Ettertanke | Jeg har sett ham

 Se hva Johannes peker på.
Dette ikonet kalles et Guds lam-ikon. Akkurat dette er et russisk ikon fra 1800-tallet.
Foto: Terje Hasselgård

Det finnes et helt spesielt ikon av Johannes Døperen som heter Guds Lam-ikonet. 

Med den høyre hånden peker Johannes på en diskos, en patena, kort sagt «et sånt fat som nattverdbrødet ligger på». Det er imidlertid ikke noe brød der. I stedet ligger det et bittelite, nakent Jesus-barn på fatet. Underlig. Under-lig.

På bokrullen som Johannes holder, står det skrevet: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er... Guds lam, som tar bort verdens synder.» (Joh 1,34 og deretter Joh 1,29)

Slik er ikonenes symbolspråk. Det ligner på drømmespråk, der ett symbol assosieres med et annet, og ulike tider kan være til stede samtidig. Ikoner har sin egen logikk, basert på assosiasjoner. På samme måte som en drøm gir «drømmemening», gir et ikon «ikonmening». Når du står der og ser på ikonet, gir det full mening: Brødet er Jesus Kristus. Og Jesus er Guds lam. Dermed kan Johannes Døperen si «Se, Guds lam», og peke på et bittelite Jesusbarn som ligger på nattverdsbrødets plass.

Under nattverdsliturgien i hver eneste messe hører vi ekkoet av ordene fra Johannes Døperen. Vi synger eller sier: «Guds lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss. Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred.»

Johannes så noe. Hele fem ganger i løpet av dagens fem bibelvers dukker verbet se opp. Johannes ser – og han vitner om det: Jeg har sett ham!

Det er noe med nattverden som gjør at det er ekstra lett å få øye på Jesus der. I 2014 skjedde det i et benediktinerkloster i Frankrike. Jeg var på reise, og fikk være med da en munk feiret stille morgenmesse ved det bakerste alteret i den gamle, romanske klosterkirken. Det spesielle med den plasseringen, var at jeg kunne se ansiktet hans selv om han feiret messen vendt mot alteret i øst, ad orientem.

Den katolske kirke lærer at presten faktisk står ved alteret in persona Christi – helt på ekte. Derfor gjør han også bevegelsene til Jesus: Han løfter brødet slik Jesus gjorde det, og han ser fysisk opp mot himmelen, slik Jesus gjorde. 

Denne morgenen da munken løftet opp brødet, ble ansiktet hans forvandlet. Det kom fullstendig overrumplende på meg, slik jeg antar at undere ofte gjør. Plutselig så jeg ansiktet til Jesus i munkens ansikt – det skinte gjennom med en så intens utstråling av kjærlighet at jeg fortsatt ikke kan tenke på det uten å få tårer i øynene.

Dette er mitt enkle vitnesbyrd: Jeg har sett ham.

 
Derfor sier jeg med Job:

«Men jeg vet at min gjenløser lever;

og som den siste skal han stå fram på jorden.

Når det ikke er noe igjen av min hud,

og mitt kjøtt er tæret bort,

da skal jeg skue Gud.

Jeg skal se ham med egne øyne,

jeg selv og ikke en fremmed.

Å, jeg fortæres av lengsel!»

(Job 19,25-27)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13. januar 2023 da Joh 1,29-34 var dagens bibeltekst.

Bibelteksten

«Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»» Joh 1,29-34 

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten

ST. TERESAS EKSTASE: Berninis statue av St. Teresa av Avila (1515–1582).
Foto fra hicatholicmom.blogspot.com

Lyst til å HØRE denne ettertanken? Vær så god. Her kan du både høre og lese den.

Ikke kvel rastløsheten av Ragnhild Helena Aadland Høen på Vimeo.

Ikke kvel rastløsheten

Er du rastløs? Perfekt. Velkommen til adventstiden. Den er skapt for deg.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av eros; av lengsel, uro og begjær. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent er tiden for å kjenne på den fundamentale mangelen på evne til å slå seg fullt og helt til ro her i tiden.

I advent snakker rastløsheten og utilfredsheten ekstra høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Den store misjonsordenen «Jesu selskap» ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Gjør det. Gå til Jesus. Og deretter: Gå ut. Del med verden den pasjonen som brenner dypt i deg. Bli med på det store du er kalt til. Som jesuittordenens stifter St. Ignatius av Loyola sa det: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Eller som St. Katarina av Siena formulerte det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.»

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå dypt. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.» (Sal 130; 1,6)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.12.2016 da Sal 130,1-8 var dagens bibeltekst

ST. TERESAS EKSTASE: Den gamle, kristne brudemystikken som jeg skriver om i dag, er blitt spesielt tatt vare på i karmelittenes tradisjon. Her er Berninis berømte statue av karmelitten St. Teresa av Avila (1515–1582) i basilikaen Santa Maria della Vittoria i Roma. 
Foto: Joaquim Alves Gaspa, Wikimedia Commons

St. Teresas ekstase

I selvbiografien "Boken om mitt liv" beskriver St. Teresa den ekstasen som Bernini har avbildet henne i: "Jeg så at han [engelen, min anm.] holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å gi fra meg disse jammerrop, og den sødme som denne fryktelige smerte fylte meg med, var så overveldende at det ikke er mulig å ønske å bli den kvitt, og sjelen kan nå ikke nøye seg med noe mindre enn Gud. Det er ingen legemlig smerte, den er åndelig, selv om også kroppen har del i den, ja, en meget stor del. Kjærligheten mellom sjelen og Gud gir seg et så sødmefylt uttrykk at jeg bønnfaller Herren om i sin godhet å la denne nytelse vederfares den som måtte tro at jeg lyver."

(Sitat fra "Boken om mitt liv", kapittel 29, del 13, i Olaug Berdals oversettelse)

I engelsk oversettelse: "I saw in his hand a long spear of gold, and at the iron's point there seemed to be a little fire. He appeared to me to be thrusting it at times into my heart, and to pierce my very entrails; when he drew it out, he seemed to draw them out also, and to leave me all on fire with a great love of God. The pain was so great, that it made me moan; and yet so surpassing was the sweetness of this excessive pain, that I could not wish to be rid of it. The soul is satisfied now with nothing less than God. The pain is not bodily, but spiritual; though the body has its share in it. It is a caressing of love so sweet which now takes place between the soul and God, that I pray God of His goodness to make him experience it who may think that I am lying."

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

Les også:

• Ettertanke | Han skal komme igjen - "Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag."
  
  
• Ettertanke | Forferdelig våken - "Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det. Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også. Dette er ett av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss."
  
• Lidelsens mysterium i ditt eget liv, skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen: "Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke."
  
• Ettertanke | Det tørste hjertet - "Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.
  
  ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430)"

Ettertanke | Mørket er ikke det dypeste i deg

"Lyset du så
i øynene
til den som elsket deg."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Lyset er det naturfenomenet som fascinerer meg aller mest. Ikke bare er det vakkert, men det er et naturvitenskapelig mysterium. 

Lyset er nemlig materie, fotoner. Og: Det er ikke materie, det er bølger. Det skal ikke kunne gå an. Så hva er dette egentlig? Det vi iallfall kan slå fast, er at lyset er. Det finnes virkelig. Mørket derimot, finnes ikke.

Subjektivt sett kan det oppleves som at mørket er i stand til å overvelde lyset. Men objektivt sett er mørket alltid sjanseløst mot lyset. Fordi: Mørket er bare fravær av lys. Mørket finnes ikke. Det er ikke en ting. Lyset derimot, det finnes, på ekte. Med en gang lyset kommer, forsvinner mørket.

Vi vet at det ikke finnes noe lys uten en lyskilde. Så, overført til troens verden: Hvor er det sjelens og hjertets lys kommer fra? Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Joh 1,4f) Mørket kan aldri, aldri vinne over lyset. Det er et fysisk faktum.

«Mørket

er ikke det dypeste i deg

Lyset er

Lyset du møtte

da du kom inn

i vår verden

Lyset du så

i øynene

til den som elsket deg

Lyset du hørte

da kjærlighet ble hvisket inn

i ditt lille øre

Lyset som

ikke kan slukkes»

Av Åse Gulbrandsen
(publisert med tillatelse)

En av Vårt Land-leserne spurte meg en gang: «I alt du skriver og taler virker du så trygg og glad, har du oppskriften?» Her er kortversjonen av mitt svar: Jeg bare gir videre det lyset jeg selv får, og jeg tror ikke det finnes noe annet triks enn å holde seg nær Jesus, nær Gud, han som er kjærlighet. I Bibelen står det: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.» (Sal 23,4) Jeg er grunnleggende trygg fordi jeg har opplevd at hver gang ting faller sammen har Gud vist meg at han er alt jeg trenger.

Jeg tror på Gud fordi det er der lyset kommer fra. Jeg synes C. S. Lewis sier det veldig godt: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror på at solen har stått opp: ikke bare fordi jeg ser den, men fordi at det er ved den jeg ser alt annet.»

Det er ikke alltid vi kan se solen. Sånn er det. Men jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den. Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den. Jeg tror på Gud selv når han er taus. 

Dagens musikktips fra meg er det fremragende norske kvinnekoret Cantus’ innspilling av «Even when He is silent» av Kim André Arnesen. Ordene i sangteksten sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust: «I believe in the sun even when it is not shining. And I believe in love, even when there’s no one there. And I believe in God, even when He is silent.»

I vintermørket fester jeg blikket på det lille, lilla stearinlyset og holder sta fast ved at Helge Torvund har rett:

«Lyset
du treng
finst».

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. desember 2022 da Salme 23 var dagens bibeltekst.

Lyset du hørte 

da kjærlighet ble hvisket inn 

i ditt lille øre

Mørket 

er ikke det dypeste i deg

Lyset er

Det øverste bildet tok jeg i St. Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i 2019 på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.

Kvil i fred, Besten

Besten og eg.
Foto: Marit Eitrheim Aadland, 17. mai 1997

I dag er det 111 år sidan Besten min, Tormod Eitrheim, blei fødd! Han var 2,5 år gammal då den første verdskrigen braut ut, og 33 år då den andre verdskrigen var over. Her er me saman i Odda i førre årtusen. 

Eg er stolt av røtene mine i Hardanger, og av Besten; målmannen, gardisten, felespelaren, eventyrforteljaren, skyttaren, fjellelskaren, gymnaslæraren og stadnamnforskaren som drog til Universitetet i Oslo og studerte språk lenge før Lånekassen fanst - og som aldri heldt opp med å fryde seg over å gje mat til småfuglane i hagen 🌿 

Requiescat in pace! Kvil i fred, Besten ❤️

Besten og mormor sin gravstein på kyrkjegarden i Odda.

På steinen står det:

Tormod K. Eitrheim. Fødd 31.10.1911. Død 20.7.1999.

Ragnhild Eitrheim. Fødd 6.11.1914. Død 18.2.2000.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det renn forresten solid Venstre-politikarblod i meg frå morfaren min. Det var min oldefar Kristofer Eitrheim (far til Tormod) som stifta og var første leiar av Venstre i Odda. Men KrF-blodet er nyare: Far min var folkevald i bystyret for KrF i Haugesund.

Eg er veldig glad i Besten. Nokre år etter at han var død, kom fetteren hans frå Amerika på besøk. Dei likna så ekstremt på kvarandre at det var først då eg skjønte kor mykje eg saknar han. Tårene berre spratt i augene på meg ved synet av «Besten» - men så var det jo ikkje han. Men - èin dag skal me sjå kvarandre igjen.

🎶 "Når jeg blant englers kor en gang

min Jesus skue får,

da synger jeg min seierssang

borttørrer sorgens sår.

Hvor det skal bli salig - salig - ja, salig,

hvor det skal bli salig

at få vandre hånd i hånd,

at få vandre hånd i hånd på Kanaans lyse strand.

Vi møtes der hos Jesus kjær

skilles aldri der som her." 🎶

Melodi: Folketone fra Møre og Romsdal. 

Tekst: Ukjend av menneske, kjend av Gud

Ettertanke | Ekte og falsk ydmykhet

JORDNÆR. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Den som er ydmyk, har bakkekontakt og er myk i sinnet, som god jord. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig.
Foto: Ivan Radic/Flickr Creative Commons

Ekte ydmykhet handler om ærlighet og jordnærhet.

«Er noen av dere vis og forstandig? Da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den ydmykhet som visdommen gir» skriver Jakob. Er denne vektleggingen av ydmykhet en 2000 år gammel versjon av Jantelovens «Du skal ikke tro at du er noe»? Nei. For ifølge kristen tro skal du tro at du er noe. Du er verdt å elske – ellers hadde ikke Gud vår Far elsket deg inn i livet. Du er til og med verdt å dø for – ellers hadde ikke Jesus gått i døden for deg.

Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Det handler om å være ærlig i møte med Gud, livet og deg selv. Den som vet at hun er elsket, tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der – både det gode og det skakkjørte – uten å bli hverken oppblåst eller nedbrutt.

Det er ikke ydmykhet hvis du tenker om deg selv at du er dårligere enn det du faktisk er. Da lever du ikke i sannheten, men i falsk ydmykhet. Og falskhet har aldri satt noen fri. Ydmykhet er ikke å tenke mindre om deg selv, men det er å bli satt fri til å tenke mindre på deg selv.

Ydmykhet handler om å ta Gud og troen og livet på alvor, men samtidig ikke ta seg selv så alvorlig. Trikset er: Start med Gud. Rett blikket mot ham og møt hans blikk, så faller resten på plass av seg selv. Hvis du har blikket rettet mot Gud, kommer du i kontakt med sann ærefrykt, tilbedelse, «awe». Da betyr det fint lite hva andre mennesker tenker om deg – om de lovpriser deg eller skjeller deg ut eller synes du er rar. I sann og sunn gudsfrykt ligger det en frigjøring fra menneskefrykt, selvhevdelse og hovmot. Ved å holde Guds blikk, blir jeg fri fra menneskenes blikk.

Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud. Dersom du derimot ser på Gud og holder øyekontakten, blir du et sant menneske. Du blir fri. Den store St. Teresa av Avila sier:

«La ingenting forvirre deg.
La ingenting skremme deg.
Den som har Gud, han mangler ingenting.
Gud alene er nok!»

Føles det som om du bare har fått to fisker og fem brød? Vel, sett det i aksjon, gi det til Jesus, så blir det nok til 5000. Du har noe å komme med. Jeg lover.

Det Gud ønsker fra deg, er at du er åpen. At du lar ham slippe til i deg. Og det skjer når du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand.

Er hjertet ditt på rett sted? Vil du det Gud vil? Vil du bare det Gud vil? Da kan store ting begynne å skje. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier St. Ignatius av Loyola (1491-1546). Er du klar?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. oktober 2022 da Jak 3,13-18 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Søk Gud i det skjulte - om ydmykhet som eneste kjente kur mot hovmod
• Ettertanke | Nederlagets vei - Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass!
• Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - da jeg ble grundig kurert for overmot

Ettertanke | Ekte pasjon

Det var en augustdag jeg egentlig bare skulle passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016
Klikk på bildene for å se dem i større format.

Vi var tenåringer og på hyttetur. Med oss hadde vi sangboken Rop det ut. Utover natten lå vi på gulvet og sang alt vi kunne finne av spirituals, sangarven fra de troende slavene i USA. 

«Sometimes I feel like a motherless child, a long way from home.» Vi sang med blånoter – tonene som ikke hører hjemme i hverken helnoten eller halvnoten, fordi de ligger midt imellom. Det finnes ingen blånoter avmerket i sangboken. Du må bare høre dem inni deg og forsøke å finne dem. Blånoter er litt lost – like a motherless child, som et morløst barn.

Akkurat slik er det Sion, Guds folk, føler seg i Jesaja kapittel 49: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v. 14) Når Guds folk begynner å tro at selveste Herren har forlatt dem – at han rett og slett har glemt dem – da sammenligner Gud folket sitt med et spedbarn. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49,15)

Det er fysisk umulig for en ammende mor å glemme et diebarn. Melkesprengen vil sørge for at hun ikke kan glemme. Men altså: selv om hun skulle glemme – så skal ikke jeg glemme deg, lover Gud. Aldri i evighet. Jeg har tegnet deg i mine hender. Du står alltid foran meg.

«Se, jeg har tegnet deg i mine hender,» sier Jesus, og rekker frem hendene med naglemerkene. Kjærlighetsmerkene. Det var ikke naglene som holdt ham fast til korset. Det var den brennende kjærligheten.

En augustdag skulle jeg egentlig bare passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen. Jeg gikk oppover kirketrappen mens jeg fortsatte med å høre på Joni Mitchells nydelige sang Boths sides now: «I’ve looked at love from both sides now, from give and take, and still somehow, it’s love’s illusions I recall, I really don’t know love at all.» Og akkurat da var det jeg så inn den åpne kirkedøren. Akkurat da var det jeg så glassmaleriet av Jesus på korset. Da Joni sang I really don't know love at all.

Og det bare slo imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jeg ble nesten fysisk truffet av pasjonen – et ord som betyr både lidelse og lidenskapelig kjærlighet.

Jeg stod der og SÅ Jesu pasjon. Ekte passion. En pasjon av en annen verden. Den kjærligheten som er alt annet enn en illusjon. Den pasjonen som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Jeg så den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond. Og Herren Jesus Kristus sier: Jeg glemmer deg ikke, uansett hvor mye det måtte føles sånn. Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Du er ikke glemt. Du er min elskede. I all evighet.

«Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Herren glemmer ikke Sion.» (Jes 49;8,13)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. august 2022 da Jes 49,14-16 var dagens bibeltekst.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

Glassmaleriene i koret i St. Olav domkirke.

Klikk på bildene for å se dem i større format.

Ekte pasjon.

Nasjonaldagen | Preken og bilder fra St. Olav og St. Sunniva på slottsbakken

Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai.
Foto: Skjermdump fra NRK1

17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.

Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.

Men før det, hadde vi alle sunget masse i høymessen i St. Olav domkirke på morgenen: "Fagert er landet", "Gud signe vårt dyre fedreland", "Gud, sign vår konge god", "Ja, vi elsker" - full pakke. For en velsignelse å få synge så mye velsignelse ut over landet vårt! 

Kjærlighet og nød

Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.

Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.

Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred. 

Alle uthevinger i teksten er mine.

Preken 17. mai 2022

     Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
     Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

Av p. Josef Ottersen

Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden. 

Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.

På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:

"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"

Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud. 

Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.

Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet. 

Vi lever i et land hvor en representant for folkekirken redefinerer kvinners trygghet til å handle om frihet til å ta livet av sine barn. Det er ikke noe nytt at ukristelige verdier applauderes i samfunnet, men det er kanskje et nytt lavmål at kristne ber til Gud om å få ture i vei med vår ondskap.

Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.

Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund.
I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.

Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.

Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.

 
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.

 
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor, 

at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.

Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.

"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.

Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718,
så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus. 

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Det er Norge i rødt, hvitt og blått  Vakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.

Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022

I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:

"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."

Til inngang sang vi "Fagert er landet du oss gav" av Anders Hovden.
Her kan du høre en helt nydelig innspilling av denne salmen på Spotify, fremført av Schola Cantorum og Forsvarets Stabsmusikkorps, fra albumet "Ja, vi elsker" (2014)

Video fra St. Olav domkirke og slottsbakken

Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:

https://www.youtube.com/watch?v=exDKW6vUs8I

Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:

"Mer grønt er gresset ingensteds,

mer fullt av blomster vevet

enn i det land hvor jeg tilfreds

med far og mor har levet.

Jeg vil det elske til min død,

ei bytte det hvor jeg er fødd,

om man et paradis meg bød

av palmer oversvevet."

Tekst: Henrik Wergeland
Arrangement:  Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet

Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde". 

St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.

Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble!
Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.

Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.

"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde."
(Anders Hovden) 

Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!

Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!

Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.

Folkehav! Endelig!
Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.

Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!

Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus.
(Foto: Skjermdump fra NRK1)

Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.

Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s

Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s

Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s

Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!

For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.

Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.

Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!

Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.

Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.

Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.

Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata.
Takk, Gud, for Norge.
Takk for troen, håpet, fred og frihet!
Gud, vi ber deg:
Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!

Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake!
Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!

Les også:

• Den vakreste dagen (17. mai 2013) - om hvordan Gud dukker opp over alt i musikken vår den 17. mai
• Nasjonaldagen i Oslo anno 2021
• Hele Norge synger Ja, vi elsker (16. mai 2020)
• 17. mai med Sankta Sunniva i Oslo og på Selja (17. mai 2019)
• Gud signe vårt dyre fedreland (8. mai 2019)
• Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor (17. mai 2018)
• Fri | Alt for Norge (8. mai 2018)
• Fagert er landet du oss gav (17. mai 2014)

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

FRED: Carl Larssons spisestue med Guds Fred over døren.
"Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss."

Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» 

Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».

Disippelen Peter var helt på linje med sin venn Johannes. Peter skriver nemlig: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig». Og han fortsetter: «for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet 4,8)

Over alt der det finnes mennesker, finnes det mengder av synder. Alle som har prøvd å leve sammen med noen har oppdaget det. Å leve i en familie er noe av det vanskeligste vi gjør, og det blir raskt uutholdelig uten store mengder kjærlighet. Den svenske maleren Carl Larsson (1853-1919) hadde kone og åtte barn. Med andre ord var de ti personer i huset som trengte uendelige mengder av kjærlighet.

Løsningen: Carl Larsson malte Guds fred og kjærlighet over dørene i spisestuen deres. Over den ene døren stod det: «Guds Fred». Over den andre stod det: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt». «Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt». Hører du gjenklangen av Johannes?

Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss. Folk som levde før oss visste det. De skjønte at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Så heng det opp i stuen eller på kjøkkenet: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. februar 2011 og her på bloggen 7. oktober 2012

«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt»

LES OGSÅ: 

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet: "Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre»."

Ettertanke | Profeten Katarina

STERK KVINNE: Den hellige Katarina av Siena er legdominikaner, skytshelgen for Europa og én av bare 33 personer som har fått Kirkens hederstittel kirkelærer. Skipet hun bærer på dette ikonet er et symbol på Kirken. Sta. Katarinas innsats var en av de viktigste årsakene til at paven endelig brøt ut av sitt babylonske fangenskap i Frankrike og vendte tilbake til Roma.

Gjennom hele Kirkens historie har Gud oppreist mange sterke kvinner. En av dem er den hellige Katarina av Siena (1347-1380) som har minnedag i dag, 29. april.

Da Den katolske kirke var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon, var det to myndige damer – nemlig Birgitta av Vadstena og Katarina av Siena – som fikk i oppgave av Gud å bringe paven tilbake til Roma. ”Vis Dem som en mann, hold opp med å være feig!”, skrev Katarina og oppfordret Pave Gregor XI på det innstendigste til å bryte ut av sitt babylonske fangenskap under franskekongen.

Den frimodigheten og det klarsynet som Katarina viste, er profetens klarsyn og frimodighet. Dagens bibeltekst er hentet fra profeten Jesaja som var aktiv under jødefolkets babylonske fangenskap. Kapittel 54 handler om hvordan Herren tar Israel til nåde igjen. Dette var det helt sentrale temaet også i Katarinas forkynnelse.

Hun forkynte Guds nåde og kjærlighet, og oppfordret tilhørerne til å svare på Guds kjærlighet med anger, omvendelse og hengivenhet. Så mange omvendte seg at tre prester fikk i spesialoppdrag å bare høre skriftemål fra de mange som ble beveget av hennes klare Kristus-forkynnelse.

Som den andre kvinnen i historien, og som den første lege person, ble Katarina senere utropt til kirkelærer i Den katolske kirke, en hederstittel som bare er blitt gitt til 33 personer gjennom 2000 år.

I dag ber jeg om at Gud skal oppreise mange nye Katarinaer som ser profetisk klart og som kan tale Guds ord, direkte til oss, inn i vår tid og vårt samfunn – med kraft og myndighet. Han kan gjøre det!

Første gang publisert i avisen Vårt Land på Sta. Katarinas minnedag i 2009 da Jes 54,7–10 var dagens bibelord. Første gang publisert her på bloggen 30. april 2013.

LES MER:

• Les biografien om Sta. Katarina av Siena på katolsk.no her
• Les biografien om Sta. Birgitta av Vadstena på katolsk.no her
• Jeg kan også varmt anbefale to hefter utgitt på Maximilian Kolbe Utgivelser: "Den hellige Katarina av Siena" av sr. Anne Bente Hadland O.P. og "Den hellige Birgitta og hennes verk" av Klara Mørkeset. Generelt kan jeg varmt anbefale alle helgenbiografiene fra Maximilian Kolbe Utgivelser.

NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.

LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:

"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

• Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms, Vol. 2 Dette albumet inneholder kun bibelske salmer. Det var først nå i morges at jeg begynte å høre på det (på andre låter enn Psalm 63), og jeg liker det veldig godt. Anbefales!
• Psalm 63 av Erik Bledsoe 
• You are water (Psalm 63) av Erik Bledsoe 
• Psalm 63 med Mark Baldwin og Leanne Albrecht 

Denne bloggposten ble første gang publisert her på bloggen 28. april 2018.

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang

Andaktsuke i NRK juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg

Min første andakt i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde