Messen er himmelen på jorden

Mmmmm-messe! Endelig!

Nå når til og med alle utendørs arrangementer blir forbudt i (minst) to uker i Oslo, er jeg ekstra glad for å ha fått med meg høymessen i hagen til dominikanerinnene på Sta. Katarinahjemmet i dag. Takk Gud! Deo gratias!

Denne uken var det lov til å ha utendørs arrangementer med ti deltakere i Oslo. Derfor ble det feiret hele fire høymesser på Sta. Katarinahjemmet i dag: Klokken 9, 10, 11 og 12. Dette var min første messe siden 2. januar, og jeg har virkelig lengtet etter den.

På Forklarelsens berg

P. Oddvar Moi holdt en flott, tekstnær preken om Kristi forklarelse på berget, som var dagens evangelietekst:

"På den tid tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem avsides, opp på et høyt fjell. Der ble hans skikkelse forvandlet for øynene på dem, og hans klær ble skinnende hvite – så hvite at ingen bleker på jorden kan gjøre maken. Og de så Elija og Moses, som kom og talte med Jesus.

Da tok Peter til orde og sa: «Rabbi, det er godt at vi er her! La oss sette opp tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elija» – han visste ikke hva han skulle si, så forferdet var de blitt.

Da kom en sky og senket seg over dem, og ut fra skyen lød en røst: «Dette er min egen sønn, han som jeg har kjær. Lytt til ham!» Og med ett, da de så seg omkring, var det ingen andre å se der enn Jesus alene.

Men på veien ned fra fjellet gav Jesus dem streng beskjed om ikke å fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De merket seg dette ordet, men begynte så å drøfte seg imellom hva dette med å oppstå fra de døde skulle bety." (Mark 9,2-10).

- Dette ER min sønn

Det sterkeste øyeblikket i messen for meg i dag, var da presten løftet opp vinen og brødet og sa dagens kommunionsvers: 

"Dette er min Sønn, som jeg har kjær,
han som har all min yndest.
Lytt til ham!"
(Matt 17,5)

AMEN kjente jeg inni hele meg da (og jeg får tårer i øynene bare jeg tenker tilbake på det øyeblikket nå). 

Amen. Dette sakramentet - som jeg snart skal få motta - det er Guds sønn. Dette er Jesus som kommer til oss - han kommer til meg. På ekte.

Og det som var så fint med det hele, var at alt var så enkelt. Det var ikke en stor mengde mennesker. Det var ingen suggererende musikk eller en spesiell stemning. Det var bare et brutt brød. Brutt for meg.

Det var Jesus som bare kom og lot meg se ham med hjertets øyne (Ef 1,18). O magnum mysterium.

"Dette er min Sønn, som jeg har kjær,
han som har all min yndest. 
Lytt til ham!"

- Dette ER mitt legeme

Har du tenkt over at da Jesus innstiftet nattverden sa han ikke «dette symboliserer mitt legeme»? I stedet løftet han opp brødet og vinen og sa: «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Derfor tror vi fullt og fast at det er det – fordi han selv har sagt det.

Hver gang vi feirer eukaristien, gir Jesus seg selv til oss på en virkelig og helt konkret måte i brødet og vinen. Apostelen Johannes skriver: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet» (1. Joh 5,11-12).

Sokneprest i St. Paul menighet, Dom Alois Brodersen, holdt en knallgod preken på Festplassen i Bergen i juni 2014. Den passer det å sitere fra her. Han sa: "Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser, når vi mottar Den hellige kommunion under messen, virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv.» 

Og han fortsatte: «Denne tro er ikke en løs antagelse. Den bygger på den erfaring som vi alle har gjort, og med oss millioner og milliarder av troende katolske kristne gjennom to tusen år. Vi har opplevd å møte Den Oppstandne Herre Jesus Kristus, i Eukaristiens sakrament, i Brødsbrytelsen, akkurat som disiplene i Emmaus. Da han brøt brødet med dem, ble deres øyne åpnet og de kjente ham igjen. Han er ikke død, nei, han lever, og vi har fått se ham med troens øyne.»

«Jesu Legeme og Blod i Eukaristiens sakrament, det er vårt daglige brød; det er det som holder liv i oss, både i dette jordiske liv - og i det evige. Fordi det er Han Selv som gir seg til oss som næring, som daglig brød. Uten Jesus er der ikke liv i oss.» (Dom Alois Brodersen)

De tre forrige avsnittene som du nettopp leste (fra Dom Alois' preken) er mettet med innhold. Gå gjerne tilbake og les dem om igjen - sakte. Spis dem.

Tomt i hagen etter messen. Folk holdt minst to meter avstand til andre kohorter under messen. Noen stod nedover i bakken. 
Dette røde huset er ikke selve klosteret. Dette er "Rosahuset" som ligger i hagen til Katarinahjemmet. Jeg håper det ikke er altfor lenge før jeg kan komme tilbake hit.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Himmelen på jord

Under utdelingen av kommunionen (nattverden) så jeg meg bakover, på folkene som stod nedover den lille bakken. Vi stod der og sang "Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider". Og det slo meg at JA, det er sant. Jeg ser det her, med mine egne øyne. Det er det som skjer nå. Det er virkelig slik at jeg er koplet på Guds folk som går opp til Jerusalem sammen i hellige fastetider. 

Hver eneste gang vi går til messe, er vi på en pilegrimsvandring til det himmelske Jerusalem. Det står i Den katolske kirkes katekisme, § 1090: "Den jordiske liturgi gir oss allerede del i den himmelske, som i en forsmak – den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring mot."

I boken "The Lamb's Supper" skriver den kjente katolske teologen Scott Hahn:
"The Mass — and I mean every single Mass — is heaven on earth.”
Og det gjør så godt!

Messen - hver eneste messe - er himmelen på jorden.

Så ja, den der bakken opp til hagen ser liten ut, men jeg fikk en liten stund på Forklarelsens berg likevel. Sammen med Jesus. Helt på ekte.

Hva du ser og hva som egentlig skjer.