Fordi hvert eneste menneskeliv er verdifullt

FORSVARTE DOWNSBARNA: Genetikeren og barnelegen Jérôme Lejeune (1926-1994) oppdaget kromosomavviket som forårsaker Downs syndrom. Etter at det gikk opp for den dypt troende katolikken at denne kunnskapen ble misbrukt til å selektere bort og ta livet av Downsbarn i mors liv, brukte han resten av livet til å kjempe mot abort og for alle funksjonshemmede barns rett til å leve.
Foto: Fondation Jérôme Lejeune

Forrige lørdag tipset jeg dere om bloggen "Nei til sortering" og siterte noen av de fryktinngytende utsagnene som fremkom i debatten der. Diskusjonen har fortsatt hele uken. Her finner du et nytt innlegg i debatten fra meg.

Jeg har lest omtrent halvparten av de 394 kommentarene som har kommet så langt i debatten etter innlegget "Menneskesyn". Det er nok til at jeg kan si meg enig med generalsekretær Jens Petter Gitlesen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) som skriver:

"Fosterdiagnostikk og tidlig ultralyd er blitt diskutert i lange tider. Det har alltid vært ulike syn i saken. Men jeg har aldri registrert en slik aggressivitet og kanskje også forakt som i noen av kommentarene i denne tråden. Innleggene fremstår som klare eksempler på den utviklingen forfatteren Lars Amund Vaage advarer mot."

 "Et foster er ikke et menneske"

Nok en gang var det mange debattanter jeg kunne tenkt meg å svare, men med begrenset kapasitet måtte jeg bestemme meg for én. Det ble signaturen "Tussefløyta" som skrev dette:

Tussefløyta sier:
januar 16, 2013 kl. 3:31 am

Som “Legen” sa så godt: En skal aldri glemme det at et foster i uke tolv hverken er et menneske eller et individ. Et foster er en organisme under utvikling og i uke tolv er den verken selvtenkende eller i stand til å eie følelser m.m. Så derfor blir konklusjonen i at det å ta abort i uke tolv er korrekt om det er et uønsket fremtidlig barn, med eller uten downs.

Dette er noe av det mest kloke jeg har lest på lenge. Herlig å se at det er flere oppegående mennesker her i verden

Et foster er et menneske

Her er mitt svar.  

Ragnhild Helena Aadland Høen sier:
januar 18, 2013 kl. 1:48 pm

Kjære Tussefløyta: Hvis du virkelig mener at “Legen”s utsagn er noe av “det mest kloke” du har lest på lenge, bør du kanskje vurdere å begynne å lese litt mer? Det virker som at du og “Legen” henger fast i 70-tallets kunnskapsnivå.

På 70-tallet, da abortloven ble til, betraktet man fosteret som en del av kvinnens kropp. ”Celleklumpen” kunne fjernes hvis kvinnen ønsket det, i respekt for hennes fysiske integritet. I dag vet vi at det ufødte barnet er et eget individ med en helt egen genetisk identitet, eget blodomløp og immunforsvar. I det øyeblikket befruktningen har skjedd, er hele plantegningen til et nytt, unikt menneske på plass. 3-4 uker senere begynner hjernen å utvikle seg, og hjertet begynner å slå. I svangerskapsuke seks (fosterets uke fire) er ansiktsformen klar. Fra uke syv beveger fosteret seg. I uke ti er alle organer anlagt – til og med fingerneglene er dannet – det er bare vekst og utvikling som gjenstår.

I dag vet man at barnet har følelser mye tidligere enn man trodde da vi fikk “fri abort” i 1978. Allerede i tiende uke kan fosteret føle smerte. Med tanke på den stadig økende kunnskapen om det ufødte barnet, vil det bli stadig vanskeligere å forsvare en grense for når det skulle være moralsk forsvarlig å avslutte et barns liv.

Dette betyr, Tussefløyta, at den gang moren din var tolv uker på vei, var det DU som var der inne. Hjertet ditt begynte å slå 21 dager etter at du ble til, og siden har det samme hjertet ikke sluttet å slå et eneste minutt. Hvis du legger hånden på brystkassen kan du kjenne at det slår. Det samme hjertet.

Jeg vil sitere fra Lejeune-erklæringen:

“Under hele sin utvikling er fosteret et levende individ. Det er fundamentalt forskjellig fra morens organisme som beskytter det og gir det næring. Fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Det er utstyrt med særegne trekk som gjør det unikt og dermed uerstattelig. På samme måte som legevitenskapen skal stå til tjeneste for livet når det går mot sin avslutning, skal den beskytte livet helt fra dets begynnelse.”

Mannen bak erklæringen, Jérôme Lejeune, var faktisk lege, i motsetning til personen som du siterer som kaller seg “Legen” men som slett ikke er det. Lejeune var barnelegen og genetikeren som oppdaget kromosomavviket som gir Downs syndrom.

Ta gjerne en kikk på Wikipedia-artikkelen om Lejeune:

“Dr. Lejeune [...] was horrified as he gradually realized the consequences that misuse of his discovery would have for babies with Trisomy 21. As the American tendency to eliminate sick unborn children became more prevalent throughout Europe, he wrote, “They brandish chromosomal racism like the flag of freedom…. That this rejection of medicine—of the whole biological brotherhood that binds the human family—should be the only practical application of our knowledge of Trisomy 21 is beyond heartbreaking….” It was this realization that drove Jérôme Lejeune to begin his fight for life.”

Lejeunes kamp for livet fortsetter den dag i dag. Takk til alle motstandere der ute som med sine sanne, anonyme ansikter har vist oss hvilke voldsomme, brutale dødskrefter det er vi kjemper mot, vi som mener at ALLE mennesker skal ha rett til å leve, uavhengig av deres funksjonsnivå. Vi som sier at “Du må ikke være et voksent, selvstendig, “velutviklet” og uavhengig menneske for å ha menneskeverd. Din verdi ligger ikke i din utrustning eller yteevne, du er verdifull i kraft av at du er til, og du har en ubetinget rett til å leve. INGEN har rett til å ta ditt liv, ikke en gang moren din.”

Det er min påstand at L Kass har rett når han sier:

“It is probably as indisputable as it is ignored that the world suffers more from the morally and spiritually defective, than from the genetically defective”.

Jeg er klar over at det blant leserne her finnes mange som har tatt abort eller som har medvirket til det. Til dere vil jeg si: Mitt klare budskap i abortsaken har ikke til hensikt å fordømme eller å fordele skyld, men å redde liv. Fordi hvert eneste menneskeliv er verdifullt.

Etterord

• I 1958 oppdaget den franske barnelegen og genetikeren Jérôme Lejeune (1926-1994) kromosomavviket som forårsaker Downs syndrom. Lejeune var rådgiver for Pave Johannes Paul II frem til sin død i 1994, og var den første presidenten i Det pavelige akademiet for livet - Pontificia Accademia Pro Vita ("The Pontifical Academy for Life"). Les mer om den dypt troende katolske vitenskapsmannen og hans kamp for livet og mot abort på hjemmesiden til Fondation Jérôme Lejeune. Lejeunes kanoniseringsprosess ble igangsatt i 2007.
• L. Kass som jeg nevner i dette innlegget er Leon Kass, formann i det prestisjetunge amerikanske President's Council on Bioethics (altså den amerikanske presidentens Bioetikkråd) fra 2001 til 2005. 

LES OGSÅ:

• Nei til sortering av mennesker: Det forrige blogginnlegget om denne debatten.
• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
• Lille Ole endelig innvilget rett til å leve: Ti måneder etter fødselen har Ole Solberg endelig fått innvilget livets rett. Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.

Ettertanke: Korsmystikken

DAGENS LESETIPS: Les en preken fra den hellige Johannes av korsets festdag på Karmel.se, her. Smakebit: "Om vi skall kunna få del i Kristi uppståndelse från de döda, måste vi först ta del i hans kors."
Foto: hdwpapers.com

Dagens bibeltekst gir et innblikk i den kristne korsmystikken. 

Den torturerte og fengslede Paulus skriver: ”Brødre, jeg vil dere skal vite at det som har hendt meg, heller er blitt til fremgang for evangeliet.” (Fil 1,12) Og han fortsetter: ”Dere fikk den gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.” (Fil 1,29). En gave?

De som var til stede ved Jesu korsfestelse klarte ikke å se at Gud var til stede, langt mindre at det skjedde noe bra. På samme måte mislykkes også vi i å forstå at Gud er til stede når vi lider, og at han er i stand til å forvandle vår lidelse. Men ”alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud”, skriver Paulus (Rom 8,28).

Når vi forener lidelsene våre med Jesu lidelser kommer de hele Kirken til gode. Den allmektige Gud klarer å snu ALT, også lidelsen, til å bli noe dypt meningsfullt. Paulus skriver: «Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken.» (Kol 1,24)

Derfor: Ikke la kaoset, ondskapen og lidelsen skremme deg. Ikke la det få ødelegge din tillit til Gud. Vær åpen for ham. La ham bruke det som skjer med deg. Overgi lidelsen til Jesus i den tro at han kan – og vil – bruke den, inn i vår historie, til menneskehetens frelse.

Selv om det ikke oppleves slik, er du under alle dine stadier på vei hjem til Far, han som en dag skal ”tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.” (Åp 21,3-4)

På veien dit går trøstens Gud foran deg og sammen med deg. Du er ikke alene.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. februar 2011

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Hold ut, hold ut: "Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»"
• Ettertanke: Den salige Mor Theresa av den dunkle natten: "I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke."
• Ettertanke: En Gud som gråter: "Vi tror på en Gud som gråter. «Jesus gråt» (Joh 11,35) og Salmenes bok i Bibelen er full av klagesanger. Verken Bibelen eller livserfaringen gir oss forhåpninger om at vi skal slippe unna lidelsen. Men Guds ord om framtid, håp og nåde er kraftfulle ord. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse – de går til dit hvor det ikke skal være mer tårer, skrik eller smerte. «For det som før var, er borte.» (Åp 21,4)
• Ettertanke: Når problemene er for store: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har» (Corrie ten Boom)
• Ettertanke: Din egen klagesang: "I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.»" (Sal 142,2-3)
• Poetica: Sliten engel: Dette diktet av Guro Skottene er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp.

Tett på Norges yngste munk

NORGES YNGSTE MUNK: Br. Hallvard Thomas er ikke så mange årene eldre enn ungdomsskoleelevene han er skoleprest og lærer for.
Begge foto: Bjørn Olav Hammerstad/ Dagen ©, publisert med tillatelse 

Bli kjent med fransiskanerbroren Hallvard Thomas Hole (28) i avisen Dagens fyldige reportasje fra munkens liv i Arendal.


Bror Hallvard fra Bergen av­slut­tet sin preste­ut­dan­nel­se i Polen like før som­mer­en og har allerede lagt bak seg sitt første halvår som munk og prest i Arendal.

Over mid­dels hek­tisk

MOBILEN: I en skjult lomme under kragen har
br. Hallvard Thomas Hole en egen plass til mobilen.

I reportasjen får du et fint inntrykk av livet til den unge norske fransiskanerpresten. Hverdagen hans kan trygt sies å være "over mid­dels hek­tisk".

Br. Hall­vard arbeider som sko­leprest og kris­ten­doms­læ­rer ved skolen som ligger like ved kirken. Når sko­len er fer­dig må han for­be­re­de pre­ke­ner og ta hånd om ad­mi­ni­stra­tivt ar­beid knyt­tet til kir­ken. På kvel­den er det dessuten bøn­ner og mes­ser i St. Fran­cis­kus Xa­ve­ri­us me­nig­het. Ar­beids­da­gen er ofte ikke fer­dig før klok­ka syv - hvis det da ikke duk­ker om et møte, noe det ofte gjør.

– Det er gans­ke tra­velt, ja, innrømmer Hall­vard.

Visjonær munk

På spørsmålet "Hvil­ke vi­sjo­ner har du for 2013?" svarer br. Hallvard:

"- I Den ka­tols­ke kirke har vi fokus på tro dette året. Vi har kalt det for Tro­ens år. Sum­men av mot­to­et er at krist­ne skal opp­da­ge gle­den i troen og fri­mo­dig vitne om denne. Uten­om det er jo vi­sjo­nen at alle i Norge skal bli ka­to­lik­ker, sier mun­ken kon­tant og ler.

- Det jeg mener er at kir­ken skal være et sted for troen og at dette skal være plas­sen der de som søker kom­mer. Mange nord­menn leter i nyre­li­giø­si­tet, men jeg håper at folk skal finne det de søker i kir­ken, at de skal finne Jesus."

Unge pres­ter

Journalist Bjørn Olav Hammerstad spør også om hva br. Hallvard tenker om at det er så mange nye, unge prester i Den katolske kirke i Norge. Til det svarer han:

– Det er et syn­lig tegn på at troen vokser i fa­mi­li­er og i men­nes­ker. Jo flere unge pres­ter jo dy­pe­re er troen hos folk. Det er men­nes­ker som ber frem pres­te­ne som kir­ken tren­ger. Gud kal­ler, men men­nes­ker ber frem de unge, for­kla­rer Hall­vard.

Sølibatet og friheten

Også p. Pål Bratbak (34) blir intervjuet i reportasjen. I lik­het med br. Hall­vard kom­mer ikke p. Pål Bratbak til å gifte seg noen gang. Begge de to unge prestene opp­le­ver sølibatet som en fri­het. 

– Jeg tror jo at Gud har skapt meg for å bli prest. Har han gjort det, så er det som prest Gud vil gi meg mu­lig­het til å er­fa­re mest lykke i dette livet, sier Bratbak til Dagen.

Br. Hallvard opplever det på samme måte:
– Sø­li­ba­tet gjør meg vel­dig fri. Fri til å vie meg helt til det Gud har kalt meg til. Ingen ven­ter på meg hjem­me. For meg hand­ler det om å gi seg helt til kal­let, sier br. Hallvard.

Les hele reportasjen på dagen.no.

LES OGSÅ PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

• Stor glede over ny prest: P. Ole Martin Stamnestrø (33) ble ordinert 29. september 2012. Se bilder og les ordinasjonsløftene han gav.

 

VIKTIG FORBØNN: Husk på å be for prestene våre hver dag. Be også om nye preste- og ordenskall! Som br. Hallvard sier det i reportasjen: "Gud kaller, men mennesker ber frem de unge."

Lille Ole endelig innvilget rett til å leve

MASSIVT ABORTPRESS: Foreldrene til Ole Solberg opplevde et sterkt abortpress etter at ultralydundersøkelsen viste at sønnen deres har kromosomfeilen trisomi 18. Selv etter fødselen blir barn med trisomi 18 nektet retten til å leve i Norge i dag. Standard prosedyre er at de skal dø fortest mulig. Ole og foreldrene hans nektet å gi seg. I dag lever han fortsatt, og nyter livet.
Faksimile: Dagen.no, 15.1.2013

Endelig! Ti måneder etter at lille Ole Solberg ble født, er han endelig blitt innvilget retten til å leve. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om lille Ole med kromosomfeilen trisomi 18. Her er dagens store gladnyhet: Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.

Det er avisen Dagen som melder dette på sin nettside i dag. His­to­ri­en om lille Ole som var uøns­ket av leger, ble den mest leste saken på dagen.​no i fjor.

GLAD GUTT: I de medisinske beskrivelsene som gis foreldre
ved fosterdiagnostisering fremstilles fostre med trisomi18 som
monsterbabyer. Diagnosen defineres som "uforenlig med liv".
Lille Ole har gitt trisomi18-barna et helt annet ansikt.
Her er han åtte måneder gammel.
På dagen.no kan du se 15 flotte bilder av ham.
Faksimile: Dagen.no, 15.1.2013

Ordre om å ikke gi hjelp

Før fødselen ble Oles foreldre utsatt for et sterkt abortpress. Etter at Ole ble født, ble det - mot for­eld­re­nes vilje - gitt ordre i jour­na­len hans om at han ikke skul­le gjen­opp­li­ves dersom noe al­vor­lig skul­le inn­tref­fe. Denne ord­ren er nå fjer­net, men frem­de­les er det noen be­grens­nin­ger som moren ikke kjen­ner i de­talj ennå, skriver Dagen.

Ole har et godt liv

Ole har hit­til levd et godt og re­la­tivt ukom­pli­sert liv, og han er en kontaktsøkende gutt som smiler, ler og pludrer. Hans mor Anna Sol­berg ønsker å ufar­lig­gjø­re det å bære frem et barn med kromosomfeilen trisomi 18.

– Å full­fø­re svan­ger­ska­pet blir pre­sen­tert som bort­kas­tet og som en be­last­ning for både kvin­nen, bar­net og fa­mi­li­en, for «de skal jo dø li­ke­vel». Dia­gno­sen blir be­skre­vet som ufor­en­lig med liv, noe som langt fra stem­mer, sier Solberg til Dagen.

Blir nektet vanlig medisinsk hjelp

Hun fremhever at Ole fort ville blitt en i sta­ti­stik­ken dersom ikke foreldrene hadde kjem­pet for ham, eller møtt på folk i fød­sels­øye­blik­ket som var vil­lig til å gi ham en sjanse.

- Når et trisomi 18 barn blir født blir livreddende tiltak ofte kalt dødsutsettende tiltak. Vi fikk høre det vi også. Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomibarna er så dyster, sier Solberg til Dagen.

Når et trisomi 18 barn blir født blir livreddende tiltak ofte kalt dødsutsettende tiltak. Vi fikk høre det vi også. Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomi barna er så dyster! I

Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomi barna er så dyster!

Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomi barna er så dyster!

Livreddende bilder

Jeg er så takknemlig for at Ole Solbergs familie lar Ole få gi trisomi 18-barna et ansikt. En stor takk også til fotografen Marion Haslien for de nydelige bildene hun tar av av Ole! I mot legenes tekniske, dødbringende beskrivelser av trisomi 18-barna er det bare én ting som hjelper: Livgivende bilder.

Jeg er sikker på at det er mer enn ett barn som kommer til å bli reddet fra døden etter at fortvilte foreldre har googlet "Hva er trisomi 18?" og har funnet bildene av fine, lille Ole Solberg. Hvis du vil lese mer om barn med trisomi 18 anbefaler jeg hjemmesiden www.trisomi18.com.

LES OGSÅ PÅ DAGEN.NO:

• Dette er his­to­ri­en om lille Ole 
• FRI­SPARK: Abort­kam­pen er ikke over (min kommentar som stod på trykk i Dagen 21. desember 2012)

Intervju: Kvinnene som bærer samfunnets ansvar

NORGES SENABORTER: Forsker Sølvi Marie Risøy mener det er samfunnets aktive fosterdiagnostikk som produserer de selektive abortene.
- Hvor fritt er egentlig kvinnenes valg? spør Risøy.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

- Gjennom fosterdiagnostikken legger samfunnet en tung bør på skuldrene til kvinner med syke fostre. Hvor fritt er egentlig valget om å ta abort? spør forsker Sølvi Marie Risøy.

Av Ragnhild H. Aadland Høen
Intervjuet stod første gang på trykk i bladet Vern om Livet nr. 2/2010, utgitt av organisasjonen Menneskeverd

I en doktoravhandling ved Universitetet i Bergen har Sølvi Marie Risøy dybdeintervjuet 23 kvinner om deres opplevelser med fosterdiagnostikk og selektiv abort. Senaborter har lenge vært omsluttet av taushet i det norske forskningsmiljøet. Dette er første gang at kvinnenes historier kommer fram.

Etter endt forskningsarbeid mener Risøy det er grunn til å spørre om det norske samfunnet i praksis driver med eugenikk.

- Det er samfunnet som systematisk leter opp avvikene. Ligger det en vridning mot abort i systemet? Er dette eugenikk? Hvor fritt er egentlig kvinnenes valg, spør forskeren.

Samfunnet pusher og abdiserer

Hun mener det er samfunnet som produserer de selektive abortene gjennom den aktive fosterdiagnostikken.

- De gravide kvinnene gis tilbud om fostervannsprøver og en omstendelig genetisk veiledning før avvikene oppdages. I tilbudet ligger det en sterk forventning til oppførsel, mener forskeren.

I Abortlovens formålsparagraf heter det at samfunnet skal sørge for at ”antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.” I Bioteknologilovens formålsparagraf står det at medisinsk bruk av bioteknologi skal skje ”uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg”.

- Disse paragrafene fremstår jo som litt merkelige. Det virker som om de er formålsparagrafer til helt andre lover enn abortloven og bioteknologiloven. Dette viser samfunnets verdsetting av fosterdiagnostikk og abort. Men så blir avviket oppdaget. Hva skjer da? Da inntreffer en unntakstilstand der samfunnet trekker seg tilbake. Samfunnet abdiserer fra det moralske. Kvinnen blir alene – sårbar, suveren og ansvarlig, sier Risøy.

Den rungende normative tausheten

Når diagnosen er satt skjer det en fullstendig normativ tilbaketrekning rundt kvinnen. Fosteret blir diagnostisert, men diagnosen er ribbet for normativitet, slik at den fremstår som tekniske beskrivelser som ikke inneholder noen verdidimensjon eller handlingsretning.

Etter lovens bokstav skal avgjørelsen om senabort tas i en nemnd, men i realiteten er avgjørelsen helt overlatt til kvinnen. Ingen får avslag på senabort når et sykdomsavvik først er blitt oppdaget.

- Dagens abortnemnd er der for å sikre at kvinnen er et autonomt og moralsk ansvarlig subjekt, sier Risøy.

Unntakstilstanden

I unntakstilstanden forventes det av kvinnen at hun skal gå inn i valget med hele sin sjel. Og det gjør hun.

- Kvinnen fremstår som sårbar. Hun bærer samfunnets ansvar. Alene. Hun må ta en avgjørelse, og hun skriker etter normativ hjelp – men det eneste hun hører er ekkoet av sin egen stemme, sier Risøy.

Kvinnene forteller om en kaotisk tilstand av lidelse, smerte og forvirring. De blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle.

- Kvinnen spør fortvilet ”Hva skal jeg gjøre?” Men ingen kan si henne hva hun skal gjøre. Hun er ikke bare sårbar, hun er også suveren og ansvarlig. Når nemnden ikke kan stilles til ansvar, og staten ikke kan stilles til ansvar, da står bare det moralsk ansvarlige subjekt igjen og må bære det hele på sine skuldre. Det er en tung bør vi som samfunn legger på kvinnene, mener Risøy.

Monster i magen

Flere av kvinnene i undersøkelsen føler det som om de er på grensen til galskap. ”Få det vekk det udyret,” tenker kvinnen. ” Jeg har et monster i magen.” ”Men det er jo barnet mitt!”

Samtidig skal hun, og bare hun, ta avgjørelsen. ”Jeg skulle ønske jeg var religiøs”, sier flere av dem. Likevel vil ikke kvinnen at noen andre skal blande seg inn i avgjørelsen, og hun sier til resten av verden: ”Dette er min avgjørelse. Hold deg borte!”

- Vi har en rådende diskurs om fosterdiagnostikk og selektiv abort i Norge der avgjørelsen ikke kan bedømmes av andre enn den som tar avgjørelsen. Alle begrunnelser kan brukes både som begrunnelser for å ta abort og for ikke å gjøre det. Hva som er rett og galt er ikke festet i en norm, men avgjøres av den enkelte, suverene kvinne. For noen kvinner er kjærligheten til barnet årsaken til at de beholder det, for andre er kjærligheten til barnet årsaken til at de vil abortere det, for å spare det for et liv i lidelse, sier Risøy.

Passiv eugenikk

Kvinnenes individuelle valg går i én bestemt retning. Nesten alle tar abort.

I doktoravhandlingen skriver Risøy: ”Tilstedeværelsen av regimene rundt fosterdiagnostikk og selektiv abort er med og driver avgjørelsene i denne retningen. Dermed kan spørsmålet om eugenikk reises. Det er blitt argumentert for at det som skjer er eugenikk, selv om avgjørelsene er tatt av autonome individer. Savulescu argumenterer slik når han identifiserer dagens praksis med seine aborter for avvik som passiv eugenikk:

‘It is true that practice may not be driven by primary eugenic intention, but the effect is the same. And the effect is foreseeable. I do not see any moral distinction between the intended effects of an action, and the foreseeable but unintended effects of that action.’”

- Effekten av at en mengde mennesker bruker sin frie vilje og autonomi blir den samme som ved aktiv eugenikk. Dersom en vurderer etter fosterdiagnostikkens effekt har vi i dag et sorteringssamfunn i Norge, konkluderer Sølvi Marie Risøy. 

Intervjuet stod første gang på trykk i bladet Vern om Livet nr. 2/2010, utgitt av organisasjonen Menneskeverd

LES MER:

• Du kan lese hele Sølvi Marie Risøys avhandling her

LES MER PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

Ole Solberg, dømt til døden
Faksimile: Dagen 5.11.2012

• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
  Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans. For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.
• Nei til sortering av mennesker: Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn? Skal bare "de friske" ha rett til å leve? Følg bloggen neitilsortering.no!
• Ettertanke: Ave Maria: "Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det."
• Ettertanke: Det hellige fosteret: "I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk radikalt ut mot dette. Den katolske kirke definerer abort som en «himmelropende forbrytelse». Fordi menneskelivet er hellig. Det er Guds."
• Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort: Bloggeren Suzanne Kaluza lurte på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her finner du mitt svar til henne - og svaret jeg fikk.

Nei til sortering av mennesker

Er du opptatt av at alle mennesker er like mye verdt? Da vil jeg tipse deg om neitilsortering.no, en blogg som inneholder informasjon og debatt om sortering av mennesker gjennom tidlig ultralyd og annen fosterdiagnostisering.

Denne uken valgte VG Nett ut blogginnlegget deres "Menneskesyn" og promoterte det på forsiden av vg.no, noe som har resultert i 284 kommentarer så langt.

Hvilket menneskesyn skal vi ha?

Forfatteren Lars Amund Vaage.
Foto: Bitten Munthe-Kaas

Det er forfatteren Lars Amund Vaage som har skrevet blogginnlegget. Her skriver han blant annet:

Det ligg eit menneskesyn bak når vår kultur har kvitta seg med rasehygiene og sosialhygiene. Ikkje minst kjenner me alle gru over nazistanes massedrap på funksjonshemma og psykisk sjuke. I dagens situasjon må me vakta oss slik at ein uønskt praksis ikkje veks fram i det stille, trass i at dei fleste truleg fryktar ei slik utvikling. Det er ikkje berre i laboratorium og operasjonssal det skal avgjerast kva eit menneske er.
Spørsmålet om vårt menneskesyn er ikkje avgjort. Det står ein kamp om dette kvar dag.

Et samfunn uten Downs syndrom

Vaage stiller blant annet spørsmålet "Vil me ha eit samfunn utan menneske med Downs syndrom?". Dessverre er det urovekkende mange debattanter som skriver slik signaturen Birgitte gjør: "SELVSAGT ønsker vi et samfunn uten mennesker med Down!"

Lytt også til signaturen "The Anti Theist" som dessverre er representativ for den siden som ser på selektiv abort som et gode. Han skriver dette: 

"Å bevisst sette til verden B-varer, som koster ikke bare deg.. men MEG.. og ALLE i arbeids hardt tjente kroner som kunne vært brukt på de friske menneskene som har vært så uheldige å bli skadelidende senere i livet… Dét er egoistisk. Å bevisst produsere mennesker med alvorlige feil og mangler? Kan noen overhode rettferdiggjøre noe slikt?"

Respekt for abort?

Signaturen Mari skriver om det å bli gravid med et barn som har Downs syndrom, og konkluderer slik: "Det er ikke opp til samfunnet og politikerne om jeg velger å få eller ikke få barnet jeg selv har laget. Av hensyn til barnet selv, meg selv, familien og faren, ville jeg valgt abort!"

Jeg har dessverre ikke kapasitet til å delta i denne debatten så mye som jeg ønsker, men akkurat Mari fikk svar fra meg. Dette er mitt svar:

Mari, du skriver: “Jeg respekterer at noen velger å bære fram syke barn, og da forlanger jeg å bli respektert fordi jeg velger å kvitte meg med det!!!”

Takk for at du sier ting rett ut. Det er nemlig “et barn du kvitter deg med”, ikke “et barn du velger bort”. Det går ikke an å forholde seg til barnet i magen som om det er “en hypotetisk situasjon”, som om det ikke allerede eksisterer. Det finnes, det lever, og den eneste måten du kan få det til å slutte å leve på, er ved å ta livet av det ved provosert abort.

Det er de som adopterer bort et barn som velger barnet bort. De som tar abort, velger det ikke bort. De “kvitter seg med det”, som du sier. De avslutter barnets liv. De tar livet av barnet i magen.

Det er fint at du respekterer at vi velger å ikke ta livet av våre barn. Det er fint at du ikke krever av oss at vi skal drepe de ufødte barna våre hvis de for eksempel ikke skulle leve opp til din standard. Du kan imidlertid ikke forvente at vi skal respektere at du dreper barnet ditt.

Jeg respekterer DEG selv om du velger abort, men jeg respekterer ikke valget du gjør.

Få gjerne også med deg forfatter Thorvald Steens innlegg "Hvem vil du ekskludere, statsminister?" på Nei til sortering-bloggen.

LES OGSÅ HER PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
  Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.
• Lille Ole endelig innvilget rett til å leve: Ti måneder etter fødselen har Ole Solberg endelig fått innvilget livets rett. Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.

Livet for en katolsk prest

Faksimile: Nytt i uka, 9.1.2013

Sunnmørsavisen Nytt i Uka bringer et flott intervju med p. Pål Bratbak, som gir et godt innblikk i en katolsk prests liv. Anbefales!

P. Pål Bratbak introduseres i intervjuet som "Ny katolsk prest og sogneadministrator ved Vår Frue menighet i Ålesund", men det presiseres at han i tillegg er privatsekretær for biskopen, viserektor i St. Eystein presteseminar og pressekontakt for Oslo katolske bispedømme.

Gift med kirken

Journalisten lurer for eksempel på om ikke sølibatet medfører at han blir ensom som prest, men til det svarer p. Pål Bratbak:

"Nei, dette er en livsstil hvor jeg er gift med kirken. Det er familien min, og livet mitt. Gud har ikke gitt meg et kall som gjør meg ulykkelig, og jeg går ikke rundt og ”føler” på ensomhet, tvert imot. Kirken er familien min, og til julaften fikk jeg hele fire invitasjoner. Fruktene jeg ser av arbeidet gjør at det er verdt det. Når det gjelder jobb så er vi jo aldri fri. Og lønna stiger når vi blir minstepensjonister, smiler Pål."

Les hele intervjuet på nyttiuka.no

Kontemplasjon: Å be er å si "Fader Vår" til Gud

KRISTEN MEDITASJON: Den kristne meditasjonen er det første stadiet i "den indre bønnen”. Denne meditasjonen har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon. "For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver legkarmelitt Anne Samuelsen.
Bildet: Den første bokstaven i Lukas-evangeliet fra Lindisfarne, ca. år 700 e.Kr.
Foto: Medievalscript.com

Syvende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" er bunnsolide saker. Her gir legkarmelitt Anne Samuelsen deg nok stoff til å grunne på og komme tilbake til i mange dager. Les og bli klok!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ: 

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte
Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap
Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille 
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesinn

Å be er å si "Fader Vår" til Gud

"Å be er å si "Fader Vår" til Gud slik som Jesus gjorde og sammen med Jesus. Og vi kan bare gjøre det når vi ærlig forsøker å leve som brødre og søstre.” (Carlos Noyen O.C.D. i forordet til den svenske utgaven av ”Den inre borgen” av Teresa av Avila)

Kjært barn har mange navn, og jeg tror at det kan være viktig med en begrepsavklaring rundt en del ord vi bruker og har brukt når vi snakker om bønnen – fordi gjennom begrepene og forklaringen av disse, vil vi kanskje også kunne finne en vei og noen porter til bønn.

Hinduistisk og buddhistisk meditasjon

Ordene ”meditasjon” og ”kontemplasjon” er begreper som brukes om mange forskjellige mystiske religiøse praksiser; for eksempel hinduistisk mantrameditasjon eller buddhistisk meditasjon, og går vi inn i New Age-relaterte praksiser, finner vi stor variasjon og bredde i bruken av for eksempel begrepet meditasjon. Som søkende og kirkeløs på 1990-tallet, var jeg i kontakt med flere av disse før jeg fant denne fullkomne karmelittiske veien.

Kristen dypmeditasjon

Da br. Wilfrid Stinissen i 1978 skrev sin velsignelse av en bok: ”Kristen dypmedistasjon”, som jeg leste i starten av min omvendelsesprosess, brukte han ordet ”kristen dypmeditasjon” på det som karmelittene i Skandinavia nå betegner som ”indre bønn”. Dette hadde en pedagogisk dimensjon; den å fortelle omverdenen, som på denne tiden hadde oppdaget og omfavnet østlige meditasjonsformer, at den kristne tradisjonen også er bærer av et bønneliv som strekker seg dypt inn i mystikkens kjerne men også for å si: At den kristne meditasjonen er vesensforskjellig fra andre tradisjoner. Den er KRISTEN! Og ikke kun en generisk mystisk praksis!

Den indre bønnens første steg: Tekstmeditasjon - å drøvtygge Guds Ord

Den kristne ”meditasjonen”, som altså er det første stadiet i den ”indre bønnen” har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.

Tekstmeditasjonen dreier seg om å bli kjent med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd gjennom Guds Levende Ord - som blir gjort forståelig og tilgjengelig for oss gjennom Kirkens lære (Katekismen) og Liturgien.

For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Ordet [1], og det er et nødvendig skritt på den ”indre bønnens” vei som altså kan lede til kontemplativ bønn. (Den Ignatianske spiritualiteten har også et sterkt fokus på nettopp tekstmeditasjon.) Vår bønns dybder henger sammen med dypet i vår erkjennelse av oss selv som Kristi brødre og søstre, som del av det ”folk han har gjort til sitt”.

La Gud slippe til i deg

For søkende, slike som meg, som hadde drevet med meditasjonspraksis fra andre tradisjoner, blir det umåtelig viktig at man i omvendelsesprosessen, nettopp gjennom tekstmeditasjon, virkelig tar til seg det KRISTNE i denne praksisen. Gjennom å lytte til Ordet, ta del i Liturgien og bli innkapslet i Kristi kjærlighet. Å gå dypere inn i mystikken uten dette som utgangspunkt, er åndelig risikoadferd! 

Motsvarende må mennesker med dyp forankring i fornuft, kristen moralsk og teologisk kunnskap, utfordres på det å gi slipp på tanken og fornuften, for at Gud kan få plass og virke i den delen av mennesket som ligger utenfor disse konkrete og erfarbare sjelskreftene.

Vi blir med andre ord alltid utfordret nettopp på våre svakheter og mangler, som igjen kan være porter inn til Guds kjærlighet. Det er først når vi erkjenner vår manglende mestring, når vi ikke lenger strekker til, når vi er små og hjelpeløse og kun har én mulighet tilbake: å be Herren om hjelp - at Gud virkelig får slippe til i våre liv.

Saligprisningenes smale vei

Ingen kristen bønn er løsrevet omsorgen for og kjærligheten til sjelene. Altså: Slik som tekstmeditasjon aldri gjøres uten de dype røtter som er Kirkens lære, vil kontemplasjonen aldri kunne være løsrevet Guds Ord, som selvsagt alltid er forankret i vår konkrete virkelighet, som treet med sine dype røtter. Gud ble menneske for å forklare oss dette! Treet strekker grenene mot himmelen som en nødvendig bevegelse, men dette er aldri løsrevet treets formål: Å slippe frukter til jorden.

Jeg illustrerer her med igjen et sitat fra Carlos Noyen:

”Bønnen må derfor sammenfalle med et livsvalg. Mennesket må kvitte seg med all unødig bagasje når det legger ut på denne veien som leder til Herren. Hun må fremfor alt være klar over at dette er saligprisningenes smale vei (..) For: Å be er å bli fattig i ånden for å bli rik i Den Hellige Ånd; å be er å bringe fred inn i ditt eget liv og i dine medmenneskers liv; å be er å bli barmhjertig og saktmodig som Jesus; å be er å hungre og tørste etter Guds gaver, ettersom denne verdens goder aldri kan mette deg. Den som forsøker å leve slik, har stor mulighet til å trenge inn i den indre borgen og få oppdage mer av dens skjønnhet.” 

Med røtter i Guds nådes elv

Å be er å være dette fullkomne treet som er ”plantet med røtter som strekker seg dypt i den Treenige Guds nådes elv”, jmf. Sal 1,3: ”Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes.” …. han er i kontakt med himmelens rike, det treet Jesus snakket om, som kommer fra det minste av alle frø (vår egen hjelpeløshet) - sennepsfrøet - og som vokser seg så stort at det kan strekke seg mot himmelen og ”får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Mark 4,32)

Den indre bønnens andre steg: Kontemplasjon

Kontemplasjonen, den mystiske bønnen, er ikke noe mennesket produserer selv, men noe som Gud gir til sjelene. Den er ikke resultat av mentale prosesser, og derfor kan den engelske betegnelsen ”mental prayer”, med dens norske oversettelse, ”mental bønn”, gi feilaktige assosiasjoner når vi snakker om indre bønn.

Kontemplasjonen har sitt utspring i Kristi kjærlighet, vår kjærlighet til våre medmennesker. Den finner sin antennelsesgnist i meditasjonen over Kristi liv, i beredvilligheten til å la hans liv forme dypet av vår eksistens.

Kontemplasjon springer ut av en ektefødt nærhet og kjærlighet til Kristi Lidelse, til en slik grad at man selv ikke sier nei til å ta del i denne. Å be, strekker seg utover alle bilder og inn i det uforståelige og umulige. De som ber slik, "er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.” (Sal 92,14-15)

Kristi Lidelse og den trofaste bønnen

Vi gjør vel i å ta imot Sta Teresas ord om inngangen til bønn, som også var kilden til hennes andre omvendelse foran bildet av den torturerte Kristus: Trofastheten i bønn og beredvillighet til å ta del i Kristi Lidelse. I ”Boken om mitt liv”, skriver hun:

”Nesten hver kveld i mange år før jeg la meg til for å sove og anbefalte meg til Gud, lå jeg og tenkte en liten stund på Jesu bønn i Haven, til og med før jeg ble nonne gjorde jeg det, for det ble meg sagt at slik kunne jeg oppnå meget syndsforlatelse. Og jeg mener bestemt at dette var til stor vinning for min sjel, for jeg begynte å holde bønn uten å vite hva det var, og så sterk ble denne vanen at jeg ikke forsømte å be, like lite som jeg forsømte å korse meg før jeg sovnet.” 

Kristi lidelse ble på denne måten inngangen til hennes omvendelse og også den kontemplative bønnen!

Til neste gang

• Har jeg mot til å se på Kristi Lidelse?
• Har jeg mot til å se på min egen lidelse?
• Har jeg tillit til at Kristus kan forene mitt offer med sitt?

[1] En vakker bok om dette tema, og som jeg på det sterkeste vil anbefale er Wilfrid Stinissens: ”I din munn og i ditt hjerte”, utgitt på Verbum Forlag i 1998 (Ekstra tips fra Ragnhild: Boken som Anne anbefaler koster bare kr. 78,- hos Bok og Media nå!)

Ettertanke: Lysunderet i Bergen

SØNDAGSSKOLEN: Det skjedde et lysunder i St. Paul kirke i januar 2009 da barna på "Evangelieforklaring for barn"  (søndagsskolen) ba. Her er et utsnitt av søndagsskolebarna nå i januar 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det skjedde et lysunder i St. Paul kirke. I begynnelsen så det ut som det stikk motsatte.

Hele kirken lå mørklagt da presten ankom kirken klokken ni på morgenen en søndag i januar 2009. BKK, det kommunale kraftselskapet, blir umiddelbart kontaktet. De konstaterer strømbrudd og kommer med sine teknikere for å ordne opp i saken.

Tiden går. Morgenmessen foregår i januarmørke. Høymessen begynner. Fortsatt mørke. Under første og andre skriftlesning må tekstleseren få hjelp til å se av to barn som holder stearinlys.

Så skjer det. Det er tid for lesningen fra evangeliet, der hovedbudskapet er Johannes Døperens ord: ”SE, der er Guds lam.” Akkurat i det presten begynner lesningen av evangelieteksten kommer lyset tilbake. Akkurat da. Altertavlens ikon av Jesus på korset stråler, og vi SER lyset som kom til verden, ”lyset som stråler fram fra evangeliet” (2. Kor 4,4).

For å si det sånn: Hvis Gud ønsket å gripe inn og selv gi oss en preken den dagen, så kunne han ikke gjort det på en bedre og mer effektiv måte. Hvorfor klarte strømteknikerne å løse problemet akkurat da? Du kan sikkert (bort)forklare det hele med at det var en "tilfeldighet" (i den grad vi kristne tror på slikt). Men det er bare så pussig hvor ofte slike "tilfeldigheter" inntreffer når noen ber. 

Koreografien var himmelsk, og det var på ingen måte vi som stod bak den. Bortsett fra dette: Ute på Søndagsskolen hadde barna bedt om at vi skulle få lyset tilbake igjen i kirken vår. Deretter sang de en ny salme av Vidar Kristensen og Per Tveit:

”Gud, gi oss hjelp til å gå med ordet ditt ut i all verden. Føttene våre kan være med å bringe ditt lys til flere. Lyset er kommet til verden. Alle skal se at lyset er tent. Jesus er lyset som Gud har sendt. Jesus er lyset som Gud har sendt.”

Og det ble lys!

«Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.»  (Albert Einstein)

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 29. januar 2009

Helligtrekongersdagen: Velsignelse av hjemmene

GUDS VELSIGNELSE: Her ber Dom Lukas om Guds velsignelse over våre hjem. På bordet ligger sedlene som alle tar med hjem og henger over døren sin, som en daglig bønn og påminnelse. På sedlene står årstallet og forkortelsen C + M + B. De tre bokstavene står for: Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 6.1.2013

Etter en gammel katolsk tradisjon velsigner man hjemmene i menigheten på festen for Herrens Åpenbaring, også kjent som Helligtrekongersdagen.

Egentlig skal prestene gå fra hjem til hjem og tegne med kritt over inngangsdøren til alle i menigheten, men det er på ingen måte gjennomførbart i St. Paul menighet med sine over 13 000 medlemmer som ikke en gang bor samlet rundt kirken. I stedet trykker St. Paul menighet opp noen nydelige sedler der det står med gullskrift årstallet og forkortelsen CMB: "20 C+M+B+ 13"

Må Kristus velsigne ditt hjem

C + M + B betyr: Christus Mansionem Benedicat – Kristus velsigne ditt hjem.
C + M + B står også for navnene på de hellige tre konger som tilba Jesus: Caspar, Melchior og Balthasar.

I dag har de tre vise menn endelig nådd frem til barnet, til Maria og Josef – og her, sammen med hele den hellige familie, ber vi ved årets begynnelse om Guds velsignelse over våre hjem: At livet der kan leves i nærhet, omsorg og innbyrdes kjærlighet i det året som vi nå har begynt.

Slik som kongene overbrakte Jesusbarnet sine gaver, ber vi om at også vi må gi av oss selv til Gud, til våre nærmeste og til alle medmennesker.

Jeg synes liturgien som brukes er så fin at jeg gjerne vil dele den med dere i dag.

Velsignelse av hjemmene

Presten går frem til bordet der merkelappene ligger. Han legger røkelseskorn på et lite kull på et fat. En ministrant følger med vievannet. Presten sier med utstrakte hender:

Gud, vår himmelske Far!
For å vigsle våre hjem til deg, setter vi opp disse sedlene over våre dører. Velsign + dem, og gjør våre hjem til boliger for din kjærlighet.
Ledsag alle som går inn og ut av disse dørene med din velsignelse.
Vær med alle som er uten tak over hodet.
Hold din beskyttende hånd over våre hjem i hele dette nye året, og gi at vi når den tid kommer finner en evig bolig beredt for oss hos deg i himmelen.

Han stenker vievann over merkelappene med ordene:

Før oss til Kristus, + i Faderens, Sønnens og den hellige Ånds navn. Amen.

Vendt mot menigheten lyser han velsignelsen:

Den Gud som har skapt dere med lengsel i hjertet, han som har åpenbart seg som kjærlighet, og han som opplyser deres hjerter, Far, Sønn og Helligånd, velsigne + og bevare dere alltid. Amen.

MÅ KRISTUS VELSIGNE DEG SOM GÅR INN OG UT AV DENNE DØREN

Gud, vår himmelske Far!
For å vigsle våre hjem til deg, setter vi opp disse sedlene over våre dører. Velsign + dem, og gjør våre hjem til boliger for din kjærlighet.
Ledsag alle som går inn og ut av disse dørene med din velsignelse.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES OGSÅ HER PÅ BLOGGEN:

• Primstaven: Helligtrekongersdagen

Primstaven: Helligtrekongersdagen

TILBEDELSE: Festen for Herrens Åpenbaring har blitt feiret i Kirken helt siden det 2. århundret. De tre vismennene var de første ikke-jødene som tilba Jesus.
"Wise men sought Jesus. Wise men still do."

I middelalderen var det vanlig å fremføre kirkespill enten i kirken eller foran kirken på Helligtrekongersdagen. I høymessen i St. Paul kirke i dag fikk vi besøk av de hellige tre konger som bar fram gaver til Jesus i krybben.

De hellige tre konger i St. Paul fremførte ikke et helt kirkespill, men de sang, ofret sine gaver til Guds sønn i krybben og greide kunststykket å gjøre stunden både høytidelig og barnevennlig, både hellig og hyggelig - godt gjort!

Gammel fest

DE HELLIGE TRE KONGER:
Hellig stund i St. Paul kirke
 da vi fikk de tre vise menn
på besøk i dag, 6. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kjært barn har mange navn, og det gjelder definitivt denne høytidsdagen som går under både navnet Trettendedagen (det er 13. dag jul), Epifani, festen for Herrens Åpenbaring og Helligetrekongersdagen. På latin heter festen Epifania Domini (Herrens Åpenbaring).

Uansett hva du kaller den, så har dagen blitt feiret helt siden det 2. århundret. Evangelieteksten denne dagen er teksten om da de vise menn endelig fant Jesusbarnet og tilba ham.

Caspar, Melchior og Balthasar

I legendene regnes de vise mennene for å være tre hellige konger. Kongene Caspar, Melchior og Balthasar ble sett på som representanter for Europa, Asia og Afrika - de tre kjente verdensdelene i middelalderen. Les mer om de hellige tre konger her på katolsk.no

I evangelieforklaringen for barna i dag ("søndagsskolen", altså) snakket vi om hvilke gaver det var vismennene gav Jesus. Det var jo ganske rart at de ikke gav ham en smokk eller babyklær eller en fin bok eller noe annet man pleier å gi til babyer? I stedet gav de ham gull, røkelse og myrra.

• Gull var kongenes gave og symbolet på makt og kongeverdighet.
• Røkelse var symbolet for det guddommelige og for tilbedelse.
• Myrra var en svært kostbar salve som ble brukt til å balsamere døde. Denne gaven varslet om Jesu offerdød og vår frelse.

Primstaven

Helligtrekongersdagen markeres på primstaven med tre kors, tre kroner eller tre menn. Primstavmerket kan også være en klokke som kan ringe jula ut.

Epifani var helligdag i Norge helt frem til helligdagsreduksjonen i 1770.

Etter en gammel katolsk skikk velsigner man sine hjem på Helligtrekongersdagen - en tradisjon vi holder fast ved den dag i dag. Les mer om det her.

LES MER PÅ BLOGGEN:

• Helligtrekongersdagen: Velsignelse av hjemmene