Google Analytics

søndag 11. desember 2016

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten

ST. TERESAS EKSTASE: Berninis statue av St. Teresa av Avila (1515–1582).
Foto fra hicatholicmom.blogspot.com

Lyst til å HØRE denne ettertanken? Vær så god. Her kan du både høre og lese den.




Ikke kvel rastløsheten av Ragnhild Helena Aadland Høen på Vimeo.


Ikke kvel rastløsheten


Er du rastløs? Perfekt. Velkommen til adventstiden. Den er skapt for deg.


Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av eros; av lengsel, uro og begjær. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent er tiden for å kjenne på den fundamentale mangelen på evne til å slå seg fullt og helt til ro her i tiden.

I advent snakker rastløsheten og utilfredsheten ekstra høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Den store misjonsordenen «Jesu selskap» ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Gjør det. Gå til Jesus. Og deretter: Gå ut. Del med verden den pasjonen som brenner dypt i deg. Bli med på det store du er kalt til. Som jesuittordenens stifter St. Ignatius av Loyola sa det: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Eller som St. Katarina av Siena formulerte det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.»

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå dypt. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.» (Sal 130; 1,6)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.12.2016 da Sal 130,1-8 var dagens bibeltekst



ST. TERESAS EKSTASE: Den gamle, kristne brudemystikken som jeg skriver om i dag, er blitt spesielt tatt vare på i karmelittenes tradisjon. Her er Berninis berømte statue av karmelitten St. Teresa av Avila (1515–1582) i basilikaen Santa Maria della Vittoria. 
Foto: Joaquim Alves Gaspa, Wikimedia Commons

St. Teresas ekstase

selvbiografien "Boken om mitt liv" beskriver St. Teresa den ekstasen som Bernini har avbildet henne i: "Jeg så at han [engelen, min anm.] holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å gi fra meg disse jammerrop, og den sødme som denne fryktelige smerte fylte meg med, var så overveldende at det ikke er mulig å ønske å bli den kvitt, og sjelen kan nå ikke nøye seg med noe mindre enn Gud. Det er ingen legemlig smerte, den er åndelig, selv om også kroppen har del i den, ja, en meget stor del. Kjærligheten mellom sjelen og Gud gir seg et så sødmefylt uttrykk at jeg bønnfaller Herren om i sin godhet å la denne nytelse vederfares den som måtte tro at jeg lyver."

(Sitat fra "Boken om mitt liv", kapittel 29, del 13, i Olaug Berdals oversettelse)


I engelsk oversettelse: "I saw in his hand a long spear of gold, and at the iron's point there seemed to be a little fire. He appeared to me to be thrusting it at times into my heart, and to pierce my very entrails; when he drew it out, he seemed to draw them out also, and to leave me all on fire with a great love of God. The pain was so great, that it made me moan; and yet so surpassing was the sweetness of this excessive pain, that I could not wish to be rid of it. The soul is satisfied now with nothing less than God. The pain is not bodily, but spiritual; though the body has its share in it. It is a caressing of love so sweet which now takes place between the soul and God, that I pray God of His goodness to make him experience it who may think that I am lying."


Les også:


  • Ettertanke | Han skal komme igjen - "Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag."

  • Ettertanke | Forferdelig våken - "Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det. Jesus elsker, lengter og tørster etter oss, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også. Dette er ett av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss."

  • Lidelsens mysterium i ditt eget liv, skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen: "Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar