Google Analytics

torsdag 3. mai 2018

NRK-andakt | Din egen klagesang

"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


LYTT til andakten her på nrk.no

"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.

"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"

"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.

Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.

Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.

Så vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

Musikk: Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret – "Kyrie" (lenke til Spotify)


LYTT til andakten og musikken her på nrk.no



Et etterord om musikken, om nåden og Guds blikk


Hver gang jeg hører denne versjonen av Bjørn Eidsvågs Kyrie, er jeg plutselig tilbake i sykesengen på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, der hvor jeg ble så godt kjent med den lidende Kristus. 


Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.

For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."

I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.

Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.

Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."

Det skriver jeg mer om her i andakten "Ikke kvel rastløsheten" som du kan både lese og lytte til her. Her er et utdrag:
Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.
Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.
Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Du er den høyt elskede.
La ingen fortelle deg noe annet.


Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:
Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!
Har du 3 minutter og 33 sekunder? Her kan du høre en fin versjon av "Deg å få skode" på engelsk: Be Thou My Vision (lenke til Spotify)


Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:


Tidligere i NRK, 1. august 2017:

2 kommentarer:

  1. Når du skriver om nåde reiser hårene seg! Nåde er, for meg, det vakreste av alt, kanskje særlig når du kjenner på litt motgang eller stress. Men det er også det vanskeligste av alt - å stole på at Gud elsker meg, selv om jeg er slem og smålig, og ikke liker meg selv engang!

    Du har en av Norges beste penner, Ragnhild - jeg våger å påstå at det er en nådegave :-), og du forvalter den godt.

    Heidi N

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for nydelig kommentar, Heidi N. Ja, nåden er det vakreste av alt! ❤️

      Jeg tenker at det ligger rester av en veldig fin, kristen tankegang i det norske språket. Når noen er gode til noe, sier vi at de er begavet - be-gavet, de har fått en GAVE. Det er ikke fra dem selv, men fra Gud, han som er alle gavers gode giver.

      Eller dersom vi sier at noen er en gudbenådet taler - da er det jo det som er realiteten: at noen har fått en spesiell nåde fra Gud til å tale.

      Hvorvidt folk bruker gavene de har fått på den rette måten, er jo en annen sak. Men at ansvaret ligger hos den som har fått gaven, er klart. Og at æren tilfaller den som står bak gaven, er vel også rimelig klart ;) ALT er nåde! Nåde over nåde ❤️

      Alt godt,
      Ragnhild

      Slett