Google Analytics

17 februar 2022

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Strendene nord på den hellige øya Iona er vidunderlig vakre.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I denne sjuende og siste bloggposten fra Iona får du bli med til strendene i nord, til østsiden av øya og fjellet i midten - og du får en video med bønnen St. Patricks brynje, bildelagt med 74 bilder fra Iona og Staffa.


Vi starter med turen vår til fjellet. Den går her, forbi ruinene etter munkenes eremitthytter. Selv munker kan trenge pause fra klosteret inniblant. Da kunne de dra hit, og leve i ensomhet til de var klare for å komme tilbake til fellesskapet.


Ruiner etter en av munkenes eremitthytter.

Her har vi nådd det høyeste punktet på Iona. Fjellet er ikke så høyt at det kan klassifiseres som en topptur (iallfall ikke av en vestlending), men en fin tur var det okke som. Flott utsikt i alle retninger.

Ned igjen fra fjellet. Det er klosteret du ser til høyre ved sundet der. Vi ser over til øya Isle of Mull.

På østsiden av Iona, midt mellom fjellet og klosteret, står dette nydelige, keltiske steinkorset fra 1879.

På korset står det:
"To Elisabeth Sutherland
wife of George eighth Duke of Argyll
This cross is erected by her husband
in the island she loved
1879"
Dån. Jeg kan ikke tenke meg noe mer romantisk enn det der.

Et annet, eldre steinkors. Dette står omtrent midt på øya - midt mellom det gjenoppbygde munkeklosteret og ruinene etter nonneklosteret.

Munkeklosteret var ikke det eneste klosteret på øya. Litt sør for Iona Abbey ligger The Nunnery. Her er kapittelhuset, der nonnene samlet seg for å høre et kapittel fra St. Augustins regel hver dag.

Nonneklosteret ble etablert på 1200-tallet, og blomstret helt fram til reformasjonen stengte det.

Nonneklosteret sett fra samme vinkel som plakaten ovenfor avbilder.

Det nydelige sakristiet i nonneklosteret.

Men nå, la oss bevege oss nordover igjen, langs østsiden av øya.

Fredfylt kulturlandskap på østsiden av øya, mot Sound of Iona og Isle of Mull.

Når jeg ser kuer som tygger drøv, tenker jeg på fader Arnfinn Haram. Det var han som lærte meg at det å meditere over en bibeltekst, meditatio, er det samme som kua gjør når hun ligger der og tygger drøv på det gresset hun har fått i seg. 

"Herren er min hyrde jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger.
Han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv."
Fra Salme 23, en salme av David

Strendene på Ionas nordside er kritthvite med den mest finkornete sand du kan tenke deg.

 Du blir liten i et sånt landskap. Deilig. Også den herlige, herlige vinden!

Nydelige farger.

Her får du lyst til å vasse.

Slike små dammer av tidevann er ikke bare vakre. De er spennende å se oppi også. Sjøen i miniatyr. Som et lite akvarium, bare at det er laget av Gud.

Den gang jeg stod på ferjekaien på fastlandet i Oban i 2004 og innså at jeg ikke kom meg til Iona, kjøpte jeg dette sølvkorset, formet som St. Martin's Cross. Siden har jeg drømt om å komme hit.
SÅ glad blir du når du etter 14 år endelig får drømmen din oppfylt.

Som sagt er det et rikt dyreliv på Iona, både husdyr og ville dyr. Her er det en hel spurveflokk som tar av fra bakken.

Fant en liten gave til søsteren min på et nydelig, lite kunstgalleri rett nord for Iona Abbey.

Fant en liten gave til meg selv også på det samme kunstgalleriet. Den får meg til å tenke på Mahlers tredje symfoni. Året før, i april 2017, skrev jeg nemlig en andakt med utgangspunkt i "Hva kjærligheten forteller meg" fra Mahlers tredje symfoni. Den illustrerte jeg med et bilde av hjerteranke (ceropegia) som hang som noter i et notesystem - slik som dette. Og lykke over lykke: Torsdag 5. mai i år skal jeg få høre Mahlers tredje symfoni i Oslo konserthus! 

Det var ved denne steinen jeg satte meg ned og spilte inn St. Patrick's brynje, Alone with none but Thee, my God og en irsk velsignelse på norsk og engelsk. Det kan du lytte til i videoen som ligger helt nederst i denne bloggposten.

Siste dag på Iona. Fulladet.

Du må nesten klikke deg inn på videoen (helt nederst)- da får du se dette bildet i fullskjermformat.

Panoramabilde fra det samme ståstedet.

Så vakkert at det gjør vondt.

Å, som jeg lengter tilbake.

Umulig å få nok av dette.

BERRE DETTE

Berre dette kan eg no:

gå ved havet

lange strender fram

lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:

stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:

Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:

sjå Gud

(Fader Arnfinn Haram)


Så var det tid for å reise hjem igjen. Her er vi i Edinburgh der vi spiser en siste middag sammen den siste kvelden - før alle drar hver til sitt hotell, og neste morgen reiser hjem med mange ulike flyavganger.

Jeg overnattet på hotellet The White Lady i St. John's Road i Edinburgh. Om kvelden tok jeg meg en tur i nærområdet. Og ganske riktig: Litt lenger bort i gata fant jeg helgenen som gata er oppkalt etter. Der lå St. Johannes Døperen kirke, "The Church of St. John the Baptist". Men ikke bare det: Der stod det et nydelig Guds ord og lyste i mørket.

"Let us approach the throne of grace with confidence
so that we may receive mercy
and find grace to help us
in our time of need."
Heb 4,16

Senere, da jeg var tilbake på hotellet og skulle sove, scrollet jeg gjennom Instagram-feeden min. Og hva dukker opp der? Det samme bibelverset. Nydelig. Og med den hilsenen fra Himmelen sovnet jeg i fred.


Beloved brothers and sisters, when you come to receive the Holy Eucharist you are approaching the throne of grace. With reverence and knowledge that he is present.
"Therefore let us draw near with confidence to the throne of grace, 
so that we may receive mercy
and find grace to help in time of need."
Heb 4,16

 "La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone,
så vi kan finne barmhjertighet
og finne nåde som gir hjelp i rette tid."
Heb 4,16


Hva tar jeg så med med hjem fra Iona? 
Hellige øyeblikk. 

Og ikke minst dette: Yndlingssitatet mitt av St. Colomba, som møtte meg på retrettstedet Bishop's House allerede første dagen, og som kom så tett på da jeg satte meg ned her på stranden i nord. Her:


"Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.
What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand."
St. Columba av Iona

Video fra Iona og Staffa


Tre og et halvt år har gått siden jeg var på Iona, uten at jeg noen gang har gitt opp målet jeg satte meg om å lage en video med bønner og bilder fra Iona og Staffa. I dag er videoen endelig klar! 


I denne videoen finner du 68 bilder fra Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med en del uplanlagte innslag av vindkast fra havet her og der. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.


NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.


Pax Christi!

26 januar 2022

Ettertanke | Byggmesteren i Nidaros

NIDAROSDOMEN: Oktagonen i Nidarosdomen (avbildet) ble planlagt av den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188). Statuen av ham på Nidarosdomens vestfront bekranses hvert år på hans minnedag, den 26. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er festdagen til Norges andre erkebiskop i dag – kirkebyggeren Eystein Erlendson av Nidaros (1120-1188).


Den hellige Eystein var en stor kirkebygger og sørget for at også seks klostre ble bygd i Norge. Det meste av Nidarosdomens mektige tverrskip og flere av kapellene skriver seg fra den hellige Eysteins tid, og han la planene for oktagonen og reisningen av hele den gotiske katedralen.

En gang Eystein inspiserte byggearbeidene på domkirken, falt han ned fra et stillas og ble brakt livløs til sengs. Tre dager senere, på Olsokdagen, lot han seg avkreftet bære til kirken. Han kunne fortsatt ikke stå på beina, men spurte Hellig Olav om forbønn. Da gav Gud ham så mye krefter at han klarte å både delta i prosesjonen og holde en lang preken for de langveisfarende pilegrimene.

Vi vet ikke hvilken bibeltekst byggmester Eystein talte over, men ingen kan utelukke at han trakk inn dagens tekst i sin lange, improviserte preken. Jeg får iallfall assosiasjoner til det internasjonale pilegrimsmålet Nidaros når jeg leser Salomos inderlige tempeltale:
”Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.” (1 Kong 8,41–43)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. januar 2009 og her på bloggen 26. januar 2014. 


LES MER

17 januar 2022

Ettertanke | Den store Johannes

På Johannes’ store festdag, St. Hans, fortelles det at mange ble helbredet av det undergjørende krusifikset i Røldal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 


Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før sin slektning Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født i årets mørkeste natt. Johannes Forløperen ble født på årets lyseste dag. «Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,8)

Johannes’ store festdag, Jonsok, var helligdag i Norge helt fra kristenretten ble innført i 1024 og til danskekongen halverte antallet kristne festdager i Norge i 1770.

På 1200-tallet kom det et helt spesielt krusifiks til den lille stavkirken i Røldal, helt sør i Hordaland. Det fortelles at spesielt ved Jonsok ble mange helbredet av det undergjørende krusifikset – i århundrer. I den lyse sommernatten kom folk vandrende og ridende fra nær og fjern for å feire midnattsmessen og be Gud om helbredelse for legeme og sjel.

I Røldal er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Hver jonsokkveld (St. Hansaften) svettet krusifikset under midnattsmessen. Væsken ble tørket av med en linklut som så ble strøket over syke kroppsdeler. Et stort antall krykker, støtteskinner og lignende remedier ble etterlatt bak alteret i kirken, og taler sitt tydelige språk både om tilstrømningen av pilegrimer og om de mange helbredelsene.

I 1866 skrev Aasmund Olavsson Vinje:
«I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.»
Etter reformasjonen ble det forbudt å dra på pilegrimsferd i Norge, under trussel om dødsstraff. I avsidesliggende Røldal fortsatte imidlertid pilegrimene å strømme på, spesielt ved jonsoktider. Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

En sommer vandret jeg med 67 andre pilegrimer på den gamle pilegrimsstien til Røldal. Jeg gikk der og sang inni meg om det jeg så: Et uoverskuelig pilegrimstog fra virkelig hver en verdens krok, i alle de vakre hudfargene Gud har skapt, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år.
«Se barna går foran glad i flokk,
så kvinner og menn, så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen, til krybben hen.» (Jonas Dahl)
Akkurat det var det jeg så utspille seg på det norske høyfjellet. Nydelige unger som løp foran, fulle av fryd. Ungdommer og gamle som gikk og ba rosenkransen sammen mens de gikk. Den universelle, ene, levende kirken som søker Ham, Jesus Kristus. Barnet i krybben. Mannen på korset. Jeg så de helliges samfunn: Et folk på vandring. Til Jesus. Sammen. Et pilegrimstog som når like inn i himmelen. For finner du Jesus, da finner du alt: «Da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på».

Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4.1.2022 da Mark 1,1-8 var dagens bibeltekst


Her kommer en serie bilder fra Røldalsvandringen i juli 2010, og deretter en serie bilder fra et besøk i stavkirken i august 2020.


PILEGRIM I RØLDAL: Det er gammeljonsok 2010, snart midnattsmesse, men lyst som dagen. «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene» skriver Helge Magnus Iversen.


PILEGRIMSTOGET: Fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år. De små prikkene der fremme er barn som løper foran.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen, der ikke noe annet står
PILEGRIMSBRO: Det lokale engasjementet for den gamle pilegrimsveien er stort i Røldal, noe denne vakre broen er et resultat av.
VAKKERT: Den eldste pilegrimen (80 år gammel) fra Chile og den yngste pilegrimen (0 år) fra Norge på stien sammen.
MÅLET: Der nede ligger Røldalsvatnet og den gamle stavkirken med det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet.
KRISTUS: Jesus gikk foran og ledet vei. Underveis hadde vi tre stasjoner med bønn, sang og andakt. Mange ba rosenkransen sammen mens de gikk.
RØLDAL STAVKIRKE: Nordmenn har valfartet til Røldal rundt jonsoktider i århundrer. Jonsok var helligdag i Norge fra Mostratinget i 1024 til 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge. Under midnattsmessen jonsok ble mange helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykkene, støtteskinnnene og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse ble fraktet til Universitestmuseet i Bergen, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

Foto: Øyvind Lerø ©, publisert med tillatelse

MIDNATTSMESSEN: Den hellige kommunionen, foreningen med Kristus i nattverden, er høydepunktet ved en pilegrimsvandring.

Gode fader Joseph Santos FSSP kom hele veien fra USA for å gå pilegrim med oss og feire den gamle, latinske midnattsmessen ved gammeljonsok i Røldal. Han ble veldig begeistret da han fikk oppleve søndagsmessen i St. Paul menighet i Bergen. "Sånn var det det 2. vatikankonsil mente at messen skulle feires", konkluderte han. 

Fader Santos døde dessverre bare 62 år gammel, som en av koronapandemiens ofre,
 4. desember 2021.Requiescat in pace. Hvil i fred, du gode og trofaste Guds tjener. 


Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse
FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv © 2010, publisert med tillatelse

Her er bildene fra pilegrimsvandringen over. De neste bildene er fra et besøk i Røldal i 2020.


I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 



Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)

Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.


Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.

LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger med andre ord til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv ble jeg velsignet med å få i gave av fader Santos etter valfarten til Røldal. Ikonet er skrevet ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et la
m. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

Foto: Ragnhild Aadland Høen

Les også:


15 januar 2022

Ettertanke | Barn, ikke tjener

For alle som er kalt til å delta i Kirkens arbeid – altså alle døpte – er det en fare for at man går inn en tjenerrolle, der det du gjør blir selve identiteten din. Det er godt og helt riktig å ville tjene Gud og gjøre det Gud vil. Men det definerer ikke hvem du er. Din dypeste, sanne identitet er uavhengig av hva du får til (eller ikke får til) eller hvem du er i de andres øyne.

(For øvrig: Les andakten for å forstå hvorfor teksten er illustrert med et bilde av pave Johannes XXIII.)

Det er umulig for meg å lese dagens profeti fra det gamle testamentet uten å høre ekko fra det nye testamentet. I Messias-profetien sier Gud: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede.» (Jes 42,1) Hører du gjenklangen av Faderens ord til Sønnen under dåpen i Jordan-elven? Og på Forklarelsens berg? 


Dette er slik det gikk til under dåpen: «Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,11) På Forklarelsens berg forteller Matteus om hvordan det «kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» (Matt 17,5)

Hvis norsklæreren min hadde vært her nå, hadde han sagt: «Her har Gud tatt i bruk to språklige virkemidler: Gjentakelse. Og kontrast.» For det er mye som er helt likt her. Og noe viktig som er helt annerledes.

Med all mulig tydelighet sier Gud: «Se her, dette er den Messias dere har gått og ventet på», før han fortsetter: «Men han er så mye mer enn det dere forventet. Han sprenger skalaen. Han er ikke bare «min tjener», «min utvalgte». Han er «min sønn», «den elskede»! I ham har jeg min glede. Hør ham!»

Har du hørt sangen «Barn, ikkje tenar» av musikeren Sølvi Hopland? Den er skrevet til deg som har Guds ord som ditt yrke, og som derfor står i ekstra fare for å gjøre tjenesten til selve identiteten din. Men teksten er fin for oss andre også: 
«Du må`kje tru at du skal bera meg! Som om eg må haldast oppe heile tida. Ikkje gløym at det er eg som bere deg. […] Eg ropar igjen, har prøvd så mange gonger: Eg elskar deg mitt barn, EG ELSKAR DEG! Du er ikkje uunnverleg som min tenar, men som barnet mitt er du umisteleg!»
Hvordan tror du det er å ha lederansvaret for 1,3 milliarder kristne i en tid som vår? Hvordan er det å ha det øverste ansvaret for at evangeliet blir forkynt for alle verdens mennesker? Jeg antar det føles sånn cirka som å ha vekten av hele verden på dine skuldre. Og det er det bare Gud som tåler å ha. Ingen kan fungere som Peters etterfølger uten den herlige innstillingen som pave Johannes XXIII (1881-1963) hadde. Han ba om kvelden: «Det er din kirke, Gud, nå går jeg og legger meg.» (Altså: Jeg har gjort det jeg kan, ved Guds nådes hjelp. Resten er opp til Gud.)

For alle som er kalt til å delta i Kirkens arbeid – altså alle døpte – er det en fare for at man går inn en tjenerrolle, der det du gjør blir selve identiteten din. Det er godt og helt riktig å ville tjene Gud og gjøre det Gud vil. Men det definerer ikke hvem du er. Din dypeste, sanne identitet er uavhengig av hva du får til (eller ikke får til) eller hvem du er i de andres øyne.

Din virkelige identitet er forankret i noe fast; i hvem du hører til hos. Hvem er du? Du er Guds barn, den elskede. Og som barn er du umistelig. Hvis du ikke har den identiteten helt på plass, så be: «Lær meg å tenke dine tanker om meg, Gud. Hjelp meg å se meg selv med ditt blikk.» Deretter lytter du.

Jeg håper du vil gå ut i denne dagen med disse ordene fra Gud til deg: «Du er mitt barn, den elskede, i deg har jeg min glede.» Og ta gjerne også med deg disse ordene: 
«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sef 3,17) 
Ha en velsignet dag, du Guds elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8.1.2022 da Jes 42,1-7 var dagens bibeltekst.

Lytt

14 januar 2022

Ettertanke | Når alt samles i Kristus

Gjennom dåpens innsegl i sjelen blir vi merket som Guds. Vi blir innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.
Maria ble døpt på klosteret Marias Minde i Bergen på festen for Jomfru Marias rene hjerte
.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg mistenker at den personen som stod i menigheten i Efesos og leste opp brevet fra Paulus, ble litt svimmel av åndenød. 


Hele starten på brevet – alt dette som i vår bibel er delt opp i mange setninger i tolv vers (vers 3-14) – er egentlig bare én eneste, lang setning på gresk. Hvor skal man puste, liksom? I tillegg er selve innholdet så overveldende at det i seg selv er til å miste pusten av. Dette er Efeserbrevets ouverture som introduserer temaene som utdypes i resten av brevet.

Allerede i vers 3 ser du hvordan den kristne liturgien bygger på en liturgisk arv fra jødedommen. Paulus’ tolv vers lange velsignelse følger formatet til en hebraisk berakah; en velsignelse og lovprisning av Gud i et opphøyet språk. Her er et eksempel på en jødisk berakah-bønn: «Velsignet er du, Herre, vår Gud, verdens konge, som ved sitt ord fremkaller kveldens skumring, som med visdom åpner himmelens porter». Og her er Paulus’ bønn: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.» (Ef 1,3)

Velsignelsen lovpriser den treenige Gud: Faderen som utvelger oss (vers 4), Sønnen som kjøper oss fri med sitt blod (vers 7) og Den Hellige Ånd som merker oss med sitt innsegl (vers 12). Et segl markerer både eierskap og beskyttelse (Esek 9,4-6 og Åp 7,4). 

Gjennom dåpens innsegl i vår sjel blir vi merket som Guds. I følge Paulus gjør dåpen det samme mot sjelen som omskjæringen gjør mot kroppen; den merker den med paktens tegn og segl (Rom 4,11). Slik blir vi innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.

Når noe er «helliget Herren», så tilhører det Herren. Derfor skal vi «stå for hans ansikt, hellige og uten feil» (Ef 1,4). Her bruker Paulus terminologi fra det gamle testamentet, der hellig betyr «utskilt» for Herren, og «uten feil» er den standarden som offerdyrene i tempelet måtte holde (3. Mos 1:3,10). Disse offerdyrene var en svak skygge av det som er det kristne kallet: å gi oss selv som et levende og hellig offer til Gud (Rom 12,1).

Men det mest spennende ordet i hele denne lovprisningen er kanskje dette: Anakephalaioõ. Det er et svært sjeldent verb som du finner midt i vers 10: «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» (Ef 1,10) Kephale betyr «hode» på gresk. Anakephalaioõ betyr «å summere opp under ett hode», og refererer til en numerisk sum som er plassert øverst, over en liste med alle de bruddstykkene som dette hodet samler i én sum.

I vers 10 plasseres Jesus dermed som hode over alle ting i himmel og på jord, alt synlig og usynlig. Vakende i bakgrunnen aner vi Adam. Da den første Adam var overhode for den menneskelige familien, endte verden i en oppsplittet tilstand av kaos og synd. Jesus kommer som den andre Adam, og blir det nye «hodet over alle ting» (Ef 1,22). Han samler bruddstykkene sammen igjen og gjenoppretter den skaden som Adams opprør gjorde. Guds familie samles: Israel, hedningene og til og med englene – alt i himmel og på jord. SÅ stort er det som skjer.

Når alt samles i Kristus – da har vi nådd tidens fylde, og Guds frelsesplan er fullført. Prosessen er allerede i gang, og vil fortsette helt til Kristus har «tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter» (1. Kor 15,24) og Guds frigjørende nåde gjennomtrenger hele universet (Rom 8,19-23).

Og du? Få tak i «Ignatius Catholic Study Bible New Testament» fra Ignatius Press. Det er der jeg kom over mye av dette gullet – og det var fortsatt mye jeg ikke fikk plass til. God lesning!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.1.2022 da Ef 1,7-12 var dagens bibeltekst.

Les også:

Ettertanke | Blodet som renserrrr - Et utdrag derfra: "Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn."

13 januar 2022

Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows

Så kom du, det Herrens år 2022.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 1.1.2022


På begynnelsen av et nytt år med mye usikkerhet, kom jeg over diktet The Gate of the Year som ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939.


Lyrikeren Minnie Louise Haskins (1875-1957) kalte diktet sitt God Knows, men det er i dag mest kjent som The Gate of the Year. Det skal ha vært prinsesse Elizabeth (dagens dronning Elizabeth II) som gav diktet til sin far da hun var 13 år gammel, på terskelen til krigsåret 1940.

GOD KNOWS

And I said to the man who stood at the gate of the year:
"Give me a light that I may tread safely into the unknown".
And he replied:
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way".
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Det fortelles at disse ordene forble til trøst for dronning Elizabeth I (dronningmoren) resten av hennes liv. Hun fikk diktet innhugget i stein og festet på porten til kongens gravplass, King George VI Memorial Chapel på Windsor Castle.

Norsk gjendiktning

Her er diktet i Harald Grønneviks norske gjendiktning (gjengitt med tillatelse):

Eg sa til han som sto ved porten til det nye året:
"Gjev meg eit ljos så eg kan gå trygt inn i det ukjende."
Og han svara: "Gå ut i mørkret og legg handa di
i Guds hand.
Det skal vera betre for deg enn ljos
og tryggare for deg enn ein kjend veg."
Så gjekk eg fram, fann Guds hand
og steig med glede inn i natta. 
Og Han førde meg mot åsane og daggryet i aust.


Jeg prøvde å dra opp ett kort av krukken, men det kom tre:

"Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.
Hver dag har nok med sin egen plage."
(Matt 6,34)

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."
(Sal 37,5)

"Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus."
(Fil 4,6-7)


Guds ord for 2022

1. januar var det på tide å trekke et bibelkort med Guds ord for anno Domini 2022 - det Herrens år 2022. Jammen kom det ikke opp tre kort på én gang i stedet for ett, og jammen passet de ikke perfekt sammen: Matt 6,34, Sal 37,5 og Fil 4,6-7 (se bildet over). 

Jeg har sjekket resten av bunken med kort, og det er ikke slik at det florerer av bibelkort som handler om at du ikke skal være bekymret. Dette er vel ca. de eneste tre av de 100 bibelkortene som gjør det, faktisk.

Betyr det at det kommer til å skje masse fælt i 2022 som jeg ikke skal la bekymre meg? Vel, det betyr iallfall at jeg ikke skal bekymre meg for det nå. Ikke fordi "don't worry, be happy", men fordi hver dag har nok med sin egen plage. Og kanskje blir 2022 faktisk et lettere år enn 2021? Det er lov å håpe. 

Tingen er: Uansett hvor lyst eller mørkt det skulle bli i 2022, går det an å ta i mot Guds hånd og be om at Guds fred, som overgår all forstand, skal fylle og bevare hjertet og tankene mine i Jesus Kristus (Fil 4,7). Uansett hva som skjer. Uansett.



Everything is so messed up

Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er svært sannsynlig. Blir det da storkrig, eller kommer verdenssamfunnet til å bare la det skje? I tillegg: Verden er på vei inn i den største globale matkrisen i nyere historie. Vil det også ramme Norge, som ikke lenger har beredskapslager for korn, og som har kun 35-40% prosent selvforsyning i et normalår, og mindre nå når hverken vi eller verden får tilgang på kunstgjødsel? Og da har jeg ikke en gang begynt å nevne pandemien.

Fred og mat. Det er blant de mest basale behovene vi har.

Men jeg nekter å gå inn i dette året full av frykt.

En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve. 

Og: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I Gud. I all evighet. 

"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..."
"I think it will bring flowers."
"Yes? Why?"
"Because I'm planting flowers."

Så det, så.


"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way."

So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.