Google Analytics

23 juni 2014

Frispark | Ekte kvinnefrigjøring


Faksimile: Dagen 21.06.2014

Her er frisparket mitt om kvinnefrigjøring som stod på trykk i avisen Dagen 21. juni 2014.


Jeg er en av dem som kom til verden i 1976 som en brun- og oransjekledd baby med eitrende røde strømper. 18 år senere var jeg den eneste jenta på skolen som tok matte, fysikk og kjemi i tredje klasse på videregående. Året etter flyttet jeg hjemmefra med fullt verktøyskrin, begynte å studere kristendom og gav Gud klar beskjed om at hvis han sa nei til kvinnelige prester kunne jeg dessverre ikke ha noe med ham å gjøre. Så: Hvordan kunne jeg ende opp i Den katolske kirke? Eller som mange andre ville formulere det: Hvordan kunne det gå så galt? Hvor ble det av de røde strømpene?

Jeg har alltid hatt en høy bevissthet om min egen verdi og verdighet som kvinne. Det kommer av at jeg er kongsdatter, og på et eller annet vis ligner jeg på Faren min, for det står at han har skapt meg i sitt bilde, lite ringere enn Gud. Jeg er mannens like, skapt i Guds bilde, like mye som mannen er det. Det kristne underordningsprinsippet er heller ikke et problem for meg, for Paulus sier til både menn og kvinner «underordne dere under hverandre

Jesus selv hadde gode, single venninner. Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. 
«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til», skriver pave Johannes Paul II.
Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske, hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. Så kom kirken, den katolske. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Aristoteles fortsatte: Kvinnen har det best når hun lever et stille hjemmeliv. Hva mener Den katolske kirke? I hyrdebrevet Vern om livet (1999) skriver de nordiske, katolske biskopene: 
"En av de viktigste sosiale landevinningene i våre land i dette århundret har vært kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet. Vi kan likevel ikke nøye oss med det, men må fortsette å motarbeide alle former for kjønnsdiskriminering.[...] Vi vil derfor understreke at, akkurat som kvinner, har også menn plikt til å prioritere familien foran alt annet. Det er av avgjørende betydning at menn tar sin del av ansvaret for barna, både økonomisk, følelsesmessig og i det daglige."
Til tross for dette standpunktet har Den katolske kirke ikke en eneste kvinnelig prest og den kommer heller aldri til å få det. Gud, skje lov for det. La meg forklare. Allerede i 1948 forutså forfatteren C. S. Lewis at en kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er Lewis profeti allerede begynt å gå i oppfyllelse, og her i Norge har flere toneangivende, kvinnelige prester tatt til orde for at Gud bør omtales som Mor eller med kun kjønnsnøytrale termer. 

Selv tror jeg ikke at gudinnetilbedelse er veien å gå. Hvorfor? Fordi Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien når som helst og på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det prestinner og gudinner i alle kulturer rundt Israel. Han kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Aldri Mor.

Kristendommens Gud, den ene sanne Gud, har ingen steder ymtet frampå om at han også er gudinne. Gudinnedyrkelse har i det hele tatt ingenting med kristen tro å gjøre. Derfor konkluderer jeg: Gud, skje lov for at vi aldri får katolske prestinner. Samtidig takker jeg Gud for det store trosuniverset han har plassert meg inn i, der det finnes så mange sterke kvinner: Der Kirken er min mor, og der det myldrer av frie kvinner, sterke nonner, kloke åndelige veiledere, forkynnere, kirkelærere og ordensgrunnleggere, store kvinnelige helgener og troshelter. I dette universet er jeg fri til å elske Maria like høyt som Jesus gjør, og sammen med alle disse sterke forbildene får jeg leve som en fri, kristen kvinne.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd i mitt liv, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville bli usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden (i begge betydninger) var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Det tror jeg døtrene mine kommer til å bli. Jeg tror de blir sterke, frie jenter med våkne hoder og åpne, levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. De kommer til å bli frigjorte kvinner, fri fra selvets tyranni. De blir kvinner som ikke er slave under noen eller noe. Kvinner som er fri fra pengejag, statusjag og fra de andres blikk fordi de søker ære hos Gud, ikke mennesker.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Når du elsker Gud og gir deg helt hen til ham, mister du på en måte deg selv, slik du alltid gjør når du elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at du blir fri fra alt og finner livet og deg selv.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.



Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.