Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest.
Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden når man har spist godt og er sammen med gode venner. «Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Det samme sa også alle de andre disiplene.» (Matt 26,35) Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.
Bare én av apostlene ble med Jesus helt til korset: Johannes, «disippelen som Jesus hadde kjær». De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten fikk de også bevist at oppstandelsen må være en helt ekte, på ordentlig, virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudd opp ned på hele verdens historie.
For hva skjedde i årene etter oppstandelsen? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias (den nye disippelen som erstattet Judas, Apg 1,26). Det vil si: Alle ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede på Golgata.
Etter langfredagens svik kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.
Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.
Jeg tror på Jesus fordi apostlenes vitnesbyrd ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om Sannheten; at Jesu oppstandelse er en historisk realitet.Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. april 2014, da Matt 26,30-35 var dagens bibeltekst
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.