Er du opptatt av at alle mennesker er like mye verdt? Da vil jeg tipse deg om neitilsortering.no, en blogg som inneholder informasjon og debatt om sortering av mennesker gjennom tidlig ultralyd og annen fosterdiagnostisering.
Denne uken valgte VG Nett ut blogginnlegget deres "Menneskesyn" og promoterte det på forsiden av vg.no, noe som har resultert i 284 kommentarer så langt.
Hvilket menneskesyn skal vi ha?
Forfatteren Lars Amund Vaage. Foto: Bitten Munthe-Kaas |
Det ligg eit menneskesyn bak når vår kultur har kvitta seg med rasehygiene og sosialhygiene. Ikkje minst kjenner me alle gru over nazistanes massedrap på funksjonshemma og psykisk sjuke. I dagens situasjon må me vakta oss slik at ein uønskt praksis ikkje veks fram i det stille, trass i at dei fleste truleg fryktar ei slik utvikling. Det er ikkje berre i laboratorium og operasjonssal det skal avgjerast kva eit menneske er.
Spørsmålet om vårt menneskesyn er ikkje avgjort. Det står ein kamp om dette kvar dag.
Et samfunn uten Downs syndrom
Vaage stiller blant annet spørsmålet "Vil me ha eit samfunn utan menneske med Downs syndrom?". Dessverre er det urovekkende mange debattanter som skriver slik signaturen Birgitte gjør: "SELVSAGT ønsker vi et samfunn uten mennesker med Down!"Lytt også til signaturen "The Anti Theist" som dessverre er representativ for den siden som ser på selektiv abort som et gode. Han skriver dette:
"Å bevisst sette til verden B-varer, som koster ikke bare deg.. men MEG.. og ALLE i arbeids hardt tjente kroner som kunne vært brukt på de friske menneskene som har vært så uheldige å bli skadelidende senere i livet… Dét er egoistisk. Å bevisst produsere mennesker med alvorlige feil og mangler? Kan noen overhode rettferdiggjøre noe slikt?"
Respekt for abort?
Signaturen Mari skriver om det å bli gravid med et barn som har Downs syndrom, og konkluderer slik: "Det er ikke opp til samfunnet og politikerne om jeg velger å få eller ikke få barnet jeg selv har laget. Av hensyn til barnet selv, meg selv, familien og faren, ville jeg valgt abort!"Jeg har dessverre ikke kapasitet til å delta i denne debatten så mye som jeg ønsker, men akkurat Mari fikk svar fra meg. Dette er mitt svar:
Mari, du skriver: “Jeg respekterer at noen velger å bære fram syke barn, og da forlanger jeg å bli respektert fordi jeg velger å kvitte meg med det!!!”
Takk for at du sier ting rett ut. Det er nemlig “et barn du kvitter deg med”, ikke “et barn du velger bort”. Det går ikke an å forholde seg til barnet i magen som om det er “en hypotetisk situasjon”, som om det ikke allerede eksisterer. Det finnes, det lever, og den eneste måten du kan få det til å slutte å leve på, er ved å ta livet av det ved provosert abort.
Det er de som adopterer bort et barn som velger barnet bort. De som tar abort, velger det ikke bort. De “kvitter seg med det”, som du sier. De avslutter barnets liv. De tar livet av barnet i magen.
Det er fint at du respekterer at vi velger å ikke ta livet av våre barn. Det er fint at du ikke krever av oss at vi skal drepe de ufødte barna våre hvis de for eksempel ikke skulle leve opp til din standard. Du kan imidlertid ikke forvente at vi skal respektere at du dreper barnet ditt.
Jeg respekterer DEG selv om du velger abort, men jeg respekterer ikke valget du gjør.
Få gjerne også med deg forfatter Thorvald Steens innlegg "Hvem vil du ekskludere, statsminister?" på Nei til sortering-bloggen.
LES OGSÅ HER PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:
- Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø. - Lille Ole endelig innvilget rett til å leve: Ti måneder etter fødselen har Ole Solberg endelig fått innvilget livets rett. Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.
Jeg takker Gud for at jeg var så heldig å vokse opp med min onkel som hadde downs syndrom. Han har beriket mitt og min families liv.
SvarSlettEivor Mirjam