Festtale om kristenretten tusen år – Et annet Norge ble til

Steinkorset på Vetahaugen på Moster ble reist under 900-årsjubileet for kristenretten i 1924. Jeg var så heldig å få være der under 1000-årsjubileet i i 2024! Da tok jeg dette bildet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Under landsmøtet til KrF Kvinner ble jeg bedt om å holde festtalen under festmiddagen lørdag kveld. Da valgte jeg å snakke om tusenårsjubileet for kristenretten, som vi feirer i år. Hvorfor er det noe å feire, hva er det vi feirer, og hva har dette med KrF å gjøre? Svarene får du her.

Manuset er kontrollert mot fremføringen. Talen ble holdt under landsmøtet i KrF Kvinner 19.10.2024. På Vimeo kan du LYTTE til denne talen. (Lydsporet er da denne talen som jeg holdt. Bildene er fra tusenårsjubileet på Moster.) Scroll til helt nederst i denne bloggposten for å se videoen med lyden av talen.

Kjære venner!

Tusen takk for den muligheten jeg har fått til å stå her i kveld. Det er en stor glede og en ære å få være sammen med så mange flotte og sterke og engasjerte kvinner som betyr mye for Norge! Vi møtes her som venner og som ett lag, for å gyve løs på håndfast politikk, utforme program og skrive resolusjoner, men også for å løfte blikket sammen, og det er det jeg tenker er min oppgave her nå, slik at vi reiser hjem med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det vi er med på, er viktig. Livsviktig, faktisk.

I årets festtale kommer jeg til å ta for meg et stort og viktig tusenårsjubileum som vi feirer i år. Jeg tenkte det var en fin sjanse, siden det er tusen år til neste gang den sjansen dukker opp. 

I år er det 1000 år siden vi fikk noe som formet landet vårt på det dypeste – kristenretten. 

I år 1024 fikk vi kristne lover i Norge. Det skjedde på Mostratinget på øya Moster i Sunnhordland, i Bømlo kommune, som Knut Arild Hareide ville presisert.

Det er vanskelig å overdrive hvilken enorm forandring kristendommen førte med seg for vårt samfunn. Hvis vi skal forstå det, så må vi rett og slett begynne i det førkristne ættesamfunnet. Hvordan så samfunnet vårt ut før kristningen?

Før kristendommen kom til Norge, levde vi i et ættesamfunn der makten var konsentrert rundt slekter og familier. Det var ættene som var de bærende sosiale enhetene, og samfunnet var preget av en sterk lagdeling, der ættens ære og makt stod over alt annet, inkludert selvfølgelig deg. 

Konflikter ble løst gjennom blodhevn, og det var ikke bare en mulighet, men en plikt. Hvis du ikke utførte din plikt og hevnet et drap ved å begå et nytt drap, var du en feiging, og du mistet din ære. Og det var jo et problem når du levde i et samfunn der det var æren som var det viktige. 

Rett og galt var relativt, definert ut fra hva som tjente ættens interesser, da var det rett. Hvis det ikke var etter ættens interesser, da var det galt.

Din posisjon var bestemt ut fra ætten din, og hvis du var barn, kvinne eller slave var du selvsagt mindre verdt enn en mann.

Litt av folkehavet under feiringen av 1000-årsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget i 1024.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

  
Så kom kristendommen, og med den kom en radikalt ny måte å forstå mennesket på, og menneskelivets verdi. Kristenretten ble innført av ingen ringere enn Hellig Olav, Olav Haraldsson, i 1024. Da erstattet han de gamle ættelovene med Guds lover. 

Med dette fulgte det store sedeskiftet – en dyp, kulturell og moralsk omveltning som preget hele samfunnet vårt. Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet har uttrykt det treffende: 

«Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til.»

Denne overgangen markerte ikke bare et skifte i religiøs tro, men også i hvordan samfunnet var organisert og hvordan mennesker levde sammen. Vi fikk nye normer som satte Gud og hans bud i sentrum for rettferdighet og moral. Nå var det ikke lenger ættens makt eller interessene til de lokale høvdingene som skulle bestemme hva som var rett og galt.

Vi gikk fra rettsprinsippet Den sterkestes rett – som var det prinsippet vi levde etter – til at vi fikk rettsprinsippet Likhet for loven og rettferdighet. 

Guds lover la grunnlaget for hvordan samfunnet skulle styres, og menneskets verdi ble forankret i den kristne troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Derfor er alle mennesker like mye verdt og har en ukrenkelig verdi. 

Det var noe som Hellig Olav hadde plukket opp under dåpsundervisningen som han fikk i Rouen i Normandie, før han «løp til dåpens bad», står det, som 18-åring. Det var en skikkelig vekkelse i Rouen. Slik begynte Norges omvendelse, gjennom Olavs omvendelse i Rouen.

Kristenretten medførte en rekke konkrete endringer. Det første har jeg allerede nevnt: Menneskelivets ukrenkelighet som et grunnleggende prinsipp. Det innebar at det ble forbudt å sette barn ut i skogen for å dø – utbyrd, som det kaltes, som var helt normalt, og akseptert og god moral. Hvis et barn var uønsket, svakt, ett eller annet var galt, så hadde enhver mann lov til å gjøre det mot sine barn. 

Kvinner fikk sterkere rettsvern. Tvangsekteskap ble forbudt. Kirken krevde at alle kvinner måtte gi sitt ja-ord, det skulle være frihet ved inngåelse av ekteskap. Det ble forbudt med slaveri, noe som gradvis avskaffet en praksis som var dypt rotfestet i dette samfunnet.

 

To frie, kristne kvinner som feiret 1000 år med kristenretten. I 1024 fikk kvinner sterkere rettsvern da de hedenske tvangsekteskapene ble forbudt. Christian Radich hadde seilt helt fra Oslo for å bli med på feiringen på Moster. Om bord var det også norske jøder, som ble spesielt invitert med som en bot- og forsoningshandling, og for å takke jødene for den judeokristne arven som har velsignet lander vårt i tusen år.

Foto: Privat

 En annen viktig endring var innføringen av noe som vi alle nyter godt av i dag: Hviledagen – søndagen som en hellig dag der vi ikke arbeider. Det var rett og slett en sosial, helsefremmende reform som bidro til en ny rytme, en felles rytme i samfunnet, hvor familiene fikk tid til hverandre og til Gud, sin skaper og til rekreasjon, re-creation, gjenskapelse. For det er slik at alle Guds lover er gode, og de er til for å ta vare på livet. Søndagen er ikke noe unntak.

Apropos søndagsfrien vår: Jeg må bare ta dere med tilbake til torsdag 19. februar i 2015, som er den gøyeste dagen jeg har hatt på jobb noen gang. Jeg var helt ny i stortingsgruppen. Min kollega, den andre kommunikasjonsrådgiveren, hadde funnet ut at «ja, nå har du vært her i en uke, så nå kan du være her alene, jeg stikker på vinterferie.»

Den dagen bestemte Frps nestleder Per Sandberg seg for at det var tid for å anklage KrF for at vi hadde et ansvar for at norske fremmedkrigere deltok i massedrap på kvinner og barn.
– KrF har ønsket dette, sa Sandberg. Og derfra og ut bare tok det av.

Jeg fikk følge Knut Arild Hareide til Dagsnytt 18, til debatt om akkurat dette her. Og så, enda gøyere, på kvelden fulgte jeg ham til NRK Debatten, der han skulle diskutere søndagsfri – her ser dere linken til kristenretten, ikke sant? Søndagsfri er jo rett og slett en deilig gave som vi har fått i gave, hele det norske folk. Det fikk vi på Moster i 1024. 

Det passet jeg på å påpeke for Knut Arild i bilen på vei til NRK Marienlyst, og det var han takknemlig for, for da kunne han jo nevne Moster og Bømlo, ikke sant? «Nå har vi hatt søndagsfri i 991 år, og det fikk vi takket være kristenretten på Moster i 1024», kunne han påpeke da.

Jeg skal innrømme at den gangen i 2015, da det hadde gått 991 år, jeg jeg oppriktig redd for at søndagsfri kom til å ryke før vi nådde 1000-årsmerket, for både Høyre og Venstre var imot det, og de hadde regjeringsmakten. (Min anm. både Frp, H og V var imot søndagsfri, og sammen hadde disse tre partiene storingsflertall, men heldigvis valgte de samarbeid med KrF, og KrF fikk berget søndagen).

Jeg tenkte: Dette går ikke automatisk sånn at vi bevarer søndagen. Men KrF kjempet. Og KrF vant. Og jeg synes det er typisk. Det er veldig ofte sånn at KrF får mye mer innflytelse enn det prosenten vår skulle tilsi. Det tenker jeg skyldes Guds nåde. Det er nesten en generell regel. Det blir litt sånn som når du skal gi, også er det noen som dobler gaven din hvis du gir – sånn er det å være med i KrF.

Folkefest for å feire tusenårsjubileet for Mostratinget med Hellig Olav som gav oss kristne lover i Norge. Ifølge arrangørene tok nærmere 20 000 turen til Moster.

Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Kristendommen brakte med seg noe helt nytt til Norge: Nestekjærlighet og omsorg for de svakeste i samfunnet. Dette var fullstendig uhørt i det samfunnet vi kom fra. Det var en tanke som stod i skarp kontrast til det gamle ættesamfunnet, hvor de svakeste ble sett på som en byrde for ætten. 

Vi hadde på den tiden ættestupet. Hvis det var noen som var en belastning for ætten, så kunne du kaste de gamle og udugelige utfor stupet, sånn at de ikke var til belastning for ætten, for det var ættens beste vi levde ut fra. Men nå ble disse menneskene i stedet sett på som Guds barn, med samme verdi som alle andre, derfor fikk vi en solidarisk og inkluderende samfunnsstruktur.

Jeg har lyst til å ta dere litt mer innom Olav Haraldsson, Hellig Olav, det er tross alt derfor vi feirer 1024, det var hans lover som ble vedtatt da, på Moster – og det er på grunn av ham at vi feirer nasjonaljubileet i 2030, på grunn av 1030.

Olav døde under slaget på Stiklestad, onsdag 29. juli 1030. Det ble en milepæl i norsk historie. Han står fremdeles så sentralt i vår nasjonale identitet at det er hans dødsdag – hans himmelske fødselsdag som vi gjerne heller kaller det – som gjør at vi skal feire Norges nasjonaljubileum i 2030. 

Det er fra denne dagen at Norge regnes som en kristen nasjon, og Hellig Olav ble etter sin død sett på som Norges evige konge, Rex Perpetuum Norvegiae.

Den kristne vikinggruppen Olavs menn skapte riktig tidskoloritt under hele jubileet, også med en egen vikingleir som var populær blant barna.

Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Jeg vil ta dere med til Nidarosdomens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret. Der ble det bygget inn en liten nisje, til en liten Olavsstatue. Den statuen skulle vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Der skulle den salige Olav stå, år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn skulle han ta Jesus imot når Han vender tilbake.

«Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham,» sier monsignore Fredrik Hansen.

Som nevnt: Gjennom innføringen av kristenretten fikk vi en fullstendig endring i verdigrunnlaget for det norske samfunnet. Guds lov skulle gjelde, hva Gud sier at er godt og rettferdig. Rettferdighet og moral ble nå noe universelt, gitt av Gud, ikke noe som kunne forhandles ut fra maktbalanse og lokale interesser. 

Et annet Norge ble til, som Langslet sa det – et Norge hvor menneskets verdi ikke lenger er avhengig av ætt eller posisjon, men av det faktum at du er skapt i Guds bilde.

Det er denne arven vi bærer med oss i dag. Dette er det Norge vi bor i i dag. Kristenretten la fundamentet for et samfunn hvor menneskelivets ukrenkelighet, nestekjærlighet og rettferdighet står i sentrum. Den arven har preget oss i tusen år. 

Men som vi alle vet, er det ikke slik at en arv automatisk, av seg selv, varer evig. Det er derfor vi er her, og det er derfor KrF har en så viktig rolle i norsk politikk. På en spesiell måte bærer vi i KrF ansvaret for å beskytte og videreføre disse verdiene.

Dette er tingsteinen som Hellig Olav stod på da han utlyste Norges nye, kristne lover - kristenretten. Tidligere har den fått inngraverte signaturer fra Kong Olav, Kong Harald og Dronning Sonja. Under tusenårsjubileet ble den også signert av kronprinsparet. Til venstre Bømlos ordfører Morten Helland fra KrF.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Hvis vi ser på dagens samfunn, så blir de kristne verdiene stadig utfordret. Det kristne menneskesynet, som sier at ethvert menneskeliv har en ukrenkelig verdi, det er under press. Retten til liv blir svekket i begge ender av livet, både ved begynnelsen og ved slutten av livet. 

I en tid hvor samfunnet blir mer sekularisert, er det fristende å tro at «Ah, det går vel greit. Vi kan kutte over røttene og ta vare på de her verdiene.» Men det blir omtrent som å ta vare på en fin blomst, kutte over røttene og sette den i en vase. Det varer jo en stund, men så begynner det å visne. Det begynner å forvitre, det gode som vi har fått. For sannheten er at uten røttene visner vi, akkurat som en blomst uten røtter visner i en vase.

Vi må tilbake til røttene. Og da tenker jeg at vi må være litt som Askeladden; nekte å bry oss om nettroll og andre troll som roper og sier «Fy, her lukter det kristenmanns blod!»

Vi må stå sammen og kjempe for at de kristne verdiene fortsatt skal prege Norge. Ikke fordi vi vil tvinge troen vår på andre, langt derifra, men fordi vi vet at et samfunn som er bygget på dissse verdiene, er et samfunn som tar vare på sine svakeste, som verdsetter hvert menneske, og som setter kjærlighet og rettferdighet høyere enn maktens interesser og pengenes interesser.

Også tenker jeg at på den veien skal vi vite at det er viktig å ikke miste motet av nederlag, for vi vet at veien til seier noen ganger går gjennom det som ser ut som nederlag. Det opplagte eksempelet er Jesus på Golgata. Et annet eksempel er Olav på Stiklestad.

Hver hele time leste medlemmer av den kristne vikinggruppa Olavs menn opp paragrafer fra Magnus Lagabøtes Landslov, som har sitt opphav i St. Olavs kristenrett, og som feirer 750 års jubileum i år. I bakgrunnen: Gamle Moster kirke.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Olav kjempet for to saker: Rikssamlingen og kristningen. For tusen år siden var det to sider av samme sak. Du kunne ikke få et kristent samfunn uten at du hadde lover som svarte til det – ellers fikk du bare kristentroen som en tynn hinne over et brutalt, lovløst ættesamfunn. Derfor var det så viktig for Olav å kjempe for begge deler. 

Når han da dør som en martyr på Stiklestad, ser det ut som et definitivt sammenbrudd for begge disse sakene – både for rikssamlingen og for kristningen. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet sier det slik:

«Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger.
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier.
Alltid siden har Norge vært et samlet land,
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten.»

Gjennom Olav den helliges kongsgjerning tok Norge steget over fra å være et splittet, brutalt, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet, kristent land med statsmakt og lovregulering, som vi nyter godt av den dag i dag.

Som Sigrid Undset har sagt det, så ble Olav «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det såkornet, og jeg tror fast og bestemt at det fortsatt vokser av det.

Moster Amfi var smekkfullt under den økumeniske festgudstjenesten der vi feiret tusenårsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Vi feirer kristenretten i år. Tusen år. Vi feirer fortiden for å forme fremtiden. Vi skal ikke bare feire kristenretten som en viktig, historisk hendelse for tusen år siden, men som en påminnelse om hvorfor vi kjemper i dag, hva er det vi kjemper for i dag. 

Norge trenger oss. Våre barn, tantebarn og barnebarn trenger oss. Vi kan ikke svikte.

Jeg vet at sammen gjør vi en forskjell. Vi har gjort det før, og vi kommer til å gjøre det igjen. KrF har en spesiell plass i norsk politikk. Det er vårt ansvar å sørge for at den kristne arven fortsatt får prege samfunnet vårt. 

Når vi ser tilbake på de tusen årene som har gått, kan vi være stolte av hva

 kristendommen har bidratt til i Norge. Og når vi ser fremover, kan vi være trygge på at vi – ved å holde fast på det som er blitt gitt oss – kan forme en fremtid som bærer Guds kjennetegn; en fremtid som er både god, rettferdig og full av håp for alle.

Jeg håper at du reiser hjem i morgen med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det du er med på, er viktig. Ja, livsviktig. Som det heter i refrenget i KrF-sangen: «Ta vare, ta vare på livet!» Derfor trengs KrF. Vi er partiet som tar vare på livet.

Tusen takk for oppmerksomheten, og for det arbeidet dere gjør for å holde denne arven levende. Sammen skal vi fortsette å kjempe for et samfunn som er preget av disse verdiene; nestekjærlighet, frihet og respekten for hvert eneste menneske. Takk for meg!

Les også:

Her på katolsk.no kan du lese min fotoreportasje fra den storslåtte feiringen av tusenårsjubileet på Moster i juni 2024 (gratis, ingen betalingsmur)

På Vimeo kan du LYTTE til denne talen.