Google Analytics

15 november 2012

Ettertanke: En episk historie om omvendelse

FLUKTEN FRA GUD: «Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren» (Jona 1,3) kunne vært beskrivelsen av hovedpersonene i romanen og tv-serien (bildet) Brideshead Revisited. (NB: Filmen fra 2008 er ikke tro mot romanen, og anbefales i grunnen ikke.)

Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.


Historien utspiller seg i England i en aristokratisk, skakkjørt familie i årene 1923-43. For å forstå handlingen må du bite deg fast i dette Chesterton-sitatet som moren leser høyt for hele familien:

«Jeg fikk ham, med en usett krok og et usynlig fiskesnøre som er langt nok til at han kan vandre til verdens ende, og som likevel kan bringe ham tilbake med et rykk i snøret.»

Sitatet blir en metafor for hvordan Guds nåde diskret og tålmodig arbeider i de komplekse hovedpersonenes liv. De bruker sin frie vilje til å vandre bort fra Gud – og det gjør de ettertrykkelig også – inntil det øyeblikket de er mottakelige for Guds nåde. DA griper Gud inn og rykker i snøret. Faktisk er det Guds nåde som er den egentlige hovedpersonen i denne episke historien, akkurat slik det er det i historien om den umulige profeten Jona.

Gud sa til Jona: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.». Da sto Jona opp» står det. Han sto opp «for å flykte til Tarsis, bort fra Herren.» (Jona 1,2f)

Og Guds nåde lar snøret gå. Helt til Gud ser at Jona er klar. Da rykker Vår Herre i snøret: Han kaster en mektig storm ned over Jona der ute på havet. Vi umulige mennesker er jo ofte sånn. Vi vender ikke om før snøret har løpt helt ut og vi er i en så desperat situasjon at vi ikke har noe annet valg enn å vende om. Så det gjør Jona. Han kapitulerer. Han snur. Han kaster seg uti det. Mer om det i morgen.

LA OSS BE

Evige Gud. Takk for at din nåde er uendelig som havet. Gjør oss åpne for å ta imot din nåde og vende om. Vi ber for Norge. Vi trenger deg, vi er helt fortapte uten deg. Dra oss til deg, du gode, nådige og barmhjertige Gud.

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, torsdag 15. november 2012

Les også fortsettelsen:

Ettertanke: Jona den håpløse og oss andre

14 november 2012

Ettertanke | Når du er i stor fare


I LIVSFARE: «De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille.» (Luk 8,24-25)

Bildet: Kees de Kort, "Han stiller stormen," 1993 (klikk på bildet for å se en større versjon)


Når du har god grunn til å være redd: Les historien om Jesus som stiller stormen. Lev deg inn i den. Les den som om du ikke vet hvordan den ender.


Vær der sammen med disiplene når stormen plutselig kommer kastende over dem, mens båten begynner å fylles med vann og når disiplene med god grunn er redde. (Luk 8,23 forteller at «de var i stor fare».)

Jesus har funnet seg en pute og sover. Livredd og midt i den voldsomme stormen roper du/de til ham; «bryr du deg ikke om at vi går under?» (Mark 4,38)

«Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»» (Mark 4, 39-41)

Jesuittpresten James Martin skriver: «De gangene når stormer truer båtene våre – både de bokstavelige og de billedlige båtene – og alt virker håpløst, og når det virker som om Gud har sovnet, så er han der sammen med oss, inni båten.»

Gud er alltid nær deg. Han er nær i hverdagen din (akkurat slik den er) og i dypet av deg; i sjelen din. Som St. Augustin sier det: Gud er «nærmere meg enn jeg selv er».

Mange ganger roer Jesus ned stormene du er i. Andre ganger roer han ned deg. Uansett hvilken strategi han velger i dag: Vit at han er med deg.

Og du? En eller annen dag er du nødt for å dø. Den dagen er du fortsatt i de tryggeste hender. Jesus er Herre over vinden og bølgene OG over noe enda viktigere: Han er Herre over dødens makt. Må Jesus være din følgesvenn for alltid.

«Frykt ikke mere! Evig er han med. Troens øye ser det, han gir liv og fred.» (E. Budry)

BØNN

I rolige dager og i storm, i liv og i død, er du med meg, Jesus. Takk for at du aldri svikter meg og aldri forlater meg. Deg være ære, Herre over dødens makt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 14. november 2012



Les også:


13 november 2012

Ettertanke: Hav i himmelen

VAKKERT: Havet sommeren 2012. Foto: Grete Sandrød Owesen

 

Jeg elsker havet. Det tror jeg Gud også gjør. Hvorfor skulle han ellers ha skapt så mye av det? 


Dessuten står det rett fram i Bibelen at «og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.» (1. Mos 1,10)

Den gang verden var ny, var med andre ord havet entydig godt. Dessverre kom synden og døden inn i verden ved menneskenes syndefall, og absolutt alt ble lagt under forgjengelighet. Havet også. Siden den gang har hele skaperverket sukket etter forløsning. «Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet» står det i Rom 8,19.

I denne ukens bibeltekster befinner både Paulus, Jesus og Jona seg i stormer på hav og sjø, mens Moses møter på et tilsynelatende ugjennomtrengelig hav. I Bibelen representerer havet ofte de truende kaoskreftene. Derfor er det helt naturlig at Johannes med sitt rike bildespråk skriver at «havet fantes ikke mer» (Åp. 21,1).

Når verden blir ny, skal kaos, trusler, død og fare være borte for alltid. Men er det nå så sikkert at havet bokstavelig talt må bli borte av den grunn? Når havet var entydig godt i begynnelsen må det vel kunne bli godt igjen når Gud gjør verden ny?

Det undrer jeg meg over sammen med en annen vestlending, Sølvi Helén Hopland Aemmer. Hun skal få siste ordet med «Hav i himmelen» – gjengitt her med tillatelse:

Hav i himmelen


Herre, blir det hav i himmelen?
Blir det blanke og bølgande dønningar, 
tøffande snekker, skrikande, stupande måkar
dryppande åretak?

Herre, blir det hav i himmelen?

Vil du lage eitt til meg i himmelen?
Eit hav utan storm, 
eit hav utan død
blikkande stille. 
Eit hav som sola kan gå ned i. 
Herre, blir det hav i himmelen?
(Sølvi Helén Hopland Aemmer)

LA OSS BE

Herre, vi priser deg, du den hellige skaper, du himmelens, jordens og havets vokter, du som har skapt bølgene som stiger og synker mens de synger for deg. Du konge over alle mysterier, jeg overgir meg fullt og helt til din kjærlighet og nåde.


Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 13. november 2012. Diktet/sangen er publisert med tillatelse fra Sølvi Helén Hopland Aemmer.

12 november 2012

Kontemplasjon: Betydningen av vennskap


VENNSKAPSIKONET: Jesus og abbed Mena. Et tidlig ikon fra Egypt i det 6. århundret. St. Mena levde tre århundrer etter Kristi Himmelfart (ca 285-309 e.Kr), men likevel avbildes
han sammen med Jesus - som holder rundt skulderen hans slik gode venner gjør.

Jeg har bedt legkarmelitt Anne Samuelsen om å lage "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Her er tredje del av serien. Denne gang handler det om vennskapet med Kristus og med Kirken vår Mor, pluss at du får et lite råd; finn venner som også ber.


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter 

LES OGSÅ: Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Boken om Teresa av Avila som Grethe Livbjerg har skrevet har fått undertittelen ”Venskabets mystiker.” Og det er selvsagt ikke uten grunn. Hele Sta Teresas bønneliv og alt hun skriver har kjærligheten til Kristus og vennskapet med Kristus som fokus.

Bønn er vennskap med Jesus

”Bønn er intet annet enn det å omgåes i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss” (l 8.5) Men Teresa har aldri et endimensjonalt øye på bønnen. I boken ”Fullkommenhetens vei” (finnes på svensk, ikke på norsk) skriver hun følgende:

”Før jeg taler om det indre livet, det vil si om bønnen, må jeg si Dem visse ting som er nødvendig for alle dem som trakter etter å vandre bønnens vei… uten dem er det umulig å være virkelig kontemplativ. Det første er kjærligheten til hverandre, det andre er frigjortheten fra alt det skapte, og det siste er den sanne ydmykheten” (4,3-4).

Wilfrid Stinissen tilføyer: ”Alt henviser til bønnen. Hvis disse tingene er så viktige, så er det fordi at uten dem kan du ikke be.” (Göm dig ved bekken Kerit)

Vennskap med mennesker og med Kirken

Med andre ord: Indre bønn og vennskapet med Kristus er ikke en aktivitet som trekker oss vekk fra vennskap mellom mennesker eller fra Kirken. Den forutsetter det, og disse to aspektene; hvordan vi lever med våre medmennesker og bønnen, befrukter hverandre gjensidig.

Alt som skjer i våre sosiale relasjoner, godt som vanskelig, kan by på mulighet for omvendelse og utvikling. Fordi vi ikke klarer dette alene, har Jesus gitt oss den mest trofaste av alle venner, Kirken vår Mor, til å gi oss det vi trenger av hjelp på veien. Denne kontinuerlige og aktive prosessen fra vår side - i tett kontakt med våre medmennesker og Kirken og dens Sakramenter - kan gjøre oss i stand til å være stadig mer mottagelig for fylden av Guds gaver i bønnen, som igjen ikke har noe annet som mål enn foreningen mellom Kristus og hans venner i det Himmelske måltid, som vi her på jorden får en forsmak av i Eukaristien.

Eukaristien er altså sentrum for all vår lengsel, bønn og aktivitet, fordi den er det nærmeste vi kommer himmelen her på jorden og den peker på vår endelige destinasjon: ansikt til ansikt i Himmelen.

Søk vennskap med andre som også ber

Menneskelig vennskap er så viktig at Sta Teresa i ”Boken om mitt liv”, faktisk behandler dette i kapittelet før hun snakker om bønnens natur. Hun sier: ”Derfor vil jeg gjerne råde dem som holder bønn, og særlig i begynnelsen å søke vennskap og omgang med andre som også ber. Om det så bare er for å hjelpe hverandre i bønnen, er dette uhyre viktig, så meget mer som man kan høste mange andre gevinster”. (L 7.20)

Slik finner du venner som ber

Men hvordan finner vi slike venner som kan hjelpe oss? En god ide er å søke steder der noen ber, for eksempel klostre og kirker. Forfattere av åndelige bøker, kan gjennom sine ord også være ”venner”, selv om vi ikke kan ha kontakt med dem. Selv har jeg i mange år hatt ”et ordløst vennskap” med de trofaste vietnamesiske pensjonistene i menigheten, som uansett hvilken dag jeg går i kirken, sitter trofast i benkene i ydmyk takk og bønn til Gud. Vi kan ikke snakke så mye sammen, men bare ved å være i deres nærhet, ta imot gleden i et smil, et håndtrykk under messens fredshilsen, lærer jeg mer enn ord kan formidle.

Ta kontakt med et kloster

Siden kan man ha behov for ord og samtaler. Da er det kanskje tid for å ta kontakt med et kloster og finne ut om det er mulig å reise på en personlig retrett (eller retreat som det kalles på protestantisk norsk, red. anm.). Min erfaring med personlig retrett og veiledning er med Karmelittklosteret i Tromsø. Der kan man få tildelt en nonne man kan snakke med under oppholdet, men det finnes flere andre klostre i Norge, og jeg vil anta at de fleste tilbyr losji og samtaler med søkende sjeler.
Du kan finne litt mer ut om hvor det er klostre her på Den katolske kirkes hjemmeside. Ta en telefon til et kloster og hør hva som er mulig hos akkurat dem.


Til neste gang:

  • Hvor må jeg rydde i mitt liv?
  • Er jeg fri til å la unødvendige materielle hensyn bero?
  • Er jeg fri til å sette andre foran meg selv?
  • Er jeg fri til å være ydmyk når andre overser meg, irettesetter meg eller tar æren for noe jeg gjorde?

Tidligere deler av serien finner du her:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god 
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Ettertanke | På vei til å bli forvandlet


KLASSIKER: Wilfrid Stinissen er en av de tydeligste stemmene innenfor åndelig fordypningslitteratur i Norden. I bokhyllen min har jeg så langt elleve av bøkene hans. Jeg kan anbefale alle. I dag vil jeg trekke frem klassikeren "I Guds tid" (bildet) med én andakt for hver dag i året. For å oppsummere den i ett ord: Storslagent!

En av mine store yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen er en vis, gammel karmelittmunk som alltid gjør meg klokere. 


Forrige uke hjalp Stinissen meg for eksempel til å forstå bedre hva Paulus mener når han skriver: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom»? Hva betyr det? Stinissen skriver: «Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og som Stinissen fortsetter: «Det finnes ingen annen herlighet enn hans [Jesus, min anm.]. Jo mer vi ser på ham, lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være. Helliggjøringsprosessen, altså veien til å bli et helt menneske, er en progressiv transfigurasjon.»

Transfigurasjon er det ordet man bruker for å beskrive hva som skjedde med Jesus på «forklarelsens berg» da Jesus plutselig ble forvandlet foran øynene til disiplene, slik at de fikk se ham som han egentlig er; «hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset» (Matt 17,2).

Vi selv skal også gjennomgå en transfigurasjon. Når vi lar Ånden få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde. Denne transfigurasjonen – helliggjørelsen – er både en gave og en oppgave, forklarer Stinissen. Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Men for å lese mer om den, må du selv gå til www.karmel.se og klikke på Stinissens artikkel «På väg till att transfigureras». Anbefales på det varmeste.


BØNN

Takk, Jesus, for at du låser meg ut av meg selv og inn i din herlighet som omslutter meg over alt. Form meg helt etter ditt bilde. Gjør meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 12. november 2012

11 november 2012

Da mormoren til Linn Skåber døde


FOR DEN SOM SER: Verden er en avspeiling av sin Skaper - full av skjønnhet og mysterier.

Linn Skåber forteller en sterk historie om mormorens død i VG Helg.


Skåber starter spalten sin med å ta et oppgjør med dem som vet alt. Her er noen utdrag om dem:

Om aggressive ateister

"Folk som vet kan være livsfarlige. De tror ikke et øyeblikk, bare vet og skifter aldri mening. Det er skummelt. Skikkelig skummelt. De roper i været og skriker og spytter. Snakker drit om andres tro. Dere vet selvfølgelig hvem jeg snakker om: Ateistene!"

"Jeg har ikke tall på hvor mange middager, selskaper, skogsturer og andre sammenkomster ateistene har ødelagt, krangla i stykker, skreket i hjel. «Er dere helt fjerne eller???» roper de. «Bevis det da! Hørt om folkevett eller?? Vi stikker fra denne festen…nei, vi blir! Vi blir her hele natta og snakker høyt og aggressivt om alt vi ikke tror på, men vet!»"

"NRK-programmet «Folkeopplysningen» har gjort alt verre. Programmet for alle besserwissere, for de kloke, høyrøstede og opplyste."

Da mormoren døde

Deretter forteller hun noe som rørte meg dypt: "I min familie har vi en stor sorg. Min mormor, som var en finfin, vakker og snill dame, døde veldig tidlig av en sykdom som heter hjernesvinn. Hun bare forsvant, sakte, men sikkert.

Til slutt lå hun på et gamlehjem som 52-åring i fosterstilling. Leddene lot seg ikke strekke ut. Vi var der hele tiden. Ingen kontakt, bare fjernhet.

I dødsøyeblikket, sa min mor, strakk mormor hendene mot himmelen, blikket ble klart og hun sa: «Nå kommer jeg til dere!» Dette er min families trøst. Dette er vår tro.

Jeg trenger ingen besserwissere til å forklare meg at dette må ha vært oppspinn, fordi det hang en lampe i taket foran himmelen eller noe. Jeg vil fortsette å tro, fundere, være nysgjerrig og finne trøst. Vite kan jeg gjøre i grava."

Kilde: VG Helg side 98, 3. november 2012

10 november 2012

Paven: – Kirken lever og vokser


NORGES UTSENDING: Biskop Berislav Grgic av Tromsø står like bak den rosa stolen midt i bildet. Ut fra pavens sitat virker det som at Biskop Grgic har vitnet troverdig og godt om Norge under den store bispesynoden i Roma.

For de som ikke har hørt det ennå: På den siste arbeidsdagen for bispesynoden om nyevangelisering trakk pave Benedict XVI frem Norge som et eksempel på at troen og Kirken vokser. Hipp hurra!


Paven fremhevet hvordan Den Hellige Ånd stadig bistår Kirken, og i den anledning trakk han altså frem Norge som et gledelig eksempel.

Look to Norway

– Vi har hørt hvordan Kirken i dag lever og vokser. Jeg tenker for eksempel på det vi ble fortalt om Kambodsja, hvor Kirken og troen har blitt født på nytt, og også på Norge, og mange andre. Vi ser at til og med i dag, der hvor vi minst venter det, så er Herren kraftfullt tilstede – og Herren virker også gjennom vårt arbeid og refleksjoner, sa pave Benedict XVI, i følge katolsk.no.

Samme dag publiserte synodefedrene et budskap rettet til legfolket hvor de oppsummerer og konkretiserer hva nyevangelisering faktisk betyr i det 21. århundre.

- Tro ikke et produkt av strategi

I et intervju med Catholic News Agency kommenterer den filippinske erkebiskopen Luis A. Tagle synoden på denne måten:

- Det som fanget min oppmerksomhet under synoden var det dype ønsket alle uttrykte om at evangelisering må bli ikke så mye en strategi men heller et levende møte med den levende Herre.

Og han fortsetter: - De siste tiårene har vi vært veldig fokusert på hvordan vi skal gjøre ting over hele verden - kirkene forsøkte å legge strategier. I seg selv er det ikke feil, men vi kan komme til å glemme at tro ikke er et produkt av strategi. Troen kan frembringe nye strategier, men hvis det hele ikke er rotfestet i vennskapet med Jesus Kristus og i etterfølgelse av ham, hvilken evangeliseringseffekt vil det da få?

09 november 2012

En smak av Himmelen


NARNIA: "I belong here. This is the land I have been looking for all my life, though I never knew it till now." Sitat fra C. S. Lewis' siste Narnia-bok, "The Last Battle".

Jeg elsker C. S. Lewis av mange årsaker. At han er en av 1900-tallets mest fremstående kristne tenkere og apologeter er én av dem. Den viktigste grunnen er likevel denne: Han gir meg stadig vekk glimt av Jesus og en smak av Himmelen.


Spesielt tydelig blir dette trekket ved hans forfatterskap i Narnia-bøkene.

C. S. Lewis
1898-1963

I Himmelen, i Himmelen

Himmelen dukker imidlertid opp mange andre steder også, som for eksempel i boken "The Problem of Pain" der dette sitatet er hentet fra:

"Your place in Heaven will seem to be made for you and you alone, because you were made for it — made for it stitch by stitch as a glove is made for a hand." skriver C. S. Lewis i boken "The Problem of Pain"

Oversatt til norsk: "Din plass i Himmelen kommer til å oppleves som om den er skapt for deg og deg alene, fordi du er skapt for den - skapt for den sting for sting slik en hanske er skapt for en hånd."

"Jeg hører til her"

Eller som Lewis uttrykker det i sin Narnia-bok "The Last Battle": "I belong here. This is the land I have been looking for all my life, though I never knew it till now." 

Oversatt: "Jeg hører til her. Dette er det landet jeg har lett etter hele mitt liv, selv om jeg ikke visste det før nå." Å, som jeg lengter etter å komme fram dit!

Til sist: Jeg synes dette sitatet av ham oppsummerer det godt: «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden.»

08 november 2012

Litt til om eventyr, riddere, det gode og det onde

MODIG RIDDER: C. S. Lewis' Edmund i en filmatisering av Narnia-boken "Prins Caspian".


Etter G. K. Chestertons uttalelse om eventyr, drager og sannheten, passer det bra å fortsette med et sitat av C. S. Lewis som går i samme retning.

C. S. Lewis
(1898-1963)

Og sitatet lyder slik: "Since it is so likely that children will meet cruel enemies, let them at least have heard of brave knights and heroic courage, otherwise you are making their destiny not brighter, but darker." (C. S. Lewis)

Oversatt: "Siden det er så sannsynlig at barn vil møte onde fiender, så la dem i det minste ha hørt om tapre riddere og heroisk mot, ellers gjør du ikke skjebnen/fremtiden deres lysere, men mørkere." (C. S. Lewis)

07 november 2012

Om eventyr, drager, det onde og det gode



DEN GODE SLUTTEN:
"Eventyr er mer enn sanne; ikke fordi de forteller oss at drager eksisterer, men fordi de forteller oss at drager kan beseires." (G. K. Chesterton)
Skjermbilde fra filmatiseringen av
J. R. R. Tolkiens triologi "Ringenes Herre". Inne i Morias berg møter Gandalv på balrogen, den brennende skyggen fra dypet. "Vend tilbake til Skyggen! Du kommer ikke forbi," beordrer Gandalv. "You shall not pass!"

Det er 103 år siden G. K. Chesterton uttalte seg om eventyr, drager og frykt, men fortsatt har han ordene sine i behold.


G. K. Chesterton
(1874-1936)
"Fairy tales, then, are not responsible for producing in children fear, or any of the shapes of fear; fairy tales do not give the child the idea of the evil or the ugly; that is in the child already, because it is in the world already.

Fairy tales do not give the child his first idea of bogey. What fairy tales give the child is his first clear idea of the possible defeat of bogey. The baby has known the dragon intimately ever since he had an imagination.

What the fairy tale provides for him is a St. George to kill the dragon. Exactly what the fairy tale does is this: it accustoms him for a series of clear pictures to the idea that these limitless terrors had a limit, that these shapeless enemies have enemies in the knights of God, that there is something in the universe more mystical than darkness, and stronger than strong fear."

Fra Tremendous Trifles (1909)

06 november 2012

Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte


GODT TIPS: "Har du et ikon eller krusifiks foran deg, et tent stearinlys i det ellers uopplyste rommet, kan det være til stor hjelp hvis du trenger noe å se på innimellom, for å samle deg."
Foto: Stefan Pasch
 

Jeg har bedt legkarmelitt Anne Samuelsen om å lage "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon". Her er andre del av serien: Om å sitte i stillhet og mørke med Ham som elsker oss. Og hvordan går du egentlig fram, sånn helt konkret?


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter

”Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg.” (Matt 6,6)

Stillhet og mørke

Blir lengselen sterk nok, kjærligheten vekket, er det ikke så vanskelig å ønske tid sammen med Ham, som er alle gavers giver. Hvis vi virkelig tar inn over oss at denne indre bønnen er å tale i ensomhet med Gud som er i det skjulte, blir det ikke vanskelig å skjønne at vi må venne oss til stillhet og mørke.

Gud skjuler seg ikke fordi han vil, men fordi vi ikke er i stand til virkelig å ta imot verken Ham eller hans gaver når oppmerksomheten vår hele tiden er rettet mot ytre ting.

La evnene få fri

Fordi Gud ikke kan skjønnes, defineres eller fullkomment mottas av våre menneskelige evner, blir det altså ved å la disse ”få fri”, at vi kan ta imot ham i vårt innerste: Treenighetens sete, stedet der ifølge Johannes av Korset det onde ikke kan nå inn. Menneskets dybde, Den Hellige Ånds tempel, (1. Kor. 6. 19) kan ikke fullkomment nåes av minnet, fornuftens eller viljens lys.

Hvis vi virkelig tar inn over oss denne bønnens virkelighet, det at vi faktisk setter av tid til å sitte i mørke ansikt til ansikt men ”ham som vi vet elsker oss”, da blir det også aktuelt å tenke seriøst på spørsmålet – hvordan?

Teknisk sett: Veldig enkelt

Teknisk sett er det hele veldig enkelt. Du finner et beskyttet sted der du kan unngå å bli forstyrret i den avsatte bønnetiden. Mobilen ligger i et annet rom, familie eller andre du bor sammen med har blitt forklart på en god måte hvor viktig denne tiden er for deg og at du trenger tiden til bønn. .. Eller alternativt, du ber før de andre står opp, eller etter de har lagt seg.

Har du et ikon eller krusifiks foran deg, et tent stearinlys i det ellers uopplyste rommet, kan det være til stor hjelp hvis du trenger noe å se på innimellom, for å samle deg. Ettersom tankene stilner og bønnen får liv, faller det naturlig at øynene lukkes... skulle man se noe da, må det være med sjelens øyne.

Sitt godt – eller knel godt

En god sittestilling er viktig. Det kan være en bønnekrakk hvor du sitter på kne på gulvet, rett i ryggen med bekkenet hvilende på krakken. Skaper dårlige knær eller rygg problemer, kan en vanlig stol med rett ryggstø være best. Pass bare på at du ikke sitter så behagelig at du sovner eller begynner å dagdrømme.

Pust fritt

Det viktigste er å sitte med overkroppen oppreist slik at pusten kan gå fritt og uanstrengt. Mange finner at det i den innledende fasen hjelper å konsentrere seg om å puste dypt og rolig.

Du kan til og med tenke deg pusten som et bilde på det denne bønnen skal bevirke i deg: At du på utpust legger fra deg ved Korset alt som tynger og holder deg nede, og at du på innpust får del i Helligåndens frigjørende, livgivende luft.

Slipp taket

Målet for bønnen er å slippe taket i tanker, følelser, planer, problemer eller ”ideene om alt det gode vi ønsker å gjøre for Gud og Kirken” - slik at vi fullt ut kan søke, lytte til, være mottakelig for Kristi stille nærvær. For hvem kommer til sin beste venn eller kjæreste og ignorerer ham\henne til fordel for sine egne tanker og ideer?

Og skulle tankene ta overhånd... noe som de helt sikkert vil, så la dem vennlig passere forbi og vend tilbake med et bedende hjerte til Ham som ”tørster” (Joh. 19,28) etter deg: Jesus.

Jesus ser på meg, og jeg ser på ham

Å, milde Jesus
vårt eneste gode og vår glede!
Gi meg ditt lys,
vis meg dine øyne.

Jesus ser på meg
og jeg ser på ham.
Han sier til meg: ”Jeg, jeg
døde for deg”.

Å, milde Jesus
vårt eneste gode og vår glede!
Gi meg ditt lys,
vis meg dine øyne.
Av karmelittnonne den salige Anna av Sankt Bartolomeus (1549-1626)


Til neste gang:

Er jeg klar til å legge ut på dypet? (Luk 5,4)

Første del av serien finner du her:

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god