jeg skal gi deg en smakebit derfra: Navnet Mikael betyr "Hvem er som Gud?" Mikael er den erkeengelen som leder englene som er trofaste mot Gud i den seierrike kampen mot fienden, mot det onde. Det kan du lese om i Johannes' Åpenbaring 12,7-9, der Mikael og hans engler kaster den ildrøde dragen med syv hoder og ti horn ut fra himmelen – den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan. 

Denne "krigen i himmelen" er grunnen til at Mikael blir æret som anfører for himmelens hærskare og som beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet. I kirkekunsten avbildes ofte Mikael med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

I 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen i Den katolske kirke, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael.

 
Om fire dager, den 2. oktober, er det minnedagen for verneenglene. Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk og sunn lære om englene, og den må vi holde fast på.

Som dominikanerpater Arnfinn Haram sa det: «Lat oss ikkje overlate englane til diffus nyreligiøsitet og “engleskular”. Englane høyrer med i den triumferande kyrkja, ecclesia triumphans, i det heilage samfunnet, communio sanctorum.» 

Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter, de som roper «Hellig, hellig, hellig» i Jesaja 6,3, slik vi sang i inngangssalmen.

Og du har altså til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Jesus selv snakker om verneenglene i Matt 18,10. 

Engelen min blir med meg gjennom liv og død – og hvis jeg lar ham, leder han meg helt frem, til Himmelen, hjem til Gud. Det er oppgaven Guds engel har fått i oppdrag av sin himmelske Herre; av min Far, den allmektige. 

Ved vår utgangsdør hjemme henger det et bibelvers som jeg vil gi til deg som et utgangsord i dag: «For han skal gi sine engler befaling om å verne deg på alle dine veier.» (Sal 91,10-12) - helt til du er hjemme hos ham i himmelen.

Du kjemper ikke alene. Du går ikke alene. Amen!

Under følger bilder fra MF-kapellet og deretter bilder fra Mikaelshulen på Selja, samt lenker videre for deg som vil lese mer om englene.

Jeg tok med et ikon av St. Mikael til MF-kapellet da jeg holdt andakten.
(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

 I kirkekunsten avbildes ofte den hellige erkeengelen Mikael med et sverd eller spyd, som en bekjemper av det onde, gjerne i form av en drage.

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden,
verg oss mot djevelens ondskap og list.
Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age.
Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer,
ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg,
vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder
som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII,1810-1903)

Midnattsmessefeiring i St. Mikaelskirken på Selja, også kjent som Sunniva-hulen. Sigrid Undset kalte hulekirken for "Norges eldste kirketak".

(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

Altersteinen etter midnattsmessen i Mikaelshulen 7. juli 2021.

Mange kom og tente lys i hulekirken på Selja den 8. juli 2021, på selve seljumannamessen. Dette er den innerste delen av hulen. (Det vil si: Bak altersteinen fortsetter hulen faktisk enda noen meter både bakover og oppover.)

Slik ser St. Mikaelskirken ut fra litt nærmere utgangen.

Inne i hulekirken samler små vanndråper seg som perler på fjellveggen. "Martyrenes tårer", kalte barna dem, etter Sankta Sunniva og seljumennene som gav sitt liv her..

Utsikten fra St. Mikaelskirken kl. 22.40 den 7. juli 2021. Magisk vakkert.

Utsikten over kloster- og helgenanlegget på Selja kl. 22.30 den 7. juli 2021.

Utsikten fra huleåpningen en sommerdag i juli.

Hav, himmel og en hellig øy. Trenger man mer?
"Du er mi øy i havet, Gud."

LES OGSÅ:

Alle lenker leder til andre steder på bloggen, med mindre noe annet er spesifisert.

• Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag
• "Tre ting du trenger å vite om englene" - fra Fr. Arnfinn Harams artikkel om englene
• Du har en skytsengel - min bloggpost om verneenglene der jeg forteller mye mer enn jeg fikk plass til i MF-andakten.
• Ettertanke: Dødskampen i Numedalslågen - da skytsengelen min jobbet veldig hardt
• O verneengel ved min side, gå til kirken for meg
• Bønn til skytsengelen din
  
• På katolsk.no: "De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael"
• På katolsk.no: "De hellige verneengler"
• På katolsk.no: "Hvorfor tror katolikker på verneengler?" 
• Gå til google.no og søk med disse ordene verneengel site:katolsk.no - og du vil få opp biografiene til mange spennende helgener som faktisk har møtt og snakket med sine verneengler