Ettertanke | Leve og dø med ham

VENNSKAPSIKONET: Jesus og abbed Mena. Et tidlig ikon fra Egypt på 700-tallet. St. Mena levde tre århundrer etter Kristi Himmelfart (ca 285-309 e.Kr), men likevel avbildes han sammen med Jesus - som holder rundt skulderen hans slik gode venner gjør. Ikonet er i dag på Louvre i Paris, og du kan lese mer om det her på museets nettside.

Noe av det fineste med å lese Bibelen på egen hånd, er at du plutselig oppdager ting du aldri har sett før. Helt ut av det blå står det noen flunkende nye ord der og blinker imot deg, for eksempel: «Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.» (1. Tess 5,10)

Jeg husker godt første gang jeg slumpet over det verset som tenåring. Jeg var vant med en luthersk forkynnelse som først og fremst snakket om at Jesus døde for oss for å betale gjelden vi ikke kunne betale selv, han døde for oss for at vi ikke skulle gå fortapt, han døde for oss fordi vi ikke kunne frelse oss selv. Og alt det er jo helt riktig og sant. Men jeg kan ikke ha «sletting av gjeld» som mitt livsprosjekt og mål. Det blir for lite, for juridisk, tørt og livløst.

Først og fremst døde Jesus for oss, for at vi skal leve sammen med ham. Jeg ble så glad! Det der er noe å bli begeistret for. Det der er fullt av liv, det der er stort nok til at jeg kan leve og dø for det.

En annen fascinerende ting med å dra på oppdagelsesjakt i Bibelen, er at du snubler over bibelvers som tar opp tråden der det andre verset slapp. I dette tilfellet 2. Kor 5,15: «Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.» Et liv som kretser rundt seg selv, blir altfor lite i lengden. Det blir for innkrøket, for kjedelig, tomt, dødt og livløst – for lite av et liv. Derimot: Å leve i Jesus, i hans kraftfulle kjærlighet, det er et livsprosjekt som det er verdt å bruke hele livet på.

Paulus tar opp igjen den samme røde tråden et tredje sted. I Rom 14,7-8 skriver han: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» Der hører jeg til, i liv og død. Hos Jesus.

«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer.
Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,35-39) Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. mars 2021 da 2. Korinter 5,11–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

 "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Åp 3,20) 

Foto: Maleriet "Christ at Heart's Door" av Walter Sallman, Catholic Company

Jeg vil følge Jesus

Jeg har fått med meg mye fint fra min lutherske oppvekst, blant annet barnesanger med tekster som inneholder virkelig kjernen av den kristne tro. I dag passer det å dele denne:

Ja, nå vet jeg hva jeg vil

Ja, nå vet jeg hva jeg vil.

Jeg vil følge Jesus.

La meg si det en gang til.

Jeg vil følge Jesus.

Ingen ting å lure på,

For jeg har bestemt meg nå.

Jeg vil følge Jesus,

Jeg vil følge Jesus

Det er godt å vite at

Når jeg følger Jesus,

Er jeg aldri helt forlatt,

Alltid trygg hos Jesus.

Han har sagt at Han er nær.

Han vil alltid være der

Når jeg følger Jesus,

Når jeg følger Jesus.

Jesus vil bevare meg

Helt til jeg er hjemme.

Han i Ordet viser vei,

Kan meg aldri glemme.

Han meg holder i sin hånd

Ved sitt ord og ved sin ånd,

Kan meg aldri glemme,

Kan meg aldri glemme.

Kan du ikke melodien? Her kan du høre Juniorguttene fra Flekkerøy synge "Ja, nå vet jeg hva jeg vil" på Spotify.

Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er 1. påskedag 2011. Jeg er gravid i uke 8 med mitt fjerde barn, og sitter og snakker med en nonne i verdens nordligste karmelittkloster. Klokken er nøyaktig 12.00 i det en voldsom styrtblødning starter. 

Ambulansen kommer og henter meg med blålys, og på sykehuset i Tromsø blir det fastslått at jeg har mistet barnet – et bittelite, seks uker gammelt menneske med et hjerte som slår med 130-160 slag i minuttet. Legen sier det er umulig at noe liv i magen kan overleve en så stor blødning.

Liten pilegrim

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste. På lokket fester jeg pilegrimsskjell, fordi livet er en pilegrimsvandring på vei hjem til vår Far i Himmelen. Uansett om vi er her på jorda i seks uker, i seks år eller 80 år, så er det akkurat like kort (det vil si: et lite øyeblikk/et blaff/ingenting) sett i forhold til evigheten vi går til.

Oppstandelsessymboler

Dessuten fester jeg en sommerfugl på kisten, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har. I likhet med sommerfugllarven kravler vi mennesker rundt på jorden en kort tid før vi blir lagt i kisten (kokongen) og oppstår til et nytt liv som sommerfugler – fortsatt oss selv, men samtidig helt forvandlet.

Til slutt fester jeg et kors på kisten, fordi det er der håpet kommet fra: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1. Pet 1, 3a)

Sprellende føtter

Før vi kommer så langt som til begravelsen, går jeg til ultralyd, siden kroppen min innbiller seg at den fortsatt er gravid. I to uker har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller. (Og hvis du nå mistenker at jeg hadde mistet en tvilling, så hadde jeg ikke det. Det viste biopsien etterpå.)

Her er tingen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! I dag står den fine, lille kisten på gutterommet og minner Johannes (9 år) på hvor høyt elsket han er, og på hvilken himmelretning livet hans har. 

«Vi er påskefolket, og halleluja er vår sang!» sier pave Johannes Paul II.

Derfor synger vi:
«Vi er hans, han gav oss livet,
kalte oss av intet frem,
i sin Sønn han har oss givet
barnerett og faderhjem,
og til himmelgleden sin
fører han oss engang inn.»

(Vers 2 av Johann Francks salme "Syng for Herren, hele jorden", etter Bibelens Salme 100)

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 13. januar 2021 da Åpenbaringen 21,1–6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Den lille linduken ligger fortsatt oppi kisten, sammen med skapularet som jeg bar under svangerskapet (fram til jeg sendte skapularet sammen med kisten opp til nonnene i Tromsø). Etter at det ble klart at jeg ikke hadde mistet noe barn, fikk jeg kisten tilbake, sammen med en hilsen fra nonnene i det blå kortet du ser i topplokket. Det vakre motivet er malt av Guro Giske og heter "Maria, anelser". Maleriet henger i klosterets kirke i Tromsø, Allehelgenskirken.

En sommerfugl, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har.
Jesu kors, fordi "Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham" (1. Tess 5,10).
Fire pilegrimsskjell, fordi han er vårt fjerde barn.

MIRAKELBABYEN: Ultralydbildet på forsiden av det nyeste MF-bladet viser Johannes den 30. juni 2011 da han var blitt nesten 18 uker og 12 cm stor. Da kunne jeg kjenne sparkene hans godt. Johannes er den sterkeste babyen jeg har hatt i magen noen gang.

Les også:

Ettertanke | Når du har det vondt - 15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus. "På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?» Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?"

NRK-andakt | Gud bor på bunnen - En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

NRK-andakt | Båret av kirken - Rapport fra en sykehusseng: "Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen. Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de."

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett.

Ettertanke | Din egen klagesang - "Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn."

Bli velsignet av Duruflés Requiem

 St. Hallvard-guttene fremførte Duruflés nydelige Requiem under de romanske buene i Grønland kirke i kveld.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Allehelgensdag ❤️ Over hele landet ble det arrangert smittetrygge requiemkonserter i kveld. I den ærverdige Grønland kirke i Oslo fremførte St. Hallvard-guttene Duruflés nydelige Requiem. 

Etter å ha øvd med koret i bare tre uker, fikk Olav (11) sin debut med St. Hallvard-guttene i dag. Tenk å være 11 år og få være med på et så teknisk krevende verk som Maurice Duruflés Requiem! Det er stilig. For ikke å glemme at det er gøy, rett og slett. (Veldig gøy, i følge Olav.) 

Musikalsk dannelse

Som guttekorets dirigent Hans Dur Molvik sier det om dagens konsert: "Vi snakker musikalsk dannelse av dimensjoner! Jeg er stolt over at gutta i koret kan ting som majoriteten av mennesker i verden aldri får et forhold til! Det er spesielt moro å høre de nynne denne musikken når de leker og koser seg. Dette er musikkhistorie som går over 1000 år... St. Hallvard-guttene ass! Respect :-)"

Først sang koret deler av den originale gregorianske rekviemmessen som er datert til før 1000-tallet.

Deretter sang de et utdrag av den første komponerte variasjonen fra 1400-tallet, komponert av Ockeghem. Til slutt sang de Duruflé sin versjon. 

Den franske komponisten Maurice Duruflé (1902-1986)  gjorde det samme som Ockeghem, og gjennomkomponerte det gregorianske materialet på 1900-tallet. Han startet i 1941 og fullførte sitt Requiem i 1947.

Her snakker vi musikkhistorie! Tusen års musikkhistorie på en time!

Jon Inge Sigerland som til daglig er organist i Selje kirke (!), var fløyet inn til Oslo for å spille orgel under konserten. Han imponerte stort. Helt nydelig spilt! Dette er kanskje et av de mest krevende orgelverkene fra tidsperioden.

Konserten var gratis. Hovedskipet ble så fullsatt som det har lov til å være under dagens koronaregime.

Lytt selv!

Neste helg får du en ny sjanse til å høre Duruflés Requiem i Oslo. Da fremfører nemlig Nordstrand kirkekor og kammerkoret Con Spirito dette verket i både Nordstrand kirke lørdagen og i Fagerborg kirke søndagen. Kom og bli velsignet! 

Det er ikke det samme å høre denne musikken i et headset eller et hifi-anlegg som det er å høre den live i en stor kirke der musikken bølger over deg og lyden fyller hele det veldige rommet. Men det er likevel verdt å bruke verdifulle minutter av livet ditt på å høre denne musikken i opptak. Definitivt! Anbefales!

Lyttetips

På Spotify finner du hele Duruflés Requiem fremført av Choir of King's College Cambridge. Start gjerne med vakre Introit og fortsett derfra. Gled deg til spor 2, den fullstendig nydelige Kyrie. På dette albumet er det strykere som akkompagnerer.

Eton College Chapel Choirs innspilling er også helt nydelig (jeg tror den blir min favoritt), og på deres album får du høre Duruflés orgelsats. Vakkert! 

Lytt til orgelet på Sanctus! Hører du bølgene som skyller fram og tilbake i kirkerommet? Forestill deg at du er i et stort, vakkert kirkerom og bader i dem. Mektig! "Hosanna, in Exceeelsis" på den lyseste, lange e-en der er jo helt magisk! (fra 1:52 til 1:58) Da St. Hallvard-guttene var oppe på den noten (som er en tostrøken Bb!!) og holdt den i seks sekunder, så du virkelig det strålte i øynene på dem. Heeelt magisk.

I kveld takker jeg Gud for Duruflé, for St. Hallvard-guttene, organisten og deres dyktige dirigent.

Deo gratias!

Olav i dyp konsentrasjon under siste øvelse før konserten.

Tenk å være 8-9 år og få være med på noe så stort og mektig som dette!

Grønland kirke har perfekt etterklang for korsang. I tillegg er det ingen andre kirker i Oslo som har så mange sitteplasser som Grønland kirke. Kirken ble opprinnelig bygget for 1399 sitteplasser. I dag har den 800 sitteplasser. Det gjør kirken til Oslos største. Den føles imidlertid ikke som at den er så stor.

Ved inngangen til Grønland kirke står to bedende engler i hver sin nisje.

Les også:

• Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem - om rekviemmessen, som er den katolske begravelsesliturgien. "Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis." "Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem."

Halloween 2020 | Allehelgensaften

Happy All Hallow’s Eve! 🧡 Det viser seg at fire avtalte nabodører å banke på, pluss mørkegjemsel etterpå er oppskriften på fornøyde barn. Å få kle seg ut, få godteri og leke ute med venner - what’s not to like?
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Halloween og allehelgensaften er en vaksine mot hovmod. Det skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i en kronikk som du kan lese her på bloggen.

Halloween er en sammentrekning av "All Hallow's Eve" - altså allehelgensaften på norsk, fordi dette er kvelden før All Hallows Day, allehelgensdag, som alltid feires den 1. november i det katolske kirkeåret. Dagen etter, 2. november, feirer vi allesjelersdag.

Her er to utdrag fra kronikken:

"Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid." 

"Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne."

Les hele kronikken her.

Johannes har brukt en del tid på å lage sitt kostyme fra bunnen. Han ville være den røde karakteren i det populære spillet Among us (t.v.), og det finnes ikke som kjøpeklart kostyme ennå. Hjelmen under hetta er en kjøkkenbolle, øynene er dekket av vernebriller og sekken har storesøster Ingrid bygget av utskåret papp som har blitt kledt i et rødt fleecteppe. Heia kreativiteten!

Halloween - en kristen fest?

Jeg vil anbefale deg å lese artikkelen "Halloween - en kristen fest?" på katolsk.no. 

Artikkelen gir deg grundig innsikt i den historiske bakgrunnen bak Halloween-feiringen, og hvordan dagens feiring stammer fra både irske, engelske, franske og amerikanske skikker. Hvor kommer for eksempel "knask eller knep" fra?

Her er slutten på artikkelen:

"Neste gang noen påstår at Halloween er et grusomt knep for å lokke dine barn til djeveldyrkelse, foreslår jeg at du forteller dem om den virkelig opprinnelsen til Allehelgensvake og inviterer dem til å oppdage dagens kristne betydning, sammen med de to større og viktigere katolske festene som følger:
Allehelgensdag (1. november)
Allesjelersdag (2. november)"

De stakkars barna har jo vært til koronatest flere ganger allerede, så da nabodama delte ut godteri utkledd i hvit maledress og munnbind, konkluderte de: "Å ja, er du utkledd som sykepleier!?"

Når det ikke skal være Halloween-fest inne, blir det viktigste å lage stemning i inngangspartiet, der godteriet til de besøkende er.

Maria hadde pyntet solid på den ene veggen i gangen. Hjertet henger der hele året, som en påminnelse rett før du går ut døra: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Fra Bibelen, Salme 91,11)

Det er et skikkelig fint nabofellesskap her hvor vi bor i Observatorie Terrasse. Etter godterirunden var det mørkegjemsel og en liten hagefest for barna. Her kan du få noen glimt fra den årlige sommerfesten i nabolaget. I desember er det fast tradisjon at vi møtes til tenningen av julelysene i hagen, med gløgg, pepperkaker, julemusikk og mørkegjemsel.

Ja, det ble litt for lang lukkertid på det forrige bildet. Egentlig var det så mørkt som dette.

Fornøyd Maria etter at både godteriet og den svarte ansiktsmalingen på leppene var spist opp. Stas med flinke storesøstre som kan legge øyenskygge og male skikkelig stilig spindelvev.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Allehelgensaften. Happy All Hallow’s Eve!

The Eve of the Feast of All Saints.

 Celebrate. Pray. Stay holy.

Ettertanke | Han er de levendes Gud

I dag feires Jomfru Marias fødselsdag i Kirken over hele verden. «Marimesse om høsten» heter denne dagen på primstaven. Dermed er vi dypt inne i temaet i dagens bibeltekst: Den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Han ber for oss, og de som er forenet med ham ber også for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Vi er ett med dem som har gått foran. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). Hele Kirken er Kristi legeme, og Jesu kropp er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn fra alle oss som er hans.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, av Kirkens tro og Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 08.09.2016, da Matt 22,23-33 var dagens bibeltekst

Les også:

Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag

Ettertanke | Jeg så henne i hagen

DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt.
Freske: "Noli Me Tangere" av Giotto

I dag, 22. juli, er det Magdalimesse, den hellige Maria Magdalenas festdag, som er merket av på primstaven. I den anledning løfter jeg opp igjen en ettertanke jeg skrev om henne tidligere i år.
___________________________________________

Det var i Jerusalem jeg så henne. Vi var i «Gordons Golgata»: En frodig hage med gamle, høye trær. Her ligger det en jødisk, eldgammel, tom rullesteinsgrav av den typen Jesus ble lagt i.

Det var en stille, tidlig morgen, før de mange turistene var kommet. Vi hadde feiret gudstjeneste. Sunget. Bedt. DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt. Så høyt at hun skyndte seg til graven mens det ennå var mørkt. Maria fra byen Magdala ved Galilea-sjøen.

Hun hadde fulgt Jesus der han gikk. Rundt omkring i landsbyene og byene. Hele veien til Jerusalem. Helt til Golgata. Og nå var hun altså her, i hagen. Hun klarte ikke å vente lenger.

«Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven.» (Joh 20,1) Ifølge Johannes-evangeliet kommer hun alene, og oppdager at steinen foran graven er rullet bort. Hun løper for å hente Peter og Johannes. Sammen løper de tilbake til graven. Peter og Johannes går inn og ser at graven er tom. Om Johannes står det at «Han så og trodde» (Joh 20,8). Deretter går disiplene hjem.

Maria derimot, blir stående utenfor graven. Gråtende bøyer hun seg inn i graven og ser to hvitkledde engler sitte der Jesus hadde lagt. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør de. Hun svarer: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snur hun seg og ser Jesus stå der, men hun skjønner ikke at det er ham.

Jesus stiller det samme spørsmålet: «Hvorfor gråter du, kvinne?» Maria Magdalena tror at hun snakker med gartneren, og forklarer hvor forvirret hun er: Noen har tatt Jesus. Er det kanskje han, gartneren, som har gjort det?

Jesus forklarer ingenting. Han sier ikke bebreidende: «Skjønner du ikke at det er jeg som snakker med deg?» Han sier: «Maria». Bare det ene ordet. Navnet hennes. Og hun svarer «Rabbuni». Det betyr Mester.

Ifølge den latinske Vulgata-oversettelsen sier Jesus så til henne: «Noli me tangere». «Rør meg ikke». Fordi tidspunktet er galt; «for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» (Joh 20,17)

Men sa han det? Ifølge kirkefaderen Augustin og flere av dagens katolske bibeloversettelser sier Jesus: «Ikke hold meg fast, for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» Det stemmer bedre med at Matteus forteller at Maria Magdalena «gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham» (Matt 28,9).

Uansett: Maria fra Magdala er det første vitnet. Hun er den som får gå til disiplene og si: «Jeg har sett Herren!» En tidlig, stille morgen. Den dagen verden var blitt ny. I en frodig hage - som en avspeiling av Edens hage. Nær korsets tre. Livets tre.

Å salige stund uten like! «Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så.» 

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. februar 2020 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst

Slik ser den tomme graven i gravhagen ut. Gordons Golgata er ikke det ekte Golgata der Jesus døde, men det er et sted der det er lett å forestille seg hvordan Jesu grav så ut den gang graven lå i en hage - før det ble bygget en stor kirke over den.
Foto: upyernoz/Flickr Creative Commons

Engelens ord står på døren: Han er ikke her. Han er oppstått.
"Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!" (Matt 28,6)
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er eid og drevet av en engelsk stiftelse. Det merkes. Hagen holder definitivt et britisk hagenivå. Nydelig!
Foto: Chris Smith/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er et sted det er lett å leve seg 2000 år tilbake i tid, til da det virkelig skjedde, helt på ekte, så reelt at det flerret verdens historie i to.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

Dette er Gravkirken i Jerusalem. HER var det det skjedde.
Kirken er bygget over Golgata, der Jesus hang på korset, og over den tomme graven.
Det var keiserinne Helena, som er min fermingshelgen, og som jeg har tatt navnet etter, som sørget for at Gravkirken ble bygd på 300-tallet.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.

Les andre andakter fra Israel her på bloggen:

• NRK-andakt | I ørkenen med Gud - bli med David ut i Juda-ørkenen
• Ettertanke | Bli med til Saligprisningsberget - og lytt til stemmen når Jesus holder Bergprekenen
• Ettertanke | Ikke noe er større - Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad» «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» (5. Mos 6,4-5)

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evensen ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.

Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone ©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone ©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone ©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen ©

Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone ©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.

Les også:

• Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
• Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
• Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

Ettertanke | Der du dør, vil jeg dø

Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud.
«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis.

Ervik kirkegård ved Stadt er kanskje en av de vakreste kirkegårdene i Norge, der den ligger ute ved havet i vest. Gravene ligger vendt mot øst, slik det alltid har vært i kristen tradisjon. Når Jesus kommer igjen, kommer han som soloppgangen - fra øst. Derfor er den kristne bønneretningen øst, og derfor er kristne kirker vendt mot øst.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kanskje blir svaret på hvem du elsker dypest avslørt ved dette: Hvem du vil dø med. Og Rut, hun ville dø med Noomi.

Den beste boken om døden som jeg har lest noen gang, er skrevet av Wilfrid Stinissen. Stinissen var katolsk prest, karmelittmunk, åndelig veileder, doktor i filosofi og en av Skandinavias mest leste forfattere av åndelig litteratur da han døde i 2013. Boken hans «Jeg dør ikke, jeg går inn i livet» (St. Olav forlag) har min varmeste anbefaling for alle som er redde for døden.

Rett som det er rykker døden nært innpå livet. Ukomfortabelt nær, for jeg vil jo ikke dø, jeg vil leve! Ja, nettopp, sier Stinissen da: Du vil leve, og døden er å gå inn i livet, for Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)

Her er noen av temaene som utdypes i boken: Jesu oppstandelse beviser at vi ikke er skapt for døden, men for livet. Døden er en dør mellom to verdener. Den er en vinning, den er vår befrielse. Den er begynnelsen til det virkelige livet. Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv.

I Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen utforsker Larsen blant annet hvordan Stinissen forstår forholdet mellom overgivelse i livet og overgivelse i døden. «Gjennom døden får mennesket mulighet til å gi seg hen til Gud, ikke bare med ånd og sjel, men også fysisk. Stinissen tar til orde for nødvendigheten av å øve seg i å dø, i betydningen å gi avkall på seg selv, sin selvopptatthet og sitt ego» skriver Kim Larsen.

Les Stinissen. Han lærer deg «ars moriendi», kunsten å dø, og hjelper deg til å nærme deg både livet, døden og evigheten som de mysteriene de er.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. februar 2020, da Rut 1,15-17 var dagens bibeltekst

Oppstandelsesåkeren ved havet.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jorden skal du igjen oppstå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Midt i nattens mørke blinker 

som et fyrlys Jesu navn»

«I troens øye tindrer lys fra evighetens Strande»
Så nydelig! På denne kirkegården ved havet tindrer virkelig lyset fra evighetens strender.
«Høgt elska - Sårt sakna»
Sorgen er kjærlighetens pris.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender.

Døden er en dør mellom to verdener. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv

Peder Matiassen Hoddevik ble 3,5 år gammel. Også graven bak er en barnegrav.

«Herunder hviler støvet
af
Peder Matiassen Hoddevik
Født 29. august 1880,
død 8. april 1894»

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26) 

«Jeg er opstandelsen og 

livet. Hvo som tro paa 

mig, om han end dör skal 

han dog leve.»

Les også:

• Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om Mahlers tredje symfoni og hva den forteller om (det evige) livet og kjærligheten.
• Ettertanke | Jesu modige innvandrerstammor - Rut ble oldemor til Kong David. Hun er én av bare fire kvinner som nevnes i Jesu stamtre

Lese mer?

Som sagt anbefaler jeg Wilfrid Stinissens bok "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet" på det varmeste.

• Her får du tak i den hos St. Olav bokhandel.
• Den er også tilgjengelig som lydbok hos KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte). KABBs lydbøker er et tilbud for synshemmede og andre lesehemmede. For å få lånerett må behov dokumenteres ved legeattest. KABB har et stort utvalg av kristne lydbøker.

Her er forlagets egen omtale av "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet":

Døden er et av vår tids siste tabuer - vi vil helst ikke snakke om den. Karmelittpater Wilfrid Stinissen vil med denne boken vise at vår tilværelse blir mye rikere om vi lærer oss å leve i vennskap med den: Døden utgjør porten til et overstrømmende mysterium. Den kristne tradisjon er gjennomsyret av et budskap om virkelig og ekte håp, et håp som kan omfavne smerte og brudd.

Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen, "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen", er til salgs i bokform. Her er den hos Haugenbok.no, men husk at du kan bestille den i din lokale bokhandel. Kanskje har du en fysisk butikk du ønsker å holde liv i? For eksempel St Olav bokhandel?

Forlagets omtale av "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen" 

Hva er bønn, meditasjon og kontemplasjon? Hvorfor er det så viktig å trekke seg tilbake, fokusere på pusteteknikker, og søke Gud i det stille? Hvordan skal vi forstå forholdet mellom menneskelig aktivitet og guddommelig handling, og hva vil det si å være en pilegrim i verden i dag? Dette er blant spørsmålene som berøres i denne boken. Gjennom en analyse av den katolske munken og forfatteren Wilfrid Stinissens tekster, undersøker Kim Larsen hva som kjennetegner fenomenet overgivelse i Stinissens tolkning av en kristen spiritualitet. Analysen viser at en slik overgivelsesprosess krever atskillig arbeid, og omkostningene kan være betydelige for den enkelte. Veien til den mystiske foreningen med Gud, går gjennom en målrettet kraftanstrengelse. Det handler om å akseptere Guds vilje og slippe taket i seg selv, slik at man kan bli et redskap for Gud i verden.

Ettertanke | Båret av Kirkens tro

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.
7. november 1976 ble jeg båret inn i Kirken av min mormor Ragnhild Helena Eitrheim.
Foto: Hermund Aadland

Hele livet har jeg blitt båret av Kirkens tro. Det startet med at jeg ble båret inn i Kirken. Deretter har Kirken båret meg. Og slik fortsetter det, helt til jeg bæres ut av dette livet og inn i det evige liv.

Den katolske forfatteren Lars Roar Langslet (1935-2013) sier det slik i den siste setningen i hans siste bok: «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.»

Er det ikke vakkert? Men det aller vakreste er at det er sant. Kirken bærer meg. Det erfarer jeg hver dag. Det er ikke jeg selv som bærer meg. Det er Kirken. Det er Kirkens tro.

Å være kristen er ikke et enkeltmannsforetak. Kristen tro er nemlig ikke noe du kan finne opp selv. Apostlenes tro – den overleverte, kristne, apostoliske tro – kan du bare ta imot.

Å være kristen er å være døpt og adoptert inn i en stor familie. Inn i Guds folk. Vi tror sammen. Og når vi ikke klarer å tro selv, så er det nok å ville høre til. Kom til Kirken og bare hør til! Som vi sier det sammen i hver eneste katolske messe: «Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro». Det er min tro. Det er vår tro.

La du merke til den ene leddsetningen som skurret i dagens bibeltekst? «men noen tvilte». Er det ikke utrolig fint at den er med? Her har disiplene fulgt Jesus tett i tre år. Det endte på verste måte: De stakk av og Jesus døde. Men så endte det ikke der likevel. Nå ser de Jesus stå der levende foran dem på fjellet. «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.» (Matt 28,17) Noen tvilte. De hørte til likevel. 

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, gjennom hans legeme; Kirken. Jeg bæres av Kirkens tro og av Kirkens bønner i himmelen og på jorden. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn. 

Når jeg en dag skal dø, kan det hende at jeg ikke er i stand til å be selv. Men det finnes andre som kan be for meg. Hver dag sier vi i Den katolske kirke med engelen Gabriels ord: «Hill deg, Maria, full av nåde» (Luk 1,18). Og vi fortsetter: «Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.» Da løfter vi opp også din dødstime.

Hvis jeg ikke klarer å be selv når min dødstime kommer, kan jeg stole på at min mor Kirken – og Kirkens mor, Maria – ber for meg og bærer meg. Nåden bærer meg. Helt hjem.

Før jeg dør, rekker jeg kanskje å få viaticum, «vandringsbrødet». Den siste nattverden har en egen, sterk og vakker liturgi som du kan lese i Den katolske bønneboken.

Viaticum fører mitt livs pilegrimsvandring til veis ende. Vandringsbrødet er nisten som min mor Kirken gir med meg på veien over fra døden og inn i det evige liv.

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 31. mai 2019, da Matt 28,16-20 var dagens bibeltekst.

Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - En smakebit derfra: "Høyt elskede! Du kan gjerne føle deg alene, men du er aldri alene. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter. Du har til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Også er det alle oss vanlige medkristne, da. Vi er også her. Du er aldri alene på stien hjem."

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg - En andakt om å bli båret hjem når det er kveld.

Jeg oppdaget tidlig de største gledene i livet: Å lese bøker og å spise sjokolade. Jeg har ikke sett den boken siden jeg var et lite barn, men føler meg rimelig sikker på at den handler om Jesus som stiller stormen.

Den der skuffen var tung å dra ut, men hva gjør man ikke for å få fri tilgang til sjokolade?
Kommer det til å være sjokolade i himmelen? Jeg har troen på det.

Ettertanke | Om jeg så skal dø for deg

Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest.

Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden når man har spist godt og er sammen med gode venner. «Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Det samme sa også alle de andre disiplene.» (Matt 26,35) Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.

Bare én av apostlene ble med Jesus helt til korset: Johannes, «disippelen som Jesus hadde kjær». De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten fikk de også bevist at oppstandelsen må være en helt ekte, på ordentlig, virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudd opp ned på hele verdens historie.

For hva skjedde i årene etter oppstandelsen? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias (den nye disippelen som erstattet Judas, Apg 1,26). Det vil si: Alle ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede på Golgata.

Etter langfredagens svik kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.

Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Jeg tror på Jesus fordi apostlenes vitnesbyrd ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om Sannheten; at Jesu oppstandelse er en historisk realitet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. april 2014, da Matt 26,30-35 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Han er gal. løgner eller Gud: Hvem ER Jesus egentlig? Her er et populært svar: «Nja, jeg tror ikke han var Gud, men han var en inspirerende og bra mann». Vel… faktisk er det det dårligste av alle svar du kan gi.