Google Analytics

lørdag 22. desember 2018

Ettertanke | Jul på sykehuset

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.)
Faksimile: nrk.no

Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.


Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Narkose hver dag

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

To ting bærer meg

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.

Svøpt i et tøystykke

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.

Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)

Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.

Venite adoremus Dominum. Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst



Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

"Your scars are proof that God heals."
Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under.
 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Mer?

Her i NRK P1, Morgenandakten, kan du høre meg fortelle om hvordan Kirken bar meg etter brannen. 

2 kommentarer: