Google Analytics

13 januar 2020

Glimt fra advent, jul, nyttår og epifani

Glimt av advent og jul. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Advent og jul er min favorittdel av vinteren. Og jula, den varer helt til kyndelsmesse 2. februar.


Som vanlig er advent en altfor travel tid til at jeg rekker å blogge underveis. Det har jeg først tid til i i juleferien. Dermed kommer herved en liten bilderapport fra de siste ukene, som en ekstra, liten julekaramell å suge på. Selv om julehøytiden var over ved epifani, 13. dag jul, fortsetter juletiden til kyndelsmesse 2. februar. Hos oss blir julens lys værende helt til da.

Besøk hos nonnene

Vi tar det kronologisk. Den første adventshelga fikk vi med oss både det koselige juleverkstedet og julemarkedet hos dominikanernonnene på Katarinahjemmet, vi fikk pyntet til advent hjemme, vi fikk vært i høymessen 1. søndag i advent og vi koste oss med julelystenning i hagen med de andre som bor i bygårdene her rundt "prydplenen" vår (som den heter i følge tegningene, eller bare "hagen" som vi vanligvis kaller den).


Maria (5) syntes det var gøy å dyppe lys på juleverkstedet på Sankta Katarinahjemmet på Majorstua. Det er alltid "Åpen dag" der med juleverksted, kafé og basar den første lørdagen i desember. Vi har vært der hvert år siden vi begynte i 2016.

Olav (10) dyppet lys tålmodig i en time (!). Mormor og Besten ble veldig glade for den fine julegaven.

Pynte pepperkaker hos dominikanernonnene er fast juletradisjon. Trenger nok ikke si hvem som pyntet denne.

St. Olav domkirke i Oslo, første søndag i advent, rett etter høymessen.

Fra 500 år før reformasjonen: Alma Redemptóris Mater - Frelserens Moder, du milde - synges fra 1. søndag i advent til kyndelsmesse 2. februar. Her kan du høre denne vakre gregorianske melodien på Spotify, sunget av Cantori Gregoriano.

Reklame for den levende julekrybben søndagen etter. Det var med en gravid Maria, altså. Jesusbarnet ble jo ikke født i advent. Til gjengjeld var sauene i stallen sprell levende.
Vi bor i et veldig koselig nabolag. Tidligere har jeg skrevet om den årlige sommerfesten i hagen. 1. søndag i advent er det stor samling i hagen med tenning av julelys. I år fungerte grillen som bålpanne, og alle fikk deilig gløgg og pepperkaker, til lyden av koselig julemusikk og barn som lekte i fontenen. (Fontenen hadde fått gøy is å skli på.) 

Etter festen. Takknemlig for å bo her! Så sentralt, og samtidig rolig og med koselige naboer.

Jeg oppdaget deilige "It's Snowing on my Piano" med Bugge Wesseltoft allerede da platen kom ut i 1997. Fortsatt er det en av julefavorittene mine, sammen med "Hyrdenes tilbedelse" av Iver Kleive. Jeg hadde gledet meg til julekonserten hans "It's Snowing on my Piano" i Oslo Konserthus i et halvt år, helt siden vi fikk tak i billetter i juni :) Det ble akkurat så fint som jeg håpet på.

Lykke i desember: Gode venner og utrolig fin musikk.

Dra på retrett

2. lørdag i advent hadde jeg satt av til en dagsretrett på Diakonissehuset Lovisenberg. En katolsk venninne hadde anbefalt denne dagen varmt, og det ble akkurat så fint som jeg håpet. Jeg kan definitivt anbefale å legge inn en dag med stillhet innimellom, og spesielt i advent. Tidligere år har jeg reist på retrett til mitt favorittkloster, Karmelittnonnene i Tromsø, men det var ikke så lett å få til nå. Derfor var det flott med et sånt éndagsopplegg, spesielt på et så vakkert sted.

2. søndag i advent ventet ny høymesse i St. Olav, etterfulgt av vår tradisjonsrike tur til julemarkedet på Norsk Folkemuseum. Alltid koselig!


Nydelig kapell på Lovisenberg.
Det å få sitte i Guds nærvær i timesvis i stillhet, og på et så vakkert sted - det gjør inderlig godt for sjelen.

Diakonissene på Lovisenberg er berømte for sitt vakre, tradisjonelle juletre med nydelige, håndlagde papirliljer. Det er det første juletreet jeg har sett med integrert julekrybbe. Og innerst inne mot stammen daler papirengler ned i skjul. 


Bare det å få være et sted med så vakre, gamle møbler! Takk Gud. Det er en lise for sjelen.

2. søndag i advent. Tid for å knele. Johannes (8) var litt for lav til å se over kanten på galleriet, men med en salmebok under hvert kne rakk han opp.

Julemarkedet på Norsk Folkemuseum for fjerde året på rad. Alltid koselig! Stemningsfull førjuldag. Gøy å dyppe lys i fargebad, og spennende å se på alle de fine, håndlagde tingene som selges i markedsbodene. Tradisjonen tro avsluttet vi dagen med kjøring med hest og vogn gjennom friluftsmuseet.

Julepyntet museum: Julehøytid i Numedal i 1851. 

Denne andre uken i advent var det dessuten julesangaften på St. Sunniva skole og luciafrokost i barnehagen. Mer om det i bildetekstene.



Her kan du se en liten videosnutt jeg laget med de to siste versene av Deilig er jorden fra julesangaftenen i skolekapellet, St. Joseph kapell.

"Den lykkeligste dagen i mitt liv", var Marias konklusjon etter at hun var så heldig å få bli selveste Sankta Lucia i barnehagen. De har fire avdelinger med barn, og bare én fikk være Lucia: Maria.

Alle gode ting er tre

3. adventshelg fikk vi staselig overnattingsbesøk, helt fra Høvåg, av min gode venninne Kathrine Tallaksen Skjerdal og hennes datter. Lørdagen var vi på Jul i Vinterland - eventyrlandet i Spikersuppa, med glaserte epler, pariserhjulet "Julestjernen", snurresklien "Lille korktrekkeren", karusellen "Ponnyekspressen" og lysinstallasjonen "Stjernehimmelen". SÅ koselig juletradisjon :)


Gode venninner på vei til Spikersuppa. Været og dagslyset kan være så grått det vil. Når Kathrine er der, skinner sola.

Og tenk, der dukket plutselig Jill, venninne i 25 år, opp! Jill bor i Tysvær, og var på full fart til flytoget. Men stas å møtes likevel!

Fryd! Det der pariserhjulet er helt fantastisk.

Mer pariserhjulfryd. Og ja, han gir like gode bamseklemmer som det ser ut som. Johannes og jeg med utsikt mot Rådhuset (i bakgrunnen) og Oslofjorden.
Også litt venninnefryd høyt oppe i himmelen, med Slottet i bakgrunnen. Kathrine og jeg har vært venner siden forrige årtusen (og det er faktisk noen årtier siden, i og med at vi nå skriver år 2020). Ikke bare er vi faddere til hverandres barn, men vi er også hverandres våpendragere i åndsstriden. For eksempel skrev vi Skaperkraft-debattinnlegget "Fire myter om abort" sammen - et innlegg som ble anbefalt av vg.no, noe som medførte at Skaperkrafts server fikk så mye trafikk at den brøt sammen.

En blomst i håret, et glasert eple og en himmel full av stjerner. Da er livet fint.


Ingen jul uten en konsert i Uranienborg kirke. I år ble det Kvindelige Studenters Sangforenings julekonsert "Stille som sne".


Høydepunktet under konserten i Uranienborg kirke var da koret sang Nordnorsk julesalme i et helt nydelig arrangement. Her kan du høre ca hvordan det hørtes ut (video fra før konserten):




Noe av det fine med å jobbe i Norges Korforbund, er alle de fine folkene du blir kjent med. Her: Dirigent Marit Tøndel Bodsberg Weyde. Hun dirigerer både Kvindelige Studenters Sangforening (som er ranket som best i verden av Interkultur, "korsangens internasjonale olympiske komité) OG Den norske studentersangforening som vant NM for kor i år. (Her ser du videoen jeg laget da de feiret seieren med en spontanfremføring av "Norges Fjelde".)
Marit er et nydelig menneske. Les det fine intervjuet som Olav Egil Aune laget med henne i Vårt Land: 
– Jeg tror, og derfor er det også enklere for meg å formidle det jeg vil formidle



Du skulle ha vært der da damekoret Cantus sang i Universitetsaulaen. Vi var under ti personer til stede. En fantastisk førjulsgave å få! Den gaven ville jeg selvsagt dele med flere. Videoen med det siste verset av "Det lyser i stille grender" delte jeg på Norges Korforbunds Facebook-side som vår julehilsen lille julaften. 

Jeg må bare få tipse om og anbefale det helt nye julealbumet fra Cantus! Det heter Fryd og er akkurat så fylt av julefryd som navnet tilsier. Helt nydelig! Lytt! Husk: Du kan høre på julemusikk helt til 2. februar :) 


Lille julaften hos foreldrene mine på Paradis i Bergen. Sokkene er fylte med godteri og klare for julaftensmorgenen. Og peisen er pyntet med ekte granbar med ekte julelukt.

Det begynner å bli klart for julelunsj julaften formiddag. Da var vi "bare" tolv til bords. Senere på dagen la vi inn en klaff til og var 15 til julemiddagen.

Familiemessen julaften. Det er bare så godt å komme hjem til St. Paul menighet og feire jul!

St. Paul menighet er velsignet med Mor Teresa-søstrene (i bakgrunnen). De kom og besøkte meg fem ganger da jeg lå innlagt med brannskade på Haukeland for fem år siden, i 32 døgn, inkludert hele julen. "We bring you Jesus" sa de, og det gjorde de virkelig. Les ettertanken "Jul på sykehuset" her.

Alteret i St. Paul kirke. Jesus i sentrum. Peter til venstre. Paulus til høyre.
Julekrybben i St Paul er alltid omgitt av en hel juletreskog. Stemningsfullt!

Å stå der sånn hos Jesusbarnet. Det er fint.

Puer natus in Betlehem.
Julekrybben har to nydelige, eldgamle figurer som tar imot penger til misjonen. Når en mynt faller ned, nikker dukken til takk. Kjempestas!

Første julegave: En lue der kaninørene spretter opp når du klemmer på de hvite duskene. Veldig populær!

Når du har fem barn og ikke kan gå til midnattsmesse, er det fint at NRK overfører midnattsmessen fra Peterskirken. Pave Frans holdt en veldig fin preken som du kan lese her på norsk på Vatikanets nyhetsside. 


Fire sitater fra Pave Frans' julepreken i midnattmessen julen 2019:

 "Guds kjærlighet har vist seg for oss i natt: Det er Jesus. I Jesus gjorde Den høyeste seg liten, for at vi skulle elske ham. I Jesus ble Gud et barn, for at vi skulle omfavne ham." 

"I natt oppdager vi igjen at Guds kjærlighet er skjønn og at også vi er skjønne, for vi er Guds elskede."

"Den «store glede» som i natt ble forkynt gjeterne er virkelig «en glede for hele folket». Sammen med gjeterne, som nok ikke var helgener, står også vi, med alle våre svakheter og feil. Slik Gud kalte dem, kaller han også oss, for han elsker oss. Og i livets mange netter, sier han til oss alle: «Frykt ikke» (Luk 2,10). Fatt mot, mist ikke tilliten, tap ikke håpet, ikke tenk at det er bortkastet tid å elske! I natt vant kjærligheten over frykten, et nytt håp ble åpenbart, Guds myke lys beseiret den menneskelige arroganses mørke. Menneskehet, Gud elsker deg, og for din skyld ble han menneske, du er ikke lenger ensom!"

"Kjære bror, kjære søster, hvis du synes at dine hender virker tomme og at ditt hjerte virker fattig på kjærlighet, så er dette din natt. Guds nåde er blitt åpenbart, for å skinne i ditt liv. Ta imot den. Da vil julens lys stråle i deg."

Juleferie er tid for puslespill og andre spill. Dette fine puslespillet var et samarbeid mellom Maria, meg, Sunniva og Besten.

Spillet Mexican Train var en stor hit og ble spilt hver dag. Fra venstre min bror Erling, min søster Kristin, hennes kjæreste James fra England, vår juleoverraskelsesgjest Esther fra Australia og Sunniva. Esther kom til Norge fra Australia en uke før jul, uten å kjenne en sjel her i landet. Hun tok kontakt med menigheten der Erling er med, og vips hadde vi fått en ekstra julegjest både julaften, 1. og 2. juledag. Kjempekoselig!

Pepperkakebyen i Bergen er legendarisk.

Koselig å oppdage Pepperkakebyen sammen. "En søster i livet skulle alle ha." Ingrid og Maria nede i høyre hjørne av verdens største pepperkakeby.

Å lese "Juleroser" på toget på vei hjem til Oslo, det er fint, det.

Nyttårsmiddag hjemme med alle sju.

Johannes fikk feber nyttårskvelden, så da ble det ikke tur til Aker brygge slik tradisjonen tilsier. I stedet ble det nyttårsutsikt fra balkongen. 

Ingenting å si på utsikten!

1. nyttårsdag. Maria leker med sin nybygde berg- og dalbane mens vi andre koser oss med julefilmen Home Alone. Det blir ikke jul uten Home Alone.

Feiring av epifani, Herrens Åpenbaring, i St. Olav domkirke søndag 5. januar. Nydelig, julepyntet kirke!


Et eventyr å få utforske den store julekrybben i St. Olav. Så mange spennende detaljer!

 Maria og Jesus - og mamma og Maria.

Gloria in excelsis Deo! Englenes lovsang julenatt synges i alle høymesser.

For et tablå! Fantastisk!
Gjør døyen høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit!

Etter messen var det Hellig Tre Kongers fest i Mariagården. Ekte juletrefest med alle de kjente julesangene og tre ringer rundt juletreet (som går hver sin vei, og bytter mellom hvert vers). Til slutt kom de hellige tre konger innom. De var på vei til Betlehem og lurte på om vi visste veien, og om det kanskje hjalp hvis de tok 37-bussen? Alle barna fikk godteposer av kongene. Kjempekoselig fest. 
Millennium Falcon under tålmodig oppbygging.

Seier! Så glad blir du når du er Star Wars-fan og har bygget Millennium Falcon helt selv, helt ferdig.
Etter juletrefesten bar det videre til skøytegåing på Spikersuppa. Vi er så heldige som har tilgang på en skøytebane i gangavstand hjemmefra :)
Triks: Lurt å ta bilde før start, mens alle er forventningsfulle og ingen er slitne i anklene ennå.
Og vips var juleferien over. Takk for følget gjennom advent og jul!



10 januar 2020

Til Stavanger for å holde pilegrimsforedrag


På søndag drar jeg til St. Svithun menighet i Stavanger for å holde foredrag: Hvorfor går stadig flere pilegrim? Hva gir pilegrimsvandringen oss? Og hva gjør de hellige stedene med oss? Bli med til Nidaros, Røldal og Selja!


Søndag 12. januar 2020, kl 18.00. (Det er visst et litt uvanlig tidspunkt for Katolsk forum i Stavanger, men det måtte til for at jeg skal rekke siste flyet hjem.)

Sted: St. Svithun kirkes menighetsal
Adresse: St. Svithuns gt. 8, 4005 Stavanger (inngang fra St. Olavsgate)

Arrangør: Katolsk forum i Stavanger

Hjertelig velkommen!

26 desember 2019

Mørket er ikke det dypeste i deg

Lyset du så i øynene til den som elsket deg.

Mørket
er ikke det dypeste i deg

Lyset er.

Lyset du møtte 
da du kom inn
i vår verden

Lyset du så 
i øynene 
til den som elsket deg

Lyset du hørte 
da kjærlighet ble hvisket inn 
i ditt lille øre

Lyset som 
ikke kan slukkes

Åse Gulbrandsen
(publisert med tillatelse)



Lyset du hørte 
da kjærlighet ble hvisket inn 
i ditt lille øre

Lyset
du treng
finst

Helge Torvund


Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.

Jesaja 57,15

«Jeg vil si til alle som har gått gjennom dette: 
Det finnes alltid en utvei. 
Selv om det ikke føles sånn.»

Maud Angelica Behn

Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå,
han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.


Mørket 
er ikke det dypeste i deg
Lyset er.


Det øverste bildet tok jeg i St Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i år på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.


Lyset og mørket

Jeg hadde full fordypning i matte, fysikk og kjemi på videregående. Lyset var det temaet som fascinerte meg aller mest.

Noen ganger kan hodet hjelpe hjertet til å forstå det som hjertet ikke har så lett for å forstå.

Det kan subjektivt oppleves som at mørket kan overvelde lyset. (Sånn er det når noe har skjedd med øynene som ser.) Men objektivt sett er mørket sjanseløst mot lyset. Hvis man tenker på det helt fysiske lyset, så er det et objektivt faktum at mørket har ingenting det kan stille opp med mot lyset.

Mørket finnes egentlig ikke, som en ting i seg selv. Mørket er bare fravær av lys. Mørket er ikke noe i seg selv. Det er bare en tilstand av ikke-lys. Lyset derimot, det finnes, på ekte.

Og hvis vi nå går over til å snakke metaforisk om lyset, så vet vi hvor sjelens/hjertets lys kommer fra. Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. Fra han som er livet.
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Johannesprologen, i Johannesevangeliet 1,1-5)

Av og til er en intellektuell tilnærming til troen rett og slett til hjelp for hjertet og følelsene også. Noen ganger kan hjertets øyne få lys på den måten. 

Jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den.
Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den.
Jeg tror på Gud selv når han er taus.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust:
“I believe in the sun
even when it is not shining.
And I believe in love,
even when there’s no one there.
And I believe in God,
even when he is silent"

Publisert 26. desember 2019. Oppdatert og utvidet 3. januar 2020.

Du liker kanskje også disse bloggpostene:

25 desember 2019

En vakker, liten juleandakt av Sigrid Undset

JULEGAVEN: "Julen er blitt en gavefest i sin etterligning av Gud som har gitt seg selv til oss. La oss tillate vårt hjerte, vår sjel og vår forstand å bli rørt av dette faktum!" (Pave Benedikt XVI)
Foto: Believe in the Magic of Christmas

Sigrid Undset har skrevet noen vakre, vakre ord om julens mysterium som jeg deler her.


"Is not this the last and most mysterious reason for the joy of Christmas - that the world has been turned upside down; that the Almighty has laid aside His insignia of office and receives our gifts, if we want to give them to Him? They mystery of the Atonement is introduced with a Christmas play, the real meaning of which is far beyond our poor comprehension; but for almost two thousand years the world has echoed every Christmas with the noise and merriment of children who come to visit the stable, and humanity has played itself warm and full of laughter around the Son of God who has become a little child for its sake.

[...]
So let us follow the children who sings at the top of their voices:
Adeste, fideles,
Laeti triumphantes
Venite, venite in Bethlehem.

And when we give each other Christmas gifts in His name, let us remember that He has given us the sun and the moon and the stars
, and the earth with its forests and mountains and oceans - and all that lives and move upon them. He has given us all green things and everything that blossoms and bears fruit and all that we quarrel about and all that we have misused - and to save us from our foolishness, from all our sins, He came down to earth and gave us Himself.

Venite adoremus Dominum."
Fra boken "Christmas and Twelfth Night - Reflections by Sigrid Undset", 1932
Første gang publisert her på bloggen 1. juledag 2014


LES MER:

  • For å lese flere Sigrid Undset-relaterte artikler her på bloggen, klikk her

20 desember 2019

Julens dikter H. A. Brorson | Historien bak "Mitt hjerte alltid vanker"

JULENS DIKTER: Den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson er mest kjent for de mange julesangene sine. «Mitt hjerte alltid vanker» regnes for å være en av de dypeste og vakreste julesalmene vi har.
Foto: quasi_virtuo, Flickr Creative Commons

For nesten 300 år siden skrev dikterpresten Hans Adolph Brorson en salme som fortsatt er en av de høyest elskede og mest sungne julesangene i Norge: «Mitt hjerte alltid vanker». Du skal ikke se bort fra at grunnen til at den formidler julens lys så godt, er at den ble til i et stort mørke.


Av Ragnhild H. Aadland Høen, første gang publisert i Korbladet nr. 3/2019, Norges Korforbunds medlemsblad 

Kanskje har alle sin egen historie om «Mitt hjerte alltid vanker». Her er Brorsons historie og min. Det har seg nemlig sånn at rett før jul i det Herrens år 1732 diktet Brorson sin salme, og rett før jul 279 år senere fødte jeg en sønn – og etterpå var det umulig å sove.

Hos det nyfødte barnet

Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Den lille kroppen lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Og da, akkurat da, var det jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker».

Jeg vet ikke om noen annen musikk som drar meg helt inn i stallen – helt inn i dypet av den aller helligste natten – på den måten som Brorson gjør. Han gjør juleevangeliet til en fortelling jeg kan krype inn i, helt til jeg står der i det funklende mørket sammen med ham.

Kontrastenes julesang

Brorson står tett inntil krybben og skjønner ikke hvorfor «Gud av himmerike» måtte komme inn i all denne smerten og elendigheten.

Hele sangen er bygd opp rundt det ufattelige mysteriet: Kontrasten mellom den glitrende himmelsalen og den mørke stallen, mellom Guds herlighet og den elendigheten Jesus blir født inn i.

Smertens mann

Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans. Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Den eldste sønnen hans ble alvorlig sinnslidende. Da dikterpresten skulle reise til København for å bli viet til biskop, døde kona hans og barnet i barselseng. Kan det bli verre? Hvor mye smerte kan en mann tåle?

Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden. «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?»

Hvorfor valgte du denne elendigheten?

Sann kunst skraper ikke bare overflaten. Den skraper på dypet. Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort, slik det er hos Brorson.

Brorsons gjensvar

De ni første versene av sangen er fulle av lengsel, undring og spørsmål. I de to siste versene gir Brorson sitt eget, uforbeholdne gjensvar:
«Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn».
 «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn!»
Brorsons jul er ikke sentimentalt overfladisk. Julemysteriet er grunnen til at han holder ut. I den mørke stallen finner han lyset.

Og slik lever Brorsons vakreste og sterkeste julesang videre, 287 år etter at dikterpresten for all tid ble Julens dikter da han utgav «Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og kristne Sjæle, især sin elskelige Menighed, til Opmuntring; til den forestaaende glædelige Julefest enfoldig og i Hast sammenskrevne af H. A. B.»

Gledelig julefest!



Og her er en spesialbildetekst spesielt for bloggens lesere (den var ikke med i Korbladet):

Erik Pontoppidan skrev om Brorson: «Han søgte at anvende sin Ensomhed til en inderligere Omgang med Gud i Christo, i hvilken Aandens Skole han under mange Prøvelser erfor Guds Troskab, ja ret fornam og saa, hvor venlig Herren er imod dem, som haabe paa ham.»
Kanskje har han rett i det. Det må iallfall mye erfart vennlighet til for å svare så uforbeholdent som Brorson gjør i denne salmen.

 
Som Brorson sier det i en annen av sine julesanger: «Når hjertet sitter mest beklemt, se da blir frydens harpe stemt så den kan bedre klinge.» (Sitat fra «I denne glade juletid» som ble skrevet det året Brorsons mor døde og den eldste sønnen hans ble sinnssyk.)


Her er Brorson malt av Johan Hørner i 1756.

Foto: Wikimedia Commons

Fakta om «Mitt hjerte alltid vanker»

· «Mit Hierte altid vancker» er skrevet til en svensk folketone av den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson (1694-1764).

· Salmen ble første gang trykket i 1732 i heftet «Nogle Jule-Psalmer».

· I dette heftet finner man noen av de mest kjente Brorson-salmene: «I denne søde Juletid», «Mit Hjerte altid vancker», «Her kommer dine Arme Smaa» og «Den yndigste Rose er funden».

· Dette var H. A. Brorsons debut som forfatter. 
· Les salmeteksten her på liturgi.info 

Hvis du likte denne bloggposten, liker du sannsynligvis denne også:


  • Juleandakt | Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom - min egen julenattfortelling. «Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt», skriver Brorson. Jeg kommer aldri til å glemme julenatta 5. desember 1998. Den natta Jesus ble født på et lite, gulmalt, helt alminnelig rom i Kristiansand.

19 desember 2019

Ettertanke | Mandig Maria-kjærlighet

AVE MARIA: Engelen Gabriel hilste Maria slik man hilser en keiser eller en dronning.


Har du tenkt på hva engelen Gabriel sa til Maria? Han sa ikke "hei" til henne. Faktisk hilste han henne så ærbødig at Maria "ble forskrekket over engelens ord og undret seg på hva denne hilsen skulle bety".


I dagens 2011-bibeloversettelse sier Gabriel til henne "Vær hilset, du som har fått nåde". I den vakre 1860-bibelen min står det: "Og Engelen kom ind til hende og sagde: Hil være dig, du Benaadede!"

I den katolske oversettelsen sier Gabriel "Hill deg, full av nåde". På engelsk: "Hail, full of grace". Mens på latin oversettes hilsenen slik: "Ave, gratia plena!"

"Ave" var slik man hilste den romerske keiseren og andre autoriteter: "Ave Caesar". Engelen Gabriel hilste Maria slik man hilser en keiser eller en dronning. Siden det har Kirken snakket til Maria på den måten. Ikke minst har den sunget sånn.

Jeg aner ikke hvor mange musikalske utgaver som finnes av Ave Maria, men det er himmelsk mange. I dag synes jeg du skal lytte til Franz Biebls nydelige Ave Maria. Jeg har hørt gjennom over 70 innspillinger av den for deg.

Her er noen av kriteriene jeg har brukt:
1. Det skal være så overjordisk vakkert at du får gåsehud en eller annen gang underveis.
2. Denne sangen skal synges mykt og bestemt. Ikke utflytende, tungt eller dvaskt. Heller ikke for hakkete, stivt og dirigert.
3. Det skal være ekte, ikke tilgjort. Det skal høres ut som om de synger en bønn, som om ingen hørte dem. Fordi: da leder de deg inn i bønn.

Vinneren er mannskoret Chanticleer sin innspilling. Lytt til dem, og du blir velsignet med en dose sterk Maria-kjærlighet fra et av verdens ypperste mannskor. "Fra nå av skal alle slekter prise meg salig," sang Jomfru Maria. Det er få ting som rører meg så dypt som når menn gjør nettopp det.

Advent er en god tid for å nærme seg Maria. Ikke vær redd for henne. Du kommer uansett aldri til å klare å bli mer glad i henne enn det sønnen hennes er.

Lytt til engelens hilsen i dag. Lytt godt. Du blir garantert velsignet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 18. desember 2018 da Luk 1,26-38 var dagens bibeltekst

Etterord:

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt denne innspillingen, men fortsatt er det slik at jeg får tårer i øynene når jeg kommer til "Sancta Maria, ora pro nobis" ved 5:31 og 6:03. Wow. Den er så lysende vakker!

LYTT:

Her kan du lytte til Franz Biebls versjon av Ave Maria, sunget av Chanticleer på Spotify


I andakten ovenfor her finner du bare kortversjonen av hvorfor jeg valgte ut nettopp Chanticleers innspilling. Her er fullversjonen av forklaringen:

Angelus i Franz Biebls versjon


"Ave Maria" av Franz Biebl (1906-2001) er uvanlig fordi den ikke bare består av Ave Maria. Den inneholder også nesten hele Angelus-bønnen. 


"Ave Maria" er engelens hilsen til Maria: "Hill deg, Maria". "Ave Maria" er også en kjent katolsk bønn:
Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg (Engelens hilsen, Luk 1,28), 
velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. (Elisabeths hilsen, Luk 1,42)  
Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime ("Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye", Jak 5,16).
Amen.

Det finnes over 70 innspillinger av Franz Biebls Ave Maria på Spotify. For at du skal slippe å høre gjennom alle, har jeg gjort det for deg. Det er tre innspillinger som får pallplass. 

Slik har jeg valgt dem ut:

  • Ikke for raskt. (Det er mange som stresser og faller ut der.) 
  • Ikke for sent. (Mange som faller ut der også).
  • Rent. Helt rent. Ikke noe fomling og nesten-treff på tonen (overraskende mange som faller ut der også). Jeg må kunne slappe helt av.
  • Klang. Romklang som i en kirke. Og god klang i stemmene, så klart.
  • Bare mannsstemmer
  • Eller bare kvinnestemmer. Denne sangen er bare finest sånn. Lyden/uttrykket blir mye renere da. Jeg falt iallfall ikke for en eneste av "blandakor"-innspillingene.
  • Ikke skingrende med for mye vibrato. 
  • Ikke nasal solist. Eller for selvhøytidelig/pompøs solist.
  • Mykt og bestemt. Ikke utflytende, tungt eller dvaskt, og ikke for hakkete, stivt, hardt og dirigert.
  • Det skal være ekteikke tilgjort. Ikke for "flinkt". Med det mener jeg:

  • Det skal høres ut som en bønnSom om de virkelig mener det de synger. Men ikke med overdreven innlevelse heller. Det skal ikke høres ut som at de fremfører et musikkstykke for et publikum. Det skal høres ut som om de synger en bønn som om ingen hørte dem. Fordi: da leder de deg inn i bønn.

  • Det skal være så vakkert at jeg får gåsehud en eller annen gang underveis.

Og jeg fant faktisk bare tre innspillinger som tilfredsstilte disse kravene.



Her er de tre beste innspillingene av Franz Biebls Ave Maria:

1. Chanticleer - Chanticleer er et av verdens fremste mannskor. Deres innspilling er selve definisjonen på hvordan denne sangen skal høres ut - etter min mening. Hvis ikke disse klarer å lede deg inn i bønn er jeg usikker på om det er håp for deg. Neida. Men overjordisk vakkert er det definitivt. Løfter sjelen høyt, høyt opp i himmelen.

2. Akademiska Damkören Lyras - Ah, den diskanten som synger overstemmen alene! Gåsehudvakkert. Hun er bare til å bli lykkelig av. Verdt pallplassen alene. Men de synger heldigvis nydelig de andre i koret også. Ikke la deg narre av navnet på koret: Dette er ikke en akademisk flinkisfremføring. Dette er bønn.

3. The Dale Warland Singers - Definitivt den nest beste Spotify-innspillingen gjort av menn. Du bør høre denne før du hører Chanticleer. Sammenlignet med alle korene lengre nede på lista er denne en vinner. Vakker sang, herlig klang og ingenting feil. Definitivt verdt å bruke 6,5 minutter av livet på. (Men Chanticleer er altså enda mer himmelsk.)

Første gang publisert her på bloggen 20. desember 2018

Intervju med kardinal Arborelius: - Håp for Europa

HÅPETS KARDINAL OG MUNK: – Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Anders Arborelius, karmelittmunk og Nordens første kardinal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Dette intervjuet med kardinal Anders Arborelius skrev jeg i fastetiden i år. Intervjuet ble publisert på katolsk.no før påske, 17. april 2019. Jeg deler det her på bloggen nå i desember fordi det gir HÅP - og er det noe vi trenger midt i den mørkeste mørketiden, så er det nettopp håp. Vær så god, her får du mine to timer i samtale med kardinalen:


- Vi er en liten kirke i Skandinavia, men fulle av håp. Vi må holde fast ved håpet, sier kardinal Anders Arborelius, biskop av Stockholm.


Få vil nok si at håp er den stemningen som er mest fremtredende i Skandinavia anno 2019. Likevel er det nettopp håpet som er den bærende stemningen i Den katolske kirke her i en av Europas mest sekulariserte utkanter.

En liten, håpefull kirke som vokser

Kardinal og karmelittmunk Anders Arborelius (69) er biskop av Stockholm, og har noen klare tanker om hvordan det kan ha seg at en liten kirke kan være så full av håp.

– Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon. Det er et eskatologisk håp: Selv om alt taler imot, finnes det likevel en vei videre. Kirkens håp blir sterkere i en tid der andre følelser er fremtredende i samfunnet, sier han.

– Når samfunnet ikke kan tilby håp: Økonomien er i aldring, klimaet fungerer ikke, det er økte motsetninger i samfunnet … . Nettopp da er det viktig å holde fast på at vi tror på en Gud som er med sitt folk. I Nord-Europa vokser og utvikler Kirken seg nå på grunn av migrasjonen. I andre land ser man migrasjonen som et problem, det er vanskelig å integrere nye mennesker. Mens vi ser at for Kirken i Sverige og Norge har migrasjonen innebåret en tilvekst, både åndelig sett og i antall, sier kardinalen.

Stockholm katolske bispedømme får ofte besøk fra Den katolske kirke i Tyskland, som har støttet Kirken i Sverige i alle år. I det siste har det også kommet studiegrupper på besøk fra Italia.

– De kommer til oss for å få oppmuntring og håp. De vil høre foredrag om det å være en liten kirke, men likevel full av håp. At man som minoritet kan være salt og surdeig. Man kan bevare troens glede, selv om man ikke er så mange. Selvsagt er det lettere når man er en voksende kirke, men også en kirke som mister medlemmer, må konsentrere seg mer om det vesentlige, fremhever karmelittmunken.
 

«Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon.» 


Nedgangstider i Europa

- Europa er i dag preget av både pessimisme og til dels selvforakt. Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall fra troen i Europa nå?
– Vi ser gjennom historien at det alltid er nedgangstider, både i samfunnet og i Kirken. Samtidig pleier det å vekke motkrefter. Det var det vi så i middelalderen, da det var som verst, og vi så det også etter den franske revolusjon. Vi får tro at også i Europa finnes det krefter som kan samles på nytt.

– Men Europa er ikke lenger sentrum av verden. Det er det vi alltid har trodd. Nå er det andre deler av Kirken som er mer dynamiske og levende. Vi ser det også når det gjelder utviklingen i økonomien, hvis man sammenligner Europa med for eksempel Kina og India. Kanskje trenger Europa å bli mer ydmykt, med større innsikt i at vi ikke alltid er verdens sentrum, at vi ikke alltid har alle svar.

– Vi må nok regne med at vi må ta et steg tilbake. Det er en mulighet til å konsentrere seg mer om det vesentlige, og ikke om å herske og bestemme og være ledende. Vi ser at det er prester, søstre og troende fra andre deler av verden som gir oss impulser og blir toneangivende, også i våre land. Det er tydelig også her i Norge, sier kardinalen.

Norge har mange asiatiske katolikker, i Sverige kommer mange fra det afrikanske kontinent.

– Vi får en mer universell, kosmopolitisk kirke i Europa på grunn av migrasjonen. For eksempel når jeg snakker med våre venner i Tyskland, da sier de at det er to stift i Tyskland som øker, og det er Berlin og Hamburg. Disse stiftene ligner mer på oss: Innvandrerne bærer Kirken. Europa forandres, sier han.

Kardinalen forteller at det av samme grunn er stor forskjell mellom Danmark, Sverige og Norge når det gjelder Den katolske kirkes situasjon.

– Danmark har ikke hatt så stor innvandring, og har derfor måttet stenge mange av sine kirker, mens vi i Norge og Sverige har måttet bygge mange nye kirker.

«I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning


– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En søken tilbake til røttene

- Det er lett å se sekulariseringen og avkristningen av samfunnet, blant annet i lovene våre. Men ser du også tegn til det motsatte? At folk søker til røttene sine, til det som har blitt borte?

– Ja, det ser vi også. I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning. Vi har sett at store deler av befolkningen, samfunnet, strukturene har mistet det kristne. Samtidig ser vi at det finnes en søken som ytrer seg på mange måter. Det er ikke lenger tabu å snakke om religion. Samtidig ser vi at det finnes de som mener all religion er skadelig. Det finnes ulike strømninger.

– Jeg ser på dem som blir katolikker i Sverige nå, at det er flere «menn i sin beste alder» som konverterer. De søker en dypere åndelig forankring. Det er en kategori som man kanskje ellers ikke ser så mye i Kirken.

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.

Katolske misjonærer

Biskopen vektlegger viktigheten av at de katolske innvandrerne som har kommet til Nord-Europa ikke bare er arbeidere, men også fungerer som misjonærer.

– Det har betydd mye at vi har hengivne katolikker fra andre deler av verden. Vi ser imidlertid at neste generasjon iblant kan oppleve at det er en konflikt mellom å være katolikk og å være svensk eller norsk. Å vise dem at man kan være både-og, er en av våre store oppgaver. Vi må vise dem at de har noe å gi til den svenske og norske kulturen; at de kan hjelpe skandinavene å gjenoppdage kristendommen og Jesus selv, sier kardinalen.

«Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn.»

Profetisk rolle i Europa?

Tidligere har erkebiskop Emil Paul Tscherrig, pavens nuntius til de nordiske land (2008 – 2012), sagt til Broen (nå: St. Olav kirkeblad) at Skandinavia kan få en profetisk rolle i Europa. Han sa blant annet:
"I dag er Europas aller største utfordring nettopp sekulariseringen. Det interessante er at vi midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser en ny søken etter kristne røtter. Skulle vi her lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, ett nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Kirken her bidrar til det. Det er for eksempel spesielt å høre hvordan lokalbefolkningen på Tautra omtaler cisterciensernonnene som «våre søstre». Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!"
Kardinal Arborelius lytter med interesse til erkebiskopens ord.

– Det er et vakkert bilde. Det ligger sikkert mye i det, at om vi lykkes med å fortsette slik – hvis vi kan fylle disse klostrene – så kan en ny, kristen kultur vokse frem. Jeg tror også det er viktig å huske på at de økumeniske kontaktene våre gjør at mange andre kristne søker røttene sine i katolsk spiritualitet og teologi.

– Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn. Det kan være en søken etter røttene. Det er også en fare for at det kan lede til en nasjonalisme. Men jeg tror Den katolske kirke som en overnasjonal størrelse har en større sjanse til å motvirke nasjonalismen. Vi har katolikker fra så mange deler av verden. Vi får ofte høre fra de som står utenfor kirken at ‘Dere i Den katolske kirke har lykkes med integrasjonen’, forteller kardinalen.

KLOSTER-VEKST: Tautra Mariakloster i Trondheimsfjorden et ett av flere klostre som opplever øket interesse. Nå bygger søstrene ut for å kunne ta imot flere kall.
Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

De viktige, levende klostrene

- Vi ser gjennom kirkehistorien at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Kirken. De er hjerteslagene i Kirken. Er fremveksten av klostrene et håpstegn? Eller tenker du at det kan være at disse klostrene forsvinner igjen?

– Vi ser i Norden og Europa forøvrig, at de apostoliske ordenene har minket veldig, samtidig som de kontemplative har kunnet stifte nye kloster. De kontemplative klostrene er mer levende. Det er en slags reaksjon mot en sekulær verden. Vil man leve med Gud, søker man seg til monastiske miljøer. De er ofte den mest evangeliserende delen av Kirken. Dit kommer ofte mange ikke-katolikker som søker stillhet, og gjennom dem blir mange katolikker. Iblant er det lettere for en ikke-katolikk å møte Kirken der, enn i en utenlandskpreget forsamling.

Åndelig innflytelse «nedenfra»

- Hva kan Kirken gjøre for å vinne tilbake Europa?

– Vi snakker jo ikke i disse «triumfalistiske» termene så ofte. Det er nok det Kirken har måttet lære seg, at når hun vil herske, når hun vil dominere, blir det ofte et tilbakeslag. Men når hun vil tjene, når hun vil ofre seg… mange sier at det er bare gjennom martyrene at Kirken vil vokse. Vi får vel tro at i mange land kan det bli vanskeligere å være katolikk. Man bekjemper Kirken mer. Man vil utestenge henne.

– De landene som har blitt rammet hardest av sekulariseringen, er de landene der religion, samfunnet og kulturen har vært veldig ett. Slik som i Flandern i Belgia, Baskerland i Spania, i Quebec i Canada og i Nederland. Der Kirken har hatt stor makt og innflytelse, der slår sekulariseringen faktisk hardest. I andre land, der Kirken kanskje har hatt en lavere profil i samfunnet, og ikke har hatt like mye innflytelse, der er det litt lettere, for da har man alltid hatt en distanse til samfunnet. Det samme gjelder på protestantisk grunn. Statskirkeordningen i Norden har gjort at de protestantiske kirkene har mistet sin innflytelse i samfunnet. Den katolske kirke har vært litt utestengt, og har kanskje hatt en større åndelig autoritet.
– Vi får se i Europa hvordan det blir. Den store prøvesteinen nå er Polen, der regjeringen forsøker å anvende Kirken til sine formål, og Kirken vet ikke helt om hun skal holde distanse eller ikke. Vi merker det på våre polske katolikker i Sverige, at det er en sterk diskusjon om dette. Vi har hatt folk som forlater Den katolske kirke i Sverige, fordi de er imot den polske regjeringen. De nye polakkene som kommer til Sverige nå, er ikke så aktive i Kirken som de som kom før.

– Vi ser at det finnes ulike modeller i Europa. Jeg tror det går mot en tid der Kirken ikke lenger kan bygge på verdslig innflytelse. Men hvis Kirken da kan holde den åndelige profilen levende – for eksempel gjennom klostrene – så kan hun få en innflytelse «nedenfra», mener kardinal Arborelius.
 

«Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen.»


Den nye evangeliseringen

- Da jeg spurte om hvordan Kirken kan vinne Europa tilbake, tenkte jeg ikke på makt, men på sjelene. Hvordan kan Kirken vinne sjelene tilbake til den kristne tro?

Det finnes et stort sug etter åndelig veiledning. Veldig mange ønsker fordypelse. Kan Kirken hjelpe menneskene med å finne sin egen sjel? Kan vi hjelpe dem med å oppdage at de har en egen, indre åpenhet for Gud? Det finnes mye åndelig søken. I Sverige pleier vi å si at den mest åndelige delen av samfunnet, er fengslene. Der merker man veldig tydelig at man kan snakke om Gud. Der finnes det interesse, der vil man fordype seg.

– Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen, tror Stockholms biskop.

Misjon i Norge anno 2019

- De som leser dette intervjuet – hva er deres oppdrag i den nye evangeliseringen?

– Vi får ofte spørsmålet ‘Misjonerer Den katolske kirke i Sverige?’ Da tenker de på det man mener med evangelisering i frikirkelig sammenheng, om vi går ut og står på torget. Men vi ser på misjon på en litt annen måte. Vi ser at evangelisering skjer ikke minst gjennom klostrene, gjennom åndelig litteratur og gjennom de personlige møtene, sier han.

Kardinal Arborelius pleier alltid å ta opp i sine prekener at alle katolikker er utsendt på sin arbeidsplass for å vitne om Kristus.

– Og det ser man at kan ha resultat. Jeg snakket for eksempel med en taxisjåfør som konverterte. Han fortalte at han hadde merket at det er noe annerledes med hans katolske kolleger. Når man snakker med dem som blir katolikker, forteller de ofte at de har møtt en katolikk som på en troverdig måte har vitnet om sin tro, sier han.

– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Din dypeste identitet

Kardinalen får evangelisering til å høres ut som noe hvem som helst kan få til.
Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet. Det er i relasjonen til Gud du finner din dypeste identitet. Gud ser hele tiden på oss med kjærlighet. Når vi blir elsket av Gud, vil vi spre den kjærligheten, og lokke frem det beste i andre. Kirken er jo ikke bare noe utenfor oss. Vi er Kirken.

– Men store kampanjer, det når ikke ut til den sekulariserte befolkningen. Det er vanskelig å nå den sekulariserte, svenske gjennomsnittsbefolkningen. Det er vel slik i Norge også, kan jeg tenke meg, sier biskopen spørrende.

- Absolutt. Det høres veldig likt ut. Det virker som mange bare har gitt opp Europa, at de har gitt opp at folk kan bli kristne her, gitt opp at denne kulturen igjen kan bli kristen.

– Det er derfor det er så viktig å kjenne historien. Ser vi på Europas og Kirkens historie, så ser vi at det kommer tilsynelatende oppganger. Risken er at Kirken blir en del av makten, av de som styrer, og da kommer det en slags korrupsjon. Det ser vi nå i Kirkens skandaler. Det er en indre korrupsjon, hvor Kirken har dyrket avgudene: sex, penger og makt. Da må Kirken gjennom en renselsesprosess, som kan være veldig smertefull, men som også kan lede frem til fornyelse. Slik har det alltid vært hittil. Vi vet ikke hvordan Kirkens profil kommer til å være det neste århundret. Kommer det til å være periferiens kirke? Pave Frans har alltid betonet periferiens betydning, sier kardinalen.

En profetisk røst i ørkenen

For å få en sterkere åndelig innflytelse, trenger Kirken i Europa å bli frigjort, mener karmelittmunken.

– Hvis Kirken konsentrerer seg mer om å være en tjenende, selvoppofrende kirke i Kristi etterfølgelse, kommer hun alltid til å ha en åndelig innflytelse. Kanskje ikke en bred innflytelse, men hun kommer til å være en ropende, profetisk røst i ørkenen. Hun er ikke lenger identifisert med dem som styrer, men med dem som … en slags frigjøringsteologi for Europa. De som er fjetret av materialisme og individualisme, lengter etter noe annet.

– Når det gjelder åndelighet og spiritualitet, ser vi at Den katolske kirke har stor innflytelse i Sverige og Norge allerede nå, også på andre kristne. Det er naturligvis ikke noe som direkte forandrer samfunnet, men likevel. Det er mennesker som søker åndelig fordypning. Selv om de ikke tar steget over, kan de være veldig preget av katolsk tenkning og tro. Økumenisk finnes det en innflytelse som vi kanskje selv ikke forstår, sier kardinalen.


Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor, sier karmelittmunken.


Maria som håpets og enhetens mor

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor.

- Hvilken rolle kan Maria ha her? Du sier at i det økumeniske har Den katolske kirke mye å gi, men akkurat Maria kan vel være en anstøtssten for mange protestanter?

– Det kan det være, men jeg tror det er i ferd med å forandres. Iallfall i Sverige ser vi nå at nesten alle lutherske kirker har et bilde av Maria. I Uppsala domkirke ble Maria-kapellet et gravsted for reformasjonskongen Gustav Vasa, men utenfor kapellet har man nå satt opp en statue av Jomfru Maria, forteller han.

Den katolske kirke i Sverige har en pågående teologisk dialog med pinsebevegelsen i Sverige.

– Vi tok opp Marias rolle, og jeg ble overrasket over hvor stor forståelsen var for Maria. Jeg sier ikke at de tar til seg hele den katolske forståelsen av Maria, men visse grunntegn var veldig tydelige. Det finnes også økumeniske rosenkransgrupper. Jeg tror ting er i ferd med å forandres.

- Karmelittsøstrene i Tromsø tror at Maria kommer til å forene Kirken i Norge.

– Vi kan også se Maria som enhetens mor. Det er naturligvis spesielt tydelig når det gjelder vårt forhold til de ortodokse. Men man begynner å se innenfor visse deler av protestantismen at man har en brist, en mangel på Maria. At man har forsømt henne, sier den svenske biskopen.


- Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon, sier kardinal Arborelius.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

– Den Hellige Ånd leder Kirken

- Det er viktig med en realistisk bedømmelse av tidene. Samtidig må en alltid ta Den Hellige Ånd med i beregningen, og det er ikke alltid så lett å forutsi hva han finner på.

– Det er riktig. Vi kan aldri være sikre på hvordan ting blir, men vi må stole på og ha tillit til at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken. Det er ikke samfunnsutviklingen som sådan som bestemmer.

– Det er alltid Den Hellige Ånd som leder Kirken gjennom historien. Og der ser vi at det alltid finnes overraskelser, og saker vi ikke kan kontrollere. Nettopp derfor er håpet så viktig. Vi knytter ofte håpet til at Den Hellige Ånd leder oss gjennom tiden og inn i evigheten. Vi er et pilegrimsfolk på vei. Vi er ennå i ørkenen, men vi er på vei tilbake til det tapte paradiset. Vi må ikke tro at vi allerede er fremme. Men Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon.

- Det er vel også slik at Den Hellige Ånd er Livgiveren som stadig puster liv i Kirkens glør, og kanskje spesielt i forfølgelsestider?

– Ja, og det glemmer vi iblant, at kanskje ikke siden urkirken har martyriet vært så tydelig som nå. Det er en normal situasjon for Kirken å være martyrenes kirke. Det kan være et blodig martyrium, men det kan også være et utenforskap, at det ikke er så populært å være Kirke, at Kirken foraktes, man ser ned på henne og spotter henne.

– Håpet holder i hop

Når kardinal Anders Arborelius snakker om håp, pleier han alltid å ta med en liten lignelse av den franske forfatteren Charles Péguy. Den handler om de tre teologale dydene: Tro, håp og kjærlighet. På latin heter dyd virtus, som betyr «kraft, drivkraft».

Som en del av nåden har vi fått de tre teologale dydene som en kraft inni oss, forklarer kardinalen.

Charles Péguys bok finnes på svensk og heter «Portalen till hoppets mysterium». (Håp heter «hopp» på svensk.) Der forteller Péguy lignelsen om de tre søstrene Tro, Håp og Kjærlighet, som er på vandring.

– På mange språk kan man finne søstrene Faith, Hope, Esperanza. Péguy forteller om hvordan Håpet er lillesøsteren som går foran de andre og drar dem med seg. Hun hopper og løper foran, og leder troen og kjærligheten videre. Man snakker ofte mye om troen og kjærligheten, og glemmer at det ofte er «hoppet som holder i hop», sier den svenske biskopen.

– Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Nordens første kardinal.



Les også:

Ettertanke | Jul på sykehuset

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.)
Faksimile: nrk.no

Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.


Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Narkose hver dag

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

To ting bærer meg

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.

Svøpt i et tøystykke

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.

Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)

Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.

Venite adoremus Dominum. Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst



Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

"Your scars are proof that God heals."
Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under.
 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Mer?

Her i NRK P1, Morgenandakten, kan du høre meg fortelle om hvordan Kirken bar meg etter brannen.