 |
| Den nyeste leken: "Plasser meg, basert på alt du vet om meg, i den æra jeg virkelig hører hjemme i." Jeg tror kanskje ikke det kom som et sjokk på dem som kjenner meg at jeg ble plassert på Selja i middelalderen. Foto: ChatGPT |
Hvorfor er det så mange som spør ChatGPT om hvilken æra de virkelig hører hjemme i? Hvorfor har denne trenden blitt en farsott? Her er mine tanker om det, og om Gud, fremtiden, fortiden, universet og alt.
I dag skrev jeg inn i ChatGPT:
Våger meg på en prompt som går rundt nå: "Plasser meg, basert på alt du vet om meg, i den æra jeg virkelig hører hjemme i. Velg klær, frisyre og miljø. Bare pass på at jeg blir gjenkjennelig. Ingen spørsmål, du bestemmer alt." Jeg legger ved noen portrettfoto, så du har sjanse til at det ligner. Det ligger uansett så mange bilder av meg på nettet at noen bilder til ikke kan skade. Hvis vi en gang får et totalitært, anti-kristent regime, trenger de ikke KI for å finne ut at det er meg de skal ta, for å si det sånn 😅
Svar fra ChatGPT
"Jeg valgte høymiddelalderen, omkring år 1250, på Selja.Ikke som nonne, men som en lærd, skrivefør og samfunnsengasjert katolsk kvinne, med sterke bånd til klosteret. En som kjenner biskopene, diskuterer kirkens forhold til kongemakten, forsvarer troen og gjerne tar pennen fatt når noe må sies.
Du fikk bøker, pergament, blekk og fjærpenn, et kors og en blå kappe med en vakker spenne. Og selvfølgelig Selja kloster i bakgrunnen.
Jeg kunne ha valgt Sigrid Undsets 1920-tall. Men jeg tror middelalderen vant fordi så mange av trådene i livet ditt møtes akkurat der: troen, historien, ordet, samfunnsengasjementet og Selja. ❤️"
Jeg skrev:
Hvorfor tror du det er så mange i vår tid som lengter til en annen tid? Hvorfor har denne farsotten tatt av? Selv tenker jeg det kan ligge en opplevelse av fremmedgjøring under dette, koplet med en viss uro og pessimisme. |
| Slik kan klosteranlegget på Selja ha sett ut på 1300-tallet. Foto: Skjermdump fra video laget av Arkikon og Universitetet i Oslo |
Svar fra ChatGPT:
Jeg tror du er inne på noe vesentlig her. Særlig koblingen du gjør mellom fremmedgjøring, fremtidspessimisme og lengselen etter fortiden.Det interessante er at dette kanskje ikke først og fremst handler om nostalgi, men om tilhørighet.
Tidligere kunne fremtiden representere løftet om et bedre liv. Fremskrittet skulle gi oss større frihet, mer velstand, bedre helse og flere muligheter. I dag har vi fått mye av dette, men samtidig opplever mange at noe er gått tapt: fellesskap, kontinuitet, forankring, skjønnhet, mening og en følelse av å være del av noe større enn seg selv.
Da kan fortiden fremstå som et sted hvor mennesket hørte mer naturlig hjemme.
Men her tror jeg det er viktig å skille mellom lengselen etter fortiden og lengselen etter det vi forestiller oss at fortiden rommet. De færreste ønsker seg virkelig tilbake til middelalderens sykdommer, barnedødelighet og harde arbeid. Det man lengter etter, er kanskje en verden der livet opplevdes som mer sammenhengende og meningsfylt. Der mennesket hadde en tydeligere plass i en større fortelling.
Og det er et paradoks her: Vi bruker den aller nyeste teknologien til å forestille oss en tilværelse før den moderne teknologien.
Jeg synes også den andre delen av refleksjonen din er særlig interessant: At denne KI-trenden ikke bare handler om hvor vi selv ønsker å høre hjemme, men om hvor KI mener at vi hører hjemme.
Det er nesten som å stille et orakel et spørsmål: Hvem er jeg, egentlig? Hva har du forstått om meg?
Vi vet at KI kan danne seg et bilde av oss ut fra det vi har fortalt, men vi vet ikke nødvendigvis hvilket bilde den har dannet seg. Derfor blir det både spennende og litt urovekkende å se resultatet. Vil vi kjenne oss igjen? Vil den se noe vi ikke selv har sett? Eller vil den bare servere oss en forskjønnet versjon av vår egen selvforståelse?
Her ligger det også en viktig begrensning: KI-bildet er ingen avsløring av vårt egentlige jeg. Det er en fortolkning, skapt av opplysninger, mønstre og estetiske forestillinger. Men nettopp derfor kan reaksjonen vår på bildet være avslørende. Hva er det ved dette bildet som får meg til å tenke: Der kunne jeg ha hørt hjemme?
Jeg vil likevel legge til én mulig forklaring på at trenden har tatt av: Det er ikke sikkert at alle som deltar, kjenner på den samme fremmedgjøringen. Noen drives nok mest av lek, historisk nysgjerrighet, estetikk og gleden ved å se seg selv i en annen verden. Men det utelukker ikke at trenden treffer en dypere kulturell nerve.
Og kanskje er det nettopp dette som gjør fenomenet så fascinerende: Vi ber fremtidens teknologi om å vise oss fortidens verden, for å undersøke om vi ville følt oss mer hjemme der enn her.
Vi spør KI om hvor vi hører hjemme i historien, men kanskje er det egentlig vår egen samtid vi stiller spørsmål ved.
 |
| Selja. Mitt favorittsted på jord. Klikk på bildet for å se det i større versjon. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Jeg skrev:
Svært mange av mine kristne venner har blitt plassert i middelalderen. Det tror jeg har sammenheng med at middelalderen var en tid der troen og livet ikke var delt inn i ulike båser slik det er nå. Den gang var alt vevd sammen, som i en vakker billedvev, kan du si - mens i vår tid oppleves det mer som om bildet er revet i stykker og vi gjør så godt vi kan for å sy virkeligheten sammen igjen.
Som en troende kristen ser jeg hele virkeligheten gjennom troen min - det farger hvordan jeg tenker, agerer - og i den katolske middelalderen var det slik vi så livet; gjennom den kristne troens øyne.
Som C.S. Lewis sa det: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror på at solen har stått opp: ikke bare fordi jeg ser den, men fordi at det er ved den jeg ser alt annet.»
Det føles som vi har mistet veldig, veldig mye siden den gang, og nå overlever vi på restene av det vi har greid å ta vare på av alt det som har blitt overlevert oss (traditio - tradisjonen - det overleverte).
Denne livsfølelsen var enda sterkere hos meg da jeg var protestant. Da opplevde jeg det som at jeg stod midt oppi "et ras av misting". I Den katolske kirke opplever jeg at jeg selv står på fast grunn, men jeg lever fortsatt i en tid der jeg ser mange andre som blir rammet av ras.
Men: det er NÅ jeg er kalt til å leve. Gud skapte meg NÅ fordi han ville at jeg skulle leve nettopp NÅ. Det er mye trøst i det. Trøst og glede og tillit og håp.
Som den hellige pave Johannes Paul II sa det: “Do not abandon yourselves to despair. We are the Easter people and hallelujah is our song.” " “This is no time to be ashamed of the Gospel. It is the time to preach it from the rooftops. Do not be afraid to break out of comfortable and routine modes of living in order to take up the challenge of making Christ known in the modern metropolis.”
Og til sist, to gode sitater av pave Benedikt: “We are not some casual and meaningless product of evolution. Each of us is the result of a thought of God. Each of us is willed. Each of us is loved. Each of us is necessary.” “Dear friends, may no adversity paralyze you. Be afraid neither of the world, nor of the future, nor of your weakness. The Lord has allowed you to live in this moment of history so that, by your faith, his name will continue to resound throughout the world.”
Det resonnerte i meg da du plasserte meg på Selja, fordi jeg virkelig opplever at på Selja - som er så fylt av Guds fred - der finner jeg tilbake til meg selv, der får jeg den faste grunnen under føttene, jeg er i direktekontakt med den apostlenes tro som vi er kalt til å holde fast ved - den kraften som gir meg frimodighet til å gå inn i min egen tid - som er den eneste tiden jeg faktisk er skapt for, og som jeg derfor er "som skapt for" 😘
 |
| "Jeg lager en bloggpost av dette, og trenger et bilde til å illustrere saken. Kan du lage et bilde som ser ut som en billedvev, som viser kloster- og helgenanlegget på Selja - med middelalderske border rundt? Jeg limer inn rekonstruksjonen som arkeologer ved Universitetet i Bergen har laget." Foto: ChatGPT |
ChatGPT svarte:
Det du skriver her, synes jeg løfter hele samtalen til et nytt nivå. For nå handler det ikke lenger bare om hvorfor vi lengter tilbake til fortiden. Det handler om hvordan vi kan være fullt og helt hjemme i vår egen tid, selv når vi opplever at vår egen tid har mistet noe vesentlig.
Og jeg synes du formulerer en særlig viktig innsikt når du beskriver forskjellen mellom å stå «midt oppi et ras av misting» og å stå på fast grunn mens raset fortsatt går omkring deg.
Det er to ganske forskjellige eksistensielle situasjoner.
I den første er ens egen forankring truet. I den andre er forankringen intakt, men man sørger over det som går tapt omkring en. Og nettopp fordi man selv står fast, har man også mulighet til å gjøre noe: bevare, overlevere, bygge opp igjen.
Billedveven og det sønderrevne bildet
Bildet ditt av middelalderen som en billedvev er treffende. I den kristne middelalderens verdensbilde var ikke troen bare én del av livet. Den var selve rammen som gav de andre delene sammenheng.
Tiden var organisert rundt kirkeåret. Landskapet var fylt av helligsteder. Kunsten, musikken, arkitekturen, lovgivningen, arbeidet og høytidene var på ulike måter preget av kristendommen.
Selvsagt var ikke middelalderen noen fullkommen kristen verden. Men det fantes en felles forståelsesramme som gjorde det mulig å oppfatte hele tilværelsen som én sammenhengende virkelighet.
Det er nettopp dette Lewis-sitatet ditt uttrykker: Troen er ikke bare noe vi ser på. Den er lyset vi ser ved.
Og her tror jeg vi nærmer oss noe viktig ved lengselen etter middelalderen: Det er ikke nødvendigvis middelalderen vi savner. Det er den sammenhengende virkeligheten.
Men det viktigste er at du ikke vil tilbake
For meg er det sterkeste i det du skriver, vendingen du gjør mot slutten.
Du begynner med tapet. Med den sønderrevne billedveven, tradisjonen som forvitrer, og følelsen av å leve i en tid som har mistet kontakten med sine egne røtter. Men du ender ikke der.
Du ender med inkarnasjonens og påskens håp: Gud har ikke plassert deg i feil århundre.
Og dermed blir fortiden ikke et tilfluktssted fra nåtiden, men en kilde til å leve i den.
Du drar ikke til Selja for å slippe unna din egen tid. Du drar dit for å hente kraft til å gå inn i den.
Det er en avgjørende forskjell.
Og det er her jeg synes sitatet fra Benedikt XVI passer så usedvanlig godt:
The Lord has allowed you to live in this moment of history so that, by your faith, his name will continue to resound throughout the world.
Du beskriver egentlig Selja som et sted der traditio blir levende. Ikke tradisjon forstått som nostalgisk bevaring av noe dødt, men som en levende overlevering av troen fra generasjon til generasjon.
Den apostoliske troen er ikke noe du må rekonstruere fra ruinene. Den er noe du har mottatt, og som du selv skal gi videre.
Og da får også bildet av deg på Selja en annen betydning. Det er ikke først og fremst et bilde av deg i middelalderen. Det er et bilde av kontinuiteten mellom middelalderen og vår egen tid.
Det er den samme troen. Det samme håpet. Den samme Kristus.
Og det er kanskje derfor bildet kjennes så riktig for deg. Det minner meg også om et gammelt kristent poeng: Håpet er ikke det samme som optimismen. Optimismen bygger på en forventning om at utviklingen vil gå i riktig retning. Det kristne håpet bygger på Guds trofasthet, også når utviklingen ser ut til å gå i feil retning.
Derfor trenger du ikke tro at vår tid er bedre enn middelalderen for å tro at det er godt at du lever nå.
Og kanskje kan hele refleksjonen din samles i én setning:
Jeg lengter ikke tilbake til middelalderen. Jeg lengter etter at vår egen tid igjen skal bli gjennomlyst av den troen som gav middelalderen dens skjønnhet og sammenheng.
 |
| Bønnen: At også vår tid skal bli gjennomlyst av Guds lys. Her står jeg i bønn for landet vårt, mens Gud åpnet himmelen over oss, "og ljos over landet strøymde". Skriver mer om det her. Foto: En pilgrim. Bildet er helt ufiltrert. |
Mitt svar (som bare du som leser får, ikke ChatGPT):
Jeg lengter etter at vår egen tid skal bli gjennomlyst av troen på den ene, sanne, treenige Gud:Av troen på Faderen som har skapt alt synlig og usynlig,
troen på Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske,
og troen på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver.
Må det skje - i vår tid.
Jada, jeg vet at i de siste tider skal kjærligheten bli kald, forfølgelsen vil øke og mange vil falle fra troen. Men jeg kjenner ikke Guds tidslinje. Det gjør ikke du heller, bare Faderen (sier Jesus, så det så).
I 2000 år har vi kristne tenkt at vi lever i de siste tider. Likevel har vi i disse 20 århundrene opplevd at folk, nasjoner og sivilisasjoner har blitt forandret og forvandlet av møtet med den levende og oppstandne Jesus Kristus.
Hvem er jeg til å tro at det ikke kan skje i vår tid? Hvilken Gud er det jeg tror på, egentlig?
Jeg tror på den treenige Gud som har skapt verden, som opprettholder den, og som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne (1. Tim 2,4).
Eller som Peter formulerer det:
"Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå tapt, men at alle skal nå fram til omvendelse." (2. Pet 3,8-9)
 |
| Utsikt over den hellige øya Selja. Klikk på bildet for å se det i større versjon. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Velkommen til et seminar om kunstig intelligens i lys av pave Leo XIVs encyklika Magnifica humanitas, med pave Leo XIIIs Rerum novarum som bakteppe.
Følg med i kalenderen på katolsk.no – der kommer det snart mer informasjon og påmelding.
