Herren er min hyrde i Nordmarka

Ladestopp i sola ved Skjennungen.

Av og til er det helt nødvendig å lade batteriene. I dag var en sånn dag. En skikkelig Salme 23-dag.

Bibelens Salme 23
En salme av David.

Herren er min hyrde
jeg mangler ikke noe.

Det betyr ikke at jeg har alt jeg vil ha. Men det betyr at jeg ikke mangler noe. Det er forskjell på det. Med Davids formulering er det lettere å være takknemlig for livet slik det er.

Han lar meg ligge i grønne enger.
Eller på hvite marker, om du vil.

Han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Skjennungen, for eksempel (et vann i Nordmarka). Der var det stille i dag, og masse sol. Perfekt sted for å finne fram sjokoladekaken jeg hadde med i sekken.

Han gir meg nytt liv.
Det trenger jeg.

Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.
En av mine favorittbønner er denne av St. Birgitta av Vadstena: "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den".

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.
Faktisk var det dette verset som satte meg på sporet av Salme 23 i dag. Det viser seg nemlig at Nordmarka er overraskende mørk i januar. Det er få steder den lave januarsola finner veien forbi de høye grantrærne. Veldig uvant for en vestlending som er vant til å gå på ski i åpne fjellandskap.
Jeg liker ikke å gå i skygge. Noen ganger i livet må man det, men det er heldigvis ikke noe påbud om å aktivt oppsøke skyggen. Neste gang legger jeg nok ladeturen til lyset på Frognerseteren eller på Bygdøy, også kan jeg heller returnere til Nordmarka i februar når sola når fram til flere steder.

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Amen!

Sol! Det viser seg at batteriene mine er solcellebatterier.
Begge foto: Ragnhild Aadland Høen, Nordmarka 16.01.2017