"Den som synger ber dobbelt" sier den hellige Augustin. Når jeg trenger at livet skal falle på plass lytter jeg til dominikanermunken Haavar Simon Nilsen som synger Fader vår.
Når bror Haavar synger/ber "skje din vilje som i himmelen så og på jorden", skjer det noe helt spesielt. Da trekkes jeg rett inn i bønnen og rett inn i Gud. Rett inn i Guds vilje, der Ånden ber i meg: Skje din vilje, Gud. Amen.
Musikken hører du på albumet Adoremus som er utgitt av Oslo Katolske Bispedømme og Norges Unge Katolikker (NUK) med proffe musikere: Ole Børud, Siri L. og Dag Tofteng, Eirik Berge, Det tjekkiske nasjonalsymfoniorkesteret m.fl.
Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere.
Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde.
Amen.
Fader Vår for alle
Jeg anbefaler hele albumet, spesielt for familier som er på jakt etter kristen musikk. Fin å høre på i bilen på sommerferie! Men Fader vår og andre av sangene her trenger man altså ikke å være hverken barn eller ung for å ha stor glede av.
1. Here I am to worship
2. Jesus is the answer
3. Blessed one
4. Takk gode Gud (Frans av Assisis solsang)
5. Ave Maria
6. Breathe
7. Kom Hellig Ånd
8. Hør min bønn Maria
9. Canticle of the turning
10. Above all
11. I dine hender Fader blid
12. Fall til ro
13. Jeg løfter mine øyne opp til fjellene
14. Ave Maris Stella
15. Litany
16. Fader vår
For øvrig; for et nydelig pianoarrangement Martin Bjørnland har laget til Fader vår! Er det flere enn meg som får assosiasjoner til noe av den fineste filmmusikken jeg vet om: Pride & Prejudice?
Denne bloggposten ble første gang publisert i 2017. Jeg ble minnet om å løfte den opp igjen hit i dag, da dette minnet fra 19. mai 2016 dukket opp i Facebook-feeden min. Det var den nest siste dagen min i KrF, og jeg gikk fra Stortinget mens jeg lyttet til Fader vår og opplevde det som står her:
Luftetur. Koselig å sykle gjennom Oslo. Og uvirkelig at det er så stille i gatene. Lever det folk her, liksom? Vi lever, iallfall!
Denne uken har jammen vært litt av et år. Her er litt om det som har skjedd og det som ikke har skjedd - og noen katolske tips.
Det er bare ti dager siden unntakstilstanden startet, men ja, det føles som vi befinner oss i et annet år, eller faktisk i en helt annen tidsepoke. Mange har fått bedre tid enn før. Det har ikke jeg. Tvert imot har jeg aldri før følt meg som en så dobbeltarbeidende mor som jeg har gjort de siste ti dagene.
Her har det gått i ett med krisekommunikasjon, hektisk innspurt på årsrapport og deadline på Korbladet, samtidig som alt skal gjøres fra et hjemmekontor med én stykk femåring og fire stykk skolebarn med hjemmeskole. Pjuh! Jeg elsker action og at ting må skje i full fart, men kjenner at det er fint det ikke er full krise og flere store deadliner på en gang til enhver tid - samtidig som man skal være lærer for fem barn. (Tirsdag måtte jeg minne meg selv på at jeg har lov til å gå på toalettet. Det er vel et ganske sterkt symptom på at man tyner seg til det ytterste.) Men onsdag kveld fant jeg noen minutter til å delta i ukens happening på Facebook:
Direktesendte videoer
Det oppleves veldig alvorlig at Kirken ikke feirer offentlige messer i denne tiden. Sunnivas konfirmasjon i pinsen er utsatt til "en gang i høst". Johannes' første hellige kommunion på Kristi Himmelfartsdag henger i en tynn tråd. Ingen vet når vi kan feire messen sammen igjen.
Jeg er glad for at prestene våre fortsetter med å bære oss i bønn hver dag gjennom den private feiringen av messen. Mange av disse messene streames nå på Facebook, slik at vi har mulighet til å være til stede (så godt som mulig) i messen hver eneste dag. Selv om de offentlige messene er avlyst, sover ikke Kirken. Den lever i beste velgående. Her på katolsk.no finner du det digitale messeprogrammet.
Denne lille videoen fra St. Olav katolske domkirkemenighet i Oslo er kjempefin. Den er til trøst, og den er trosstyrkende. P. Pål Bratbak har noen fine refleksjoner om hvordan denne "ørkensituasjonen" kan gi fastetiden enda dypere innhold. I tillegg gir videoen deg et fint innblikk i St. Olav kirke hvis du ikke har vært der før.
Kirken sover ikke
St. Olav domkirke i Oslo er fortsatt åpen. For deg som er frisk/ikke har noen symptomer på virus, er kirken åpen hverdager kl. 08.00-18.30, lørdager 10.00-19.30, søndager kl. 08.00-20.00. Du kan komme dit og delta i stille bønn og sakramentstilbedelse, du kan tenne lys, og det er prester tilgjengelige for skriftemål.
Koronatiden er tid for åndelig kommunion med Kirken. Åndelig kommunion er navnet på den bevisste lengselen etter Kristus i alterets sakrament, når du ikke har anledning til å gå til kommunion. Ved den åndelige kommunionen kan du bevare og styrke fellesskapet med Jesus under alle livets forhold.
Katolikker og andre kristne som av én eller annen grunn ikke kan motta kommunionen, oppfordres til å be til Gud om åndelig kommunion. I Den lille katolske bønneboken står blant annet følgende om det å motta åndelig kommunion: "Gjennom åndelig kommunion holder vi vår kjærlighet og lengsel etter Jesus i eukaristien levende."
Vi ber om at vår forening med Jesus og med hverandre må bli stadig inderligere.
Er det noe vi kan være sikre på i denne tiden, så er det at Gud kaller oss dypere, nærmere, tettere til ham.
"I encourage you to pray, very simply and sincerely, and trust that your hunger for the Eucharist is a truly an occasion for grace and is very pleasing to our Lord. Jesus knows that we long to be united with him in Holy Communion."
Fr. Sebastian, O.P. ( Magnificat)
Du kan selvsagt be med dine egne ord. Ofte kan likevel bønnen bli vel så inderlig hvis du tar utgangspunkt i noen av Kirkens bønner. Her er fem av Kirkens bønner for åndelig kommunion:
Tro, håp og kjærlighet
Herre Jesus Kristus, du som er nærværende i alterets hellige sakrament, jeg tror på deg, jeg håper på deg, jeg elsker deg. La intet skille meg fra deg, la alt lede til større fellesskap med deg. La min lengsel etter deg komme til syne som kjærlighet til dem jeg møter, og la meg snart få motta deg ved ditt alter. Amen.
Å, min Jesus!
Jeg tror på deg i alterets aller helligste sakrament. Jeg håper på din uendelige barmhjertighet. Jeg elsker deg over alt. Av kjærlighet til deg angrer jeg oppriktig mine synder. Jeg vil heller dø enn noensinne fornærme deg igjen. Jeg lengter etter å motta deg. Kom, min elskede Frelser! Kom til min stakkars sjel! Jeg omfavner deg i mitt hjerte! Jeg forener meg med deg. Å Jesus, vær alltid hos meg. Amen.
Å nærme seg ditt tabernakel
Jesus, min kjærlighet! Kom, ta bolig hos meg og besøk meg i din nåde. I ånden nærmer jeg meg ditt hellige tabernakel. La meg her motta ditt velsignede legeme og din høyhellige sjel, din guddom og din menneskehet. Du er min, og jeg er din! Evig vennskap, Jesus, evig vennskap! Kjærlige Jesus, jeg ber deg: la meg aldri skilles fra deg! La oss bli ett med hverandre. Vår Herres Jesu Kristi legeme og blod bevare meg til det evige liv. Amen.
Lengsel etter deg
Min Jesus, jeg tror fullt og fast at du er til stede i det aller helligste sakramentet. Jeg elsker deg over alt, og min sjel lengter etter deg. Siden jeg nå ikke kan motta deg i sakramentet, kom åndelig til mitt hjerte. Jeg forsoner meg helt med deg, tillat meg aldri at jeg skilles fra deg. Amen. Hentet fra «En liten katolsk bønnebok»
Anima Christi (Kristi sjel)
Kristi sjel, helliggjør meg.
Kristi sjel, frels meg.
Kristi blod, fyll meg.
Vann fra Kristi side, tvett meg.
Kristi lidelse, styrk meg.
Gode Jesus, bønnhør meg.
I dine sår, skjul meg.
La meg ikke skilles fra deg.
Mot den onde fiende, vern meg.
I dødstimen, kall meg.
Og inn for ditt åsyn, hent meg,
så jeg alltid kan prise deg med dine hellige
i evigheters evighet. Amen. Hentet fra «En liten katolsk bønnebok» Og til sist: Her er en bønn som passer til verdenssituasjonen: Padre Pios bønn
Herre Jesus Kristus, send Den Hellige Ånd over vår verden, som er rammet av koronaviruset. Helbred med din godhet dem som er rammet av sykdom. Vern om dem som står i fare for smitte. Styrk dem som pleier de syke. Hjelp oss alle til å vende om og ha tillit til Deg. Amen
En uvanlig fastetid i St. Olav menighet i Oslo. Kirken er åpen for noen få personer om gangen, som må holde avstand til hverandre.
Hver dag kl. 11. strømmer St. Olav menighet dagens messe på Facebook, og hver dag kl. 18 strømmer menigheten rosenkransbønnen fra hjem i menigheten. Her finner du menighetens Facebook-side.
Mahlers tredje symfoni
Ellers ble jo uke 12 (eller uke 1 i følge ny tidsregning) historien om alt det som ikke skjedde i Norge. Selv hadde jeg sikret meg gode billetter til Mahlers tredje symfoni 20. mars og gledet meg veldig, veldig, veldig til å høre den sjette satsen «Det kjærligheten forteller meg». Det er kanskje den aller vakreste musikken jeg vet om som det går an å få i et headset. Av erfaring vet jeg jo at klassisk musikk som er mektig i et headset er helt vilt mektig når lyden kommer fra et helt symfoniorkester. Dette ville jeg ikke gå glipp av! Men så... kom koronaen. Jeg hadde ventet i fire år på å få høre denne symfonien. Hvis vi er heldige går det "bare" et år før den settes opp på nytt. Akk ja. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
«Mahler avslutter symfonien med en av sine vakreste og mest kontemplative symfonisatser. ‘Det kjærligheten forteller meg’ er en langsom adagio-sats og dermed en høyst uvanlig finalesats i en symfoni. Det er dette som har vært målet for den symfoniske reisen gjennom skaperverket – en varsom, sublim og inderlig kontemplasjon over kjærlighetens storhet.»
Ellers er det jo fint å merke at selv om hverdagene har vært preget av unntakstilstanden, så har det skjedd normale, fine ting også. Maria har lært seg å sykle, Olav har mistet en tann, Johannes og jeg har kost oss på sykkeltur og Sunniva og Ingrid har kost seg med kreative prosjekter (og da det ble helg kunne jeg kose jeg meg med å lage denne bloggposten).
Her er noen glimt fra koronatiden, uke 1:
Vi er heldige som har en så fin og trygg plass å lære seg å sykle rett utenfor huset. Flatt og uten en eneste bil. Perfekt! ❤️
Å spille badminton med en nabo er en fin koronatidaktivitet: Minst fire-fem meter mellom alle, og utendørs.
HÅPSAMBASSADØRENE: Tirsdag hadde vi "kunst og håndverk"-timer i vår aldersblandede hjemmeskole. Fra venstre: Sunnivas himmel (akryl på lerret), Ingrids håpsbudskap og Marias regnbue ❤️ Ellers i bildet: Statuen til venstre er "Notre Dame de Paris", en utskåret statue i tre, kjøpt i Notre Dame i Paris i 2017 (replika av den berømte statuen i kirken). Foran Sunnivas himmel står en nydelig, liten, håndutskåret engel kjøpt i Roma. I midten: Ikonet "Theotokos av Vladimir" ("Theotokos" er gresk for "gudeføderske"). Bak: Fire primstaver.
Stolt malerinne.
KORONATID: Sunniva savnet en sugerørholder til glasset sitt, så da lagde hun det.
Stabilisatorer på undersiden sørger for at sugerørholderen passer perfekt og ikke beveger seg.
Oppfinnsomt!
Lørdag fikk vi spillet Mexican Train i hus - det populære spillet fra julen hos mormor og besten. Maria pakket ut brikkene og lagde høyt tårn.
Søndag. Å miste en tann når det er unntakstilstand - da er livet liksom helt normalt likevel.
TAKKNEMLIGHET: Jeg må si at jeg elsker de flunkende nye "gjør det stille"-miraklene jeg har fått på ørene. Takk til Bose og til arbeidsgiveren, Norges Korforbund. Plutselig er det fullt mulig å konsentrere seg midt i stua. Kan spesielt anbefale å sette på full noise cancelling og samtidig lytte til "Northern Lights"-albumet til Ola Gjeilo mens du redigerer saker til Korbladet. Magisk! Eller lytt til albumet som rett og slett heter "Ola Gjeilo". Lytt for eksempel til sangen "The Ground" som inneholder den gamle bønnen Agnus dei:"Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, miserere nobis - Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem". Det betyr: "Guds lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss. Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss fred." DET er en bønn for vår tid. Herre, miskunn deg over oss. Herre, gi oss fred.
Les også:
NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg: Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i. Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.Les mer her.
Det står altså "Statsministeren" på den stolen der. Bildet er tatt 9. februar 2015.
I dag er det nøyaktig fem år siden min første dag som kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe på Stortinget. Det føles som det var i går.
Jeg kan virkelig ikke fatte at det allerede er gått fem år siden jeg gikk fra å være kateket i St. Paul menighet til å jobbe med kommunikasjon igjen. Samtidig føles tiden i Bergen som en evighet siden. Som om det var et annet liv. Det er så utrolig mye som har skjedd på disse fem årene.
Det var Facebook sin minnefunksjon som minnet meg på at det er fem år siden oppstarten på Stortinget i dag:
Facebook minnet meg også på at på denne dagen, 9. februar for fire år siden, delte jeg dette bildet på Facebook:
Nydelig vinterlys over St Olav domkirke i Oslo 9. februar 2016.
Og her er det jeg skrev:
FUNNET: Fantastisk lys over St Olav i ettermiddag. Det mest fantastiske var imidlertid å finne igjen Olav etter at han hadde vært sporløst forsvunnet i 18 minutter. Sitat tillitsfulle Olav (6) som ble funnet igjen nede på St Olavs plass: "Men det kom noe godt ut av at vi kom bort fra hverandre, mamma, for jeg fikk noen nye, hyggelige voksne venner!" Takk Gud at de som fant ham var to snille damer med mobil. #vipsborte#plutseligtilbake
Olav og jeg skulle hente storesøstrene på koret den dagen, og plutselig var han der ikke lenger. I begynnelsen trodde vi at han hadde gjemt seg et sted, men til slutt hadde vi jo lett over alt. De siste fem minuttene var ikke kjekke.
Det ante meg at Olav kunne ha gått i forveien til Kiwi (butikken ligger litt lenger nedi veien - vi skulle dit etterpå), men han er en så fornuftig kar at jeg ikke oppriktig trodde at han ville bare gå av gårde sånn. Ulempen med å ha små, utadvendte og tillitsfulle barn er at de ikke helt skjønner hva de driver på med når de legger av gårde på ekspedisjon alene ut i den store vide verden. Men heldigvis, det gikk bra! Takk Gud! Noen ganger må skytsenglene jobbe litt ekstra. 9. februar 2016 var en sånn dag.
Men hvor vil jeg egentlig med denne bloggposten? Jeg vet ikke. Det er vel bare noe med at jeg fikk plutselig den samme følelsen som da jeg fylte 40. Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)
Kanskje gjør det faktum at jeg er en vestlending i øst, og det faktum at vi bor i en leid bolig, at jeg kjenner litt ekstra på at jeg er en pilegrim i verden. Jeg er på gjennomreise. På vei hjem til Gud.
Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa. Foto: Mother Teresa Center
På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.
I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.
Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)
Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)
Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud. Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)
Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.
«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.
«Eg veit i himmerik ei borg
ho skin som soli klåre,
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråt og tåre.
Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.
Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»
Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. september 2016, da Sal 90,1.10-14 var dagens bibeltekst
Lær meg å telle mine dager
Siden den gang har jeg faktisk passert 15 000 dagers-jubileet mitt, og jeg visste det ikke en gang. Jeg behandlet den 30. september 2017 som en helt vanlig dag, selv om det var et stort jubileum. Akk ja.
I dag er det 15 862 dager siden jeg ble født. "Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid."
"Skjønnheten skal frelse verden" sier F. Dostojevskij. Det tror jeg på, midt i alt det groteske, vonde og vanskelige.
Her et glimt fra julekonserten der Oslo Kammerkor sang, og Anne Grosvold var konferansier. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 12.12.2018
Jeg kan ikke huske at jeg har blitt så bergtatt av en avisannonse før, som da Bærums Verk inviterte til julemarked med noe ytterst sjeldent på programmet.
"Klokken 13: Julefred i Stabburskapellet", stod det. Tenk det! Tenk om flere julemarkeder hadde med den dimensjonen! Kom og få julefred! O fryd! Høres ikke det ut som det du egentlig vil ha?
Så søk julefreden. Gå i kirken. Gå til messe. Ha en stille stund i bønn. Og gå for Guds skyld på konsert. Da får du en time i gave der du faktisk ikke kan få gjort noe annet enn å bare være til stede. En hellig stund der du kan høre "Å kom, å kom, Immanuel" fra 1100-tallet og kjenne at det er din århundredype bønn de synger.
Fredsfyrsten. Det er ham hele verden lengter etter. I forrige uke var jeg på konsert i Uranienborg kirke. Den ble arrangert til ære for Nobelprisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad. "Justice is everyone's business", sier den dypt troende pinsevennen Mukwege. Hører du gjenklangen av Johannes Døperen i dagens bibeltekst?
Konserten ble avsluttet med den mektige salmen som B. Ingemann skrev i 1850. Han skrev den som en protestsang mot den pågående krigen mellom datidens Danmark/Norge og Tyskland. Da vi sto der i kirken og sang "Deilig er jorden" med dagens krigsforbrytelser som bakteppe – da kom protesten i salmen virkelig til sin fulle rett. Det er ytterst sjelden jeg hører en hel kirke med konsertgjengere ta så mektig i som vi gjorde den kvelden: "Fred over jorden! Menneske fryd deg! Oss er en evig Frelser født!"Vi sang i dyp protest mot ondskapen. Vi sang for skjønnheten og godheten.
"Skjønnheten skal frelse verden" sier F. Dostojevskij. Det tror jeg på, midt i alt det groteske, vonde og vanskelige.
"Kom, kom, signade jul!
Sänk dina vita vingar
över stridernas blod och larm,
över all suckan ur människobarm."
(Edvard Evers)
Kom, velsignede jul. Kom med Kristmessen julenatt. Kom med Fredsfyrsten. Kom med julefryd og julefred. Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. desember 2018, da Luk 3,7-18 var dagens bibeltekst.
Et lite konsertopptak
Her kan du høre siste verset av Deilig er jorden fra konserten til ære for Nobelprisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad. Det er ikke et avansert opptak, bare et enkelt videoopptak med mobilen som jeg fisket opp av lommen da jeg hørte at denne sangen fortjente å deles. (Jada, det er meg du hører på "fra-a sjel" der.)
Deilig er jorden i NHO
Englene sang den, først for markens hyrder,
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden! Menneske fryd deg!
Oss er en evig Frelser født!
Også på jobben min synger vi julesanger. Her hører du oss synge under tenningen av julegranen i fjor.
Den eminente dirigenten vår som alltid gjør alle glade, heter Kim Wigaard Johansen. Og ja, det er jeg som står helt til høyre der. NHO-sjef Kristin Skogen Lund står som nummer 3 fra høyre. Hun var sporty nok til å joine NHO-koret "Samklang" på sparket :)
- Vi nordmenn blir liksom mer kristne i jula enn vi er resten av året. Er det lov? spurte Linn Wiik i programmet "Snakk med Linn" på TV 2 forrige helg. Til det er mitt svar et eneste stort JA. Selvsagt! Det er kjempebra! For å si det med en julesang, nærmere bestemt de to siste versene av "Nå vandrer fra hver en verdens krok":
For alle har samme hjertetrang til julens fred, til julens fred Guds kirke i Norge ved våg og vang følg med, følg med, følg med, følg med
Og finner du ham i krybbens hø som hyrder så, som hyrder så da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på.
Utsnitt fra kapellet "Gate of Dawn" i Vilnius. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
«Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn! Din kjærlighet er bedre enn vin.» (Høys 1,1) Med de ordene starter Bibelens heftigste bok, Høysangen.
Det er ingenting mindreverdig ved menneskets lengsel etter et annet menneske. Det er en av de måtene vi ligner på Gud på. Likevel er det vanlig i kristen tradisjon at man leser Høysangen som mer enn bare en «vanlig» kjærlighetshistorie.
Høysangen er også historien om sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Salomos Høysang forteller ur-kjærlighetshistorien, om du vil.
Etter at du er ferdig med de første årene i livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt.
Ikke rent sjelden sammenfaller det i tid med livsfasen da det går opp for deg at det mennesket du elsker ikke er guddommelig likevel. Han/hun gir deg ikke alt du lengter etter. Du kjeder deg. Livet er tommere enn du liker at det er.
Det er da sjelen våkner opp om natten og lytter til stemmen som hvisker: «Er du ikke tørst? Lytt til hjertet ditt. Det er noe som mangler.»
Lytt godt. For du vet, dypt der nede, at det er sant. Du ble skapt for noe større enn dette.
Du må finne det. Det du mangler. «Har dere sett ham som jeg elsker?» (Høys 3,3)
Akkurat nå – i dette kritiske øyeblikket – er det fort gjort å gå seg vill. Plutselig har du fylt suget etter Gud med noe annet; økt skjermtid, full kalender, jobbambisjoner, en ny hobby, oppussing, mye vin, en ny båt, en annen kjæreste – et eller annet som dypest sett ikke hjelper på hovedproblemet ditt. For dette et-eller-annet som du dytter inn i livet ditt, er ikke det du mangler. Det er ikke Gud.
Det du trenger nå, er hjelp fra den store, kristne tradisjonen.«Above all else, the Christian life is a love affair of the heart», skriver Brent Curtis og John Eldredge i en av mine yndlingsbøker: The Sacred Romance. Det kjærlighetslivet er ikke tamt. Det er vilt. Fordi Gud er Løven av Juda, og den løven er ikke tam, den er vill og kraftfull.
Curtis og Eldredge skriver seg inn i samme tradisjon som den store mystikeren Johannes av Korset (1542-1591). Hans Åndelig høysang og Sjelens mørke natt får det til å gå opp noen lys for i deg i sjelens mørke natt – i den prosessen du går gjennom på veien til den fullkomne, kjærlighetsfylte, mystiske tilstanden av forening med Gud.
«Har dere sett ham som jeg elsker?» Letingen i natten er en obligatorisk etappe på veien mot Gud.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. oktober 2018 da Høys 3,1-5 var dagens bibeltekst
Originalutgaven min av The Sacred Romance er blitt borte, så jeg sikret meg like så godt triologien som inneholder både The Sacred Romance, Desire og The Walking Dead. Dette er ikke romantisk, sentimentalt skvip. Alle disse bøkene er skrevet av menn, og de er minst like mye for menn som for kvinner. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Du liker kanskje også disse relaterte tekstene her på bloggen:
3Om natten lette jeg på leiet etter ham som jeg elsker. Jeg lette, men fant ham ikke.
2«Jeg vil opp og gå omkring i byen på gater og torg. Jeg vil lete etter ham som jeg elsker.» Jeg lette, men fant ham ikke.
3Vekterne som gikk omkring i byen, fant meg. «Har dere sett ham som jeg elsker?»
4Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som jeg elsker. Jeg tok tak i ham og slapp ham ikke før jeg fikk ham inn i huset til min mor, i rommet til henne som fødte meg.
5Jeg ber dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken: Uro ikke kjærligheten! Vekk den ikke før den selv vil!
"Prayer is a refuge for those who are shaken,
an anchor for
those tossed by waves,
a walking stick for the infirm,
a
treasure house for the poor,
a stronghold for the rich,
a
destroyer of sicknesses,
a preserver of health.
Prayer keeps
our virtues intact and quickly removes all evil.
If
temptation overtakes us, it easily drives it away;
if we lose
some property or something else, which causes our soul grief,
it removes it.
Prayer banishes every sorrow,
causes good
humor,
facilitates constant well-being.
It is the mother of
the love of wisdom.
He who can sincerely pray is richer than
everyone else,
even though he is the poorest of all.
On the
contrary, he who does not have recourse to prayer,
even
though he sit on a king's throne, is the poorest of all."
Inne på tekstfoto.no kom jeg over en perle av en film: Et stille, nydelig og tankevekkende portrett av legbror Gérard-Marie Ketterer i St. Dominikus kloster i Oslo.
«Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. «Hvor er du?», spør han, og det har han gjort hele tiden med alle mennesker,» sier den franske bror Gérard ettertenksomt på norsk.
Bibelen forteller at vi mennesker er skapt for å leve sammen med Gud vår Far, Han som har skapt oss i sitt bilde. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» står det (Fork 3,11). Vi kan ikke ta evigheten fra folk og erstatte den med en velferdsstat. Da går det helt galt, for Gud har skapt oss til seg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i Gud. «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis. Bli stille og kjenn etter, så skjønner du hva han mener. Dersom du lytter ekstra godt kan du faktisk høre stemmen til Han som går i den svale kveldsbrisen og leter. Han søker deg hele tiden. «Hvor er du?» sier han (1. Mos 3,9). Han roper på deg med en stemme som er full av uendelig kjærlighet og uendelig smerte: «Å kjære barn, kom hjem!»
Erik Hillestad skriver (gjengitt med tillatelse):
«Da barna forsvant
bak siste bro som brant
lå hagen så tom tilbake.
En far stod og gråt
over alt han hadde tapt.
En drøm var forbi,
men en sang var blitt skapt:
Å kjære barn, å kjære barn,
kom hjem, kom hjem!»
Sønn av Adam, datter av Eva: Hvor er du? Kveldsmaten er klar. Kom hjem.
(Post Scriptum: Ordet "nattverd" betyr rett og slett "kveldsmat". Når presten i Den norske kirkes nattverdsliturgi sier "Kom, for alt er ferdig", hører du en gjenklang fra hagen, av Gud vår Far som roper barna sine inn til kveldsmat.) Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 16. februar 2013, da 1 Mos 3,8-13 var dagens bibeltekst:
Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» (1 Mos 3,8-13)
Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa. Foto: Mother Teresa Center
På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.
I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.
Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)
Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen.«Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)
Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud. Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1) Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.
«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.»Der kan jeg leve. For alltid.
«Eg veit i himmerik ei borg, ho skin som soli klåre, der er kje synder eller sorg, der er kje gråt og tåre.
Der inne bur Guds eigen Son i herlegdom og æra, han er mi trøyst og trygge von, hjå honom eg skal vera.
Eg er ein fattig ferdamann må mine vegar fara herfrå og til mitt fedreland, Gud, meg på vegen vara!»
Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 5. september 2016, da Sal 90,1-4.10-14 var dagens bibeltekst
Jordisk fødselsdag på Mor Teresas himmelske fødselsdag er fint. Klokker inn 14 610 dager i dag. "Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!"
GUDS PERSPEKTIV: Delingen av Rødehavet, sett fra luften. Ved hjelp av Google Earth har James Dive laget et "satelittbilde" av delingen av Rødehavet.
Når du står foran store, helt uoverstigelige problemer: Bli med Moses til Rødehavet.
Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da? Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt.
Hva ser Moses da? Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at alle små, jødiske guttebarn skulle drepes. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen: «Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.» (2. Mos 2,10) Nå stod mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen.
Moses hadde gjort alt han kunne. Det vanskeligste gjenstod imidlertid – å være stille og vente på Herren. Da fikk Moses oppleve underet: Gud laget en vei gjennom problemet og Gud gikk sammen med folket sitt på den veien.
Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet (en tysk konsentrasjonsleir) under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».
Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet.» (Pave Benedikt XVI)
De fleste av oss må belage oss på et møte med Rødehavet langs den veien. Da gjelder det å se bakover, til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Stol på at den Gud som har vært med deg i fortiden ikke vil forlate deg, verken i dag eller i fremtiden. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.
BØNN Herre, forbarm deg over oss. Når vi lengter etter et liv uten vanskeligheter, så hjelp oss å holde ut i kampen og fortvilelsen. Kyrie eleison.
Jesus, jeg stoler på deg.
Første gang publisert i avisen Vårt Land lørdag 17. november 2012 Første gang publisert her på bloggen 22.11.2012
Mmm. Sitter og skriver andakter til Vårt Land og må bare dele tre av mine yndlingspavesitater i originalversjon.
I Vårt Land er jeg nødt for å oversette disse tre fantastiske sitatene til norsk. Her er imidlertid fullversjonen, uten at et fnugg har blitt lost in translation:
«It is Jesus that you seek when you dream of happiness; He is waiting for you when nothing else you find satisfies you; He is the beauty to which you are so attracted; it is He who provoked you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is He who urges you to shed the masks of a false life; it is He who reads in your heart your most genuine choices, the choices that others try to stifle.
It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.» (Pave Johannes Paul II)
“Do not be afraid. Do not be satisfied with mediocrity. Put out into the deep and let down your nets for a catch.” (Pave Johannes Paul II)
«Dear friends, may no adversity paralyze you. Be afraid neither of the world, nor of the future, nor of your weakness. The Lord has allowed you to live in this moment of history so that, by your faith, his name will continue to resound throughout the world.» (Pave Benedikt XVI)
SÅNN ER DET: "USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika." Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014
En ettertanke om å leve i usikre tider.
Jeg kjenner det river i meg for tiden. Det dødelige ebolaviruset som sprer seg med en eksponentiell vekst. Den voksende terrororganisasjonen IS som ikke skyr noen midler. Et stadig mer aggressivt Russland som ruster opp og som allerede har invadert et europeisk land.
Jeg liker det ikke. Jeg blir urolig av det. Og jeg observerer at jeg ikke er den eneste. På forsiden av det nyeste Forsvarets Forum er Jens Stoltenberg avbildet med krigstyper: «USIKRE TIDER». Da er det ikke bare meg, da.
NATOs nøkterne generalsekretær Jens Stoltenberg sier at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjør noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.
Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)
Denne sommerens og høstens nyhetsbilde har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)
Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle prester over hele verden ber hver kveld:
Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd. Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd. Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst
Redaktøren i tidsskriftet Kors:vei spurte meg om å skrive "en slags andakt om det å være pilegrim. Gjerne noe som knytter tradisjonene rundt pilegrimsvandringer sammen med vår tids lengsel." Her er resultatet:
Første gang publisert i tidskriftet Kors:vei nr. 3-2014, i spalten tros:vei
En kur mot uro
Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag.
Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet
Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige:
«Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»
Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig.
Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. Å være pilegrim handler om nettopp dette: Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud.
Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra de faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. Lange perioder med stillhet og mørke (det vil si: hvile fra sanseinntrykk) og direkte kontakt med naturen, har i vår tid blitt erstattet med kunstige innendørsmiljøer og konstant sansestimuli. Forfatteren Dale C. Allison presenterer et tre-trinns-program som løsning: «(1) extended reflection upon transcendent realities, (2) prolonged experience of the natural world, and (3) stillness without and within» ... og alt dette gir en pilegrimsvandring deg. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.
Vi nordmenn blir friere og åpnere når vi går. Dermed får Gud mulighet til å møte oss på en ny måte og jobbe på dypet i oss. Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv, men som en følge av det møtet, møter du også Gud. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers. I den stillheten taler Gud.
I Bibelen er kropp og sjel aldri løsrevet fra hverandre. Derfor er det så viktig å ikke bare ha troen i hodet, men å også få den ned i kroppen. Den ytre bevegelsen hjelper meg med den indre bevegelsen. Pilegrimsvandring flytter troen ut i armer og bein, den hjelper meg med å søke Gud og være med i troen med hele meg. Pilegrimsvandring er ikke «en sær greie for de få». Det er for de mange!
Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.
Til syvende og sist er det ingenting annet enn Gud som virker mot uroen. Fordi det er han selv som har lagt den ned i oss. Slik at vi skal forstå at det er noe som mangler i livene våre. Slik at vi skal forstå at vi mangler Ham. «Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss.» (Apg 17,27)
Så søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp.
«Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4,7)
SUNNIVALEIA: Pilegrimsleden Sunnivaleiaer en vandring over sjø og land - fra øya Kinn til den hellige øya Selja. Her: Alden i bakgrunnen. Foto: Knut Magne Nesse
Og her har du grunnen til at journalisten tar seg en prat med pater Stamnestrø:
Mine lesere ba om stoff med mening. Tidligere denne uken har jeg
snakket med litteraturviter Jan Inge Sørbø for å finne ut hva det er –
hvordan vi opplever mening. Vi skaper den ofte gjennom de store
fortellingene, rammeverkene, sier han. Derfor er jeg her, for å se på
den største fortellingen av alle, fortellingen om Gud, for det er vel
den største, ved siden av naturvitenskapen, uavhengig av hvorvidt man
tror eller ikke, og uavhengig av hvilket navn man har på sin gud, den
fortellingen som gir oss en grunnleggende forståelse av hvorfor vi er
her: Den religiøse. Men altså ikke for meg. For meg er den bare det – en
historie. Er det i veien for oss, her, nå?
Finnes det noe objektivt virkelig?
En usedvanlig flink journalist som møter en usedvanlig god prest viser seg virkelig å være en usedvanlig god kombinasjon. Her er én til smakebit fra reportasjen:
Stamnestrø synes det er interessant at avislesere vil ha mening.
–
Men før man kan begynne å lete etter mening, må man kanskje spørre seg
selv: Finnes det en objektiv realitet utenfor oss selv? Hvis ikke det
finnes noe å referere til, blir vel spørsmålet om mening ganske
meningsløst? Mening i forhold til hva? Har en lyspære noen mening uten
en lampe, spør Stamnestrø.
Jeg nikker. Men jeg har ikke svaret på hva dette objektivt virkelige skulle være. Han fortsetter:
–
Det klassiske kristne svaret er ja, og det objektivt virkelige kaller
vi Gud. I kontrast til det sier mange moderne filosofer nei, det kan vi
aldri vite. Men følger vi den kristne slutningen videre, er det mulig å
ha et direkte forhold til ham, til Gud. Videre kan vi tenke at det er
han som skapt alt, skapt oss, at han lager reglene. Og mennesket står i
en særstilling i dette systemet, for vi er skapt i hans bilde. Hvis ikke
vi tror på Gud, blir spørsmålet om mening overlatt til hver enkelt. Det
blir en rent subjektiv avgjørelse hva som gir mening. Og hvem bestemmer
da hva som er rett og galt?
