Google Analytics

18 april 2023

Ettertanke | Han lar meg bade i timesvis

"Han leder meg til hvilens vann."
Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor Korfu.
Foto fra Korfu: Andrew Gustar/Flickr Creative Commons

Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor den grønne og frodige øya Korfu. 


Jeg var på interrail med en god venninne, og vi hadde reist langt og lengre enn langt – over Skagerak og Alpene, innom Verona, Venezia og Sicilia på vei til Aten. Å være på en langvarig oppdagelsesreise er utrolig gøy, men det er også intenst og krevende. Jeg trengte hvile.

Fra før kunne jeg ordene i Salme 23 så farlig godt at jeg var blitt nesten blind for dem. Men jeg bestemte meg for å ta med meg gjeteren Davids ord ut i hvilens vann, og der ute i Det joniske hav fikk jeg ligge og erfare sannheten i Guds ord: «Herren er min hyrde. Jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv.»

Mens jeg badet i de joniske bølgene – i det lengste badet jeg noen gang har tatt – sank Davidssalmen inn i meg. Det var som om saltvannet vasket ordene rene, slik at jeg endelig kunne se teksten for første gang, med et friskt og nybadet blikk.

Det er risikofylt å se på de samme tingene for mange ganger. Resultatet kalles husblindhet. Den husblinde ser hverken hva som er feil i huset sitt eller hvilke unike kvaliteter huset hennes har.

Det er fort gjort å bli husblind uansett hvor du bor. Det er spesielt uheldig å bli husblind i Kirken og i troen. Selv er jeg oppvokst i en kristen familie i et kristent land. Som 25-åring måtte jeg reise helt til Asia for å bli kvitt husblindheten.

Du aner ikke hvor fantastisk det kristne evangeliet er før du har fortalt det til noen som aldri – ALDRI – har hørt det før. Å få sitte der med dem og lese høyt: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Å få lese det som om det var for første gang, fordi det var for første gang. Lyset i øynene deres. O lykke! Evangeliet er jo helt hinsides vakkert og sterkt!

Hvordan ser så fortellingen om Jesus som «den gode hyrde» ut uten husblindhet? For en del år siden kalte jeg sammen noen som hadde svaret: To- og fireåringen. «Jeg har lyst til å fortelle dere en historie som Jesus fortalte,» begynte jeg. «Vet dere hva en hyrde er?» Neeei. Men de visste hva en sau er, så vi tok det derfra.

Da fireåringen oppdaget at gjeteren var Jesus og at sauen var henne ble hun fylt av FRYD. I en hel time ville hun bare høre om Jesus. Hun ville høre om Han som kjenner hver eneste sau. Han som kaller henne ved navn. Han som elsker sauene så høyt at han gir livet sitt for dem. Han som passer på sauene slik at de er trygge. Og hvis en sau tuller seg bort (for det hender med sauer av og til), så leter og leter han helt til han finner den. «Ingrid, Ingrid,» roper han høyt, og Ingrid kjenner igjen stemmen til Han som hun er så glad i. O lykke! «Den som har ører å høre med, hør!» (Luk 8,8)

I dag ber jeg: Gode hyrde. Gode Jesus. La meg se deg som om jeg aldri før har sett deg. La meg høre deg som jeg aldri før har hørt deg. Hjelp meg å følge etter deg. I dag. Alle dager. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18.04.2023 da Sal 23,1-6 var dagens bibeltekst.


DEN GODE HYRDE: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.»
Her har Ingrid (da 4 ½ år) laget kjortelen til Jesus med det fineste stoffet hun fant. Jesus har som vanlig langt hår. Legg merke til den store, flotte staven. Den måtte lages i et solid materiale, mente Ingrid, siden Jesus bruker staven til å forsvare sauene. Ingrid forklarte: «Vi går tur. Vi plukker blomster! Sauen er meg. Jesus har satt en blomst på sauen sitt hode.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012


Her var det vi badet, på stranden Kontogialos, også kjent som Pelekas. Slik så stranden ut en av dagene vi var der på interrailturen vår.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Pelekas-stranden ligger på vestsiden av Korfu. Slik så den ut ti år etter jeg var der, da Salme 23 sank inn i meg:

"Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Han gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.

Du dekker bord for meg
like foran mine fiender.
Du salver mitt hode med olje.
Mitt beger renner over.

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider."


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.