Google Analytics

07 mai 2021

Iona | Del 6: Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

På den hellige øya Iona finner du Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer. Her feiret vi messe daglig da vi var på keltisk retrett med pater Haavar Simon Nilsen.


Cnoc a' Chalmain er et relativt nytt, katolsk pilegrims- og bønnested. Det ble åpnet i 1997, til 1400-årsjubileet for St. Columbas død. Navnet Cnoc a' Chalmain betyr "Hill of the Dove", og henspeiler til den hellige Columba. Columb betyr due på latin. I St. Columbas helgenbiografi på katolsk.no står det:
Ved dåpen fikk han navnet Colm, Colum eller Columba (noen kilder sier Criomhthann), mens han senere i livet vanligvis ble kalt Columcille (Colum Cille). Den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) kaller ham Columbkille og sier at navnet var satt sammen av «Columba» og «kill» (gæl: Cill = kirke), antakelig som en referanse til de mange religiøse grunnleggelser han etablerte. Legenden forteller at hans opprinnelige navn var Crimthann (Crimthan) («rev»), og at da han utdannet seg til prest, endret han det til Columb (lat: «due»), senere kjent for alle som Colum Cille («Kirkens due»).

Gjestfritt hus

Under retretten var vi kun inne i kapellet. Stedet har også et gjestehus med fem soverom for pilegrimer. Katolske prester kan bo her helt gratis i inntil tre uker, noe som medfører at det ofte er mulighet for daglig feiring av messen på Catholic House of Prayer.

Hvem som helst kan gå inn i kapellet for å be. Du trenger ikke være katolikk eller å bo på huset. Kapellet er åpent for bønn og tilbedelse for alle som vil. Og Jesus er der alltid. Det er bare å komme! 


Oratoriet er åpent hele dagen for dem som ønsker å be der.
Du har kanskje hørt 
benediktinernes motto: "Ora et labora". Det betyr "Be og arbeid".
Oratorium blir altså "bedehus" på godt norsk.


Fredfull stemning med beitende sauer.
Inngangen til kapellet er gjennom den døren du ser på kortsiden her.

Kapellet har en rund form som liksom omsvøper deg, med mye lys og åpent utsyn over Sound of Iona. På alle kanter, både foran og bak deg og på begge sider, er du omkranset av ikoner og statuer av de hellige som har gått foran oss, og som vi feirer den hellige liturgien sammen med. 


Vievannskaret ved inngangen til kapellet.


Pater Haavar Simon Nilsen feirer den hellige messen sammen med en fransk prest som besøkte Catholic House of Prayer den uken.


Bak alteret står et keltisk kors, hugget ut i grønn marmor fra Iona. Til høyre står en statue av den hellige Columba av Iona.


Like til høyre for alteret er tabernakelet innfelt i veggen. Katolske kirker har alltid et tabernakel, der det oppbevares hostier, som er det de forvandlede nattverdsbrødene kalles. Nær tabernakelet er det alltid en rød evighetslampe. Når det er hostier i tabernakelet, brenner lyset og vitner om Jesu nærvær og hans brennende kjærlighet til oss. "Jesus er her", sier evighetslyset.
Gjennom kirkeåret er det kun på langfredag at tabernakelet er tomt og evighetslampen slukket.

Tabernakelet i Cnoc a' Chalmain er dekorert med et keltisk kors med keltiske knuter.


En av messene var det jeg som fikk lese messelesningene (dagens bibeltekster).


Ømhetens mor.


Hele Kirken i himmelen og på jorden deltar i den hellige liturgien. I vinduskarmen blir vi minnet om at vi feirer messen sammen med den hellige dronning Margaret av Skottland, Skottlands skytshelgen, "The Pearl of Scotland." Les mer om den hellige dronning Margaret her på Catholic.org.


I ikonografien er det bare Jesus som har et kors i glorien.


Den hellige Columba av Iona.


Ikon av St. Columba av Iona og St. Kentigern Mungo.


Ikon av St. Martin av Tours, St. Ninian og St. Machar.

Kapellet ses til høyre. Resten av bygningen er gjestehus for pilegrimer. Det er mulig å overnatte her.


Rett utenfor kapellet.


Britiske og katolske Joan Le Morvan er "Mor Iona" for meg. Uten at hun kjente meg, inviterte hun meg hjem til seg til samtale, sjelesorg og forbønn. En fantastisk kristen. Joan er så åndsfylt og helliggjort at jeg fikk tårer i øynene bare av å høre henne lese bibelteksten i messen. Hun hadde en så sterk utstråling av Kristus og hans kjærlighet at jeg umiddelbart kjente at hun vil jeg snakke med. 

Da jeg ble bedre kjent med Joan (født i 1933) viste det seg at hun som ung bodde i Bergen i omtrent 10 år og var også lærer ved St. Paul skole (der mine barn gikk flere tiår senere). Senere returnerte hun til Storbritannia hvor hun blant annet etablerte en katolsk bibelskole. Hun reiste til mange land i verden som misjonær, også inn bak jernteppet den gang Øst-Europa var kommunistisk. Hun fortalte meg mange spennende og inspirerende historier, blant annet fra da hun besøkte Japan og ikke minst ‘the darkest country in the world’ Albania i 1986 og 1992. Du kan lese noen av historiene fra Albania på Joans blogg Hineni. Joan har reist som evangelist og misjonær til Gibraltar, Chicago og Dakota, India, Alaska, Russland, Albania og Tyrkia og hele 60 ganger har hun reist med pilegrimsgrupper til IsraelJoan er en person som kan fortelle om både profetier og mirakler hun har opplevd. Levd Jesus-liv! Hvis du noen gang er på Iona: Bank på og snakk med henne!

De siste årene har Joan bodd på Iona hvor hun bidrar til å holde Catholic House of Prayer levende. Dessuten sørger hun for at benediktinerordenen er representert på Iona. Joan er nemlig legbenediktiner, det vil si at hun er en legperson som tilhører benediktinerordenen og lever ut deres spiritualitet, men uten å bo i et kloster.


En dominikaner og en legbenediktiner. Kirken er rik.

Dette er Joans hage og hus, rett ved siden av fergekaien på Iona. Her sier hun farvel til deltakerne på bror Haavar Simon Nilsens keltiske retrett på Iona, rett før vi drar hjem.

Taigh Bhenedict ("Benedikts hus") står det på Joans husvegg.


Fra Joans entré: "All are to be welcomed as Christ" St Benedict.
Slik blir du tatt imot i Joans hus. Som om du var Jesus selv.
Hvis du er på Iona: Bank på og hils Joan fra meg!
Sitatet er hentet fra St. Benedikts regel, som er utgitt i en god, norsk oversettelse hos Efrem forlag.


Denne boken er på norsk og inneholder både St. Benedikts regel fra 500-tallet og St. Gregor den stores nedtegnelser fra 600-tallet, som er en av de viktigste kildene til Benedikt av Nursias liv (Vita betyr liv).
I starten av boken gir den dyktige kirkehistorikeren Jan Schumacher en fyldig og spennende innledning til tekstene, slik at du forstår mer - rett og slett.


05 mai 2021

Iona | Del 5: Eventyrøya Staffa

Den spektakulære øya Staffa reiser seg rett opp av havet i Hebridene, på Skottlands vestkyst. De små prikkene utenfor sjøhulen Fingal's Cave er mennesker.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Under pilegrimsretretten til Iona kunne de som ville bli med på en båtreise ut til Staffa. Det ville jeg naturligvis! Staffa er som tatt ut av en annen verden.


Navnet på øya, Staffa, kommer av norrønt, Stafey, ‘stavøya’, etter basaltsøylene som danner heksagonale staver som stiger opp av havet.

Staffa består av størknet lava, nærmere bestemt basalt - en mørk, finkornet lavabergart. Under lavaens avkjølingsprosess oppstod det noen helt spesielle og fascinerende søyler av stein som er sekskantede (heksagonale). Slik skjedde det:
"cooling on the upper and lower surfaces of the solidified lava resulted in contraction and fracturing, starting in a blocky tetragonal pattern and transitioning to a regular hexagonal fracture pattern with fractures perpendicular to the cooling surfaces. As cooling continued these cracks gradually extended toward the centre of the flow, forming the long hexagonal columns we see in the wave-eroded cross-section today." (Sitat fra Wikipedia-artikkelen om Fingals's Cave)

Spektakulære havgrotter

Her kan du lese mer om Staffa på norsk på Wikipedia. For eksempel dette: "Den langsomme avkjølingen av det andre laget [av lava, min anm.] har resultert i det spesielle mønstret av basaltsøyler som kan studeres i de mange grottene på øya. Disse søylene har i hovedsak heksagonal form, men kan ha mellom tre og tolv kanter."

Det arrangeres båtreiser ut til Staffa i sesongen april til oktober. Vinterstormene her ute er så rå at det ikke er noen kommersielle selskaper som setter opp reiser ut hit vinterstid.

Jeg var på Staffa i august 2018, men det er først nå jeg har funnet tid til å lage denne bloggposten, som er nummer fem i en serie av sju bloggposter fra Iona-pilegrimsreisen min. Under koronatiden når vi ikke kan reise noe sted, koser jeg meg med å oppleve på nytt tidligere reiser. Kanskje blir du også inspirert til å reise til Staffa og Iona? De to neste postene fra Iona kommer om forhåpentligvis ikke så altfor lenge. Iallfall før det har gått to og et halv år, he he.

Fredfullt. På veien ut tøffer vi forbi svaberg der selene ligger og soler seg, og vi får vårt første møte med skarven. Det er et rikt dyreliv her ute på Hebridene, og himmelen er høy og deilig. Hav og himmel - hva mer trenger man egentlig?


 Staffa dukker opp som en dramatisk, svart klippe i horisonten.

Vi nærmer oss.
Staffa ligger ni kilomeder nordøst for Iona.


Vi skulle egentlig reist hit dagen før, men da var havdønningene så enorme at det ikke var mulig å legge til land på øya. Denne dagen kunne vi heldigvis legge trygt til kai på Staffa, selv om restene av havdønningene var såpass merkbare at flere av medpassasjerene ble nokså sjøsyke under overfarten fra Iona til Staffa.

Når du går fra kaien til Fingall's Cave passerer du denne lille, vulkanske øya. Jeg tror Gud koste seg litt ekstra da han lagde Staffa.

 Komponist Felix Mendelssohn besøkte Iona og Staffa i 1829. Her ute på den eventyrlige øya Staffa komponerte Mendelssohn The Hebrides, Opus 26, Fingal's Cave. Lytt til Scottish Chamber Orchestra spille den her på Spotify. Å, det er så vakkert! Takk Gud for at det finnes noen som skaper sånn musikk. Lytt og bli med til bølgene her ute på Hebridene.

Etter besøket til Iona sa Mendelssohn:
"When in some future time I shall sit in a madly crowded assembly with music and dancing round me, and the wish arises to retire into the loneliest loneliness,
I shall think of Iona."


Begeistret vestlending. Mektig akustikk fra havet som slår inn i den høye hulen. Hulen er om lag 25 meter høy og 70 meter lang. Jeg skjønner godt at Mendelssohn ble inspirert her.
Grottens opprinnelige navn på gælisk var An Uamh Bhin, "den musikalske grotten", fordi havet og vinden lager en så mektig lyd i hulen at det høres ut som den synger. Senere ble hulen omdøpt og oppkalt etter den legendariske irske krigeren Fionn mac Cumhaill (Finn MacCool) fra 200-tallet.


Vanligvis kan du gå inn i Fingal's Cave, men da vi var der i august 2018 var alt sperret av. Vinterstormene hadde tatt vilt for seg inni sjøhulen.

En vakker innramming av Iona. Slik ser utsikten ut fra innerst i Fingal's Cave. Det er Iona du ser i horisonten der. Dette synet må jeg komme tilbake et annet år for å se. Bildet er fra Wikimedia Commons. (Alle andre bilder i denne bloggposten er tatt av meg.)


Mektig utsikt.


Wow. Bare wow.


Spektakulært. På dager med rolig hav (ikke denne dagen) kan man kjøre i båt inn i denne sjøgrotten, som enkelt og greit heter Boat Cave.

Grønt og blått så langt øyet kan se. Jeg er SÅ glad for at Gud og jeg tydeligvis har de samme yndlingsfargene.

Det ligger et tynt lag jord på den vulkaniske øya. På våren kommer lundefuglen hit og hekker. Da kan du gå tett, tett innpå dem, uten at de blir redde. Vi var på Staffa i august, da hadde lundefuglene allerede forlatt redene sine.

Hele Staffa er på bare 0,3 kvadratkilometer.

Avskjedskomiteen. Skarv.

Farvel, Staffa.
Sukk. Jeg vil tilbake igjen.

Iona sett fra nord i det vi ankommer fra Staffa. Sandstrendene i nord får du se i del 7 av denne bloggpostserien fra Iona.


Iona Abbey sett fra Sound of Iona på vei tilbake. Bygningen du ser i forgrunnen er Bishop's House der vi bodde. Vi hadde leid hele retreastedet slik at vi hadde det for oss selv. 



Og der er vi tilbake igjen ved kai på østsiden av Iona. Det er en helt nydelig strandpromenade her.



Les også:


Iona | Del 2: Bishop's House
Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

Iona | Del 4: Iona Abbey
Iona | Del 6: Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Keltisk bønn | St. Patricks brynje
Keltisk tro - omsluttet av apostlene
En bønn av St. Columba av Iona
Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona



02 mai 2021

Preken | Bli i Jesus - vintreet som holder oss oppe

Slik ser en velsignet dag ut.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var så, så nydelig å få feire messe igjen i dag - ute i hagen til dominikanerinnene. Å få lese forbønnene. Å få snakke med mennesker igjen. Å få en liten, stille stund i kapellet. Å få med meg Jesus hjem, til de hjemme som ikke kunne bli med i messen.

 
Endelig! For første gang siden 28. februar var det igjen lov til å samles til utendørs messer i Oslo. Egentlig var det ikke plass til meg på dagens høymesser i hagen til Sta. Katarinahjemmet på Majorstua. Det er nemlig bare lov med 10 deltakere på hver messe nå, og billettene røk ut på noen minutter, før jeg rakk fram. Jeg ble skikkelig lei meg og spurte om det var noen ledige oppgaver som gjorde at jeg kunne telles med i arrangørstaben. Det var det - takk Gud. Jeg fikk lese forbønnene.


Forbønn 5. søndag i påsketiden: "For alle som tvinges til å motta kommunionen hjemme eller på annet vis utenfor den vanlige gudstjeneste, at de i sin situasjon må oppleve fellesskap i Kristus."
Dette er en bønnebok med faste tekster. De er ikke laget spesielt for koronatiden. Men de passet usedvanlig godt i dag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, før messen begynte

En evighet siden sist

Jeg har vært så velsignet at jeg fikk med meg en annen messe også i mellomtiden: Jeg fikk være tekstleser under hverdagsmessen 10. mars. Men det er nesten åtte uker siden nå. En evighet, altså. Jeg har aldri gått så lenge uten eukaristien (nattverden) noen gang siden jeg gikk inn i Den katolske kirke 25. januar 2008. Derfor var det ekstra fantastisk å få komme i messen i dag.

På samme måte som jeg fikk tårer i øynene da nonnene kom til meg med Jesus (hostien, det forvandlede nattverdsbrødet = Jesus) da jeg lå på sykehuset etter brannen, så fikk jeg i dag tårer i øynene av at jeg fikk ta med meg hostier hjem til familien min som ikke kunne bli med i messen på grunn av adgangsbegrensningen. Jeg fikk ta med Jesus hjem til dem. Når de ikke kunne komme til Kirken, kom Kirken hjem til dem. Det er så sterkt. Gud er så god!


P. Josef Ottersen preker under høymessen kl 11.30. Dette var den tredje høymessen i hagen den dagen.

Dagens evangelium var Joh 15,1-8:

På den tid sa Jesus til sine disipler:

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg.

Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.»


Prekenen til p. Josef Ottersen under høymessen var så god at jeg like godt spurte om å få dele manuset her på bloggen. Det fikk jeg. Her er det.

5. søndag i påsketiden – Vintreet som holder oss oppe


En homilie av p. Josef Ottersen, kapellan i St. Olav menighet og skoleprest ved St. Sunniva skole  

(Dagens lesninger: Apg. 9,26-31, Sal 22, 26 ff., 1. Joh 3,18-24 og Joh 15,1-8
Du kan lese alle bibeltekstene her i appen Katolsk)

Dagens lesninger peker på troen som det som forener oss, og at frukten av enhet er kjærlighet og fred.

Gjennom dåpen er vi innpodet på det sanne vintre, vi er en del av Kristi kropp, som er Kirken.

Hvis vi ser på vintreets anatomi, er egentlig Jesu symbolbruk ganske interessant. De tunge drueklasene henger på puslete stilker, myke og svake, og må holdes opp av en kraftig stamme og greiner, og ofte hjelper man til med ekstra gjerder og rammeverk. 

Jeg har vanligvis tolket det at Jesus er vintreet og vi grenene, som at vi trenger å være forbundet med ham for å ta opp næring. Rotfestet i ham er det vi tar til oss hans helliggjørende nåde og bærer søt frukt. 

Men i dag slo det meg at det også er han som helt konkret holder oss oppreist. Om vi forsøker å holde oss oppe av egne krefter, risikerer vi å knekke helt sammen. Og som druene har vi slike slyngtråder som forsøker å klamre seg fast i hva som helst. Instinktivt griper vi det verden har å tilby, fordi vi tror vi trenger det for å opprettholde oss selv. Men noen av disse skuddene fører til at vi ikke bærer frukt. Så en god vindyrker skjærer av og renser busken, slik at de beste grenene får bedre spillerom til å bære god frukt. 

Vår himmelske far er vindyrkeren som renser oss: gjennom sitt Ord, Sønnen, gjennomskuer vi hva som er verdt å gripe fast i. Gjennom hans oppstandelse vekkes vi i vårt kall og mål om å bli reist opp, ikke bare henge og dingle maktesløse, men gå oppreist. 

Inspirert av Ordet strekker vi oss mot himmelen, mot Guds evige lys, slik at hans stråler kan treffe oss. På samme måte som bærene blir søte av å være i solen, blir våre gjerninger fylt med kjærlighet når Gud stråler på oss.

De kristne i Jerusalem var skeptiske til Paulus, han som hadde vært den fremste kristenforfølgeren. Men så fikk de høre om omvendelsen hans og så at han bar god frukt, ved sitt mektige vitnesbyrd om at Herren virket i livet hans. Fra da av hørte han til, skriver Lukas. 

Og frukten av at de var ett i Herren - at de levde i ærefrykt og styrket av Den Hellige Ånd - var at kirken over hele Judea, Galilea og Samaria hadde fred, og vokste både innad og utad.

Johannes skriver i epistelen at vi forblir i Gud når vi overholder hans bud og gjør det som gleder ham. Det første bud er å tro på Jesus og elske hverandre. Måtte vi være rotfestet i den sannheten hver dag, og bære frukt som hans disipler.


I St. Olav domkirke har vi ikke hatt vievann ved inngangen siden 12. mars 2020, for å unngå smittefaren ved at alle dypper fingertuppene i det samme vannet.
Ved kapellet inne på Katarinahjemmet har de funnet en lur løsning: Spritdispensere kan faktisk fylles med vann. Hellig, innviet vann. Vievann.


Nydelig statue av Jomfru Maria inne i kapellet til Sta. Katarinahjemmet.
Det er vanlig å gå til Jomfru Maria etter messen for å be om hennes forbønn, på vei ut i verden.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Den eldste, sikkert tidfestede Maria-bønn er fra 300-tallet og lyder slik;
"Sub tuum praesidium confugimus, Sancta Dei Genetrix. Nostras deprecationes ne despicias in necessitatibus, sed a periculis cunctis libera nos semper, Virgo gloriosa et benedicta. Amen."
"Under ditt vern, tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor. Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler,
og frels oss fra alle farer. Du evige Jomfru, velsignet og herlig. Amen"


Søster Anne Bente Hadland har åpnet tabernakelet i kapellet, og kneler på gulvet før hun tar ut fem hostier som hun legger i en liten beholder jeg får med hjem. (Fem fordi jeg allerede hadde fått, og fordi Maria er for liten. Hun mottar ikke sin første hellige kommunion før om to år.)


Hjemme. Gjemmer verdens største skatt. Jesus selv.


Åpnes varsomt. Brødet fra himmelen. Her på bordet hjemme hos oss. Det blir ikke helligere øyeblikk enn det. Vi er så velsignet. Takk, gode Gud, for at du berget oss inn i din hellige, katolske kirke. Evig takk!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

Messen er himmelen på jorden

01 mai 2021

Se katolsk TV-program fra Selja

Dronefoto: Colm Flynn/EWTN

Visste du at verdens største religiøse tv-nettverk, katolske EWTN, har vært i Norge for å lage miniserien Catholic Scandinavia? I løpet av noen intense dager besøkte TV-teamet deres Selja, Trondheim, Ålesund, Bergen og Oslo. I dag har den første delen av den første episoden - fra Selja - blitt frigitt (med norsk teksting) på YouTube slik at alle kan se den!



Norgesturneen var en del av en større reise som det amerikanske tv-nettverket EWTN (Eternal Word Television Network) gjorde til hele Skandinavia. I YouTube-videoen varer innslaget fra Selja lengre enn det som ble sendt på tv. Her kan du se de 11 minuttene fra Selja:


Du kan slå på norske undertekster ved å klikke på tannhjulet nede til høyre i videovinduet.

Besøk Selja



Alle episodene av Catholic Scandinavia kommer med norsk teksting hos St. Rita radio. Hver lørdag i mai kommer en ny del om det katolske livet i Norge.

St Rita Radio blir drevet som et frivillig prosjekt. De er veldig takknemlige for alle som støtter radio- og tv-arbeidet deres økonomisk. Om du ønsker å støtte St Rita Radio økonomisk kan det gjøres på Vipps 650212 eller til kontonummer 3905.10.86949.


EWTN er verdens største katolske tv-stasjon. I august 2019 fikk jeg gleden av å ta med et av tv-teamene deres til den hellige øya Selja. Fra venstre: Rebecca Amos, meg, journalist og fotograf Colm Flynn, produsent Casey Renda og fotograf John Elson.
Foto: Colm Flynn


Katolsk miniserie

Selv møtte jeg tv-teamet i Ålesund. Derfra kjørte vi sammen til Selje, der vi reiste ut til Selja på ettermiddagen, og dro rett ut til klosteret. Der intervjuet de Bjørn Jensen, leder for Riksantikvarens skjøtselsprosjekt på Selja. Han fortalte om kloster- og helgenanlegget på Selja og gjorde historien levende. Deretter overnattet vi (altså de fire i tv-crewet + jeg) på Tunold-gården. Det gjorde godt å være på et så fredelig sted, syntes alle sammen.

Neste dag gjennomførte de tv-intervjuet med meg på Tunold-gården (om Sta Sunniva og om klosterplanene), før de tok hurtigbåten til Bergen og St. Paul menighet. Selv kjørte jeg leiebilen tilbake til Ålesund og fløy hjem til Oslo - mange velsignelser rikere. Tenk å få to sånne bonusdager på Selja! Fantastisk. Jeg håper disse to opptaksdagene kan gjøre at mange flere mennesker oppdager Selja.


Promovideo for miniserien

Her kan du se promovideoen til miniserien Catholic Scandinavia (varer i 1 minutt).



Her kan du se en liten snutt med dronevideo fra da vi kjørte båt over fra Selje til Selja:
 
Starter ikke dronevideoen? Da kan du se den her: facebook.com/ColmFlynnIRE/videos/349773975961450/


Foreldrene mine bor i Bergen, men de var tilfeldigvis i Selje akkurat den dagen, så da fikk jeg noen minutter med dem med på kjøpet :) Til høyre står Sankta Sunniva (i italiensk marmor) og skuer utover i retning de to grønne øyene sine: Selja og Eire.
Foto: En tilfeldig forbipasserende


Her er et av bildene du så meg lene meg tilbake for å få tatt i dronevideoen. John Elson bor i Irland og frilanser for EWTN.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var en fantastisk solnedgang denne kvelden.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Innerst i Sunnva-hulen. Litt ekstra lys må til for at hele verden skal kunne se det hellige stedet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Klostermurene og to fra tv-crewet ut mot storhavet. Mektige Stadt til høyre i bildet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Så var det tid for å bære kamerautstyret tilbake til Tunold-gården og lage middag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vakkert, vakkert, mykt augustlys inn fra havet.
Klikk på bildet for å se fotografiet i skarpere og større format.

Foto: Colm Flynn/EWTN

Produsent Casey Renda gjør seg klar for intervjuet i stua på Tunold-gården.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Velkommen til Selja og Tunold-gården! Her er det 60 mål jord, nok plass til å bygge et nytt benediktinerkloster på den hellige øya - når Gud vil.
Foto: Colm Flynn/EWTN