Google Analytics

16 desember 2012

Fordyp deg i julemysteriet med en julenovene

JESUSBARNET: … og hun fødte sin sønn,
den førstefødte…

Hva er jul? Hva feirer vi i julen? Hvem er dette barnet og hvorfor ble han født? Fordyp deg i Julens mysterium med Pave Benedikt XVIs betraktninger over Kristi fødsel.


En novene er en kjent bønneform i Den katolske kirke. Det er en bønn som strekker seg over ni dager. Bønnen kan ha svært ulik utforming, med for eksempel tekstlesning, påkallelser, enkle bønnerop og sang. Den eldste kirkelige novene man kjenner til i liturgihistorien er julenovenen.

Novenen til Jesusbarnet nedenfor er utformet av karmelittnonnene i klosteret Totus Tuus i Tromsø. De ber den i år, og du er hjertelig velkommen til å bli med dem. (Du er for øvrig også hjertelig velkommen til å besøke dem hvis du ønsker det.)

Julenovenen starter i dag, 16. desember, og varer til og med 24. desember.


NOVENE TIL JESUSBARNET

1. Mitt hjerte alltid vanker
Ett vers synges hver dag.

2. Lesning fra Pave Benedikt XVIs tekster
Dagens tekst vil bli publisert her på Sta. Sunniva-bloggen hver dag.

3. Stillhet for å meditere over teksten 
Ta deg tid til stillhet og ettertanke.

4. Avslutningsbønn og påkallelse
La oss be: Gud, gi oss å betrakte Barnet og ønske ham, han som er Kristus Herren, velkommen inn til vårt eget jeg, slik at vi kan leve av hans eget liv og vitne for andre om gleden, det nye og om lyset som denne fødselen bringer til hele vår eksistens.
Ved ham, Kristus vår Herre.
Nos cum Prole pia benedicat, Virgo maria!
(Med ditt Barn velsign oss, Jomfru Maria!)

Ny betraktning over julemysteriet hver dag

Dagens betraktning vil bli publisert på Sta. Sunniva-bloggen i egne blogginnlegg hver dag. Den første betraktningen av Pave Benedict XVI (nærmere bestemt hans Urbi et Orbi-tale på Petersplassen 25. desember 2011) finner du i et eget blogginnlegg her.

Følg med og bli med

Under her følger nå "Mitt hjerte alltid vanker" samt en oversikt over hvilke betraktninger over julemysteriet som du har i vente de neste dagene. Følg med, følg med og bli med, bli med!

Helt nederst finner du til slutt en liten tekst med et sammendrag av hva Den katolske kirkes katekisme sier om Jesus "som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria". Hvorfor ble han det?

MITT HJERTE ALLTID VANKER

1. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom,
der samles mine tanker i deres hovedsum.
Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt,
jeg kan deg aldri glemme,velsignet julenatt.

2. Du mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott.
Der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott.
Der kan jeg best besinne hvori min ros består.
Når Jesu krybbes minne, meg rett til hjertet går.

3. Akk, kom, jeg vil opplukke mitt hjerte, sjel og sinn,
med tusen lengselssukke: kom, Jesus, dog her inn!
Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt.
Så skal du blive trolig uti mitt hjerte svøpt.

Oversikt over pavens betraktninger over Julemysteriet

  1. Urbi et Orbi, Petersplassen, 25. desember 2011
  2. Julebudskap, Petersplassen, 25. desember 2008
  3. Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005
  4. Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2005
  5. Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2011
  6. Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2009
  7. Preken til festen for Herrens åpenbaring, Peterskirken, 6. januar 2012
  8. Preken i midnattsmessen, Peterskirken, 24. desember 2006
  9. Onsdagsaudiens, Paul VIs aula, 6. januar 2012
Pavens prekener kan i sin helhet leses på www.vatican.va

Den norske oversettelsen er en uoffisiell norsk oversettelse ved Karmelittnonnene i ”Totus Tuus”, Tromsø og p. Ole Martin Stamnestrø.

Fra Den katolske kirkes katekisme om Trosbekjennelsens ord: 

…som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria…
Guds Sønn ble menneske. Hvorfor ble Ordet kjød? (KKK 457-460)
1. Ordet ble kjød for å frelse oss ved å forsone oss med Gud.
2. Ordet ble kjød for at vi skulle kjenne Guds kjærlighet.
3. Ordet ble kjød for å være for oss et forbilde på hellighet.
4. Ordet ble kjød for å gi oss ”del i den guddommelige natur”.
Les mer i Den katolske kirkes katekisme (KKK)  

”Troen på Guds Sønns sanne inkarnasjon er kristendommens særmerke” (KKK 463).

LES OGSÅ:

Kontemplasjon: ...og da har vi barnesinn


JESUS: "Kom, tilbe ham, Guds under".
Bildet: Jesusbarnet av Fra Angelico (utsnitt)

I sjette del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" oppfordrer legkarmelitt Anne Samuelsen deg til å tilbe Barnet i Krybben, og til å intensivere din adventsforberedelse ved å bli med på å be en julenovene nå i de siste ni dagene før jul.


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r

LES OGSÅ: 

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille 
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far


…..OG DA HAR VI BARNESINN

Gud har et mot og en kjærlighet som overgår all vår forstand. Han hadde mot til å skape oss med fri vilje, med frihet til å fornekte, ignorere og spotte ham – fordi  i denne friheten ligger kjærligheten skjult. 


Uten den frie viljen, ville vi heller ikke ha noen mulighet til å besvare Gud kjærlighet, si JA, som Maria. Vi kunne ikke stadig på nytt innse våre svik og mangler og stadig på nytt velge å vende oss til Ham som bare lengter etter oss.

I sin store kjærlighet legger han seg altså i menneskers hender, som et hjelpeløst barn. Utsetter seg for fare og forfølgelse, sult og fattigdom - også på et åndelig plan fra oss alle, når vi i våre liv svikter i kjærlighet.

Tilbe Barnet i Krybben

JEG SYNGER JULEKVAD:
"O Jesus, du barnlill,
deg lenges jeg så til.
La meg deg se og finne."
Det er en utbredt tradisjon i Kirken å sette av tid til å tilbe Barnet i Krybben i kirken julenatten. Men før dette, vil mange ordenssamfunn intensivere sin advent ved å be en ni dagers bønn, en novene til Jesusbarnet der man forbereder Barnets komme i hjertene.

I Karmel starter novenen søndag 16. desember, og her kan vi alle føle oss inkludert enten vi ber sammen med søstrene eller ikke. Her kan vi la oss inspirere av Guds mot: La oss inspirere til i stadig økende grad, og med stadig større lengsel å ta imot dette barnesinnet.

For som katekismen forklarer det:
”Enten vender vi oss bort fra det onde av frykt for straff, og da har vi trellesinn. Eller vi søker belønning, og da ligner vi leiekarer. Eller vi adlyder for det godes egen skyld og av kjærlighet til Ham som befaler (...), og da har vi barnesinn.

Historisk begivenhet og kontinuerlig prosess

Jesu fødsel er en historisk begivenhet som skjedde en gang for alle og som endret menneskets livsvilkår for alltid! Men Jesu fødsel er som vi skjønner også en kontinuerlig prosess i menneskehjertene.

Hans komme i Betlehem er dyp åndelig veiledning i det å elske og å bli elsket. Ingen av kirkens høytider lar dette skinne så vart og uskyldsmildt igjennom som nettopp Julenatten: Gud skinner i vår sjelelige natts mørke, der han skjuler seg og lar seg tilbe helt uten noen menneskelige gjerninger og attributter, som et første steg på den menneskelige vandringen mot Gud: Helt hjelpeløs, fullstendig i tillit.

Hva den nyfødte lærer oss om bønn

NYFØDT: "Den nyfødte forteller oss alt vi trenger
å vite som nybegynnere på bønnens vei."

Dette er Johannes Aadland Høen, født 16.12.2011.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
, 18.12.2011
Hvilke nybakte foreldre har ikke latt seg gripe av den nyfødtes fullkomne tillit til sine foreldre? Undret seg over barnets første instinktive søken etter næring, idet det legges på morens bryst etter fødselen?

Den nyfødte forteller oss alt vi trenger å vite som nybegynnere på bønnens vei: Fullkommen tillit, fullkommen avhengighet, hyppig tilbakevending til Ham som gir oss nådens melk, og en fullkommen væren i Hans armer. Slik vi ser Jesusbarnet i Josef og Marias armer i stallen, slik skal vår sjel være i Ham.

Guds kjærlighet til oss

Barnet forteller oss også noe om Guds kjærlighet til oss. Hvilke foreldre, som har holdt sitt nyfødte barn, kan slutte å elske det i dypet av sitt hjerte uansett hvordan det skulle utvikle seg?

Alt hva som hender senere, vil være farget av, preget av, beskyttet av denne første kjærligheten mellom foreldre og barn. Slik er det Herren beskytter oss, og slik er det han underviser oss gjennom å la oss betrakte og tilbe det vesle hjelpeløse barnet, så vi sammen med hans mor Maria kan få del i de små, hemmelighetsfulle kjærtegn mellom et elskende foreldrehjerte og det tillitsfulle barnet.

Forskjellen mellom barnlig og barnslig

Men hva er det som hindrer oss? Er det vår uvilje mot å bryte med alt vi har lært om å være voksen? Være sterk, selvstendig, klare seg selv? Eller er det vår kulturs forakt for det svake - og belønning av intellekt, kreativitet og vellykkethet? Hvilket voksent menneske kan ønske seg tilbake til denne ”lave” hjelpeløse plassen som et barn har?

Jeg tror noe av det som hindrer oss, er at vi ikke helt har sett forskjellen på de to begrepene barnslig og barnlig. Jeg vil bruke en av Karmel-ordenens kjente helgener for å illustrere dette, Lille Therese av Lisieux, som bar klosternavnet ”av Jesusbarnet”.

St. Therese av Jesusbarnet

LILLE THERESE: St. Therese av
Jesusbarnet, også kjent som
St. Therese av Lisieux.
Barnekåret skal forklares for oss av denne vesle Herrens tjenerinne, Therese av Jesusbarnet, hun som ikke klarte å gå trappen opp til himmelen, slik de store Helgenene før henne hadde gjort, gjennom kraft og dyder – hun som måtte ta heisen; Herrens kjærlighet, Herrens armer.

Hennes liv beskriver to ”barnemåter”:
1. Den barnslige måten, det gråtende, tyranniske, forkjælte barnet, som hun opplevde seg selv å være inntil hennes andre store omvendelse da hun julenatten i sitt fjortende år gjenvant sitt ”barnesinn”[1].
2. Den barnlige måten, den å alltid være Herrens vesle, lydige barn. Det å gi seg så hen til Hans miskunn, og til en slik grad at hun våger å be om å få bli Jesusbarnets leketøy, den vesle ballen som han kunne ”kaste på jorden, sparke, stikke hull på, la ligge i et hjørne eller trykke mot sitt bryst hvis han hadde lyst til det. Kort sagt: Hun ønsket å ”more den lille Jesus, gjøre ham glad…” hengi seg til hans barnlige innfall.

Den overgivne barnligheten

Og nettopp her er skillet mellom barnets barnslighet og manipulerende eller tyranniske adferd for å oppnå sine ønsker, og den overgivne barnlighet som Therese fikk ta del i: For hva skjer ikke med det vesle Jesusbarnet? Jo, det faller i søvn.

Etter at Therese hadde dradd til Roma sammen med sin far for å overtale pave Leo XIII til å la henne tre inn i Karmelordenen i en alder av 15 år, og ikke fikk den godkjenningen hun håpet på, gikk hun inn sitt unge livs store prøvelse: ”I Roma stakk Jesus hull på sitt lille leketøy, han ville se hva som var inni, og da han hadde sett det og var tilfreds med hva han fant, lot han den vesle ballen trille ned og falt i søvn." [2]

Når Jesusbarnet sover i Krybben

Og her befinner hun seg altså så mange ganger i livet, i åndelig mørke, med Jesusbarnet sovende i Krybben. Og hva trøster hun seg med?: ”Hva gjorde han i sin søte søvn, og skjedde med den vesle etterlatte ballen? Jesus drømte at han hele tiden moret seg med sin leke, at han vekselvis lot den ligge og tok den opp, og at han til slutt, etter at han hadde latt den trille langt vekk, trykket den til sitt bryst og aldri mer ville la den slippe ut av sin vesle hånd.”

Bønnelivets tørke og julestri

Nå i denne adventstiden kan vi altså lære med Therese av Lisieux, at tilbedelse av Barnet i Krybben, og et ekte barnesinn, ikke kan begrenses til følelser av andakt og julestemning. Bønnelivets tørke, julestri, matlaging og spente urolige barn rundt juletre og pakker, trenger ikke å være hinder for vårt barnesinn.

Sammen med Therese av Lisieux, Karmelordenen og hele Kirken, kan vi i denne nådens tid, instinktivt vende oss mot barnet, la det sovende barnet i Krybben vekke mildhet, ro og kjærlighet i denne mørkeste og kanskje også travleste tiden på året.

Å ta del i Guds kjærlighet trenger aldeles ikke være søte følelser, men snarere ligger det i vår vilje til å elske, vilje til å gjøre andre godt, og nå i den kommende høytid: Vilje til å betrakte Barnet og ta imot dets kjærlighet.

En oppfordring

Bli med og be Karmels julenovene! Du kan lese mer om den her.

Bønn

Herre Jesus, vår guddommelige Frelser,
av kjærlighet til oss ydmyket du deg selv
og ikledte deg det vesle barnets skikkelse.
Gi oss den nåde å erkjenne din uendelige visdom
i ditt hellige barnekårs lønndom og fornedrelse,
så vi kan elske deg, lovprise deg og tilbe deg
og slik, ved din godhet å få se din uendelige herlighet,
du som lever og råder med Faderen og den Hellige Ånd,
Gud fra evighet til evighet.
Amen.


Fotnoter

[1] Mitt Kald er at elske. Karmels forlag\Katolsk forlag Danmark. 2004. s 43.
[2] Ibid s 145-146.

15 desember 2012

Ettertanke: Som var i spådom sagt


MARIA MØY: "Maria Møy den reine, bar rosa til vår jord"

Én av de julesangene som virkelig fascinerte meg da jeg var barn, var «Det hev ei rose sprunge». Ikke fordi jeg forstod den, men fordi jeg ante noe. Noe mektig. Noe vakkert. Ante det som i et speil, i en gåte. «Som fedrane hev sunge: Av Jesse rot ho rann.» Rare, hemmelighetsfulle ord.


«Om denne rosa eine er sagt Jesajas ord. Maria møy, den reine, bar rosa til vår jord. Og Herrens miskunnsmakt det store under gjorde som var i spådom sagt.»

Bibelen er full av hemmelighetsfulle ord. Som for eksempel dagens profeti fra Jesaja om den rettferdige kongen: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter.» (Jes 11,1) Der har du «Jesse rot» fra sangen. Isai (Jesse) er faren til Kong David. Og hvem er den rette arvingen til Davids trone, hvem skal komme når bare stubben står igjen av Davids kongedømme? Jesus Kristus, «Davids sønn» (Matt 1,1).

Det gamle testamentet og Det nye testamentet henger uløselig sammen. «Skriftene vitner om meg», sier Jesus (Joh 5,39).

Har du egentlig satt deg inn i i hvilken grad Jesus oppfyller profetiene fra Det gamle testamentet? Jeg kan love deg en overveldende opplevelse. Og bare så det er sagt: Her snakker vi ikke om generelle spådomsvendinger, men om et profetisk detaljnivå av en annen verden.

I «En liten katolsk bønnebok» finner du en oversikt over 68 av de mest kjente profetiene og de tilhørende nytestamentlige oppfyllelsene. Å se dem samlet er til å få gåsehud av. Det bare åpner seg: Jesus ER virkelig den frelseren som var blitt varslet gjennom århundrer før han kom «ved myrke midnattstid».

«Me syng i englelag: No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.» Ære være Gud i det høyeste!


Først publisert i avisen Vårt Land 22. desember 2011


ETTERORD

Jeg vil få benytte anledningen til å heie fram alle Norges glade amatørkor som i disse dager holder adventskonserter og synger de nydelige, tradisjonelle norske julesangene. Jeg er stolt av dere! Nedenfor her kan du høre Eggkleiva Mannskor fremføre Det hev ei rose sprunge.


14 desember 2012

Ettertanke: Jesu modige innvandrerstammor

SKJØNNE RUT: Min heltinne.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg falt for henne på El Campanario, den vakre sjømannskirken som ligger på Costa del Sol i Spania. Hun stod der og plukket kornaks i den gamle klosterhagen, og var kun 120 cm høy, laget av kunstneren Carl Ludvig Jacobsen i 1884.


Den nydelige lille statuen av Rut finnes bare i tre eksemplarer i hele verden. Ett av dem tilhører altså Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet. Et annet står på Slottet i Oslo. Hun hører hjemme der, Rut – både i Sjømannskirken og på Slottet.

EL CAMPANARIO: Norsk sjømannskirke på Costa del Sol.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hun hører hjemme i Sjømannskirken fordi modige Rut krysset nasjonale grenser lenge før den slags var vanlig. Hun, moabittkvinnen, vet alt om hvordan det er å bosette seg i et fremmed land. Du kan se det i ansiktet hennes. Hvis du noen gang besøker El Campanario, så bare stå der og se på henne. Ta henne inn. Mildheten. Roen hun har. Hvis du ikke kjenner historien hennes, så les den i Ruts bok i Bibelen. Hele boken er unnagjort på under fem sider.

Men Rut hører altså like mye hjemme på Slottet. Rut innvandret nemlig til Betlehem der hun giftet seg med Boas og ble oldemor til byens nest mest berømte sønn: Kong David. Dermed er hun også stammor til byens mest berømte sønn, nærmere bestemt H.M. Kong Haralds konge: Jesus Kristus – Kongenes Konge.

I det første kapittelet i Det nye testamente kan du studere Jesu ættetavle. Da oppdager du at i de 42 ætteleddene fra Abraham til Jesus er det bare fire kvinner som er nevnt. Rut er én av dem. Uten Ruts mot og store kjærlighet hadde det ikke blitt noe Jesus-barn. Uten innvandrerkvinnen Rut, ingen jul, rett og slett.

Derfor er Rut min heltinne. Fordi hun elsket Gud og handlet etter hans vilje. Fordi hun våget å satse. Dermed gjorde hun det mulig for Guds Sønn å bli akkurat det mennesket han skulle bli i Betlehem 30 generasjoner senere. Takk, Rut!


Første gang publisert i avisen Vårt Land onsdag 21. desember 2011

KLOSTERHAGEN: Finnes i dag på grunn av Rut. Uten Rut, ikke noen Jesus, ikke noe kloster som kunne bli norsk sjømannskirke på Costa del Sol. El Campanario kjennetegnes av tidebønner, kunst og klosterstemning i en levende sjømannskirke med overnattingsmulighet i vakre gjesterom.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2004
RUSTIKK KLOSTERSTEMNING: Vakre gjesterom. Uten radio og tv. Bli med på tidebønnene i stedet, du. Ta deg en svømmetur i hagen (kirken har eget basseng), finn roen på biblioteket eller finn deg noen nye venner på patioen. El Campanario har en helt særegen atmosfære.
Foto: Sjømannskirken


12 desember 2012

Ettertanke | Barna sendt fra Gud


Det handler om fire av Guds viktige, utvalgte kvinner denne uken: Sara, Hanna, Rut og Maria. Alle tok de imot barn som var sendt fra Gud, barn som skulle få en helt spesiell plass i verdens viktigste historie: Frelseshistorien.


Absolutt alle mødre er medarbeidere i Guds skaperverk på en unik måte; de er fortsatt det eneste stedet i verden at mennesker blir til. Uten Sara, Rut og Maria – ingen Jesus Kristus. Ikke uten Hanna heller, forresten. Det er henne det handler om i dag.

Hanna var barnløs. Hun ba og ba i årevis, men «Herren hadde lukket hennes morsliv.» (1. Sam 1,5) I dagens tekst går hun opp til Herrens tempel. «I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. Hun ga et løfte og sa: «Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid»» (1. Sam 1,10-11).

Og endelig får Hanna bønnesvar. «Før året var omme, ble hun med barn og fødte en sønn» (1. Sam 1,20).

Barnet som Hanna fødte, profeten Samuel, skulle få en helt spesiell plass i Israels historie. Noe av det viktigste han gjorde, var å salve gjetergutten David til å bli konge. Og som kjent: Uten Kong Davids slekt – ingen Jesus. Bare les Jesu ættetavle (Matt 1,6).

Med det samme du har Bibelen fremme: Slå opp i Første Samuelsbok og les Hannas nydelige lovsang i kapittel 2. Som en forløper for Maria står hun i tempelet og synger sitt Magnificat. Sammenlign selv, med Marias lovsang i Luk 1, 46-55.

Oppdag de forunderlige parallellene og bli smittet av gleden deres. Hanna: «Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft.» (1. Sam 2,1) Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.» (Luk 1, 46f).

Les, be og ha en god adventsdag sammen med Hanna og Maria i dag.

10 desember 2012

Poetica: "Berre dette" av fr. Arnfinn Haram


I DEN STILLE VINTER: Fr. Arnfinn Harams grav (t.v.) på Vestre Gravlund.
Bildet er tatt i dag, 10. desember 2012.
Foto: Øivind Østang

I dag er det nøyaktig et halvt år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde. Da jeg fikk dødsbudskapet var jeg ved hans elskede Selja - den heilage øya. I morgen skal jeg dit igjen. Ut til havet som han elsket. 


Jeg drar for å delta på i interimstyremøtet for Selja kloster- og pilegrimssenter. Der ute ved Selja og Stadthavet kommer jeg til å tenke på fr. Arnfinns kjærlighet til havet og til Gud, og lese diktet hans "Berre dette".

SE GUD: Fr. Arnfinn ved havet.
"Berre dette ventar eg på:
sjå Gud"
Nå ser han.
Nå venter han ikke lenger.
Foto: Fr. Haavar Simon Nilsen

BERRE DETTE


Berre dette kan eg no:

gå ved havet

lange strender fram

lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:

stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:

Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:

sjå Gud

HER DØDE HAN: Øivind Østang skriver: "Her måtte pater Arnfinn Haram gå av sin trofaste treningsracer for siste gang, 10. juni. Det er bare noen hundre meter før utforkjøringene til Damtjern og videre til Åsa, som han gledet seg til etter drøye moter opp fra Sørkedalen. Siden har venner reist kors - omtrent der Sandviksdalen kommer ned fra Stubdalsflaka mot Storflåtan på Krokskogen. Og på graven hans på Vestre gravlund spenner kransene fra Oslo katolske bispedømme til Klassekampen."
Foto: Øivind Østang, juni 2012

LES OGSÅ:

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram
Kommentar: Bror Arnfinns profetiske tale (med bilder fra begravelsesdagen)

09 desember 2012

Ettertanke: De lo av Gud

GUDS TID: "Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste. Han så opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham. Da han så dem, sprang han dem i møte." (1. Mos 18,1-2)

Gud har ofte en slitsom tendens: Han kommer lenge etter at du har gitt opp.


Ta Abraham, for eksempel. Han fikk flere løfter fra Gud. Her er to av dem: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk» og «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1. Mos 12,3). Det første løftet måtte han vente i 25 år på. Det andre løftet var en profeti om Jesus – et løfte som altså først ble oppfylt 1800 år senere. Noen ganger er det vanskelig for oss kortlevde å måtte leve med at «For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» (2. Pet 3,8)

Sara var en av dem som ikke hadde det lett. Måned etter måned håpet hun på at hun skulle bli gravid. 24 år gikk og håpet forsvant. Abraham var blitt 99 år gammel og «Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis» (1. Mos 18,11).

Da Gud endelig gjentok løftet om at Sara skulle få barn, fremstod hele opplegget som… latterlig. «Da kastet Abraham seg til jorden og lo.» (1. Mos 17,17) «Og Sara lo med seg selv» (1. Mos 18,12).

Men Gud kan alt. Alt.
Og han er trofast. Når han lover noe, så holder han det. Alltid. «Herren sa til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for Herren?»» (1. Mos 17,13f) Og ganske riktig: «Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn på hans gamle dager.» (1. Mos 21,1f)

1800 år senere fikk en jomfru – av Abrahams ætt – besøk av en engel.
Engelen Gabriels siste ord til Jomfru Maria ligner veldig på Guds ord til Abraham: «For ingen ting er umulig for Gud.» (Luk 1,37) Maria lo ikke og hun tvilte ikke. I stedet svarte hun «La det skje med meg som du har sagt.» Og det utrolige skjedde i samme øyeblikk: Maria unnfanget Guds Sønn, Jesus Kristus, Verdens Frelser.

Gjennom Abraham, Sara og Maria ble hele jorden velsignet. Gud holdt de umulige løftene. Han gjør jo alltid det. Det tar bare noen årtusener av og til – eller noe som føles som det.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 19. desember 2011

08 desember 2012

Primstaven | Vakre Maria Immaculata

MARIA: 8. desember feirer vi festen for Jomfru Marias uplettede unnfangelse, «Immaculate Conception Beatae Mariae Virginis»

I dag har vi nok en gang feiret en av disse vakre Maria-dagene som ofte blir misforstått av protestanter - nærmere bestemt festen for Marias uplettede unnfangelse.


Det er sent på natt, så jeg skal fatte meg i korthet: Allerede den tidlige kirke og middelalderens kirke lærte at Gud bevarte Maria fri fra arvesyndens plett helt fra hennes unnfangelse i mors liv. Dette kalles hennes Uplettede unnfangelse. I Den katolske kirke har dette formelt vært et dogme siden 1854, det vil si en trossannhet som alle katolikker er forpliktet på. 

Frelst av Jesus

La meg presisere: I likhet med alle andre mennesker har Jomfru Maria mottatt all nåde gjennom Jesus Kristus. Også Maria ble frelst gjennom Kristi offerdød, ved Jesu frelsesverk alene.

Gud lever i evigheten og vet alt på forhånd, derfor kunne han på forhånd befri Maria fra arvesyndens plett. På den måten gjorde Gud Faderen henne til en ren og verdig mor for sin sønn, det inkarnerte Ordet.

YDMYKE MARIA: "Marias storhet består i at
hun ønsker å opphøye Gud, ikke seg selv."
(Pave Benedikt XVI)

Ikke gudinne

Maria er et ydmykt menneske. Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. Vi katolske kristne ser ikke på Maria som en gudinne, vi har aldri gjort det, og vi kommer aldri til å gjøre det.

Og nei, det at Maria ble unnfanget uten arvesynd, betyr slett ikke at Maria er "født av en jomfru". Tanken om at Marias mor var jomfru er tvert imot fordømt som vranglære (i 1677). Les selv på www.katolsk.no, eller i det pålitelige, katolske leksikonet New Advent.

Adams datter og Guds mor

Når det gjelder Marias mest misforståtte tittel, "Guds mor", skriver jeg mer om den i en kort tekst her på bloggen min. Maria skal æres, ikke tilbes, og hun er ikke mor til Gud fra evighet av. "Guds mor" betyr simpelthen at hun er moren til Jesus, som er Gud. Å kalle Maria for Guds mor er derfor en av de sterkeste Kristus-bekjennelsene vi har.

Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall. 


PRIMSTAVEN: Den gamle norske merkedagen "Marias uplettede unnfangelse" var en stor festdag i Norge. På de fleste primstavene er dagen merket av med en krone - en krone til Himmeldronningen (Åp 12,1-5).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

Ettertanke | Du velsignede Maria - en andakt om høytidsdagen "Jomfru Marias uplettede unnfangelse". En smakebit: "Når vi minnes Marias unnfangelse i adventstiden, blir vi minnet på den unike og helt avgjørende posisjonen i frelseshistorien hun har. Samtidig blir vi minnet på hvordan vi alle er kalt til å være Maria-er. Vi er alle kalt til å være mennesker som lar Guds Ord få bli kjød og virkelighet i oss – mennesker som bærer Kristus inn i verden."

07 desember 2012

Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad

MODERKIRKEN: – Den katolske kirke er mer kvinnelig i sitt vesen. Kirken er vår mor, og Maria og de andre kvinnelige helgenene er sterke figurer, sier Ragnhild Helena Aadland Høen, her sammen med sønnen Johannes (1).

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

 

Redaktøren for tolv menighetsblader i Bergen ringte og ville ha et intervju med meg. Det fikk han. Resultatet kan du lese i statskirkens menighetsblader i Bergen - og her på bloggen.


Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor, redaktør for fellessidene i menighetsbladene i Arna/Åsane prosti og Fana prosti. Bladet sendes ut til alle husstander i tolv sogn.
Publisert etter avtale med Hafskor.


Katolsk julefeiring:

– Kjærligheten til Maria er himmelsk matematikk


– Jeg var veldig redd for Maria, og måtte nærme meg henne varsomt, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. Det er nå snart fem år siden hun gikk ut av Den norske kirke og inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap.


Høen er opprinnelig fra Haugesund, men bor nå i Ytre Sandviken sammen med mann og fire barn i alderen 1-7 år. Mange kjenner nok navnet hennes fra nettstedet Barnevakten, der hun en tid var redaktør. Nå er hun kateket i den katolske St. Paul menighet, i tillegg til at hun skriver frilans for flere katolske blader.

Kom hjem 

– Hva lå bak at du konverterte?

– De to viktigste tingene var å få del i troens fylde og kirkens enhet. Det er det Den katolske kirke som forvalter.

– Du føler deg mer hjemme der?
– Ikke bare mer hjemme, men at jeg er kommet hjem. Jeg tror at Den katolske kirken har rett når den sier at den er den historiske kirken som Jesus grunnla.

– Kommer du fra en kristen familie?
– Ja, en aktiv statskirkefamilie.


De helliges samfunn 

– Hvordan reagerte de?
– Mine venner og folk i egen generasjon har reagert entydig positivt. Men mine foreldre er av en annen generasjon. De vet at noe er sant. Hvis katolsk tro er sann, angår det dem også. Så derfor er mitt valg mer utfordrende for dem. Men de er veldig glad for at jeg fortsatt er kristen, og de kom i kirken da jeg konverterte.

– Er det en annen måte å tro på?
– Nei, troen er akkurat den samme, bare i en enda rikere og mer fyldig utgave.

Det er likevel en del ting som er annerledes. Når katolikker bekjenner seg til De helliges samfunn, så består dette også av de som har gått foran og som allerede er i himmelen. Katolikker tror at disse kan gå i forbønn for oss. Den første av disse er Maria, Jesu mor.


JOMFRU MARIA OG JESUSBARNET:
– En god mor vil alltid gjøre slik
at du blir mer glad i hennes sønn,
sier Ragnhild Helena Aadland Høen.

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

Guds mor 

– Hvor viktig er hun for deg?
– Jeg hadde fått mange advarsler om at Maria ville ta fokuset bort fra Jesus, så jeg var veldig redd for henne, sier hun.


– Men nå opplever jeg det motsatte. Maria fører meg til Jesus. Den jordiske tankegangen er at kjærligheten til andre tar vekk kjærligheten til Gud. Men dette er himmelsk matematikk. En god mor vil alltid gjøre slik at du blir mer glad i hennes sønn.
Du ser det også i ikonene, der Maria alltid peker på Jesus eller slår blikket ned mot han. Det handler alltid om Jesus, aldri om henne.


Egne helgener  

Det å be en helgen om forbønn sammenligner hun med å be en venn om forbønn.
– Jeg har flere venner å henvende meg til, kan du si.
– Har du en egen helgen?
– Jeg har mange.
En av disse er navnesøsteren St. Ragnhild, som var dronning i Sverige da landet ble kristnet. En annen er St. Helena, mor til keiser Konstantin, som sørget for at Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem ble bygget. Da Høen ble «fermet» (katolsk konfirmasjon, red. anm.), tok hun mellomnavnet Helena.


Frelst ved Jesus 

– Det lutherske menneskesynet sier at mennesket er hundre prosent gjennominfisert av det onde. Det er lite katolsk, sier hun.
– Da kan jeg bare bli rettferdiggjort ved at Kristi rettferdighet blir tredd utenpå meg som en kappe. Gud vil da bare se Jesus, slik at jeg blir frelst. Den katolske kirken sier også at synden er en realitet i mennesket, men den holder likevel fast ved at jeg skal bli gjort hellig. «Bli forvandlet, vær fullkommen» sier Jesus. Det som er likt i katolsk og luthersk tankegang, er at man blir frelst ved nåde alene, ikke ved egen fortjeneste, og kun på grunn av Jesus.


Skriftemålet  

– Denne nåden tar vi imot på en spesiell måte gjennom kirkens sakramenter.
– Hvor ofte går du til skrifte?
– Minst en gang årlig. Den mest radikale frigjøringen jeg har opplevd noen gang kom da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke og gikk gjennom generalskriftemålet. Da skal du bekjenne alle syndene du kan huske at du har gjort. Det føltes som om ånden ble satt fri, også i betydningen pust. Jeg pustet friere. Det var helt fantastisk.

 

Midnattsmessen

– Hva med juletradisjoner i Den katolske kirke? Er disse de samme?
– Den lutherske kirke har tatt vare på mange katolske tradisjoner, sier hun.
– Advent er et godt eksempel. En katolsk venninne fra USA opplever Norge som et katolsk land fordi vi har tatt vare på så mange katolske tradisjoner.
Mange norske høytidsdager har fortsatt katolske navn, og det at førjulstiden er kledd i lilla er også katolsk. I USA er alt rødt før jul. Hjemme hos familien Høen er adventstiden en åndelig forberedelsestid, med midnattsmessen som det store vendepunktet før julefeiringen.
– Da starter alt på nytt. Det er en fantastisk rikdom i den katolske liturgien i den hellige natten.

 

Sterke kvinner  

– Den katolske kirken er likevel svært konservativ. Dere henger fortsatt etter i synet på kvinnelige prester og seksualitet?
– Jeg opplever dette tvert imot som veldig frigjørende. Det er helt uaktuelt med kvinnelige prester, og alt samliv utenfor ekteskap er synd. Siden dette er heldefinert, trenger vi heller ikke å bruke noe tid på å diskutere det. Men Den katolske kirke er mer kvinnelig i sitt vesen. Kirken er vår mor, og Maria og de andre kvinnelige helgenene er sterke figurer. Kvinner er ofte mer hemmet i det lutherske organisasjonslandskapet, der de i mange sammenhenger ikke kan ha lederansvar. I Den katolske kirken kan de derimot være alt unntatt prester. 


IKON: Maria slår blikket ned mot barnet sitt.
Det handler alltid om Jesus, aldri om henne.

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

Rødvinskatolikker  

– Og presten må leve i sølibat. Er ikke dette et stort og vanskelig krav overfor et enkeltmenneske?
Det oppleves som en stor gave at presten har gitt hele seg til menigheten. Han ofrer seg for oss. Det trenger en prest å gjøre. Har han familie, er ikke dette lenger mulig. Da blir de hans første plikt, ikke menigheten.

– Dette høres litt gammeldags ut?
– Ja, men samtidig så omfavnes jo Den katolske kirken av radikale intellektuelle i Oslo. De kalles ofte for rødvinskatolikkene.

– De er vel mest opptatt av fargene og kunsten?

 – Vi har et sterkt fokus på kunst, kultur og skjønnhet. Men de tiltrekkes også av kirken med intellektet. Vi omfavner tanken og fornuften. Selv om vi har noen definerte dogmer så tenker vi veldig fritt.

Evolusjon og skapelse  

– Hvordan ser dere på evolusjon og skapelse?
– Gud er Skaperen av alt synlig og usynlig. De to skapelsesberetningene i Bibelens to første kapitler er imidlertid ikke naturvitenskapelige beretninger, forklarer hun.


I den første fortelles det at Gud skaper mennesket ut av intet bare ved sitt ord. I den andre skaper han mennesket av jord.
– Bibelen forteller med andre ord at Gud skapte, ikke hvordan han gjorde det. Kirken har dogmer innenfor troslæren, ikke innenfor naturvitenskapen. 


Naturlig familieplanlegging  

– Aids-epidemien har vist at mange mennesker kan reddes ved å dele ut kondomer. Er ikke det en god ting?
– Sex med kondom ender med svangerskap for 10-20 prosent av parene i løpet av et år. Det er heller ikke bra at mange som ellers ikke ville hatt sex utenfor ekteskapet, gjør det fordi de føler seg trygge. Kirkens prevensjonslære er bare for ektepar. For dem anbefaler kirken naturlig familieplanlegging, som er like sikkert som p-piller, men uten bivirkninger. 


Sannheten, veien og livet

Høen skriver om dette og mer til på sin egen blogg, www.stasunniva.blogspot.com. Målet med denne er å formidle levende og alminnelig kristen tro til alle.

– Mange tror at katolisisme er en annen religion, noe jeg i grunnen forstår godt. 500 år med antikatolske lutherske vrengebilder har satt sine spor.  


- Jeg var selv veldig skeptisk, men var heldig og møtte levende menigheter. Så jeg satte meg inn i den katolske troslæren, og fikk en sterk opplevelse av at dette er mitt, dette er slik jeg tenker. Jesus sier at «jeg er sannheten, veien og livet». Det er denne sannheten jeg omfavner. Jeg har aldri opplevd meg så fri som etter at jeg ble katolikk.

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor, redaktør for fellessidene i menighetsbladene i Arna/Åsane prosti og Fana prosti. Bladet sendes ut til alle husstander i tolv sogn.
Publisert etter avtale med Hafskor.


Etterord om den katolske tankefriheten


Journalisten ønsket å komme innom svært mange emner i sitt intervju, noe som nødvendigvis må gå utover dybde- og presisjonsnivået. 


Nesten hvert eneste av temaene som tas opp her hadde egnet seg for et helt intervju i seg selv. Det er mye jeg kunne tenkt meg å si mer om, men jeg tror jeg nøyer meg med å presisere bare ett poeng i denne omgang: Tankefriheten.

Jeg er sitert slik: "Det er helt uaktuelt med kvinnelige prester, og alt samliv utenfor ekteskap er synd. Siden dette er heldefinert, trenger vi heller ikke å bruke noe tid på å diskutere det." Legg merke til at jeg sier "trenger". Vi KAN selvsagt diskutere alt, men takk Gud, jeg trenger ikke gjøre det hele tiden.

Personlig er jeg for eksempel skikkelig lei av kjønns- og legningsdebatter etter min tid i statskirken, og jeg må innrømme at det føles veldig frigjørende å heller kunne bruke tiden min på å diskutere andre emner. Men for all del, det er fritt frem for alle katolikker (og andre) å lufte tankene sine høyt. Gud har gitt deg fornuften for at du skal bruke den. Tanken er fri, du kan og skal tenke fritt og kritisk. Du kan bare ikke gjøre krav på at alt du kommer fram til ved egen tankekraft er sann og sunn kristen lære.