Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Sakramentene. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sakramentene. Vis alle innlegg

06 juni 2021

Preken | Corpus Christi – Kristi legemsfest på Sta. Katarinahjemmet

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag feiret vi festen for Kristi legeme og blod, Corpus Christi. Få med deg p. Øystein Lunds preken om nattverden her!


Jeg er utrolig takknemlig for at Sta. Katarinahjemmet fortsatt organiserer utendørsmesser i hagen. Denne uken er det bare lov med 20 personer på innendørs messer i Oslo, og 30 personer på utendørsmesser. Derfor er det ikke nok at bare menighetskirkene tas i bruk, selv om man feirer mange messer om dagen. Takk og lov for dominikanerinnene på Katarinahjemmet på Majorstua!

Her følger p. Øystein Lunds manus til dagens preken. Det er jo ofte slik at en prest blir inspirert av Den Hellige Ånd underveis og legger til noen setninger og ord som ikke står i manus. Slik var det også i dag, men her er iallfall det viktigste som ble sagt i prekenen i dag, på festen for Kristi legeme og blod, Corpus Christi, 6. juni 2021.

Bare før du begynner: I Den katolske kirke har nattverden mange navn, siden kjært barn har mange navn. De tre vanligste navnene er: Eukaristi, kommunion og det allerhelligste sakrament. Når p. Øystein snakker om eukaristien, er det altså rett og slett nattverden han snakker om.

Eucharistien

Prekentekst: Mark 14,12–16.22–26 
Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod.

Det er forbausende hvor mange det er som synes å tro at alt det som Jesus sa er lett å forstå. Ofte henvises det til Bergprekenen og ikke minst Fader Vår. Selv et barn kan forstå det, sies det. Men man bedrar seg selv når man tror at man har forstått meningen bare man har forstått ordene.

Det nye testamente gir oss et annet bilde. Lite er vel mer iøynefallende enn at Jesus stadig ble misforstått. Få, om noen i det hele tatt, forsto hans ånd. Selv de som sto ham nærmest og elsket ham fant det vanskelig å følge med. Ofte ristet de på hodet eller stilte spørsmål som røpet hvor lite de hadde forstått av det han sa. Jesus utfordret mennesker til å forsøke å se verden fra nye perspektiver. Ja endog fra Guds perspektiv.

Teksten vår i dag er et eksempel på dette. Den ytre rammen er enkel nok, men man misforstår det hele om man tror at det bare er en følelsesladet avskjedsstund sentrert omkring et vakkert minnemåltid med litt brød og en kalk med vin

Vi kjenner til at liknende tilstelninger var sed og skikk blant andre folkeslag og i andre deler av verden. Syrerne, for eksempel, fulgte et høytidelig ritual når noen skulle ta ut på en reise. Han som var i ferd med å reise samlet sine venner omkring seg for å forsikre dem om sin vedvarende hengivenhet. Han satte frem mat, og med egen hånd skjenket han vin til hver av gjestene. De skulle vite at hvor langt han enn reiste fra dem, var hans hjerte for alltid deres. 

Det kan virke som om det var akkurat det som skjedde på salen i Jerusalem da Jesus tok avskjed med sine disipler. I det ytre, ja; men det skjedde noe under overflaten som bare troen kan oppdage.

"For det tredje er nattverden føde for sjelen. Som vi nærer og styrker vår kropp med materiell føde, blir vårt indre menneske fornyet og styrket idet vi mottar hans hellige legeme og blod. Uttrykket for dette i oldkirken var cibus viatorumvandringsmannens nistemat." (p. Øystein Lund).

Vi kan vel ikke gjøre stort mer enn å gjette hvordan disiplene opplevde denne avskjedsstunden. For de visste det var en avskjed som var på gang. Uvissheten må ha vært knugende som om en tung sky hadde senket seg ned over dem. At Mesteren nå tok avskjed med dem, forsto de; men de kunne ikke se inn i fremtiden, bare ane og føle. De skjønte ikke da at Jesus forsøkte å gjøre det begripelig for dem at dette ikke var en endelig og ugjenkallelig avskjed. Han skulle fortsatt være hos dem og nær dem, men på en annen måte: «Dette er mitt legeme.»

Som de grundet på disse ordene i tiden som fulgte etter at langfredagens mørke hadde veket for påskemorgenens soloppgang begynte det å demre for dem at det var mer enn blott og bar symbolsk tale. Det var et sakrament hvori han forpliktet seg til å gi dem ikke bare hjelp og støtte for tiden som lå foran, men seg selv, sitt eget liv. Så er det ikke underlig at «brødsbrytelsen» straks ble det sentrale punkt i den unge kirkes samlinger og gudstjeneste.

Kloke mennesker har sagt at kristendommen er den «mest materialistiske» av alle religioner. Det bygger på at kristendommen forholder seg positivt til materien, til Guds skapelse. Den avskriver ikke det materielle som noe ondt og uvedkommende. 

Det materielle kan være et redskap i åndens tjeneste. Ja, det synes å være en helt nødvendig bestanddel i åndens tjeneste. Det beste bevis på denne sannhet er at Kristus selv ble «kjød». Etter sitt vesen er derfor kristendommen en sakramental religion. Kirkens sakramenter er ikke noe man kan velge eller vrake hvis man vil være en kristen: de er en konstituerende faktor i kirkens tilblivelse og fortsatte liv i verden.

I den hellige nattverd tar Kirkens herre i bruk materielle ting som bærere av hans nåde og gave. «Ta og et,» sa han. Hvis elementene ikke var annet enn symboler, kunne man nøye seg med å beskue dem. «Symboler er ikke for å etes.»

I Eucharistien er Kristus både vert – og føde.
 
Under eukarisitiens liturgi kom det solide vindkast som tok så godt tak i de gamle almetrærne at de delte raust av frøene sine. Frøene blir kalt "vingenøtter", fordi de flyr. De blir også kalt "almepenger", siden de er i myntstørrelse. Iallfall: Almefrøene ligner unektelig på små, hvite hostier der de daler ned fra himmelen, som manna, som "Brødet fra Himmelen".
F

Nattverden er ikke noe som kirken selv har funnet på, for den hviler på Jesu ord og bud: «Gjør dette!» Og det er hans ord som gjør nattverden til hva den er: et sakrament.

For kirken og for den enkelte kristen betyr nattverden i det minste fire ting:

1. Den er et måltid som ihukommer Kristus. «Gjør dette til min ihukommelse,» sa Jesus. Hver gang vi bryter brødet blir hans smertefulle død på korset for vår skyld – nærværende for oss. Slik brødet blir brutt, ble hans hellige legeme brutt, og vinen i kalken minner oss om blodet som ble utøst i vårt sted. Vi har så lett for å glemme og behøver å bli minnet igjen og igjen hva vår frelse kostet ham. I dette sier vi også at Kristi offer blir frembrakt for oss – for at vi skal være samtidige med dette offer – og bli omfattet av det hans offer gav av goder for oss.

2. Nattverden er også et takkoffer. I oldkirken brukte man som regel denne benevnelsen (eucharistia) når man talte om nattverden. Den er en lovsang og et takkoffer, hvori vi forener oss med vår yppersteprest og bringer Gud et hellig og velbehagelig offer. Derfor er liturgien fra ende til annen preget av lovsang og takk.

3. For det tredje er nattverden føde for sjelen. Som vi nærer og styrker vår kropp med materiell føde, blir vårt indre menneske fornyet og styrket idet vi mottar hans hellige legeme og blod. Uttrykket for dette i oldkirken var cibus viatorum, vandringsmannens nistemat. Det vår frelser skjenker oss i nattverden er ikke noe mindre enn ham selv, hans eget liv. Og den nåde vi her får del i – bidrar til vår helliggjørelse.

4. For det fjerde er nattverden et samfunnsmåltid, bordfellesskapet av alle som hører Kristus til. Vi spiser det samme brød og drikker den samme kalk og forener oss med alt Guds folk på jord og den himmelske hærskare for Guds trone. Den er ikke bare tegnet på vår enhet i Kristi legeme, men et middel til å utdype og forsterke denne enhet. Kirkens enhet er ikke ønsketenkning, men et faktum. Vi er alle døpt med én Ånd til å være ett legeme. Og derfor handler ikke kommunionen først og fremst om mitt møte med Kristus – men om hans møte med oss.

I østkirkens liturgi innledes trosbekjennelsen med at presten sier: «La oss elske hverandre og sammen bekjenne vår hellige tro.» Vakrere kan det ikke sies, for det er i den ånden vi sammen mottar Herrens legeme og blod.

(Her sluttet dagens preken, og vi gikk direkte over til trosbekjennelsen.)
  
I nattverden gir Jesus oss seg selv.
(For øvrig: I dag var tre hunder med på messen. Det gikk fint, ingen av dem forstyrret.)

Etter messen, sett fra alterets perspektiv.

Nydelig nattverdskalk!
"Dette er mitt blod", sier Jesus.
På latin: "Sanguinis mei" - "mitt blod".


Almefrøen kalles også for "almepenger". Også der er de en parallell til nattverdsbrødet, som jo har form som penger fordi nattverdsbrødet, Livets brød, er løsepenger som kjøper oss fri fra syndens straff, fra døden.

Også Katarinahjemmets margeritter har pyntet seg med almefrø i anledning Corpus Christi-festen.

Jammen meg. Inn gjennom soveromsvinduet hjemme kom det flyvende tre almefrø. 

Har du noen gang lurt på hvorfor brødet du får under nattverden ser ut som det gjør? Hvorfor er det så flatt, og hvorfor er det rundt?

Det er flatt fordi brødet som Jesus innviet under det siste måltidet var et uvanlig brød. Det var nemlig brødet fra påskefesten, de usyrede brøds høytid. Usyret brød er helt flatt, som et flattbrød, som et nattverdbrød.

Men hvorfor er det rundt? Fordi det har formen av et pengestykke, nærmere bestemt en løsepenge. Når noen er i fangenskap må du betale løsepenger for å få satt dem fri. Bibelen forteller at mennesket er fanget av synden, og at det bare kan kjøpes fri av Jesus, han som selv er løsepengen (1. Tim 2,5-6). Det er ham du mottar i brødet – i løsepengebrødet.
Jeg skriver mer om det her, i bloggposten Ettertanke - Løsepengebrødet.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

23 mars 2021

Ettertanke | Kristi blod roper

Presten synger: "Troens mysterium."
Alle synger: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Presten: "Derfor minnes vi hans død og oppstandelse, og vi bringer deg, Herre, livets brød og frelsens kalk og takker for at du holdt oss verdige til å stå for ditt åsyn og tjene deg.

I ydmykhet bønnfaller vi deg, at vi som får del i Kristi legeme og blod,
må samles til ett av den Hellige Ånd.

Kom i hu, Herre, din kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave Frans og vår biskop Bernt og med hele ditt presteskap.

Kom også i hu våre brødre og søstre som sov inn i håpet om oppstandelsen,
og alle som har forlatt denne verden.
Ta dem inn i lyset fra ditt åsyn.

 Forbarm deg over oss alle, så vi får del i det evige liv
sammen med Guds mor, den salige jomfru Maria,
den salige Josef, hennes ekteviede,
de salige apostler og alle hellige som gjennom alle tider levet i ditt vennskap.

Gi du oss å prise og forherlige deg ved din Sønn, Jesus Kristus."

 Prestene synger:

"Ved ham og med ham og i ham
tilkommer deg, Gud, allmektige Fader,
i Den Hellige Ånds enhet
all ære og herlighet
fra evighet til evighet."

 Bildet er tatt under høymessen i St. Dominikus kloster i Oslo skjærtorsdag 2019.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Da jeg begynte å gå i den katolske messen, var det ett messeledd som grep meg spesielt. Det var under nattverdsliturgien, når hele menigheten synger sammen: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer». Det er så vakkert og så sterkt!


Først senere gikk det opp for meg at dette messeleddet, i likhet med nesten hele den katolske liturgien, bare er en parafrase av en bibeltekst, i dette tilfellet 1. Kor 11,26: «For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.»

Gjennom det reelle nærværet av Jesu kropp og blod i nattverden (realpresensen), forkynner vi Jesu død. «Ikkje som eit blott og bart faktum, som ein dødsannonse, ein nekrolog, men at det er ein offerdød, ein sigerdød; for «med sin død overvann han døden»,» sa dominikanermunken Arnfinn Haram i sin preken skjærtorsdag i 2012.

«Her er hans blod som ropar sterkare enn Abels blod, eit rop som overdøyver Satan, anklagaren, og alt og alle som vil anklage oss! Vi forkynner det for alle menneske, for all verda: Her er han som elskar alle, grenselaust, inntil døden, han som ved å overgje seg, som ein slave, ja, som eit offer, inntok plassen ved Guds høgre hand og som har all makt i himmel og på jord! 

Her er han, og vi seier: «Se Guds Lam, se han som tar bort verdens synder: Salige er de som er kalt til Lammets bord!» Dette forkynner vi, dette proklamerer vi, dette held vi fram. I liturgien, og i all vår tale og i alt vårt liv, trass alle motseiingar og meingar, trass våre synder og våre svik: Herrens død forkynner vi, inntil han selv kommer!»

Under Festen for Kristi legeme og blod to måneder senere – på den dagen da fader Arnfinn plutselig og uventet døde etter messen – sa han i prekenen: «Når Kristus er nær i evkaristien, er det heile hans frelsesverk som er nærverande, realpresent. Vi feirar Kristi offer, det offeret som sonar alle synder og er sjølve grunnlaget for den nye pakta. Offeret som oppfyller alle ofra i den gamle pakta, som då Moses oppretta pakt mellom Gud og Israel; han «tok paktsboken og leste den opp for folket, og de sa: ‘Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt'. Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: 'Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ord'». (2. Mos 24,3-8). Det er dette vi høyrer ekkoet av når Jesus seier: Dette er mitt blod, paktsblodet... Eller som vi også høyrde: Ikke med blod av bukker og okser, men med sitt eget blod har han kjøpt oss fri for alltid (Hebr 9).»

«Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

Eg vil berre seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle.» Amen. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. mars 2021, da Efeserne 2,11–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Les også:


28 februar 2021

Messen er himmelen på jorden

Mmmmm-messe! Endelig!

Nå når til og med alle utendørs arrangementer blir forbudt i (minst) to uker i Oslo, er jeg ekstra glad for å ha fått med meg høymessen i hagen til dominikanerinnene på Sta. Katarinahjemmet i dag. Takk Gud! Deo gratias!


Denne uken var det lov til å ha utendørs arrangementer med ti deltakere i Oslo. Derfor ble det feiret hele fire høymesser på Sta. Katarinahjemmet i dag: Klokken 9, 10, 11 og 12. Dette var min første messe siden 2. januar, og jeg har virkelig lengtet etter den.


På Forklarelsens berg

P. Oddvar Moi holdt en flott, tekstnær preken om Kristi forklarelse på berget, som var dagens evangelietekst:
"På den tid tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem avsides, opp på et høyt fjell. Der ble hans skikkelse forvandlet for øynene på dem, og hans klær ble skinnende hvite – så hvite at ingen bleker på jorden kan gjøre maken. Og de så Elija og Moses, som kom og talte med Jesus.

Da tok Peter til orde og sa: «Rabbi, det er godt at vi er her! La oss sette opp tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elija» – han visste ikke hva han skulle si, så forferdet var de blitt.

Da kom en sky og senket seg over dem, og ut fra skyen lød en røst: «Dette er min egen sønn, han som jeg har kjær. Lytt til ham!» Og med ett, da de så seg omkring, var det ingen andre å se der enn Jesus alene.

Men på veien ned fra fjellet gav Jesus dem streng beskjed om ikke å fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De merket seg dette ordet, men begynte så å drøfte seg imellom hva dette med å oppstå fra de døde skulle bety." (Mark 9,2-10).

- Dette ER min sønn

Det sterkeste øyeblikket i messen for meg i dag, var da presten løftet opp vinen og brødet og sa dagens kommunionsvers: 
"Dette er min Sønn, som jeg har kjær,
han som har all min yndest.
Lytt til ham!"
(Matt 17,5)
AMEN kjente jeg inni hele meg da (og jeg får tårer i øynene bare jeg tenker tilbake på det øyeblikket nå). 

Amen. Dette sakramentet - som jeg snart skal få motta - det er Guds sønn. Dette er Jesus som kommer til oss - han kommer til meg. På ekte.

Og det som var så fint med det hele, var at alt var så enkelt. Det var ikke en stor mengde mennesker. Det var ingen suggererende musikk eller en spesiell stemning. Det var bare et brutt brød. Brutt for meg.

Det var Jesus som bare kom og lot meg se ham med hjertets øyne (Ef 1,18). O magnum mysterium.

"Dette er min Sønn, som jeg har kjær,
han som har all min yndest. 
Lytt til ham!"

- Dette ER mitt legeme

Har du tenkt over at da Jesus innstiftet nattverden sa han ikke «dette symboliserer mitt legeme»? I stedet løftet han opp brødet og vinen og sa: «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Derfor tror vi fullt og fast at det er det – fordi han selv har sagt det.

Hver gang vi feirer eukaristien, gir Jesus seg selv til oss på en virkelig og helt konkret måte i brødet og vinen. Apostelen Johannes skriver: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet» (1. Joh 5,11-12).

Sokneprest i St. Paul menighet, Dom Alois Brodersen, holdt en knallgod preken på Festplassen i Bergen i juni 2014. Den passer det å sitere fra her. Han sa: "Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser, når vi mottar Den hellige kommunion under messen, virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv.» 

Og han fortsatte: «Denne tro er ikke en løs antagelse. Den bygger på den erfaring som vi alle har gjort, og med oss millioner og milliarder av troende katolske kristne gjennom to tusen år. Vi har opplevd å møte Den Oppstandne Herre Jesus Kristus, i Eukaristiens sakrament, i Brødsbrytelsen, akkurat som disiplene i Emmaus. Da han brøt brødet med dem, ble deres øyne åpnet og de kjente ham igjen. Han er ikke død, nei, han lever, og vi har fått se ham med troens øyne.»

«Jesu Legeme og Blod i Eukaristiens sakrament, det er vårt daglige brød; det er det som holder liv i oss, både i dette jordiske liv - og i det evige. Fordi det er Han Selv som gir seg til oss som næring, som daglig brød. Uten Jesus er der ikke liv i oss.» (Dom Alois Brodersen)

De tre forrige avsnittene som du nettopp leste (fra Dom Alois' preken) er mettet med innhold. Gå gjerne tilbake og les dem om igjen - sakte. Spis dem.

Tomt i hagen etter messen. Folk holdt minst to meter avstand til andre kohorter under messen. Noen stod nedover i bakken. 
Dette røde huset er ikke selve klosteret. Dette er "Rosahuset" som ligger i hagen til Katarinahjemmet. Jeg håper det ikke er altfor lenge før jeg kan komme tilbake hit.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Himmelen på jord

Under utdelingen av kommunionen (nattverden) så jeg meg bakover, på folkene som stod nedover den lille bakken. Vi stod der og sang "Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider". Og det slo meg at JA, det er sant. Jeg ser det her, med mine egne øyne. Det er det som skjer nå. Det er virkelig slik at jeg er koplet på Guds folk som går opp til Jerusalem sammen i hellige fastetider. 

Hver eneste gang vi går til messe, er vi på en pilegrimsvandring til det himmelske Jerusalem. Det står i Den katolske kirkes katekisme, § 1090: "Den jordiske liturgi gir oss allerede del i den himmelske, som i en forsmak – den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring mot."

I boken "The Lamb's Supper" skriver den kjente katolske teologen Scott Hahn:
"The Mass — and I mean every single Mass — is heaven on earth.”
Og det gjør så godt!

Messen - hver eneste messe - er himmelen på jorden.

Så ja, den der bakken opp til hagen ser liten ut, men jeg fikk en liten stund på Forklarelsens berg likevel. Sammen med Jesus. Helt på ekte.

Hva du ser og hva som egentlig skjer.

23 januar 2021

Ettertanke | Stor brødmangel i Norge

Seljumannamesse 8. juli 2020. Fikk brød.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg holder på å bli desperat av matmangel. Aldri før har det vært et år der jeg kan gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært på. 


Men det har jeg kunnet siden 12. mars 2020. Hver eneste messefeiring har vært en dyrebar skatt. Alle ni. Jeg er takknemlig for direktesendinger fra messer, men la oss være ærlige: Det blir som forskjellen på å være på en fest og det å se en video av at noen andre er på en fest. Du blir ikke mett av å se på at andre spiser.

Jeg tror ikke på en gnostisk kristendom der kroppen er betydningsløs. Vi mennesker er ikke bare hode, tanker, ånd og sjel. Vi er kropp også. For Guds skyld, vi tror på den Gud som ble KROPP for vår skyld! Det er det jula handler om! Et incarnatus est!

Jeg er en kropp som trenger Kristi kropp. Jeg trenger fullt fellesskap med de andre kristne, Kirken, som er Jesu kropp på jorden. Jeg har et helt konkret behov for å spise Kristi legeme. Jeg trenger nattverden – en jevnlig, fysisk tilførsel av Livets brød.

Å være kristen uten kristent fellesskap og uten nattverd er sulteforing. Det er livsfarlig. Og åndelig død er langt farligere enn legemlig død. Hvor har det blitt av det perspektivet? Finnes det en koronakompensasjonsordning for ekstremt tap av åndelige verdier?

Jeg husker den gang en bibelskolelærer la inn over oss hvor viktig det var at vi fant en menighet å høre til i. «Å være en kristen er som å spille fotball.» sa hun. «Hvis du forteller meg at du er fotballspiller, og jeg spør «Hvilket lag spiller du på?», så hører du sikkert at det er absurd hvis du svarer «Å nei, jeg spiller ikke på noe lag». Like umulig er det å være en kristen uten menighet.» Og jeg vil selv legge til: Å være kristen (eller fotballspiller) uten den helt sentrale, hvite, runde tingen er også utenkelig. Jeg er komplett avhengig av å spise Livets brød. Livet mitt avhenger av det. Slik situasjonen er nå, så sulter jeg. Gi meg Jesus! Gi oss i dag vårt daglige brød!

Det er stor brødmangel i Norge. Folket sulter. Jesus sa: ««Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh 6,33-35)

Det er min bønn for det Herrens år 2021: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Alltid! Folkefrelsar, til oss kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. januar 2021 da Johannes 6,28–35 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


Tips for å minske sultskaden i koronatiden

I denne saken på katolsk.no kommer fem katolske ordensfolk med sine anbefalinger og tips til hva vi kan gjøre når vi ikke kan delta i messen på grunn av koronarestriksjonene. Denne saken ble laget i mars 2020 da alt var helt stengt. De siste ukene har det vært store restriksjoner (maks 10 deltakere i messer innendørs i Oslo), men flere katolske menigheter har organisert større utendørsmesser. Jeg tipper at hvis saken hadde blitt laget i forrige uke, ville ordensfolkene ha lagt til: Gå til messe så ofte du kan! Gå NÅ mens du kan!


Kristi Himmelfartsdag 2020. Første messefeiring jeg fikk være med på i kirken siden nedstengingen startet. Sterkt å være tilbake. Jeg tror alle som var der følte et ekstra ansvar for å bære fram bønnene for alle dem som så gjerne ville komme, men som ikke fikk plass. Messen ble direktesendt på Facebook og YouTube.

Maria i kirken på Kristi Himmelfartsdag 2020. En stor velsignelse å få være tilbake.

OLSOK: Vi er rikt velsignet i Oslo, som har så mange klostre i tillegg til menighetene. Da det var fullt i St. Olav domkirke, fikk vi bli med på Olsokmessen i St. Dominikus klosterkirke.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


2020 - sulteforingens år

Som sagt: Aldri før har det vært et år der jeg har vært så sjeldent til messe at jeg kan huske og gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært med på. Men det kan jeg i år, iallfall etter 12. mars. Den første messen jeg deltok på etter nedstengingen, var høymessen i St Olav domkirke på Kristi Himmelfartsdag 21. mai (se bildet over her).

De fleste messene har jeg delt bilder og rapporter fra her på bloggen. Du kan klikke direkte på lenkene  i teksten her for å komme dit: Seljumannamesse på Selja 8. juli, olsokmesse i St. Dominikus kloster 29. juli (bildet over), Johannes’ første hellige kommunion i St. Josef kirke 5. september, Sunnivas konfirmasjonsmesse i Trefoldighetskirken 19. september, Hellig Olavs omvendelse i St. Olav 16. oktober, kveldsmesse i St. Olav 9. november, julemessen i St Olav 2. juledag og kveldsmessen 2. januar. 

I tillegg sang jeg på MFs lutherske semesteråpningsmesse i Fagerborg kirke 12. august (bildene under), pluss at jeg har fått med meg noen andakter i kapellet på MF, og selvsagt mange livesendinger av katolske messer. Men likevel. That’s it. Det er jo til å grine av. Skikkelig sulteforing. Jeg takker Gud for at jeg har mye å tære på fra tidligere år. 


Høytidelig åpning av studieåret 2020/2021 i vakre Fagerborg kirke. Alle strengt plassert i koronamønster.

Fagerborg kirke ser steingammel ut, men den er bare litt over 100 år gammel. Kirken er bygget i nygotisk stil og stod ferdig i 1903. Ytterdørene er kanskje noe av det fineste, laget som de er i en middelalderinspirert stil.


Ingen messefeiring i kirken

Når det er så sjelden at jeg får gå i kirken, blir hver eneste messefeiring en liten oase. Det er noe jeg virkelig ser fram til og lengter til. Tørster etter. Noe som får meg til å holde ut. Helt siden jeg var i messen 2. januar har jeg gledet meg til mandag 25. januar. Da skulle jeg være én av ti personer som var med i sakramentsandakten og messefeiringen i St. Olav domkirke. Jeg hadde til og med kontaktet menighetskontoret og fått reservert billett i god tid, for det kan man hvis det er en spesiell anledning. Og 25. januar er en veldig spesiell dato for meg.

Den 25. januar feirer vi nemlig Pauli omvendelsesdag, og denne dagen i 2021 er det nøyaktig 13 år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Hvert eneste år etter det har jeg alltid gått til messefeiring på denne dagen, i dyp glede og takknemlighet for at Jesus ledet meg til sin ene, hellige, katolske og apostoliske kirke, og satte føttene mine på fjell. Klippen, Kefas, Peter. 


TU ES PETRUS: Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, ti år før jeg konverterte, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LYKKELIG KATOLSK KRISTEN: That's my church. Så glad og fri blir du når du har fått føttene på fjell. Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel i Roma påsken 2016. Jeg gleder meg til jeg kan reise tilbake. En vakker dag. En veldig vakker dag.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Full nedstenging

Min første tanke da Oslo kommune annonserte full sosial nedstenging i dag, var derfor: Hva skjer nå med kirkene? Jeg gikk til kommunens hjemmeside og fikk tårer i øynene (helt seriøst, jeg fikk det). 

Nå har de ikke bare stengt kirkene helt for messefeiring, slik de gjorde i mars i fjor. De har stengt dem totalt (bortsett fra for begravelser), slik at vi ikke en gang kan komme til kirken og være der i stillhet, i personlig bønn og tilbedelse. Det er grusomt. Ikke en gang i mars i fjor var det så ille som dette. Da var iallfall kirkedøren åpen, og vi kunne gå inn og tenne et lys og be en bønn, slik man alltid kan i St. Olav domkirke. Vi kunne komme og være nær Jesus, han som alltid er til stede i tabernaklet der de innviede, forvandlede hostiene er.

Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er alltid åpen, 365 dager i året. Som oftest er det allerede noen der og ber. Det er liksom bare å komme inn og kople seg på Kirkens bønn. Bli omsluttet av de helliges samfunn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig ❤️ Men nå er til og med den veien stengt for oss. Inni meg skriker jeg et stort NEI.

Livsvarig kjærlighet

I dag er det 4747 dager siden jeg konverterte den 25. januar 2008 (i følge timeanddate.com). I alle de 4747 dagene har jeg vært full av dyp, dyp glede over at jeg hører til i Kirken. (Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag. Men i dag gjør jeg det.) Jeg er så takknemlig! Det som er spesielt med denne dype gleden, er at den finnes der helt uavhengig av hvordan livet og sinnsstemningen ellers er. Det er glede midt i sorg, midt i hverdagen, midt i stress, og selvsagt midt i glede - midt i alt! Det er en dyp glede som bare ligger der under alt og bærer meg.

Dette er ingen konvertittforelskelse. Alle vet at forelskelser går over etter to år. Dette er dyp, livsvarig kjærlighet. TAKK JESUS!

«Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?» spør mange meg. Svaret på det er: Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem. Smarteste jeg noen gang har gjort. Evig takknemlig. Skriver mer om konversjonen her i en bloggpost fra 10-årsjubileet mitt.


Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne det var sterkest å delta i: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Jeg lå til sengs med bronkitt, men kunne likevel delta i messen, gjennom åndelig kommunion.


Hvis du ikke kan dra til Nidarosdomen, la Nidarosdomen komme til deg. Den lille lysestaken for telys (til høyre i bildet) er laget av kleberstein og hugget av steinhuggerne i Nidarosdomens restaureringsarbeider. Du får kjøpt den i Nidarosdomens gavebutikk.


Deo gratias! Gud være lovet! Vi har på nytt tre katolske biskoper i Norge!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Årets kirkehistoriske høydepunkt: Bispevielsen av biskop Erik Varden i Nidarosdomen


Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne messen det var sterkest å delta i live: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Den første katolske bispevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen.

Så til slutt, og til oppmuntring her i dag, her har dere noen fine saker fra bispevielsen - åtte tips som har ligget blant 191 andre bloggutkast og ventet i noen måneder på å bli delt med dere:

Adresseavisen (ingen betalingsmur):  Portrettet | Den utvalgte


11 oktober 2020

Ettertanke | Blodet som renserrrrr

Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem.


Folk satt tett i tett over hele gulvet. Alle ville ha med seg seminaret med Edin Løvås, en forkynner som på dette tidspunktet var langt oppe i 70-årene, mens vi selv var i tenårene. Vi knødde oss sammen så godt vi kunne og lyttet intenst.

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem. Edin Løvås, gamle mannen, fortalte med kjærlighet om det å leve livet sitt sammen med Jesus som lever i dag. Han snakket om å være i Jesus, og om hvordan det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1), for når du er i Jesus, da har du allerede gått over til det evige liv.

Deretter leste han fra disippelen Johannes’ første brev, 1,7-9: 

«Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Det vil si, Edin leste det jo ikke sånn. Han leste det med en stor, rullende R som jeg aldri kommer til å glemme: «og Jesu, hans Sønns blod renserrrrrr oss for all synd». 

Og her var Edins poeng: Jesu blod renset oss ikke bare i fortiden, for 2000 år siden. Det renser oss her og nå. Jesu blod vasker hele tiden vekk syndene dine, slik tårene kontinuerlig vasker øyet.

Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn i boken «Livgivende tegn – 40 katolske skikker og dere bibelskerøtter» (St. Olav forlag).

der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.

Jeg lever livet mitt i Jesus Kristus. Og Jesu blod, det renser meg. Her og nå. Det har jeg lært av disippelen Johannes – og av disippelen Edin.

 Første gang publisert i avisen Vårt Land 21. august 2020, da Rom 8,1-10 var dagens bibeltekst


I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Besøk Røldal stavkirke


Jeg ligger skikkelig på etterskudd med alt jeg har hatt lyst til å dele med dere på bloggen i høst, så her kommer en "hale" til andakten, med bilder fra Røldal stavkirke og til sist noen av fossene i Oddadalen. 

Sunniva og jeg dro i vesterled i august da vi kjørte til Odda for å hente Hardangerbunaden som var blitt sydd til henne før konfirmasjonen. Hytta til foreldrene mine ligger på Løyning, Seljestad, like ved Røldal, derfor var det naturlig å besøke dette viktige pilegrimsmålet.

Røldal stavkirke er en av de 28 stavkirkene vi har igjen i Norge. Kirken i Røldal ble sannsynligvis bygget i 1275. Hvert år søker mange mennesker hit for å oppleve den spesielle atmosfæren og stemningen som er her - og kanskje også for å søke helbredelse i kropp og sinn?

Et av Norges største pilegrimsmål

I katolsk tid var Røldal Norges tredje største pilegrimsmål, etter Nidaros og Selja. Mange ble helbredet ved det hellige, undergjørende krusifikset som fortsatt henger i kirken. 

Krusifikset er fra omkring 1250. I følge legenden var det en gutt og en blind, gammel mann som fikk krusifikset på kroken da de fisket i Krossfjorden. Mannen fikk synet igjen.

Under jonsokmessen/St. Hansmessen gav krusifikset fra seg en "svette" som hadde helbredende virkning. På krusifikset er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Les mer om det undergjørende krusifikset i Røldal her på katolsk.no.

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 


Jesu blod - Sanguis Sacrosanctus

Tre av statuene fra Røldal stavkirke er bevart: Av Jomfru Maria, Hellig Olav og erkeengelen Mikael.  Også en vevd messehakel i rød gullbrokade og et nydelig, katolsk alterfrontale fra Røldal er bevart. Både alterfrontalet, messehakelen og disse tre statuene kan du besøke i den fantastisk vakre Kirkekunstsamlingen ved Universitetsmuseet i Bergen. 

Temaet for alterfrontalet er SANGUIS SACROSANCTUS - "den høyhelliges blod" - altså midt inn i dagens tema om Jesu blod - blodet som renser oss fra all synd. 

Når du leter deg fram i frontalemotivet, bilde for bilde, ser du at Jesu blod er sentralt i alle bildene: Når han blir pisket, når han bærer korset, når han henger på korset, når han befrir sjelene fra dødsriket og når han er oppstått fra de døde. Tankene blir ført til det som skjer under messen, når vinen blir forvandlet til Jesu blod, og båret fram som et offer for Gud.

"Vi ber deg, Gud: Velsign denne gave,
gjør den til et fullgyldig offer,
frembåret i ånd og sannhet, deg til behag,
så den må bli for oss din elskede Sønns,
vår Herres Jesu Kristi
legeme og blod."
(Sitat fra den eukaristiske bønn 1/Den romerske kanon) 

Pilegrimsvandring til Røldal

Pilegrimsfarten til Røldal holdt aldri helt opp, selv ikke da det var forbudt og straffbart å drive med "pilegrimeri". Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. 

I våre dager har pilegrimsvandringen fått en ny renessanse. Jeg har skrevet om vår katolske pilegrimsvandring til Røldal her på bloggen tidligere, i bloggposten "Engler og profeter". Der finner du mange bilder fra pilegrimsvandringen vår. 

Denne bloggposten som du leser nå, blir en slags "Røldal: Del 2", der du finner mange bilder fra selve stavkirken.


En uavsluttet alterring med dyp symbolikk: Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre delen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.

Altertavlen er fra 1629, derfor er det så mange ord ("katekismetavler") i stedet for bilder - et resultat av reformasjonen.

Røldal stavkirke er fortsatt soknekirke for bygda. Den nydelige rosemalingen er fra 1600-tallet.


Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)


Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.


Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.


LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger m.a.o. til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)

Det er ikke langt å kjøre fra Røldal til Låtefoss. Denne mektige tvillingfossen i Oddadalen var en stor attraksjon allerede på 1800-tallet.

Vilt og vått i Oddadalen, "Fossenes dal". Alltid gøy å åpne bilvinduet når vi kjører forbi denne fossen. Her blir du virkelig dusjet - og minnet om dåpens vann. 

"Så der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham."


Oddadalen er full av ville, vakre, mektige fosser. I den ca. ti kilometer lange dalen er det hele sju fosser. Er det rart jeg elsker Hardanger og synes det er stas at morsslekten min kommer herfra?

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet. (Les mer i bloggposten "Ettertanke | Det overjordiske vannet".)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - med mange bilder fra katolsk pilegrimsvandring til Røldal

Ettertanke | Det overjordiske vannet - om dåpens vann og vievannet

Ettertanke | De døde er ikke døde - om hva den halve alterringen forteller oss: "Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden."

25 september 2020

Katolsk konfirmasjon og første hellige kommunion

Foto: Terje Skjerdal og Ragnhild H. Aadland Høen

For en velsignet konfirmasjonsdag! Sunniva mottok fermingens sakrament av biskop Bernt Eidsvig på lørdag, og alle hjerter fryder seg. To uker før det mottok Johannes sin første hellige kommunion (nattverd).


I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament som gir kristen vekst, ved at sakramentet gir deg Den Hellige Ånd på en spesiell måte, som en utdypelse av dåpens nåde

Den som er fermet, "får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør", sier den katolske katekismen. 

Konfirmasjonens virkning


§1302. Det fremgår av feiringen at det som virkes i fermingens sakrament, er den spesielle utgydelse av Den Hellige Ånd, slik den ble apostlene til del pinsedag.

§1303. Av den grunn gir fermingen vekst og utdypelse av dåpens nåde:
  • den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud som gjør at vi kan si: "Abba, Far" (Rom 8, 15);
  • den gjør oss sterkere til ett med Kristus;
  • den øker i oss Den Hellige Ånds gaver;
  • den gjør vårt bånd til Kirken mer fullkomment;
  • den gir oss særlig styrke fra Den Hellige Ånd til å utbre og forsvare troen ved ord og gjerning som Kristi sanne vitner, til modig å bekjenne Kristi navn og til aldri å skamme oss over korset:
  • "Kom i hu at du har mottatt det åndelige tegn, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd og gudsfrykts Ånd, og bevar det du har fått. Gud Fader har merket deg med sitt tegn, Herren Kristus har bekreftet deg og har lagt i ditt hjerte Åndens pant." St. Ambrosius
§1304. Fermingen, på samme måte som dåpen som den avslutter, meddeles bare én gang. Fermingen preger nemlig inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, "character", som er tegn på at Jesus Kristus har merket en kristen med sin Ånds segl ved å ikle ham kraft fra det høye til å være vitne for seg.

§1305. Denne "character" fullkommengjør de troendes allmenne prestedømme som blir gitt i dåpen, og "den som er fermet, får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør (quasi ex officio)".


Vakker konfirmasjonsmesse i vakre Trefoldighetskirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Biskopens bønn

Her er bønnen som biskopen ba for konfirmantene, rett før de mottok sakramentet:

"Høytelskede, la oss be Gud, den allmektige Fader,
at han må utøse den Hellige Ånd over disse
som han har gjort til sine barn,
og som ble gjenfødt i det evige livs dåp.
Han styrke dem og gjøre dem likedannet med Kristus, Guds Sønn." 

Deretter følger bønnen om at konfirmantene må få Den Hellige Ånds sju gaver. Biskopen strekker hendene ut over konfirmantene og sier:

"Allmektige Gud, vår Herres Jesu Kristi Far, 
du fridde disse dine barn fra synden og gjenfødte dem av vann og Ånd.
Herre, inngi dem den Hellige Ånd, Trøsteren,
gi dem visdoms og forstands Ånd,
råds og styrkes Ånd,
kunnskaps og fromhets Ånd;
fyll dem med gudsfrykts Ånd.
Ved Kristus, vår Herre."

Den Hellige Ånds sju gaver er altså: visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt.


Den kristne bønneretningen er mot øst, derfor er alle gamle, norske kirker vendt mot øst - etter kristen tradisjon.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ved bønnen nedkaller biskopen Den Hellige Ånd over dem som skal fermes. 

Ved håndspåleggelsen formidler han Åndens gaver. Selve håndspåleggelsen symboliserer Åndens velsignelse.

Salvingen med krisma (vigslet olje) på pannen, og ordene «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl» stadfester konfirmantens dåpspakt. 

Gud bekrefter hva Han gav i dåpen, og konfirmanten bekrefter sin vilje til å leve som en kristen.

På samme måte som i dåpen, skal den som fermes ha en fadder. Konfirmanten velger fadder selv. Sunniva valgte gode Kristine Dingstad.


Konfirmanten salves med krisma (vigslet olje) på pannen, og ordene «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl». Konfirmanten svarer: «Amen.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Unormalt år

Normalt reiser biskopen rundt i hele bispedømmet til alle menighetene for å gi fermingens sakrament. Det er noe av det kjekkeste og fineste han gjør gjennom året, sa han i prekenen sin. I det rare året 2020 ble det imidlertid kun konfirmantene i biskopens egen menighet, St. Olav katolske domkirkemenighet i Oslo, som fikk bli konfirmert av biskopen. 


Foto: Terje Skjerdal

Forbønnene

Forbønnene som ble bedt under konfirmasjonsmessen var så utrolig fine at jeg gjerne vil ta dem med her.

Biskopen: La oss be til Gud, den allmektige Fader. Den Hellige Ånd forene oss i én tro, ett håp og én kjærlighet. La oss derfor samles i felles bønn.

Konfirmant 1: For Guds hellige Kirke, i enhet med vår hellige far, pave Frans, vår biskop Bernt, og alle biskoper: at Den Hellige Ånd må samle oss alle i troens og kjærlighetens enhet, og la Kirken vokse frem til Herrens gjenkomst, 
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 2: For oss konfirmanter som er blitt styrket ved Den Hellige Ånds gaver: at vi må være rotfestet i troen og grunnfestet i kjærligheten, så vi ved hele vårt liv kan bære vitnesbyrd om Kristus,
la oss be til Herren, vår Gud.
 
Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 3: For våre foreldre og faddere, og alle som har gitt troen videre til oss, at de fortsetter i ord og gjerning å følge i Kristi fotspor,
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 4: For vår menighet: At du, Herre, vil ta imot oss alle, som et offer til din ære
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 5: For hele verden: at menneskene, som har den samme skaper og Far, må anerkjenne hverandre som brødre uten forskjell på folk, og at de av et oppriktig hjerte må søke Guds rike, som er fred og glede i Den Hellige Ånd,
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.


Biskopen: Gud, du gav den Hellige Ånd til dine apostler, og du ville at de og deres etterfølgere skulle gi Ånden videre til alle troende. Hør vår bønn, og la din miskunn virke i de troendes hjerter med den samme kraft som dengang evangeliet ble først forkynt. Ved Kristus, vår Herre.
Alle: Amen

På slutten av messen mottok alle konfirmantene Bibelen i YOUCAT-utgave og fikk kort med en hilsen fra biskopen.
Foto: Terje Skjerdal

Alle fikk Bibelen

På slutten av messen mottok alle konfirmantene Bibelen i YOUCAT-utgave. Dette er en fantastisk flott Bibel, med forklaringer og tips som gjør det mye lettere å bli kjent med Bibelens innhold.

YOUCAT-Bibelen er på 438 sider, og inneholder utdrag fra de mest sentrale bibelstedene. Det gir et godt overblikk over hele den store fortellingen om Guds frelsesplan. Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 2011.

Hver bok i Bibelen introduseres for seg og settes inn i sin store sammenheng, gjennom både kommentarer, sammendrag, sitater, spørsmål og henvisninger til YOUCAT-katekismen. Boken inneholder også kart, forklarende tekst og en mengde bilder og tegninger.

Utvalg, presentasjon og utdypende kommentarer er ved internasjonalt anerkjente bibelteologer i samarbeid med unge mennesker. Pave Frans har skrevet forordet og han anbefaler YOUCAT-Bibelen varmt:

«Du holder noe guddommelig i hendene dine.
En bok som står i brann!
En bok som Gud snakker gjennom!»

YOUCAT-Bibelen er perfekt for unge kristne, for nybegynnere og for alle som trenger litt hjelp i bibellesningen. Som pave Frans oppfordrer til i forordet:

«Bibelen er ikke til for å stå i bokhylla,
du skal ha den tilgjengelig for å lese i den ofte,
hver dag, både alene og i fellesskap»




Utgangsprosesjon til mektige «Store Gud, vi lover deg».
Foto: Terje Skjerdal


Strålende solskinn over den vakre Trefoldighetskirken i nydelig, varmt høstvær.
Foto: Terje Skjerdal

O, lykke!
Tusen takk til alle som var med og ba for denne velsignede dagen!
Foto: Terje Skjerdal 


Kort med personlig underskrevet hilsen fra biskop Bernt Eidsvig: «Måtte Den Hellige Ånd alltid opplyse deg til å gjøre godt og leve et liv i bønn.»
Foto: Terje Skjerdal


Kvelden før dagen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Etter middag med røkt lammelår fra Hardanger (røkt og stekt av Besten), var det tid for kaker, Kahoot og enda flere taler.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Mmm, de smakte så godt, med de søteste jordbær fra Hardanger!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Sunniva hadde laget de nydelige blomsterdekorasjonene til festen 🌸🌿
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den niende og siste taleren var lillesøster Maria. Med manus, sånn som de andre, så klart.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Epilog

Det har skjedd mye i 2020 som jeg ikke ennå har klart å finne tid til å dele her. Men to uker før Sunnivas konfirmasjon, mottok altså Johannes sin første hellige kommunion! I de fleste katolske land er dette en enda større dag enn konfirmasjonsdagen. Her følger noen glimt fra Johannes' store dag, 5. september 2020.


Inngangsprosesjon. Barna kommer inn med dåpslysene sine tente. (Dette er altså lys vi har tatt vare på siden dåpen for 8 år siden.) Her går Johannes rett foran skoleprest Johannes Ottersen. Før barna mottar sin første hellige kommunion, går de to år til katekese (trosopplæring). Barna som går på St. Sunniva skole kan velge mellom ukentlig katekese på skolen i SFO-tiden eller månedlig katekese sammen med alle de andre i menigheten (en søndag i måneden kl. 10-14). Johannes gikk til katekesen på skolen, og mottok derfor sin første hellige kommunion i skolekapellet; St. Josef kirke.

Storebror Olav (til høyre) var ministrant under messen og fikk ringe i bjellen under elevasjonen av det forvandlede brødet og vinen.

Hellig øyeblikk. For første gang.


Den hellige Josef - Sanctus Josephus - løfter fram Jesus.
Det er et nydelig kapell St. Sunniva skole har.


Glad gutt (8). Stor dag for stolt kar. Uten slips, for da han skulle ta slipset på i bilen viste det seg at det var blitt for lite siden sist. De spretter i været, de her barna!

Les også: