Ettertanke | Misjon er ikke valgfritt

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Nå nettopp, i hele oktober måned, var det ekstraordinær misjonsmåned i Den katolske kirke over hele verden. 

Mottoet som pave Frans gav måneden, var «Døpt og sendt: Kristi kirke på oppdrag i verden». Lite visste jeg om hvordan andres forbønner skulle komme til å blåse inn i mitt liv, en høstkveld i oktober. Jeg hadde ikke selv noen tanker om å være misjonær i Stavanger denne kvelden, men det hadde tydeligvis Den Hellige Ånd. 

Før jeg vet ordet av det, har jeg satt meg foran i taxien (!) og håndhilst på sjåføren (!) og sagt «Hei, jeg er Ragnhild» (!). I det vi svinger inn i Misjonsveien, lurer den Midtøsten-ishe taxisjåføren på hva jeg har gjort på Misjonshøyskolen.

«Jeg har holdt et foredrag om Jomfru Maria. Du vet, moren til Jesus.» «Er du kristen?» spør han. «100 prosent», ler jeg. «Kan du fortelle meg om kristendommen?» spør han. «Hva er din egen bakgrunn?» spør jeg tilbake. Jo, han ville nå liksom bare høre mer om kristendommen.

Så jeg forteller i vei: Om hvordan Gud – Skaperen av alt synlig og usynlig – kom til oss og ble et menneske som oss, for å redde oss fra døden og alt ondt. Om Jesus og Guds nåde. Om Himmelen og hva som skjer når vi dør. Om legemets oppstandelse. Om hvor meningsfullt livet blir når din lille historie veves inn i den store historien. Om hvorfor jeg tror den katolske, kristne troen er sann. Alt mulig. Han spør og jeg svarer.

Etter at vi er framme og jeg har betalt, forteller han at han er muslim. Deretter snakker vi i ti minutter til. En fullstendig surrealistisk og fin opplevelse.

Før jeg går vil han ha en bokanbefaling. Jeg anbefaler å lese evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes; Guds levende ord som taler direkte til oss i dag. «Les om Jesus, og be mens du leser. Fokusér på Jesus. Det er der hele forskjellen er.» 

I tillegg tipser jeg ham om å lese på katolsk.no og gå på troskurs i den katolske menigheten; en menighet som består av folk fra alle samfunnslag og ca. alle folkeslag. «Der vil du bli tatt godt imot.»

Misjon er ikke valgfritt. Alle som er døpt, er sendt. «La oss da, oppildnet av Den Hellige Ånd, vise Gud vår beredvillighet og tillit, og oppmuntre hverandre til å være gode trosvitner» skriver de nordiske, katolske biskopene i sitt misjonshyrdebrev.

Hvem vet? Kanskje denne lille historien en dag vil gi deg mot til å snakke med noen om troen din? Kanskje du vil be for han som jeg møtte? Og kanskje, kanskje du selv møter på taxisjåføren «min» en dag? Da håper jeg du fortsetter der jeg slapp.

Som sokneprest p. Pål Bratbak sier det: «Vi vet ikke når og hvordan Gud griper inn i menneskers liv, men vi vet at Han gjør det, og at han bruker oss for å berede grunnen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. november 2019 da Apg 16,25-34 var dagens bibeltekst

Pave Frans om misjon: «Jeg er alltid en misjon; du er alltid en misjon; enhver døpt mann og enhver døpt kvinne er en misjon. Den som elsker, setter seg i bevegelse, blir drevet ut av seg selv, blir tiltrukket og tiltrekker, gir seg selv til den andre og knytter livgivende relasjoner. Når det gjelder Guds kjærlighet, er ingen unyttig eller ubetydelig. Hver av oss er en misjon i verden fordi hver av oss er en frukt av Guds kjærlighet.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også her på bloggen:

Ettertanke | Det finnes bare én Gud 

"Det finnes bare én Gud. Han er Sannheten. Den som oppriktig søker sannheten søker derfor i praksis Gud – fordi Gud er Sannheten. Alt som er godt og hellig i verdens store religioner, skyldes på en hemmelighetsfull måte Guds gjerning gjennom Hans Ord, Jesus Kristus – det «som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden» (Joh. 1,9)."

Ettertanke | Sankt Ignatius og religionene 

"Sankt Justin fremhevet hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet."'

Ettertanke | Søk sannheten hele livet 

"Filosofen, eks-ateisten og helgenen Edith Stein skriver: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke»."

- Sigrid Undsets profeti går i oppfyllelse nå 

"Therefore, I encourage you to live your faith visibly and with pride. If you do not hide you faith away people will come to you and ask questions. Be open to these questions, and do not be afraid or embarrassed to talk about your faith. This country is in desperate need of our common testimony." (Fra biskop Bernt Eidsvigs preken)

Ettertanke | Kom hjem, Europa

En ettertanke om hvordan et av verdens mest berømte manus – nærmere bestemt «lignelsen om den bortkomne sønnen» – for tiden blir dramatisert over hele Europa.

Ettertanke | Be for byen din 

«La oss elske hverandre og se hva det er du har ment med at vi bor der vi bor. Hjelp oss vitne om Jesus for fjern og for nær, la ditt ord nå ut til hele vår jord!» (Sitat Sigurd Lunde)

(Flere lesetips under bildet.)

"Baptized and sent. The Church of Christ on mission in the world. Extraordinary missionary month October 2019."

Les også disse to inspirerende artiklene på katolsk.no

Misjonsmåneden: – Misjon er ikke kun for spesielt interesserte 

Les pater Pål Bratbaks glitrende og inspirerende misjonspreken i den ekstraordinære misjonsmåneden oktober 2019. Et sitat derfra: "Vi vet ikke når og hvordan Gud griper tak i et menneske, vi vet bare at det er det Gud lengter etter å kunne gjøre, og han vil bruke oss for å la det kunne skje. Igjen, i det Paulus skriver til oss i dag, så skjønner vi at misjon ikke bare kan være en oppgave for de få: Det er en oppgave som påhviler oss alle, for vi er døpt og sendt."

De nordiske biskopers hyrdebrev: – Misjonen er troens hjerte 

Les hyrdebrevet fra de katolske biskoepene i Norden. Her er et utdrag derfra: "I sitt brev av 22. oktober 2017, der han utroper den ekstraordinære misjonsmåneden, skriver pave Frans: Å følge dette budet (misjonsbefalingen) er ikke valgfritt for Kirken, men derimot dens «uunngåelige oppdrag», slik Det andre vatikankonsil minner om at Kirken «i sitt vesen er misjonerende». Videre siterer han sin forgjenger, den hellige pave Paul VI: Evangelisering er Kirkens nådegjerning og egentlige kall, dens dypeste identitet. Den er her for å evangelisere. (...) Ikke bare prester og misjonærer i klassisk forstand, men enhver som er døpt og fermet, har et medansvar for Kirkens misjon. (...) La oss da, oppildnet av Den hellige Ånd, vise Gud vår beredvillighet og tillit, og oppmuntre hverandre til å være gode trosvitner. (...) Jesus sender Kirken, og dermed hver enkelt av oss, ut i verden for å forkynne evangeliet, det glade budskap."

Katolsk Seljumannamesse på Selja: Der Kirken i Norge ble født

PÅ DEN SMALE VEI: Pilegrimene på vei fra kaien til Selja kloster. Ministrant Jean-Claude Muhindo fra Kongo bærer krusifikset.

Lørdag 7. juli 2018: Små og store langveisfarende pilegrimer står forventningsfulle i solen på Klosterbåt-kaien. De skal feire katolsk Seljumannamesse på den hellige øya Selja, Norges eldste pilegrimsmål. 

Tekst og foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Første gang publisert på katolsk.no 9. juli 2018

Helt ut mot det stormfulle Stadhavet ligger det et fantastisk kulturlandskap med lune viker, dramatiske fjell, idylliske øyer og kritthvite sandstrender. Men viktigst av alt: Her finner du Selja, «den heilage øya», der den åndelige gravitasjonskraften formelig er til å ta og føle på. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet. 

De mange som kommer til den hellige øya som turister, forlater den ofte som pilegrimer. Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg.

ÅPENBARING: Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal de feire katolsk messe, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.

Der Kirken ble født

Kristenretten ble født på Moster og kristenfolket ble født på Stiklestad, men selve Kirken i Norge – den ble født på Selja gjennom martyrenes blod. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn», sa kirkefaderen Tertullian. 

Seljumannamesse feires den 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.

 

Fra Filippinene i øst til Peru i vest

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas ukorrumperte legeme. Klokken er 11.30 idet Klosterbåten frakter den første, fulle lasten med pilegrimer over til øya. Det er perfekt pilegrimsvær: 19 grader og sol. Ikke for varmt, ikke for kaldt.

Etter båtavgang nummer to er alle de 59 pilegrimene kommet i land og klare for vandring over øya. De er fra 0 til over 80 år gamle, og de kommer fra øst og vest, fra nord og sør: Fra Skottland og Peru i vest til Oslo, Polen, Ungarn, Romania og Filippinene i øst – fra Ålesund i nord til Bergen og Kongo i sør. To lutheranere og fire pinsevenner er også med. Her på Selja er vi alle ett i Kristus.

 

HELLIG ØY: Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led St. Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer hvert år til messe, bønn og forening med Kirken i Norges arnested.

Pilegrimer i Marias hage

Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis. Kristus leder an; en ministrant fra Kongo bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det.

Solen skinner på oss og på alle Maria-blomstene som vokser langs den gamle pilegrimsstien. Selja er Marias hage. Her finner du marikåpe, flekkmarihånd, mariauga (forglemmegei), Jomfru Marias fingerbøl (blåklokker), mariblom (tusenfryd), Marias sengehalm (engkarse), Maria nøkleblom og Maria gullsko (tiriltunge). For å nevne noen. Guds Mor har satt sine spor på Selja.

Også Hellig Olav finner du spor etter her. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja – akkurat der hvor den hellige Sunniva hadde gått i land noen årtier før. Kongen knelte i bønn i hulen og i Sunniva-kirken like utenfor hulen i 1015.

Hellig Olav var der! Og snart er vi der også!

 

TRÅD I VEVEN: Bispesetet på Selja ble etablert i 1068, og når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.  

Et av de aller første klostrene

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhogde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.

St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster - kanskje det første. Trolig var det rundt 15-20 benediktinermunker her, og det var munker her helt frem til reformasjonen.

I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øya.

MISJONSOPPDRAG: – Kirkens vekst er vår sak, for vi er misjonærer. Gud har kalt oss til å bringe våre landsmenn det glade budskap om Jesus Kristus, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken.

– Vi er misjonærer

I 1068 ble Selja bispesete for hele vest- og sørlandskysten. I morgen, søndag 8. juli, er det tid for en stor, økumenisk feiring av 950-årsjubileet for Vest-Norges første bispesete. Men i dag er det katolsk messefeiring på Selja.

Vi er fremme, og alle hjelper til med å sette benkene på plass i ruinene av klosterkirken. Liturgien starter. Med ett er Den katolske kirke på plass på den hellige øya der den hører hjemme – med hele sin fylde, også i forkynnelsen.

– Kirkens vekst er vår sak, for vi er misjonærer. Gud har kalt oss til å bringe våre landsmenn det glade budskap om Jesus Kristus, fremholder p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken.

– Vestlandet trenger oss katolske kristne som misjonærer. For Evangeliet i sin fylde forkynnes bare i Den katolske kirke. Jesus har grunnlagt en synlig kirke på jord: Den katolske kirke. Og dette er en umistelig del av Evangeliet, fortsetter han.

– Ved helgenenes forbønn og våre anstrengelser kan Kirken i Norge vokse. Men det viktige er hva Gud gjør. Guds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Krist. Det er vårt privilegium å få delta i byggearbeidet. I dag ber vi om at stadig nye mennesker må komme til tro og finne et hjem i Guds Kirke. Vi ber om vekst i Kirken, ikke bare i antall, men vekst i hellighet. Vi ber også for oss selv, om at Herren må gjøre oss mer lik Sankta Sunniva. Vi ærer henne fordi hun lignet Kristus, og det er vårt håp at også vi kan vokse inn i hennes sko. Det er et ambisiøst mål, men for Gud er alle ting mulig. Amen.

Hjem igjen til Kirken

Etter messen er det tid for å spise niste, drikke hellig vann fra Sunniva-kilden og klatre opp trappene til hulen der martyrene fant sin død. Sunniva-hulen er et godt sted å be. Hvis Norges kristne hjerte ligger skjult i fjellet et sted, så ligger det inne i fjellet på Selja. Det er formelig så du kan høre det banke fra innerst i hulen – fra livmoren som fødte Kirken i Norge.

Vi nyter tiden i kloster- og helgenanlegget samtidig med en turistgruppe. I det båten tuter på de siste turistene, kimer kirkeklokken i klostertårnet og kaller pilegrimene til bønn. Det er tid for å be tidebønnen vesper, slik benediktinermunkene ba her gjennom århundrene.

Vesper og hele den katolske valfarten avsluttes med en av de kjæreste bønnene Den katolske kirke har: Salve Regina, som ble til 100 år før dette klosteret ble til. Vi synger på latin, men vet at vi ber dette:

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.
Og når vår utlendighets tid er forbi,
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.

Den bønnen hører hjemme her, og dermed kjenner vi også at vi gjør det. Vi er hjemme. Helt hjemme. Og vi ber: Må mange flere finne veien hit, hjem igjen til Kirken! 

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att!" 

(St. Thomas av Aquinas)

BERGENSBENKEN: Fire blide pilegrimer fra St. Paul menighet i Bergen.

DAGENS BØNN: – I dag ber vi om at stadig nye mennesker må komme til tro og finne et hjem i Guds Kirke, ba p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken.

Les også:

Selja | Majestetisk feiring av 950 år med menneskefiske i Vest-Norge 

Dette er reportasjen min fra den lutherske seljumannamessen, som ble feiret neste dag, 8. juli 2018. Dette året var det 950 år siden Selja ble ett av Norges tre første bispedømmer! Bjørgvin Bispedømme i Den norske kirke inviterte til en økumenisk, storstilt feiring av seljumannamesse på den hellige øya Selja i Nordfjord. Festgudstjenesten fant sted 8. juli 2018, med H. M. Dronning Sonja og den katolske biskopen av Oslo, Bernt Eidsvig, til stede. Den lutherske biskop Halvor Nordhaug holdt en inspirerende preken om menneskefiske på Vestlandet både i fortid, nåtid og fremtid. Les reportasjen her på bloggen.

Velkommen til katolsk Seljumannamesse 8. juli 2019

Fikk du lyst til å oppleve det selv? Det kan du! Alle (uavhengig av kirketilhørighet) er hjertelig velkommen til å bli med på den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2019. Men skynd deg å melde deg på! Påmeldingsfristen går snart ut!

Ettertanke | Nederlagets vei

"Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død?"

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å frelse oss skulle gå gjennom et landskap av nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker.

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død? 

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3-5)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Mennesket er fantastisk, og Skapningens krone. Mennesket er også feilbarlig, svakt og ufullkomment. «Vi har denne skatten i leirkar,» skriver Paulus (2. Kor 4,7). I leirkar med sprekker. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in» synger Leonard Cohen.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Som den katolske presten Jean Vanier sier det i boken «Community and Growth»: 

«Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser.»

Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken "Apostlene og Kristi første disipler" (St. Olav forlag 2010).

Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. mars 2019, da Jes 53,1-5 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Radikale Frans

4. oktober er minnedagen til den hellige Frans av Assisi.

Det er umulig å lese dagens bibeltekst uten å tenke på en av verdens mest elskede helgener: den hellige Frans av Assisi (1182-1226).

I tre år hadde Frans lett etter hva det var Jesus kalte ham til. Denne dagen, den 24. februar 1208, skulle Europa bli forandret. Den dagen var nemlig Frans i kirken og hørte dette evangeliet:

«Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet, ikke veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav. Jeg sender dere ut som sauer blant ulver.» (Matt 10,7 ff).

Fra det øyeblikket visste Frans at veien hans var pekt ut. Han tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Deretter tok han på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Frans hadde egentlig ikke planlagt å stifte noen orden, men etter kort tid spredte den fransiskanske vekkelsen seg over hele Italia og videre ut i verden. Mange ville følge Frans i hans radikale liv som Jesu disippel. Tusenvis av fransiskanerbrødre dro parvis på prekenreiser og forkynte omvendelse, akkurat slik Jesus hadde befalt.

I forkynnelsen sin la Frans alltid vekt på enkelhet, fattigdom og tillit til Guds forsyn. Brødrene sov rett på golvet, hadde ingen bord eller stoler og ble kjent som «barfotmunkene». Fortsatt i dag finnes det fransiskanere som bare går barføtt eller i sandaler, aldri i sokker eller sko.

Frans fordypet seg i Jesu lidelser på korset, og selv hadde han hele livet bare ett mål: Å bli stadig mer lik Kristus.

Noen av den hellige Frans’ siste ord før han døde var: «Nå har jeg gjort min del. Måtte Kristus lære dere å gjøre deres.»

Som dominikanersøster Anne Bente Hadland sier det: 

«Vi trenger unge kvinner og menn som våger å stille sine liv totalt i Kristi tjeneste, åpne og uredde mennesker som ved sitt vitnesbyrd gir menneskene i vår del av verden det de mest av alt trenger – glede og håp. Vi trenger levende vitnesbyrd om friheten og gleden i Kristus.»

Vår verden trenger flere mennesker som setter hjerter og hoder i brann for den levende Kristus. Jesus sier det selv: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Luk 10,2) Så be!

Tidligere publisert i avisen Vårt Land 7. juni 2016 og her på bloggen 23. juni 2016 da Luk 10,1-12 var dagens bibeltekst

Les også:

• Her på bloggen: Pave Frans' preken om Frans av Assisi
• Selve biografien til den hellige Frans av Assisi (1182-1226) kan du lese mange steder, for eksempel her på katolsk.no.

Ettertanke | Spør Jesus hva han ønsker av deg

Hvordan hadde Norge sett ut hvis alle som tror på Gud startet dagen sin med å spørre «hva ønsker du av meg i dag, Gud?» Jeg vet ikke. Men jeg er temmelig sikker på at svaret «veldig annerledes» ville være dekkende.

Så hvorfor starter vi ikke dagen på den måten, med et lite og enkelt spørsmål som er stort nok til å forandre verden? Igjen: Jeg vet ikke. Men jeg tror nok at frykt kan utgjøre en vesentlig del av forklaringen.

Pave Johannes Paul II gjentok stadig budskapet «Vær ikke redd!». Det er fordi vi trenger å høre det, igjen og igjen. «Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet,» er et av hans mest berømte sitater.

Når jeg leser bibelordet i dag der Jesus snakker om de hvite markene som står klare til innhøsting, da tenker jeg på dette sitatet av pave Frans: «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» Det er faktisk nødvendig å legge til de tre siste ordene, «og vær modig», ellers skjer det ingenting. Ab-so-lutt ing-en-ting.

Pavene er helt samstemte i dette budskapet. Her er et av mine favorittsitater av pave Benedikt XVI:

 «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.»

Vi lever i en verden som tørster etter evangeliet – en verden som tørster etter å høre at: 

«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.» (Pave Johannes Paul II)

Selvsagt er det skummelt å legge ut på dypet. Men du gjør det ikke alene. Jesus er med. Når både verden og oppdraget føles for stort hjelper det dessuten å holde fast ved denne ene tingen: At det er Gud som har satt deg her. Han ville det. Det er ikke tilfeldig at du er her nettopp nå, i dette landet, i denne kulturen, i dette nabolaget. Han ville at akkurat du skulle leve akkurat nå, der du er. Hvil i det. Det gir glede, håp og mot.

Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. juni 2016 da Joh 4,31-38 var dagens bibeltekst

Les også:

• "It is Jesus that you seek when you dream of happiness". Her finner du originalversjonen av alle pavesitatene i dagens ettertanke.

Ettertanke | Det finnes bare én Gud

Det 2. vatikankonsil samlet i Peterskirken i Roma.
Foto: Creative Commons

"Det finnes bare én Gud". Hva innebærer det for Kirkens forhold til ikke-kristne religioner?

På 1960-tallet samlet 2800 katolske biskoper og abbeder seg fra hele verden til et viktig kirkemøte i Roma: Det annet vatikankonsil. De kom frem til 16 erklæringer. I erklæringen «Nostra aetate» tar konsilfedrene for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Her skriver de:

«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.»

«Hva mener jeg med dette? At avgudsoffer betyr noe, eller at en avgud virkelig er noe? Nei!» (1. Kor 10, 19) Vi vet jo «at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én». (1. Kor 8,4)

Det finnes bare én Gud. Han er Sannheten. Den som oppriktig søker sannheten søker derfor i praksis Gud – fordi Gud er Sannheten.

Alt som er godt og hellig i verdens store religioner, skyldes på en hemmelighetsfull måte Guds gjerning gjennom Hans Ord, Jesus Kristus – det «som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden» (Joh. 1, 9).

For at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, legger konsilfedrene umiddelbart til: 

«Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg».

Paulus forkynte den kristne troen frimodig i livssynsmangfoldet i storbyen Korint. Det er vi også kalt til å gjøre, på vår tids livssynstorg, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten – til fylden av den kristne tro – til Jesus.

«Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (1. Kor 8,6)

Vi er skapt til ham. Ingen sier det bedre enn den store kirkefader St. Augustin i boken hans Confessiones:

«Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene. Gi hva du krever, og så krev hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. august 2018, da 1 Kor 8,4-9 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Søk sannheten hele livet
• Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Ettertanke | Sankt Ignatius og religionene

I dag, 31. juli, er det minnedagen til en av verdenshistoriens største troshelter: Sankt Ignatius av Loyola (1491-1556). 

I 1540 stiftet han ordenen Jesu Selskap, som er bedre kjent som jesuittene. Pave Frans er jesuitt. Nesten 500 år senere er Jesu Selskap fortsatt den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Jesuittene dro tidlig til Kina, Japan, India, Indonesia og Filippinene. De var lærde menn som fra første stund var opptatt av å lære å kjenne kulturene de dro til som misjonærer.

Strategien deres var akkomodasjonsmisjon. De var opptatt av å lære seg filosofien, språket, ritene og kulturen dit de kom, slik at kristendommen kunne slå rot med et asiatisk ansikt. Fordi: Kristendommen er ikke en vestlig religion. Kristen tro er den universelle sannheten.

Slik vant jesuittene respekt hos den kinesiske keiseren og fikk prestisjefulle plasser ved hans hoff. Drar du til Beijing i dag, kan du fortsatt besøke keiserens stjerneobservatorium og se jesuittenes presise instrumenter. (Visste du at hele 35 månekratere er oppkalt etter forskere som var jesuitter? Hvis noen forteller deg at Kirken er vitenskapsfiendtlig: Ikke tro på dem.)

Helt fra første stund har Kirken forholdt seg til de andre religionene. I 1. Korinterbrev sier Paulus nei til å spise offerkjøtt som en del av hedningenes seremoni, men han sier det er helt greit å spise offerkjøtt når du får det servert i middagsbesøk. Du trenger ikke en gang spørre om det egentlig er offerkjøtt. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» (1. Kor 10,26)

Slik er det. Allerede på 100-tallet formet kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». Sankt Justin fremhevet hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Jesuittene er opptatt av «å finne Gud i alle ting» og veileder folk til å finne Gud i de hverdagslige begivenhetene i livet. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her og nå, akkurat der du er. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare se deg om. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.»

Jesu Selskap ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Den hellige Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

Publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 31. juli 2018, da 1 Kor 10,23-29 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ignatius av Loyolas selvbiografi | Pilegrimens beretning
• Bønn når alt er mørkt | En bønn av St. Ignatius av Loyola
• Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen
• På katolsk.no: Biografien om den hellige Ignatius av Loyola  
• På katolsk.no: Om jesuittordenen, den største misjonsorden i Den katolske kirke

VIKTIG BOK: Ignatius av Loyolas berømte bok Åndelige øvelser er endelig utgitt på norsk! I den samme boken får du også selvbiografien hans "Pilegrimens beretning" i ny oversettelse. Anbefales varmt! Her får du tak i boken hos St. Olav bokhandel.

Om livet, et pust i sivet, og evigheten

Vips var det gått sju år. Fascinerende!

«Hva er vel livet, 

et pust i sivet, 

som synker ned. 

Et spill av krefter, 

som higer efter 

en evighet.»

... skrev den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779-1850). Som tenåring skrev jeg det inn i sitat- og diktsamlingen min.

For sånn er det jo, livet. Fort borte, som et pust i sivet. Og samtidig har vi disse sterke livskreftene i oss, som "higer etter en evighet". 

I Bibelen dukker det også opp. I Forkynnerens bok finner du både det flyktige og evighetslengselen.

Alt har sin tid 3Alt har sin faste tid,         alt som skjer under himmelen, har sin tid:      2 en tid til å fødes, en til å dø,         en tid til å plante, en til å rykke opp;      3 en tid til å drepe, en til å lege,         en tid til å rive, en til å bygge;      4 en tid til å gråte, en til å le,         en tid til å sørge, en til å danse;      5 en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,         en tid til å ta i favn, en til å la det være;      6 en tid til å lete, en til å miste,         en tid til å gjemme, en til å kaste;      7 en tid til å rive sund, en til å bøte,         en tid til å tie, en til å tale;      8 en tid til å elske, en til å hate,         en tid til krig og en til fred.     11 Alt skapte han vakkert i sin tid.         Også evigheten har han lagt         i menneskenes hjerter.

Her kan du høre Kronprinsesse Mette-Marit lese akkurat dette bibelutdraget på albumet "Sorgen og gleden" (lenke til Spotify).

Et ungt hjerte

På kjøleskapet vårt har vi en magnetplate der det står:

"Måtte ditt hjerte alltid forbli ungt, og dine drømmer leve evig." 

Nei, det er ikke svulstig eller sentimentalt svada. Det er fint sagt. Jeg skal forklare hvorfor.

I Bibelen snakkes det ofte om hvordan Gud står de harde imot - de stolte, de lukkede, de hovmodige, de som har stivnede hjerter, steinhjerter. Målet mitt er å passe på at hjertet mitt forblir mykt og levende, åpent for Gud og menneskene rundt meg. Det legger jeg i "et ungt hjerte": Et hjerte som er åpent og mykt, ikke hardt og stengt. Jo eldre du blir, og jo mer fælt du opplever, jo mer aktivt må du jobbe for å forhindre forsteining.

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det" står det i Ordspråkene 4,23.

Må hjertet ditt forbli ungt, varmt, bankende og levende - gjennom alt. 

Drømmer som lever evig

Når det gjelder drømmer, så tenker jeg det gjelder å holde drømmene så store at de ikke bare omfatter meg. Drømmer som er så store at flere kan bo i dem, også gjennom lange tider. Drømmer som gir mening til livet. Hvilke drømmer har du som burde leve evig?

Her er mine topp tre:
Jeg drømmer om at folk i Norge, og i Europa, skal finne veien hjem igjen. Hjem til sin far, Gud, og til sin mor, Kirken.

Jeg drømmer om at det skal bli reist et nytt benediktinerkloster på Selja, som vil hjelpe mange i Norge med nettopp å finne veien hjem igjen til Gud og til Kirken.

Og jeg drømmer om at barna mine skal leve i kjærlighet og finne den plassen i Guds historie som er bare deres. Da vil de (og mennesker de forandrer) gjøre en forskjell i historien også etter at jeg er borte, når jeg er helt hjemme hos Gud.

Det drømmer jeg om, det ber jeg om og det jobber jeg for. Tre drømmer som henger nøye sammen med Guds store historie. Tre drømmer som har det felles at de alle kan leve videre etter meg, og gjennom andre enn meg.

Bare sånn kan livet mitt få dyp mening og bli noe mer enn et pust i sivet - ved at livet mitt kobles på evigheten. Guds evighet.

SUNNIVA: Skjønneste Sunniva. Like nydelig, inni og utenpå, da som nå. Første skoledag på fantastiske St. Paul skole, på St. Paul kirketrapp, 24. august 2011. 
Siste skoledag på barneskolen på St. Sunniva skole, på St. Olav kirketrapp, 22. juni 2018.

På én måte skjønner jeg ikke hvor de sju årene har blitt av. På en annen måte føles det som et halvt liv, eller et helt annet liv, siden.

PÅ VEI HJEM: Livet går så fort. Plutselig er det over. Det er viktig å feire alt som feires kan mens man er på vei hjem. For eksempel at Sunniva er ferdig med barneskolen - og at hele skoleåret er fullført for alle fire. Det er definitivt verdt en isfest.

ROSER TIL EN ROSE: Sunnivas "siste dag på barneskolen"-roser. Er det noe som minner om livets flyktighet, så er det avkuttede blomster. Samtidig er det få ting som vitner så direkte og intenst om Skaperen som det vakre blomster gjør. De forteller om Han som kalte oss til livet; både vi og rosene og alt annet som lever.

Les også:

• Alf A. Sæter | Ein grunn til å leva
• Lille Marias rene hjerte og Guds nåde
• Kom hjem, Europa
• Benediktinerne på Selja

Ettertanke | Apostelen Barnabas og de andre B-kjendisene

Det er ofte bare de aller mest kjente som får all oppmerksomheten. I Apostlenes gjerninger, for eksempel, er det Peter og Paulus som er de store heltene. Men har du lagt merke til at det også er en sentral person der som heter Barnabas? I dag, 11. juni, er det minnedagen hans.

Den hellige apostelen Barnabas ble født rundt Kristi fødsel på Kypros. Han het egentlig Josef og var jøde av Levis stamme. Josef ble oppdratt i den jødiske tro og ble sendt til Jerusalem til den berømte læreren Gamaliel, som også hadde undervist Paulus. I følge Apostlenes gjerninger var han «en god mann, full av Hellig Ånd og tro» (Apg 11,24). Da Josef sluttet seg til den første kristne menigheten i Jerusalem solgte han alt han eide, inkludert gården han arvet etter foreldrene. Da ga apostlene ham navnet Barnabas, som betyr «Trøstens sønn» (Apg 4,36).

Barnabas kalles apostel selv om han ikke var en av de tolv. Den tittelen fikk han på grunn av det apostoliske arbeidet og det oppdraget apostlene ga ham. Dessuten var han en av Jesu 70 disipler, i følge flere kilder.

Da den nyomvendte Paulus kom tilbake til Jerusalem «forsøkte han å komme inn blant disiplene. Men alle var redd ham og trodde ikke han var noen disippel. Barnabas tok ham da med seg til apostlene.» (Apg 9,26-27) Og gjennom Barnabas’ anbefaling ble verdens viktigste misjonsapostel akseptert og tatt inn i apostelfellesskapet.

Barnabas huskes best for sitt tette samarbeid med Paulus. Det var Barnabas som ble sendt til den voksende kristne menigheten i Antiokia, og han fikk Paulus til å hjelpe seg. De to ble der i ett år. Senere møtte de Barnabas' slektning evangelisten Markus, som sluttet seg til dem og ble med dem til Kypros på deres første misjonsreise.

Det er mye mer å fortelle om Barnabas. Mye, mye mer enn det er plass til her. Jeg har jo ikke en gang kommet inn på apostelkonsilet i Jerusalem i 51, konflikten med Paulus eller Barnabas’ andre misjonsreise, som førte til at han anses for å være grunnleggeren av Kirken på Kypros.

Jeg kan bare anbefale å lese Apostlenes gjerninger én gang til, og prøve å legge merke til hver gang Barnabas og alle de andre «B-kjendisene» i boken nevnes. Let etter dem som er litt utenfor spotlighten. Der er det mange spennende personer å bli kjent med. I Guds rike finnes det ikke noe B-lag.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 11.juni 2016 da Apg 16,6-10 var dagens bibeltekst

Katolske morgenandakter denne uken

HOS NRK: Å få holde andakten i NRK ligger høyt på lista over det kjekkeste som finnes.

Mandag til torsdag denne uken er det jeg som holder morgenandaktene hos NRK, 16.-19. april 2018.

Du kan høre fullversjonen av hver andakt i NRKs nettradio og på NRK P1 klokken 05.33. "Fullversjon" betyr at musikken spilles i sin helhet. I de andre to daglige sendingene kuttes musikken etter ca 3 min. Det er jeg som har valgt ut musikken som spilles.

Hver andakt blir tilgjengelig i NRKs nettradio og på nrk.no etter hvert som de er publisert på radio hver morgen.

Mandag: "Gud bor på bunnen"

Klikk her for å LYTTE til den første andakten, sendt 16. april (lenke til NRKs nettradio).
Klikk her for å LESE den første andakten, sendt mandag 16. april (lenke til nettsak hos nrk.no).

Tirsdag: "Gud i brannen"

Klikk her for å LYTTE til den andre andakten, sendt 17. april (lenke til NRKs nettradio).
Klikk her for å LESE den andre andakten, sendt 17. april (lenke til nettsak hos nrk.no).

Onsdag: "I ørkenen med Gud"

Klikk her for å LYTTE til den tredje andakten, sendt 18. april (lenke til NRKs nettradio).
Klikk her for å LESE den tredje andakten, sendt 18. april (lenke til nettsak hos nrk.no).

Torsdag: "Når du har det vondt"

Klikk her for å LYTTE til den fjerde andakten, sendt 19. april (lenke til NRKs nettradio).
Klikk her for å LESE den fjerde andakten, sendt 19. april (lenke til nettsak hos nrk.no).

Her er sendetidspunktene i radioen:

• NRK P1: Mandag - torsdag kl. 05.33 og ca kl. 08.20
• NRK P1+: Mandag - torsdag ca kl. 07:20

Her kan du høre alle andaktene i nettradioen: 

https://radio.nrk.no/serie/morgenandakt. 

Den første andakten blir tilgjengelig der omkring klokken 06.00 mandag morgen.

På NRKs nettsider kan du dessuten lese manus her: https://www.nrk.no/andakten/

Jeg kommer også til å dele manus og lenke til hver enkelt andakt i nettradioen her på bloggen - etter hvert.

Det er mulig å laste ned andaktene som podkast, her:

https://itunes.apple.com/no/podcast/id94572491

Bli gjerne med på å be for dem som hører andaktene

Ofte tenker vi at det viktigste er at forkynneren må være god. Jesus var mer opptatt av den som lytter; at jordsmonnet i hjertet er godt. 

Det sier seg selv, for det kan umulig ha vært hos Jesus feilen lå de gangene ordene hans ikke nådde inn til hjertene til folk. Jeg mener, her snakket det inkarnerte Guds Ord til folk med ord de forstod hva betydde, og likevel ble de ikke helfrelst.

Dermed skulle det være historisk bevist én gang for alle: Til og med når Gud står der rett foran deg og fysisk snakker til deg, går det an å ikke høre. 

Såmannsarbeid

Å holde morgenandakten i NRK er i høyeste grad å gjøre som såmannen i Jesu lignelse: Du sår over alt. Noe faller ved veien, noe faller på steingrunn, noe faller blant tistlene og noe faller i god jord.

Andaktene mine er alllerede spilt inn. Det er ikke noe mer jeg kan gjøre med dem. Herfra og ut kan jeg bare be om at Guds Ord faller i god jord hos så mange som mulig.

Lytt også til:

Jeg har holdt NRKs morgenandakt én gang tidligere, 1. august 2017. Da snakket jeg om Hellig Olav som forbilde:

• Her på nrk.no kan du lytte til andakten om Hellig Olav.
• Og her på bloggen kan du lese den.

Opprinnelig publisert 14. april 2018. Oppdatert 18. april 2018.

NRK Morgenandakten goes Catholic

NRK ringte og lurte på om jeg ville holde en morgenandakt om Hellig Olav som forbilde. Det ville jeg så klart 😇

I dag var jeg i studio. Resultatet kan du høre på P1 tirsdag 1. august. Etterpå kan du også lytte til andakten på nrk.no/andakten.

Morgenandakten er preget av Olavsfestdagene hele den første uken i august. Utrolig stilig (og egentlig ikke så overraskende) at det var nettopp Norges evige konge som sørget for at NRK Morgenandakten for første gang i historien blir holdt av et medlem av Den katolske kirke 😊👏🏻

PS: Stikkordene som denne bloggposten er tagget med gir en liten smakebit på hva det er jeg kommer til å snakke om 😊 (Hvis du ikke kan se taggene, skyldes det at du leser denne saken på mobil/nettbrett. I så tilfelle: Klikk på "Vis nettversjon" rett under her.)

Oppdatering:

• Her kan du nå lese og lytte til NRK-andakten om Hellig Olav som forbilde

Åtte vanlige faktorer når ateister slutter å være ateister

C.S. Lewis ble tidlig ateist. Du kan lese om hans omvendelse til kristendommen i den selvbiografiske boken "Tatt av gleden" - "Surprised by Joy".

Jeg anbefaler varmt artikkelen "Why Atheists Change Their Mind - 8 Common Factors" både for ateister, tvilere og troende. For alle som tenker, rett og slett. 

Artikkelen er skrevet av Matt Nelson og er publisert på den anerkjente Word on Fire Blog, den katolske biskop Robert Barrons blogg.

Her er de åtte faktorene med en smakebit fra hver av dem:

1. Good literature and reasonable writing

"Reasonable atheists eventually become theists because they are reasonable; and furthermore, because they are honest."

2. "Experimentation" with prayer and the Word of God 

"The Word of God is living. It has power beyond human comprehension because it is “God-breathed.” God speaks to man in many ways; but especially through prayer and the reading of the inspired Scriptures. When curiosity (or even interest) of non-believers leads to experimentation with prayer or reading the Bible the results can be shocking, as many converts attest."

3. Historical study of the gospels 

"Lee Strobel, the former legal editor of the Chicago Tribune and author of the influential work, The Case For Christ, is a prime example of what happens when an honest atheist sets out to establish once and for all whether the claims of the Gospels are reliable or not."

4. Honest philosophical reasoning 

"Philosophy means “love of truth.” Philosophy is meant to lead one to truth; and it certainly will, if the philosopher is willing to honestly consider the arguments from both sides and follow the best arguments wherever they may lead." "Pope Leo XIII had written in the 1879 encyclical Aeterni Patris that for scientific types who follow only reason, after the grace of God, nothing is as likely to win them back to the faith as the wisdom of St. Thomas" (Thomas Aquinas, min anm.)

5. Reasonable believers 

"Consider the notable conversion of former atheist blogger, Jennifer Fulwiler. Her journey from atheism to agnosticism and—eventually—to Catholicism, was slow and gradual with many different points of impact. But encountering intelligent believers in God was a key chink in her atheist armor."

6. Modern advances and limitations in science

 "Antony Flew was one of the world’s most famous atheists of the 20th century. He debated William Lane Craig and others on the existence of God. But eventually his recognition of the profound order and complexity of the universe, and its apparent fine-tuning, was a decisive reason for the renowned atheist to change his mind about God’s existence."

7. Evidence for the resurrection

"Modern historical studies have left little doubt about what the best explanation is for the alleged postmortem appearances of the risen Jesus, the conversions of Paul and James, and the empty tomb: Jesus really was raised from the dead."

Og så min favoritt:

8. BEAUTY

"The great theologian, Hans Urs von Balthasar, wrote: “Beauty is the word that shall be our first. Beauty is the last thing which the thinking intellect dares to approach, since only it dances as an uncontained splendour around the double constellation of the true and the good and their inseparable

relation to one another.”

Father von Balthasar held strong to the notion that to lead non-believers to belief in God we must begin with the beautiful.

Dr. Peter Kreeft calls this the Argument from Aesthetic Experience. The Boston College philosopher testifies that he knows of several former atheists who came to a belief in God based on this argument.

In classic Kreeftian fashion, he puts forward the argument in the following way:

“There is the music of Johann Sebastian Bach.
Therefore there must be a God.

You either see this one or you don’t.”

Lyst til å lese mer? Les hele artikkelen "Why Atheists Change Their Mind - 8 Common Factors" her på Word on Fire Blog. 

"So often we forget about beauty!
Mankind thinks, feels, makes,
but is in such need today of beauty."
Pave Frans
Bildetekst og foto: Pavens Instagram-konto, @fransiscus

Det sanne, det vakre og det gode

Det er tre ting som trekker alle mennesker mot Gud: Det sanne, det vakre og det gode.

Artikkelen "Why Atheists Change Their Mind - 8 Common Factors" fokuserer mest på det intellektuelle, på sannhetsperspektivet. Det gjør den på en god måte, men artikkelforfatteren har visst ikke helt fått med at Gud også trekker til seg menneskene gjennom godhet/kjærlighet, ikke bare gjennom sannheten og litt skjønnhet.

Mennesker trekkes til Kirken og til den kristne tro - til Gud - gjennom både det sanne, det vakre og det gode. Noen tiltrekkes mer av det ene enn det andre. Artikkelforfatteren Matt Nelson har nok sannheten som sin hovedvei til tro.

Gud møter oss der vi er og lokker på oss med alt han har og er. Den éne Kirken er for alle, derfor tiltrekker den seg alle slags mennesker på helt forskjellige måter. Her kan du lese mer om min vei inn i Den katolske kirke.

– Sigrid Undset's prophecy is coming true now | – Sigrid Undsets profeti går i oppfyllelse nå

SIGRID UNDSET (1882-1949) konverterte til Den katolske kirke i 1924. Bildet er tatt i 1928.
Foto: Aage Remfeldt / Aage Rasmussen, Wikimedia Commons

I 1927 profeterte Sigrid Undset at antallet trofaste kristne i Europa ville minke. Hun forutså imidlertid også at det ville komme misjonærer fra andre verdensdeler som ville snu utviklingen og bringe den kristne, katolske troen tilbake til Norge. - Sigrid Undset har fått rett i begge deler, mener biskop Bernt Eidsvig.

Dette kom frem i en tale som biskop Bernt Eidsvig holdt for katolske filippinere i Oslo Katolske Bispedømme. Du kan lese hele det engelske manuset under her.

Scroll down for English version.

En stor, glemt skatt

Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese hele talen. Først vil jeg bare få presentere det utdraget av talen som handler om Undsets profetier. Her er det (i min oversettelse fra engelsk):

Som kristne har vi et kall til å være Kristi vitner i det samfunnet vi lever i. I et land som Norge, hvor sekularismen har blitt det nye trossystemet for mange mennesker, er våre vitnesbyrd av levd tro viktigere enn noensinne. Dere som har kommet til dette landet har brakt med dere rikdom som har gått tapt for mange her. 

En av våre mest kjente norske forfattere, Sigrid Undset, konverterte til den katolske tro. I 1927 skrev hun i et essay at antallet trofaste kristne ville minke i Europa, og vi kan se at hun hadde rett. Men hun forutså også hvordan alt dette ville forandres når misjonærer ville komme fra Amerika, Asia og Afrika, misjonærer som ville bringe tilbake våre forfedres tro til dette landet.

Mine kjære brødre og søstre, den dagen har kommet, og de misjonærene er dere! Dere har kommet til dette landet med en skatt som har blitt glemt og oversett. Troen som dere har brakt med dere, er den samme katolske troen som har levd i dette landet i tusen år!

Med den smakebiten satser jeg på at apetitten har blitt tilstrekkelig vekket. Her får du herved hele talen:

Greeting to the 5th General Assembly of the Sacred Heart Filipino Chaplaincy in the Diocese of Oslo and to all our Filipino Catholics

[Undertitlene og utropstegnene i manuset er originale. Uthevinger i fet skrift er mine egne.]

Dear brothers and sisters in Christ,

I wish to greet all of you who take part in the 5th General Assembly in Klepp this weekend. I especially wish to express my gratitude to Bishop Precioso Cantillas, who has come all this way to take part in the Assembly.

Put out into the deep

This year you will look more closely at the theme from Luke’s Gospel: “Put out into the deep”. This topic is most appropriate for this special year of grace that we have recently entered into – the “Year of Faith”. As we celebrate the 50th anniversary for the opening of the 2nd Vatican council, and the 20th anniversary for the Catechism of the Catholic Church, the Pope wants us to do exactly that – to put out into the deep – to dig deep into the deposit of faith which was opened to us at our baptism. The deposit of faith is like a treasure that will enrichen our lives the more we make use of it.

Faith is a gift that we should not take for granted. The deposit of faith that we hold in our hands, has been handed down to us through the centuries from the time of the Apostles. We have received the gift of faith because someone has passed on this faith to us. As we have received it, so we must pass it on to others so that the deposit of faith will continue to enrich people in generations to come.

Living a life of faith, and passing on the faith to others, demand courage – the same courage that the apostles showed when they dared to believe in him who invited them to put out into the deep after they had worked all night without any results. The new courage they received when listening to the words of Jesus, made them act in faith. We see in the Gospel that this act of faith was not done in vain.

Keep on sowing

I know that many of you try your very best to pass on the faith in your families, and I thank you for that – as I am sure your children will too, when they understand the value of the treasure you have given them. I also know that passing on the faith is not always easy. Passing on the faith is especially challenging if you live far away from the church, or if you live in a mixed marriage and most of your children’s friends are non-Catholic. But even if you see no results: don’t give up! Live your faith so that it is visible in your home. You should never underestimate the power of the testimony of lived faith! We do not know when the seeds we have planted will start growing into a beautiful flower. Keep on sowing, and keep on watering, the seeds of faith in your families. Miracles will happen as they have done before!

"My dear brothers and sisters,
that day has come,
and those missionaries are you!"

I would also like to take this occasion to remind you that our testimony of faith must not just be given in our families, or in our own communities. As Christians we have a calling to be witnesses to Christ in the society in which we live. In a country like Norway, where secularism has become the new belief system for many people, our testimonies of lived faith are more important than ever. Those of you who have come to this country, have brought with you richness that has been lost by many in this country.

One of our most famous Norwegian authors, Sigrid Undset, was a convert to Catholicism. In 1927 she wrote in an essay that the number of the faithful would diminish in Europe, and we can see that she was right. But then she also foresaw how this all would change when missionaries would come from America, Asia and Africa, missionaries who would bring back our forefathers faith to this country.

My dear brothers and sisters, that day has come, and those missionaries are you! You have come to this country with a treasure that has been forgotten and neglected. The faith you have brought with you, is the same Catholic faith that has lived in this country for a thousand years! Most of the values we hold dear in this country, are taken from this deposit of faith, but when the origin of these values is forgotten, they will start decaying, as I am afraid we see many signs of in this country.

Live your faith visibly

Therefore, I encourage you to live your faith visibly and with pride. If you do not hide you faith away people will come to you and ask questions. Be open to these questions, and do not be afraid or embarrassed to talk about your faith. This country is in desperate need of our common testimony.

I know after reading the letters from people who ask to be received into the Church that your testimony has already brought many people back to the faith and back to the Church, and I thank you for that! I therefore encourage you to have high thoughts about the importance of your presence in this country, and the important place you have in the local Church. I have already seen so many results of your testimonies, and I have experienced and heard about the joy you bring to your parishes.

Thank you!

I thank you from my heart for your contribution towards the common good in the parishes in which you live. Important tasks in many of our parishes, often the unseen jobs, would not have been done without your contribution. Through faith we know that what is unseen by man, is seen by our heavenly Father, and that nothing is without significance if we do it for him.

May Our blessed Lady, Queen of Heaven and Mother of the Church, intercede for us so that we, as one family in Christ, may become courageous witnesses of God’s infinite love for all of humanity, so that the gift of faith will be passed on through us.

I will conclude by asking our heavenly Father to bless each and every one of you, and that he will bless your meeting and your families, and that the people you encounter will experience God's blessing through you!

+ Bernt I. Eidsvig
November 2012

Første gang publisert her på bloggen 11. mars 2013, etter avtale med Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme. Talen kan også leses i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013. Kirkebladet sendes til alle registrerte katolikker i Norge - og alle andre som ønsker å motta det gratis. Det kan også leses på nettet her. 

St Olav kirkeblad

Fra høsten 2017 blir St. Olav kirkeblad et gratis abonnementsblad som ikke går ut til alle registrerte katolikker, men bare til de som selv sier aktivt sier fra om at de ønsker å få bladet.

Bladet vil fortsatt være gratis, men alle som ønsker å få bladet tilsendt - både katolikker og ikke-katolikker - må tegne et gratis-abonnement. Hvert nummer fremover vil fremdeles bli publisert digitalt på katolsk.no. Her kan du lese St. Olav kirkeblad nr. 1-2017 på katolsk.no.

For å abonnere på St. Olav kirkeblad: 

• Send epost med navn og adresse til: abonnement@katolsk.no 

• Send SMS til 417 16 052 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse

• Ring inn navn og adresse til: 23 21 94 21