Ettertanke | Liturgiens tidsmaskin

"Se, din konge kommer!" Palmesøndagsprosesjon i St. Paul menighet i Bergen.
Tid og rom oppheves når du går inn i liturgiens evige tilbedelse. Det er som en tidsmaskin.
Foto: St. Paul menighet

Når Kirken synger gjennom århundrene, skjønner du at du er en del av noe vakkert, stort og mektig. Og nå på søndag synger Kirken kraftfullt og mektig over hele verden: Hosianna!

Palmesøndagens rop er så viktig at det dukker opp i hver eneste messe i Den katolske kirke. 365 dager i året lyder det under sanctus i nattverdsliturgien: «Hosianna i det høye! Velsignet være han som kommer i Herrens navn».

Den katolske feiringen av den stille uke begynner palmesøndag, med tekstlesing og jubelgang med palmegreiner. I katolske land går man gjerne i gatene. I Bergen går de rundt kirken, i Oslo går vi ned Akersveien. Alle holder grønne grener og deltar i prosesjonen, uansett alder. Det blir nesten som et lokalt pasjonsspill.

Tid og rom oppheves når du går inn i liturgiens evige tilbedelse. Det er som en tidsmaskin. Plutselig er du i kontakt med evigheten, med Gud. Plutselig er du der når Jesus rir inn i Jerusalem. Hører stemmene, kjenner luktene, ser det Jesus så, får et glimt av Jesus slik de så ham, hører sangen, summingen i folkemylderet, hører jubelropene, ser palmegrenene, ser ut over folkehavet, er der.

Den hellige uke er den fineste og mektigste uken i året. Feiringen i kirken tar helt av. Bare i min menighet er det normalt 18 (atten!) palmesøndagsmesser. I løpet av den stille uke feires det over 100 messer i St. Olav menighet. Påske handler om å være sammen som Jesu legeme og feire det han har gjort for oss.

I år blir det ikke sånn. Men menigheten gjør så godt den kan for å hjelpe oss. Fra i går av kan hvem som helst stikke innom St. Olav katolske domkirke i Oslo og hente palmegrener der. De velsignede grenene tar du så fram under direkteoverføringen fra palmesøndagens høymesse med biskopen. Etterpå settes grenene bak krusifiksene i hjemmet. Neste år leveres grenene tilbake til kirken. Det er nemlig palmegrenene fra året før som brennes og blir til askekors på pannene våre på askeonsdag neste år. Alt henger sammen. Alt har en mening.

Askeonsdag i år var det ikke mulig å gå til messe i Oslo. Så hva gjorde kirken da? De lagde mange hundre, små porsjonsbokser med aske som folk kunne komme og hente og ta med seg hjem. Fantastisk.

Vi trenger den hellige liturgien. Vi trenger kirkeåret. Vi trenger gjentakelsene for å bli holdt fast i det helt grunnleggende i troen. Og hver gang dette årshjulet spinner rundt én gang til, kommer jeg dypere inn i troens mysterier. Nei, det er ikke tomme ritualer. Det er en hellig lek, Guds pedagogikk. Det blir som å be Fader vår. Selv om jeg har bedt Herrens bønn uendelig mange ganger, fylles den stadig med nytt innhold. Den blir ikke tom. Liturgien drar meg hele tiden ut av tiden og inn i den hellige tiden, inn i det hellige rommet, nærmere Gud.

«Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg.» (Sak 9,9) Han gjør det. Helt på ekte. Han er i rommet sammen med deg akkurat nå.

Må Gud gi deg en velsignet, hellig uke!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. mars 2021 da Sak 9,9–10 var dagens bibeltekst.

Sånn avslører du en liten katolikk på palmesøndag: På tur i byen med en grønn palmesøndagskvist. Etter palmesøndagsmessen tar vi med grenene hjem og fester dem bak krusifiksene.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, palmesøndag 2018

Bak i St Olav domkirke, ved sideinngangen, ligger det nå velsignede grener som du kan hente og ta med hjem - til bruk palmesøndag, men også for å ha bak krusifikset hjemme resten av året.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i dag, 26. mars 2021

Inngangen til St. Olav domkirke i dag. Klar for palmesøndagsfeiringen i overmorgen. Se, din konge kommer til deg!

Kirken begynner å fylles med palmer. 

Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors, bilder og altertavler med fiolette slør/kleder i pasjonstiden. Korsene dekkes i tolv dager, fra og med 1. pasjonssøndag (forrige søndag) inntil korstilbedelsen på Langfredag - mens bildene dekkes inntil Gloria i midnattsmessen påskeaften.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les mer om katolsk påske her på bloggen:

• Den stille uke og påsken i bilder - min bildereportasje fra St. Olav menighet og St. Dominikus kloster i den hellige uken i 2019 (altså siste normale påske så langt)
• Palmesøndag og den hellige uke - min bildereportasje fra den stille uke i St. Olav menighet i Oslo 2018
• Katolsk bypåske - om en påske som ble fin selv om den ikke gikk etter planen, med bilder fra midnattsmessen påskenatt
• Ettertanke | Syndefallet i revers - om den katolske påskeliturgien - kort oppsummert
• Palmesøndag: Hosanna Filio David - Her kan du lytte til Hosianna med gregorianske toner.
• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage i St. Paul kirke i Bergen
• Skjærtorsdag: Med Jesus i Getsemane - fra feiringen i St. Olav kirke i Oslo
• Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
• Ettertanke | Korsets gåte - om å knele ned og kysse Jesu føtter på korset under langfredagsliturgien. Å gå fram til Jesu kors på denne måten og få ditt eget møte med Jesus er en fullstendig overrumplende, overveldende opplevelse. Hver eneste gang.
• Langfredag: Ave Crux Spes Unica - fra langfredag i St. Olav kirke i Oslo 2017
• Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet
• Ettertanke | Hellige timer før påskemorgen - "Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet."
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i 2013. Om hvordan påskefeiringen endret seg for meg da jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no

Åpen, levende kirke - midt i verdens hverdag

Hellig Olav og min Olav (som er 34. slektsledd etter Hellig Olav) i St. Olav domkirke i Oslo.
Dette er Hellig Olav. På ekte. Både karbondateringen og alle andre vitenskapelige undersøkelser peker i den retningen. SÅ nær kan du komme Norges evige konge, på en helt vanlig dag.

Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er åpen igjen. Det er bare å komme og kople seg på Kirkens bønn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig.

På vei hjem fra St. Sunniva skole i dag stakk vi innom St. Olav kirke - Sunniva, Olav og jeg. Først var vi en time i kirken, der vi ba, tente lys, studerte det nye fastetidshjørnet (se bildene under) og snakket om all symbolikken som befinner seg i kirkens mange vakre glassmalerier, statuer og malerier. En velsignet, fredfull stund. 

Etter å ha besøkt Kongenes konge (Jesus) og Norges evige konge (Hellig Olav) la vi veien hjem gjennom Slottsparken.

Dronningparken 

Vi brukte en time på hjemturen. Strekningen hjem er på bare to kilometer, men vi tok oss god tid til å gjøre oppdagelser underveis, ikke minst i Dronningparken. Normalt er Dronningparken et utilgjengelig område på denne tiden er året. Denne flotteste delen av Slottsparken er bare åpen fra 18. mai og til utpå høsten en gang. 

I år har imidlertid kongeparet vært så vennlige å gjøre den tilgjengelig for oss hele året, på grunn av veiarbeider i området som hindrer de vanlige passasjene for gående. 

Når du bare har sett Dronningparken i all sin prakt om våren og sommeren, er det skikkelig spennende å se den i vinterdvale. Alt ser så annerledes ut!

I anledning fastetiden har menigheten bygget opp et "fastetidshjørne" for meditasjon over Jesu lidelse og død.

Har du noen gang kysset et bilde av noen du savner? Da dyrker du ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. På samme måte er det med krusifikset. Det fysiske korset hjelper meg til å se kjærligheten Jesus har til meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham. 

Som det heter i langfredagsliturgien: «Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden.»

Les mer i ettertanken "Korsets gåte" her.

Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en helt vanlig ettermiddag. Er du i nærheten av Akersveien, så stikk innom. Pust ut. Pust inn. Gå ut i verden fylt med litt mer fred.

Normalt er domkirken åpen fra morgen til kveld, sju dager i uken.
Her er åpningstidene slik de ser ut akkurat nå, i disse koronaukene.

Du vil alltid finne oppdatert informasjon om åpningstidene her på menighetens hjemmeside.

Kirke midt i hjertet av byen. Kirke midt i verdens hverdag. Midt i alt.

St Olav domkirke ligger øverst i Akersgata, opp bakken fra regjeringskvartalet, i Akersveien 1 i Oslo.

Sidedøren står åpen og ulåst hver dag. Kom og be. Kom og tenn et lys. Kom og vær stille. Bare kom.  
Velkommen!

Takk til Det kongelige hoff for helårsåpen park!

Vaktskifte bak Slottet. I koronatiden er det ingen turister som får sånt med seg. Bare oss.
Dronningparken er en inngjerdet del av Slottsparken. Det står gardister og passer på ved alle innganger, og midt inni også.

Se, piletreet er gjennomsiktig! Sommerstid er det en hemmelig verden her inne. Løvverket danner en hytte som du kan gå inn i og gjemme deg i. 

Se, ingenting vann i dammen!

Etter Dronningparken går vi forbi Det norske Nobelinstitutt.

Jeg innrømmer det: Jeg er svak for vakre dører.

Hjemme igjen. Vintertåka ligger tjukk. Vi kan ikke se sjøen, Hovedøya, Akershus Festning eller Ekebergåsen. Alt er skjult i tåka. Til og med Tjuvholmen er skjult bak de kalde vannmolekylene. Men vi vet de er der. Og at de kommer fram igjen. En vakker dag.

Det er nok nå. Åpne kirkene!

LENGSEL: Pater Josef Ottersen tok dette bildet utenfor St. Olav katolske domkirke etter å ha feiret kveldsmesse i en tom domkirke 11. februar. Han skulle møte en venn i krysset nedenfor etter messen. Det tok ikke mange minutter før han kjente hvor kaldt det var å stå stille. Da oppdaget han en urørlig skikkelse som knelte ned foran kirkedøren. "Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde vært der, eller hvor lenge hun ble etter at jeg dro. Men hun ga et sterkt vitnesbyrd om å være nær Den Evige hun vet befinner seg på andre siden av døren. I tabernaklet er Kristus fysisk til stede, Gud har tatt bolig i blant oss. Men ingen får lov å komme på besøk. Dette er ikke et spill for galleriet, ikke et hylekor om nok en målgruppe som føler seg glemt. Hun vet ikke at hun ble tatt bilde av, men er den vakreste stille protesten jeg har sett. Vi kan ikke leve uten nærhet til Vårherre. Spre gjerne bildet som et symbol på at ingen kan stenge dørene for vår tro." skriver p. Josef Ottersen på menighetens Facebook-side.
Foto: Josef Ottersen

Dagens situasjon er absurd og dypt provoserende. Vi kan nå være i et rom med mange andre og få vin og brød så lenge det er på restaurant, men vi kan ikke gjøre det samme i et mye større rom hvis det gedigne rommet tilfeldigvis er en kirke. Det finnes et ord for slikt: Diskriminering.

Kirken krever ikke særbehandling, men vi krever likebehandling. Jeg sier som katolikk Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!

Vi har lojalt og solidarisk sultet i et år, uten å klage. Vi har tålmodig funnet oss i forskjellsbehandling og vi har tatt mer enn vår del av dugnaden.

Men det kommer til et punkt hvor vi er nødt til å påpeke absurditeten i at det er lov til å være 120 personer på Hennes og Mauritz, men forbudt å være 11 personer i kirken. Det kan ikke fortsette som dette. Åndelige verdier er (minst) like viktige som materielle verdier. For å sitere han som kom og delte verdens historie i to: Mennesket lever ikke av brød alene. 

Å tro er ikke en fritidsaktivitet eller en kulturell aktivitet. Å tro er heller ikke noe privat og inviduelt. Troen er noe helt grunnleggende ved det å være menneske, og den er noe vi gjør sammen. Vi kan ikke leve uten den.

Hvordan skal vi få de som bestemmer til å forstå det? Vel, vi kan jo oppmuntre folk til å feire gudstjenester på restauranter - helt i tråd med gjeldende smitteregler der de bor. Når myndighetene ikke tillater kristne samlinger i kirkene, så la oss samles der det er lov!

La oss lytte til myndighetene. La oss gjøre opprør ved å fullt og helt følge smitteregimet! Jeg finner meg ikke lenger i at materielle verdier er det eneste som teller, mens åndelige verdier regnes som luft, nada, ingenting.

I dag kom meldingen om at Byrådet tillater at kirkene i Oslo får åpne igjen. Dessverre er det fortsatt forbudt å ha samlinger i kirkene. 

Tidligere i uka har Vårt Land skrevet om at tros- og livssynsminister Kjell Inge Ropstad vil skrote den omstridte kirkebenkregelen, og at han varsler en snarlig avklaring. Tirsdag formiddag meldte Dagbladet at deres kilder opplyser om at regjeringen vil kunngjøre lettelser i koronatiltakene etter statsråd førstkommende fredag. Nå kan det jo være at mediestyret rundt Siv Jensens avgang i dag fører til at regjeringen utsetter kunngjøringen av den gode nyheten litt, men jeg håper ikke det. Jeg håper inderlig at vi får beskjed allerede i morgen om at diskrimineringen av kirkene er en saga blott. Ellers er jeg klar for å gå på restaurant. Kanskje vi skal leie Frognerseteren restaurant? 

Det er nok nå. Åpne kirkene! Og la oss få lov til å samles der på lik linje med andre steder.

Les også:

• Debattinnlegg i Vårt Land av katolikk og førsteamanuensis emerita ved MF Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!
• Si D'-innlegg av KrFU-er og katolikk Marion N. Spæren (18) i Aftenposten: Trossamfunn behandles som uviktige under pandemien. Nå er grensen nådd.
• Debattinnlegg i Aftenposten av tre katolikker - Priorinne ved Sta. Katarinahjemmet Anne Bente Hadland, advokat Håkon Bleken og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Janne Haaland Matlary: Det finnes ingen reell grunn til å stenge kirkene
• Intervju med luthersk sokneprest Margun Sandal i Frogner kirke i Oslo: 
  – Myndighetene ser ikke folks åndelige behov 

Grønland kirke er Oslos største kirke, men det hjelper ikke. Ingen får feire nattverd her nå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 15. februar 2021

Grønland kirke ligger i bydel Gamle Oslo og går ofte under navnet "Østkantens katedral". Kirken ble opprinnelig bygget for 1399 sitteplasser. I dag har den 800 sitteplasser. Det gjør kirken til Oslos største. Likevel får ingen feire gudstjeneste her.

Kaffebrenneriet er nærmeste nabo til Grønland kirke (kirken sees til høyre i bildet). Det er jo nesten katedralstemning inne på denne kafeen, og her er det altså lov til å gå inn og sitte ned så lenge man vil. Kanskje et passende sted for en spontan gudstjenestefeiring?

Denne uken fikk barna i St. Hallvardsguttene lov til å møtes til korøvelse for andre gang siden tidlig i november. Ungdommene og de voksne fikk ikke lov til å være til stede. Men kjempebra at barneskoleelevene iallfall er i gang igjen! Olav kom ut strålende fornøyd. Han syntes det var spesielt kjekt å lære altstemmen til Bach's nydelige kantate "Jesu, joy of man's desire" (lenke til Choir of King's College på Spotify).

Det normale er at St. Olav katolske domkirke er åpen hele dagen hver dag. De siste ukene har kirken vært helt stengt, etter myndighetenes pålegg. I dag har byrådet i Oslo besluttet å gjenåpne kirkene, men alle arrangementer er fortsatt forbudt, med unntak av begravelser (inntil 50 personer) og dåp og vielser "uten tilskuere". (Herlighet, så dårlig de forstår kirken. Det er ingen som er tilskuere i kirken. Vi er alle deltakere.) Vi er altså igjen velkommen til personlig bønn i kirken. Gud skje lov!

St. Olav domkirke blir nå åpen mandag-lørdag kl. 8-10 og 12-18, og søndager kl. 14-18. I tillegg er St. Joseph kirke rett over gaten åpen søndager kl. 8-14.

Fredag 19. februar er St. Olav domkirke åpen fra kl 8 til 10. Deretter er den på grunn av begravelse ikke åpen igjen før fra ca kl 15 til 18.

Bildet viser St. Olav domkirke slik den ser ut akkurat nå, pyntet til fastetid.
Foto fra St. Olav katolske domkirkemenighets Facebook-side

Ettertanke | Stor brødmangel i Norge

Seljumannamesse 8. juli 2020. Fikk brød.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg holder på å bli desperat av matmangel. Aldri før har det vært et år der jeg kan gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært på. 

Men det har jeg kunnet siden 12. mars 2020. Hver eneste messefeiring har vært en dyrebar skatt. Alle ni. Jeg er takknemlig for direktesendinger fra messer, men la oss være ærlige: Det blir som forskjellen på å være på en fest og det å se en video av at noen andre er på en fest. Du blir ikke mett av å se på at andre spiser.

Jeg tror ikke på en gnostisk kristendom der kroppen er betydningsløs. Vi mennesker er ikke bare hode, tanker, ånd og sjel. Vi er kropp også. For Guds skyld, vi tror på den Gud som ble KROPP for vår skyld! Det er det jula handler om! Et incarnatus est!

Jeg er en kropp som trenger Kristi kropp. Jeg trenger fullt fellesskap med de andre kristne, Kirken, som er Jesu kropp på jorden. Jeg har et helt konkret behov for å spise Kristi legeme. Jeg trenger nattverden – en jevnlig, fysisk tilførsel av Livets brød.

Å være kristen uten kristent fellesskap og uten nattverd er sulteforing. Det er livsfarlig. Og åndelig død er langt farligere enn legemlig død. Hvor har det blitt av det perspektivet? Finnes det en koronakompensasjonsordning for ekstremt tap av åndelige verdier?

Jeg husker den gang en bibelskolelærer la inn over oss hvor viktig det var at vi fant en menighet å høre til i. «Å være en kristen er som å spille fotball.» sa hun. «Hvis du forteller meg at du er fotballspiller, og jeg spør «Hvilket lag spiller du på?», så hører du sikkert at det er absurd hvis du svarer «Å nei, jeg spiller ikke på noe lag». Like umulig er det å være en kristen uten menighet.» Og jeg vil selv legge til: Å være kristen (eller fotballspiller) uten den helt sentrale, hvite, runde tingen er også utenkelig. Jeg er komplett avhengig av å spise Livets brød. Livet mitt avhenger av det. Slik situasjonen er nå, så sulter jeg. Gi meg Jesus! Gi oss i dag vårt daglige brød!

Det er stor brødmangel i Norge. Folket sulter. Jesus sa: ««Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh 6,33-35)

Det er min bønn for det Herrens år 2021: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Alltid! Folkefrelsar, til oss kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. januar 2021 da Johannes 6,28–35 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Tips for å minske sultskaden i koronatiden

I denne saken på katolsk.no kommer fem katolske ordensfolk med sine anbefalinger og tips til hva vi kan gjøre når vi ikke kan delta i messen på grunn av koronarestriksjonene. Denne saken ble laget i mars 2020 da alt var helt stengt. De siste ukene har det vært store restriksjoner (maks 10 deltakere i messer innendørs i Oslo), men flere katolske menigheter har organisert større utendørsmesser. Jeg tipper at hvis saken hadde blitt laget i forrige uke, ville ordensfolkene ha lagt til: Gå til messe så ofte du kan! Gå NÅ mens du kan!

Kristi Himmelfartsdag 2020. Første messefeiring jeg fikk være med på i kirken siden nedstengingen startet. Sterkt å være tilbake. Jeg tror alle som var der følte et ekstra ansvar for å bære fram bønnene for alle dem som så gjerne ville komme, men som ikke fikk plass. Messen ble direktesendt på Facebook og YouTube.

Maria i kirken på Kristi Himmelfartsdag 2020. En stor velsignelse å få være tilbake.

OLSOK: Vi er rikt velsignet i Oslo, som har så mange klostre i tillegg til menighetene. Da det var fullt i St. Olav domkirke, fikk vi bli med på Olsokmessen i St. Dominikus klosterkirke.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

2020 - sulteforingens år

Som sagt: Aldri før har det vært et år der jeg har vært så sjeldent til messe at jeg kan huske og gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært med på. Men det kan jeg i år, iallfall etter 12. mars. Den første messen jeg deltok på etter nedstengingen, var høymessen i St Olav domkirke på Kristi Himmelfartsdag 21. mai (se bildet over her).

De fleste messene har jeg delt bilder og rapporter fra her på bloggen. Du kan klikke direkte på lenkene  i teksten her for å komme dit: Seljumannamesse på Selja 8. juli, olsokmesse i St. Dominikus kloster 29. juli (bildet over), Johannes’ første hellige kommunion i St. Josef kirke 5. september, Sunnivas konfirmasjonsmesse i Trefoldighetskirken 19. september, Hellig Olavs omvendelse i St. Olav 16. oktober, kveldsmesse i St. Olav 9. november, julemessen i St Olav 2. juledag og kveldsmessen 2. januar. 

I tillegg sang jeg på MFs lutherske semesteråpningsmesse i Fagerborg kirke 12. august (bildene under), pluss at jeg har fått med meg noen andakter i kapellet på MF, og selvsagt mange livesendinger av katolske messer. Men likevel. That’s it. Det er jo til å grine av. Skikkelig sulteforing. Jeg takker Gud for at jeg har mye å tære på fra tidligere år. 

Høytidelig åpning av studieåret 2020/2021 i vakre Fagerborg kirke. Alle strengt plassert i koronamønster.

Fagerborg kirke ser steingammel ut, men den er bare litt over 100 år gammel. Kirken er bygget i nygotisk stil og stod ferdig i 1903. Ytterdørene er kanskje noe av det fineste, laget som de er i en middelalderinspirert stil.

Ingen messefeiring i kirken

Når det er så sjelden at jeg får gå i kirken, blir hver eneste messefeiring en liten oase. Det er noe jeg virkelig ser fram til og lengter til. Tørster etter. Noe som får meg til å holde ut. Helt siden jeg var i messen 2. januar har jeg gledet meg til mandag 25. januar. Da skulle jeg være én av ti personer som var med i sakramentsandakten og messefeiringen i St. Olav domkirke. Jeg hadde til og med kontaktet menighetskontoret og fått reservert billett i god tid, for det kan man hvis det er en spesiell anledning. Og 25. januar er en veldig spesiell dato for meg.

Den 25. januar feirer vi nemlig Pauli omvendelsesdag, og denne dagen i 2021 er det nøyaktig 13 år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Hvert eneste år etter det har jeg alltid gått til messefeiring på denne dagen, i dyp glede og takknemlighet for at Jesus ledet meg til sin ene, hellige, katolske og apostoliske kirke, og satte føttene mine på fjell. Klippen, Kefas, Peter. 

TU ES PETRUS: Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, ti år før jeg konverterte, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LYKKELIG KATOLSK KRISTEN: That's my church. Så glad og fri blir du når du har fått føttene på fjell. Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel i Roma påsken 2016. Jeg gleder meg til jeg kan reise tilbake. En vakker dag. En veldig vakker dag.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Full nedstenging

Min første tanke da Oslo kommune annonserte full sosial nedstenging i dag, var derfor: Hva skjer nå med kirkene? Jeg gikk til kommunens hjemmeside og fikk tårer i øynene (helt seriøst, jeg fikk det). 

Nå har de ikke bare stengt kirkene helt for messefeiring, slik de gjorde i mars i fjor. De har stengt dem totalt (bortsett fra for begravelser), slik at vi ikke en gang kan komme til kirken og være der i stillhet, i personlig bønn og tilbedelse. Det er grusomt. Ikke en gang i mars i fjor var det så ille som dette. Da var iallfall kirkedøren åpen, og vi kunne gå inn og tenne et lys og be en bønn, slik man alltid kan i St. Olav domkirke. Vi kunne komme og være nær Jesus, han som alltid er til stede i tabernaklet der de innviede, forvandlede hostiene er.

Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er alltid åpen, 365 dager i året. Som oftest er det allerede noen der og ber. Det er liksom bare å komme inn og kople seg på Kirkens bønn. Bli omsluttet av de helliges samfunn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig ❤️ Men nå er til og med den veien stengt for oss. Inni meg skriker jeg et stort NEI.

Livsvarig kjærlighet

I dag er det 4747 dager siden jeg konverterte den 25. januar 2008 (i følge timeanddate.com). I alle de 4747 dagene har jeg vært full av dyp, dyp glede over at jeg hører til i Kirken. (Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag. Men i dag gjør jeg det.) Jeg er så takknemlig! Det som er spesielt med denne dype gleden, er at den finnes der helt uavhengig av hvordan livet og sinnsstemningen ellers er. Det er glede midt i sorg, midt i hverdagen, midt i stress, og selvsagt midt i glede - midt i alt! Det er en dyp glede som bare ligger der under alt og bærer meg.

Dette er ingen konvertittforelskelse. Alle vet at forelskelser går over etter to år. Dette er dyp, livsvarig kjærlighet. TAKK JESUS!

«Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?» spør mange meg. Svaret på det er: Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem. Smarteste jeg noen gang har gjort. Evig takknemlig. Skriver mer om konversjonen her i en bloggpost fra 10-årsjubileet mitt.

Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne det var sterkest å delta i: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Jeg lå til sengs med bronkitt, men kunne likevel delta i messen, gjennom åndelig kommunion.

Hvis du ikke kan dra til Nidarosdomen, la Nidarosdomen komme til deg. Den lille lysestaken for telys (til høyre i bildet) er laget av kleberstein og hugget av steinhuggerne i Nidarosdomens restaureringsarbeider. Du får kjøpt den i Nidarosdomens gavebutikk.

Deo gratias! Gud være lovet! Vi har på nytt tre katolske biskoper i Norge!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Årets kirkehistoriske høydepunkt: Bispevielsen av biskop Erik Varden i Nidarosdomen

Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne messen det var sterkest å delta i live: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Den første katolske bispevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen.

Så til slutt, og til oppmuntring her i dag, her har dere noen fine saker fra bispevielsen - åtte tips som har ligget blant 191 andre bloggutkast og ventet i noen måneder på å bli delt med dere:

Adresseavisen (ingen betalingsmur):  Portrettet | Den utvalgte

katolsk.no: Fin samleside med mange saker om biskop Erik Varden og om bispevielsen 

nrk.no: Erik Varden var munk i 20 år - Vigslet til ny katolsk biskop i Nidarosdomen

Dagsrevyen: Erik Varden var lørdagsgjest i Dagsrevyen. Se innslaget her.

Catholic Newsagency: Norway's newest Catholic Bishop is Cistercian Monk Erik Varden

Vårt Land: La seg flat og ble reist til biskop

Dagen: Portrett: Hjem til et fremmed land

YouTube: Her kan du se opptaket av hele direktesendingen fra bispevielsen

Ettertanke | Fra Egypt til Selja

«Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter» (Jes 58,12). Bildet viser Norges kanskje eldste kloster: Selja kloster ved Stadthavet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildet for å se det i større format)

 

I dag, 17. januar, er det minnedagen for den hellige ørkenfaderen Antonius av Egypt (251-356). Han kalles med rette for grunnleggeren av klostervesenet. Klostrene ble Kirkens lunger og hjerte, og har reddet både Kirken og Europa gjennom mang en nedgangstid. 

De to første klostrene i Norge ble grunnlagt på den hellige øya Selja ved Stadt og på Nidarholm i Trondheim. Biskop Bernt Eidsvig sier: «Alle de tidlige klostre var misjonsstasjoner. De utsendte fant styrke i et felles liv, felles bønn og forkynnelse av evangeliet. I sum forandret disse brødre i troen Europa, både ved sitt virke og eksempel. Selja kloster er det tydeligste eksempel på denne type misjon i Norge.» 

Klostrene er Kirkens hjerteslag. Gjennom kirkehistorien er det tydelig at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Guds rike – uansett hvor håpløs situasjonen ser ut menneskelig sett. Nettopp derfor sier erkebiskop Emil Paul Tscherrig: «Skulle vi lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, et nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!» 

Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle kristne i Norge. Her er det faste tidebønner og messer som alle kan delta i, og her får du sjelesorg og åndelig veiledning fra mennesker som virkelig vier hele sitt liv – alt de er og har – til Gud, i kjærlighet. Det er så sterkt! Må Gud gi oss mange, mange flere munker, nonner og prester i Norge. Må vi fortsette med å se oppfyllelsen av Jesajas profeti – i hele Europa: «Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter.» (Jes 58,12) 

Som biskop Halvor Nordhaug sa i det i sin jubileumspreken i klosterruinene på Selja: «Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.» 

«Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»» (Jes 58,9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. januar 2021 da Jesaja 58,9–12 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen 

«Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»» (Jes 58,9)

I hulen i fjellskråningen på Selja (oppe til høyre i bildet), ble Kirken i Norge født.
Om lag 100 år etter at Kong Olav Tryggvason fant Sankta Sunniva i hulen i år 997, startet byggingen av det som kanskje er Norges første kloster.
Gjennom ni århundrer har Selja klosters kirketårn tatt imot stormene som kommer rett inn fra Nordsjøen ved Stadt. Norges mest standhaftige kirketårn forteller om at Kirken ikke vil falle, uansett hvor værhardt det er i dette landet.

Foto: Lars Verket (C), gjengitt med tillatelse

Besøk et kloster

Fikk du lyst til å besøke et kloster? Her i bloggposten "Besøk et kloster" finner du en guide.

Munkene på Selja

For å lese mer om benediktinermunkene på Selja, gå til denne bloggposten.

Lese mer om Abba Antonius?

Her i helgenbiografien på katolsk.no kan du lese mer om klostervesenets grunnlegger, den hellige ørkenfaderen Antonius den store.

Advent, juletid og nyttår | Lyset skinner i mørket

En bloggpost med glimt fra advent, jul og nyttår 2020.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Endelig! Etter 54 dager med dunkelt novembervær i Oslo kom julehøytiden med julelys. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Joh. 1,5) 

Jeg laget en lignende bloggpost som dette i fjor, med glimt fra advent, jul og nyttår i et normalår. Denne posten ligner likevel ikke særlig på den. Alt er jo annerledes!

Det året alt var annerledes

I adventstiden pleier vi alltid å dra til juleverkstedet hos dominikanersøstrerene på Katarinahjemmet, til julemarkedet på Norsk Folkemuseum, på adventshøymessene i St. Olav domkirke, på julelystenningen i velforeningen, på mangfoldige juleavslutninger og advents- og julekonserter på skolen og i kirker og konserthus. Det blir heller ingen jul uten at vi går på kino og ser en julefilm, eller uten at vi går skøyter på Spikersuppa og på Frogner stadion. I år ble alt dette avlyst på grunn av korona. Det eneste vi stod igjen med av juletradisjoner utenfor huset, var "Jul i Vinterland" og det aller beste av alt: Vi klarte å få plass på en julemesse i kirken 2. juledag. Halleluja!

Bli med på en liten julevandring gjennom advent, jul og nyttår i annerledesåret 2020. Noen musikktips skal du også få :)

Kveldsmesse i St. Olav domkirke i Oslo 9. november. Jeg fikk være til stede på den absolutt siste åpne messen i St. Olav domkirke før alt ble stengt ned igjen. Sterkt og vemodig å være til stede, og ikke ane når neste gang blir. Men jeg skjønte iallfall at den kommende adventstiden ikke kom til å bli noe som lignet på normal. Først i forbindelse med jul tillot Byrådet (små) messefeiringer igjen.

"Jul i Vinterland" sett fra Løvebakken (Stortinget) 21. november. Stor var lettelsen da jeg oppdaget at det var iallfall én juletradisjon vi kunne gjennomføre i år.

Selv om det var trist at alt av adventsaktiviteter utenfor hjemmet var avlyst i år, var det samtidig praktisk. Da gikk det nemlig litt lettere å flytte den andre helga i advent. De neste adventsukene gikk med til å pakke ut og komme i stand i en ny og større leilighet i den samme bygården der vi har bodd i siden 2015. Nå bor vi plutselig på toppen, med 270 grader utsikt over Oslo. Mormor (bildet) og Besten kom og hjalp til med både utpakking, innflytting og julekakelaging.

Maria ligger på kjøkkengulvet og studerer adventskalenderen med motiv fra Betlehem.

Spotify minnet meg på hvilken sang som "helped you get through it all" i koronaåret: Fader Vår av fr. Haavar Simon Nilsen (lenke til Spotify). 

Spotify kunne dessuten fortelle meg at jeg var i topp 0,5 % av Ola Gjeilos lyttere i år. Kanskje ikke et sjokk at du finner ham solid representert på spillelisten min Kirke- og kormusikk gjennom 20 århundrer som er offentlig tilgjengelig her på Spotify.

Det var det året. Julegaveshopping koronastyle med Johannes 15. desember.

På vei hjem fra siste arbeidsdag før jul på MF 21. desember. I det jeg kjørte forbi fine Fagerborg kirke sang Cantus det siste verset av Det lyser i stille grender. Og selv om Oslo ikke akkurat er ei grend, så lyste det fint både inne fra kirken og fra månen (detn hvite prikken). Og det ble i grunnen det nærmeste jeg kom en julekonsert i år.

21. desember. Jupiter og Saturn stod helt på linje, og appen Star Walk 2 fortalte meg akkurat hvor på himmelen vi skulle kunne se det sjeldne fenomenet med det blotte øyet fra takterrassen vår.

... men akk, ingen Jupiter eller Saturn dukket opp over horisonten. Men vi nøt utsikten likevel.

Lille julaften. Endelig sol! Halleluja!

Julaften. Fantastisk å se sola igjen etter så uendelig mange dager med tåke, regn og tungt skydekke.  Det er liksom dealen med å bo i Oslo: Jeg skal slippe Bergensvær. Oslo har ikke holdt sin del av avtalen i november og desember i år. Men: Endelig fikk vi se utsikten vår her fra Observatorie Terrasse på Skillebekk. Rett forut: Oslofjorden med Lindøya og Gressholmen. Til venstre: Hovedøya. Til høyre: Nesoddferga passerer Nakholmen. 

I retning sør-øst ser vi taket av det gamle stjerneobservatoriet, toppen av trærne utenfor Nasjonalbiblioteket, Akershus festning, Rådhuset og Ekeberg.

Julekrybben fikk en utvidelse fra Australia i år. Johannes' koalabjørn (laget i leire på skolen) stod allerede i vinduskarmen og skled naturlig inn i julekrybben. Tradisjonelt kommer de tre vise menn fra alle verdens kontinenter, som på den tiden var Afrika, Asia og Europa. Da passer det jo med et innslag fra Australia også.

Solnedgang over Bygdøy julekvelden.

SÅ glade og spente er vi når det er rett før julegavene skal åpnes. Juletreet ble pyntet kvelden før av Maria, 6 år. Hun fikk hjelp til å sette på pynten på de øverste grenene + alle lysene, resten har hun stått for helt selv. Ja, også ble hun løftet opp for å kunne sette på den lysende stjernen der høyt i toppen, så klart.

Bare et lite før- og etter-situasjonsbilde. Dette bildet er tatt i stua like etter innflyttingen, 8. desember. Bildet under er tatt 1. juledag.

1. juledag. Dagen for å bygge Lego og leke med julegavene du har fått. Det er bare SÅ deilig å få så mye lys rett inn i stua. Måtte det bare bli bedre vær framover. Jeg synes november og desember har vært en eneste, evigvarende natt, bare med en pause med sol 23.-25. desember.

Amaryllis. DA er det jul.

Jeg er veldig glad i denne vakre statuen av Jesus og Maria, laget av Pellegrino-familien i Lucca i Italia. Jeg har kjøpt den gjennom the Catholic Company.

Utsikt fra pianokrakken. Heldigvis hadde vi et julelys på lager fra julemarkedet på Norsk Folkemuseum i fjor.

Lysestaken er laget av keramiker Ellen Kjærgaard ved Folkemuseets Pottemakeri. Det må en solid lysestake til for å holde et femarmet lys stabilt.

Fra den L-formede takterrassen har vi utsikt i 270 grader Oslo rundt, fra Holmenkollen til Bygdøy (her representert ved Holmenkollen skihopp oppe der til høyre).

Her har jeg satt sammen fem bilder for å gi et inntrykk av utsikten i de 180 gradene sett i retning sør fra terrassen, fra Stjerneobservatoriet i øst til Bygdøy i vest. (Klikk på bildet for å se det i større format.)

Juhu, tid for å besøke "Jul i Vinterland"!

Ponniekspressen skuffer aldri.

Oppe i pariserhjulet "Julestjernen".

Glaserte epler! Vi var veldig spente på om det kom til å være mulig å få kjøpt glaserte epler i år når hele markedsdelen av julemarkedet var stengt. Heldigvis var det mulig! 

Julebrunsj 2. juledag, med Mormors hjemmelagde lammerull, laget av det lekreste lammekjøtt som er tilberedt og røkt på tradisjonelt Hardanger-vis av Besten. Jeg nøt maten sammen med juleheftet Juleroser og den beste artikkelen der i år: Emma Ulrikke Weiglin Eriksens tekst "Kransen som symbol".

2. juledag: Snø! Det kom snø, og den lå akkurat lenge nok til at vi rakk å lage engler i snøen og bygge en førsteklasses snømann i kram snø før det begynte å regne igjen.

Snømann in the making.

Det laaange skjerfet jeg strikket i 1996 kom endelig til nytte igjen.

Julens åndelige høydepunkt: Kveldsmessen i St. Olav domkirke 2. juledag. Tradisjonelt er det slik at det nye kirkedøgnet begynner når solen går ned. (Det er derfor vi feirer juledagen allerede om julekvelden i Norge.) Dermed var det søndagens liturgi med feiringen av festdagen for den hellige familie som ble feiret under denne lørdagsmessen. Vanligvis feires minnedagen for den hellige apostelen og evangelisten Johannes den 27. desember, men søndager overstyrer minnedager, og søndag i juleoktaven feirer Kirken alltid den hellige familie: Jesus, Maria og Josef. Så derfor.

Vår nye kapellan p. Franlyn Fernando holdt prekenen, der han blant annet sa:
"Jesus er vår sol som skinner sitt håpets lys over oss. Derfor kan vi si, «Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle frem.»"

Byrådet tillot bare at det kunne være 20 personer i messen, pluss fem medvirkende. Vi fikk tak i fire billetter. I tillegg fikk Olav og Johannes være ministranter (de to borterste på bildet her), dermed fikk nesten hele familien være med på messen :)

Slik avsluttet p. Franklyn sin julepreken:

"I følge dagens evangelium sa engelen til gjeterne, «Frykt ikke. For jeg har en stor glede å forkynne dere, og den skal bli hele folket til del. I dag er deres frelser født.»

I dag feirer vi vår frelser Jesu Kristi fødsel.

Derfor,

"Syng en ny sang for Herren,

syng for Herren, all jorden.

Syng for Herren, pris hans navn.

Forkynn hans frelse fra dag til dag.

Forkynn for hedninger hans ære,

hans under for alle folk.

Himmelen glede seg, jorden juble,

havet bruse i all sin fylde;

marken juble og alt den bærer.

Hvert tre i skogen rope av fryd,

for Herrens åsyn, for han kommer.

Han kommer for å dømme jorden.

Han skal dømme folkene med sannhet og rettferd.

Amen."

(Sal 98 (97), 1. 2-6)

Etter messen. Noen av oss sammen med den hellige familie. 
"Klårt di krubba skina kan, 
ljoset nytt i natti rann, 
naud og natt til ende er, 
trui alltid ljoset ser."
Foto: Sunniva Aadland Høen

 "For et barn er oss født,

en sønn er oss gitt.

Herreveldet er lagt på hans skulder.

Han har fått navnet

Underfull rådgiver, Veldig Gud,

Evig far, Fredsfyrste."
(Jes 9,6)

Julekrybben i St. Olav bygges med stadig nye tablåer. Det er alltid spennende å komme hit og leve seg inn i julefortellingen.

"Gloria in excelsis Deo" sang englene for hyrdene på Betlehemsmarken. Når vi synger "Ære være Gud i det høyeste" i messen, er det englenes lovsang vi er med i.

Englene er med i hele den katolske messefeiringen, som aktive deltakere, helt fra syndsbekjennelsen av: «Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud».
I Gloria er selve ordene hentet fra englenes lovsang ved Jesu fødsel: «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» (Luk 2,13-14).

På slutten av prefasjonen nevnes englene igjen: 

"Derfor synger vi med engler og erkeengler,

med troner og herredømmer

og med hele den himmelske hærskare

din herlighets pris
idet vi alle dager istemmer:"

Deretter følger Sanctus, som er serafenes sang: «De ropte til hverandre: 'Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet'» (Jes 6,3). 

I Første eukaristiske bønn (Den romerske kanon) ber presten etter forvandlingen: «Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet». (Åp 8,3-4)

Olavsrelikvien er i monteren til høyre her. I bakgrunnen: Statuen av Hellig Olav. Å være med i Kirken er å være en del av en stor slektshistorie - Guds folks historie. Maria har nettopp oppdaget at hun i tillegg er i blodsslekt med Hellig Olav (hun er det 34. slektsleddet etter St. Olav gjennom min slekt). Det synes hun er kjempestas, og hun sørger for å huske å spørre Hellig Olav om forbønn hver kveld.

Det er alltid så fint når hele kirken forvandles til en juleskog med tindrende lys.

3. juledagskveld. Regn på vindusruten. Men vi tenner lys og ser tradisjonen tro Home Alone. Vi bytter annethvert år mellom å se Home Alone og Home Alone in New York. Har du lagt merke til at de er en katolsk familie med fem barn? Det har vi :)

Om det ikke lyser i stille grender, så lyser det iallfall fint fra Tjuvholmen og Aker brygge rett forut.

Denne Maria med barnet-lysestaken kjøpte jeg opprinnelig som julepynt på en vanlig butikk. Både Maria og det lille Jesus-barnet var imidlertid så nydelige at det tok ikke mange årene før lysestaken ble oppgradert til helårsbruk, allerede mens jeg fortsatt var lutheraner.

Folkefrelsar til oss kom

I fjor delte jeg "Mitt hjerte alltid vanker" som "årets julegave" til deg her på bloggen. Tidligere har jeg delt "O Magnum Mysterium" og min egen julenattfortelling. I år skal du få Folkefrelsar til oss kom. Det er en av de eldste hymnene Kirken har, og stammer helt fra 300-tallet. Egentlig er det en adventssalme, men akkurat i år synes jeg den jammen passer i jula også. Er det noe vi trenger nå, så er det at Jesus kommer til oss, i denne evigvarende skumringen og natten. Hele jorden roper etter det, slik denne salmen gjør.

Tekst: Veni, redemptor gentium, Ambrosius av Milano 300-t 
Oversettelse: Bernt Støylen 1905
Melodi: Einsiedeln ca 1120 / Erfurt 1524 

Foto: Liturgi.info

1
Folkefrelsar, til oss kom, / fødd av møy i armodsdom! / Heile verdi undrast på / kvi du soleis koma må.

2
Herrens under her me ser, / ved Guds Ande dette skjer. / Livsens ord frå himmerik / vert i kjøt og blod oss lik.

3
Utan synd han boren er / som all synd for verdi ber. / Han er både Gud og mann, / alle folk han frelsa kan.

4
Frå Gud Fader kom han her, / heim til Gud hans vegar ber, / ned han fór til helheims land, / uppfór til Guds høgre hand.

5
Du som er Gud Fader lik, / ver i vanmakt sigerrik! / Med din guddomsvelde kom, / styrk oss i vår armodsdom!

6
Klårt di krubba skina kan,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.

7
Lov og takk, du Herre kjær, / som til verdi komen er! / Fader god og Ande blid, / lov og takk til evig tid!

Mine to favorittinnspillinger på Spotify

Her er mine to favorittinnspillinger på Spotify:

• Folkefrelsar til oss kom med Kvindelige Studenters Sangforening. KSS er Universitetet i Oslos offisielle kvinnekor. De er et av Norges beste kvinnekor, og holder høy internasjonal standard (de vinner stadig internasjonale konkurranser). Spesielt når de synger 4. vers - da får jeg tårer i øynene. Og den overjordiske diskanten på 6. verset - ah! Kraftfullt og deilig 7. vers også. Fantastisk fin innspilling.
  
  
• Folkefrelsar, til oss kom med det amerikanske mannsensemblet Cantus. Denne innspillingen er av Cantus, et profesjonelt vokalensemble fra USA. Nærmere bestemt har de sitt utspring fra St. Olaf College i Minnesota - noe som nok er forklaringen på den imponerende gode norskuttalen. Arrangementet til deres versjon av Folkefrelsar er bare utrolig mektig, og fremføringen er inderlig og ekte. Vers 1 starter rolig og nesten unisont. Varsomt. I vers 2 føler du at du er i et middelalderkloster, mens vers 4 høres ut som det er sunget av vikinger. I vers 7 kunne de kjørt skikkelig på med all kraft slik KSS gjør. I stedet synger én person helt alene, helt nakent, med bare noen folketonekruller til å dekke seg med, og det er minst like virkningsfullt. Jeg kjenner at dette er min inderlige, dype bønn.

Nyttårsaften minnet meg om sommertid. Plutselig var det naboer på alle terrassene rundt oss, og alle ønsket hverandre et godt nytt år. Veldig koselig.

Utsikt mot sør, med Ekebergåsen mot horisonten til venstre. Det rosalilla utsiktstårnet til høyre heter Tjuvtitten, og er en heis på Tjuvholmen som gir deg strålende utsikt over indre Oslo by. Anbefales! Tjuvtitten er normalt åpen om sommeren.

2. januar. En stor velsignelse å få starte det nye året med å feire messe i St. Olav domkirke. Jeg føler meg eksepsjonelt heldig i hver eneste messe jeg får med meg nå, både fordi det er så få som får plass, og fordi ingen vet når det plutselig blir full nedstenging igjen. Ingenting er en selvfølge lenger.

Utenfor St. Olav domkirke etter kveldsmessen lørdag 2. januar.

3. januar. Sola kom tilbake! Halleluja! Jeg er veldig glad i å gi blomster et liv nummer 2. Når de begynner å bli slappe og det er hakket før de visner og dør: Kutt av blomsterhodet og la dem flyte i vannet. Da får de spensten tilbake og lever i mange dager til.

Nok en gang viste det seg at batteriene mine er solcellebatterier. Må 2021 bringe oss mye sol. Det kan ikke bli lengre dager fort nok. Godt å vite at vi iallfall er halvveis i denne vinternatta nå.

Utsikt mot øst 3. januar. Den der månen så knallstor ut, altså. Den lille trekanten som stikker opp til høyre for månen er taket til det gamle stjerneobservatoriet som er hele årsaken til at denne gata heter Observatorie Terrasse.

 

2020 - sulteforingens år

Aldri før har det vært et år der jeg har vært så sjeldent til messe at jeg kan huske og gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært med på. Men det kan jeg i år, iallfall etter 12. mars. Den første messen jeg deltok på etter nedstengingen, var høymessen i St Olav domkirke på Kristi Himmelfartsdag 21. mai. 

Deretter var det seljumannamesse på Selja 8. juli, olsokmesse i St. Dominikus kloster 29. juli, Johannes’ første hellige kommunion i St. Josef kirke 5. september (på min bursdag = lett å huske), Sunnivas konfirmasjonsmesse i Trefoldighetskirken 19. september,  Hellig Olavs omvendelse i St. Olav 16. oktober, kveldsmessen i St. Olav 9. november, julemessen i St Olav 2. juledag og kveldsmessen 2. januar. I tillegg sang jeg på MFs lutherske semesteråpningsmesse i Fagerborg kirke 12. august, pluss at jeg har fått med meg noen andakter i kapellet på MF, og selvsagt ganske mange livesendinger av katolske messer. Men likevel. That’s it. Det er jo til å grine av. Skikkelig sulteforing. Godt at jeg har mye å tære på fra tidligere år. Håper inderlig på bedre tider i 2021. 

Glimt av julefred

Jeg ønsker dere alle velsignede juledager med glimt av julefryd og julefred, midt i alt. Hvis du ikke har opplevd noen sånne glimt ennå, er det ikke for sent. Husk: Selve julehøytiden varer helt til 6. januar, og i følge god gammel tradisjon varer den kirkelige juletiden faktisk helt til kyndelsmesse 2. februar! Les mer om det her på bloggen.

Til slutt vil jeg ønske dere alle et godt, nytt år. Selv trenger jeg ikke en gang et godt år. Et helt normalt år ville holde i lange baner for meg nå. (Det er vel uansett ca så langt som jeg klarer å strekke håpet akkurat nå.) 

Ellers: Neste uke, den 11.-16. januar, er det jeg som har andaktene i Vårt Land, så ta gjerne det med i dine bønner. Jeg er helt avhengig av forbønn. Jeg ber også for dere. Jeg vet jo ikke hvem som ber for meg, så i bønnene mine takker jeg for og ber for "alle som ber for meg", så tar Vår Herre seg av resten. AMEN :)

Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!