 |
NÆRMERE: - Liturgien drar oss ut av tiden og inn i den hellige tiden, inn i det hellige rommet, nærmere Gud, sier Ragnhild Aadland Høen.
Foto og bildetekst: Vilhelm Viksøy |
Før var påske synonymt med storfamilien i påskeheimen.
Nå kan hun ikke tenke seg å forlate påskefeiringen i kirken.
Av Vilhelm Viksøy, journalist i Sambåndet. Trykket i avisen Dagen onsdag 27. mars 2013. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med Vilhelm Viksøy.
Intervjuet er også publisert på Dagen.no
– Det er klart jeg savner påskesol og skiturer, men alternativet er verre. Jeg vil heller feire påske i kirken og savne fjellpåsken enn å være på fjellet og savne årets åndelige høydepunkt; påskefeiringen i menigheten. Det er jo derfor vi har fri fra arbeidet – ikke for å feriere, men for å feire, sier Ragnhild Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet i Bergen og fast Frispark-spaltist i Dagen.
Luthersk bakgrunn
Det er litt over fem år siden den store forandringen kom. På nyåret i 2008, den 25. januar, ble Aadland Høen tatt opp som medlem i Den katolske kirke. Tiden som lutheraner var forbi. Fra denne dagen er det ikke lenger skitur med radiogudstjeneste fra en sliten radio påskedag. Fra nå av handler påsken om å feire sammen med hele menigheten.
– Vi pleier å spøke med at det bare er katolikker og hunder som er igjen i byen i påsken, sier hun, og ler.
Hun opplevde ikke overgangen fra luthersk til katolsk tro som et opprør mot den sammenhengen hun kom fra.
– Jeg vil si at det er den samme troen jeg har, bare i en rikere og fyldigere utgave. Det gjelder både innholdsmessig og i hvordan jeg lever troen min. Jeg har fortsatt den private, intime «Jesus og jeg»-tanken, den er ikke borte. Men jeg har fått noe i tillegg. Katolske kristne setter kirken og menigheten veldig høyt fordi vi tenker så konkret om kirken. Den er virkelig Jesu legeme, forklarer hun.
Dermed er det ikke noe stort tap å bli igjen i byen når andre drar til fjells.
– Nei, for påske handler om å være sammen som Jesu legeme og feire det han har gjort for oss. Det er helt selvfølgelig og naturlig for oss, sier hun.
Mange møtepunkt
«Den stille uke» begynner palmesøndag med tekstlesing og jubelgang med palmegreiner. I katolske land går man gjerne i gatene, i Bergen går de rundt kirken.
– Folk tar med seg grønne grener og seljekvister til kirken, og alle deltar, store og små, ikke bare barna. Det blir nesten som et lokalt pasjonsspill, forteller hun.
Skjærtorsdag er det stor nattverdsfeiring etter at presten har vasket føttene til tolv utvalgte menn. Langfredag minnes Jesu korsvei ved hjelp av ulike stasjoner i kirken. Denne dagen er kirken ribbet for blomster og lys, og all kunst er dekket over med lilla stoff. Hele Jesu lidelseshistorie leses, og når tekstlesingen kommer til verset om at Jesus oppgav sin ånd, kneler hele menigheten i stillhet.
– Det er et sterkt øyeblikk.
 |
| Faksimile: Dagen 27. mars 2013 |
Kysse Jesus
Denne felles bruken av liturgi og vektleggingen på symbolbruk er noe av det som særpreger en katolsk gudstjeneste.
– Liturgien drar oss ut av tiden og inn i den hellige tiden, inn i det hellige rommet, nærmere Gud, forklarer Aadland Høen.
En del av det som skjer kan virke rart og annerledes for en som står utenfor. Det var det også for Aadland Høen da hun første gang deltok i langfredagsliturgien og skulle være med å kysse føttene på krusifikset av Jesus. En etter en går de fram, står i kø og venter før det blir deres tur til å kysse Jesu føtter eller bare bukke med respekt. For Aadland Høen ble det en overveldende personlig opplevelse og er i dag et av de sterkeste påskeøyeblikkene.
– Det er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver gang. Det skaper i meg en lengsel etter å være der med ham og en visshet om at det var for meg han døde, sier hun inderlig. For det er ikke statuen i seg selv, som er det spesielle, men det hjelper henne til å ha fokus på Jesus.
– Det blir som når man er på reise og «kysser god natt» på bilder av ungene. Det er jo ikke bildet man dyrker, men bildet hjelper meg til å gi uttrykk for kjærligheten jeg føler.
Feirer oppstandelsen
Den helligste påskesamlingen er midnattsmessen påskeaften.
– Da tenner vi det store påskelyset og hver enkelt har en miniatyr av dette som tennes fra det store Kristus-lyset. Da feirer vi oppstandelsen; at Jesus, verdens lys, har vunnet over døden og stått opp.
Påskedag er det fest – som det er hver søndag.
– Hver eneste søndag hele året er en gjenklang av påskedag, så denne høymessen er ikke så annerledes enn andre søndager. Det er som en vanlig søndag, men med enda mer fest, høytid og jubel. Dessuten er «halleluja» tilbake i liturgien etter å ha vært borte hele fastetiden.
 |
PÅSKE: - Det er jo derfor vi har fri fra arbeidet - ikke for å
feriere, men for å feire, sier Ragnhild Aadland Høen.
- Vi pynter jo til jul, og jeg tenker at vi skulle gjort mer av det
til påske også. Jeg har generelt lyst til å rope ut et stort ja
til mer kristen kunst i hjemmene, sier hun.
Foto og bildetekst: Vilhelm Viksøy |
Dypere mening
Bruken av symboler og ritualer har gitt Aadland Høen nytt innhold til troen. For andre kan dette virke skremmende og innvendingen er ofte at det kan bli selve handlingen som kommer i fokus, ikke innholdet.
Hun kjenner innvendingene og hun har hatt dem selv også, før hun ble katolikk, men nå ser Aadland Høen heller på dette som gode hjelpemiddel og omtaler det som «Guds pedagogikk». Hun tror ikke det blir tomme ritualer.
– Det blir som å be Fader vår. Selv om jeg har bedt den mange ganger før, fylles den stadig med nytt innhold. Den blir ikke tom, sier hun.
Hun skulle derfor ønsket at mer av symbolbruken kunne vært tilstede i sin lutherske oppvekst, og oppfordrer andre til å våge mer av det symbolske.
– For meg gjør det troen fysisk og konkret, mer levende. Symbolene betyr ikke mer enn du legger i dem, så ikke vær redd for å gjøre ting konkret, utfordrer hun.
Kristne påsketradisjoner
Aadland Høen mener det er flere ting fra den katolske påskeliturgien som andre kan la seg inspirere av.
– Mye av dette lar seg gjennomføre i påskefjellet. For eksempel kan man tenne påskelys i påskenatten, lese påskeevangeliet sammen påskemorgen, vaske andres slitne føtter på skjærtorsdag og ta seg tid til å lese hele lidelseshistorien høyt på langfredag.
– Folk pleier jo å være flinke til å lese juleevangeliet høyt sammen i julen, hva med å gjøre det til en like sterk tradisjon at man leser Jesu lidelseshistorie høyt på langfredag? foreslår hun.
I katolske kirker leser man hele historien fra Joh 18,1 til 19,42 på langfredag – fra Judas svikter og til Jesus er lagt i graven.
– Teksten er ganske lang, så det er sikkert lurt å dele lesingen litt opp. I kirken er én person fortellerstemmen, én person er stemmen til Jesus og én leser alle de andre replikkene. Da lytter du spesielt godt til Jesu ord, forteller hun.
– Pynt til påske
Hun har også andre forslag:
– Unger er veldig glad i å leve seg inn i bibelfortellingene ved å leke dem. For eksempel kan barna lage Jesu grav i en snøskavl og sette en stor stein foran. Eller de kan gå ut og hente materialer og lage en Getsemane-miniatyrhage innendørs.
Andre konkrete tips er å bruke påskepynten aktivt.
– Skjærtorsdag pynter vi med en svart hane i stua. Da får vi mulighet til å snakke om Peter og hans fall. Langfredag henter vi inn noen lange nagler som ungene kan ta på og snakke om. Mange familier lager også sin egen tornekrone.
– Vi pynter jo til jul, og jeg tenker at vi skulle gjort mer av det til påske også. Jeg har generelt lyst til å rope ut et stort ja til mer kristen kunst i hjemmene. Hvorfor? Jo, fordi kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. I dag ser mange kristne hjem like sekulariserte ut som en Bohus-katalog. Hvor har det blitt av Jesus, Guds Ord og korsene på veggen? Våg å la påsken og den kristne troen få være konkret og synlig til stede både i hjemmet og i livet – hele året, utfordrer Ragnhild Aadland Høen.
Av Vilhelm Viksøy, journalist i Sambåndet. Trykket i avisen
Dagen onsdag 27. mars 2013. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter
avtale med Vilhelm Viksøy.
LES OGSÅ:
Og ellers: Jeg har ikke glemt at jeg har lovet dere en lengre artikkel om min konversjon. Jeg tør imidlertid ikke si noe mer om når jeg klarer å fullføre den. Fire små barn + mye sykdom = ting tar tid.
Oppdatering: Bloggposten "Derfor ble jeg katolikk" ble publisert 29. juni 2013. Du kan lese den her.
