Livet ditt har en mening, en misjon | Sitat av St. John Henry Newman | The Mission of My Life

Den hellige John Henry Newman (1801-1890).

En av de viktigste kristenlederne i England på 1800-tallet, var den hellige John Henry Newman – anglikaneren som ble katolsk kardinal. Hans kardinalmotto er et av de fineste jeg vet om: "Cor ad cor loquitur". "Hjerte taler til hjerte". Kan egentlig noe treffe et hjerte hvis det ikke kommer fra et hjerte?

I Norge er kardinal Newman (1801-1890) kanskje mest kjent for salmen sin "Lead, kindly light":

"Leid, milde ljos,
igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;
eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."

Er det ikke sånn det ofte er? Kall det skodde, kall det kors, trengsler eller prøvelser, men det er ganske mye av det, og ofte vet jeg ikke mer enn akkurat neste steg. Da ber jeg om lys. Mildt lys. "Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim."

Jesus selv sier det rett ut: "I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh 16,33)

Grunnen til at jeg lager denne bloggposten, er at jeg vil dele med dere denne teksten av Newman som jeg ikke har oppdaget før i dag:

The Mission of My Life

God has created me to do Him some definite service.

He has committed some work to me which He has not committed to another.
I have my mission.
I may never know it in this life, but I shall be told it in the next.
I am a link in a chain,
a bond of connection between persons.
He has not created me for naught.
I shall do good; I shall do His work.
I shall be an angel of peace, a preacher of truth in my own place, while not intending it if I do but keep His commandments.
Therefore, I will trust Him, whatever I am, I can never be thrown away.
If I am in sickness, my sickness may serve Him, 

in perplexity, my perplexity may serve Him.
If I am in sorrow, my sorrow may serve Him.
He does nothing in vain.
He knows what He is about.
He may take away my friends.
He may throw me among strangers.
He may make me feel desolate, 

make my spirits sink, hide my future from me.
Still, He knows what He is about.

Kilde: John Henry Newman Catholic College

(Bloggposten fortsetter under bildet.)

St. John Henry Newman malt av Sir John Everett Millais.

En Jesus-bønn av kardinal John Henry Newman

Dear Jesus

Help me to spread Your fragrance everywhere I go.
Flood my soul with Your spirit and life.
Penetrate and possess my whole being so utterly,
that my life may only be a radiance of Yours.

Shine through me, and be so in me that every soul I come in
contact with may feel Your presence in my soul.
Let them look up and see no longer me but only Jesus!

Stay with me and then I shall begin to shine as You shine,
so to shine as to be a light to others; The light, O Jesus will be
all from You; none of it will be mine;
It will be you shining on others through me.

En til bønn av kardinal Newman

May the Lord support us all the day long,
Till the shades lengthen and the evening comes,
and the busy world is hushed, and the fever of life is over,
and our work is done.
Then in his mercy may he give us a safe lodging,
and holy rest, and peace at the last.

Amen.

Les også:

Ettertanke | Leid, milde ljos

Primstaven | Sommerdag, snu primstaven i dag

SOMMER, SOMMER: Og DER var alle primstavene snudd over til min favorittside: Sommerhalvåret! Lyse dager, kom til meg!
Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

14. april er primstavens første sommerdag. Med andre ord: Hvis du har en primstav, så snu den til sommersiden i dag. Dette er en av de beste dagene i året: Hele sommerhalvåret ligger foran oss!

Tidligere bodde jeg i Bergen, en by som elsker tradisjoner, spesielt de eldgamle tradisjonene. Det betyr at på denne første sommerdagen sesongåpner Nye Sydnes sjøbad tradisjonen tro. Selv om det bare pleier å være 5-6 grader i vannet den 14.  april (og ofte høljregn) lar bergenserne seg ikke stoppe. Du kan møte de friske baderne her i NRK Hordalands reportasje.

Jeg innrømmer det glatt: Jeg er ikke glad i det mørke og kalde vinterhalvåret. Jeg forstår godt at man i gamle dager pleide å oppgi alderen sin i hvor mange vintrer man hadde overlevd. (Type: "Ragnhild var 13 vintrar gamal då ho fekk pneumoni.") 

Det er en helt nydelig følelse å endelig ha nådd fram til sommerhalvåret. Her i Oslo er det meldt sol og hvite skyer i ti hele dager framover nå. Kom sol, kom vår!

Kirkekalenderen

I kirkekalenderen ble denne dagen også kalt Tiburti og Valeriani, etter de to brødrene Tiburtius og Valerian som led martyrdøden i Roma på 200-tallet. De er historiske skikkelser som ble gravlagt i Praetextatus-katakomben, og graven deres var et populært valfartsmål i middelalderen. Du kan lese legenden om dem på katolsk.no.

Primstavmerket denne dagen er et tre med løv eller en spirende kvist - som et vårtegn. Noen steder heter dagen sumarmål. "Dette var en festdag, og ikke minst en hel eller halv fridag" skriver Birger Sivertsen i boken Norske merkedager. Jeg er for at den blir det på ny! Ha! Det hadde vært noe, det. 

Det var iallfall høyst passende at Oslo kommune tok en skikkelig vårrengjøring og vasket gaten vår flunkende ren for grus og skit i dag. Nå er vinteren over! Hipp hipp hurra!

Sommersiden av primstaven.
Klikk på bildet for å se det i større format.

 - Hvor kan man kjøpe en primstav?

Det finnes flere steder du kan få kjøpt primstaver. Her kan du lese om noen av dem.

Selv fikk jeg kjøpt en kopi av en eldgammel primstav fra 1585 (!) i Husflid-utsalget i Skjolden helt innerst i Sognefjorden. Jeg ringte Norsk Flid/Husfliden i Bergen og i Trondheim, og de forteller at alle Husfliden enten har eller kan bestille inn primstaver til kunder som ønsker det.

I Trondheim selger Norsk Flid en norskprodusert, enkel, ordinær primstav (ca 1 meter lang og 6 cm bred i lyst tre) for kr. 398, inkludert en liten bok som forklarer symbolene.

I Bergen pleier de å ha rosemalte primstaver. Du kan finne din nærmeste Norsk Flid-butikk her: www.norskflid.no/butikker

Finn.no

PRIMSTAVEN:
Her er to av de fire jeg har.

Den mer utsmykkede primstaven som du ser på bildene her er laget av Tor Arne Rosseland, og jeg fikk tak i den gjennom Finn.no. 

De to andre primstavene har jeg også kjøpt på Finn. En av dem fikk jeg tak i i Trondheim da jeg var på KrFs landsmøte i 2015. 

Det er nokså sjelden at det kommer fint utskårne primstaver for salg på Finn. Det kan jeg si noe om fordi jeg har hatt et søk gående på Finn siden 2009. 

Jeg har fått tilsendt alle treff på ordet primstav siden det, fra hele landet, og for det meste får jeg bare treff på bøker. Men det dukker opp noen av og til, så det er bare å sette i gang et søk :)

Museumsutsalg

Antikvitetsbutikker er et annet egnet sted å lete. Hvis det er noen der ute som har andre tips er det bare å dele dem! Jeg får treff gjennom Google der noen mener at museumsutsalg selger dem, men jeg får ikke treff på konkret hvilke museer dette skulle dreie seg om.

Generelt vil jeg tro at de fleste utsalg som selger norske, håndlagde produkter i tre vil ha primstav på repertoaret, eller de kan få det ved bestilling.

I noen familier er det tradisjon at konfirmanten får en primstav i gave til konfirmasjonen. Kanskje noe å tenke på?

Les også:

• De beste bøkene om primstaven - mine tips
• Vinternatt - snu primstaven i dag - om 14. oktober, første vinternatt
• Ved å klikke her får du opp alle bloggpostene som er tagget med primstaven.

Første gang publisert her på bloggen 14. april 2013, sist oppdatert 15. april 2021

Ettertanke | «Hva skal du bli?»

Hvordan velger du rett utdanning og rett vei? Det handler denne andakten om, siden det øyeblikk er 15. april og frist for Samordna opptak.
Illustrasjonsbilde: Ragnhild, MF-student 1999. 

Etter videregående visste jeg at det var to ting jeg ville: Jeg ville skrive, og jeg ville lære mer om troen. Derfor studerte jeg journalistikk og kristendom. Det har jeg aldri angret på. Når du studerer noe du interesserer deg for, finner du måter å bruke det på, uansett hvordan verden forandrer seg.

Jeg hadde ikke noen klar plan for «hva jeg skulle bli», men jeg visste hva jeg brant for, og det var nok. Guds veier er uransakelige (jf. Rom 11,33), og han har ledet meg til spennende steder jeg selv virkelig aldri kunne ha planlagt å komme. Typisk Gud.

St. John Henry Newman har skrevet salmen «Lead, kindly light»: «Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim [..] Før du min fot; eg treng ei sjå min veg so langt og vidt, eitt steg er nok åt meg.» Sånn ble det for meg. Ett steg om gangen. Jeg skal ikke hevde at jeg alltid har følt at «ett steg om gangen er nok for meg». Men jeg kan vitne om at det har vært nok. Det er en av de deiligste tingene med å bli eldre: Å få erfare at det funker å leve slik, i tillit til Gud. Å leve i overgivelse, tett innpå Guds ledelse, er den perfekte blandingen av spenning og trygghet.

«Hva er det Gud vil med meg?» Det er det evige startspørsmålet. For: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» (Matt 9,37) Den katolske biskop Bernt Eidsvig sier det slik: «Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.» Kan det være at du har et kall til å bli prest, munk eller nonne? Det katolske rådet er at du bør utforske det kallet først – før du eventuelt går videre til andre ting.

Uansett hvor veien din går: Hvil i tilliten til Gud. Stol på at Gud vil lede deg, også gjennom andre mennesker, gjennom Kirken. Be mye og lytt til Guds levende ord, Bibelen. Skal du få svar, må du lytte der Gud taler (1. Sam 3,9).

Vår Herre har også gitt deg fornuften for at du skal bruke den. Så tenk. Ta utgangspunkt i de talentene Gud har gitt deg. Hvor er det bruk for deg, for akkurat den personen som Gud skapte deg til å være? Hva er du god til? Hva liker du å lære? Hva gjør deg glad? Når forsvinner timene? Hvordan kan du gjøre mer av det? Ikke minst: Hva gir deg indre glede og mening? Mening gir dyp tilfredsstillelse også de dagene livet er vanskelig. Og husk: Hvis du skulle rote det til, har Faderen både en plan B, C og D for deg. Stol på Gud. Skuldrene ned. «Frykt ikke!», som det står 365 ganger i Bibelen.

Hvordan vet du at du gjør det rette valget? Det er min erfaring at St. Ignatius av Loyola har helt rett i at «Kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.» Ignatius sa også: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Mitt viktigste råd er dette: Be med St. Birgitta av Vadstenas bønn: «Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den.»

Må Gud velsigne deg og veien din. «Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.» (Salme 37,5)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. april 2024, da Matteus 9,35-38 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»
St. Ignatius of Loyola

Les mer:

Denne andakten er en komprimert versjon av bloggposten "Hvordan velge rett utdanning og rett vei?"

Ettertanke | Troen og vitenskapen

Tro og vitenskap utelukker ikke hverandre. De utfyller hverandre, som tommelen og pekefingeren. Vitenskapskapsmannen St. Guiseppe Moscati forente dem begge, som i et pinsettgrep.
På sitatet på bildet står det: "Remember that you must treat not only bodies, but also souls, with counsel that appeals to their minds and hearts rather than with cold prescriptions to be sent in to the pharmacist". (Saint Guiseppe Moscati, Catholic M.D.)

I dag, 12. april, har den hellige legen Josef Moscati (1880-1927) minnedag. Josef er den første moderne lege som har blitt helligkåret, og han regnes som en eksemplarisk utøver av både tro og vitenskap. Allerede som 23-åring tok Josef doktorgrad i medisin og kirurgi med strålende resultater. Året etter begynte han som sykehuslege, og det var her han fant sitt kall i livet.

«Josef så medisinen som et kall, en form for prestedømme, og han praktiserte en form for holistisk medisin før dette kom på moten. Han sørget alltid for å sjekke pasientenes mentale og åndelige tilstand sammen med deres fysiske symptomer før han stilte en diagnose,» skriver p. Per Einar Odden på katolsk.no.

Josef (italiensk: Guiseppe) var også kjent for å ha en dyp ansvarsfølelse for pasientene. Mens mange ansatte stakk av da vulkanen Vesuv hadde utbrudd i 1906, greide Josef å få berget den siste pasienten ut, rett før vulkanasken knuste taket.

Josef ble kjent som en velgjører og sjelesørger for fattige, syke og døende, og han fikk venner i alle smug og stinkende bakgater i Napoli. På fritiden behandlet han fattige pasienter gratis, og han betalte for medisinene de trengte av egen lomme. Parallelt fortsatte han arbeidet med avanserte medisinske studier, og i 1908 ble han professor i klinisk kjemi. Våren 1911 ble han forfremmet til sykehusdirektør, og samme år ledet han arbeidet under den voldsomme koleraepidemien i Napoli, natt og dag.

I 1915 meldte han seg frivillig og tjente som feltlege i krigen mellom Italia og Østerrike. Dagene var travle og krevende, men han trakk seg regelmessig tilbake for bønn. Hver dag mottok han kommunionen (nattverd), og han gjorde arbeidet sitt til en form for bønn. Professoren var opptatt av både frelsen og helsen til pasientene sine, og det fortelles om flere mirakuløse helbredelser.

I Josef Moscatis liv var det ingen disharmoni mellom tro og vitenskap. Som troende vitenskapsmann viste han tvert imot at disse to måtene å søke sannheten på ikke utelukker hverandre. Troen og vitenskapen passer sammen og utfyller hverandre, som tommelen og pekefingeren. For: «Det som hører skaperverket til, og det som hører troen til, har nemlig Gud som felles opphav» (Det annet Vatikankonsil, Gaudium et Spes, 36).

Josef nevnte flere ganger at livet hans kom til å bli kort. Den 12. april 1927 gikk han til morgenmesse som vanlig. Etter sykehusarbeidet tok han imot pasienter i hjemmet sitt. Mellom to konsultasjoner satte han seg ned i en stol og døde fredelig klokken 15, i en alder av bare 46 år.

En gammel mann forklarte hvorfor så mange møtte fram i begravelsen: «Vi sørger over ham fordi verden har mistet en helgen, Napoli har mistet et eksempel på alle dyder og de syke fattige har mistet alt».

Det kristne legfolket er kalt til å leve i verden «og dermed virke som en surdeig innenfra til verdens helliggjørelse» (Det annet Vatikankonsil, Lumen Gentium, 31). Livet til professor Moscati minner oss om at dette er sant, mulig og nødvendig. Kirken og verden trenger det.

Josef ble en mann etter Guds hjerte. I tråd med Esek 34,16 gjorde han det til sin livsoppgave å lete opp de bortkomne, føre dem tilbake, forbinde de skadde og styrke de syke – både i sjel, ånd og kropp. Gud være lovet for hans tjener Josef! Måtte troen forbli levende i oss slik den var i ham, og måtte Josefs eksempel gi glede og mot til mange i årene som kommer. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. april 2024, da Esekiel 34,11-16 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

St Josef Moscatis soverom. Det var i denne stolen han satt da han plutselig døde.
Foto: © José Luiz Bernardes Ribeiro, CC BY-SA 4.0 

St. Josef (Guiseppe) Moscati. Ved hans kanonisering sa den hellige pave Johannes Paul II: "Holiness is man's union with God in the power of the Paschal Mystery of Christ, in the power of the Spirit of Truth and Love . . . Love has the power to unite man with God. And this definitive love matures through the various works of charity that a man performs in the course of his life."

Lese mer?

• Jeg vil anbefale å lese Pave Paul VIs preken i forbindelse med St. Josef Moscatis saligkåring. Den er så bra at den til og med har mye å gi i dårlig Google-oversettelse fra italiensk til norsk.
• Her kan du lese helgenbiografien på katolsk.no 

Ettertanke | Den store hvite flokken

Jesus sammen med alle de hellige i himmelen.
Foto: Det gresk-ortodokse Antiokia-patriarkatet

God påske! Neida, påsken er ikke over. Det er bare ferien som er over. Den hellige påsketiden derimot, den varer i 50 dager til endes, helt til pinse.

Påskedag er Kirkens gledesdag, ja faktisk er det en så stor dag at den høytideligholdes i hele påskeoktaven, til og med den åttende dagen. Deretter fortsetter feiringen! De 50 dagene fra oppstandelsesdagen til pinse feires i glede og jubel som en eneste festdag, ja, som «den store søndag». Under alle gudstjenestene i påsketiden forblir påskelyset tent, som et symbol på den oppstandne Kristus.

I denne tiden retter Kirken på en spesiell måte blikket mot oppstandelsen og himmelens realitet. Derfor dukker den store, hvite flokken opp i dagens bibeltekst. Og her skal du få dagens første oppfordring: Hvis du har problemer med å se for deg himmelen og den store jubelen som venter der framme, så lytt til musikk. Ikke vent til Allehelgensdag med å synge eller lytte til H. A. Brorsons salme «Den store hvite flokk å se». Dra den fram nå! Oslo Domkor har for eksempel en fantastisk innspilling av «Den store hvite flokk å se» på albumet «Sæle». Helt nydelig.

Det er dette kristentroen handler om. Det er denne retningen livet ditt har: «Sant er det, i så mangen nød en tårestrøm på kinnet fløt, men Gud har dem straks de kom hjem, avtørret på sitt skjød.» skriver Brorson i vers to, med inspirasjon fra Salme 126,5: «De som sår med tårer, skal høste med jubel.» Og han fortsetter i siste vers: «så lev da evig vel, og høst hva du har sådd med sukk og gråt, blant tusen englers lyst! Oppløft din røst, slå palmetakt og syng av himmelsk kraft og makt: Pris være deg evindelig, vår Gud og Lammet, sagt!»

«Slå palmetakt» var nok et mer intuitivt bilde på 1700-tallet da salmen ble til. Men det er altså hentet fra dagens bibeltekst: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i hendene.» Av denne grunn avbildes de kristne martyrene med palmegrener i hendene i kirkekunsten. Hvis motivet på et bilde ikke er palmesøndag og du likevel ser noen som holder en palmegren, vet du med sikkerhet at du ser på en martyr.

Dagens andre musikktips er: Lytt til salmen «I himmelen» i Edvard Griegs helt vidunderlige arrangement, for eksempel i den vakre innspillingen til koret Grex Vocalis. I salmebøkene står en fri oversettelse av den salmen som Laurentius Laurinus (47) skrev på svensk da hans kjære kone Margareta døde i 1622. I Griegs versjon avsluttes det første verset i stedet slik:
«For evig, evig skal vi der
se Gud i Lyset, som han er,
SE GUD SOM HAN ER,
se Herren Sebaot.»
DA får jeg tårer i øynene. Hver gang. For jeg kan ikke tenke meg noen større lykke enn det. Å få komme fram – helt hjem – og endelig få oppleve det som Bibelen beskriver: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12) Å, som jeg lengter etter det. Å få se Jesus. Ansikt til ansikt. Å få se Gud som han er!

«De skal se hans ansikt, og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.» (Åp 22,4-5) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. april 2024, da Johannes' åpenbaring 7,9-17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen. 

Etter intervjuet med Carl Høgset (se tirsdagens andakt) ble jeg sendt hjem med ni cd-er med korets innspillinger, blant annet denne; Grex Vocalis: Edvard Grieg kormusikk, som inneholder Edvard Griegs "I himmelen", som du kan lytte til her på Spotify.

Har du ikke Spotify? Da kan du lytte til innspillingen her på YouTube:

https://youtu.be/GH_Ldqw8Pxk?si=LgaTkMKG6wnBIiSu

Les også:

Ettertanke | En syngende hjord

Lytt:

På den offentlige Spotify-spillelisten min "Kirke- og kormusikk gjennom 20 århundrer" finner du både i "Den store hvite flokk" og fire ulike innspillinger av "I himmelen", helt nederst i spillelisten.

Ettertanke | Nattverdmirakelet i Lanciano

Nattverdbrødet i Lanciano som ble forvandlet til en tynn, tynn skive av et menneskehjerte rundt år 750.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Både katolske og lutherske kristne tror på realpresensen, det vil si at Jesus er really present, virkelig til stede, i nattverdens vin og brød. 

Den katolske transsubstansiasjonslæren fremholder i tillegg at forvandlingen er en objektiv og varig realitet.

Hostiene, de forvandlede nattverdsbrødene, oppbevares i tabernakelet, et eget «skap» som utgjør hjertet i alle katolske kirkerom. Du kan lett lokalisere tabernakelet ved å se etter det alltid brennende, røde evighetslyset. Lyset sier: «Jesus er her. Helt uavhengig av hvor mye tvil eller tro du har: Jesus er her». Når du kommer inn i en katolsk kirke, er det vanlig å ære Jesus, Kongenes konge, ved å knele i retning tabernakelet.

Tingen er: Da Jesus sa «Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham», så mente han det ikke bare symbolsk. Han mente det helt tydelig så virkelig at mange av disiplene ble så frastøtt av det at de forlot ham (Joh 6,33).

Som 21-åring besøkte jeg for første gang katolske kirker rundt omkring i Europa. Jeg visste ingenting om tabernakelet, men jeg bet meg merke i noe rart: At i alle katolske kirker jeg var i, var det en spesiell bønnestemning. Det var så merkelig lett å be der, rommet var liksom så fullt av... Gud. Jeg ble overrasket over dette, for på det tidspunktet tenkte jeg at «katolikker generelt er avgudsdyrkere, bare de beste av dem er reelt kristne». I dag skjønner jeg at det jeg erfarte i kirkene med mine åndelige sanser, var at transsubstansiasjonslæren er sann – selv om jeg ikke hadde hørt om den. Jeg sanset Jesu objektive nærvær i hostiene.

I Den katolske kirke er det mange kjente nattverdsmirakler. Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett blir fullstendig synlig forvandlet.

Jesus sa: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53). Det innviede brødet er derfor aldri et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Nattverden er det største av alle undere – alle dager. Når det skjer nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig.

Omkring år 750 opplevde en menighet i Lanciano i Italia at et stort nattverdbrød ble forvandlet til et tynt, tynt kjøttstykke. Vinen ble til blod og koagulerte i fem klumper. En WHO-kommisjon undersøkte materialet i 1976: Det er en tynn skive av et menneskehjerte, så tynn at det ville kreve kirurgiske ferdigheter som først ble utviklet på 1400-tallet. Og selv om blodtyper først ble oppdaget i 1901, har hjertet og blodet samme blodtype som likkledet i Torino: AB – den sjeldneste blodtypen, som kan gi blodplasma til alle. «Dette er mitt blod – gitt for deg.» (jf. Matt 26,28)

Hvorfor skjedde mirakelet i Lanciano? Fordi presten trodde så sterkt, kanskje? Absolutt ikke. Han var sterkt plaget av tvil. Da han tvilte som sterkest, skjedde underet: Det allerhelligste mysterium ble synlig foran øynene hans. 

Over 1200 år senere kan du fortsatt se mirakelet i byen der det skjedde. Du kan også lese mer om det i boken «Mirakler – Møder mellem Himmel og Jord» av dr. theol. Niels Christian Hvidt (Gyldendal, 2002). Der forteller pater Paolo Cerrifelli i Lanciano om hvordan Jesus på en spesiell måte møter tvilende mennesker foran det forvandlede sakramentet den dag i dag, og troen vekkes til live. «Det er det største underet i Lanciano,» sier pater Cerrifelli. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. april 2024, da Johannes 6,48-58 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Vinen ble til blod. Kan sees i Lanciano i dag.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Les også disse bloggpostene om nattverden:

• Ettertanke | Å drikke Jesus; "Eukaristien – nattverdens sakrament – er selve pulsslaget i kristenlivet. Når vi spiser Jesu kropp og drikker hans blod, tar vi imot Jesus selv, han som er fullt og helt til stede i brødet og vinen.
  
  
• Messen er himmelen på jorden: "Har du tenkt over at da Jesus innstiftet nattverden sa han ikke «dette symboliserer mitt legeme»? I stedet løftet han opp brødet og vinen og sa: «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Derfor tror vi fullt og fast at det er det – fordi han selv har sagt det."
  
  
• Ettertanke | Kristi legeme på Festplassen: "Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv. Derfor kneler og tilber vi Ham - midt på Festplassen i Bergen."
  
  
• Ettertanke | Englenes brød: "Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag."
  
  
• Ettertanke | Det evige øyeblikket: "I messen blir fortid og nåtid forenet i den liturgiske tid, en tid der vi blir samtidig med det som hendte i Det gamle og Det nye testamentet. Dette er det som middelalderen kalte aevum, der fortid og fremtid blir nærværende nåtid i det evige øyeblikket."
  
  
• Ettertanke | Balkongbrødet fra himmelen: "Det kommer brød til deg fra Himmelen – på forunderlig vis. Ta imot."
  
  
• Ettertanke | Blodet som roper | Fr. Arnfinn Harams siste preken: "Messen er senteret i kirkens liv. Og senteret i senteret er nattverden, nærmere bestemt Kristi nærvær i brødet og vinen. Jesus er virkelig til stede, realpresent, i nattverdens elementer. Dermed er også hele frelsesverket nærværende i brødet og vinen."
  
  
• Preken | Corpus Christi – Kristi legemsfest på Sta. Katarinahjemmet: "I den hellige nattverd tar Kirkens herre i bruk materielle ting som bærere av hans nåde og gave. «Ta og et,» sa han. Hvis elementene ikke var annet enn symboler, kunne man nøye seg med å beskue dem. «Symboler er ikke for å etes.» I eukaristien er Kristus både vert – og føde."
  

Ettertanke | En syngende hjord

Er du glad i musikk? Det er Gud også. I Bibelen synges det fra begynnelse til slutt, gjennom hele Guds folks historie – ja, helt inn i evigheten! I den siste boken i Bibelen får disippelen Johannes et blikk inn i himmelen. Der ser han musikk, for der «sang de en ny sang», «en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden» (Åp 14,2-3).

For noen år siden var jeg så heldig å få intervjue korlegenden Carl Høgset (1941-2021). Han dirigerte elitekoret Grex Vocalis i 48 år, men brant også sterkt for at alle kan synge.

– Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sa Carl Høgset. Det er jeg helt enig med ham i, og jeg tror Gud også er det. Hvorfor ellers synges det fra begynnelse til slutt gjennom hele Guds folks historie – ja, helt inn i evigheten? Bibelen er proppfull av sang, og det er kirkehistorien også.

Sangen har noe spesielt skapende ved seg. I forfatteren C.S. Lewis’ verden Narnia dukker dyr, planter og resten av verden opp ex nihilo, ut av ingenting, når den store løven Aslan synger dem fram. Også J.R.R. Tolkiens univers Middle-Earth blir skapt gjennom sang. Mange er de som har forestilt seg at da Gud skapte verden, så hørtes ordene «Det bli lys!» ut som sang.

I den siste boken i Bibelen får disippelen Johannes et blikk inn i himmelen. Der ser han musikk, for der «sang de en ny sang», «en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden» (Åp 14,2-3). Og senere: «Deretter hørte jeg noe som lignet et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud.» (Åp 19,1f)

Tilbake til Carl Høgsets stue. Gjennom latinstudiene dumpet han over ordet grex.
– Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sa Høgset og smilte. Kjell Arild Pollestad har oversatt Sal 100,3 med nettopp det ordet i Bibel 2023: «Vi er hans folk, den hjord han gjeter.»

Grex Vocalis betyr «den syngende hjord». Det er i grunnen et passende navn for hele Guds folk, for vi er hans hjord, og over alt hvor vi er, synges det. «Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgårdene med lovsang!» (Sal 100,4)

– Jeg pleier alltid å si til koret før en konsert, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv, sa Høgset, og forklarte:
– Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke hovmodig eller selvopptatt. Og du må gi alt du har. Vi må gi kjærlighet. Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert, fortalte Høgset.

– Man må gi av seg selv. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har, sa Høgset, og leste høyt diktet «The Singers» av H. W. Longfellow:

«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»

Mirth betyr fryd, lykkelig latter, et lett hjerte. Nå synger Carl Høgset i det himmelske kor, med mirth, for «Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.» (Sal 100,5)

Den hellige kirkefaderen Augustin sier: «Den som synger, ber dobbelt». I dag – på invasjonsdagen den 9. april – vil jeg synge Anders Hovdens fedrelandssalme «Fagert er landet du oss gav».
Den passer bra å be i dag, i takk og i forbønn for de kommende slektene.

«Tidi ho renn som elv mot os,
fort skifter sumar med vetter,
Fader, ver alltid Noregs los
radt til dei seinaste ætter.
Herre, vår Gud, vårt Noregs Gud,
varda vårt land frå fjell til flud,
lær oss å gå dine vegar!»
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 9. april 2024, da Salmene 100,1-5 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Lytt til Fagert er landet med Forsvarets Stabsmusikkorps og Schola Cantorum. 

Lyttetips: Tre fine innspillinger av Fagert er landet

Lenkene leder til Spotify.

• Fagert er landet med Forsvarets Stabsmusikkorps og Schola Cantorum. Albumet utkom i 2014 og heter Ja, vi elsker. Dette albumet er perfekt å lytte til på 17. mai - og ikke mnist 16. mai når du står og stryker festklærne :)
• Fagert er landet med Helene Bøksle. Singel, 2017.
• Fagert er landet med Bodø domkor. Albumet heter Fagert er landet, og inneholder 12 fine spor som alle passer til å spilles 17. mai.

Ettertanke | Fra null til full kraft

5000 kilometer fra Oslo ligger Jerusalem – verdens midtpunkt. Fotografiet viser Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Under disse kirketakene befinner både Golgata og Jesu grav seg.

Foto: Gerd Eichmann, CC BY-SA 4.0

5000 kilometer fra der jeg bor ligger Jerusalem – verdens midtpunkt – midt mellom Europa, Asia og Afrika. 

I dagens bibeltekst befinner vi oss i byens hjerte, ved tempelet. «Det aller helligste» ble bygget over nøyaktig det stedet på Morias berg der Abraham slapp å ofre sønnen Isak. Det var her vi fikk et frempek til påsken i år 33, da Faderen skulle gi oss sin egen sønn, noen hundre meter bortenfor Moria, på Golgata-berget. 

Vi befinner oss i tiden etter begge disse hendelsene, inne ved Den vakre porten, som antakeligvis stod mellom hedningenes forgård og kvinnenes forgård. Hit, men ikke lengre fikk den lamme mannen komme, for han hadde vært lam helt siden fødselen, og «ingen som har en feil, kan ofre» (3. Mos 21,18).

Det nærmer seg den niende time – eller klokken tre på ettermiddagen som vi kaller det. Det er ved dette klokkeslettet at det er tid for brennoffer i tempelet hver ettermiddag. Det er også ved dette klokkeslettet at Jesus ofret seg selv «én gang for alle», utåndet og døde for oss (Hebr 9,12; 10,10).

Folk strømmer på til denne viktige bønnetiden. Det er da den lamme mannen ser de to apostlene som er på vei for å be: Johannes og den nye, kraftfulle, post-pinse-Peter. Etter at Peter mottok Den Hellige Ånd pinsedag, er han transformert. Han har gått fra å være Simon (som betyr siv) til å virkelig bli Peter (som betyr klippe). Fra nå av er han den stødige lederskikkelsen som Kirken siden kommer til å huske ham som. Helbredelsen av den lamme ved Fagerporten skjer like etter pinse, og er Kirkens første mirakel.

Slik gikk det til: Den lamme mannen ber om en gave, men Peter og Johannes har ikke penger. Peter gir ham i stedet et svar som har blitt en jublende sang: «Sølv eller gull har jeg ei, men det jeg har, vil jeg gi til deg. I Jesu Krist nasareerens navn, jeg byder deg: Stå opp og gå! Gående, hoppende, jublende!»

Akkurat det er det som skjer. Mannen som aldri har gått, går. Han blir løftet så høyt opp at han føler han flyr. For aller første gang passerer han Fagerporten, og han ikke bare går; han springer og hopper innover. Markus forteller at det går i store sprang i Salomos søyleganger. Når du går fra å ha null kraft i beina til full kraft, er det ikke helt lett å regulere kraften og farten. Det blir fort litt Espen Askeladd med sjumilsstøvler-aktige bevegelser, tenker jeg. 

«Han fulgte dem inn på tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han sang og priste Gud.» (Apg 3,8). I engelske bibeloversettelser står det at han fulgte etter disiplene jumping/leaping – hoppende. Hoppende glad, altså. 

I en av sine prekener skriver kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (~349-407): «Men legg merke til Peters mildhet, for han sa: ‘Se på oss.’ Og han grep ham i høyre hånd og løftet ham opp. Denne handlingen manifesterte oppstandelsen, for den var et bilde på oppstandelsen.» 

En dag skal det skje, at Jesus kommer igjen og fyller hele jorden med oppstandelse og liv og gjør alle kropper nye, sterke, unge og friske. Det som hendte ved Den fagre porten er et frempek mot den dagen. Ved tidens ende skal Herren Gud tørke bort hver tåre, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte (jf. Åp 21,4) «Se, jeg gjør alle ting nye» sier han som sitter på tronen (Åp 21,5). Da skal du reise deg igjen, ved Guds kraft. Det forteller mirakelet ved Fagerporten deg. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. april 2024 da Apostlenes gjerninger 3,1-11 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

TRO ER TILLIT: Under sr. Faustinas bilde av Jesus henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg» - fem enkle ord som gjør en ufattelig forskjell ihvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.
Foto: Word on Fire

I påskeoktaven - det vil si i uken fra påskedag til og med usøndagen etter - er det mange som ber Den guddommelige barmhjertighets rosenkrans hver dag.

Denne fromheten har vi fått fra en polsk ordenskvinne, søster Faustina, som jeg skriver mer om i ettertanken under her. Den første søndagen etter påskedag - altså i dag - heter faktisk "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina. 

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

 

Høyt over et av sidealtrene i St. Paul kirke henger det et maleri med et verdensberømt motiv. Det fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931.

Den hellige Faustina Kowalska (1905-1938) var en polsk ordenskvinne som hadde store mystiske nådegaver. På denne februardagen i 1931 så hun et bilde av Kristus. Det kalles «Bildet av den barmhjertige Gud» og er siden blitt berømt over hele verden. Ut fra Jesus, fra hjerteregionen hans, stråler røde og lyse stråler. Den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han hjertet sitt.

Under bildet henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg.» Ut fra min erfaring (og millioner av andres erfaring) gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.

Enten du har det bra eller vanskelig, enten du er glad, urolig, bekymret, sorgfull, fortvilet eller kraftløs: Si «Jesus, jeg stoler på deg». Det er en enkel men sterk måte å gi seg over til Jesus på, midt i alt du står i.

Bare prøv selv. «Jesus, jeg stoler på deg». Kjenner du at du puster litt friere med magen nå? At skuldrene har gått noen centimeter ned? At du har fått smake på noen dråper av Guds fred? Kjærlighet? Håp?

Profeten Jesaja sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,4)

Se, din Gud! Se, Jesus! Fra hjertet hans stråler det kjærlighet og trøst til den som vender seg til ham. Han sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Bønn

Jesus, du som elsker meg, 
jeg stoler på deg. 

Hjelp meg å overgi meg helt til deg, 
til din miskunn, kjærlighet og nåde. 

Barmhjertige Far, 
forbarm deg over oss og over hele verden.

Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 8. juni 2012

Les også:

• Ettertanke | Når problemene blir for store - Bli med Moses til Rødehavet
• Ettertanke | Når du er i stor fare - Når du har god grunn til å være redd: Les historien om Jesus som stiller stormen. Lev deg inn i den. Les den som om du ikke vet hvordan den ender.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i St. Paul kirke i Bergen