Google Analytics

torsdag 10. januar 2013

Kontemplasjon: Å be er å si "Fader Vår" til Gud


KRISTEN MEDITASJON: Den kristne meditasjonen er det første stadiet i "den indre bønnen”. Denne meditasjonen har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.
"For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Guds Ord," skriver legkarmelitt Anne Samuelsen.
Bildet: Den første bokstaven i Lukas-evangeliet fra
Lindisfarne, ca. år 700 e.Kr.
Foto: Medievalscript.com

Syvende del av serien "en liten skole i indre bønn og kontemplasjon" er bunnsolide saker. Her gir legkarmelitt Anne Samuelsen deg nok stoff til å grunne på og komme tilbake til i mange dager. Les og bli klok!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
"En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" utarbeider hun spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere

LES OGSÅ: 

Del 1 - Kontemplasjon: Smak og se at Herren er god
Del 2 - Kontemplasjon: Bønn til din Far som er i det skjulte

Del 3 - Kontemplasjon: Betydningen av vennskap

Del 4 - Kontemplasjon: Gjør meg stille, stille 
Del 5 - Kontemplasjon: Betydningen av en mor og en far
Del 6 - Kontemplasjon: ... og da har vi barnesin
n


Å be er å si "Fader Vår" til Gud


"Å be er å si "Fader Vår" til Gud slik som Jesus gjorde og sammen med Jesus. Og vi kan bare gjøre det når vi ærlig forsøker å leve som brødre og søstre.” (Carlos Noyen O.C.D. i forordet til den svenske utgaven av ”Den inre borgen” av Teresa av Avila)


Kjært barn har mange navn, og jeg tror at det kan være viktig med en begrepsavklaring rundt en del ord vi bruker og har brukt når vi snakker om bønnen – fordi gjennom begrepene og forklaringen av disse, vil vi kanskje også kunne finne en vei og noen porter til bønn.


Hinduistisk og buddhistisk meditasjon

Ordene ”meditasjon” og ”kontemplasjon” er begreper som brukes om mange forskjellige mystiske religiøse praksiser; for eksempel hinduistisk mantrameditasjon eller buddhistisk meditasjon, og går vi inn i New Age-relaterte praksiser, finner vi stor variasjon og bredde i bruken av for eksempel begrepet meditasjon. Som søkende og kirkeløs på 1990-tallet, var jeg i kontakt med flere av disse før jeg fant denne fullkomne karmelittiske veien.

Kristen dypmeditasjon

Da br. Wilfrid Stinissen i 1978 skrev sin velsignelse av en bok: ”Kristen dypmedistasjon”, som jeg leste i starten av min omvendelsesprosess, brukte han ordet ”kristen dypmeditasjon” på det som karmelittene i Skandinavia nå betegner som ”indre bønn”. Dette hadde en pedagogisk dimensjon; den å fortelle omverdenen, som på denne tiden hadde oppdaget og omfavnet østlige meditasjonsformer, at den kristne tradisjonen også er bærer av et bønneliv som strekker seg dypt inn i mystikkens kjerne men også for å si: At den kristne meditasjonen er vesensforskjellig fra andre tradisjoner. Den er KRISTEN! Og ikke kun en generisk mystisk praksis!


Den indre bønnens første steg: Tekstmeditasjon - å drøvtygge Guds Ord


Den kristne ”meditasjonen”, som altså er det første stadiet i den ”indre bønnen” har sin dype forankring i det som til alle tider har vært en praksis innenfor kristen bønn; nemlig tekstmeditasjon.

Tekstmeditasjonen dreier seg om å bli kjent med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd gjennom Guds Levende Ord - som blir gjort forståelig og tilgjengelig for oss gjennom Kirkens lære (Katekismen) og Liturgien.

For en kristen, betegner ordet ”meditasjon” det å lese, drøvtygge og bli ett med Ordet [1], og det er et nødvendig skritt på den ”indre bønnens” vei som altså kan lede til kontemplativ bønn. (Den Ignatianske spiritualiteten har også et sterkt fokus på nettopp tekstmeditasjon.) Vår bønns dybder henger sammen med dypet i vår erkjennelse av oss selv som Kristi brødre og søstre, som del av det ”folk han har gjort til sitt”.

La Gud slippe til i deg

For søkende, slike som meg, som hadde drevet med meditasjonspraksis fra andre tradisjoner, blir det umåtelig viktig at man i omvendelsesprosessen, nettopp gjennom tekstmeditasjon, virkelig tar til seg det KRISTNE i denne praksisen. Gjennom å lytte til Ordet, ta del i Liturgien og bli innkapslet i Kristi kjærlighet. Å gå dypere inn i mystikken uten dette som utgangspunkt, er åndelig risikoadferd! 

Motsvarende må mennesker med dyp forankring i fornuft, kristen moralsk og teologisk kunnskap, utfordres på det å gi slipp på tanken og fornuften, for at Gud kan få plass og virke i den delen av mennesket som ligger utenfor disse konkrete og erfarbare sjelskreftene.

Vi blir med andre ord alltid utfordret nettopp på våre svakheter og mangler, som igjen kan være porter inn til Guds kjærlighet. Det er først når vi erkjenner vår manglende mestring, når vi ikke lenger strekker til, når vi er små og hjelpeløse og kun har én mulighet tilbake: å be Herren om hjelp - at Gud virkelig får slippe til i våre liv.

Saligprisningenes smale vei

Ingen kristen bønn er løsrevet omsorgen for og kjærligheten til sjelene. Altså: Slik som tekstmeditasjon aldri gjøres uten de dype røtter som er Kirkens lære, vil kontemplasjonen aldri kunne være løsrevet Guds Ord, som selvsagt alltid er forankret i vår konkrete virkelighet, som treet med sine dype røtter. Gud ble menneske for å forklare oss dette! Treet strekker grenene mot himmelen som en nødvendig bevegelse, men dette er aldri løsrevet treets formål: Å slippe frukter til jorden.

Jeg illustrerer her med igjen et sitat fra Carlos Noyen:
”Bønnen må derfor sammenfalle med et livsvalg. Mennesket må kvitte seg med all unødig bagasje når det legger ut på denne veien som leder til Herren. Hun må fremfor alt være klar over at dette er saligprisningenes smale vei (..) For: Å be er å bli fattig i ånden for å bli rik i Den Hellige Ånd; å be er å bringe fred inn i ditt eget liv og i dine medmenneskers liv; å be er å bli barmhjertig og saktmodig som Jesus; å be er å hungre og tørste etter Guds gaver, ettersom denne verdens goder aldri kan mette deg. Den som forsøker å leve slik, har stor mulighet til å trenge inn i den indre borgen og få oppdage mer av dens skjønnhet.” 

Med røtter i Guds nådes elv

Å be er å være dette fullkomne treet som er ”plantet med røtter som strekker seg dypt i den Treenige Guds nådes elv”, jmf. Sal 1,3: ”Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes.” …. han er i kontakt med himmelens rike, det treet Jesus snakket om, som kommer fra det minste av alle frø (vår egen hjelpeløshet) - sennepsfrøet - og som vokser seg så stort at det kan strekke seg mot himmelen og ”får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Mark 4,32)

Den indre bønnens andre steg: Kontemplasjon


Kontemplasjonen, den mystiske bønnen, er ikke noe mennesket produserer selv, men noe som Gud gir til sjelene. Den er ikke resultat av mentale prosesser, og derfor kan den engelske betegnelsen ”mental prayer”, med dens norske oversettelse, ”mental bønn”, gi feilaktige assosiasjoner når vi snakker om indre bønn.

Kontemplasjonen har sitt utspring i Kristi kjærlighet, vår kjærlighet til våre medmennesker. Den finner sin antennelsesgnist i meditasjonen over Kristi liv, i beredvilligheten til å la hans liv forme dypet av vår eksistens.

Kontemplasjon springer ut av en ektefødt nærhet og kjærlighet til Kristi Lidelse, til en slik grad at man selv ikke sier nei til å ta del i denne. Å be, strekker seg utover alle bilder og inn i det uforståelige og umulige. De som ber slik, "er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.” (Sal 92,14-15)

Kristi Lidelse og den trofaste bønnen

Vi gjør vel i å ta imot Sta Teresas ord om inngangen til bønn, som også var kilden til hennes andre omvendelse foran bildet av den torturerte Kristus: Trofastheten i bønn og beredvillighet til å ta del i Kristi Lidelse. I ”Boken om mitt liv”, skriver hun:
”Nesten hver kveld i mange år før jeg la meg til for å sove og anbefalte meg til Gud, lå jeg og tenkte en liten stund på Jesu bønn i Haven, til og med før jeg ble nonne gjorde jeg det, for det ble meg sagt at slik kunne jeg oppnå meget syndsforlatelse. Og jeg mener bestemt at dette var til stor vinning for min sjel, for jeg begynte å holde bønn uten å vite hva det var, og så sterk ble denne vanen at jeg ikke forsømte å be, like lite som jeg forsømte å korse meg før jeg sovnet.” 
Kristi lidelse ble på denne måten inngangen til hennes omvendelse og også den kontemplative bønnen!

Til neste gang

  • Har jeg mot til å se på Kristi Lidelse?
  • Har jeg mot til å se på min egen lidelse?
  • Har jeg tillit til at Kristus kan forene mitt offer med sitt?

[1] En vakker bok om dette tema, og som jeg på det sterkeste vil anbefale er Wilfrid Stinissens: ”I din munn og i ditt hjerte”, utgitt på Verbum Forlag i 1998 (Ekstra tips fra Ragnhild: Boken som Anne anbefaler koster bare kr. 78,- hos Bok og Media nå!)

7 kommentarer:

  1. Hva tror du er hovedårsaken til at vi har så store problemer med stillheten? Min sønn på 17 år sier at han MÅ ha musikk på øret for å få sove om natten.
    Personlig så MÅ jeg ha min dose stillhet hver dag, men like viktig som stillheten er for meg føler jeg at lyden er for menneskene rundt meg. Jeg føler at jeg blir meg selv og kommer i balanse etter en stund i bønn og stillhet. For meg er dette et mysterium! Tusen takk for fine innlegg!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, tusen takk for tilbakemelding og din undring over den store eksistensielle problemstillingen i vår del av verden. Her er kortversjonen av et svar til deg: Fraværet av Gud i en sekulær verden, og den flukt som ”støyen” er, hindrer mennesket (dessverre også oss kristne) i å forholde seg tillitsfullt til søvn og også til stillhet. Gjennom søvnen ”den lille død” øver vi oss på ”den store død”, gjenforeningen med Gud i evigheten. Gjennom stillhet og bønn øver vi oss på å møte og å tåle vår menneskelighet, gebrekkelighet, svakhet, det uakseptable og uutholdelige, for derigjennom å overgi oss i Guds kjærlighet – som fører til et meningsfullt liv som Guds barn. Når Gud forsvinner med sitt store håp i alt vi ikke kan skjønne eller akseptere, forsvinner også motet til å møte oss selv og andre i livet – oss selv og Gud i døden.
      anne

      Slett
    2. Og her er den lange versjonen av et svar: (Mysteriene kan vi jo ikke helt forstå så alle disse ordene blir egentlig bare hjelpeløse forsøk på å sortere.)

      Ser det selv i mine omgivelser – og særlig blant de unge, at de hele tiden holder på med et eller annet som stimulerer sansene, enten det er skjermrelatert eller lyd. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da jeg skulle levere noe til min sønn den gangen han gikk på barnskolen, og alle elevene satt på hver sin pult og jobbet pent.. med musikken på ”full guffe”. Læreren sa at hun likte det slik, da jobbet de. For meg: Mysterium!

      På det psykologiske plan er det jo slik at mennesker er forskjellige: Noen trenger mye stimuli for å komme ”ut” av seg selv for å kunne være med i samfunnet. Vet for eksempel at barn med ADHD konsentrer seg best når hjernen stimuleres (derfor: masse lyd og bevegelse for å kunne jobbe) - mens andre trenger stillhet for å falle på plass og ”roe seg” så de klarer å konsentrere seg og forholde seg til andre. Noen er så stille og ”på plass” at de klarer å sovne av seg selv, andre bruker kanskje musikk. Hvem vet, kanskje musikken har den sammen virkning som det man har opplevd som lite barn nå man kanskje ble sunget i søvn av mor eller en far?

      Men personlighet er bare en liten del, tror jeg – for dette er et kulturfenomen, muliggjort gjennom teknologien og har funksjon som substitutt, ”smertestillende” i troens, den dype meningen med livets fravær. Tenker at all denne lyden, underholdningen og aktiviteten i tillegg til å bli en vane som er vond å vende, også bærer preg av flukt. Flukt fra hva? Fra oss selv - Fra våre svakheter, mangler og nederlag, og ikke minst flukt for tanken på vår forgjengelighet.. og selvsagt dypest sett flukt fra Gud – eller kanskje heller flukt fra ateismens uutholdelighet!

      Til og med vi kristne kan være så preget av denne kulturen, og travle med å arbeide for, og formidle Guds rike, at vi kan miste kontakten med både oss selv og Ham på veien. Derfor er Kirken så påpasselig med at alle dens prester og ordensfolk har en bønnerytme (messe og tidebønner), slik det man gjør, skal være bønnens frukter, og ikke noe annet. Dette er så viktig i Karmels spiritualitet, der man aldri slutter å påpeke at kun aktivitet som ”renner over” når bønnens kar er fullt - er legitim aktivitet.

      Var på retrett i sommer med sekularkarmelittene. Fikk oss en liten overraskelse. Der vi kanskje hadde forventet å få et litt ”luftig” åndelig eller teologisk foredrag, fikk vi en jordnær leksjon i betydningen av hvile! Presten forklarte oss hvordan tidebønnene regulerer vår døgnrytme, at øvelse i hvile og søvn er umåtelig viktig fordi all innsovning som også kan kalles ”den lille død” er en øvelse i ”den store død” som vi alle en gang skal møte. Det å ta hvilen på alvor, er å ta vår forgjengelighet og vår retning tilbake til Gud på alvor. Det å ta bønnerytmen på alvor, er å ta Guds ”orden” - dag og natt på alvor.

      Kanskje er det slik søvnen i dette sekulære samfunnet blir truende, nettopp fordi vi ikke har noe håp for den store død? Vi flykter fra søvnen (Leste i går at bruken av sovepiller blant barn og unge har eksplodert den senere tid) fordi den blir for skremmende - når døden kun står for oss som et stort, svart intet.

      Tilsvarende med stillheten. Siden vi har mistet vissheten om at vi innerst inne, er Guds tempel, blir all stillhet truende, fordi man som menneske opplever at stillheten drar oss inn i oss selv.. og møte ned minner, følelser og tanker vi ikke orker å forholde oss til.. Når ingen forteller oss at dette er porter til Gud, at vi må gå gjennom oss selv (menneskelighet. Gud ble menneske)for å komme til Ham, og da ikke gjennom vår styrke, men gjennom vår SVAKHET - er aktivitet og flukt nettopp det vi foretrekker. Hvem skal fortelle oss at nettopp det uakseptable og det uutholdelige er store, åpne porter like inn i Guds kjærlighet?

      hilsen anne

      Slett
  2. Tusen takk for fantastisk svar Anne! Jeg som elsker stillhet burde kanskje ha noen dager i kloster, men vil lyder og uro bli enda mer slitsomt å forholde seg til når jeg er tilbake i hverdagen? Det er rart så sliten man kan bli av lyder i et kjøpesenter, mens lyder i naturen gir ro og energi. En annen ting etter at jeg begynte med daglige bibel/bønnestunder, har jeg en opplevelse av at ordet og de bibelske personer kommer meg så nær. Som å være i en annen verden og jeg blir så lykkelig. Høres dette fremmed og rart ut?

    SvarSlett
    Svar
    1. Guddommelig koreografi, Gudfeldighet, tilfeldighet???

      Se her hva dagens katekismelesning forteller oss:

      2652. Den Hellige Ånd er "det levende vann" som i det bedende hjerte blir "som en evig livgivende kilde" (Joh 4 14). Det er Han som lærer oss å finne Ham ved selve kilden: Kristus. For det finnes i kristenlivet visse oppkommer hvor Kristus venter på oss for å gi oss å drikke av Den Hellige Ånd:

      Guds Ord

      2653. Kirken "oppfordrer inntrengende hver enkelt kristen (...) til å lære "den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt" ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter.(...) Men de må også huske at bønn alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne skal kunne bli en samtale mellom Gud og mennesket: for "vi taler til Ham når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser Hans guddommelige ord"".

      2654. De åndelige fedre sammenfatter på følgende måte, med en omskrivning av Matt 7, 7, hvilken holdning det hjerte som næres av Guds Ord, skal innta i bønnen: "Søk ved å lese, og dere skal finne ved å meditere; bank på ved å be, og det skal bli åpnet opp for dere gjennom kontemplasjon".

      Det lange svaret under dette, er også fra meg.
      hilsen anne

      Slett
  3. Til det siste først: At bønn og nærhet til Gud, fører til at den Levende Guds Ord får liv.. og fører til glede, høres verken fremmed eller rart ut. Evangelium: betyr jo det glade budskap. Engelen hilste Maria med ordene : Hill deg! (i betydning: rejoice) Denne gleden er jo så forunderlig.. den er sterkere enn alt det vonde som kan hende i et menneskeliv. Br Wilfrid Stinissen skriver for eksempel: ”Den kristne gleden står ikke i motsetning til lidelsen, den utsletter ikke nødvendigvis sorg og smerte. Den er så vidstrakt og altomfattende at den rommer og omslutter selv lidelsen. Den kristne gledens hjerte er så stort at det finnes plass for smerte i det.”

    Og hvis man for eksempel leser pave Benedicts skrifter, vil man se hvor ofte og sterkt han betoner gleden.. og følgelig den spontane lovsangen som synger i menneskers hjerter når de kommer i kontakt med denne! I Jesus fra Nazareth, 3 vol av Pave Benedikt som jeg tror kommer på norsk ganske snart, skriver han om denne Marias glede at ”Joy appears in these texsts as the particular gift of the Holy Spirit, the gift of the Redeemer”. Så til denne din erfaring med Ordet kan jeg bare si: Gled deg! La gleden bli til en lovsang som synger stille i ditt hjerte og som kan få synge som en slags grunntone også gjennom hverdagen, også når lydene tilsynelatende ser ut til å ta over. Også når du må utholde kjøpesentre.. (Jeg skjønner godt hva du skrive om dette!)

    .. Og det er nettopp denne lovsangen i menneskehjertene som blir inngangen til et svar i forhold til det du spør om angående stillheten. Det er jo slik at når man begynner å sitte stille, så blir man veldig fokusert på stillhet, man ønsker denne, og så opplever man at den her i livet er så godt som helt umulig å oppnå! Det er alltid noen dører som smeller, helikoptre som flyr, alarmer og rop i det fjerne. Selv om du reiser til et kloster, (noe jeg så absolutt vil anbefale deg), vil du oppleve at til og med under timen med stillhet, kan det smelle i kirkedøren fra noen kommer for å be! - Kan en som ikke kjenner til rytmen, komme til deg for å spørre om noe. Kan noen le og diskutere utenfor døren… Da er det viktig å huske: Stillheten er ikke et mål i seg selv! Den er et middel for å finne Gud.. og gi Ham videre!

    Det er ikke noe poeng at lydene skal forsvinne, og faktisk er det slik at mange retrettledere bevisst legger sine retretter til steder der man hele tiden blir minnet på at man lever blant mennesker. Den svenske biskop Arborelius nevner noe om dette i sine foredrag om Elisabeth av Treenigheten, at vi må la denne lovsangen synge i vårt hjerte, og når lyder og irritasjoner kommer vår vei, la dette, i stedet for å plage oss, minne oss om Gud, vår lengsel etter Gud, la det bli ”toner” i denne store lovsangen. Mange mennesker har på hans råd funnet fred også når de trenger og forventer stillhet, men i stedet får tilbudt lyd. Jeg er så glad for at du har opplevd hvor viktig det er å sette av tid til bønn og stillhet, og ønsker deg virkelig lykke til i fortsettelsen!

    SvarSlett